snilen

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Bruker kun vanlige engangsflasker i passelige størrelser. Jeg har sett mye tukling og søl med disse slangsystemene, og har aldri vurdert det. For høye fjell er det viktig å drikke mye, og da er det en fordel å gulpe nedpå mest mulig tidlig på dagen. Begynn før frokost. 1,5 liter er nok for de fleste for dagsetappene på Kili.

Anbefaler å gjøre som Jarle Trå gjorde. Gå Kilimanjaro på normal måte, dvs en ukes tid, ta et par gode hviledager i lavlandet, før du springer opp. Da har du gjort deg kjent med fjellet også, det er en klar fordel.

Jeg var med Jarle Trå på hans første kommersielle tur dit. Fint opplegg, som er er forbedret på endel punkter siden. Hvitserk kjører tilsvarende opplegg med norsk turleder. Dette blir de dyreste variantene, sammen med noen mindre norske aktører. Eco expeditions kjører et annet konsept. Her er fjellet prøvegått med en lokal operatør, som Eco går god for. Eco expeditions tar ansvaret for hele opplegget fra flyplass i Norge, men har ikke med norsk reiseleder. Dette blir betydelig rimeligere. Jeg har også vært med Eco til en annen destimasjon, og det fungerte fint der også. Det er obligatorisk med lokal guide på Kilimanjaro. Det er også mulig å bestille reise ned dit selv, og kjøpe et opplegg fra en lokal operatør direkte. Dette krever litt mer av en selv, men er nok den rimeligste løsningen. I alle tilfellene er det viktig å huske på å bruke nok tid til akklimatisering. Spander en dag eller 2 ekstra på fjellet. Det er kjipt å måtte gi seg på toppdagen fordi man ikke har nok tilvenning til høyden. Et alternativ kan være å gå på Meru som akklimatisering, og deretter bruke kortere tid på kommersielle Kilimanjaro.

Jeg ville ha gått normalruten opp, det kan sammenlignes med å gå ruten Stavsro-Gaustatopphytta, ingen rufsete steinrøys som videre til toppen. Er du heldig å får godvær, fikser du å gå turen over eggen ned igjen helt på egen hånd. Får du tåke, har du ikke særlig glede av denne fjellryggen i tåka likevel og kan rusle ned trappene igjen. Sjansen for tåke på toppen er 80-85%, det er ikke tull. Vedlegger et typisk bilde fra toppen

Tåke på toppen må du regne med, 80% sjanse for det. Det er steintrapper og godt merket hele veien. Du går deg ikke bort. Og du går nok heller ikke aleine der, om du velger et nogenlunde normalt tidspunkt på dagen. Tror du kan spare guide-pengene til noe annet

Litt mosjon som forberedelse til neste ekspedisjon. Lang dag med å kjøre Horten-Rjukan, 9 timer på fjellet med småklyving, bading og rømmegrøtspising på Selstali før vi gikk ned til Rjukan. Så til Asker for å ekspedere Teskjekjerringa på toget hjem før jeg suste ut til Hvaler og mere padling. Ingen andre å se på strekningen Rjukan-Gaustatoppen opp nordvesteggen, noe kø bortetter eggen videre til tårnet. Stimen fra tårnet og ned til stidelet mot Gausdalen ble forsert i stort tempo, sikkert 200 mennesker bare på denne lille stubben. På den bratte stien ned til Gausdalen så vi ferske sykkelspor. Denne ruten på sykkel ble katogorisert med minus 10 poeng på en skala fra 0 til 10 i følge syklistene. Til sammen møtte vi ca 5 mennesker på ruten ned til Gausdalen og videre til Selstali, videre ned til Rjukan møtte vi som forventet ingen. God mosjon! Bading i et vann i Gausdalen, rømmegrøt på Selstali, og nyinnkjøpt setersmør fra Selstali i ryggsekken videre ned til bilen, der det var 50 varmegrader inni. Fin pause på toppen, selv om toppdrammen var glemt igjen

