Trango

På den tida bør man være forberedt på snø. Det kan være bart på toppene, men det kan også ligge snø helt ned mot tregrensa. Nå betyr ikke et melisdryss på toppene nødvendigvis at man ikke kan gå opp på dem. Så lenge man er forsiktig hvis det er sleipt eller glatt bør det gå bra. Jeg tviler på at det kommer store snømengder men man kan aldri vite.

Mye av grunnen til at du fryser lettere på fingre og tær etc. i høyden er også at akklimatiseringen medfører at mengden røde blodlegemer økes. Dette for å kompensere for et lavere oksygennivå i lufta. En bivirkning er da at blodet blir tykkere og sirkulerer dårligere i de mindre blodårene. Det er vanskeligst å isolere føtter, hender, nese, ører mot kulda og vi fryser først på disse kroppsdelene. Jeg tror også at jeg har lest at det fortykkede blodet er en medvirkende årsak til økt fare for blodpropp i store høyder.

Jeg har Spantik og har god erfaring med de. Jeg har også en skikkelig norsk fot. Jeg måtte opp to eller tre størrelser fra det jeg vanligvis bruker, men jeg har svært høy vrist og relativt brei fot. Du må prøve dem før du bestemmer deg. Når jeg kjøpte dem så prøvde jeg samtidig plastskallene Asolo og Vega. Spantik føltes langt bedre og mer fleksibel på foten selv om de også i starten føles klumpete sammenlignet med vanlige fjellsko. Jeg har brukt mine Spantik over Aconcagua ca halvannen uke. Jeg fikk ikke noen problemer med føttene som gangsår, ømhet e.l.

Er veien over Flya forkjørsveg? Det er jo avgjørende for om det er lov å ta i bruk noe av selve vegbanen til parkering. Vegtrafikkloven §17 punkt 3.: "På forkjørsveg med høyere fartsgrense enn 50 km i timen er det forbudt å parkere på kjørebanen." Hvis jeg ikke husker feil så defineres kjørebanen som veien helt ut til kantlinja. Her brukes ordet vegbanen. Jeg vet faktisk ikke om det er det samme, eller om det betyr hele veien medberegnet vegskulderen.

Jeg har sjelden opplevd alvorlige nestenulykker. Er som regel nesten i overkant forsiktig. Selvfølgelig har jeg snublet, tråkket på løse steiner etc. Noe som kan få alvorlige følger hvis man er uheldig. Jeg har gått på ei elgku med kalv der jeg var så nær at jeg kunne ha lent meg fram og klappet kua. Da jeg fikk summet meg litt og hjertet tok turen ned igjen fra skalletaket, var jeg mildt sagt lettet over at dyra stakk vekk og mor elg ikke fant ut at hun skulle gi meg en lærepenge. I vår hadde jeg en situasjon på Sølen som var ubehagelig. Jeg hadde gått på ski inn til Skardstjønna på 1202 moh. Føret var knallhardt og jeg satte igjen skia der. Det første stykket videre oppover mot toppen gikk greit, men etter hvert som det ble brattere ble det vanskeligere og vanskeligere å finne fotfeste. Underlaget var mer is enn skare. Jeg fant små ujevnheter og riller i overflaten som vinden hadde laget som gav meg litt feste. Jeg hadde tatt med meg stavene som var til god hjelp nå. Til slutt så ble ujevnhetene i overflaten så få at jeg fant ut at nok er nok. Da jeg så fikk snudd meg så gikk alvoret i situasjonen opp for meg. Det er ganske bratt mot toppen på Sølen når underlaget er så glatt. Det var et stykke ned til skardet igjen. Jeg var vel ca på 1500 moh. Det stikker opp en del steiner nedover fjellsiden der. Da jeg også fant ut at når jeg hadde nesa nedover så gjorde lyset at jeg ikke så de små ujevnhetene som hadde hjulpet meg oppover så følte jeg ubehag. Jeg kunne heller ikke se merker etter skoene mine der jeg hadde gått. Jeg hadde ikke full kontroll over situasjonen og det var ene og alene feilvurderinger og sløvhet fra min side som var årsaken. Jeg prøvde å lage små fottrinn ved å trampe hælene på skiskoene ned i underlaget med full tyngde. Det gikk ikke. Det ble knapt et merke og foten bare skled unna. Nå var det kun å ytterst forsiktig bevege seg nedover. Brukte stavene og hadde til enhver tid minst tre kontaktpunkter mot underlaget. Hvis jeg hadde sklidd ut ville jeg hatt få muligheter til å stanse. Og treffe noen av de steinene som stakk opp i stor fart kunne bli fatalt. Ved et par anledninger la jeg meg på magen tok tak nederst på stavene og brukte de som noen slags ispigger og firte meg baklengs ned. Jeg tror jeg brukte nesten to timer på de første 200 høydemeterne nedover til der det flatet litt mer ut og jeg følte meg trygg. Hadde jeg hatt med stegjern og kanskje isøks for maksimal trygghet, så kunne jeg antagelig ha gått opp og ned på toppen raskere enn noen gang denne dagen. Men jeg fikk en oppfriskning av lærdom jeg egentlig innehar.

