snilen

Denne er nok "oppdaget" før: http://www.wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=826&KommuneId=24

Du må nesten skaffe deg et kart og finne ut hvor du skal gå av selv. Mener det er en campingplass der.

En mulighet for å komme kjapt opp/ned fra Blefjell er merket rute fra Sandvatn rett vest for Bletoppen. Hit går buss. Et lite stykke på skogsvei fra hovedveien, deretter sterk stigning rett opp på Bletoppen, eventuelt kan du skjene til høyre til Sigridsbu før Bletoppen. Akkurat denne ruten har jeg ikke gått selv, men det er nok raskeste vei opp til Sigridsbu med offentlig kommunikasjon. Turen opp via Nordstul-området går mye i skog og er tildels myrete. Jeg ville valgt å gå opp fra Sandvatn. Rutetabell for Rjukanekspressen her: http://nbe.websrv02.reiseinfo.no/nbeiis/StaticTable/Tables/ruter-eng/r/185.htm For tilknytning ved Sandvatn eller Tinn Austbygd må du benytte en rute som går over Hovinheia, ikke via Notodden/Gransherad.

Sigridbu-Eriksbu-Øvre Fjellstul-Daggrø-Tinn Austbygd er også et alternativ. Sigridbu-Øvre Fjellstul eller Eriksbu-Daggrø kan gjøres på en dag om du er nogenlunde sprek.

Bhutan og Myanmar har jeg nok ikke planer om, men neste nasjonstopp for meg blir nummer 50, så er litt på leiting etter et ordentlig fjell med rimelig høy sjanse for å nå toppen. Det vil si at topper i kategori med Bahrain og Bhutan er ikke aktuelle. Gode forslag mottas med takk.

Folk var stort sett veldig rolige, vennlige og fredelige i dette området av verden, så vi var ikke så veldig bekymret. Vi hadde rent mel i posen og hadde ikke gjort noe galt, klatret over gjerder eller passert forbudsskilt. Eneste bekymringen var at dette skulle ta lang tid og at det skulle ødelegge videre reise og fjelltopp-planer samme dag. Men vi rakk videre forbindelse, nasjonstoppen i Qatar og videre reise til Dubai samme dag, slik at vi kom oss videre på natta. Nasjonstopp-samling byr på ulike utfordringer, også på det byråkratiske planet.

Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften. Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen. Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området. Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin. Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.

1: 1300 meter 2: Du sparer mye ved å reise ned på egen hånd og bestille et opplegg der nede. Avgifter etc har steget mye der nede, er usikker på prisnivået. IKKE spar på dager på fjellet. Machame-ruten der man går opp om natten etter 5 dager i fjellet funker for de fleste, bør ikke bruke mindre tid i fjellet. 3: Gikk machame-ruten selv, ca 3/4 av forsamlingen nådde toppen. Det er bare å gå unaturlig sakte og drikke unaturlig mye, samt å unngå å bruke krefter på unødvendig aktivitet i dagene før toppstøtet.

Nei takk, jeg har livet for kjært til det.

Det kommersielle rundt rasoverbygget er nok ikke til stede. Vi måtte gjennom en papirmølle av de store for å få klatretillatelse og adgang til nasjonalparken. Imidlertid var det ingen avgifter i området, og det eneste stedet vi la igjen penger var på lodgen der vi betalte ca 60 kr pr person inkl rent sengetøy. Med tanke på alt det arbeidet som er gjort for å lage en sti opp hit og ikke minst vedlikeholdet synes jeg nedten det er merkelig at det ikke er noen avgifter her. Stien må stadig utbedres etter jordras osv, og flere av broene oppover hadde skader etter steinsprang.

