eaa

Tror du misser litt der, Svein. Det hender faktisk at folk søker djupere etter mer utfyllende info enn din enkle forestilling om at alt skal finnes via to klikk, og at infoen helst skal være én setning, slik du presiserer! Tror folk trenger mer info enn som så, fx rundt en turplanlegging. Og å kalle dem avvikere av den grunn er helt hinsides. Heller du som er avvikeren her, som ikke gidder å søke relevant info der den tross alt finnes, kun fordi du ikke utstår å lese en skarve side eller to. That said - end of story Til moderator: La gjerne debatten ligge her u/ rapporten for min del. Synes det er relevant, og gjør det lettere for evt. lesere å ta et standpunkt. Så er det heller opp til leserne å kommentere på selve turrapporten også, istedet for å bare dra debatten ytterligere ut på viddene... Og takk for all støtte fra mange - det inspirerer til å ta jobben med å lage turrapporter! Men jeg kan ikke love at de blir på én setning pr. ryggtravers...

Men Herregud da mann, rapportene er jo ikke ment å være noe stringent oppslagsverk eller faktablad heller! Igjen altså - de skildrer en turopplevelse, men inneholder faktisk info i fullt monn også. That's it. Host, hark! Og ja, jeg retter opp en del småfeil i tegnsetting og tasting i etterkant, det kan bli en del av dem til tider. Rapportinnholdet forblir det samme for det. Innrømmer at jeg er pirkete, men den nevnte rapporten var ekstra lang grunnet en særs innholdsrik tur, og at det hele ble skrevet sent på kvelden (trøtt da sju ). Jeg har siden lært meg at å skrive teksten i en tekstbehandler på forhånd, istedet for rett i forumet, er mye mere smidig vedr. rettinger før den endelige innleggelsen på forumet. Høres nok litt overkill ut, men det var 3 helikoptre oppå der da - et rødt og to hvite. Politi og ambulanse, vil jeg tippe. Og mannen... han var sikkert blå!

I høyfjellet har du ytterst få biologiske påvisere av nord/sør. Ingen trær, ingen maurtuer, ikke engang et lyngteppe å vurdere "varmesiden" på... Og i klapptjukk tåke ser du ingenting til sola. Når nåla di da orienterer seg, kan du kun lese ut nord-syd aksen. Men hva som er nord, og hva som er sør vet du fortsatt ikke, får den magnetiske polariseringen i synåla kjenner du ikke. Og ikke er den rødmalt i noen ende heller...

Oi - her ble det røre gitt! Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne... Mye å svare for, og mye å svare på her, men med over 30 tilsvar må jeg da få lov til såpass som dette? Jeg skal ikke prøve å forsvare meg selv (for det ser jeg vitterlig ingen grunn til), men jeg skal forsøke forklare meg selv: Først og fremst vil jeg bare gjenta meg selv fra et innlegg tidligere i tråden: "Men likevel så skriver jeg da stort sett bare med normale bokmålsord, så kravet for lesing er ikke verre enn et brukelig norsk ordforråd. " Dette fordi jeg skriver på norsk i et norsk forum med primært norske lesere. At enkelte ikke har sett et og annet ord før kan ikke jeg noe for, og at utlendinger ikke sitter inne med det fulle norske vokabularet er helt naturlig. Eksemplet med "kvinsur" bør ikke være vanskelig, da "kvin" ikke er et rent dialektisk ord, men kun en variant av det normerte "hvin". Kommer på helt linje med "kvit" og "hvit" dette, eneste forskjellen er at det uttales og skrives med "k" istedet for "hv". Altså eksisterer ordet også i normert skriftspråk, og ikke kun i en eller annen smal dialekt. Bør være spiselig for alle det (om enn surt) ... Hva gjelder faktainformasjon mener jeg dette eksisterer i fullt monn i rapportene, og det temmelig utilslørt og direkte. Skjønner derfor ikke Svein når han sier; Nåja, her er noen sitater fra hovedteksten i rapporten som beskriver en del av de faktiske hovedelementene på turen: (les dem er du snill, og let nøye etter poesi og eviglangt tomprat) ----------------- Brekryssing 1: Så satte vi kompasskurs 320 grader mot sørspissen av Austre Glittertindoksle/2260 , og tuslet inn i lysteppet, der breflata skrådde overraskende bratt mot NØ. Kursen ble gående langs høydekurvaturen i starten, noe som lurte oss til å gå litt mer nordlig og nedover enn stukket kurs, idet vi visste vi skulle ned en 60-80 hm. Men vi skulle nok bare holdt kursen, for vi endte opp litt for lavt og litt for langt øst for innsteget på oksla, og måtte opp igjen noen få høydemeter, når omsider østflanken på oksle grodde fram av skodda foran oss. Breen var grei å gå, ingen sprekker observert, og kun et tynt og fast snødekke som var fint å gå på. Brekryssing 2: Så vi er spente på breen der vi føtter oss nedover den ennå jamne men stadig brattere isflata, på østsiden helt innunder oksle. Ca. en tredjedel nede i bratta når to større spekker nesten inn til vindgryta langs oksle, men i det store og hele er isen langs østre fallet mye renere enn nærmere Glittertinden. Men de to sprekkene smalner helt av mot østre iskanten, og kun et par lange steg og en 10-meters travers på blåryggen mellom sprekkene leder oss helt ned på hel og snødekt is lengre nede på østre Grotbreen. Trollsteinsegga: Egga består mest av fast og storstenet ur, iblandet enkelte brattere grunnfjellskjær innimellom. Flott og artig parti dette, som sikkert er knallfint i godvær, med utsikt til alle de omsluttende breene og storfjella omkring. Vi finner greit også S-1/2250, men stusser et øyeblikk på dens oppgitte PF15. For oss virker det mer som PF10, for ikke å si 8... Et par hundre meter nord for Trollsteinseggje/2300 ligger en liten hammer, merket gult i bibelen til hr. Helgesen. Vi vet at den greit omgås i vestsiden, så der egga brekker ned mot hammeren trekker Turid, Robert og jeg ned til venstre 15 meter før brekket, og går helt greit forbi. Men Roger klyver rett ut over hammerpunktet, som til alles forbløffelse virker helt uproblematisk. Kort, masser av tak og ikke engang særlig bratt. Brekryssing 3: Blåisen er her meget fin å gå på, ikke glatt overhodet, men ruglete og oppskåren i et mylder av bittesmå rygger mellom smeltegårene. Grotbreahesten: Grotbreaheste/2018 er omgitt av ei løs og vassen grovrøys langs fjellrota og de første 30 høydemetrene oppover. Her skal man være litt våken, selv om det ikke er overveldende bratt, for løsner først en større sten, tar den gjerne med seg flere, og da kan man fort pådra seg stygge klemskader eller det som verre er. Men vel forbi det partiet, er det fast og lavvokst røys helt til varden. Brekryssing 4: Men brepartiet østover fra Grotbreahesten var særdeles bløtt, konstant dekket av 10 cm søkkløs sørpe, så tynn og bløt at kun strie vannhull ble dannet ved hvert et tråkk. Og her og der falt man også 25 cm igjennom, så isvatn bare høljet inn i skoa! Vann rant overalt i strie strømmer, og under sørpa lå hardisen glatt som glass, så kun sørpeslushet hold meg fra å skli avgårde. Brekryssing 5: Breen var stedvis blå og glatt, andre steder preget av tunggått snø og slush. ----------------- Hvor er lyrikken her? Og hvor er all bomullen infoen liksom er pakket inn i? Og hvordan beskrive alt i én tørr setning? Seks 2k + 5 brekryssinger = 11 setninger? Hvor finnes plass til nyttig fakta og substans da? Å beskrive fx Heillstuggu- eller Dyrhaugsryggen med én setning blir bare tøvete og direkte uinteressant! Hvis alt skal kokes ned til kun høydemeter og tekniske rutebeskrivelser, ja så les klatreføreren istedet for turrapporter. Jeg forsøker å dele/formidle en turopplevelse, og ikke kun ei numerisk remse med vanskelighetsgrader, høydemeter og avstander. Til det er fjellet for flott, og fortjener også en annen form for oppmerksomhet - ihvertfall fra noen... Til slutt - litt rart at Svein kan besitte så bastant viten om form og innhold i rapporter han selv sier han ikke leser?! Men når 2-3-4 små A4-sider overgår lesekapasiteten så blir det jo litt trått - ser den...

Ei "gåre" er ei lita grunn rille/renne/fure. Ei smeltegåre på breen er derved ei grunn lita fure på isoverflaten som det renner smeltevann i. "Kvinsur" tør vel være allment kjent, og betyr noe sånt som bitende/ekstra surt. Hehe, noen slik ordliste kommer neppe! At du ikke finner visse gloser i de ovennevnte rettskrivningsordbøker kommer nettopp av det faktum som jeg påpeker, nemlig det fattige normerte skriftspråket som bøkene dekker, der de fleste kun bruker de aller vanligste ord og vendinger. Og på den måten er faktisk slike oppslagsbøker med på å forflate og fattiggjøre språket videre. Etterhvert "lever" det norske språk i adskillig større grad muntlig enn i det skriftlige, hvilket jeg synes er et stort tap! Heldigvis så opprettholdes ordmangfoldet i dialektene, men i alle formelle fora som fx utdanning og media så normeres og standardiseres språket i altfor stor grad. Dette gjøres jo delvis for at alle skal forstå alt, men idet dialekt- og sideformer av ord forsvinner fra skriftlig bruk, så forsvinner ikke bare mangfoldet, men også forståelsen av dem. Over tid blir dette faktisk så ille at vi alle også mister dialektforståelsen, dialektene selv går ut av bruk, og vi står fattigere tilbake med en sterkt skadeskudd språkfølelse. At noen her inne stusser over visse ord er derfor bare sunt, og at den blide danske Bjarne også tar seg bryet med å lete opp en betydning, er bent fram beundringsverdig! Så jeg skal nok fortsette å skrive mine rapporter som før. For kan jeg med det spre et og annet nytt ord til noen, ja da er det verdt mer enn hele rapporten! (Og skulle noen stusse, så er det heller ikke flaut å spørre!)

Tja, har vel noe med ordforråd å gjøre dette. Pleier å beskrive ting akkurat sånn jeg opplevde dem, og varierte opplevelser krever varierte beskrivelser. Et ordfattig og altfor standardisert språk blir ofte litt ensidig og kjedelig i mine øyne. Tenk bare på hvor mange og velbeskrivende gloser som finnes i norske dialekter, men som man aldri ser på trykk. Summerer man den muntlige ordmengden i våre dialekter, ja da snakker vi om ordforråd! Derfor nesten synd at man skriftlig må koke et sånt mangfold ned til et kjedelig, ordfattig og normert bokmål. Men likevel så skriver jeg da stort sett bare med normale bokmålsord, så kravet for lesing er ikke verre enn et brukelig norsk ordforråd. Så jeg nekter å tro at folk (ihvertfall nordmenn) kan ha problemer med å skjønne det jeg skriver..??!! Har vel vært mye regn over området i sommer vil jeg tro, og da tiner det fort!

Og et skarve bilde til: PS. Glemte å nevne at Grotbreahesten ble Turid sin 2k nr. 199. Og planen hennes var rundt tall og milepælsjubileum på Veobreahesten neste dag. Gratulerer!

Intet glitter Etter gårsdagens svømmetur i Veotindene (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9490), veide hver sko fortsatt 8 kg etter nattas lunkne opphold i et overfylt tørkerom på Glitterheim. Det meste av klær var adskillig mer enn halvrått også, så det fristet lite å trekke i disse før dagens tur til toppene v/ Trollsteinskvolven, dvs. Austre Glittertindoksle/2260, Trollsteinseggje S-2/2215, Trollsteinseggje S-1/2250, Trollsteinseggje/2300, Dronningje/2189 og Grotbreahesten/2018. Dagen opprant med gråvær, regnyr og vind, selv om værmeldinga atter en gang lovte noe adskillig bedre. Så det var ikke mye glitter over hverken Glittertind eller dens omegn da vi tok iveg opp hovedstien fra Glitterheim . Og formen etter gårdagen kastet ikke akkurat mer glans over tilværelsen den heller, daff og dau som jeg kjente meg . Men rart med det, man går seg da litt igang etterhvert. Oppe i lia møtte vi folk som allerede kom søkkvåte nedatt fra Glittertind (eller hadde snudd). Så ikke så lovende ut dette. Og fjellet var søkk borte oppi den tiltakende tåka i høyden. Så det var stort sett bare å tygge høydemeter inn i skodda, til vi etterhvert nådde brekanten på Gråsubreen, der stien vinkler venstre og videre over fonna retning stortoppen. Her kantet vi, dvs. Robert, Roger og jeg av stien, og gikk ned på iskanten av Gråsubreen, for å krysse denne over til Austre Glittertindoksle/2260. Vi rigget oss inn i tauet, med meg først som breåte som vanlig, og redningskompetansen bakerst i form av en (alt)for lenge siden kurset Robert. I midten gikk Roger med en gammeldags kroppssele, lånt av selveste ordføreren i Hamar. Sjøl bemerket jeg at ordføreren nok hadde grabbet feil i farta, for den kreasjonen så da mer ut som kjerringas hofteholder enn en klatresele! Følgen ble at nå har Roger kjøpt seg sele sjøl! (hehe, var det et omkved som sa: "Mobb ikke kameraten min"..?) Så satte vi kompasskurs 320 grader mot sørspissen av Austre Glittertindoksle/2260 , og tuslet inn i lysteppet, der breflata skrådde overraskende bratt mot NØ. Kursen ble gående langs høydekurvaturen i starten, noe som lurte oss til å gå litt mer nordlig og nedover enn stukket kurs, idet vi visste vi skulle ned en 60-80 hm. Men vi skulle nok bare holdt kursen, for vi endte opp litt for lavt og litt for langt øst for innsteget på oksla, og måtte opp igjen noen få høydemeter, når omsider østflanken på oksle grodde fram av skodda foran oss. Breen var grei å gå, ingen sprekker observert, og kun et tynt og fast snødekke som var fint å gå på. Nærmere sørspissen på oksle kommer vi innpå et annet sporslep som går nesten parallellt med oss, der 3-4 personer tydeligvis hadde samme mål som oss. Vel inne ved steinkanten på oksle ligger også både ryggsekker og tau, men ingen folk er å se. Nytt turfølge Vi legger også igjen det meste der, og turer den opp den slake stigningen mot toppen på Austre Glittertindoksle/2260. Halvveis dit møter vi folk, 4 stykker som kommer ned fra toppen. Det flaneres over dagens planer, og alle disse unntatt én, dvs. ei, hadde vært på våre turmål før. Så nå skulle de bare nedatt til Glitterheim. Men den som ikke hadde vært over Trollsteinseggje før, Turid som hun het, kunne tenke seg å bli med oss. "Toppers, velkommen på laget!" skrålte vi - og så var vi fire... Vel tilbake ved sekkene kobler vi oss inn i tauet som før, for nå tenker vi gå ned det til dels uryddige brefallet mellom Austre Glittertindoksle og Glittertind. Det fallet huser mange digre sprekker på 17-20m djubde. Jeg sto bla. på Trollsteinsrundhø i mars -05 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657) og så på flere helikoptre i en redningsaksjon, der de løftet opp en mann som hadde stupt ned i en av disse sprekkene. Han reddet heldigvis livet. Så vi er spente på breen der vi føtter oss nedover den ennå jamne men stadig brattere isflata, på østsiden helt innunder oksle. Ca. en tredjedel nede i bratta når to større spekker nesten inn til vindgryta langs oksle, men i det store og hele er isen langs østre fallet mye renere enn nærmere Glittertinden. Men de to sprekkene smalner helt av mot østre iskanten, og kun et par lange steg og en 10-meters travers på blåryggen mellom sprekkene leder oss helt ned på hel og snødekt is lengre nede på østre Grotbreen. Herfra går også et eldre spor videre i vår marsjretning, og vi følger derfor disse ned og bortover mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215. Men isfallet nærmere fastlandet under Glittertind ser røffere ut ja, der vakker blåis veller ut av snøen i brebratta. En stakket stund ser vi nesten hele Trollsteineggje fra sør til nord, men snart slukes alt av nye skybanker og regnbyger som i harde vindkast raskt driver inn fra vest. Glittertind var og ble borte i skyene, kun deler av den enorme svarte nordveggen raget vertikalt ved vår venstre side og forsvant opp i skoddehavet. Bare et svakt vannsus og vindens ødslige ul antes derfra... Vi føtter jamt og trutt i snødekket over breen. Stadig ganske så konturløst, kun vindspredte flass av svartlav samt et og annet vissent løv av issolleie påviser breflata. Jeg myser konsentrert etter konturer av evt. søkk og endringer i snøstrukturen på breoverflata, men finner veien tilforlatelig trygg. Det var den også. Kun oppe i stigningen mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215 prodder jeg hull i et hvitsøkk med isøksskaftet, og steger over en halvmeter bred sprekk 30 m nedunder landgangen i stenrøysa på egga. Alle vel over andre brekryssing altså. Vi tar en matbit her, hvor Roger forsøker friste med en lang, mjuk og slimgul sak opp av ryggsekken, noe som viste seg å være to overmodne, punkterte og ihjelklemte bananer! Bon apétit! Deretter litt omorganisering og pakking av utstyr, før vi tar fatt på steinraet som herfra raskt vokser seg størrre, og bærer det erkenorske navnet Trollsteinseggje. Møkkavær - igjen Ryggen oppover er fin, artig småklyving med stup like ved på vestsiden. Under disse blåner isflata på den vestre Grotbreen, men alt toner ut i gråhvitt og tåke, så noen utsikt er det ikke snakk om. Og vinden tar hardt oppå her, og pisker regn inn fra vest. Jeg forsøker ta et bilde eller to, men optikken er overperlet med hvirvlende regndråper tvert, så bildene ser jo bare helt raserte ut. I tillegg er alt både farge- og konturløst, så atter en tur i storslagne omgivelser uten fotofangst. Begynner å bli en standard dette! Vi når raskt S-2/2215, en PF15 knupp sørligst på egga, og jeg trasser til meg et dråpebilde av Roger på toppen. Null utsikt, og vindkulene hviner over egga, så vi bare ruser videre på direkten. Egga består mest av fast og storstenet ur, iblandet enkelte brattere grunnfjellskjær innimellom. Flott og artig parti dette, som sikkert er knallfint i godvær, med utsikt til alle de omsluttende breene og storfjella omkring. Vi finner greit også S-1/2250, men stusser et øyeblikk på dens oppgitte PF15. For oss virker det mer som PF10, for ikke å si 8... Ikke imponerende denne med andre ord, så vi tar iveg videre mot selveste Trollsteinseggje/2300, en av Norges stortopper, nr. 29 på lista, og den første på lista som når 2300-tallet. Der oppe står et lite norsk flagg plantet i varden, og den vesle tekstillappen snatrer hardt i vestakulingen som kviner over egga her oppe. Og regner gjør det, som før. Vi aner herfra neste mål, Dronningje/2189, som kommer og går i tåkehavet mot nord. Ikke mye å ringe hemmat om her oppe fra heller (ikke dekning heller for den saks skyld), så vi toger videre - med mot i brystet, pent lite vett i pannen, og mjølkesyre i bena. Et par hundre meter nord for Trollsteinseggje/2300 ligger en liten hammer, merket gult i bibelen til hr. Helgesen. Vi vet at den greit omgås i vestsiden, så der egga brekker ned mot hammeren trekker Turid, Robert og jeg ned til venstre 15 meter før brekket, og går helt greit forbi. Men Roger klyver rett ut over hammerpunktet, som til alles forbløffelse virker helt uproblematisk. Kort, masser av tak og ikke engang særlig bratt. Ikke mye gul varseltrekant dette, til nød kremfaget, spør du meg. Videre er vi utom en pynt på østsiden lenger ned, før vi går ned til bandet mot Dronningje/2189. Et punkt som må være helt konge i klarvær. Her er det dønn rett i isen østafor, flere hundre meter under, og utsikten er totalt uhindret i alle himmelretninger. Turid deler her rundhåndet ut en neve seigmenn (eller var det kvinns?), før vi strener videre over bandet, der ei diger og styggbratt snørenne faller ut og ned mot østre Grotbreen. Så går vi de få metrene til topps igjen på dagens femte og nest siste 2k. Været nekter oss ei pause, og nekter oss alle inntrykk av fjellandskapet omkring oss. Trasig, for dette området omkring Grotbrean og Trollsteinskvolven er særdeles vakkert. Så vi furter derfor bare videre, og går for første gang på turen ut i løs og vaglete ur. I nedre del av hellingen er ura lyst gråblek og lavfri, og meget ustabil. Til gjengjeld er friksjonen bra på den type sten, så vi tar oss relativt greit ned likevel, til bretunga i bandet mellom Dronningje og Trollsteinsrundhøe/2170. Her blåser det som ville pokker over bandet, så vi rigger raskt til breutstyr og tau, for å ta fatt på dagens tredje brekryssing, tversover østre Grotbrean til Grotbreahesten/2018, som svart og våt røyser seg opp av blåisen mot øst... Vasse vasse... Videre ned bretunga østover er det fast og fint snødekke, og breen synes helt problemfri. Jeg dropper derfor stegjerna her, mens de andre setter dem på. Noen hundre meter over snø, og vi nærmer oss blåisen nede på hovedbreflata. Jeg hadde her styggelig lyst til å stoppe å ta noen bilder tilbake på Trollsteinseggje over breen, men lot det være fordi jeg følte jeg bare heftet de andre. Det er vel aberet med denne fotograferinga, man vil prøve å gjøre noe ut av det, men alt tar tid, og det er litt mer trevalig enn med et lommekamera, så i følge blir det til at man forsaker et og annet skapelig motiv, til fellesskapets og framdriftens beste... Blåisen er her meget fin å gå på, ikke glatt overhodet, men ruglete og oppskåren i et mylder av bittesmå rygger mellom smeltegårene. Vann renner overalt i renner og søkk, så her smeltes det virkelig unna! Vi tar sikte på ei lita stenrøys som ligger ute på isen nærmere Grotbreahesten, og når snart denne. Her kobler vi oss likegodt ut av tauet, idet isen er mer enn trygg videre til lands under hesten. Grotbreaheste/2018 er omgitt av ei løs og vassen grovrøys langs fjellrota og de første 30 høydemetrene oppover. Her skal man være litt våken, selv om det ikke er overveldende bratt, for løsner først en større sten, tar den gjerne med seg flere, og da kan man fort pådra seg stygge klemskader eller det som verre er. Men vel forbi det partiet, er det fast og lavvokst røys helt til varden. Der oppe kan man nyte synet av det blakke og bregrønne Trollsteintjønne/1711, og ikke minst den Svalbardliknende røysflanken nordafor mellom Gråhøe/2154 og Søre Trollsteinshøe/2161. Og ut i tjønnet bæres digre golde morener, der bretunga på østre Grotbreen brekker ut i det slampregede vannet. I sannhet et goldt og øde landskap, men samtidig også besnærende vakkert! Oppe ved varden blåser vindkastene så man nær slås ut av balanse. Forsiktighet er derfor påkrevet når man kikker ut over veststupet for å ta bilde av det grønne tjennsøyet der nede. Alle topper omkring oss forvinner opp i skylaget, og skodda soper flekkvis helt ned på breflatene i sør og vest. Kvinsure regnskurer hveser over toppunktet, så etter noen hastige bilder vender vi rundt og tilbake til sekkene nedved isen. Dagens mål er oppnådd, men en seig retur og ennå to brekryssinger gjenstår. Tilbake ved sekkene gidder jeg ikke ta på stegjernene , men gambler på at også neste passasje på tvers av breen østover går greit uten. Vi krysser omtrent langsmed kurvaturen her, og breen er temmelig slak også. Planen er å gå østover for å krysse Gråsubreen godt mot øst, for derved å spare mange høgdemeter over fjellryggen tilbake mot Glitterheim. Men brepartiet østover fra Grotbreahesten var særdeles bløtt, konstant dekket av 10 cm søkkløs sørpe, så tynn og bløt at kun strie vannhull ble dannet ved hvert et tråkk. Og her og der falt man også 25 cm igjennom, så isvatn bare høljet inn i skoa! Vann rant overalt i strie strømmer, og under sørpa lå hardisen glatt som glass, så kun sørpeslushet hold meg fra å skli avgårde. Det gikk til nød uten stegjernene, men rivharde fallvinder ned breen tok meg tidvis, så jeg bare ble stående å skli sideveis, støttet kun på isøksa, krumbøyd og bredbent som en levende hestesko! Og her gjaldt det ikke å falle, det hadde blitt ren isbading ! Men jeg fikk da vaglet meg over til slutt, til de andre som nådde land 100 m før stakkars meg. Der så vi an kartet og vegvalget for returen, og slukte en rask matbit. Dagen nærmet seg kveld, og vi hadde ennå 3 timers marsj tilbake, før pakking, sykling og inntil fem timers kjøring hjem. Over Gråsubreen Etter litt bratt røysklyving oppatt fra Grotbreen, flatet det ut før vi nådde nedkanten av Gråsubreen, som vi måtte krysse atter en gang på returen til Glitterheim. Breen var stedvis blå og glatt, andre steder preget av tunggått snø og slush. Så vandret vi sørøstover breflata, alle med stegjern på denne gangen, og vant ørlite høgde underveis. Sjøl var jeg ganske matt nå, de andre lå noe foran, og dessuten syntes jeg de tok litt vél mye østover. Jeg brakk derfor av mot høyre, for å bikke over ryggen nærmere Glittertind og stien. Dette medførte mer høydemeter, men en del kortere marsj. Lønte seg nok dette, jeg nådde stien raskt, og halvveis nede i fjellsida mot Glitterheim ankom jeg samtidig med Robert og Roger idet de også nådde inn på stien ved en rødmalt T-varde. De to noble gentlemen hadde forlatt Turid oppe på himmelranda, hvorfra hun ville ta det litt mer med ro ned ura til dals. Men alt vel, hun kom seg også greit ned, så vi sa takk for følget på tunet, før vi pakket snippesken (som veide 35 kg) og syklet ut Veodalen mot bilene. Og vi kan bare meddele at de knivsmale og glassharde sykkelsetene ikke er designet for sykling med 35 kilos sekker ! Ei søkkvåt helg var over. Men nå hadde det endelig klarnet, stilnet, og halvmånen speilet seg atter blankt i starrvikene langs elva i sensommerkvelden. Og siden vi ikke har vært der siden, ja så skinner den vel ennå..!

Jepp - kjenn godt på'n da - så at'n går inn på lista! Sagtakka er det nok ikke noe særlig PF i tror jeg. Lite stigning imellom dem, mer som svakt oppoverskrånende trappetrinn disse. Men skal dere over traversen, så ser dere vel dem an åkke som... Hvis ikke, så behøver dere nok ikke være engstelige for å glipp av noe utpå der, annet enn spenningen da! Hvor mye snø hadde kommet der forresten? Var det grunnen til at dere snudde?

Jo takk, Morten! Ikke verst å kunne inspirere noen, med en tur i et vær som dette! Må vel si man tidvis ikke følte seg særlig inspirert underveis ihvertfall. Og prøve å beskytte optikken for inndrivende regn var rimelig håpløst den dagen. Ikke fordi at ZD-optikken ikke tåler det, men for at bildene blir ødelagt to sekunder etter at objektivdekselet er av. Så man tager hva man haver, for å si det sånn, og prøver å gjøre det meste ut av nesten ingenting. Sjøl om man likegodt kunne "grafert" i svart/hvitt! Og at du pløyde hele rapporten er ikke verst, ble jo litt pratsom igjen, da vettu! Men sjøl i drittværet følte jeg at jeg virkelig opplevde noe denne turen (været i seg sjøl fx!), så da brenner man jo etter å (med)dele dette med noen!

Takker for korrigering - finleste ikke hele Smøla, men fant liksom "høylandet" på vestsida, m/ høgeste 49 moh. Så ligger altså høgeste som et lite punkt helt på motsatt side. Brukte forøvrig http://www.zett.no/kart.html. Sett pila i kartet, og rull på musehjulet for zoom. Panorer ved å holde museknappen nede og skyve utsnittet i ønsket retning. Klikk for all del også flyikonet nederst på verktøylinjalen til venstre, for raskt å bytte mellom kart og flyfoto av valgt utsnitt (zoom og pano som i kartdelen). Mye artig å finne i flybildene! Oppløsning varierer selvsagt omkring i landet, men prøv - kanskje finner du bilen din på gårdsplassen..?

Rene inflasjonen av Alpe-rapporter her inne for tida. Men det gjør såmen ikke noe, med slike lekre bilder fra et så overveldende landskap! Takker så mye for innblikket! Kan se lenge på slikt...

Siden det blåste som villeste f på toppen, tok jeg intet telebilde for å detaljere egga, tele og hardvind er sjelden noen suksessoppskrift. Jeg vedlegger derfor et skralt utsnitt fra et av oversiktsbildene, så får du se om noe er gjenkjennelig der. Vi rappellerte ned til høyre langs sprekken i hammerfronten. Fronten ellers er blank, så hvis du mener at du omgikk mot nord (høyre her), så må det være nord for hele frontflata på hammeren. Ned langs sprekken så det heller dodgy ut, og vi sa at "her har Mayhassen ihvertfall ikke gått ned!" Hamrene synes også på himmelranda midt i ditt eget bilde her: http://www.mineturer.net/jotunheimen/2007/bilder/styggehobreatindene.jpg Hehe, ja Robert er en populær mann!

Åja, hadde oversett kartet ditt jeg, Mayhassen! Men kanskje "omvegen" din ikke var bortkastet lell da. Vi får se hva Tinderanglerne kommer fram til. Synes 6-8 m høres lite ut, for stigningen synes markant til bandet når man står på 2142. Og stigningen skjer over litt distanse også, så man lures lett til å tro at den er mindre enn den reélt er. Eller synes jeg nå du løp vél fort mellom Blåbreahø S-2/2196 og S-1/2154 da..! Enten er førstnevnte feil, eller så må det en "kjedekorrigering" til... Hva gjelder omgåelse i stupet mot nord i den tredje hammeren på Stygghøbreatindtraversen, så kikket vi ikke engang etter muligheten. Og om om vi hadde gjort det, så er det ikke sikkert vi hadde vurdert den som mulig en gang. Alt du kaller for interessant, betyr vel for oss for bratt!

Sen ankomst, sen start. Etter dagens tur over Storgrovtind mm (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9456) kom Robert og Morten ned fra Lom, mens jeg kom opp Sjoadalen og svingte omtrent samtidig med dem inn på parkeringa foran butikken på Randsverk. Robert kastet over sin bagasje i bilen, mens jeg tok en prat m/ Morten som skulle videre hemmat til Valdres. Trivelig det , vi hadde jo ikke treftes siden Torfinnstindene for over et å sia! Deretter kjørte jeg og Robert til parkgrensa, og syklet i halvmørket under en lav halvmåne inn til et mørklagt Glitterheim. Selv om Robert hogg tenna i styret og tråkket som om vi ikke hadde betalt bompenger , ankom vi ikke der før kl. 00:30. Været så klart og pent ut, og vi lette så stille vi kunne opp et par ledige senger i stappmørket. Neste morra tok vi frokosten på Glitterheim, og var ikke turklare før kl. 09:00. Idet vi gikk av tunet kl. 09:05 sopte skodda ned i Veodalen vestafor oss, Veotindene forsvant, det trakk opp fra vest og det begynte så smått å regne. Vi krysset Veo på brua, og satte så kursen motvinds opp mot Stygghøe/1883 . Vi aktet å gå den lange toppryggen på denne for å begynne på dagens runde, som var tenkt å inneholde følgende topper, og i nevnte rekkefølge: Veotind N-2/2115, Veotind N-1/2120, Stygghøbreatind Nordre/2168, Veotind Store/2240, Veotind Søre/2267, Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232. I alt 7 stk. 2k altså. Vi turet så vestover og nådde opp på Stygghøeryggen, hvor alt forsvant i tjukk skodde. Men lite visste vi da hvor ille det skulle bli etterhvert... Bløtt ja! Vinden øker på nå, og borte v/ høyde 1810 velger vi å ta en matbit i ly av denne. Her betrakter vi gjennom drivende skoddeflak det enorme deltaliknende grusgrå elvefaret til Veo nede i dalbunnen under oss. Det er kaldt å sitte stille, så vi blir enige om å ta på litt mer klær her, idet vi antar at dette vil bare bli verre jo lenger vi drøyer det. Vi river av ytterklærne, og står hutrende i det nå drivende regnyret og trekker på langt undertøy . Og takk for det - for dette hadde blitt en prøvelse om vi skulle gjort det senere! Vi starer så videre og når første stigningen som herfra skal ta oss opp på Veotind N-2/2115. Vinden drar på enda mer nå, og regnet tetner stadig til, i likhet med tåka. Men vi trøster oss med at værmeldinga lovte oppletting fra høgstdags, og finvær utpå ettermiddagen. Vi når her nordkanten av Stygghøbrean, men velger likevel å gå opp ura langs ryggen, fordi snøen er bløt og meget tung å gå i. Vel oppe første bratta finner vi et artig kritthvitt marmorleie i fjellet, omgitt av både grått og rødt berg, og stener i både rosa og mørkegrønt ligger spekket bortetter ura. Variabel geologi oppå der gitt! Tenkte derfor jeg skulle agere litt vis her , og repetere foredraget jeg ga til Robert: De rosa stenene er bergarten Thulitt (se bilde), som faktisk er Norges nasjonalsten (joa, vi har det óg)! For navnet Thule er det eldste navnet overhodet kjent for fastlands-Norge. Navnet er eldgammelt og forklares på Wikipedia slik: ----------------- "Thule er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 33 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dager nord for Storbritannia, og der var islagte hav og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn, i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden. Vergil brukte (i hans Georgica) Thule for å angi bosettingens slutt, altså hvor langt keiserens makt strakte seg; et Ultima Thule (eller l'Estrema Thule) som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikerne mener dette var vestkysten av Norge, andre heller mer til at dette var Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa. I Procopius, var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis de skandinaviske Vest-gøterne og samer." ----------------- Så da så! Og fortsatt er vi utenfor EU! (men har likevel mer EU-reglement enn de fleste... En trøst imot avsondringen her vi bor, sånn "bortenfor verdens grenser" kanskje? Eller gjaldt den frasen bare vestkysten? Eller (hehe) bare Sunnmøre..? ) Merk også formuleringen "vått klima" - You bet! Ok, jeg er verdensmester i å prate meg bort, så derfor tilbake til turen (eh, hvor var jeg ...jo): Vel oppe flater ryggen ut et lite stykke, men vi sanser at det heller utover til høyre, og dreier derfor mer venstre og vestlig. Videre aner vi en vág formørkning i tåkehavet foran oss, og antar et dette påviser stigningen imot selve toppen. Det stemmer. Snart smalner ryggen markert av, og brått gror noen hammerliknende blokker ut av gråa. Bak den første drar en glatt svaside ut til høyre, men vi klyver over toppryggen på denne, og møter der en 4 m høg våt og glatt hammerfront. Den ser uinntakelig ut, så vi enes om å omgå den på venstre side (sørøst). Robert står og myser etter en nedgang, da brått ei voldsom vindkule treffer ham, og nær slår ham ut av balanse. "Pflokk!" sier det, jakkehetta vrenges av hue, og så fyker capsen hans avgårde som ei leirdue (den lyse gromcapsen m/" hjelmknappen" på, dere vet), bokstavelig talt nord og ned ut over Veobrean... Bye! Robert banner og stirrer langt etter tapsposjektet , før vi finner en grei veg nedunder hammeren i 25 meter, før vi tar opp ei bratt renne mot eggen igjen, over et 2'er punkt og når egga 30 m nord for varden. Her blåser og styrtregner det som et lite helvete. Jeg går med tynne hansker, og det høljerenner av dem når jeg knytter hendene og presser ut vatnet. Jeg åpner hendene igjen, venter 10 sekunder, og igjen høljerenner det når jeg knytter hendene. Vannet gyver vannrett i 20 s/m, i fete sammenhengende flak, og spruter som spylt opp igjen fra ura. Det brøler og trommer på hetta så det gjør rent vondt i øra, og tåka fyker som en rakettrøyk over egga. Jeg har vel aldri sett makan til regnvær i høgfjellet, og det skulle vare i 10 timer! Jøss, folk jo..! Varden på Veotind N-2/2115 får sitt obligatoriske klapp på skulderen før vi på direkten turer videre mot Veotind N-1/2120, som kun ligger 280 m unna i luftlinje. Først ned noen meter på uryddig og halvt storstenet egg, før vi greit klyver skarpkanten direkte opp på neste topplatå, og rusler bort til varden på N-2. Selve platået er småstenet og tett bevokst m/ svartlav, nesten som et gulv å regne. Men dette er heller intet blivende sted, så vi ruser bare ned til laveste punktet retning Veotind Store/2240, og tar der en kikk på kartet for å vurdere brekryssingen opp til bandet mellom denne og Stygghøbreatind Nordre/2168. Men idet vi skal til å slippe oss ned på Styggehøbrean østunder Store/2240, ser jeg brått en grønnkledt skikkelse som kommer ned fra en kul på egga i retning Store. "Jøss, folk jo! Andre her nå - i dette været!?", sier jeg til Robert, som høyst overrasket nå også oppdager vedkommende. Vi møtes på egga, og vi er vel like overrasket over hverandre. Den yngre karen forteller at han kommer helt fra nede ved Surtningsue i dag, og at han akkurat nå har klatret usikret ned nordveggen på Store Veotind/2240. "Hva?! ", utbryter vi lettere sjokkerte. Og han har også gått ned fra Surtningsue Sørtoppen/2302 til Midtre/2251, også det et kamikaze-stunt uten sikring - og han har gått mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232, begge veger, og skulle etterpå videre til... Ja, det hele hørtes bare rått ut! Så mistanken min kom fort, og jeg spør ham derfor "Du heter ikke Øyvind, vel?" Hvorpå typen stirrer lettere overrumplet på meg og svarer "Eh - jo!" For det måtte jo bare være Mayhassen vi hadde foran oss. Ikke mange andre gjør slikt som dette. Siden jeg ikke hadde videre ambisjoner om å framstå som synsk, så hilser vi og presenterer oss. Artig å treffes også, etter ymse samkvem på FF ! Men det er kaldt, vått, og vi (særlig Mayhassen) har ikke all verdens av tid, så vi tar raskt farvel. Men før det forklarer vi ham at det finnes en annen og enklere vei tilbake til Store enn oppatt stupveggen (han har sekken sin oppå der), nemlig over breen. Da skrukker han på nesen, men vi forsikrer ham om at han bare kan følge spora våre, så kommer'n trygt over! Deretter "Hadet, hørs på FF!" og vi vandrer i hver vår retning, Mayhassen ut til nordtoppene som vi kom fra, og vi videre over breen mot Stygghøbreatind Nordre/2168. (hans opplevelse av dagen finner du her: (http://www.mineturer.net/jotunheimen/2007/august2.html). Isen er planke, og snart står vi på laveste mellom Store Veotind/2240 og Stygghøbreatind Nordre/2168. Her går isen helt opp på bandet. Vi legger att sekkene og går den slake mota til topps på sistnevnte. Det blåser så øyelokka omtrent vrenger seg, og styrtregnet klasker mot klær og bakke. Retur på draget, og tilbake ved sekkene ser vi fárene etter Øyvind som allerede har returnert langs spora våre opp breen. Så nøder vi bare på, opp den glatte og bratte ura til topps på Store Veotind/2240. Der oppe kikker vi forsiktig ut over stupkanten ned nordveggen der Mayhassen hadde gått ned. Grøss! Vertikalt og våtsvart forsvinner alt rett ned i tåkedjupet, mens vinden uler og river kald og likeglad langs fjellveggen. "Herregud - ikke vettug den gutten!" gliser vi, og rister på hodet. Deretter helomvending, og kurs ned bratta mot neste mål, som da er Veotind Søre/2267. Bittert egentlig å stå på en kongetopp som Store Veotind, uten å ta et skarve bilde! Intet er å ta bilde av, og det blir som å ta fram kameraet i et kabinett med fire dusjhoder på full trøkk. Samtidig vet jeg at det kryr av luftige, storslagne og vakre motiver i enhver retning her oppe fra. ÆÆÆÆH! Vandra vidare... Mot Veotind Søre/2267 går vi på breen over bandet, med et lavt og uryddig steinra kloss på vår høyre side. Ved laveste tar vi en stående og hutrende bufé. Min består av en klissen overmoden banan og ei smørjete bløt brødskive, der den grove leverposteien hadde tatt farge av sylteagurken, og blitt surgrønn og uappetittelig. Yack! Men jeg måtte nå pent ha det i meg, trengte litt kalorier nå. Man må jo lide litt for moroa, må vite! Deretter piler vi mot sør, og snart gråner Søre/2267 som et digert troll fram av skodda, gruv og grå, stum og steil. Oppunder toppen luter en diger firkantet hammer med godt overheng ut over bratta der vi kommer opp, og det siler og renner regnvann i fritt svev fra oven og ned i et småstenet og gruset parti under hammerfronten, der vi krysser ut mot venstre. Derfra har vi to valg. Enten til høyre og nesten vertikalt opp i østre hammersiden, eller videre fram over et kort, bratt og lettere gruslagt svaparti langs hammerrota. Robert tar førstnevnte opsjon, jeg velger svaet. Med forsiktighet går svaet greit, og jeg topper ut kun 6-7 meter sør for varden. Robert er ikke å se. Jeg kikker ned hammersiden der jeg venter ham opp, men når ikke å se langt nok ned, så jeg ser ham ikke. Jeg venter i tre minutter, så kommer duskelua (som erstattet capsen) opp samme svaet som jeg kom. Yeeii! Dagens femte i boks! Så starter en ny ørkenvandring over den laaange og slake ura mot Sørvestre Stygghøbreatind/2220. Vel, ørken og ørken, for her hylte vel dagens verste regnskyll inn. Det var å gå tvikroket og bortvendt, mens monsterregnet grisebanket på hetta, vagle og kjempe mot vindpresset over oljeglatte stener, mens kaskader av vann rikosjerte opp fra ura som var det spylt med en brannslange. Man kunne knapt ha øya oppe. Og foran oss i skoddehavet et sted, ventet dagens desiderte crux, traversen mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232... Oh oh..! Vi kjemper tappert på i styggværet, og brått dukker en sær formasjon fram av tåka. Vi har nesten nådd det firkantede toppunktet på Sørvestre Stygghøbreatind/2220 - men bare nesten. For ut dit må vi over "Sukkenes bro" , ei 20-50 cm bred og 5-6 m lang stenbro, gestaltet av noen smale langstrakte stenblokker, oppgildret på nesten ingenting. Reneste hengebrua dette, vel å merke totalt uten rekkverk. Og på hver side er det... ingenting! Bare dystre gråsvarte stup, der skodda jager som fredløse ånder langs bergflågene. Og det blåser som besatt, på tvers av brua. Så her skal man akte seg vel! Robert kryper over, mens jeg nesten på ren trass vil ta et bilde (lenge siden siste nå). Han berger seg greit, og jeg følger årvåken etter. Yes! Dagens nest siste 2k i havn, men nå gjenstår altså traversen mot Søraustre. Terrenget smalner fort av herfra, så vi lister oss pent og konsentrert videre. Brått brekker egga rett ned, og fremme i gråladden et stykke aner vi ei diger stygg hoggtann som steiler rå og svart opp videre ute langs knivseggen. "Oh oh...! Helvett! Det der ser ikke pent ut!" Vi strekker hals og myser ned langs knivbladet under oss. Her skal vi altså ned? Tilsynelatende bunnløse stup en meter til hver side, og ei søkkvåt skarpegg styrtende nær rett ned. Og stiv kuling og striregn river i harde turbulente kast tversover det hele. Mulig at uvær og dårlig sikt forverrer inntrykket i en sådan stund, men dette så rett så uggent ut. Robert rygger forsiktig ut først. Med kattmjuke tyngdeoverføringer og gjennomprøvde hånd- og fotisett, samt noen velkjente tynte og laaangbente Robert-nedtak, når han etterhvert ned på ei hylle og venter der på meg. Jeg prøver så å gjenta suksessen, og med noen muntlige føringer fra Robert, får også jeg plassert føttene rett, og når ned på samme hylla. Videre er det hakket enklere, men også litt løsere. Vi henger mye på henda ned her, så takene bare må holde. Alle grep testes før belastning, og vinden må også beregnes. Vel nede er det noen titalls meter videre til tanna vi så ovenfra isted. Denne vil vi helst ikke over, og gudskjelov finner vi en omgåelse til høyre. Der snur jeg meg og ser tilbake, og alldeles skvetter ved synet av hammeren vi kom ned ! Den ser heeelt jævlig ut, står som et blygrått ljåblad opp i tåka, med ei speilglatt stupside på sv-sida. Fatter ikke engang at vi kunne komme ned der. Skulle gjerne hatt et bilde, men jeg har ingen plass å legge sekken, og været tillater heller ikke. Den midtre tanna som vi deretter omgår på ei pittelita hylle i høyresiden, luter topptung og diger oppå den kvasse eggen, og under den ser vi tvers igjennom! Råttent fjell ja. Men videre finnes ingen omgåelse. Likner på nedstigningen i hammeren bak oss herfra. Et crux ligger nederst i det 15m høge droppet. Der skyter en tynn og overhengende stenspiss ut fra egga, ser omtrent ut som baugspissen på en slank seilbåt. Ned dit passerer vi ei fastlåst 10'er-kile. I stenspissen må man bare henge i armene fra aller ytterste spissen, og så prøve å nå ned på en smal og skrånende stennakke 2,5 m nedenunder. En glipp her er kun fatalt, med stygge stup innunder armhulene på begge sider slik man henger. Robert først igjen, mens jeg ser på med skrekkblandet fryd. Jøss da, sikker som vanlig han, og jeg gjør det på samme måten. Ned på kne, og rygge ut på spissen. Snart sitter jeg kun på et kne, og forsøker gripe baugspissen med en hånd på hver side. Så lar jeg kroppen sakte skli av spissen, og blir hengende kun i henda. Men jeg kommer liksom ikke videre ned, blir bare presset ut og dreies til siden mot sørstupet. Grunnen er at magebeltet til ryggsekken har hengt seg fast oppe på stenkanten! Ikke kommer jeg oppatt heller, fordi bena pendles innunder baugen, og ikke kommer jeg videre ned, for da dyttes jeg bare mer ut jo høgere magebeltet løftes ! Jeg må derfor henge i armene og forsøke svinge og hufse meg løs... Ikke akkurat moro på sleipt vått berg, i kulingkast og med stup under begge albuene! Jeg må treffe stenryggen også, ellers når jeg aldri ned (ihvertfall ikke før veldig langt ned)! Men takk og lov så løsner omsider beltet, og jeg drar atter en gang nytte av apefaktoren ned på halvtrygg grunn. Phui! Noen meter til, og så er det stopp. Her går vi ihvertfall ikke ned! En glatt 6-7 meters hammerfront står steil under våre føtter. Ei rapellslynge sitter under ei lita steinrøys på toppen. Vi legger ei slynge til, og jeg rappellerer ned. Ved hammerrota gaper en 10 cm tjukk og 3 m djup sprekk, så jeg vil rygge videre et par meter før jeg kobler meg ut, for å unngå at tauet faller ned og kiler seg fast nedi i sprekken et sted. Robert kaster seg så etter, og dagens crux er beseiret! Videre til Søraustre er det oppatt litt og mye enklere. Men først skremmer Robert nær vannet av seg selv (ikke regnvannet altså!) ved å tråkke på en sten som tvert sklir ut, mens han kun har et par ynkelige knipne fingergrep idet vi runder et hjørne. Kandidat Endelig når vi så dagens siste topp, Sørvestre Stygghøbreatind/2220, og klokka har blitt 19. Samtidig river også skyene av, for ved varden koster skodda i rivende fart vekk, og vi ser en stakket stund det meste av Veotindene, Blåbreahøer og Surtningsue-massivet. Men det blåser som pokker, og sikten varer ikke lenge. Men det verste regnet var omsider over. Noen kjappe bilder (på tide), og vi tråkker øst og ned breen, mot en lang og seig retur. Men først må vi oppom høyde 2142 på sørøstsiden, som vi føler oss sikre på har PF>10m. Robert la inn vatersynet sitt, og konkluderte bråkjekt med 12-13 meter. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Så sorry Mayhassen, denne gikk du glipp av ! Vel - litt bråkjekk jeg óg der kanskje, men den må ihvertfall kontrollmåles. Hva sier du, Ranglefanten, dere skal vel dit snart? Returen ble lang. Lyset gikk på Glitterheim da vi passerte på andre siden av elva på veg mot brua. På tunet sto Roger og kopte, nettopp ankommet, da vi slitne, skinnblaute og slunkne kom sjanglende rundt hushjørnet, og en særdeles våt tur var over etter 14t 10 min. Nakkeskudd i senga, og neste dag ventet topper rundt Trollsteinskvolven. Og også da var det meldt bra vær..!

Sikkilsdalen fordi der finnes vel både kongehytter og gamp? Må være drømmestedet på jord for en engel det...

Hehe , ja de trøndera! Med egen ordbok og greier! "Itj lætt førr utabøgds å følg' mæ da, sjøh!" Ikke ofte man sender slikt over sms lell, vil jeg tro! (billig poeng ja, men jeg kunne jo ikke dy meg! ) Bøyer meg for dette sjølsagt, men lenger sørover brukes tall eksklusivt om furu. Dog kan nok mindre lokale varianter også eksistere, helt i tråd med dialektenes innarvede mangfold.

Hehe, tror nok dette kom av en engleflokk på veg til seminar - med noen hester. Til Sikkilsdalen kanskje?

Fantastisk! For et landskap! Sjekk bildet MB.jpg da. Ser bra rå ut de kjempene der oppe du! Og se bare på den pinakkel-rekka i nedre venstre på MB(49).jpg! Bra man ikke benytter PF10 i slike omgivelser gitt! Videre måtte det da bli uhorvelig med høydemetre på turen?

Og hvor var jeg? Jeg må nok legge fra meg tastaturet, kjøre ut av Ringsaker og komme meg til fjells jeg óg! SMS-invitten til Morten kom på vél kort varsel, men du væla som den fristet! Spennende rapport med flotte bilder, fra en travers jeg nok skal ta en dag (helst vakker). Likte særlig bildet der Line tripper ned foran Bukkehø. Full fjellfeeling der! (hmm - grunnet Bukkehø eller Line, mon tro? ) Men kanskje jeg skal spare den til jeg føler at toppkryssinga har stagnert litt..? For da er sikkert disse PF10'erne ferdigtygde også, så får jeg en hel drøss på laaang dag! Det blir digg!

Auda! Det der så ikke godt ut! Kan du si noe om ulykkesforløpet? Kan jo være lærerikt for noen og enhver det, når selv en så komplett erfaren fjellkar som du er på nippet... Men godt å se at det ikke har skremt deg, eller redusert deg. Imponerende Alpe-raid dere gjennomførte i etterkant, må jeg si!

Grattis m/ din første turrapport, da Robert! Det var jammen på tide - fortsett slik! God lesning dette, da sju! Informativt også. Skjønner at både du, Nils og Morten alle har opplevd Søre Illåbretind som guffen fra NV. Men den er sikkert kurant fra motsatt side? Og finnes det noen brukelig omgåelse eller en litt mindre direkte variant fra ryggen dere gikk opp ifra? Ellers noe overraskende hvor enkel dere opplevde at sørveggen på Storgrovtind var. Trodde ei halv taulengde 3+/4- var å vente der. Men igjen altså, underlig hvordan ting ofte løser seg opp når man kommer innpå. Hehe - joa, men jeg vet du koser deg når du kan fikle litt med tauet og skrangle med litt stæsj! Ja, gjett om jeg var fjellsjuk den fredagen'a, vel vitende om hva dere drev med! Men jeg bare måtte jobbe . For det verste var jo at dette var turen vi tre sammen hadde på programmet før ferien. Opprinnelig ble egget for turen lagt da Nils og jeg sto på Veslepiggen 1. mai (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8474), beskuet Skarstind og Storgrovtind, og sa: "Fy f..., tenk deg den turen fra sør'a!" Så ble egget klekket på forsommeren, før alt dessverre regnet bort innunder ferien. Og når dagen for nytt forsøk endelig opprant, så kunne jeg ikke bli med! Men vi fikk da to andre skikkelige turer samme helga, om enn i et temmelig så annerledes vær...

Hehe, skriker og skriker... Og heller "Lord of the Heights", takk!

Nice! Og jeg må si at videoene dine vekker klare minner - særlig lyden! : Fra midtre hammer mot vestre hammer Fra SørAustre og vestover Synd du ikke også har noe fra den østligste hammeren der vi rappellerte. Den var heller glatt og ukoselig i dette været. Men det var kun et inferno da vi krøp over der, vatnet kom vannrett i digre kompakte flak, så noe fotografering kom ikke på tale! Og det var også litt sært å se tvers igjennom hullene under rota av den topptunge midtre hammeren, der den vagler oppå egga. Det gir liksom ikke noe trygt og stødig inntrykk av underlaget akkurat...

I Sverige kalles Fossekallen for Strömstare (strømstær) - også et godt navn etter min mening.