Petter giftet seg i helgen. Etter at bruden hadde fått sitt i helgen, falt ingenting mer naturlig enn å reise på guttetur til Ghana grytidlig mandag morgen. Etter overnatting på et fint hotell i Accra fortsatte ferden innover i landet, til den lille landsbyen Gbledi Gbogame, ved foten av Afadjato som mange regner som Ghanas høyeste fjell. Vi hadde i forkant en del akkedering med vår turoperatør om hva som var høyeste fjell i Ghana, men ble for ordens skyld opp på denne toppen. Vi var også i kontakt med den norske ambassadøren til Ghana, Gunnar Holm, som er en fjellmann. Etter en svett og bratt og kort oppstigning var vi oppe på 587 meter over havet ifølge GPS. Toppen skal visstnok være 885 meter over havet, men hvordan de måler denne høyden er helt uvisst. Etter å ha gått et stykke står et skilt med 221,25 meter, som skal markere at man har gått en fjerdedel av turen. Tja – ikke vits i å diskutere høyder med vår lokale guide. Petter tok med seg min GPS og sprang videre opp på luretopp nummer 2, Aduado som ble målt til 757 moh. Ingen av disse er høyeste fjell i Ghana Våte av svette kom vi ned igjen og gikk etterpå en tur inn til Wli-fossen. Her ble vi dusjet av et skikkelig regnskyll og jeg tok et bad i den lille sjøen under fossen før vi fant en plass i Wli for overnatting. Aduado sett fra Adafjato Skilt på Adafjato Runar på Adafjato Wli-fossen, 50 meter høy. Fint å bade under fossen. Dag 2: Dagen startet i Wli i Ghana. Derfra kort kjøring til nærmeste grensepost og inn i Togo. I Togo er det nødvendig med visum, noe som kan fås på flyplassen og store grenseoverganger nede ved kysten. Vi hadde ordnet visum på forhånd, for å kunne krysse inn i landet på denne lille grenseposten. Passering gikk greit og vi fortsatte innover på en dårlig grusvei. Etter en god stunds kjøring kom vi til et stort skilt, der vi kunne kjøre til Kpalime 35 km eller Kpalime 50 km. Vi valgte siste mulighet og tok til høyre oppover mot toppen av Ghana som ligger på grensen til Togo. Flere kryss ble passert, veien ble mer og mer utfordrende. Med en liten minibuss og 2hjulstrekk var dette på grensen av hva som var mulig. En meget stødig sjåfør sørget for at vi tok oss greit frem uten problem. Regnværet fra dagen før hadde tørket opp for en stor del, men får du vått føre her, er firehjulstrekk nødvendig. God bakkeklaring er nødvendig uansett. Omsider dukket toppen opp. Vi spurte lokale folk om navnet på toppen, og fikk bekreftet at Afadja var det de brukte. Like syd for toppen, på veiens høyeste punkt var det parkering. Herfra bare noen minutter å gå på sti gjennom bushen. Vi fant en grensemarkering i betong, og høyeste punkt er svært nær her. Gps-høyden roet seg ned på 907 moh. Muligens noen cm høyere på Togo-siden av grensen, men helt marginalt. Vi fortsatte ca 500 meter nordover langs stien og kom opp på en ny topp, denne målt til 904 moh. Her var bush kuttet ned og det var fint utsyn. Verdt en avstikker, selv om den er lavere. Toppen sett fra "veien" Gutta på toppen GPS på grensesteinen, 907 moh målt. Merk at GPS er plassert på Ghana-siden av grensen. Brudgommen på toppen