Det meste av tilretteleggingen var gjort på veien opp til Paiyun Lodge, en rute som går gjennom regnskog. Selve stien var tildels hugget inn i regnskogen, med broer og trapper over diverse juv og tilnærmet loddrette partier. Vegetasjonen varer helt opp til ca 3600 meter, så å ta seg frem oppover her uten tilrettelagt sti ville vært et ukesprosjekt. Vi gikk der i en tørr periode, men her kan regne vanvittig mye. så jeg tror nok at den tilretteleggingen som er gjort er fornuftig. Rasoverbygget er nok også på sin plass, tatt i betraktning den mengden stein som lå igjen på taket. Vi så også at flere av broene oppover i regnskogen hadde skader etter steinsparang, og da snakker vi store steiner, der en hjelm ikke hadde reddet den som fikk steinen i hodet. Man skal også huske på at de fleste kinesere ikke er spesielt fjellvante, det gikk tydelig frem av barnepike-,mentaliteten i søknadsskjemaet for å kunne klatre toppen. Selv synes jeg vi i Norge er litt for redde for tilrettelegging på utsatte steder. Når jeg så rasoverbygget tenkte jeg også på at noe slikt hadde vært noe på den beryktede passasjen ved Mont Blanc der flere mennesker dør av steinsprang årlig. Det måtte da være på sin plass å sette opp en slik sikring fremfor at folk skal dø og skades.

Etter selskapsreise til DPRK var det på tide å ta en skikkelig fjelltur. Vi fløy fra Pyong Yang til Beijing og videre neste dag 3 timer sydover til Taipei, hovedstaden i republikken Kina(ROC), vanligvis omtalt som Taiwan. Taiwan er en av FN’s opprinnelige medlemsland, men ble kastet ut av FN i 1971, i forbindelse med at fastlands-Kina ble medlem. For øvrig har Taiwan vært et selvstendig land i mange tiår. Ankomst Taiwan Her var gode temperaturer, godt over 30 grader i skyggen og fremfor alt mer ordentlig mat. Etter ankomst satte vi oss på hurtigtoget til Chiayi, en times tid med hurtigtoget som går opp til 300 km/t. Vi flesket til og bestilte taxi de 10 krokete milene opp til Takata, der vi tok inn på Dongpu lodge, et enkelt overnattingssted ved starten på fottur-ruta. Forberedelser På forhånd hadde vi ordnet oss med en spesial-tillatelse for å kunne klatre fjellet på en dag. Vanligvis må man her melde seg på i et lotteri for å kunne gå denne turen, og max 50 personer kan gå turen pr. dag. Dette skyldes overnattingskapasiteten på hytta under toppen. Telting er vrient i området, da det ikke finnes flate flekker. Det er bratt overalt, og vi må vel si at vi kunne ikke se noen teltplasser langs ruten oppover. Da det så ut som vi ikke vant frem med vår web-baserte klatresøknad hos Yushan national park, tok jeg kontakt og fikk opplyst at det var mulig å ta turen som dagstur. Kravet var at man kunne dokumentere å ha gått fjell over 3000 moh tidligere. Dette hadde vi ikke problemer med, og saken gikk i boks etter en del skjemavelde. Det meste kunne ordnes via epost/web, men vi måtte også sende deklarasjonene pr vanlig post. Selve fjellturen Vi startet fra Dongpu Lodge, ca 2500 moh, klokken 04 i fullmåneskinn, først 3 km langs vei, en del opp og deretter 100 høydemeter ned igjen til der stien starter. Så bar det ut i naturen, 8,5 km oppover i svært bratt terreng, men selve stien var som regel ikke så bratt, med en snitt-stigning på ca 10%. Vi traverserte langs en bratt skrent stort sett hele veien, og 50-60 nummererte trebroer tok oss forbi en rekke partier som ville vært svært tidkrevende uten tilretteleggingen. Etter 11, 5 km og 4 timer nådde vi Paiyun lodge på 3407 meter. Vi hadde gått jevnt og rolig oppover, herfra gasset vi litt på og kom oss opp slik at vi var på toppen klokken 09 i fint vær. Ikke klar sol, men god sikt og ingen tåke, så vi var i grunnen fornøyde. Vi somlet på toppen og somlet oss ned. Trøtte og slitne var vi nede igjen ved Dongpu etter 11 timer på tur. Vi fikk ordnet en bil ned til Alishan, derfra buss til Chiayi og hurtigtoget tilbake til Taipei. Vrient å finne en solid biff sent om kvelden, noe vi så absulutt hadde ønsket oss. Etter 11 dager på tur til 2 byråkratisk krevende nasjonstopper reiste vi hjem via Beijing og Moskva. Takk for turen gutter!

Om DPRK(the Democratic People Republic Korea) Den demokratiske folkerepublikken Korea, også kalt Nord-Korea er ikke et land man bare stikker på tur til. Alle utlendinger på reise der følges av 2 lokale guider som passer på at man følger et fastsatt reise-opplegg. Turer i DRPK gjennomføres av KITC(Korea International Travel Agency), og disse arrangerer reiser for noen få utenlandske reisebyråer som selger pakketurer i landet. Innreise i landet foregår fra Beijing eller Vladivostok til flyplassen i Pyong Yang, hovedstaden i Nord-Korea, eventuelt med tog fra Beijing, en togreise som tar ett føgn i forseglede vogner. Forberedelser. Jeg hadde for et par år siden kontakt med Koreakonsult, et svensk byrå som arrangerer reiser til Nord-korea, tenkte da å ta turen i sammenheng med en jobbreise, men det skar seg med tidsplanen den gangen. Petter og jeg har flere ganger snakket om å gjennomføre turen til Paektusan, og på vårparten ble det alvor i planene. Runar og Påsan ville også være med, så totalt ble vi 4 nordmenn på reisen. Vi bestilte flere måneder i forveien, og søkte visum til Nord-Korea, noe som er vanligvis kurant for nordmenn, så fremt man ikke arbeider som journalist eller i forsvaret. Vi bestemte oss også for å ta en dag i Beijing for å være helt sikre på å nå avgangen til Pyong Yang med Air Koryo. Minster man flyet her, er det nemlig ikke bare å reise med neste avgang, ettersom rutefly går kun 3 dager i uken. Det er en del restriksjoner på hva man kan ta med seg, så bagasjen ble minimalisert. GPS og mobiltelefon kan man for eksempel ikke ta med seg inn i landet. Kamera med GPS blir også beslaglagt ved grensen, noe en av våre medreisende fikk erfare. Vi hadde med oss en del Euro, som ble benyttet de få stedene vi kunne handle noe. Nordkoreanske Won hadde vi ikke anledning til å skaffe oss eller å bruke, det var forbudt. Innreise i landet Vi møtte resten av reisefølget på flyplassen i Beijing, der vi fikk utdelt visum. Flyet, en Ilyushin-62 fra 1960-tallet, så heller slitent ut og bråkte så det gjorede vondt i ørene. Ved innreise i landet måtte vi fylle ut diverse skjema, vi gikk gjennom passkontroll og bagasjekontroll, mobiltelefoner ble deponert på flyplassen. Ved ankomst hotellet ble pass og videre flybilletter inndratt, og vi fikk ikke disse tilbake før vi reiste ut av landet. De andre i ekspedisjonen. Delegasjonen fra Norge besto av 4 personer, og vi reiste på turen først og fremst for å bestige Paektusan. For øvrig var det en stor delegasjon fra Sveits, samt folk fra Danmark, Sverige, Holland og Tyskland, til sammen 16 personer på pakketuren. Hva var det som får folk til å reise til dette bisarre landet med svært begrensede bevegelsesmuligheter, en syk persondyrking av familien Kim, dårlig standard på det meste og gjennomgående dårlig mat? Her finner man folk som samler på land, folk som driver med profesjonell fototgrafering, folk som reiser verden rundt langs 40. breddegrad, og folk med interesse for gamle fly. En fin gjeng av noe