Det finnes nok ingen "regler" for sånt. Du vet selv best hva du er i stand til og ikke. Begynn forsiktig og øk lengde/belastning etter hvert som du ser hva du klarer. Er man tung så går det selvfølgelig ut over tempoet, spesielt i motbakker. Jeg ville nok sett bort fra tidsangivelser satt på ruter slik f.eks. Turistforeningen gjør. Hvorfor skal det egentlig bety så mye hvor fort man går? Staver for å avlaste knær i tungt terreng er en god idè. Så lenge du ikke er så tung at du rett og slett ikke klarer å gå, så kan du også gå i fjellet. Jeg har besteget Kilimanjaro og Elbrus og vært opp til ca 6200 moh. på Aconcagua. På alle de turene har nok min bmi ligget på mellom 34 og 37. Jeg ferdes også relativt mye i norske fjell og har mye glede av det.

Jeg har et MH EV3 som jeg bruker hovedsakelig vinterstid i fjellet. Var litt uvant i begynnelsen med enduker uten fortelt, men har lært å sette pris på løsningene etter hvert. Meget vindstabilt. Det er det eneste teltet jeg har ligget i som nok kan tåle å sammenlignes med TNF VE25 når det kommer til vindegenskaper. Jeg har et Helsport Fjellheimen Light 2 som jeg bare så vidt har rukket å prøve. Virker veldig bra så langt. (3 netter) Jeg har et tremanns tunelltelt av ukjent fabrikat. Funker greit når man slipper å gå så langt. Det veier sine gode 5 kg. Holder vann greit ute men vil nok ikke stole på det i skikkelig uvær.

Tipper det er Søre Ørsjøen du ser på det bildet. Den ligger omtrent på høyde med "Flytoppen" når du står ved vraket og ser østover.

Jeg mener å ha hørt at vraket ligger like i nærheten av et toppunkt på 1470 moh. drøye 2 km. langsetter ryggen sørvest for Sørtoppen. Av en eller annen grunn er det et av få steder jeg ikke har vært i traktene der.

Hvordan forholder man seg egentlig til førerhunder på DNT-hytter? I utgangspunktet så kan man ikke nekte adgang for personer med førerhund. Lovverket er presisert her i de senere årene. Har ikke funnet noe om hytter, men hoteller kan ikke nekte førerhunder. Mange restauranter nektet med henvisning til lokalenes benyttelse til næringsmidler. Her ble det presisert at adgang kun kan nektes til de rom der mat/næringsmidler produseres og lagres. Altså kjøkken, lager etc. men ikke i arealer ment for kunder. Det er også på hoteller aksept for at ingen hunder har adgang til allergirom ol. Det er vel ev. i en slik forbindelse at unntak for DNT-hytter kan komme inn. Nå er antagelig ikke førerhunder noen utbredt problemstilling på så mange turisthytter men tanken slo meg.

Pulsen er jo en god del høyere enn ved samme tempo i lavere høyder. Generelt kan man si at pulsen øker med høyden. Men et annet aspekt ved følt temperatur er jo at ettersom du blir bedre akklimatisert til høyden så blir blodet tykkere og du fryser lettere. Spesielt på hender og føtter. Mot toppen så følte jeg at kroppen produserte varme selv, men jeg ble ikke skikkelig varm på fingre og tær.

Ull! Er blitt veldig glad i SmartWools ullfrottee. Ofte så bruker jeg en tynn sokk innerst i ull/silke. Synes det forebygger gnagsår. De beste sokkene jeg har hatt var noen hjemmelagde, tykke ullsokker jeg kjøpte på markedet i Azau nedenunder Elbrus. Dessverre kjøpte jeg bare ett par, og brukte dem som tøfler på vegg til vegg teppe også.

Mjølkevegen/Melkeveien.... Et øyeblikk tenkte jeg at det får da være grenser for å være ambisiøs...

Det er jo i realiteten samme temperatur selvfølgelig, men høyden medfører dårligere blodsirkulasjon slik at man fryser lettere i større høyder.

Hvis føttene dine tåler M77 og du har plass til tykke sokker så hvorfor ikke? M77 er ukompliserte og solide og holder på en slik tur. Men bare så lenge de passer brukeren. Ha i bakhodet at 10 minus på Kilimanjaro er adskillig kaldere enn 10 minus her hjemme.

Min gamle Ajungilak Igloo som jeg fikk av bestefar i -79 eller -80. Brukes fremdeles forholdsvis ofte. Har sikkert ikke samme isolasjonsevne i dag, men den holder meg varm ned til en del minus. Den fungerte helt utmerket på både Elbrus og Kilimanjaro. Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har sovet i den men vi snakker mange hundre, kanskje et firesifret antall netter også. Den blir aldri kastet! Har også en del arvet fiskeutstyr som jeg ikke aner alderen på. Antagelig fra mellom -50, og -70.

