Ole-Petter

Teltovernattinga alene på toppen av Glittertind midt i september ble ikke helt behagelig, og hadde potensial i seg til å bli et regelrett mareritt… Sammenfallende avspaseringsdag og drømmevær i Jotunheimen måtte utnyttes 14.september, så søndag 13ende la jeg i vei på sykkel innover mot Glitterheim med 16kg på ryggen. Tyngdepunktet på sykkelen var markert forskjøvet, og den ekstra vekta sørget for at det ble godt og varmt i solsteika innover grusveien. Veotind tok seg flott ut, som forventet, men dagens mål var faktisk Glittertindoksle – øst. Vurdert ut fra profil og spenning ved å nå denne toppen, er ikke oksla noe å skryte av, men jeg regnet med noen fine bilder av Glittertind derfra, og av Trollsteineggen. Like viktig; toppen er nr 34 på Røynes liste (med pf30) og manglet sammen med 12 andre på kompletteringen av de 50 høyeste i Norge. Dette er mitt nye definerte mål etter at fylkestoppene er i boks etter sommeren. Klokka var alt 14 da jeg startet på stigningene opp fra Glitterheim, men jeg hadde god tid, siden planen var å overnatte i høyden – helst så nær toppen som mulig. Sekken gjorde også sitt til å holde tempoet nede, samt det faktum at jeg hadde hatt noe influensaliknende saker fredag og lørdag. Sikkert lurt ikke å overanstrenge seg da, tenkte mannen som skulle labbe i solsteika med 16 kg på ryggen opp 1000 høydemeter… Jeg møtte en god del fornøyde folk på vei nedover, og noen spurte litt overrasket om hva mitt mål var med slik en diger sekk, før de hoppet elegant videre. Etter 2,5t var jeg oppe på eggen (2280m) og satte fra meg sekken. Den korte brepassasjen ned til Oksle var avsmeltet og så helt grei ut. Med stavene sjekket jeg de første meterne litt ekstra med tanke på mulig bregleppe, men alt var solid og fast skare og is. Etter et kvarters tid sto jeg på 2260 m, turens egentlige mål, med flott utsikt opp en tiliset nordvegg på Glittertind og nydelig profil av Trollsteineggen. I telt på toppen av Glittertind Tilbake ved sekken startet de siste brattene på snø opp mot Glittertind, som hadde flott profil fra denne vinkelen – minnet om Kebnekaise i Sverige i sommer! Stegjerna forble i sekken, for det var greit å gå. En liten plastpinne markerte høyeste punktet, men uten spade var ikke dette egnet teltplass (på grunn av hellingen). Selv med spade hadde det nok vært et stort arbeid å planere en plass i isen her. Jeg husker imidlertid fra et besøk i påska 1993 at noen hadde gravd ut en diger sittegrop ved toppunktet, så tidligere på året er nok dette lettere. Etter litt fotografering tuslet jeg videre på jakt etter en naturlig plan flate. Etter 400 meter vestover fant jeg en, på 2445 moh, og bare 10-15 meter fra nordstupet. Mens jeg satte opp teltet og sollyset ble rødere og mørkere, merket jeg noen kastevinder som i blant røsket godt i teltet – og jammen reiv den plutselig opp pluggene. Heldigvis holdt jeg i teltet da, for ellers hadde det blåst utfor nordstupet! Håpløst med plugger her – barduner måtte tydeligvis til! Jeg hadde bare to barduner, og den ene ble lagt rundt en liten varde av stein – for øvrig beviset på at jeg ikke befant meg helt utpå skavlen – mens de andre steinene måtte hentes. Alt av størrelse var frosset fast, så jeg nøyde meg med kun to mindre steiner som sørget for barduneringa i fotenden. Ikke mye å skryte av om det skulle blåse skikkelig opp, men jeg visste at værmeldinga var god for neste dag. Sola forsvant bak et fjernt teppe av skyer i vest, og det ble straks kaldt, så jeg krøp likegodt inn i soveposen for kvelden allerede klokka 20.00. Tre ting var ikke som det skulle være; jeg hadde en migrene i anmarsj, og fikk heller ikke varmen i kroppen nedi vintersoveposen – lett feber?! Like ille var det at jeg hadde glemt å fylle opp den ekstra vannflaska, og hadde bare en snau halvliter igjen. Man føler seg aldri så tørst som når man vet at det er lite vann igjen! Dundrende hodepine som delvis gikk over i kvalme, sammen med lett feber, kombinert med kastevinder nå og da som blåste teltveggene omtrent sammen, ga lite nattesøvn og meget god grunn til bekymring. Hvis en av de to bardunene ble slitt av og røk, måtte jeg ut i mørket tross migrenen… Bare tanke på dette gjorde meg enda kvalmere. Og tenk om feberen skulle øke? Jeg hadde tre febernedsettende til i beredskap, og måtte i så fall hive innpå disse før jeg la i vei nedover – men først når det ble lyst utpå morgenkvisten. I blant hadde jeg også følelsen av at teltet flyttet på seg i mørket, og at det helte nedover mot stupet i nord. Vinden blåste akkurat i denne retningen. Bare innbilninger, tenkte jeg, men måtte arbeide litt med å holde de plagsomme tankene unna. Det ble lite søvn, men etter hvert fikk jeg da varmen i kroppen, og da hodepinen også forsvant var det nesten bare deilig å ligge i soveposen på Norges nest høyeste fjell. Nesten, ja. Hadde det ikke vært for tørsten. Jeg stappet litt snø inn i drikkeflaska, og la denne nedi soveposen. Etter en time eller to ble det en skvett som kunne drikkes – du verden hvor godt den smakte! Nydelig morgen Om natta ble lang og med lite søvn, ble morgenen fantastisk! Å ligge i soveposen og kikke ut - og ned - på et skyfritt Jotunheimen badet i sol, gjorde inntrykk. At formen atter var utmerket, gjorde morgenen perfekt. Alt kl 08.00 forlot jeg toppen, og noterte meg den sjeldenheten å starte dagen med 400 meter nedoverbakke for å bestige en ny totusenmetring! Jeg spiste litt snø og is på veien for å døyve tørsten, og plukket snart Glitterrundhøi. Denne beskjedne toppen gjør ikke mye av seg der den ligger med den ruvende Glittertinden bak. Tre ulike toppvarder var det på denne svakt kuppelformede steinhaugen, og den som på gps-en var markert, virket slett ikke høyest. Ergo ble alle vardene besøkt for sikkerhets skyld, men ikke med sekken på ryggen! Videre gikk veien mot Ryggehøi, og jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle sette fra meg sekken, gå til topps og tilbake igjen, for så å rusle turiststien til Glitterheim, eller om jeg skulle ta med meg sekken til topps, og fortsette ned til Glitterheim. Underveis i mine funderinger passerte jeg like vest for Steinbukampen, og var egentlig glad for at denne ikke var på 2k-lista. Jammen blir det mye ur i Jotunheimen, ja. Vestryggen på Ryggehøi ble forsert med sekk til slutt. Lite spennende denne ryggen, men med flott utsikt mot Veotinder, Memurutinden og Leirhø. Særlig interessant for meg var Veotindene, som omtrent står først på programmet for neste tur i heimen. Toppen smalnet av mot slutten, og kl 11.10 sto jeg ved varden og knipset. Østryggen var noe mer interessant, og jeg benyttet muligheten til å følge kanten av stupet mot sør et stykke. En blir ikke så grasiøs i bevegelsene med tung ryggsekk, men moro var det å klyve litt helt på kanten her, før jeg skrådde nordøst og ned mot et lettgått snøfelt. Det er fristende å skrå nordøstover for tidlig mot Glitterheim, men jeg holdt meg midt på østryggen helt ned til Ryggjehøhaugan (1656m). Jeg kom ned på turiststien et par hundre meter sør for Glitterheim, for her var det diverse klopper og planker over Steinbuelva som var kjekke å få med seg. Klokka ett var jeg ved turisthytta, og satte meg straks på sykkelen tilbake til bilen. Det ble tre nye kryss på lista mi, min høyeste overnatting i Norge, og en svært minnerik tur i penværet, med psykologiske ned- og oppturer! Det jeg kunne tenke meg kommentarer om, er: Hva gjør du om du får skikkelig feber alene i fjellet, uten mobildekning? Erfaringer? Opplevelser?

