andersno

Etter en drøy uke i en liten landsby på Toscanakysten med strandbesøk og storbyutflukter begynte det å krible i turbeina. Et raskt besøk på det lokale turistkontoret ga magert utbytte, men jeg fikk i det minste en turguide som dekket hele kysten fra Livorno og sørover. Turbeskrivelsene var gode, men nøyaktig plassering på oversiktskartet manglet - dette skulle etter hvert vise seg å føre til komplikasjoner. Det var bare en tur i nærheten av der jeg befant meg, så jeg valgte å satse på den. Den skulle passere Mt. Pelato på "hele" 370 moh, men jeg antok at det skulle være mulig å ta seg opp på toppen der det skulle befinne seg et branntårn - mao utsikt. Reisefølget disponerte bil og tilbød seg å bringe meg til turstart ved motorveiavkjøringen til landsbyen "vår". På veikartet var det inntegnet bare en motorveiavkjøring i nærheten, så vi dro dit. Jeg skulle starte midt inne i turbeskrivelsen, og starten så tilforlatelig ut - ei lita elv lå der den skulle og veien jeg startet på stemte med beskrivelsen. Men turutrustningen var så som så; Ingen gps, ikke noe topokart og selvfølgelig ikke snurten av et kompass. Fjellskoene befant seg i Trondheim så det ble joggesko, shorts og maten i en plastpose - hadde knapt nok våget meg opp i nærmarka hjemme med dette utstyret. Men så er jo toppen der på 429 meter! Jeg fulgte en traktorvei innover en dal og koste meg i sola, lite med bebyggelse, men en ensom bondegård oppe på en åsrygg var typisk italiensk med noen få vinranker nede ved veien. Jeg møtte en traktor med tømmerlass og fant etter hvert ut at det ble hugget oppe i åsryggen og sendt nedover i ei plastrenne som dundret og braket skikkelig. Området var merket privat så jeg våget ikke gå bort for å forevige opptrinnet. Det hadde regnet kraftig de siste dagene og vanndammene var store langs veien og elven ble krysset et par ganger på vanlig vis på utlagte steiner - business as usual. Noen firfisler pilte over veien og jeg tok fram kameraet for å få et bilde, men mens jeg fiklet med objektivdekslet kom en skarpt grønnfarget slange krypende ut i veien. Den ble visst like overrasket som meg og pilte tilbake i buskaset før jeg rakk å ta bilde av den. Vet ikke om det er giftige slanger der nede, men jeg regnet med at den ikke ville angripe uprovosert. Etter hvert begynte jeg å ane uråd, det drøyde lenger enn jeg hadde regnet med å nå fram til en kryssende ridevei som var nevnt i turbeskrivelsen. Men etter hvert dukket ridestien opp, uten at det var til stor hjelp når det gjaldt å velge riktig retning videre. Jeg valgte selvfølgelig feil. Men etter noen hundre meter møtte jeg et eldre par som kom i motsatt retning. Det var ikke helt enkelt å kommunisere på norsk og italiensk, men jeg forsto etterhvert at de mente at Mt. Pelato var lenger sør enn der jeg var. Alternativet var selvfølgelig å returnere den veien jeg var kommet, men det fristet ikke å gå en gang til nede i dalen uten utsikt så jeg valgte å fortsette for om mulig å komme til en hovedvei eller landsby slik at jeg kunne finne ut hvor jeg var. Etter hvert innså jeg at det måtte være langt dit, så jeg snudde og møtte igjen det italienske paret og fortalte dem at jeg var på vei "al mare". Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, men tok en annen vei enn tilbake da jeg kom til veikrysset - jeg ville opp i høyden! Etter diverse høydemeter dukket det en landsby frem oppe på åstoppen; Castellaccio. Transport ble rekvirert og jeg satte meg på en liten restaurant mens jeg ventet. Utsikten var upåklagelig, og det viste seg senere at det gikk en sti nedover mot hovedveien direkte fra denne landsbyen. Jeg tangerte den neste vandreruten lenger nord Men, til tross for at turen ikke hadde ført meg til det planlagte målet, bestemte jeg meg for å forsøke neste dag igjen. Vi fant ut hvor den rette motorveiavkjøringen lå, men jeg fikk ikke noe tilbud om skyss opp dit. Så neste formiddag gikk jeg de ca. 2 km opp til motorveien og over brua til den andre sida hvor turbeskrivelsen stemte presis. Jeg gikk i en tunnell av trær så det gjorde ikke noe om sola skinte mens mørke skyer truet nordøstover. Jeg hadde allerede tjent nok høydemeter til at jeg gjennom en åpning i vegetasjonen så rett ned på den hvide stranda i Vada. Etter hvert dukket det opp noen merkelige spor i stien, det så ut som om noen hadde rotet rundt i den sammentråkkede jorda med en stor kjepp. Etter hvert konkluderte jeg med at det måtte være spor etter villsvin som hadde rotet rundt etter mat. Etter hvert passerte jeg en lysning hvor det lå et jaktskur og husket at det var advart mot å gå her i villsvinjakta i oktober. Men juni måtte vel være langt nok unna oktober til at jeg ikke risikerte å bli skutt Stien ble etter hvert brattere, og joggesko var ikke akkurat perfekt for å klive oppover en bratt sti nesten uten spor av grus, men bare hardtåkket jord med dype renner etter det nylige troperegnet. Plutselig var jeg oppe ved foten av Mt. Pelato og så at det var bratt nok til å få litt fjellfølelse. Jeg gjøv til verket og prøvde å gå rett opp, men innså fort at fottøyet ikke tillot dette - traversering måtte til. Nesten oppe kom jeg inn på stien og dukket opp på toppen til lyden av arbeidere som drev og reparerte/monterte et digert antenneanlegg på toppen. Det var nesten like stor nedtur som å komme opp på Snøhetta og møte dieselaggregatet der Selv om branntårnet og selve toppen var utilgjengelig, var den en fin ås nordover med utsikt i alle retninger unntatt ned mot min landsby. Og det første jeg så, var landsbyen Castellaccio fra dagen før - det var langt nok bort dit til at jeg slettes ikke angret på at jeg ikke prøvde å finne veien opp til toppen dagen før. Det ble en del fotografering før turen ned igjen og en rask matbit ved foten av "Fjellet". Ned mot motorveien fulgte jeg anleggsveien og hadde en trivelig tur. Og vel nede møtte jeg rideveien igjen - jeg kunne ha fulgt den helt hit, men angret ikke på at det ble to turdager i stedet for en. Var tilbake til leiligheten i god tid for lunsj og kunne begynne å planlegge hjemreise dagen etter. Denne ble litt langvarig, med siste fly tilbake til Trondheim, men med belønning i form av noen trivelige nattbilder fra Sylan. Nå skal det bli godt med en tur i marka eller på fjellet her hjemme igjen

Marita skrev: Litt optimistisk kl. 7:40 på en søndag morgen? Men i farten er det eneste jeg kommer på i farten å ta bussen til Brøttem, gå over brua ved Bjørsjøen og så fortsette et par km til venstre. Der er det noen flater ned mot Selbusjøen hvor det bør være mulig å telte. Hvordan fiskemulighetene er, vet jeg ikke noe om. Et annet område hvor det er enkelt å komme seg med buss, er i Hølonda, men jeg er for dårlig kjent der til å komme med konkrete anbefalinger. God tur.

Slutten på en utenlandstur ble ekstra flott i går kveld. Jeg tok et bilde av Sylan like før midnatt for ett døgn siden og har lyst til å dele det med dere. Det var sannelig godt å komme heim til nattlyset og litt snø på toppene.

Ble skikkelig inspirert av innsatsen din og tok like godt en ny tur opp i marka for å leite poster. Litt spesielt å ta siste post kl. 23:01, og kl. 22:30 passerte jeg ei myr som ikke sto tilbake for dine Mayhassen. Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes, men så var det bare et mobilkamera

Kjempeflott turrapport Mayhassen. Dette er en rapport jeg liker. Jeg synes alle turer er like interessante/morsomme, men må innrømme at jeg er mettet på Jotunheimenrapporter nå. Jeg hører til gruppen som synes at det viktigste er at folk kommer seg ut og tar for seg av naturen, det er ikke så viktig om det er 2-k eller bare en rusletur i lyngen. Og jeg blir ikke vettaskremt om jeg møter en eller to andre som er ute i samme ærend. Hadde av forskjellige årsaker ikke anledning til noen storutfart denne helga, så det ble en liten tur i nærmarka på jakt etter turorienteringsposter. Turorientering er en flott aktivitet som godt kan kombineres med mer utagerende naturbruk. Det merkes med en gang om man har blitt litt rusten i orienteringer. Bomma på første posten fordi jeg stolte mer på meg selv enn kompasset Der jeg var i dag var det heller ikke den helt store utsikten, selv om jeg med litt omtanke kunne fått utsikt mot Sylan. Som det fremgår av bildet var det temmelig gjengrodd, men en liten flik at Jonsvatnet kom allikevel med. Lykke til med eksamen!

Når det gjelder mattings foss fra Trollheimen får jeg kaste frem det første jeg tenkte på: Fossåa. Nå er det snart 10 år siden jeg gikk forbi der, og det var før jeg fikk digitalkamera. Hvor bildene fra den turen måtte befinne seg er et mysterium og jeg vet ikke om jeg tør stole på husken så langt tilbake. Men allikevel; Jeg tenkte først på den nederste delen av Fossåa før den kommer ned i Folldalen.

Vet ikke om dette strengt tatt er en turrapport, men det ble da en full dag på beina, og tilstrekkelig antall km og høydemeter til at det kunne vært en fjelldag. I Trondheim var det i dag start på "Til topps"-opplegget som ikke er et toppturopplegg, men et "Bli kjent i marka"-opplegg. Jeg har deltatt siden starten og gjort forskjellige "stunt" som å ta alle 7 poster på en dag kun ved hjelp av beina; gå/sykle og det verste; å gå på beina heimefra til alle postene - lengste tur 52 km I år hadde jeg ikke planlagt noe spesielt, men det ble meldt om mye snø frem til de fjerneste postene og spesielt til den mest "eksotiske": Hevillen som er det eneste stedet i Norge hvor 4 kommuner møtes. Dermed kunne jeg ikke dy meg, det måtte bli en skitur "Til topps" for første gang. Utgangspunktet for en tur til Hevillen er normalt Saksvikvollen som ligger ved veien fra Jonsvannet inn til Dragsten ved Selbusjøen, men Litjdrakstsjøen er et alternativ med kortere anmasj, men uten parkeringsmulighet. Det er en litt kronglete vei dit og jeg syntes det var mistenkelig lite snø langs veien og kjørte frem til Litjdrakstsjøen for å rekognosere. Fant parkering før bommen, men tok ikke sjansen på å gå bort etter som det kunne være snø som ikke vistes fra veien. Dermed dro jeg tilbake til Saksvikvollen og parkerte, men uten et snøfnugg å se. Så jeg gikk et godt stykke innover stien for å sjekke, men det var så bart at jeg fryktet at det ville bli mye bæring av skiene når jeg kom frem til sydhellingene. Det er ingen skam å snu så jeg la en ny slagplan og kjørte opp til Fjellsetra for å gå inn mot Grønlia. I ettertid innser jeg at jeg heller burde tatt skiene fatt og satt kursen mot Storheia, for det var mye snø, og faste fine forhold i løypene jeg etter hvert krysset. Men det er ikke langt å gå, så snøfonnene ble forsert i stil. Sola skein etter hvert gjennom, og det ble godt å varmt å sitte i solveggen med matpakka. Merkelig hvilken appetitt selv en liten tur kan gi. Neste mål var Geitfjellet som ble nådd fra parkeringa ved Baklidammen. Det var ikke så mye snø her, men opp over bakkene ble jeg filosofisk og begynte å tenke på mauren. Mauren som sliter med sitt hele dagen og som nå var kommet ut fra tuene for å slite seg ut på store barnåler og annet. Jeg passerte et par maurstier og passet på å løfte beina godt over for ikke å tråkke ihjel de stakkars sliterne. Hvordan er det med dere andre? Tar dere hensyn til mauren så den ikke tråkkes flat? Geitfjellet er en fin utsiktstopp som så vidt strekker seg over vegetasjonen. I løpet av den neste dekade er jeg redd for at utsikten vil være fullstendig gjengrodd En rask stopp for litt væsketilførsel og så bar det nedover igjen. Som sagt lite snø, men dessto mere myr og søle. Er det ikke det ene så er det det andre. Middagen ventet, men jeg klarte ikke å nøye meg med de postene jeg hadde vært på, nå ble sykkelen funnet frem, og turen gikk opp på Bjørkmyra og industriområdet Bjørka. Her var det fra gammelt av et gårdsbruk hvor det senere ble etablert grustak og som når grusen var borte ble gjort om til et lite industriområde helt oppe i skogkanten. Og så begynte tankene å vandre igjen. Hva tenker vi mennesker på når vi bare graver ut grusen og sitter igjen medet rasert landskap. I Europa er det etter hvert blitt slik at dagbrudd blir forbudt mens vi fortsetter å etterlate oss store stygge spor etter at vi har tømt landskapet for verdiene. Etter at sykkelen var parkert, fulgte jeg en traktorvei oppover og kom etterhvert frem til et hogstområde hvor det så temmelig ruskete ut, massevis av greiner og bark over alt. Jeg blir bare deprimert av slik, selv om jeg forstår at et hogstområde ikke alltid kan se striglet ut. Men jeg får stadige påminninger om hvordan vi har prøvd å utnytte naturen, et jernmalmskjerp kloss inntil veien viser at det har vært gjort forsøk på å utvinne en jernåre som kommer frem her. Det var vel ikke drivverdig etter som det bare ligger en liten haug malm foran en dam som viser hvordan gruvedriften er utprøvd. Så kommer snøen, men den er hardpakket og det er grei å gå. Vel oppe på Liaåsen er det er variert syn som møter meg, en haug med appesinskall og annet rask etter vinterens gjester. Merkelig at det skal være så mye vanskeligere å ta med emballasjen hjem enn ut! Men det positive var utsikten østover mot Sylan, angra på at jeg ikke tok med et bedre teleobjektiv enn det jeg hadde. Vanligvis er sikten på ettermiddagen skjemmet av dis, men ikke så alvorlig idag. Etter en rask masj ned til sykkelen ble det en tur ned til Kristiansten festning for å ta dagen siste post. Ikke stort å si om dette, men utsikten var fin og dagen var endelig over. Men uten skitur Men hvordan går det egentlig med mauren, tar vi hensyn til den eller tramper vi ivei uten overhode å tenke på den

Til mattings bilde: Kan det være Slettåfossen som ligger ovenfor Trollheimshytta? Bildet er i så fall tatt fra en av myrene i Folldalen.

Fjellfinn skrev: Det er mulig ruta er pussig, men det er en rute som er hentet fra Trondhjems Turistforenings "Tur-Glede 2007". Men jeg ser argumentet for ditt forslag og skal ha det i minne dersom det blir en vintertur der igjen. Og grunnen til at vi la om ruta hadde ikke noe med armbruddet å gjøre, vi somlet rett og slett for lenge på rasten vår ved Storrindvatnet samtidig som det var en del gnagsårpasienter som helst ville ta letteste tur til bygds.

Fjellfinn skrev: Har endelig fått fatt i kartet, men merkingen var ikke slik at det lot seg scanne. Men har forsøkt å overføre det til MapSource som rute og legger ut denne som bilde. Ruta er tegnet temmelig grovt, og før vi valgte å gå mot Resdalen, hadde vi en liten diskusjon om hvorvidt det ville vært bedre å gå litt lenger til venstre under Rindhatten. Det siste stykket ned til Rindal går langs vei, og jeg vet ikke hvordan skimulighetene hadde vært der.

UtPåTurAldrisUr Jo da, det er godt mulig, men kanskje litt kronglete. Bør ikke være mye vandring langs vei, men det er flere veier som må krysses og turen blir lang. Fant ikke kartet over Strindamarka, men Friluftskartet for Trondheim og omegn (1:50 000) er greit for planlegging av en slik tur. Hvis utgangspunktet er parkeringen på Bekken, ville jeg ha gått inn Styggdalen og så opp mot Austlia like etter der stien til Estenstadhytta tar av. Der stien begynner å gå oppover mot Liaåsen ville jeg ha skrådd ned til Fåfengsmyran og derfra ned mot Reinås for så å krysse veien og gå gjennom Røstadmarka - her kan du følge gode stier, eller skrå ned mot Nidaros skytebane og videre nord for skytebanen over mot Engelsåstrøa. Derfra går det an å gå over Storåsen rett sørover, eller følge en sti litt lenger øst som ender opp på Espås. Er ikke spesielt godt kjent på sørsida av veien rundt Jonsvatnet, men jeg tror jeg ville valgt å gå mellom 5-800 meter langs veien for så å ta en traktorvei som tar av sørover mot Gulltjønna følg denne så langt det er mulig så bør det være enkelt å gå over mot Gjenvollhytta og videre nedover mot Selbusjøen. Men dette er en lang tur på en dag, har en gang gått fra Nidarvoll til Jervfjellet og tilbake og det ble 52 km samt blodblemmer under hælene . Men det bør være fine teltplasser underveis og jeg tviler på at du må slite med køgåing. God tur.