Jeg hentet et maken på posten i dag. Har du rukket å prøve det enda? Jeg har vært borti Fjellheimen en gang før og likte det godt. Regner med at jeg får testet det på en langtur i fjellet om et par uker.

Hvis du drar over kommunegrensa til Ringsaker er det en del fine partier på Åsta som fint kan padles. Store deler av strekningen fra Skolla ned til Bjønnåsen er stille partier. Elva går også tett ved bilvei hele veien. Det er ikke så altfor langt å kjøre fra der dere har leid hytte. Har ikke kjørt der på lenge, men du kommer langt på en halvtime tipper jeg. Åstdalen er en perle selv om det er en god del folk der. Spesielt i fellesferien og i helgene.

Jeg tror ikke året i forsvaret hadde så altfor stor betydning for mitt friluftsliv. Lærte noe nytt men ikke all verden. Kanskje det å takle å ha det ubekvemt over tid har betydd mest. Jeg var stasjonert på Leopard og det er vel noe av det mest komfortable man kan være på i felt. Satt stort sett på rævva og ventet. Ferdigknept telt som ble satt opp på 2 min. På en stridsvognhekk som holdt varmen godt i 8-10 timer. Vi hadde Discman som vi kobla på radioen på vogna. Hvis vi hadde lagt alt snopet, brusen og anna stæsj som det er plass til i ammobunkeren på en Leo i en haug, hadde noen og enhver fått hakeslipp. Det som sitter best igjen er en tolvdagersøvelse der jeg endte opp med i underkant av ti timers søvn. Da lærte jeg en hel del om meg selv som også kan komme til nytte under utøvelse av friluftsliv. Utstyret vi hadde i militæret savner jeg heller ikke så mye. Det har nok skjedd en kraftig oppgradering siden jeg var ute i 96/97. Noe av det som den gamle feltbuksa ble jeg forelsket i. Et par nummer for stor og med gode bukseseler er den et ypperlig plagg når det ikke blir et problem at den blir våt. Fotposene var gull. Ellers så er jo militærutstyret laget til et litt annet formål enn rendyrket friluftsutstyr.

Er det ikke den hytta som også går under navnet: Institutt For Uhensiktsmessig Vær?

Vi brukte det teltet på Aconcagua. Det tåler juling for å si det litt pent. Det veier en del, men det må man nesten regne med på et slikt telt. Jeg tviler på at det er mange andre telt som tåler like mye vind.

Villmarksmessa både på Lillestrøm og i Hamar er blitt mer og mer rene salgsmesser med smalere utvalg og lengre mellom de skikkelig gode tilbudene. Jeg har mer utbytte av å dra på De Nordiske Jakt og Fiskedagene på Elverum. Blitt færre tilbud der også men en litt annen atmosfære og masse rart og kikke på.

Jeg har motsatt erfaring av REs. jeg bruker Alfa der de har sko til mitt bruk. De passer meg utmerket. Trenger ikke gå de inn nevneverdig, får aldri gnagsår, de varer lenge. Det siste paret jeg slet ut (Alfa Walk King) varte membranen helt til kevlarsømmen som siste søm raknet og eksponerte membranen for stein, kvist etc. De skoene var 5 år gamle og brukt MYE! Bl.a. på turer til Kilimanjaro, Elbrus, Aconcagua mm. I tillegg til nesten all friluftaaktivitet til fots brukte jeg de også mye til daglig i vinterhalvåret. Alfa, Viking, La Sportiva, Crispi, Lundhags og alle de andre anerkjente merkene lager veldig bra sko. Man må bare prøve og prøve til man finner de som passer foten og bruken. Å anbefale noen å kjøpe ett bestemt merke fordi man selv har gode erfaringer er meningsløst hvis man ikke vet om den man anbefaler til har samme slags føtter, gangstil, bruk etc. Finn en sko som passer. Merket er uvesentlig. Prisen gjenspeiler til en viss grad kvaliteten. Men i segmentet fra 1500 til 2500 finner man veldig mye bra sko!

Innmark er dyrket jord. Skog er ikke innmark. Skogproduksjon regner jeg som skog som utnyttes til hogst. Det meste av skogen i Norge brukes til hogst/skogproduksjon. Hvis dette hadde vært innmark hadde allemannsretten kun omfattet snaufjell. Mulig rene juletreplantasjer kan regnes som innmark. I så fall må vel grunneier gi tillatelse til bålbrenning...?

Jeg kjenner ikke denne hagla spesielt. Virker å være et greit og robust våpen. Skal jeg plukke på noe så må det være at det er èn avtrekker. Med ulike boringer er det greit å kunne velge hvilket løp som skal avfyres. Det står ikke noe om at den har løpsvelger heller. Fast løpsrekkefølge, løpsvelger eller to avtrekkere. Det blir smak og behag men selv så foretrekker jeg to avtrekkere. Har du prøvd å spørre på forum med mer fokus på våpen?