Ole-Petter

Fortsetter rapporten...

Avspaseringsdagen kunne ikke vært bedre utnyttet, og for første gang på 3-4(?) år hadde jeg med meg Sondre H. fra Bagn igjen på tur. Det var veldig hyggelig! Falketind via pionerruta var hovedmål, med sterkt ønske om Stølsnostind og gjerne også Falkungen. Det skulle vise seg vanskelig å rekke alt på en høstdag... Anleggsveien inn i Koldedalen var i overraskende grei stand, og i lys av hodelykter satte vi opp et telt omtrent oppå veien inne ved Koldedalsvannet onsdag kveld. Vi ante konturene av majestetene her inne, men kunne ikke se om det var snø på kronene deres eller ikke. Avsløringene kom først tidlig neste dag; en nydelig morgen, vindstille, kjølig og omtrent ikke skyer! Det ble klart at vi kom til å møte noe snø, så travers av Falkungen måtte nok utgå. Vi fikk vel være fornøyde om vi bare kom greit opp pionerruta på Falketind - dvs at ruta ikke var våt eller dekket av snø. Vi la i vei kl 7.30 fra bommen inne i dalen, meget godt utrustet både med tanke på brevandring for to personer, og eventuell klatring. Sondre, som er 17 år yngre enn meg, og i fabelaktig god form, fikk selvsagt bære mesteparten av jernet - og 60-meterstauet. Jeg lar videre bildene tale, med utfyllende bildetekster.

Spennende! Så du har oppdaget Romsdalen til slutt? Uforskammet bra vær fikk dere også. Må visst opp til Store T igjen, og denne ruta virker eventyrlig spennende. Men det var lite bilder fra klatringa opp eggen, syns jeg...

Aha. DET var jo greit å oppklare. Men det var tydelig varding til et hyllesystem/galleri bortover i østveggen på Søre Dyrhaugtind også - hva er det jeg støtte på der da?

Interessant lesning! Har en tilsvarende opplevelse av omtrent samme rute selv, i om mulig enda verre vær. Jeg kalte artikkelen her på forumet for "Høy spenning over Skagastølsryggen." - og gjenopplevde mye ved det du skrev!

forts.

Trenger jo ikke alltid å skrive så mye, så her er masse bilder fra klyveturen min alene på Dyrhaugryggen søn 15.aug - en nydelig dag forresten. Ruta: Ringsdalen - overnatting under åpen himmel på ca 1450 m på Dyrhaugryggen - Store Dyrhaugtind - Søre Dyrhaugtind - Nordre Midtmaradalstind - retur samme vei. Tid: Ca 10 t + 1 time kvelden før. Turen innebar ca 5 effektive timer med masse deilig klyving på tørt fjell, noen punkter grad 2.

Gratulerer med begge deler! Takk for mange fine turrapporter til nå, som vel fortsetter...? Står i det samme prosjektet med å samle, men tar tida til hjelp. Vil helst bare ha knallvær, så det går nok noen år til, da. Mangler ca 95 2k nå, etter snart 20 år samling. Blir dessverre masse bilkjøring, ja.

Noen ord fra drømmehelga i starten av juni: Overnatta i telt like ved Tindeveien, som de profilerer veien med mellom Turtagrø og Øvre Årdal. Sein start (kl 9), men vi hadde god tid siden egentlig bare Midtre Ringstind sto på programmet. Vi hadde med tau og litt sikringutstyr også, i tilfelle problemer. Med skia på sekken til fots innover i Ringsdalen, der vi møtte på snø etter ca 1 time. I sikk sakk mellom steiner, men etter hvert sammenhengende store flater. Vi fortsatte forbi det vi antar er normalveien opp, og inn til en bratt utløper av breen innerst i botnen. Her var det tydelig tråkk, og hardt, så stegjern og isøks var nyttig. Vi følte ikke behov for tau, men det gjorde en av de tre bergenserne som kom etter oss, og fikk fine opptråkka spor. På toppen av renna opp mot høyre, siden det var loddrett brefall til venstre. Da kom vi opp på breen på dette gps-punktet: 32 V 437206 6813290 på 1500 m – kan jo være kjekt å ha for andre også. Videre fulgte vi breen i nedkant nord for dagens mål, og kom så opp i skaret på drøyt 1700 m vest for Midtre Ringstind. Det lokket og dro opp mot Ringstind også, men der hadde vi vært før. 4 timer hadde vi brukt nå – neppe noen racertid akkurat. Vi spiste i godværet, og satte igjen ski, sekker og sikringsutstyr, da veien opp så ganske grei ut. Til topps på Midtre Det var ganske grei klyving opp, men vi kom nok bort i et punkt av grad 2, siden vi unngikk de harde snøfeltene og rennene som fortsatt lå her så tidlig på året. Skiskoa var dårlige å klatre med, så vi ville prøve snøen ned igjen. Herlig utsikt på toppen, og jeg rekognoserte litt mot øst. Vi klarte ikke å finne hvor eggen går ned på østsida av Midtre Ringstind, noe som ”bare skal være grad 2” – det virket atskillig verre ovenfra, kanskje pga snøfonna vi stod på? Vi fulgte snøen ned igjen, men det var litt i bratteste laget uten stegjern syntes vi. Far trampet gode hælspor til sønnen som kom bak, kan du si. Lenger nede var snøen ypperlig for enkel glissade, før det selvsagt ble råttent på enkelte steder. Nesten uhell her: Jeg tråkket i gjennom i fart og fikk leggen kilt mellom to steiner, og holdt på å ramle framover – det kunne blitt storknekk! Slapp unna med skrubbsår heldigvis. Nede ved skiene rundet vi toppen igjen på nordsida, høyere opp denne gangen, og med vel kraftig helling på breen, syntes vi – faktisk så bratt og hardt at vi ikke våget å snu, men snart flatet det ut, og vi svingte opp i skaret mellom Midtre og Østre for å rekognosere. Vi gikk uten tau på breen – men altså på ski hele tiden, og følte oss ganske trygge da. Det skal mer til med gjennomslag på ski enn til fots. På bandet syntes jeg fortsatt at østeggen opp til Midtre virket tøffere enn grad 2, men synet kan jo bedra? Seinere på sommeren er det jo også langt mindre snø. Vi kikket litt opp mot Østre også, men tomme for drikke og mat, følte vi for retur. