andersno

Okv skrev: Kjørte over fra Øvre Årdal til Turtagrø forrige helg(27.08.2006) og var meget godt fornøyd med veistandarden. Fra toppen av de bratte stigningene opp fra Øvre Årdal var det nylagt asfalt, og jeg så bare et hull i veien etter at nedstigninga mot Turtagrø startet. Etter min mening var turen vel verdt bomavgiften på Kr. 50 på Tindevegen.

Var ute og fløy med "nattfly" igjen 31. august 2006 og selv om jeg igjen klarte å plassere meg ved siden av motoren på Widrøeflyet, fikk jeg tatt noen bilder da vi passerte Sylane. Se på dette bildet og sammenlign med det forrige fra midten av juni: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=44006&highlight=#44006 Henger på et bilde tatt etter passering av Femunden også.

I Adresseavisen i dag sto det en meget interessant kronikk av Therese Ruud og Silje Nygaard Holen om forvaltningen av nasjonalparkene. De sier bl.a.: " Det er august, og tid for massetilstrømning til den norske fjellheimen. Nasjonalparkene inntas av en bråte fjellhungrige mennesker som lengter etter frisk luft og tid til kontakt med både naturen, seg selv og andre mennesker. Det er imidlertid ikke bare i august at det enkelte steder i våre nasjonalparker er tilløp til kaos i fjellheimen. Vi har i dag en nasjonalparkforvaltning som er utgått på dato, både med tanke på ivaretakelse av verneverdier og utvikling av reiselivet." Videre skriver de: "Det er plass til mange flere besøkende i nasjonalparkene våre dersom det eksisterer en god tilrettelegging og en aktiv overvåkning og forvaltning. Det nytter ikke å lage en forvaltningsplan som skal gjelde for 10 år frem i tid. Kunnskap om fjellet og oppfølging av hva som skjer er viktig, og må man tilrettelegge på grunnlag av dette." Adresseavisen hadde ikke lagt ut kronikken på sine nettsider, men jeg kontaktet en av forfatterne og fikk vite at den lå ute på Nationen: http://www.nationen.no/meninger/Kronikk/article2247730.ece Jeg synes det er mange vettuge innspill i denne kronikken, og oppfordrer alle som er glade i fjellet til å lese den.