Fjellfinn skrev: Enig med Fjellfinn - jeg har byttet til E89 smørefri og gårsdagens tur med start i minus 1 og avslutning i slush bekrefter at dette var et godt valg - "harry" eller ikke. På forrige tur sammen med flere sto jeg til stadighet og ventet på en eller annen som måtte smøre om. Det flommet med klistertuber, spraybokser og svamper - men det var jeg som hadde perfekt feste hele turen. Og nedover var det bare marginale forskjeller. Jeg gled stort sett like bra som alle andre, men kanskje med litt bedre kontroll? Heretter blir smøreskiene forbeholdt "grønt" føre og pudder

Planen var klar; I dag skulle turen gå til norges geografiske midtpunkt som ligger i Steinkjer kommune ikke langt fra Skjækervatnet og Skjækerfjella. Men været var langt fra oppløftende da jeg sto opp grytidlig i dag morges. Disen hang tung over Bymarka i Trondheim og min sedvanlige morgentitt opp mot Storheia og Gråkallen var negativ, ikke mulig å se disse toppene. Men Yr var standhaftig og meldte blå himmel over midtpunktet på formiddagen. Valget ble da; Skulle jeg dra dit, eller til Snota hvor meldingen også var god? Etter som det er mer sannsynlig at føret varer lenge ennå på Snota, dro jeg innover i retning Steinkjer. Men vidusviskerne på bilen var i aktivitet til etter Stjørdal. Og instillingen var klar: "Det er ingen skam å snu." Det ble etter hvert noen gløtt av blå himmel, og turen innover Ogndalen fra Steinkjer gikk greit, lite trafikk, og veien var forbausende god. Jeg tok en liten pause for litt fotgrafering da jeg så en reinflokk som spasserte over et jorde. Det siste stykket var det grusvei og teleløsningen hadde tatt tak, men det var greit å komme frem. Det er en stor fin betalingsparkering på Litjfjordhalla ved Lustadvatnet og bilen ble plassert der. På parkeringsplassen kom jeg i prat med en fra Snåsa som drev med guidede turer med hundespann m.m. han var en trivelig kar, og ga meg mange tips for fremtidige turer i området. Han hadde tenkt seg lenger enn jeg skulle og forsvant oppover bakkene før jeg var helt klar. Starten var jevnt oppover, men da det flatet ut var det et flott terreng for skigåing. Det er tydeligvis stor trafikk med snøscootere innover den strekningen jeg gikk og spredningen var slik at jeg av og til følte det som å gå på en motorvei. På hele turen møtte jeg bare en scooter, og med både mange hytter og reindrift i området er vel ikke det så ille. Som sagt; Terrenget er lettgått etter de første oppoverbakkene, og før jeg visste ordet av det var jeg ved et kjempeflott gapahuk som er satt opp 500 meter før midtpunktet. Nistepakka ble inntatt i solskinnet i gapahuken, og hadde det vært kaldere hadde jeg kanskje tent opp et bål av ved som var tilgjengelig på stedet. Kjempeflott tiltak av skogeiere og kommunen?. De siste metrene frem til punktet gikk som en lek etter mat og drikke og vel framme traff jeg en gjeng som var på tur med trekkhundene sine. Trivelige folk og en hyggelig prat der midt ute i myra. Og etter prat og fotografering gikk turen tilbake til bilen. Skulle gjerne tatt en tur oppover i lia for å få bedre utsyn over Skjækerfjella, men som vanlig var det noe som presset på der heime. Har etter hvert kommet til at det er bedre men en litt stressete tur enn ingen tur

Fjellfinn skrev: Vedkommende som hadde kartet med planlagt rute har benyttet muligheten til en uke ekstra ferie i indre/øvre deler av Trøndelag så jeg får ikke fatt i det før over helga. Skal forsøke overføre det til GPS-spor/-rute og legge ut. Og du har selvfølgelig rett når det gjelder plasseringen av rasteplassen, skulle sett på kartet og skrevet Vueliejaevre eller Storrindvatnet - og ja, vi satt litt oppe mot Bjørnalia. Synd at det er meldt nedbør på lørdag for no krible det i fotan etter en ny skitur.