Så mange og så flotte bilder! Var på Øksfjordjøkulen i sommer - fantastisk terreng (og vær!)

Takk for fin rapport fra en tur som tiltaler meg noe voldsomt. Blir 40 neste sommer, og er alt i "forhandlinger" med kona... Hva kosta herligheten sånn grovt sett? Later til at dere kjøpte en ferdig pakke med guide og det hele. Fikk noen i følget problemer med høyden? Dere hadde jo bare en kort natt på hytta i høyden, skjønner jeg.

Svarer på mitt eget spørsmål. Jammen husket jeg rett, for en gangs skyld. 10.august omkom en basehopper etter hopp på Bispen. Var det da du knipset bildet? Les her: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/basehopper-funnet-omkommet-ved-trollstigen-2852380.html

Hm, er den lille steinhytta på toppen blitt satt i stand nå? Ser slik ut av bildet ditt. Blåmalt også? Legger bare til: Vestryggen til topps er enkleste vei. Snakker om enkel klyving da. Sørryggen, som du valgte, fra Bispeskaret, husker jeg som mer seriøs klyving, ja. Ellers er det jo moro også å traversere Bispen i forkant, da... Ser bildene av basehopperne; var det ikke nettopp fra Bispen det ble hoppet i sommer, da en døde?

For en appetitt på fjelltopper du har, Sondre! Jeg er imponert, og rekker jo ikke å lese alle turrapportene en gang. Synd med det været, men det harmonerer bra med mine erfaringer i området. Etter 3 ganger på Storen har jeg forsatt til gode et toppbilde med utsikt. Skagastølsryggen gikk i tåke sist gang, med regn, torden og hagl over Storen mot slutten. Skal man være sikret godt vær i Hurrungane, må det visst være stabilt med sol på både Øst- og Vestlandet samtidig, og det skjer ikke ofte. Men jeg, for min del, drar ikke til Hurrungane før dette inntreffer. Amen.

Stilig avslutning på prosjektet, gratulerer! Det var sikkert planlagt/spart på lenge!? Sprek avslutning også, tidsmessig! Personlig synes jeg det er fælt at det går bort så mye tid i bilen, når en samler...og at været i Norge er så dårlig jevnt over. Takk for inspirerende og grensesprengende turer du gladelig har fortalt oss om. Min avatar er fra din siste topp. Den gang fristet det meg ikke å gå videre alene...

Siste rapport. Nå skal dere "få fred" fra meg en stund... Litt øst for Lesja er det skiltet fra E134 til Aursjøen, 50 kr i bompenger. Etter 13 km på denne veien tok jeg til høyre inn Skamsdalen, og kjørte til veis ende (6km). Stor p-plass her. Været var flott, og jeg var svært gira for denne siste fylkestoppen på Dovre. Over elva på bro, og så gjennom sauegjerder og porter og innhegninger i et så sinnrikt og omfattende system at selv Ullersmo Landsfengsel må ha noe å lære! Så fin sti og lettgått terreng drøyt 7 km til nordenden av Leirsjøen, ja, litt oppover elva også. Denne var grei å steingå nå i starten av august, og røde merker viste vandreren letteste vei – som ikke alltid er rett over, nei! Fint utsyn mot Stor- og Lilleskrymten herfra. Vel over på andre siden (2 timer hit) går T-stien nordover 4,5 km, før den svinger østover mot Åmotdalshytta. Underveis et stiskille mot vest også. Etter hvert tok jeg peiling direkte mot toppen, og var framme ved foten av fjellet rundt kl 12, etter drøyt tre timer. Spiste kjapt niste her, for tilskyende vær sa meg at noe var i gjære – og ikke i tråd med varsel fra yr.no! Kjørte så på i omtrent nordlig retning rett opp på Storskrymten. Noen reinsdyr var ute og gikk opp en svært bratt snøfonn like sør for toppen, og jeg var nesten forundret over hvor bratt terreng de egentlig beveget seg i. På avstand hadde jeg betenkeligheter med eventuelt å ha valgt den fonna til å skli på nedover. Snart fin utsikt mot Larstinden, som tok seg bra ut herfra, men Snøhetta hadde forsvunnet i skyer. Jeg fulgte noen snøflekker som avveksling fra ura opp. Kl 13.50 var min siste fylkestopp i boks, etter 4 timer og 45 minutter. Det var en deilig følelse, men nå kom det regnbyger i horisonten flere steder, så jeg ville raskt ned igjen. Skrev meg inn i toppboka, tok noen kjappe bilder, og fant strake veien nedover – helst på snø (men ikke den bratte fonna reinsdyra hadde gått – den lå dessuten i litt feil retning.) Tilbake ved Leirsjøen satte regnet inn. Jeg var godt forberedt i klesveien, så det gjorde egentlig ingenting, men det stemte jo aldeles ikke med varselet! Det ble således en våt avslutning på fylkestoppsamlinga. Tilbake ved bilen etter 9 timer og 15 min på tur – rask gange og få pauser. Skal man samle fylkestoppene i Norge bør man være glad i to ting: 1) Steinur og snø. Dette er det vel mange av leserne her som liker? 2) Bilkjøring. Ikke fullt så verdsatt, antar jeg. Det er også fristende å kåre den beste turen, men det består av så mange komponenter at det er vanskelig. Men beste utsikten fra toppen går til Møre og Romsdals Pyttegga, synes jeg! Fylkestoppsamlinga har gitt meg varierte opplevelser og fin innsikt i vakre fjellområder utenfor Jotunheimen, og anbefales – hadde det ikke vært for all bilkjøringa, da. Så nå blir det kanskje mer Jotunheim igjen på meg...???