eksentrioske personer. PyongYang Den første dagen ble et pliktløp med besøk i parker, monumenter, fine metrostasjoner inspirert av russlands metro, statuer, tårn, sirkusbesøk og ikke å forglemme Mass games, en propagandaforestilling med 100000 utøvere på en stadion med plass til 250000 tilskuere. Det var slettes ikke fult på tribunen, men noen titusen militære var innkalt for å fylle opp tribunen på nasjonaldagen. Dette er verdens største forestilling i antall utøvere ihht Guiness rekordbok. Folk i gatene i PyoungYang virket annerledes enn i resten av landet. Lite fart og smil, alle gikk i takt, og de virket triste og til dels apatiske. Paektusan Dagen etter gikk med fly til Base Camp, Samjiyon. Reisen foregikk med en chartret Antonov-24, en flytype utviklet på 1950-tallet. Ca 20 passasjerer, 5 besetningsmedlemmer i cockpit og 2 trilledamer. Videre fra Base Camp en trang minibuss opp til ABC på ca 2200 meter. Videre gikk vi til fots langs en steinsatt vei opp til kraterkanten der en nydelig utsikt møtte oss. En stor og vakker sjø fyller krateret, og på den andre siden av sjøen ligger folkerepublikken Kina. Vi gikk videre opp til høyeste punkt på kraterkanten, 2744 moh, der republikkens høyeste punkt er markert med en steinstøtte. Det var en liten luftig passasje på et par meter som måtte passeres for å nå topp-punktet, enkelte folk med høydeskrekk trakk seg her. Noen tok taubane ned til kratersjøen, en spennende tur der gondolene stoppet opp i midtveis, men andre koste seg på toppen litt til. Etter fjellet måtte vi besøke Kim Jong Ils fødested, se på diverse statuer osv. Entusiasmen var ikke akkurat den store for denne aktiviteten, men litt må man lide for en topp. Chilbo Vi reiste neste dag til Chilbo-området for å se none spektakulære fjellformasjoner. Vi hadde på dette tidspunktet sluttet å spisse alle de kalde koreanske rettene og gledet oss til å komme ut av landet og få i oss ordentlig mat. Det positive med dette området var at her så vi folk som oppførte seg mer normalt, unger som ropte og vinket til oss i bussen, og generelt mer naturlig oppførsel blant folk, i motsetning til den mer kuede oppførsel av fol i hovedstaden. Utreise og sau Pakketuren fortsatte enda 5 dager til, men vi hoppet av og dro tilbake Beijing. Pass og mobiltelefoner fikk etter hvert også tilbake. Som alltid når jeg er på reise i et nytt land, forsøker jeg å få med meg en miniatyrsau hjem til kjerringa. Det var dårlig med souvernir-butikker, og ingen miniatyrsauer var å se. Jeg spurte til slutt den koreanske guiden, han hadde en kamerat som kunne fikse, men jeg var litt seint ute, vi skulle reise tidlig neste morgen. Jeg hadde avskrevet saue-kjøpet, men på slutten av den 5. flyturen med Air Koryo kom trilledamen med tax-free-tralla. Her var som vanlig sprit, røyk og parfyme, samt en enslig, utskåret tresau, plassert ytterst på hjørnet på tralla, så den nesten subbet nesen min der jeg satt. Tilfeldig ? Neppe. Jeg kjøpte den selvsagt, 5 dollar var ingen upris.