av Ghana ved grensesteinen Bilen med en stolt sjåfør som klarte brasene på mange mil med elendige veier, om man skal kalle det vei i det hele tatt da... Kun 2WD, 4WD hadde vært nødvendig hvis vått vær. Turen fortsatte videre ned til Kpalime og til Agou, Togos høyeste fjell. Flott asfaltert bilvei helt til topps. Kort pause her, før lang kjøretur nordover til Kara, langt nord i Togo for overnatting. Agou sett fra hovedveien Lokal bensinstasjon ved hovedveien Den tyske toppmarkøren på Agou Gutta ved den franske toppmarkøren på Agou. Denne er høyest, vi målte ca 980 moh. Punktet er ved parkeringsplassen på toppen. GPS på toppen Mye artig lasting av bil å se... Turen fortsatte ned fra fjellet på andre siden, gjennom to landsbyer og ned til Kloto. Her var et sjekkpunkt og noen papirer vedrørende bilen måtte ordnes. Dette tok tid, da betjenten sleit med å forstå at vi hadde kjørt over grensen ved Wli og kom ned fra fjellet her. Det ordnet seg til slutt, det tok bare litt tid. Dag 3: Fra Kara nord i Togo dro kara over grensen til Benin. Kort etter grensepassering gikk turen sydover igjen, i retning Benins høyeste fjell Sokbaro. Støvete veier med masse hull var det. Ved landsbyen Aledjo-Koura siktet vi inn mot fjellet og bilen ble parkert ved skolen i Tchimberi. Herfra 2 kilometer opp til toppen, den første kilometeren var kjørbar, derfra mer gjengrodd. Noen damer satt og hugget pukkstein for hånd under et tre, og vi fikk forsøke oss. Rester av en vei helt til topps, der det stod en mast. Ingen har kjørt på denne veien på lenge, termitt-tuer var i ferd med å bygge seg opp flere steder. Litt foto og seremonier på toppen, før vi returnerte. Toppen i det fjerne, sett fra like etter at vi startet å gå. Termitter i veikanten Kara på toppen, radiomast bakom Gps på toppen Vaktmann på toppen fra Rambo Securities. Hyggelig kar. Han fortalte det hadde vært en toppmarkør her før masten kom opp På vei ned igjen Damene drev manuelt pukkverk Skolen der vi startet å gå Lokalt postkontor, like moderne som norske banker. Her hadde de ikke frimerker, i norske banker har de ikke penger Postmesteren kledelig antrukket. Fikk nok ikke sendt postkortene herfra nei. Lang kjøring ned til voodoo-byen Abomey, på dårlige veier, med mange forhindringer. Det hadde vært noe opptøyer for en tid tilbake, og mange trær lå ute i veien, noe kronglete. Vi tok en stopp underveis ved byen Bante, der vi gikk opp på en tøff klippe med flott utsyn over store arealer regnskog. De lokale hadde aldri sett at noen hadde gått opp på toppen den direkte ruten vi valgte, så vi kalte ruten norskeruta. Noe bratt og sleipt på fuktig lav. Klippen sett fra veien Regnskog så langt øyet kunne se Utsikt i retning landsbyen Bante Standsmessig overnatting i Abomey Gammel stil på hotellet i Abomey. Vi hadde hele hotellet for oss selv Dagen etter fortsatte vi til Cotonou. Petter og Runar fortsatte til Kamerun og noen andre nasjonstopper. Petter reiser til slutt til Seychellene for å treffe igjen bruden. Jeg dro hjem fra Cotonou via Addis Ababa, lang og slitsom flytur. Fra hotellet i Cotonou Fra hotellet i Cotonou