Synd at du fikk får dårlig tid, Lars! Jeg har ikke noe bilde slik du ønsker. Det nærmeste jeg kommer er det siste, som viser utsikten i retningen du ønsker, men man ser jo ikke eggen der.

Jetnamsklumpen fra svensk side, 5.august Tok av fra E-6 8 km sør for Grong, mot Gäddede i Sverige. 10 mil øde landevei østover hit! Kjørte så nordover mot Store Blåsjøen, og overnattet like ved veien. Neste morgen, 5/8, var været i noe opplett, og jeg kjørte til p-plass på gps-referansen 33 W 468555 7213895 på 791moh. Herfra så jeg toppkjeglen på dagens mål, der skyene var lettet. Jeg hadde bare et dårlig svensk oversiktskart, men visste stien skulle gå nordvestover noenlunde øst for Jetnamselven i begynnelsen. Fant en dårlig sti her, ikke vardet, og med en del myr. Etter en halvtime kom jeg inn på vardet sti. Det var lett terreng, og jeg spiste rask noen kilometer. Gammel utedo Etter 4 km (og en times gange) sluttet stien, og her var det en forfallen utedo – og ingenting annet! Skal si svenske campingturister ved veien må gå langt for å gjøre sitt fornødne. Jeg benyttet anledningen (hadde med dopapir selv), etter først å ha prøvesittet setet – som så ganske falleferdig ut, for jeg ville nødig gå på ryggen ned i møkka. Doen var grei den, men den hadde ingen dør, skjønt det ikke plaget meg nevneverdig… Gps for dassen: 33 W 467368 7217855 på 867 moh. Etter greit å ha passert en bekk, siktet jeg meg inn i NØ-lig retning, mot høyde 1111m. Her var det mange dyretråkk, og jeg fulgte et som gikk i skråningen SØ for nevnte høyde, og fulgte skråningen videre innover, før jeg nådde foten av den markerte (sør)østeggen på Klumpen. 3 timer rask gange hit, etter 11 km lett terreng med noe stigning (350 hm). Den siste timen hadde en skydott festet sitt klamme grep om toppen, og neimen om den slapp taket. Jeg satte meg derfor ned og spiste lunsj, mens jeg håpet skyen ville lette - men det så dårlig ut, for flere topper i omegnen lå så vidt i skyene. Klyving til topps Den dumme tåkehatten gjorde det vanskelig å se hvor jeg lettest kunne gå opp, for jeg så det ble ganske bratt på slutten. Å svinge helt rundt til den lettere NV-eggen, falt meg ikke engang inn, så jeg satte igjen sekken, merket av på gps-en, og kjørte på oppover i lia. På 1400 m forsvant all sikt, og det ble klyving. Jeg befant meg nå ganske rett øst for toppen, og anbefaler ikke veivalget på vått underlag. Støtte nok på et par grad 2 klatrepunkter (våt mose tatt i betraktning) men kom forholdsvis greit opp på eggen. Nådde varden kl 11.45, etter snaut 4 timer fra bilen. Null utsikt, litt leit i grunn. Tydde til NV-eggen på vei ned. Løst, men ikke så bratt. Halvveis nede skimtet jeg en diger snøflekk i tåka enda litt lenger vest. Æsj, det var jo der jeg skulle løpt ned, hadde jeg bare hatt sikt! Ta med dere det tipset, dere andre. Nede ved det lille vannet på ca 1270 meter (500 m NØ for toppen, var terrenget igjen lettgått, og jeg svingte greit ned til sekken. Annet veivalg tilbake For å unngå insektene og ha mer utsyn underveis valgte jeg en høyereliggende retur. Vinden var bare behagelig, og terrenget lettgått – faktisk litt mindre vått enn lenger nede. Jeg gikk faktisk over høyde 1111, en artig liten gresstopp, før jeg passerte grensa til Sverige igjen, med kurs for utedoen. Etter denne fulgte jeg vardet sti hele veien tilbake til bilen. Det vil si, de siste 300 meterne er ikke vardet, stien er våt og utydelig, så her kommer gps-en til sin rett, når du bare kjenner til dette startpunktet for stien: 33 W 468728 7214150 på 812 moh. I tilfelle du skulle trenge det, så er en sentral varde underveis plassert på: 33 W 468051 7215190 høyde 836m. Tilbake ved bilen etter 7,5 timer på tur. Dette er rask gange og lite pauser. (Fra p-plassen jeg skrev om, må en altså krysse elva (lett steingang i slutten av juli), og så gå 300 meter mot NORDØST, for å finne starten på den varda stien. Denne stien går i nordvestlig retning, dreiende nordover, delvis over - men vest - for et høydedrag. Det er ca 4 km på sti, og deretter 1,5 km NV uten sti før en når grensa til Røyrvik/Norge.)

Lyngen var fantastisk! Bare synd det er så langt unna hjemstedet mitt! Navnet ditt høres islandsk ut. Hvis så; har du noe informasjon om Islands høyeste fjell? Send gjerne pm, siden det er utenfor tråden... Hvis ikke du er islandsk, beklager...

La meg si det med en gang; i slikt fint vær burde man ta seg god tid i et så flott fjellområde. Jeg ville ha med meg toppen på veien hjem fra toktet i Nord-Norge, og hadde bare ettermiddagen på meg. Fin trim ble det, og artig tur, men litt stress som sagt. Kjørte fra Mo i Rana på E12 i retning Sverige, og fulgte så skilting mot Akersvannet. Ingen bompenger her heller. Utrolig; har kjørt rundt 400 mil i nord nå – og ikke EN bom! Veien rundt vannet var både lang og av ymse kvalitet. Særlig liten følte jeg meg i min lille Yaris, da store anleggsmaskiner og hjullastere dukket opp ved demningen. Hadde jeg kanskje ikke lov til å kjøre her? Jeg hadde ikke sett noe forbudsskilt. De smilte overbærende ned til meg, og lurte vel på hva den søringen skulle her inne med en så liten loppe av en bil? Etter nær en time etter avkjøringa fra E12, passerte jeg Kjennsvasshytta, og ble mer oppmerksom. Ganske riktig, 1,5 km etter hytta var det skilt mot Oksskolten. Her er gps for dette punktet, hvor det var greit å parkere: 33 W 468109 7326714 høyde 525 meter. Jeg møtte straks noen svensker som kunne fortelle at brearmen nå bare var blåis – som forventet! Jeg kunne da krysse denne lett på egen hånd, uten sikringsutstyr, men tok med meg stegjerna i sekken, og la i vei kl 15.25 i jevnt hardt tempo. Med så mange turer bak meg de siste to ukene følte jeg virkelig at jeg hadde noe krutt å svi av i beina. Spennende om det var mulig å nå toppen på under 3 timer… Etter en snau halvtime var jeg oppe ved det lille vannet på 835 moh før brearmen, og toppen kom til syne – skyfri – men det blåste jammen friskt! Tok bilde og fylte vannflaska, før jeg hastet videre. Sørover breen, som var blank stålis, holdt det med stavene som støtte, men farten måtte senkes betraktelig. Så ned i noen sprekker underveis, der noen var fylt med asurblått vann – vakkert! Passet på ikke å krysse like ovenfor sprekker og hull, i tilfelle jeg skulle komme til å gli, men gikk alltid i nedkant. På andre siden av brearmen kl 16.30 var det bare å kjøre på i sørlig retning oppover i steinrøysa, samtidig som jeg merket meg noen digre snøflekker med tanke på returen. Kom etter hvert opp på den brede og fine nordvestryggen. Her dukket det opp tråkk, som jeg prøvde å følge, da steinene sannsynligvis ligger mer i ro her. Fikk flott utsikt mot breen i vest, og den var fortsatt snøhvit og skinnende. Passerte en markert varde ved stien på gps 33 W 469274 7322250 på høyde 1513 m. Klokka var blitt 17.50, og jeg begynte å tvile på om jeg klarte toppen innen 3 timer. Oppe på den brede toppryggen slo vinden imot meg så jeg nesten kom ut av balanse. På med vindjakka! Kl 18.29 var jeg framme ved varden, og tok meg tid til å nyte utsikten fra Nord-Norges høyeste fjell. Veien evt videre til Okshornet virket alt annet enn enkel. Spiste litt og plundret med å finne egnet sted til kamera med selvutløseren i den sterke vinden. Noe veldig flott portrettbilde ble det neppe, men den 17.ende fylkestoppen var i alle fall i boks! Nå står bare Trøndelagsfylkene igjen… Tok samme vei ned igjen, og nedgangen fra den brede eggen er merket med en varde på gps 33 W 469512 7321889 høyde 1798 m. Kjekt å ha om det skulle være tåkete, for begynner en nedover på feil plass her, kommer en etter hvert bort i trøbbel, og må nok gå opp igjen. Jeg fulgte snart snøflater nedover, og kunne holde stor fart. Også ned mot breen fant jeg igjen en stor snørenne jeg hadde observert på vei opp. Det gikk faderlig fort, men stavene ga god balanse, og det var stort sett ikke så bratt/hardt at man kunne gli ut heller. Litt glissade ble det likevel – moro! Nede ved brearmen igjen etter en drøy time fra toppen – over breen – og løp så stien tilbake til bilen. Kl 20.21 var jeg nede, etter 4 timer og 56 minutter, og dyktig svett.

Fine bilder! Tenker på denne som mulig høsttur. Når blir det kritisk med tanke på muligheter for is/snø på ryggen? Midten av september? 10 timer - er det knallhard gange, middels fart eller hva?

Interessant, og fint at du står fram så ærlig! Kjenner meg igjen, ja. Har ofte opplevd at man blir "akklimatisert" til store stup når man har gått en liten stund på skarpe egger, og kan finne på å gå steder der en i ettertid blir overrasket: kjære deg, gikk jeg virkelig der usikra? Første gang på Storen var det samme: Kom til Hjørnet, og ble psyka ut. Satte meg ned og spiste lunsj med beina utfor stupkanten, og etterpå var det ikke så ille å klatre (sikra) videre...! Ble forresten tatt igjen den gangen av en som hadde vært på Everest, (Bjørn Myrer, tror jeg han het) som gikk første taulengde (fram til Heftyes renne) usikra, og vurderte å klatre renna usikra også. Så forskjellig kan man oppleve det. Det handler om en viss form for kontroll, der erfaring balanseres opp mot dristighet. Grensen for idioti er bortimot umulig å sette, mener jeg! Godt det gikk bra med deg. En liten regnskur mens du satt på hylla, med påfølgende sleipt og glatt Jotunfjell, ville nok vært ytterst dramatisk, antar jeg...

Jepp. Og i går fullførte jeg fylkestoppene i Norge. Målet for sommeren er nådd - en god følelse! Har du begynt å sykle?

Enig! Det var dumt, og vi hadde ikke isøkser, Bjarne! Noen ganger tar man for store sjanser, men sommerens heftigste opplevelse, det var det.

Grusomt! Føler sterkt med faren og familien. Har selv en gutt på 14 som ofte er med meg, og har nok tenkt mine tanker i utsatt terreng. Hadde med en 14-åring for en del år siden, som støttet seg til en steinblokk på Skarflyløyfttinden, like ved, og steinen løsna, han tok overbalanse, og ramla ned 4-5 meter, for deretter å rulle 10 meter til. Han overlevde på underlig vis, og ble henta med helikopter etter 50 min. Fælt å stå igjen med sekken hans og se helikopteret dra av sted, enda vi skjønte at det nok gikk bra...

Ja, det hagler med rapporter fra meg for tiden. Regnvær og skoleferie er utmerket å sitte å skrive i... Kjørte 25.juli forbi Lakselvbukt om lag 5 km, og fant en fin plass å sette opp teltet på, ikke langt fra der vi skulle starte å gå neste dag. Gps-koordinatene for denne fine teltplassen: 34W 0449088 7707317 høyde 35 meter. Tidlig neste dag (kl 07.30) la vi i vei innover traktorveien som starter om lag 300 meter etter broa over Storelva. Været var perfekt; skyfritt og varmt i lufta. Holmbukttinden tok seg flott ut, der den reiste seg majestetisk og bratt opp. Etter en snau og lett kilometer østover, nådde vi fram til Tverrelva. Her var det en varde, som markerer starten på stien oppover. Gps for varden: 34W 0449876 7707089 høyde 41 m. Hele tiden går det på venstre side av elva oppover – først nordlig, så dreiende østlig. Delvis i skogkanten gikk det, for å unngå rullesteinene ved elvebredden – det skulle nemlig vise seg å bli nok av stein… På rundt 300 høydemeter forlater man Tverrelva, og svinger av i NØ-lig retning, opp i dalen NV for Holmbukttinden. Dette fjellet reiser seg styggbratt opp fra denne siden, og virker ganske så utilnærmelig. Det blir stadig mer løs stein, grus og morenejord ettersom man vinner høyde, og er rutas kjedeligste parti. Lite varding av denne stien, som til tider er ganske usynlig. Gps for en varde underveis: 34W 0451328 7707097 høyde 469 m. Det er lurt å finne tråkket, da det er en tanke lettere å gå her! Vi kløv også opp en liten klippeformasjon, for variasjonen sin del. Litt seinere dukket det opp en klippe til, som lett kan omgås i vått vær. Gps for et punkt vi passerte her: 34W 0451830 7707518 høyde 813 m. To timer hadde vi brukt hit. Nå kom vi ganske snart inn i et slakere parti, der dalen dreier østover, og et stort snøfelt/bre strekker seg opp til en liten renne. Vi skiftet til stegjern (og tok på tau), for effektivt å forsere denne, og var glade for at vi gikk i skyggen mesteparten av tiden, så det ikke ble for varmt! Øverst i renna var det ganske bratt, men gode spor fra et tidligere turfølge (har i ettertid lest at dette var Guro fra wwv, som var der dagen før oss!) gjorde at vi egentlig ikke hadde trengt stegjerna. Gps for utsteget øverst i renna: 34W 0452771 7708039 høyde 1305m. 3,5 t hadde vi gått nå, og satte oss på noen bare klipper og spiste lunsj. Her rant det også litt vann, og vi fylte flaskene helt fulle før breen. Vi beholdt stegjerna på, og dreide sørover og oppover mot Holmbukttinden. På avstand så sporene opp dit ganske heftige/luftige ut, men det var ikke så ille når alt kom til alt - og vi koste oss i solsteika. Dagens mål dukket også opp i øst, og det ble åpenbart hvorfor vi ikke kunne gå rett mot målet, men måtte gå oppom Holmbukttind. Vel oppe på denne var det fantastisk utsikt i alle retninger, og særlig luftig ned mot teltplassen vår. Nå bar det nedover (østover) omtrent 150 hm. Et par bratte partier – hele tiden på snø – men ikke spesielt utsatt eller luftig. Med fine snøforhold og stegjern var det i alle fall bare moro, men litt dumt å tenke på at vi måtte opp igjen her etterpå. Det flatet så ut, før en tydelig bresprekk dannet starten på bratt 30-40 meter høy snøbakke. Vi var litt spente på denne da vi stod på Holmbukttinden, men kunne slå fast at denne var grei, og i alle fall med de sporene som alt var laget. (Hele bratta så ut til å kunne omgås ved å holde en del hundre meter mot nord.) Jeg målte med stavene i vinkel mot hverandre midt i bratta, og den var nesten 45 grader. Vi fortsatte så lett østover på sydsiden av høyde 1738, og sparte noen høydemeter på å omgå denne. Nå ble det betraktelig mer vind, men også flott utsikt i et stadig videre synsfelt. Vi ville beholde stegjerna på, og holdt snøkanten langs klippene opp mot Jiekkevarres østrygg. Her var det noen sprekker vi fikk nærkontakt med, og snudde ett sted, og forserte noen meter på klippe, før vi fortsatte på snøen. Snøkuppelens toppunkt samsvarte ikke helt med kartets, og vi noterte oss hele 1837 meter (!) på gps 34W 0456116 7707074. 6,5 timer hadde vi brukt til toppen, og utsikten rettferdiggjorde hvert minutt slit og svette. Særlig var det en vill og alpin tinderekke nært i sør som tiltrakk seg oppmerksomheten – reneste Chamonix! Vi åpnet en boks Fanta i vinden, tok bilder, og returnerte ganske raskt til lunere steder for ny matpause (før oppstigningen mot Holmbukttind). Veien tilbake inneholder lite nytt, men steinrøysa opplevdes virkelig lang og løs! En liten kattevask i Tverrelva gjorde også godt på svette kropper. Tilbake ved teltet etter drøyt 11 timer på tur, og godt å kunne legge seg rett nedpå i teltet. (Jeg kjørte litt etterpå noen kilometer nordover til Leirbukta, der man kan se helt opp til toppen av Jiekkevarre, og tok bilde.)

Her er en rapport fra et lite rapportert turområde, fra en som har travet masse i Jotunheimen, men nå også oppsøker andre steder i landet: Storgalten 28.juli Tok ferge fra Stornes kai ved Harstad, til Bjørnerå kai på Grytøya, men sleit litt med å finne rutetidene på nettet. Indirekte kan man lese det ut fra denne sida, som gjelder bussforbindelsen: http://www.rutebok.no/NRIIISStaticTables/Tables/ruter/t/19-126.htm Vel ute på øya hadde vi nok finlest den eneste rutebeskrivelsen på wwv, men stoppet ved en vei for tidlig. Vi kjørte nemlig inn den som går til venstre akkurat på kommunegrensa mellom Harstad og Bjarkøy, og parkerte på 33 W 564358 7644572 høyde 46m. Fulgte så sti langs gjerde ved et jorde, til gjerdet sluttet. Det gjorde stien også! Så krysset vi en godt stykke (en snau kilometer) myrlendt terreng i vestlig retning - jeg blei bitt av en klegg, men så støtte vi på tydelig og rødmerket sti som gikk helt inn til Skjellesvikvatnet. Her tok vi en liten pause ved vannet, og så an ruta videre. Stien stoppet ved enden av vannet, men det var lettgått terreng opp til skaret, før vi svingte opp mot SØ-ryggen på Storgalten. Bratt og mye løst her, men forholdsvis greit opp til toppen. 2:15 hit. Flott utsikt i godværet, og særlig til Harstad, men toppboka var søkkvåt og håpløs å skrive seg inn i… Jeg skjønte fort hvorfor nordøsteggen på Storgalten ikke blir brukt som vei opp – den ser nemlig enklere og morsommere ut på kartet. Svært forreven, og med et tydelig crux på 5-10 meter loddrett klippe krever garantert tauverk og sikring! Sørøsteggen så snillere ut, men var vanskeligere å få oversikt over. Nedenfra hadde vi sett et mulig vanskelig punkt også her. (Nord-)vesteggen er imidlertid grei og bred, men er neppe den siden de fleste besøkende kommer fra. Vi startet tilbake samme vei som vi kom opp, men valgte så en litt mer nordvestlig renne ned igjen, som var noe bedre. Denne førte ned til det høyeste punktet i Skjellevikskardet. Her er et gps-punkt for renna, som anbefales opp: 33 W 561590 7646440 høyde 658 moh. Så lett tilbake til vannet, der den rødmerka stien begynte. Denne ville vi nå følge til enden, for å se hvor den startet. Den holdt seg hele tiden like på sørsiden av bekken fra vannet, men svingte nesten rett nordover på snaut 60 høydemeter, og møtte inntegnet traktorvei på gps: 33 W 564288 7645182 på 56 meter. Siste del av stien var nettopp gravd opp og dandert av en gravemaskin som fortsatt sto der, så det var litt gjørmete. Vi fulgte traktorveien litt NØ, før vi gikk ned til riksveien ved Skjellesvika. Så labbet vi asfaltveien tilbake til bilen. 5 timer på tur. Kommunetoppen i Bjarkøy i Troms var i boks!

Interessant lesing. Snudde engang på Vesttoppen fordi Hettpiggen var glasert med is en sommerdag. Sverger fortsatt til å gå ruta denne veien neste gang jeg forsøker, med rappell ned fra Vesttoppen. Det skal være enklest...(?) Med et så stort følge som dere var, skjønner jeg ikke helt hvorfor dere ikke valgte motsatt vei?

Det var så fint vær at vi ikke brydde oss om å gå innendørs i det hele tatt... (Jeg hadde lest din rapport (antakelig), og ønsket ikke evt å se noe slikt i det hele tatt.)

Fra Øksfjord i Finnmark går det ferje til Tverrfjord og Nuvsvåg. Skyene lå tungt, men værvarselet var utmerket for neste dag. Vi ville ligge i telt, og fant en stor drømmeplass for campingfolk like ved veien, etter Nuvsvåg. Sandbakken står det på kartet. Like før dette, men etter broa, er det en stor fin grønn gressflate på sjøsiden av veien, med bålplasser og elva (utmerket drikkevann) like ved. Samtidig starter ruta til topps fra veien her! Gps-koordinater for leirstedet vårt: 34W 0541627 7792782 høyde 5 meter. 22.juli opprant med tunge skyer som var i opplett, så vi stresset ikke med å komme oss av gårde. Da sola så vidt begynte å skinne i gjennom kl 10, pakket vi sakene i en sekk. Lars-Petter (14) skulle slippe å bære noe nå (var på Kebnekaise to dager tidligere), men seler, isøkser, isskruer, tauklemmer, tau og slynger tok vi med. Vi var bare to, og skulle opp et brefall, så her gjaldt det å kunne hjelpe seg selv hvis en av oss ramla i en bresprekk! Omgivelsene var fantastiske, og ettersom skyene forsvant, dukket det opp spir og tårn i reineste Trolltind-stil. Jeg løp løpsk med fotoapparatet, for på turen skulle jeg bare ta med mobil(kameraet) for å spare vekt. En lang myrlendt dal gikk rett sørover fra campingplassen vår. Vi fulgte vestsiden av elva, og fant snart spor og tråkk etter folk. Ikke snakk om tydelig sti annet enn her og der, men lettgått terreng. Det er ganske vått, men med gode fjellstøvler som tåler litt vann går kilometerne unna innover her, og det er flatt og fint, og ikke noe buskas. (En horde fluer fulgte oss, men slapp taket i stigningene i slutten av dalen. Har forresten i ettertid hørt at litt eddikkvann smurt på hud og klær virker avskrekkende på slitsomme fluer. Er det noen som har erfaringer med dette?) Lars-Petter oppdaget plutselig at han hadde mistet solbrillene sine. Litt seinere var mobiltelefonen hans også borte – var dette et dårlig varsel? En stor flokk reinsdyr løp forskremt unna, før vi tok fatt på den grove steinura til høyre (vest) for elva. Så fulgte et flatt parti på noen hundre meter, før morenesand og løs stein overtok for all vegetasjon. Vi tok oss opp en ny bratte, og brefallene åpnet seg i all sin prakt for oss, mens steile klippevegger, tårn og spir reiste seg truende overalt. Brefallet i midten var uaktuelt; altfor bratt og svært oppsprukket. Brefallet til høyre (i vest) ga kortest vei til toppen, men så svært bratt ut i øvre kant. Brefallet rett fram var i forlengelsen av dalen (sørover), og var ikke så bratt, med en ganske sprekkfri overflate. Så vidt jeg hadde skjønt av sparsomme turbeskrivelser var dette en god vei til toppen. Vi valgte denne, men krysset først elva på en stor snøflekk til høyre (i vest). Ved brekanten på 530 moh tok vi på stegjern og tau, og hadde alt annet utstyr også parat i tilfelle uhell. Vi hadde brukt 3 timer hit, og tok en god lunsj i sola. Det var jevn fin stigning, og utmerkete forhold for stegjern. Breen svingte svakt i sørvestlig retning, og vi holdt oss noenlunde midt på i øvre delen, da det var mange sprekker på begge sidene. Spektakulære spir og tårn på begge sider, og tett innpå et loddrett brefall i øst. Etter hvert bløtere snø, og vi gikk over noen sprekker med stramt tau, og kom opp på flata på rundt 1050 moh, mens vi svingte mer og mer vestover. Flott utsikt helt ned til Øksfjord! Siden vi sank nedi opptil 25 cm var det ganske tungt å gå i slik kram snø. På 1200 moh var det ikke lenger lett å se hvor toppen egentlig var, så vi holdt oss til gps-en og toppunktet markert på denne. Var framme her etter 5,5 timer totalt. Ganske bra utsikt, men med en så stor flate/kuppel blir det noe begrenset. Nordishavet i nord, og skarpe tinderekker i sørvest. Noen truende skyer dukket opp, men vi tok oss god tid på toppen, og ringte hjem! Etter å ha feiret med en boks svensk fanta, tok vi samme vei tilbake. Forsiktig ned breen, og så kom det noen regnbyger, så vi måtte ta det ekstremt rolig den siste bratte steinura. Vi fant aldri verken solbriller eller mobilen til junior, men nye horder med fluer slo følge den siste timen i dalen. Vi gikk nå mer direkte over myrene, da vi alt var noe våte på beina, så det gikk fort tilbake. Vi var ved teltet etter nesten 10 timer på tur, og det var deilig bare å legge seg ned i soveposene og slappe av. Ferga gikk ikke tilbake før neste morgen uansett…

Flere bilder...

Kebnekaise, også med snøeggen/traversen til Nordtoppen, er en lekkerbisken selv for en garvet Jotunheimen-vandrer. Vi hadde kjørt fra Valdres om Sverige til Kiruna – 18 timer effektiv kjøretid, med en kort natt i telt underveis. Deretter 60 km til Nikkaluokta. Underveis til Nikkaloukta så vi helt klart toppen på Sveriges høyeste fjell i godværet, og stanset for å ta bilde av den flotte utsikten. Vel framme på p-plassen 19.juli var det åpenbart at dette var et populært område for fjellvandring i Sverige, for det var mange biler. Avgift 20 kr per døgn – kan jo tåles med svenskekurs på snaut 85. Gps-koordinater for p-plassen: 34W 0416390 7527540 høyde 480 meter. Vi la i vei på turstien innover i bjørkeskogen, og så til tider egentlig ikke så veldig mye annet enn bjørk og mygg. Litt ”Off myggspray” dempet angrepene markant – til vår store lettelse. Stien er lettgått; flatt terreng og utstrakt bruk av impregnerte sviller, men også en del stein. Etter en time og 10 min frisk gange hadde vi alt gått 5,5 km, og kom fram til en innsjø. Her gikk det en båt, og siden det var avgang akkurat når vi var der, slang vi oss med. 160 kr per voksen, 80 kr for barn under 15 år (per 2009). Båtturen var et fint avbrekk fra ruslinga i tett bjørkeskog, og ikke minst fikk vi flott utsikt til toppen vi skulle på neste dag. Båten snirklet seg etter hvert opp en elv som gikk i slyng, fram til en brygge med gps-koordinat: 34W 0407006 7528150 på høyde 525 m. Vi hadde spart 1,5 times gange i bjørkeskogen, og kunne ta fatt på de siste 8 km fram til hytta. Å gå denne stien var en likeartet opplevelse som før vannet, men med noe stigning mot slutten opp til Kebnekaise Fjellstasjon. Vi brukte 2 timer fram, igjen etter rask gange. Fjellstasjonen (gps 34W 0400235 7529990) består av en rekke bygg, og kan sammenliknes med Spiterstulen på mange måter i størrelse og funksjon. Vi betalte 450 kr for far og sønn, medlemmer i DNT, for en seng hver på et 6-mannsrom for en natt, uten mat. Det er egentlig nok, synes jeg. ”Middagen” på rommet ble spartansk; knekkebrød med jordbærsyltetøy på flaske. 20.juliVi kom i gang kl 06.10, etter et par knekkebrød og litt vann utenfor hytta. Været var eventyrlig bra, så her gjaldt det å utnytte dagen! Etter en halvtime uten særlig stigning, kom vi til stiskillet (tydelig skilt) (34W 0398557 7530485 høyde 772m) mellom Vestra og Østra leden. Her tok også krattskogen slutt. Vi ville gå Østra opp, og Vestra ned. Den Østra lot det til at svenskene hadde voldsom respekt for, og var noe de mente ikke burde gås uten fører…Det sto også et forbudsskilt mot å gå denne veien uten sikringsutstyr. (Det hadde vi ikke med, men ingen så oss, og ingen anmeldte oss…) Vi gikk bratt opp nordvestover, oppover en liten dal, på høyre (østre) side av bekken/elva. Etter hvert forsvant all sti, det var ingen merking, men vi så her og der noen tråkk. Vi krysset elva på et stort snøfelt, gikk vestover og etter hvert sørover til vi igjen kom inn på en tydelig sti på ryggen (nordvestover) oppover mot Bjørlings glacier. (En liten varde ved denne stien står på 34W 0397718 7531541 høyde 1317 m) Nå hadde vi flott utsikt både opp til toppen av Kebnekaise og tilbake over hele dalen med Fjellstasjonen. Kebnekaise så meget krevende ut fra denne siden, men vi visste bedre! Vel oppe på drøyt 1500 meter så vi breen på nært hold, og kunne konstatere at den så veldig grei ut: Noen få hundre meter på et tydelig tråkk, stort sett på en rygg av snø – ingen antydning til sprekker, og fortsatt tidlig morgen (akkurat kl 09.00) og hard skare! Vi gikk usikret og følte oss likevel svært trygge. Innsteget har denne gps-referansen 34W 0396980 7532380 høyde 1576m). Man kan lett gå inn på breen flere steder her. Ryggen bratnet til opp mot fjellveggen, men godt tråkk gjorde det ikke nødvendig med stegjern. Klatreruta er sikret med wire (Via Ferrata) omtrent hele veien. Uten dette ville det blitt noe 2-er klatring på et par punkter. Vi gikk usikret også her, og følte oss komfortable med det. Jeg savnet imidlertid en hjelm, siden det var en viss fare for steinsprang, men denne risikoen var minimal nå når vi var de første opp her denne dagen. Vi holdt oss i wiren her og der, og koste oss i klyvinga oppover. Klatreruta, som starter ved gps 34W 0395778 753810 høyde 1751m), traverserer først veggen om lag hundre meter til høyre, før den skrår oppover mot venstre. Utsteget er på 34W 0395725 7532893 høyde 1851m). Vi hadde brukt 3t og 40 min hit, og tok oss en lunsjpause i sola like ved den gamle hytta som står like ved her oppe. (Gps: 34 W 395620 7532978 høyde 1884m, men det er en nyere ”toppstuga” noen hundre meter mot vest. Her er det visst bok til å skrive seg inn i. Vi besøkte aldri den nye hytta.) Lars-Petter satte igjen sekken, og vi gikk ivrige løs på den siste kneika i ur, over på snø (på rundt 1900 meter) og så dukket toppeggen opp – den så lekker ut! Tydelige spor opp på snøkammen gjorde at vi nok ikke fikk bruk for stegjerna her heller. Det så ikke så utsatt ut – i alle fall ikke for å komme opp til høyeste punktet (Sørtoppen). Men hva med videre? Vi var spente på eggen over til den litt lavere Nordtoppen… De siste 5 meterne var spennende og ganske luftige, og minnet ikke så lite om Breithorn i Sveits, ja, for den saks skyld Everest, slik vi hadde sett det på tv! 2117 moh og hele Sverige var under våre føtter – min 10.ende nasjonstopp, og første arktiske totusenmeter. Særlig var det den elegante og smale eggen videre mot Nordtoppen som fanget oppmerksomheten, og enda bedre: Tydelige og dype spor i snøen bortover! En elegant og smal egg av snø Etter fotograferinga ville vi straks forsøke oss, skjønt det så ut til å være helt på kanten uten tau! Sporene var utmerket, og hadde de ikke vært der ville vi nok ikke forsøkt oss, selv med stegjern. Snøkammen ble så smal som det går an å balansere på, men var heldigvis relativ horisontal der den var som aller smalest. Med hjertet i halsen, ikke minst med tanke på Lars-Petter (14) uten tau som fulgte etter, listet vi oss ned i skaret mellom de to toppene, og så lett opp til Nordtoppen. (Gps 34W 0396274 7534308 høyde 2105 m.) Hvis snøsmeltinga fortsetter på Kebnekaise i slik fart som den gjør for tiden, vil Nordtoppen visstnok bli høyest en gang. Da vi så oss tilbake, skjønte vi at vi hadde vært dumme som hadde gått denne snøeggen usikret, men du av meg for en opplevelse! Dessuten; hvordan sikre seg effektivt på en slik egg av snø? Vi gikk så samme vei tilbake, med topp konsentrasjon til vi var på Sydtoppen igjen. Så kjørte vi på nedover til den gamle toppstugan, fant stien til Vestra leden, som nesten går rett vestover, før den svinger sørvest ned i et skar på rundt 1500 meter. Steinrøys hele veien, og mye løst. Nå møtte vi mange på vei opp, som lurte på hva som fikk oss nordmenn til å reise helt til Nord-Sverige for å gå i fjell. De uttrykte også en dyp respekt for Østra leden, som vi hadde gått opp, og en dame lurte på om vi egentlig hadde lov til det uten fører?! Det bar så oppover 200 hm igjen, opp til 1720 meter, før det igjen gikk nedover (sørover) i steinur. Dette tok hardt på føttene til Lars-Petter, som ble kraftig sårbeint med tiden. Nede i skaret på rundt 1500 meter var flere i ferd med å gå opp på den karakteristiske toppen i sørøst; Tuolpagorni. Vi fortsatte nå i østlig retning, og fant en snørenne vi kunne løpe ned til 1300 meter omtrent. Da vi krysset Kittelbekken plumpa junior, og beina hans ble etter dette ikke akkurat mindre såre – og det gikk noe tungt den siste timen tilbake til Fjellstasjonen. Helikopter tilbake! Jeg ville derfor overaske ham og muntre ham opp; og spanderte like gjerne helikopter tilbake til Nikkaluokta kl 17.00! 700SEK per person var virkelig vel anvendte penger, og ga en opplevelse vi aldri vil glemme! Piloten kunne fortelle at det er flere og flere som nytter helikopter, og at noen går sammen 5-6 stykker og kjøper tur rett opp til toppen av Kebnekaise også (totalt 5000 kr for dette.) Selv om vår flytur var en veldig flott opplevelse, tror vi ikke vi noensinne ville valgt å fly rett til topps, og er glade for at dette ikke er lett å få til i Norge! Kebnekaise anbefales helt klart opp Østra Leden (for den som ikke har høydeskrekk, og er vant med litt klyving. Sele og slynge med karabinkrok kan selvsagt nyttes som sikring opp.) Vestra Leden opplevde vi som kjedelig vandring vesentlig i ur. Ta med tau (og stegjern) om du vil ta med deg Nordtoppen også – det var et høydepunkt på turen, synes vi! Man regner 10 timer på Kebnekaise fra Fjellstasjonen + en drøy time (i alle fall dersom en skal sikre grundig) med besøk til Nordtoppen. Vi gikk hele turen på 9 t inkludert pauser, men brukte altså ikke noe sikringsutstyr…(Bar stegjerna i sekken hele tiden.) En god side med info om Kebnekaise: http://www.svenskaturistforeningen.se/kebnekaise Info om helikopteret: http://www.kallaxflyg.se/turlista05.html

Med bil kan en parkere på veien over Trollstigen, og finne fine campingsteder ikke langt fra veien. På 800 meters høyde er dermed mye spart for å nå toppene. Min favoritt i området er Bispen, på 1400 meter, som tas fra turistsenteret på toppen på en times tid - rett opp eggen - om dere tåler litt luft under vingene og et par klyvepunkter med grad 2. En dagstur inn i Trolltindene er også uforglemmelig, med f.eks Bruraskaret i Trollveggen, som mål - evt Store Trolltind. Hytter har jeg mindre greie på...