Omsider kom dagen for sommerens "kosetur". Sammen med 13 gamle kolleger dro jeg fra Trondheim med kurs mot Geiterygghytta på formiddagen torsdag 24. august. Startet i flott sommevær, men da vi nærmet oss Dovre så vi skyene komme så det ble en rask lunsjpause på Hesthåggån i Drivdalen. Den italienske familien som hadde benket seg ved bordet nærmest elva forsto raskt at de ble i undertall og dro videre Over Dovre hang skyene lavt, og i sedvanlig stil var ikke toppen av Snøhetta å se. En rask stans på Dombås for litt is og venting på siste bil fra Trondheim og så gikk ferden videre mot Beitostølen. Snarveien fra Sel over mot Vågå ble valgt etter råd fra morten, og vi sparte nok en del tid på det - veien har blitt mye bedre bare siden i fjor da jeg kjørte motsatt vei. Etter hvert kom regnet og vi kunne nok ha ønsket oss bedre sikt over Valdresflya, men vi rakk frem akkurat tidsnok til å få bestilt mat på kafeen på Beitostølen. Men for et virvar av hytter det var der, hadde ikke passert der siden 1973 og det hadde kommen en del hytter siden da, ja Turen videre gikk i regn og opphold om hverandre og humøret svingte alt ettersom; "Er det ikke litt lysere der fremme?". Ankomst parkeringen ved Geiteryggtunnellen var ca. 21:00 og farten opp bakkene ble litt tøff for enkelte, men oppholdsvær hjalp på humøret - helt til det kom en skikkelig byge de siste 5 minuttene - det var en blanding av salt svette og regnvann som passerte munnen på vei nedover. "Druknet katt" var nok en passende betegnelse på utseendet ved ankomst Geiterygghytta. Men pilsen smakte godt Siden det var mye folk der, var valget enten å fordele oss med enkeltpersoner på anneksene, eller å ligge på golvet i peisestua. Vi valgte det siste, og med 10 stykker på gulvet og 4 i sofaene ble det temmelig livlig ved sengetid. Men gjett hvem som klarte å kapre en sofa I løpet av natten våknet jeg til et pøsende regnvær utenfor det åpne vinduet og de som lå nærmest fikk seg en liten dusj. Men til frokost hadde regnet minket til yr, og vi så frem til en 7-8timers tur frem til Østerbø via Steinbergdalen. For en gangs skyld husket jeg å dra regntrekket over sekken, men valgte bort regntøyet til fordel for Dermizaxjakka. Temmelig oppbløtte stier, og bare noen få andre vandrere som kom etter oss og vi tok en kaffepause omtrent midt på fylkesgrensa mellom Buskerud og Sogn og fjordane. Vi kom etter hvert frem til Steinberdalshytta og muligheten for en kald pils ble litt for fristende. Greie folk der og vi fikk sitte inne og nyte pilsen pluss vår medbragte niste samt en og annen ikkjøpt vaffel med syltetøy og rømme - det skulle jo være en "kosetur"! Turen videre til Østerbø Fjellstove var forholdsvis grei, men jeg presterte selvfølgelig å legge igjen min trofaste Garmin eTrex Vista i gresset under en rast - eventuelle finnere kan kontakte meg via PM Middagen om kvelden var utmerket og likedan vinen - "kosetur" Enkelte i følget syntes nok at etappen fram til Vassbygdi hørtes vel tøff ut, og det ble til at vi la igjen noen sekker på Østerbø slik at enkelte slapp å bære sekk videre. Det største problemet var nok at det var veldig sleipt i stien slik at enkelte gikk alt for anspent. Lørdagen var en topp dag værmessig, og det krydde av folk underveis - følte meg til tider hensatt til Karl Johansgt. Alle var spente på å gå ned Bjørnstigen så vi tok lunsjrasten før nedstigningen. Men det var ikke mye å frykte, med oppspent wire og stokker utlagt som trappetrinn, føltes det jo som den rene autostrada - eller kanskje heller via ferrata? Siste rast var på Sinjarheim, en gammel gård høyt oppe i fjellsiden. Sola steikte, og det var fullt av folk overalt. For å nå bussen fra Vassbygdi til Geiteryggen kl. 16:35, dro vi 4 sjåførene i forveien nedover fra Sinjarheim og klarte å drive opp et skikkelig tempo, eneste heft var en person som hadde overanstrengt begge knærne - og som absolutt ikke ville akseptere at noen passerte - minnet meg om Øystein Sundes sang om "andemor med sine andunger". En time og ti minutter på en 2-timers tur lar seg høre - det var godt å kunne strekke ut litt. Bussen var utmerket, og grupperabatten eminent: Ved at to og to betalte sammen sparte hver av dem 17 kroner Bilene ble hentet og sekkene på Østerbø likeså før resten av turdeltakerne ble avhentet i Vassbygdi og fraktet videre til Fretheim hotell i Flåm - er man på "kosetur" så er man på "kosetur". Søndag morgen ble det en tur til Myrdal og tilbake med Flåmsbanen før returen. Lærdalstunnellen er imponerende, og det ble en liten fotoseanse i et av de blå rommene, men hastverk ødela resultatet. Fra Øvre Årdal tok vi Tindevegen til Turtagrø hvor lunsjen ble inntatt, men Storen ville ikke vise seg. Men synet fra toppen av Sognefjellveien var imponerende Og Smørstabbreen var fasinerende. Må ta en tur dit en gang også. Resten av turen hjem trenger ikke beskrives, men Søhetta skjulte seg igjen under skyene. Neste tur blir nok ikke like "kosete", men jeg ser frem til den allikevel

El Gringo skrev om Storstygge Svånåtind: Jeg har bare gått opp Storstygge Svånåtind fra forsiden, og som ikkeklatrer syntes jeg nok det var luftig nok når tåka og regnet slo til. Valgte først litt feil nær toppen og måtte litt ned igjen, men følte meg aldri utrygg selv om jeg prøvde å ungå c-momenter. På http://andnorm.no/Fjellfoto/subalbum_5.html ligger det bilder fra turen som var en fellestur med Oppdal Fjellturgruppe i slutten av august i fjor. Kjørte forresten forbi Dovremassivet i går ettermiddag, men skyene lå så lavt at hverken toppen av Storstygge Svånåtind eller Snøhetta var synlig fra E-6. Ut fra et bilde i Adresseavisen i dag ser det ut for at snøfonna oppe ved toppen av Snøhetta er helt forsvunnet. Er dette tilfelle?

Peder K. skrev: Jeg gjør ikke det, men spør meg selv om dette er rett kur mot plagene som gjerne forbindes med overpronasjon. Er svaret ja, vil jeg tro at løsningen må være en eller annen form for innleggssåler. Grunnen til at det kan være gunstig med spesielle joggesko i forbindelse med overpronasjon, er jo at man gjerne beveger seg på et "ensformig" underlag - og verst her er fast dekke som f.eks. asfalt. Men i fjellsko vil man vanligvis ikke bevege seg over lengre distanser med denne type underlag. Vanligvis vil underlaget variere langt mer enn det utslaget av overpronasjon utgjør. For min del - ja, jeg overpronerer jeg også - velger jeg å ta med joggesko dersom jeg vet jeg kommer til å gå langt på grusvei eller asfalt. Hadde noen ekstremt lange turer i fjor hvor asfalt utgjorde en vesentlig del av distansen og vekslet bevisst mellom joggesko og fjellsko/støvler etter terrenget. Den lengste turen var på 52 km på en dag og den eneste plagen jeg fikk, var en blodblemme under den ene hælen.

kjiver skrev: Løplabbet har denne definisjonen(uten at jeg vet om du blir klokere av den ):

Ble sittende på terrassen og beundre solnedgangen og tok noen bilder. Selv om dette er midt i bebygd område, så ga det en naturopplevelse. Jeg legger ved bilder tatt mot hhv. Gråkallen og Storheia i Trondheim Bymark i kveld, 12. august 2006 ved 22-tiden. Bildene er ikke etterbehandlet, men tatt direkte fra kameraet og bare skalert.

Hold mæ fortsatt i lavlandet; i dag våkna æ med en lengsel etter et fjell å gå opp på, men gårsdagens utskeielse på sykkel satt fortsatt i beina, så det mått bli i nærheten, og uten alt for store utfordringa Geitfjellet e den fjellknausen som e nærmest og samtidig kan gi litt "fjellfølelse" - når en sjer bort fra vegetasjonen som går nesten til topps. Det ble bil te Baklidammen på tidligmorran, og så va det bare å legg ivei over demningen. Det e en flott demning, bygd i 1898-1900, og etter at dammen va tørrlagt i fjor for oppussing av demningen sjer den ut te å vær tett, og med nytt tettar rekkverk. På den andre sida tok æ en sti som går rett fram, og som ende opp på Tømmerdalveien litt te høyre for veien opp te Helkansetra som e tilholdssted for speideran. Derfra og opp te toppen av Geitfjellet e det bare 1,7 km. Veien opp te topps va grei, lite fuktighet gjor det lett å kom sæ opp. Heilt opp mot toppen e det litt svaberg som gir inntrykk av at det faktisk e et fjell. Høydeforskjellen fra Baklidammen e på 219 meter, og man slit sæ itj ut på turen. Da æ tok av heimefra, pakka æ den gamle Prakticaen i sekken og hadd planlagt å fyll opp en film som va påbegynt i Norangsfjorden i slutten av mai. Det ble noen bilda på veien oppover, men på toppen va det klart at disen itj tillot noen store utskeielsa med zoomen. Prøvd me et bilde innover mot Frosta/Tautra, men selv om det såg bra ut på bildet, vart det bare graut når æ scanna det inn for å kunn bruk det her. Oppover mot Trollheimen va det itj stort å sjå, de siste skyggan forsvant vel oppi Hølonda et sted Men det va trivelig å sitt oppå der kl. 9 på en lørdags morra og hør at byen begynt å våkne te liv. Vinden kom fra øst, og dermed hørtes summen fra trafikken helt te topps. Legg ved noen bilda, men selv med en ganske god scanner e æ itj imponert over gjengivelsen. Neste gang ska æ ta med digitalkameraet i tillegg.

Alek skrev: Frykter for at det blir med håpet. Tviler på om denne installasjonen bare betjener skytefeltet. Det er vel en linkstasjon som binder landet sammen? Forhåpentligvis skal vel landet nord for Dovre også forsvares i fremtiden

Det har vært mye innesitting i sommer, og fjellturenes antall kan telles uten å ta i bruk hverken tær eller fingre. Men i dag skulle det skje, planen var en tur på et "skikkelig" fjell - f.eks. vesttoppen på Snøhetta. Men som vanlig er det kjelker som absolutt må komme i veien - selv midt på sommeren De viktigste utfordringene ble parkert tidlig på morgenen, og det måtte bli en eller annen tur, men betingelsen var mobildekning, og en ørliten tanke på at gårsdagens terrengløp satt i beina. Vurderte en liten tur på Geitfjellet, men husket plutselig at det var lenge siden siste sykkeltur. Veien fra tanke til handling er ikke alltid like lang her i gården, og matpakka ble hevet oppi sekken sammen med en flaske brus og planen ble lagt; En middels lang tur rundt Jonsvatnet. Siden det er en rundtur, kan den både sykles medurs og moturs, men jeg valgte moturs siden det ville gi den letteste avslutningen på turen(var nok ikke helt trygg på formen). Så jeg syklet lystig avgårde over Bjørkmyr i retning Bratsberg. Allerede i stigningen fra Eklesbakken opp mot Randlia kjente jeg at formen ikke var på topp, forsto plutselig hvorfor det var så mange gir på sykkelen Men belønningen kom i form av en flott utsikt mot Klæbu og markene østover etter at toppen var passert. Nedover mot Bruråk gikk det lett, og første motbakke ble taklet elegant, Men så begynte bakkene å bli mye brattere enn jeg kunne huske Oppover gjennom Digregården og videre opp mot neste topp gikk det elendig tregt - og bekken hvor jeg håpet å finne noe drikke var lagt i rør Men på toppen åpnet utsikten seg mot Jonsvatnet, eller rettere sagt; Kilvatnet som henger sammen med Jonsvatnet. Skogen er hugget ut i skråningen nedover der veien slynger seg og endelig fikk jeg en nedoverbakke som var brattere enn den jeg kom opp - hurra! Veien slynger seg langs Kilvatnet og det er så lite trafikk her at det er en fornøyelse å sykle, men begynner jeg ikke å merke det i baken? Sykkelshortsen er polstret, men det hjelper ikke, ømt blir det. Etter Spillebakken er det slutt på asfalten, og baken merkes stadig bedre - skulle nok tatt med en sofapute i tillegg Planen var å ta lunsjrasten nede ved Jonsvatnet på Jervan, der veien tar av opp mot Saksvikvollen og Dragsten. Etter å ha stått i pedalene ned bakkene mot vatnet, var det godt med en ansiktsvask i Sagelva som ikke var imponerende stor akkurat nå. Og vannet var kaldt nok til å slukke den verste tørsten. Stranda nede ved Jonsvatnet er den flotteste badestrand en kan tenke seg, men det er dessverre forbudt å bade her etter som dette er drikkevannskilden for Trondheim. Det ble en avslappet rast med hvitostskive som ennå ikke hadde rukket å få eselører og litt saltpålegg i tillegg til den "sunne" brusen. Pulsen roet seg atskillige hakk, og det er lett å drømme seg bort når man sitter og ser utover et stort vann. Men jeg var knapt halveis på runden, og gruet meg litt for den "berg- og dalbanen" som lå foran meg, men alternativet å returnere samme vei var ikke det minste mer fristende - Digreslia fra den kanten er ikke å spøke med når melkesyra tar bolig i leggene. Det gikk over all forventning, bakkene var plutselig begynt å bli mindre bratte enn jeg husket, og baken var ikke lenger så ille. Var jeg kanskje mer lettrent enn jeg visste om Da jeg passerte Solbakken bru, vurderte jeg alternativet med å ta av der og sykle til Bruråk og derfra heim igjen, men valgte å prioritere nedoverbakker de siste kilometrene og fortsatte til Solbakken skole der den siste skremmende bakken lå. Og under over alle undre, den bakken var også blitt mindre bratt enn jeg husket. Veien derfra og heim er plankekjøring, men fra Dragvoll tok jeg snarveien på stien som fører opp i marka og brått ble det ståsykling igjen Vel heime var det tid for å summere opp; 42 km på 2 timer og 20 minutter - sikkert langsommere enn siste gang jeg syklet denne runden, men det er flere år siden. Den store spenningen etter at sykkelen var parkert, var om det kom til å bli "stående buffet" til middag. Men jeg sitter da foran PCen nå, så plassen ved middagsbordet er sikret. Dette har ikke vært verdens mest spennende tur, men jeg kom meg da endelig ut, og fjellet er neste

