snilen

Jeg har gått inn til Reinheim med en flokk speidergutter med tung sekk og det gikk da greit. Jeg nevner Grønbakken som utgangspunkt ettersom dette er nærmeste saklige sted å parkere om man skal til Reinheim. Endel av togene over Dovre stopper på Kongsvoll. Herfra er noe tyngre å gå, men et greit utgangspunkt å reise kollektivt. Og litt tøft er det å rekke ut hånden for å stoppe ekspresstoget når det kommer...

Det bør normalt gå greit å gå til Snøheim fra f.eks Grønbakken ved E6 til Reinheim på en dag, med topptur dagen etter, eventuelt retur til Grønbakken også. Tidsforbruk avhenger mye av vær og vind og føreforhold.

Jeg har forsøkt truger på vårturer. Lite egnet om det er litt bratt terreng er min erfaring. Etter å ha forsøkt trunger i litt ulike terrengtyper har jeg funnet ut at det kan ha noe for seg i litt kronglete skogsterreng, ellers er ski bedre.

Hvis du vil ha en variert rute med litt valgmuligheter kan jeg anbefale strekningen Alvdal-Straumsbu-Rondane og videre ned mot Gudbrandsdalen eller fortsette mot Dovrefjell. Fjellene mellom Alvdal og Atnadalen har et greit rutenett med forholdsbis flatt lende, men det er mulig å gå oppom topper om det er ønskelig. Det er en god del merkede ruter i området og enkle turisthytter. Gjennom Rondane er det også ruter som går nede i dalene eller over toppene, men her er det mere folksomt og noen digre turisthytter. Poenget er at her har du muligheter til å gå både gjennom daler og over topper, avhengig av dagsform, værforhold osv.

Takk for fine bilder og interessant rapport. Høres ut til å være et greit sted å ta med kjerringa.

Dagens tips: Besøk sportsforretninger for å sjekke ut utstyret, bilder på internett blir aldri det samme. Nettbutikker har faste priser, mens lokale sportsforretninger er ofte åpne for pruting, spesielt om man kjøper flere ting samtidig. Om det koster noen kroner ekstra, så er det jo uansett greit å ha en sportsforretning med åpningstider om man trenger noe i en fei, så det er jo en ide å støtte disse foretakene også, ikke bare gå der for å se på ting. Jeg minnes bla.a et par skistøvler jeg kjøpte på Selbu sport og elektriske. Greit med en slik butikk når man er langt oppi bushen og gammelt utstyr går ad undas.

Jeg er så heldig at jeg har gratis ved rett over havegjerdet. Jeg spurte bonden som eier skauen og etter avtale kan jeg nå ta ned løvtrær i et definert område. Utrolig praktisk å bare kunne hoppe over gjerdet å sage ned et tre eller tre som litt adspredelse etter jobb. Siden dette er ren adspredelse benyttes ingen maskiner, kun buesag, øks og en gang i blant en kile for å kløyve vanskelige kubber. Ved har vi for hele vinteren, dessuten får man litt daglig mosjon og slipper å gå på helsestudio. Jeg hadde nylig en formtest i forbindelse med en legekontroll, og armstyrken var overraskendebra sett i lys av at jeg aldri har drevet med noen form for trening. Dessverre for deg er Vesterålen langt unna Vestfold...

Bruk tommeltotten, så får du haik. Jo mindre trafikk på veien, jo lettere er det å få sitte på med de få bilene som går der.

Ikke undervurder kriminaliteten der nede. Vi ble utsatt både for kriminalitet og korrupsjon der i januar, uten at jeg skal gå i detalj. Dette skriver UD om landet: http://www.landsider.no/land/sorafrika/reise/sikkerhet/sikkerhet.htm

Var i Gaustablikkområdet i helgen. Fint å gå både på høyfjellet og i trikkeskinnesporene. Mindre snø der oppe enn ved Vestfoldkysten.

Jeg var der nede med familien i 2 uker i januar, se tur-rapport på https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15197 . Har intrykk av at Sørafrika har dårlig med offentlige kommunikasjoner, det er et veldig bil-basert land så jeg er ikke så sikker på at det er det beste backpacker-landet. Leiebil er imidlertid billig. Sør-Afrika har høy kriminalitet og er et land der man i regelen ikke beveger seg utendørs etter mørkets frembrudd, i alle fall ikke i byene.

