Turen utsatt
Planen var tur på mandag, med kopplamma Roger og Lars. Målet var igjen Hurrungane, med Dyrhaugsryggen og Nordre Midtmaradalstinder hvis mulig. Men været var elendig med nedbør og skodde over store deler av sør-Norge, så det ble til at vi utsatte hele greia. Men allerede tirsdag lå igjen fjella lysende og melishvite på webkameraet til Turtagrø, og også onsdagens værmelding så svært så smilende ut ! Så vi kastet oss rundt og bestemte oss for onsdagen. Dessverre kunne ikke Lars da , så kun Roger og jeg planla avreise fra Hamar kl. 0100. Med lys og lykte
En drøy halvmåne lyste blekt over Ringsdalen, da vi stoppet v/ enden av anleggsvegen mot den lille demningen over Ringsåa. Kl. var blitt 0515. Over oss tindret kosmos på en blekkblå nattehimmel, der Orion stéget himmelhøg og ensom vestover langs Mjølkevegen. Fillete bleke skoddespøkelser kringsatte høgtoppene på begge sider av dalen, og kun et øde sjo av rennende vann hørtes gjennom oktobernatta, som var mild, mørk, og luftet modent av viju og fjellgras.
Vi knyter fjellskoa, skrur på hodelyktene, og tusler så iveg mot Dyrhaugsryggen. Vi ser at det ligger nysnø der oppe, ned til anslagsvis 1500 moh. Jeg kjenner umiddelbart at formen ikke er helt som den skal, så ufattelig daff og dau ! Får håpe det henger sammen med et totalt fravær av søvn den natta, samt en generelt dårlig dag… Så vi går kun en halvtime før vi tar første rast, så vidt innpå flata rett ovenfor dalbrekket mot Ringsdalen. På veg opp dit begynner vi så smått å se bakken funkle av rim i det blåkalde diodelyset fra lyktene. Og mens vi inntar et eple hver, ser vi nå det samme som vi observerte på natturen vår til Besshø i våres (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5183) - brått vokser et digert og gnistrende hvitt lyspunkt opp på nordhimmelen, står og lyser intenst i en håndfull sekunder, for så langsomt å synke litt sideveis ned og dø… Altfor kraftig til å være speiling i et fly eller en satellitt, og ”banen” så også litt sjuk ut . Ikke hørte vi noe heller, natta var like stille som før. Kun en liten sønnatrekk pustet lett over moserabben der vi satt. Snodige greier ja, somme tider kan man bare undres...
Men vi er ikke mørkredde vi, så vi vandrer med freidig mot videre. Nå er også øynene blitt rimelig nattvante, så vi skrur av hodelyktene. Det tafatte døde halvlyset fra månen er ganglys nok. Vi forlater snart vegetasjonen, og merker at ura er glatt av rim. De vanligvis så mjuke moseputene langs råsigene er også frosset, og derved like glatte som stenene. Idet vi når kollene v/ Dyrhaugstjenna, er allerede østhimmelen tydelig lysere, og tjenna speiler prøvende den nye dagen, småkruset av trekken, og fortsatt totalt uten antydning til is noe sted. Vi runder tjenna på vestsiden, og starter på hovedstigningen opp Dyrhaugsryggen, ei eneste lang og diger stenrøys videre, helt til topps. I tåke over eggen
Vi når etterhvert snøen i ca. 1500 meters høgde. Den ligger sammenføket mellom stenene, og en tynn skare bærer dårlig, så vi faller stadig igjennom. Tungt å gå i slikt, og det skulle vedvare hele turen, så lenge vi var på snøen. På ca. 2000 moh når vi tåka, som her står tjukk i fjellveggen og i dalrommet mot Skagadalen. Men skoddelokket er ikke tjukt, så et varmt pastellfarget skjær av morgenrøde omgir oss mens vi når den første fortoppen, der fjellet smalner av og selve Dyrhaugsryggen starter. Ved fortoppen tar vi på tjukkere vanter og vindtette jakker. Vinden øker litt her oppe, det samme gjør snødjubden, som varierer mellom 10 og 40 cm. Godt å ha gamasjer ihvertfall. Vi holder videre ut mot Ringsdalen forbi de første hamrene retning Store Dyrhaugstind/2147, som ikke er langt unna, men helt borte inni tåka. Vi går over enda en fortopp m/ varde (trodde et øyeblikk at den var Store), før vi klorer oss opp de siste bratte opptakene til Store, der Ole Berges store varde fra 1916 står rimhvit, og fortsatt like støtt som fjellet selv. Ny topp for Roger. Sjøl var jeg her en speilblank vårdag den 29.04.2004. Stående ved varden gulner brått lyset omkring oss, og en blå himmelflekk fyker forbi og slipper nesten fram sola. Vi tar et par bilder i all hast. Det varer kun sekunder, før gråladden igjen sudder konturene ut, og vi begir oss videre mot M-1/2135. Grei skuring dit, vi følger egga nesten hele vegen, unntatt på et par punkt hvor vi holder ørlite ned i Ringsdalsiden. Greit med snø egentlig, gir fotfeste der det ellers kun ville vært islagte sva nå.
Imot oss gyver tåka fort på vinden, og både klær og ansikt iser ned da tåka fryser på . Det samme skjer på kamera og ikke minst optikk, så her må man beholde objektivdekslene på lengst mulig, og så fotografere kjapt før glasset ser grått og sandblåst ut! Jeg hadde vel 10-15 sekunder på meg før optikken ble nediset, ihvertfall motvinds. Blir ikke mye bilder av slikt. Irriterende, når vi vet at overalt er det egentlig finvær omkring oss. Tåka genereres kun over høgryggene, fra anslagsvis 1900 moh og oppover til like over toppene. Av og til letner den et øyeblikk, slik at vi ser egga rundt oss i noen ti-metre, men det varer kun sekunder om gangen. Men akkurat idet vi når M-1/2135, fyker tåka av et øyeblikk, slik at jeg rekker et bilde av Roger på toppen, mens en gullkantet tåkebanke kommer veltende fra sør bak ham.
Vi sprader raskt videre mot neste, som nå er M-2/2134. Her oppe fra hører vi to massive ras, to øredøvende og skrekkinngytende brøl nede fra Ringsdalen , og de varer begge leeenge. ”Er nok isras” sier vi, og tenker på at vi skal nedatt den bratte Ringsbreen om litt… Egga til M-2 er spasertur, men innunder denne bratner det brått til. Ikke så vanskelig, men de litt store svapregede blokkene under toppen holder bare 10 cm snø, noe som gir dårlig fotfeste. Samtidig er det nok til at alle håndtak er usynlige eller nediset, så vi famler og klorer litt for å finne en brukelig veg opp her. Vi ender opp heeelt ute på eggkanten mot Skagadalen, og der er det laaangt ned! Men med mjuke forflytninger og balansert tyngdeoverføring går det helt greit opp, men ingen glipptak ville blitt tilgitt her.
På M-2/2134 står en puslete liten varde. Her øker det også noe på med snø, snittdjubden blir kanskje 30 cm her, med enkelte djupere og attføkne snøhøl innimellom. Og skaren holder seg stadig litt for tynn, og bærer oss stadig dårlig. Mens vi står på M-2 løfter plutselig lyset omkring oss, og alt blir varmhvitt og dust. Og så - svosjhh! - med ett rives tåka i filler, og vi ser hele Skagastølsryggen fra Nordre/2167 til Storen/2403! De rager som svarte hoggtenner opp over den tåkefylte Skagadalen, og videre foran oss hvitner Dyrhaugsryggen videre mot Søre/2072. Wow ! Jeg river fram kameraet, og myser i søkeren. Med før jeg får sukk for meg er optikken rimhvit, og jeg må i hui og hast få rensket denne før tåka faller tilbake over oss. Jeg rekker et par av Roger foran meg på egga, samt et enstaka bilde av en sær hvit ring bak meg, en sjelden tåkehalo henger i medlyset over skyggedjupet mot Skagadalen (Bilde fra tråden ”Merkelig...”: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4593). Men hvor lenge var Adam osv... Skodda sluker atter fjellet og oss, og vi tar iveg videre mot Søre Dyrhaugstind/2072, den siste 2k-toppen langs ryggen. På laveste bandet før denne tar vi en rast. Oppe på M-1 hadde slangen på min Camelbak frosset, så jeg stappet den da inn mot ryggflata inne i ryggsekken. Nå hadde den heldigvis tint opp igjen, og det var godt med litt drikke nå, litt for lenge siden sist. Skodda ble nå bare tjukkere, og det ble følgelig også litt mørkere, bare et dødt og grått lys i en øde og sort/hvit verden. Men heldigvis løyet nå vinden litt, mens vi stadig falt igjennom skaren oppover den slake stigningen som gjensto til Søre/2072.