Artig lesing. Kjenner meg igjen, var der for noen år siden. Fikk dere noe ordentlig mat? Et minne som sitter igjen er den nærmest uspiselige maten vi ble servert de få turistene som reiser dit på kostbare turer.

Med haude på rette staden. Det skulle bli et anstendig bilde, men uante fotoeffekter oppsto. Stor latter da filmen ble fremkalt.

Det ble båttur fra Copacabana til isla del Sol, solens øy i Titicacasjøen. Vi hadde planer om lengre turer på øya, men en intern konflikt på øya gjorde at kun den sydligste delen av øya var tilgjengelig, derfor ble det med en dagstur. Bratt opp fra havna og slakere gjennom "byen" og opp til toppen. Her var det vintersolverv og nyttårsfeiring. Karene spilte fløyte og trommer, mens damene satt pent på rad og så på. Karene hadde mange drikkepauser, og etter å ha vært der en stund hadde drikkepausene gått såpass mye ut over musikk-kvaliteten at vi returnerte. Ørret fra Titicaca ble fortært før vi forlot øya i sol og varme. Havnen på Isla del Sol Turist-lama i bånd Vi ankommer nyttårsfeiring på toppen Fløytespill og trommer Måne-øya sett fra toppen Festen sett fra betong-konstruksjonen på toppen Nye runder med "musikk" Cordillera Real i bakgrunnen Landsbyen sett fra toppen Mere formelt på festplassen Digre Eucalyptus-trær opp for havnen Utsikt mot fjellfjeden Cordillera Real Sivbåt med motor på Titicaca Det kunne se ut som en godværsdag på Sørlandet, men det er Titicaca-sjøen

Etter en slapp dag i La Paz tok vi turen til Copacabana ved Titicacasjøen. Eftermiddagen ble benyttet til å bestige et par enkle 4000-meterstopper, Cerro Calvario (4016moh) og Cerro San Sebastian (4194moh). Den første lå helt inne i byen med noen monumenter og slikt på toppen, den andre var en lang vandring opp til noen master på andre siden av byen. Vi gikk terrenget rett ned tilbake igjen. Biler og busser ble ferget over sundet på små lektere, mens menneskene ble fraktet over sundet, på vei til Copacabana Cerro Calveiro sett fra hotellrommet På toppen av Cerro Calveiro med Titicaca bakom Utsikt fra topp nummer 2 mot topp nr 1 nede ved sjøen. Noe støv fra lastebilen som forbedret veien.

Vi ruslet opp til den øverste av en rekke overnatingshytter i høyden 5100 til 5300 m. Med overnattingsutstyr ble det litt tunge sekker, men vi kom da greit opp. Senora Cucharilla var som vanlig skråsikker på at denne toppen har vi inne kvelden før. Været var fint og forholdene gode. Vi startet opp ved 03-tiden om morgenen fra den appelsinrøde hytta. Etterhvert gikk det sakte og Senora Cucharilla hadde stadig oftere småpauser. Ved 5800 moh var hun nede i knestående, avstanden til toppen var fortsatt nesten 300 høydemeter. Vi måtte bare snu. Synd, men leit. Vi gikk ned til high-campen, slappet av noen timer der og gikk videre ned til hytta, og kjørte drosje til La Paz, der vi sov i 13 timer på hotellet. Lærdommen er vel at vi burde hatt en hviledag etter Cerro Charkini, selv om denne toppen ikke føltes som noen stor belastning. Vi gamlinger trenger nok litt mere tid for akklimatisering enn tidligere år. Små damer i skjørt går forbi oss med tunge bører på vei til high camp Utsikt fra high camp Utsikt fra utedoen i high camp