Toget gikk i 2002 da Reiseradioens lyttere valgte Stetind til norges nasjonalfjell. Du må begynne å høre på Reiseradioen Jobru! Ellers har vi vel alle vårt "nasjonalfjell" som alltid gir en spesiell følelse å se på eller gå/klyve/klatre på Håper jeg rekker å besøke mitt "nasjonalfjell" før høsten slår til.

Mayhassen skrev: Jeg benytter et freewareprogram som heter IrfanView som kan hentes på http://www.irfanview.com/ Her åpner jeg bildet som skal forminskes, og taster ctrl+r, da kommer et valg om å endre størrelse og jeg velger vanligvis 1280x960 og lagrer deretter bildet i egen mappe. Størrelsen på filen vil variere alt etter hvor detaljert bildet er, men dette gir en bildestørrelse om fyller skjermen for de fleste. For meg er i alle fall dette den enkleste måten jeg vet om.

Tok en rask tur i Estenstadmarka i dag morges, Flotte forhold og etter hvert så tørt at støvlene fikk stå igjen hjemme. Bilen sto parkert på Bekken og da jeg begynte å kjøre derfra, måtte jeg stoppe for et rådyr som kom over veien. Tenkte jeg skulle prøve å få et bilde av den og hoppet ut med kamera i hånda. Men jeg rakk ikke å få noe bilde av rådyret, derimot sto det en elg i blomsterenga bare ca. 20 m fra bilen. Den viste ingen tegn til aggressivitet og jeg tok et par bilder av den. Passet selvfølgelig på å ha bilen mellom meg og den. Det var det hele, en hyggelig start på dagen som jeg ville dele med dere. Ha en fin dag!

Svein skrev: Er ikke direkte uenig i det, men stativet funket da ok med et speilreflekskamera som er noe tyngre enn dagens modeller. Ellers blir jo stativet stort sett brukt med kompaktkamera som er det jeg vanligvis tar med på tur. Men til det bruket er jeg godt fornøyd med det, det veier ikke mye og er enkelt å stikke i sekken eller lomma. Men kommentaren fikk meg til å tenke(ja da, vi har dispril i huset ). Og nå blir det litt OT her; Bortsett fra selvportretter som skremmer til og med meg selv, hvorfor har jeg bruk for et stativ? Jo, normalt for å få kameraet rolig nok til å bruke sterk tele. Men begge mine kompaktkamera har "anti-shake", så er stativ nødvendig? Dette måtte testes, utsikten fra terrassen er direkte mot Gråkallen med sine militære installasjoner på toppen(luftlinjeavstand 8,8 km) og jeg kjørte telen på Panasonic DMC-FZ5 opp på 432 mm(35-mm sammenlignbart) og tok et bilde på frihånd og et med stativet på bordet og tidsutløser. Brukte autofokus og automatisk lukker/blender. Det tok halvannet minutt å sette det hele opp, og blenderen ble justert ned et halvsteg på stativet(fra 4,5 til 5,0, men lukkertiden var den sammen med 1/640. Jeg legger ved utsnitt fra de respektive bildene, og har konkludert at når lyset er ok, kan jeg klare meg uten stativ. I dårlig lys vil det vel sannsynligvis være en fordel med stativ ved bruk av tele.

Etter dagers leting fant jeg igjen ministativet mitt Må være størrelsen som gjør at jeg stadig roter det bort. Det er 12,5 cm i lengde sammenlagt og veier 50 gram. Legger ved bilde av stativet sammenlagt og oppslått med min gamle Praktica på 860 gram. Sto så stødig som bare det, men telelinsa ble for tung med sine vel 600 gram. Beina på stativet er fleksible, og stilles slik at kameraet blir riktig innrettet og stødig selv om underlaget er ujevnt. Ute på tur blir det gjerne å sette stativet på en eller annen stein, jeg gidder ikke dra med kjøkkenknakken hver gang jeg går ut Tror jeg betalte mellom 50 og 100 kr for stativet hos en lokal fotohandel. Nærmere detaljer om stativet finnes på http://www.turascandinavia.com/Product/Product.aspx?id=1000008128

Jeg synes 1:33 333 er greit nok. Så lenge det er klart merket med målestokken bør det være ok. Det viktigste her bør være avveiningen mellom detaljeringsnivå og håndterbarhet. Lokalt finnes det turkart i 1:20 000, 1:25 000 og 1:50 000 i tillegg til orienteringskart i 1:10 000 og 1:12 500(samt et og annet gammelt i 1:15 000), men det går greit å veksle imellom selv om jeg av og til "glemmer meg" når jeg tenker meg avstander.

BjornV skrev: Dette høres ut som det vi i "gamle dager" kalte/het "Blåsprit" som den gang ble solgt på boks. Var godt alternativ til rødsprit ved opptenning av primus fordi det ga mindre søl, og var lett å dosere. Og så litt OT: En av de "tørste" sjelene i nabolaget spiste dette stoffet på brødskiva når tørsten ble for påtrengende. Men var han i skikkelig "festhumør" spiste han skokrem rett fra boksen. Tror egentlig det ga liten rus, spriten dunstet vel bort før virkningen kom

Endelig kom sommeren te Tøndelag med et smell - og æ kun itj dy mæ - mått bare ta en lenge planlagt sykkeltur i Brungmarka som ligg sør for Selbusjøen og med adkomst fra Brøttem. Mått selvfølgelig "jukse litt" og heiv sykkelen bak i bilen og kjørt te Brøttem der de e fin parkering rett ved brua over Bjørsjøen/Nidelva te et flott system med tømmerveia som egne sæ ypperlig for sykling. God standard på grusveien, men saftige stigninga. Tok veien te venstre etter brua og sykla ca. 3 km inn te Vika før stigningan tok te opp over Kolbudalsåsen. Det kjentes godt i beina at treningsgrunnlaget va temmelig spinkelt Men opp kom æ uten å stå av sykkelen. På vei oppover langs Donøyelva såg æ plutselig "steika" te en elgkalv på høyre side av veien og slakka av på farten i tilfelle mora va på andre sida av veien. Heldigvis va a itj det, det va ei elgku med 2 årskalva som vassa over elva og forsvant inn i skogen på den andre sida så fort at kameraet fortsatt låg i sekken da de va bort Etter hvert ble Eidstuvollen passert og no va den store snøfonna som låg her i mai smelta. Det vart slutt på de stadige oppoverbakkan, og svetten avtok litt, selv om sola steikt fra nesten skyfri himmel. Planen va å sykle så langt det va mulig i retning Tangvollsjøen, og da det gjensto ca. 5 km va det slutt på veien. Sykkelen ble parkert og støvlan kom på - i Trøndelag e myran temmelig blaute den her forsommeren. Stien va grei å gå, men va lett å mist når æ tok noen skritt te sides for å unngå de verste myrhølan. Kom etter hvert forbi Tangvollsjøen og hytta te skogeieren som ligg der. Idyllisk sted, men et godt stykke å gå for å kom sæ på hyttetur. Hadd itj lyst te å spis matpakka nedi krattskogen, fluan og kleggen m.fl. va i full aktivitet. Såg etter en knatt å stikke opp på, og fant ut at Oksen 679 m kun vær et greit alternativ. Men la anmarsjen litt klønat at, og endt opp på nabotoppen som itj har nå navn på kartet, men som æ døpt te Litjoksen. It stort å skryt av overfor garva 2k-samlera, men den hadd da en toppegg med ca 1 m. fall på hver side Og vinden gjor at det va en ypperlig plass te å innta matpakka med minimale insektplaga. Returen va udramatisk, og den her gangen trengt æ itj å lag en rundtur for å finn veien tebake, problemet med kartet ble på enkleste vis løst ved at det lå igjen heime på stua. Ble nødt te å stol på GPSen og den funka utmerket selv om den sleit me å forklar mæ hvilken retning æ gikk. Den påsto at retningen va nord når den vitterlig va sør, men sporloggen vart rett, og da e æ fornøyd. Tebake ved sykkelen va det ny omkledning, på med sykkelshorts(med innlegg bak) og joggesko. Men mått gi opp å spis opp den siste brødskiva, klegg og en eller annen slags brems va hissig og beit skikkelig. Siden det va mest nedoverbakka, gikk tilbaketuren raskt og det va bare å hiv sykkelen baki en godt oppvarma bil. Sommeren e herlig!