Jeg kjøpte et forholdsvis billig telt i fjor og har gode erfaringer. Fjellsport utsikten 2. Plass til 2 om man er gode venner, men jeg synes det er best som 1mannstelt. 1-duks tunneltelt, bl.a. brukt i hardt vær i 3000 meters høyde i Lesotho uten problem. http://www.gsport.no/Misc/Product/?query=true&productid=704762(BC_7)

Sørfonna(den sørligste toppen som er kommunetopp i Etne) er den flateste kommunetoppen jeg har vært på. Jeg tror det var ca 1 km mellom 20meters-kotene de siste kilometrene mot toppen. Her er et bilde fra en godværsdag i mai/juni http://www.wwv.no/photogallery.asp?KommuneId=205&no=2 Jeg hadde da gått fra Holmeskjer over det høyeste punktet og videre til den sørligste toppen. Flott vandring her oppe, i stor kontrast til de bratte stigninene opp på breen.

Folk som bråker når de sover bør selv legge seg i vedbua eller eget telt. De fleste snorkere vet godt at de er snorkere og bør ikke belemre andre med sine nattlige ulyder.

Området i retning Setesdal byr på mange muligheter. Napuren, kommunetopp i Fyresdal er en artig topp som nås på en grei dagstur fra rv 45. Tur-beslrivelser her : http://www.wwv.no/norwegian.asp?subpage=6&KommuneId=127. Området gir ellers mange turmuligheter. En turisthytte ligger ganske nærme riksvei 45 om det skulle være interessant.

Bil er greit å sove i dersom man kjører og kommer seint frem og skal ut å gå tidlig neste dag fra P-plass. Bil er også grei sovestue om man roter seg opp i Jotunheimen der "No camping"-skiltene står tett. Ellers foretrekker jeg telt.

Sånn er svigermora mi også - bare må gå den turen før hun dør. Jeg skjønner ikke pointet. Hun er straks 80 år.

Hyggelig med tilbakemeldinger etter min noe uvanlige tur! Jeg skulle gjerne hatt mere tid der nede, men nå var dette først og fremst en familitur på familiens premisser. Jeg har vært på noen lengre turer på egen hånd og sammen med andre folk i ulike ekspedisjoner de siste årene, så denne turen ble mest for mine kjære. 3 dager borte fra dem var nok, de var en smule engstelige mens jeg var borte. Tur-rapportens bilder gir intet sant bilde av turen. De 2 første dagene gjennom Lesotho var preget av regn hele tide og tåke over 3100 moh, så alle bilder unntatt ett er tatt siste dag. Dessverre ingen gode bilder fra Sani pass, men det finnes en god del på nettet om noen er interessert. Jeg kunne ha gått langs stupkanten og fått med meg flere topper, men under de rådende forhold hadde jeg hatt liten glede av det. Dessuten hadde jeg nok trengt en dag ekstra da. Jeg fikk ca en mil langsetter stupkanten den siste dagen i knallvær med endel høydeforskjeller opp og ned på toppene, en flott vandring som nesten gjorde at jeg glemte de 2 våte dagene. Ruten jeg valgte tvers gjennom Lesothos høyland er nok svært uvanlig, ettersom de fleste som går i området går langsetter stupkanten. Jeg hadde gjort en risikovurdering, og benyttet enhver anledning til å forhøre meg hos de som hadde noen kjennskap til terrenget i dagene før jeg gikk ut fra Sani Pass. Underveis opplevet jeg 2 farer: Elvevadinger og sinna bikkjer - og ingen av disse farene hadde jeg regnet med på forhånd. I tillegg er jeg alltid ekstra forsiktig når jeg går alene i områder uten mobildekning. Gjeterne jeg traff i området virket mest nysgjerrige, men også vennlige. De klarte å holde bikkjene unna meg, bl.a. ved å kaste stein mot dyra i de tilfellene jeg traff både folk og bikkjer samtidig. Jeg traff ingen smuglerfølger, men refererer kun til anbefalt oppførsel om man møter slike, informasjon som jeg leste på et oppslag på Giant's Castle etter turen.