Så var tiden inne for vinterturen til "Geriatrisk Turlag"(Nytt navn etter at vi oppdaget at det snart ikke er noen under 50 igjen). Vi var hele 16 stykker som alle hadde husket at Dovreekspressen skulle gå fra Trondheim i retning Oppdal og noen uvesentlige områder litt lenger unna fredag morgen kl. 8:25. Og under over alle undre - alle hadde husket ski og staver og til og med skisko Etter en behagelig tur med NSB kom vi til Oppdal hvor en maxi-taxi sto klar for å kjøre oss opp i Vangslia. Undertegnede hadde omsider innsett at de gamle skiskoene var ubrukelige med lekkasjer både her og der så nye skisko ble innkjøpt med tilhørende smørefrie fjellski og sto bare og kjedet meg mens alle de andre drev på med universalklister, sprayklister og en og annen boks med blåswix. Skoene hadde jeg bare så vidt prøvd i butikken før jeg gikk ut døra heime, og det må innrømmes at jeg var en smule spent på om gnagsårdjevelen ville slå til. Men det var ingen grunn til bekymring, i likhet med en del andre på forumet som har kjøpt skisko i det siste kom jeg gjennom turen uten antydning til gnagsår - hurra for flinke skofabrikker Men et en del om og men - og uten den minste gjenglemte gjenstand - gikk turen i retning Gjevilvasshytta. Værmeldingen tydet på regn ut over dagen så vi holdt brukbar fart med bare et par korte raster. Vi berget uten regn, bare litt sludd de siste kilometrene, men en fullstendig udramatisk tur uten mye kliving eller bratte nedkjøringer. Men pilsen på Gjevilvasshytta smakte like godt som om vi hadde slitt oss frem. Det var mye folk på hytta så 10 av oss ble plassert i selvbetjeningshytta - litt spesiell opplevelse å ligge i 4-manns senger Dagen etter skulle vi gå til Jøldalshytta, og det ble diskutert alternative ruter gjennom Minilldalen dersom vinden skulle bli for kraftig. Litt grått og disig opp gjennom bjørkeskogen oppover mot Høghøa, men flotte forhold for skigåing. En rast rett fremom Høghøa ble litt vindfull, så den ble ikke lang. Men derfra og nedover mot Minilla var det flotte forhold og tilløp til modig kjøring i nysnøen oppå skaren. Sola tittet fram og verden var deilig. Men så snudde skjebnen; I nedkjøringen fra turens høyeste punkt på Skrikhø falt en av deltakerne stygt og armen brakk høyt oppe. Det var heldigvis mobildekning og vi fikk varslet Røde Kors med gps-koordinater og god stedbeskrivelse. Røde Kors gjorde som vanlig en kjempejobb og var hos oss etter ca. 2 timer. Den skadede ble fraktet ned til Jøldalshytta og videre med ambulanse fra Jølhaugen. De av oss som hadde vært hos den skadde helt til Røde Kors kom var passe nedkjølte og nølte ikke på turen ned til hytta. Flott silkeføre oppå skaren og de smørefri hadde ingen merkbar gliulempe på dette føret i alle fall. På Jøldalshytta var det som vanlig topp service og det var også her mange gjester slik av vi ble igjen plassert i selvhusholdet - men her fikk vi hver vår seng Søndagen opprant med strålende sol, og mektig utsikt mot de forskjellige Hettene. Vi hadde planlagt å gå helt ned til Rindal, men enkelte begynte å få gnagsår og andre skavanker slik at disse planla å gå litt kortere ned til Resdalen. Men vi skulle holde følge frem til Rindvatnet for så å skille lag der. Men sola skein og rasten ved Rindvatnet ble lenger enn planlagt og det ble til at alle skulle gå ned til Resdalen. Og været holdt seg fantastisk. En tur opp til toppvarden på Raudfjellet ble vurdert, men forkastet til fordel til en lang lunsjpause på tørrabbene mot sør. Skikkelig påskestemning og tilløp til solbrenthet Resten av turen ble enkel og maxi-taxien ventet på oss da vi kom ned til Resvatnet, alt blir enkelt når organiseringen klaffer. Der var som vanlig en flott tur i godt lag, med bare en sky - armbruddet, men vi forsøker igjen neste år.

Min enkle metode for dette er: 1. Vis profilen i MapSource 2. Kopier med ctrl-PrtScn 3. Lim inn i IrfanView 4. Beskjær ved å merke og crop'e 5. Lagre som .jpg Legger ved høydeprofilen for en tur fra Gjevilvasshytta til Jøldalshytta sist lørdag.

Kjempeflotte bilder og tydeligvis en fin tur. Var på tur selv i helga, og turrapport fra Trollheimen kommer. Men, jeg kunne tenkt meg en tur til "Norges midtpunkt" før våren tar tak. Det er vel i samme område? Er det noen som kan fortelle hva som er beste utgangspunkt for en tur dit - helst på ski. Og hvor lenge kan jeg håpe på at skiføret varer?

Carl S. Bj skrev: Ville nok heller brukt et par tennisballer, reduserer slitasjen på dunposen og - ikke minst du slipper at kona hyler om at tørketrommelen blir ødelagt. Joggesko i tørketrommelen er ikke akkurat lydløse. Har benyttet metoden flere ganger med dunjakke, og det funker over all forventning.

Håvard skrev: Er litt enig med deg. Vi som synes det er stas å slite litt for å nyte naturen har alt for lett for å prøve å reservere friområdene for "vår" bruk. Men marka er stor, og jeg er overrasket over hvor store områder som nesten ikke er besøkt i løpet av året. Områdene rundt Gråkallen ble tidlig tatt i bruk for organiserte aktiviteter og går vi 50-60 år tilbake lå anleggene på rekke og rad rundt Gråkallen; Det var hoppbakker på alle nivå fra "Blomstertjønna" via "Treningen" og "Grilstadbakken"(Den opprinnelige Gråkallbakken som nå er kulekjøringsområde) samt en del endra mindre hoppbakker og bort til "Gråkallbakken" samt slalåmomradet "Kleiva". På motsatt side av Lille Gråkallen, hvor det nå er planer om alpinbakker, var det den gang ikke noen anlegg, men det var da hugget ut trase for Rustadrenna som var en populær og fryktet nedkjøring mot Baklidammen og byen.Dessuten var det en akebakke som gikk ned forbi Fjellsætra. Når det gjelder Rustadrenna så har jeg i en annen sammenheng skrevet følgende om denne:"For 50 år siden var den en av de mest populære nedfartene fra Gråkallområdet og etter et hopprenn i Treningen skulle jeg og et par venner kjøre nedover mot byen - og fullt av overmot valgte vi Rustadrenna. Det var tidlig på ettermiddagen og fortsatt fullt av folk på vei oppover da vi kom rasende nedover på tunge hoppski; Plutselig var hele løypetrasseen sperret av folk med hunder og barn og jeg hadde ikke annet valg enn å kjøre ut i løssnøen - selvfølgelig like før en kryssende bekk - har aldri hoppet lengre uten å være i en hoppbakke. Forstår fortsatt ikke helt hvordan jeg holdt meg på beina, men det gjorde jeg!" Nei, la oss dele på marka! For den som vil ha det mest mulig uberørt er det bare å la turen gå litt lenger. Bosbergheia og områdene på "baksiden" av Herbernheia er ikke de mest besøkte områdene, og heller ikke Leinstrandmarka bare man kommer seg litt bort fra Ringvål- og Rønningenområdene. Hvis det er noen som har lyst til å se hvor jeg fartet i Bymarka i påska, så ligger det noen gps-spor her: http://andnorm.no/Skijegerbilder/

bernt skrev: Er sterkt fristet til å svare ja, men på alle mine turer til Liaåsen kan jeg ikke noen gang huske å ha sett Snota - kanskje mest fordi jeg alltid er mest opptatt av sikten østover. Håper stadig på å få se Storsylen, men ender som oftest opp med Skarvan i Selbu. Du kan jo sammenligne med dette bildet av Snota som jeg tok fra Storheia for noen år siden: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=1453 Vinkelen fra Liaåsen blir jo litt forskjellig, så det kan kanskje forklare forskjellen i profil, selv om likheten er påfallende. Selv fortsatte jeg også i dag min utforsking av Bymarka til tross for at det er Strindamarka som er heimemarka. Men endte som vanlig opp med et bilde av Skarvan

Armadaaa! skrev: Da møttes vi, eller akkurat omgikkes. Jeg starta fra Skogly ca- 9:30, men hadde en tur langs østbredden av Lauglovatnet på leting etter en Skijegerpost. Tok forresten noen flere avstikkere - måtte jo prøve litt pudder I dag starta jeg fra Skiskytterstadion på Saupstad og tok en tur over Søremsåsen, Granåsen, Frøset og opp til nordsiden av Klokktjønna. En rask tur gjennom Hestdalen ned til Skjellbreia og så tilbake til parkert bil. Nedkjøringa fra Smistad til Nordmyra ned gjennom Svartdalen er frisk - bare å la det stå til og håpe de som er på vei opp holder til høyre Hekter på et bilde fra Bråbakken på Søremsåsem for å vise hvor nær byen vi beveger oss- lengter til fjellet, men dette er det nest beste!