Odin skrev: Ikke for å holde dem langt unna, men når det blir for ille bryter jeg av en gran- eller furukvist som er forholdsvis tett og holder den over hodet. Da slipper jeg i det minste å kjenne på fluene som sitter i håret (det lille som er igjen ) og summingen føles litt mindre høylytt. Men etter en hel dag med dette hører jeg fluesumming lenge etter at jeg er ferdig med turen

Friluftskartet for Trondheim 1:50 000 e en fin sak, satt sammen slik at det dekke de mest aktuelle turområdan i nærheten av Trondheim. Æ har det bestandig med mæ i sekken, unntatt når æ går i Bymarka der det e et flott 1:25 000 kart. I dag va det meldt fint vær, men dagen åpna med lave skya, og beskjeden temperatur. Etter som det va meldt best vær i de nordlige delan av Sør-Trøndelag, droppa æ planen om en tur te Dovre og Knutshøa te fordel for en rask tur på Vassfjellet - fjellet som vises vidt omkring med ei 210 meter høy antenne på toppen av sine 710 egne meter. I det lokale "Til topps"-opplegget e det en post på toppen av Vassfjellet, og æ har tidligar trua med å sykle dit. Men formen har skranta litt i det siste, og æ kjørt derfor te Løvset oppi lia mellom Melhus sentrum og Vassfjellet - et kvarters kjøring i forhold te 2 1/2 time te Dovre. Har aldri gått opp derfra tidligar, og tok frem kartet før starten, men etter et overblikk ble det lagt tebake i sekken - kan itj slit ut kartet enno! Hadd notert mæ at det va en sving te venstre ganske tidlig i løpet, men "glemt" at det her va turkart og itj orienteringskart i 1:10 000 så svingen vart lagt inn alt for tidlig og æ innså etter hvert at æ va på vei tebake te Trondheim langs pilgrimsveien. Med mi instilling te kirka, va itj Domkirka noe alternativ som dagens turmål, og æ begynt å prøv på en omgående manøver mot høyre igjen. Et nytt forsiktig blikk på kartet ga alternativ rute opp mot toppen over Tortbergan som ligg nord for toppen. Det va mang skilt som fortalt mæ kor æ va til nesten enhver tid, men dårlig med skilt som vist kor æ burde gå. Kom etter hvert te et skilt der det sto Ståggåmyrskaret og med en liten sti som såg ut te å gå i riktig retning og stigninga tok te. Sjøl om ytterjakka va lagt i sekken ganske tidlig, vart æ svett, og begynt å frykt for at det skull bring frem innsektan. Har tidligar år vært ille plaga av flua i området litt nord for det her, og også av klegg mm. Men heldigvis va det itj sol, og litt kald vind sørga for at insektplagen va minimal. Hørt 2 mygga, men dæm va heldigvis itj i "stikkehumør". Turen opp mot Tortbergan gikk greit, og sjøl om området e prega av mang myrhøl og en del opp-og-ned-terring, brukt æ bare 2 tima på de vel 7 km opp te toppen. Kald og sur vind, og skylaget låg på under 900 m(toppen av masta va skult i skyan), men matpakka smakt som alltid godt i le av varden. Sikten va bare så som så, sjøl om det va mulig å skimt litt av Sylan, og mene også at æ så et glimt av Forollhogna, men Trollheimen va it å sjå. Med alle "bortforklareres" redning, valgt æ å gjør det te en rundtur og satsa på å gå ned om Vassfjellhytta som ligg ned i Lenadalen rett ned for toppen av Vassfjellet. Etter de siste tiders regnvær i Trøndelag va det temmelig bløtt over alle myren, og for en gangs skyld va æ gla for at valget falt på gummistøvla i stedet for fjellsko. Turen ned gikk etter planen helt te æ skull gå videre etter en liten rast nede ved en idyllisk bekk ikke langt fra målet. Her va det et kartoppslag, og det vist sæ etter hvert at oppslaget og turkartet mitt, operert med to forskjellige parkeringsplassa. Mått te slutt ta fram gps-en som va medbragt for å lagre sporloggen te arkivet og mått igjen ta en u-sving. Kjæm itj te å hæng sporloggen på den her turrapporten! Den ser ut som om æ kom rett fra fest, virra rundt mæ sjøl nån ganga, og så endt opp tebake te festen Det endt opp med at turen ned igjen vart lenger enn den opp, og tida va omtrent identisk. Men det vart en herlig tur i nærområdet, og sola vist så også litt mot slutten av turen. Det e godt å vær i gang igjen En god tursommer te dokk all!