Turens egentlige måt var Sajama, Bolivias høyeste fjell. Senora Cucharilla måtte innrømme at hun ikke hadde sjanse på en slik høyde etter stoppen på Huayna Potosi. Selv var jeg også i tvil, ettersom det var meldt om vanskelige snøforhold oppover på fjellet. Det var endel forholdsvis fersk nysnø i 5-6000 meters høyde, som enda ikke hadde satt seg skikkelig, og medførte tunge gjennomtråkk. Vi valgte derfor å reise til Sajama landsby, og å satse på en enklere 6000-meter, Acotango. Turen ga oss mange inntrykk og flotte landskaper å se på. Vi fikk også inntrykk av hvordan det var å bo og leve på over 4000 meter. I bolivia bor det flere millioner mennesker på +/- 4000 meter over havet. Sajama-området på ca 4300 moh er blant de høyere faste bosetningene i området. Næringsveiene er i hovedsak Lama og alpakka-drift, samt noe turisme. Dag 1: Lang kjøring fra La Paz, og ettermiddagstur til et utsiktspunkt rett opp for Sajama landsby, der det bor 600 mennesker. Fra utsiktspunktet fortsatte vi et lite stykke til, en slags liten fortopp til nasjonstoppen Sajama, 6542 moh. Fra den endeløse Altiplano-sletten, som ligger på ca 4000 meters høyde Sajama sett fra riksvei 4 Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama landsby og tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama Dag 2 Topptur på Acotango Vår lokale mann ville ha oss til å stå opp midt på natten og gå oppover i mørke. Dette protesterte vi sterkt på og vi begynte å gå først når det var lyst og sol. I reklamen står det at man kan kjøre helt opp til 5660 moh, noe som slettes ikke virket med vår kinesiske kassebil. Den fikk pustevansker allerede på under 5200 moh. Turen til topps ble derfor lengre enn forventet, men denne gangen skulle vi ikke gi oss. Vi fulgte veien over is og sne opp til 5600 moh. Herfra var det mye nysnø og forholdsvis tungt å gå tildels. Vi kom etterhvert opp på en rygg og rundet over noen humper mot toppen. Vi gikk ikke i tau og uten stegjern, men støttet/sikret med isøks i brattere partier. I den siste kneika mot toppen tok vi igjen en lang og tynn tysker som sikkert var under halvparten så gammal som oss. Vi hilste og sa goddag med stor tilfredstillelse i det vi freste forbi tyskeren de siste bratte 50 høydemeterne mot toppen. På toppen ble vår lokale fører kald av å vente på alle våre toppritualer. - Toppdram i form av Linjeakevitt - Slenger - Teskjekjerringa alias Senora Cucharilla måtte slenges rundt et par ganger på toppen - Kransekake - På grunn av sterk vind måtte vi nøye oss med bare en smellbongbong på lesiden - Posering med felleskjøpet-tskjorte - Kondorering Litt historisk ble dette, første 6000 metertopp sammen med teskjekjerringa etter 11 år på tur på 5 forskjellige kontinenter, første 6000 meter med niselue, akevitt og kransekake. Vi får tenke litt på det, men dette ble sannsynligvis også siste 6000metertopp. Vi begynner å bli for gamle for slike kalde isbretopper i stor høyde, klatring i mørke opp en kald isbre med tynn luft er ikke så attraktivt lenger. Ned igjen gikk vi en annen rute, og kom direkte ned på veien litt lengre ned. Bilen sto igjen lenger opp, men sjåføren fant oss til slutt. Vandring oppover veien. Spor etter en gravemaskin som har kjørt oppover. Vi så den på ca 5500 meters høyde. Litt høyere opp, med utsikt mot Chile Isete og glatt øverst på veien Oppe på kraterkanten ser vi mot toppen Litt opp og ned langs kraterkanten før den siste seige bakken mot toppen Utsikt fra toppen, Sajama i det fjerne Løytens linie på toppen Kondorering Mere kondorering Felleskjøpets effekter kommer godt med høyt og lavt Kaka er klar! Sajama - turens mål som vi ikke forsøkte på Dag 3: Bading i varme kilder litt ovenfor Sajama landsbu, besøk på et klatrefelt der vi ikke orket å klatre særlig mye, kikking på lamaer og retur til La paz. Kurvballbanen i Sajama by med utsikt mot tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Spesielt morgenlys over Sajama Tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate, ca 6300 moh Herlig morgenbad i varme kilder ovenfor Sajama. Acotango kan skimtes i horisonten Alternativ rute fra Sajama by for å unngå bompenger. Tykk is på vannet skapte problem Det meste kan løses med en isøks eller to. Lama og gjess Lamaer i tusenvis Lange strekk over Altoplano Spor etter vikinger Øverst i klatrefeltet Drikking av kilde som skulle gjøre oss 5 år yngre. Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer For å komme opp til den øvre delen av klatrefeltet var dette veien. Ikke for tjukkaser, men Teskjekjerringa hadde ingen problemer. Noen bybilder fra La paz og Lima Vi hadde litt tid innimellom slagene i La Paz. Spennede og uvanlig by. Hyggelig by med hjelpsomme mennesker, spennede beliggenhet i en sprekk ned fra høysletta. Varmt om dagen, kaldt når sola forsvinner. Fyring var et ukjent begrep, det var boblejakke og tildels lue ved frokostbrdet. Lima var en møkkaby, vi hadde en dag der på hjemreisen. Vi fikk litt sjøluft i håret da vi vandret langs stillehavskysten, men eller er eikke dette noen by å bruke tid på. Vi kommer ikke tilbake hit. Bussene i La Paz var av gammel amerikansk modell, litt Cuba Vi tok en tur med taubanen til El Alto for å se byen skikkelig fra luften Senora Cucharilla mater duene på torvet i La paz Stuent-denonstrasjoner i hovedgata gjorde ikke trafikkbildet i La Paz enklere. Demonstrasjoner foregikk daglig. Håper elektrikeren har kontroll her ! Nok et bilde i serien Aud hilser på dyrene. Fra klippelandskapet over Stillehavet i Lima