Gråbein skrev: Ja, i dag var det kjempeforhold. Tok en tur fra Skogly og rundt Ringvål/Leinstrandmarka - starta i -13, men skyfritt og vindstille. En virkelig toppdag, og lite folk ute på formiddagen. Skeia ut med et par brødskiver og en termos med te og hadde en herlig rast i sola, det varma godt og ga ro i sjela - hvorfor stresse? Droppa smørefritt og fant fram e109 og frydet meg over løssnøen, virker som det alltid er flere oppover- enn nedoverbakker, men det var herlig å kjenne pudder under skiene. De bynære markene rundt Trondheim er et alle tiders alternativ til fjellet denne påska.

Så ble det endelig litt sol i Trondheim igjen. Men med finværet kom vinden - det føk sånn av hustakene at jeg lurte på om det kunne bli noen skitur i dag. Men vinden roet seg litt, og etter en halv dag på jobben var det klart for en liten tur fra Baklidammen. Derfra og til Lavollen hadde det gått en person før meg, men løypene var ikke preparert da en av løypemaskinene hadde brutt sammen i dag morges. Men det gikk greit å brøyte løype sjøl - smørefrie ski går dårlig nedover, men sitter godt oppover. Det var en merkelig følelse å komme til Kobberdammen og se en fullstendig jomfruelig snøflate - ikke ofte å oppleve det i Bymarka. Oppe på Revberget var utsikten fin i godværet og jeg kunne se Fosenfjellene og innover Trondheimsfjorden med Tautra og brua/moloen dit klart synlig. Kjempefine snøforhold med mye tørr nysnø - en herlig dag i marka. Jeg var - som vanlig - ute for å se etter skijegerposter og tok en liten tur oppover mot Herbernheia før turen gikk tilbake over Klefstadmyra og opp til Vintervannet. Men jeg kunne ikke dy meg, jeg gikk opp på Lille Gråkallen for å prøve Rustadrenna som tidligere var den tøffeste og raskeste nedkjøringen mot byen. Men den brukes visst ikke lenger - ikke et eneste spor etter noen som hadde kjørt ned - og med all nysnøen ble det ikke stor fart nedover. Men jeg fant den posten som jeg ikke fant i går kveld fordi jeg var uten hodelykt - jeg hadde snudd ca 20-30 meter fra posten. Det ble plutselig mye kaldere og jeg kjørte ned til Kobberdammen og tok samme vei ned til Baklidammen som opp over. En brukbar ettermiddagstur i finværet, men det kjennes at formen kunne vært bedre. Håper finværet holder slik at det kan bli flere turer i marka.

Av foskjellige årsaker har det ikke blitt noe skigåing denne sesongen. Men med tanke på tilstundende skitur i Trollheimen over påske måtte jeg til pers i dag. Starta tidlig fra Ferista ovenfor Byåsen Butikksenter(første bil på parkeringsplassen) og smørefritt i stedet for fjellskiene med fortsatt påskeklister fra i fjor En fin tur opp Åengløypa mot Geitfjellet, men gråvær med antydning til regn innbød ikke til besøk på toppen. Tok noen skijegerposter så det ble fin anledning til å gå utenom løypene. Fint underlag og litt nysnø fra i går, men absolutt klisterføre(og føre for smørefri ski). En rask tur nedover Driftsveien med innlagt spisepause, men lite fotoanledning - selv om det jo ble et og annet bilde allikevel. Tilbake til bilen etter 3 timer og selv i gråværet kjentes det i ansiktet, skal ikke mange gløttene til for å få en toppdag. Og best av alt, det vonde kneet holdt godt så nå ser jeg frem til Trollheimen i begynnelsen av april - en sesong som nettop startet er ikke over ennå

bernt skrev: Det er ikke bare på de norske hyttene det kan bli fullt; Har overnattet i dusjen på Blåhammaren ei helg etter påske. Gikk greit det, men var ikke like trivelig for han som lå under ei kran som lakk. Og kl 0600 ble varmekablene i gulvet slått på - ikke mye søvn etter det nei Ellers er det på svensk side temmelig stor trafikk også etter påske så det blir fort fullt på hyttene i helgene. Ha en riktig god påske!