Nando Parrada som overlevde flystyrten i Andes kommer igjen til Norge, 4. november er han i Tønsberg. Jeg hørte ham forrige gang han var i Norge, vil anbefale å ta turen, han er meget spesiell å høre på, det er et foredrag man ikke glemmer så fort. http://www.facebook.com/event.php?eid=215949465110665

Endelig tror jeg at jeg har funnet hvilken Lars som ga navn til tinden. I følge kilder på Oppdal er Larstind oppkalt etter Lars Åmotsdal fra Åmotsdalen. Lars Åmotsdal ble ansett som en latsabb fordi han heller gikk i fjellet enn å jobbe på gården. Npen andre som kjenner seg igjen som latsabber etter denne definisjonen?

Artig prosjekt, selv har jeg tenkt tanken å gå rundt en elv, dvs start på den ene siden av elvemunningen, følge kanten av nedslagsfeltet helt rundt og ende opp på den andre siden av elvemunningen - uten å krysse noen bekk eller elv, bare gå langs vannskillet hele veien. Glomma rundt med start/slutt i Fredrikstad kan for eksempel by på endel utfordringer som svømming over Lesjaskogsvannet og garantert noen kvasse rygger i Jotunheimen, uten at jeg har finstudert kartet..

I følge Wikipedia er Vardetangen i Austrheim vestligste punkt i fastlandsnorge. Du kommer lenger vest ved hjelp av broer og slikt, og enda lenger med båt. Eller synes jeg Stadt bør være en grei avslutning

Det er i alle fall kjørbar vei for vanlig personbil nesten frem til Kvisløsetra. Bra utgangspunkt for turer, men det blir vel i feil hjørne for deg.

Jeg meldte fra om et sauekadaver her for et par uker siden. Intet hyggelig syn. Ville meldt fra om jerv i et beiteområde for husdyr ja.

Gratulerer så masse! Imponerende å ikke gi seg selv om ikke alt går etter planen. Har tanker om alle nasjonstoppene i Andes jeg også, men har så langt bare fått med meg de 2 høyeste og den laveste. Colombia er nok den minst tilgjengelige, men forholdene i landet har muligens blitt noe tryggere i det siste.

Gikk 4 dager langs Rondane-stien i forrige uke på strekningen Muen-Skollfjellet. Traff til sammen 5 personer fordelt på 2 turfølger + enkelte dagsturister. Klart vi hilser, aldri noe problem det. Skjønner det kan bli masete å hilse på alle om man vasser i folk som på Gaustatoppen og lignende.

Fenalår, kransekake, marsipan - det skal være litt godt også!

Alternativt kan du gå opp merket sti fra Selstali, det er bratt nok for de fleste syvåringer her, spesielt det øverste partiet før du kommer opp på hovedstien rett nedenfor vaffelbua. Skal du virkelig ta den helt ut kan du starte turen i Rjukan sentrum og gå rett opp lia, også her er en merket sti som starter ved Rjukan jernbanestasjon.

Jeg har vært endel rundt i Norge og Verden, og det er ikke så galt i Norge, sammenlignet med endel andre land. I Sørøst-Asia er det ofte veldig mye søppel både i naturen og i gatene. Lover som i Singapore, der straffene er skikkelig avskrekkende tror jeg er en grei medisin. Folk som blir tatt i å kaste søppel får store bøter, i tillegg må de arbeide en dag langs veikanten eler et annet sted hvor mange ser dem med en T-skjorte som i klartekst forteller at "Jeg har forsøkplet Singapore". Bøtnivået i Singapore er så høyt at det trengs nesten ikke politi. I en verdensdel der forsøpling er vanlig fungerer dette systemet veldig bra og innbyggere flest er fornøyd med systemet.

Jeg var bortover der i mai i fjor. Konseptet var nok litt annerledes med leiebil og b&b. Været i skottland er generelt dårlig, fuktig som på Vestlandet i Norge, men ikk fullt så kaldt. Vi besøkte Ben Nevis og gikk noen turer på Skye, en øy på de indre Hebridene. Vi hadde lyst til å ta turen til de ytre, men tiden tillot ikke det.. Jeg tror det er lite utbredt med teltturerr og slikt der borte, men i øde områder tror jeg ikke det er noe problem.