Stoler mer på min husk enn på den web-siden. 500 høydemeter - 1200 trappetrinn - det gir gjennomsnittlig trinnhøyde på 40 cm - stemmer ikke. Det er nok ca 2500 trinn, Høydeforskjellen har jeg sjekket på kart, ca 120 moh ved start, 600 moh på toppen. Alternativt går ikke løpet mer enn halvveis opp.

Temmelig sikker på at det er 2500. Det er ca 500 høydemeter, 8-9 minutter virker styggfort - du blander ikke tiden med Stolzekleiven opp i Bergen, der passer tiden bedre? Legger ved et bilde av tralla og de første trinnene.

Ja det var deilige grønne fjell der nede. Jeg har lenge jobbet med å få med kjerringa på en skikkelig utenlandstur og når hun nevnte Sørafrika gikk det ikke lenge før jeg fikk laget et opplegg som også inkluderte litt fjell. Det kunne virke litt meningsløst å reise hjem etter bare 2 uker. Her er jo bare mørkt og kaldt og masse snø fortsatt. Brukte nesten en time på å få bilen snøfri da vi kom hjem. Stor kontrast etter 2 uker med 25-35 varme og 27 grader i havet.

En light-versjon av Flørli-trappene er trappa opp langs trallebanen innerst i dalen overfor Høyanger i Sogn. Her er ca 2500 trappetrinn. I sommersesongen kan man også reise med trallebanen som går opp hver fredag ettermiddag og ned hver søndag kveld. Det kan fort ta en time å gå de 2500 trinnene, ca 40 minutter om du tar et trinn i sekundet. Fine fjellområder innover når du kommer opp. Ta gjerne med sykkel, det er grusvei langt innover her som ikke er tilknyttet noe veinett forøvrig.

Som en del av en 2 uker lang reise med familien ble det tid til en 3 dagers vandring gjennom verdens høyeste land målt etter minimumshøyde. Lesothos laveste punkt befinner seg ca 1400 meter over havet, men som toppsamler var jeg jo mest interessert i det høyeste fjellet. Sørafrikas høyeste fjell ligger på grensen til Lesotho og var naturlig å ta med på samme ruten. Familien kjørte rundt fjellet og vi fant hverandre igjen etter 3 dager i et ikke altfor mye begått fjellområde. En ukes tid tidligere var hele familien på Emlembe(1863 moh) – Swazilands høyeste fjell. En grei stopp på vei fra safari i Krügerparken til badebyen St. Lucia ved det indiske hav. Tur-rapport fra denne turen finnes her: http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=5517&CountryId=35 Grov beskrivelse av ruten: Sani pass top Chalet 2800 moh. – Thabana Ntleneyana (Høyeste fjell I Lesotho 3483 moh) – Mafadi Peak (Høyeste fjell i Sør-Afrika 3450 moh) – Giant’s castle 1700 moh. I luftlinje mellom disse punktene er det totalt 65 kilometer, men turen skulle bli lengre av ulike årsaker, totalt ca 90 km med stor sekk. Jeg slapp unna de virkelig lange stigningene, men det ble en del opp og ned mellom fjellene og en lang og til dels svært bratt tur ned fra Drakensberg-fjellene siste dagen. Dag 0: Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger. Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene. Dag 1: Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader. Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen. Også på denne toppen ble turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna. Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an. Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden. Dag 2: Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett nord over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil. Dag 3: Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine. Dag 4: Litt halvdød i beina – godt å ha en lat dag i solen før hjemreise til kalde Noreg Takk til Petter Kragset for gode turtips. Noen flere turtips: Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre. Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen. Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet. Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag. Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut. Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene langs grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabana Ntleneyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.

Her har du en modell for store porsjoner: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldTid=6560

Desisert korteste rute til Hårteigen er fra Hjølmodalen i nord. Er man godt over gjennomsnittet sprek, kan man gå tur/retur på en lang dag, regn med minst 10-12 timers vandring.