Vi kjørte minibiss om formiddagen opp til Zongo lake, der det ligger en betjent hytte. Hytta var fin den, med betjening og god mat på 4700 meters høyde. Om dagen var det kaldere inne enn ute, og om kvelden var også hytta veldig kald. De fyrte med noe snuskete ved som ga lite varme. Etter ankomst tok vi en liten tur opp mot ca 4900 moh for akklimatisering. Vi slanget oss i solen i flere timer før vi seg ned bakkene til middag. Neste dag gikk turen nærmest horisontalt i et loddrett stup, 2 kilometer langs en vannkanal. Luftige omgivelser . Vi gikk med sele og slynger, for å kunne koble oss på en wire på utsatte steder, men brukte ikke utstyret. Det holdt greit med å ha en hånd på wiren noen få luftige steder. Lett å gå bortover her, men ikke for folk med høydeskrekk. I en sving rett før der vannkanalen går over en akvadukt, kommer bekken ned fra breen. Herfra går en sti oppover, til brekanten. Så et stykke på bre, der stegjern var nødvendig. Vi gikk i tau, men det var egentlig ikke nødvendig. Øverst på breen litt brattere ca 150 høydemeter mot toppen som ligger luftig til. Vi hadde nesten en time pause på toppen før vi ruslet rolig tilbake til middag på hytta. Der var det en spesiell stemning. Ei tysk dame hadde falt på Huayna Potosi og brukket lårbenet, 5900 meter over havet. De hadde gått uten tausikring i et bratt parti. Dette hadde skjedd ved 8-tiden om morgenen, og 8 mann var sendt oppover for redning. Helikopter var ikke tilgjengelig for slike oppdrag. Vi fulgte hodelyktene som kom sakte nedover langt utover kvelden. I følge lokale meldinger hadde hun først kommet inn på sykehuset ved 03-tiden om natten, etter mange timer i stor høyde med brukket lårbein.. Det blir litt dårlig stemning av slikt. Artig langs vannkanalen Blomster varde innimellom sneen Vi nærmer oss breen Senora Cucharilla fører an oppover breen Nesten oppe ved varden Utsikt mot Huayna Potosi Luftig på sydsiden av fjellet Utsikt fra toppem Et stilig brevann langt nede Fra toppen av breen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Flere bilder fra vannkanalen Sykkelkunst langs vanningskanalen