Legger ved et - bare delvis vellykket - bilde som i går morges ble tatt ut av vinduet på Widerøes Københavnfly over Sylane. Dette viser vel et inntrykk av snøforholdene i Sylmassivet, men husk at dette er tatt nordfra og viser nordsidene av fjellene. Ellers er dette "nattflyet" en prøvelse, elsker ikke akkurat å stå opp kl. 04:00 for å dra til flyplassen for å nå et fly 06:05

Vi var på nedre Dørålseter 26. juni i fjor, og det var første helg den var åpen - og egentlig en uke tidligere enn normalt fordi Turistforeningen hadde tur i området denne helga. Vertinna på nedre Dørålseter var bekymret fordi det var mye snø i fjor, men vi hadde ingen problemer med det. Å komme over elva nederst i Bergedalen på vei fra Rondvassbu var imidlertid spennende nok, det ble å sette hælene motstrøms for ikke å fylle skoene For å vise snøforholdene litt legger jeg ved et bilde tatt ut Langglupdalen dagen etter.

ozzi skrev: Ja, dårlig research - kjøpte boka "Fotturar på Sunnmøre" etterpå så nå vet jeg. Fin bok forresten Det var nok i meste laget med snø innover Konedalen for en tur til Jakta til fots, men det så fint ut innover der.

Det er enkelte som hevder at trøndere er trege, men det er ikke sant - vi er impulsive - "når vi får tenkt oss om". Det er vel jeg bevis på etter som jeg fredag for en uke siden fikk gjennomført denne planen. andersno skrev: Jeg fikk mange gode forslag til en formiddagstur og hadde bestemt meg for en tur på Leknesnakken. Men det var før avkommet fant ut at en handletur til Stranda var på sin plass og rekvirerte bilen min. Dermed ble det til at jeg skulle gå en liten tur innover Norangsdalen på en traktorvei på den andre siden av elva. Et stykke oppover kom jeg til en skogkledd kolle rett ned for Middagshornet, og falt for fristelsen til å gå opp langs en sti. På toppen av kollen var en trimpost, men det fortsatte en traktorvei videre, og dermed "måtte" jeg fortsette. Etter hvert ble det brattere, og jeg "glemte" å snu og før jeg visste ordet av det var jeg på vei oppover et bratt rasfar. Jeg fortsatte så langt at klokka tvang meg ned igjen, men jeg hadde vel uansett ikke kommet mye lenger oppover. Været var ikke på topp, og fjelltoppene var skjult under regnskyene, men jeg hadde hele tiden sikt ned mot fjorden. Valgte å gå ved siden av rasfaret nedover, det var vått og sleipt, og noen bjørker til å berge seg i ved fall kunne være greit å ha. Men det var ikke jeg som falt, det var kameraet som falt ut av lomma - det gikk kast i kast ned gjennom en bratt skrent, men med mest jord og lyng. Trodde det stoppet etter ca. 25 meter og gikk ned dit for å se, men 5 meter før dette fant jeg minnebrikken som hadde falt ut. Dermed var jeg litt beroliget, for jeg hadde en del bilder fra turen nedover på brikken. Men kameraet var ikke å se der jeg trodde det lå, så jeg måtte videre nedover ca 25 meter før jeg fant det. Prøve forsiktig å tørke av det og slo det først på uten å sette inn brikke - og under over under, kameraet virket flott. Også med brikken. Det er et Casio-kamera med aliminiusskrog og det hadde kun en liten skramme etter sammenstøt med en sten e.l. - det kaller jeg flaks! Resten av turen gikk greit, og jeg rakk middagen, men talen fikk jeg ikke øvd på. Men dattera ble gift og vi håper alle lever lykkelig til evig tid! Ble litt hekta på fjellene rundt Norangsdalen, og satser på å komme meg på Jakta og Slogen etter hvert. Dessuten så Saksa innbydende ut. Se bilde.