På Søre så vi intet. Alt var grått. Vi kikket over snøkanten utfor stupet mot Skagadalen, der 4’er ruta fra bandet kommer opp østveggen på Søre. Nå så ruta usannsynlig mye verre ut enn som så, der den vertikalt forsvant ned den snøplastrede veggen, og inn i skoddedjupet under oss. Dette var ihvertfall ingen 4’er rute i dag ! Well - so far so good! Dyrhaugsryggens fire 2k’ere er nå unnagjort, og vi rusler av ryggen ut mot bratta i sør, mot våre siste mål for dagen, nemlig Nordre Midtmaradalstind/2025 og Nestnørdre Midtmaradalstind/2062. Men først må vi over Berges skar... Berges skar
Ned fra Søre/2072 mot Berges skar er det temmelig så bratt. Noen knauser østpå kanten mot Midtmaradalsbreen omgås til høyre (vest). Her måtte vi utvise forsiktighet, da det lå bra med snø akkurat her (snøværet hadde slått inn fra SV), og man nok ville rutsjet langt hvis man falt her. Roger gled et sted, og ble hengende på en stenknupp etter én hånd . Men han glapp ikke taket, og heldigvis var det nettopp der et lite skråplatå på en 3-4 meters bredde like nedunder ham, så noen overhengende fare var det ikke akkurat der. Han hadde jo også isøksa for hånden...
På veg ned bratta krysser vi forbi munningen på vårt planlagte vegvalg nedatt til Ringsbreen, ei bred og nå snølagt ur-renne, som skrår bratt ned vestflanken på Søre. Jeg hadde studert bilder jeg tok av renna fra Soleibotn-tindene 4 uker tidligere, og både renna og breen nedenfor så farbar ut, ihvertfall på bildene... Men først altså - Berges skar og Midtmaradalstinder.
Bratta nedover flater etterhvert ut, og vi går så på egga ut mot Berges skar. Til venstre har vi stupvegger mot Midtmaradalsbreen, og ditto til høyre mot Ringsbreen. Førstnevnte bre ligger nysnødekket, sprukken og skyggeblå, i flott kontrast til den ennå snøbare og høstbrune Midtmaradalen bakenfor. Skylaget tupper såvidt nedpå Store Midtmaradalstind/2056, mens Mannen/1930 og Kjerringa/1958 såvidt går klar av skodda. Ute i Ringsdalen ligger skodda tjukkere, der vi bare såvidt kan skimte breene innunder Ringstindene. Likeledes er også våre neste mål, de Nordre Midtmaradalstindene, søkk vekk i den drivende tunge tåka.
Vi ender opp ute på spissen av egga før Berges skar. Der er det styggbratt ned en 3-4 meter ned til bunnen av skaret, men en omgåelse mot høyre (vest) skal vissnok la seg gjøre. Roger inspiserer nedtaket, og mener vi bør prøve å komme ned til høyre før spissen. Etter en del leting, finner jeg et håndtak som tillater at jeg sakte kan slippe meg så lang jeg er, ned på ei 50 cm bred hylle i bergveggen 2,5 meter lenger ned. Aberet er bare at snøhylla kollapser , for den består kun av ei mager snøbru mellom bergveggen og ei 10 cm tjukk stående stenhelle lenger ut, og imellom dem er det 1,5 meter djupt. Så jeg må da stå på den 10 cm tjukke stående hellekanten, og støtte meg på bergveggen innafor, og så føtte meg på hellekanten i retning skaret. Lenger borte finnes kun stupsva, med 10 cm sukkersnø på. Og under meg styrter ei stygg glatt renne 200 meter rett ned i bregleppa. Uææ - dit vil jeg ihvertfall ikke !
Men da roper Roger at det går greit ned fra spissen likevel! Han hadde bare ikke vært langt nok utpå til å oppdage mulighetet første gangen. Så derfor returnerer jeg til der jeg slapp meg ned. Men siden snøhylla nå var borte, rakk jeg ikke oppatt til håndtaket jeg heiste meg ned fra, og måtte søke et annet opptak enda lenger tilbake. Opptaket er ganske tricky, og temmelig utsatt også, så jeg fomler litt med å komme opp her. Roger kommer tilbake, og vi heiser opp sekken min. Roger forbereder så et langt slyngebånd for å hjelpe meg opp, men jeg gutser meg opp ved egen hjelp før han er klar med båndet. Vel vel, att og fram er dobbelt så langt! Ned vegvalget til skaret går det omsider helt greit. Her finner Roger også ei kile som sitter dønn fast i fjellet. Men videre opp på andre siden av skaret viser det seg såmen ikke å være greit..! Retrett
Opp mot de Nørdre Midtmaradalstindene fra Berges skar er det meget bratt, og fjellet er for det meste noe svapreget. Kun drøye 10 cm snø sitter her plastret på berget, for grunt til å gi godt fotfeste. Gang på gang sklir føttene unna, og siden ingen håndtak er synlige eller tillitsvekkende, blir dette vanskelig. Vi krafser og leter etter sprekker og håndtak, men sprekkene er iset igjen, og håndtakene enten for små eller for uformelige til å gi skikkelig tak. Vi sonderer att og fram og opp og ned, men finner intet trygt opptak noe sted. Vi bruker en del tid her, men gir til slutt opp. Klokka tilsier også at vi bør returnere, så vi tar iveg oppatt mot renna vi tenker benytte ned til Ringsbreen. C-moment til Ringsbreen
Renna er bred og godt snølagt, og grei å gå nedover, forutsatt at man planter hæla godt i snøen for hvert steg, og sikrer litt m/ isøksa. Men idet vi når bretunga som kryper litt opp i renna, blir underlaget mye hardere, så vi stopper og tar på stegjerna der. Deretter holder vi sørkanten av renna videre, og møter snart et stort tversgående brudd i bretunga (se oversiktsbilde). Bruddet går vi forbi over snølagt klippe på sørsia, og møter deretter selve breen. Ei diger bregleppe skiller denne fra berget, og 3-4 meter djupt nede i gleppa skrår isglasert berg bratt innunder iskappa, og forvinner i et blåsvart djup under isen. Gud vet hvor langt dette går, men nåde den som måtte falle nedi der.. ! Vår utfordring blir her å komme over bregleppa. Isveggen på motsatt har et svakt overheng imot oss, og kanten ligger en halv meter over hodet på oss, der vi står på bratt og glatt klippe 1,5 - 2 m fra isveggen.
Vi leter opp en liten nabb på berget der isen er som nærmest, ca. 1,5 meter unna. Derfra kunne man strekke ut isøksa, og så lene seg på denne mot isveggen. Samtidig måtte man skreve over gleppa, og stemme en stegjerntupp inn i isveggen. Stående slik skrevsover hele bregleppa, og støttet på ei isøks, kunne jeg da med en annen isøks krafse av snø og firn oppe på iskanten. Ved deretter å tyne kropp og armlengde skikkelig (ikke falle nå!), nådde jeg å sette en isskrue 20 cm innpå breen. I skruen festet vi ei karabinslynge som håndtak. Planen var deretter å holde i slynga med en hånd, og feste isøksa i isveggen med andre hånda, og så på disse samt stegjerntuppen gutse seg opp på breflata. Jeg har begge håndtakene inne, og teller 1-2-3! Full sats på ”bakbenet”, full kraft på armtakene, og jeg lander på breen ! Eneste haken var at håndstroppen på isøksa som satt igjen nede i isveggen nesten stoppet meg. Roger repeterer C-momentet, og vi er endelig trygt i havn på Ringsbreen!
Breens sprekkmønstre er finstudert på forhånd, på 4 uker gamle bilder tatt fra Soleibotntindene, så vi vet hvor hovedmønstrene er. På breen ligger nå ca. 25 cm snø, så alle større sprekker er for det meste åpne. Dog skjules helt 50-60 cm brede sprekker. Med våken betraktning av breflatas farge- og snømønstre føtter vi oss videre, fritt og uten sikring. ”Her’a?”, spør jeg et sted, og prodder mistenksom isøksskaftet ned 20 cm foran føttene mine. Det går rett til bunns og etterlater seg kun et svart høl i snøen… Så jeg mener vi hadde god kontroll, i hvert fall i de rådende lysforholdene. De snødekte sprekkene var max 50-60 cm brede, og slike blir sjelden djupe. Vi rasker som reven over isen, og videre mot dalbrekket lenger nede. Vi skal ned der skitraséen kommer opp til breen vinterstid. Uggen svaklyving
Men dette var et skikkelig usympatisk vegvalg nå, selv om det krydde av rype der! Nedfarten er styggbratt, og overalt finnes bare vannsiklende såpeglatte sva, strødd med småsten. En fotballstor sten som ruller av svaet, styrter helt til dals kun med 3-4 kjempesprang. Ingen av oss var fristet til å prøve det samme... Vi bruker tid her, men redder oss etter hvert ned, men ultraforsiktige bevegelser på delvis knøttsmå og råsleipe fester. Huhh ! Så godt å være nede i erosjonsrøysa. Vi vagler oss jamt og trutt over denne, og når endelig stien og mjukere lende langs Ringsåa ute i dalen. Derfra er det godt å kunne strekke ut langs den fine stien på østsiden av dalføret. Vi når bilen kl. 1845, og idet vi har byttet til tørt tøy er det allerede mørkt. Etter junkfood i Årdal (og nå har vi funnet ei bedre sjappe, Nils! ), gjenstår 4 trøttende kjøretimer hemmat i mørket. Stuptrøtte måtte vi sove 40 min i bilen på Tonsåsen, og var hjemme ca. 0030. Så den natta fikk jeg nå sove da! Men kona syntes nok jeg var treg på morran, og spurte meg idet hun dro på jobb: ”Skal du ikke på jobb i dag eller..?”
Hvorpå jeg svarte bråkjekt ”Jo jøss!” - og sov som en rakfisk til ti på ti!
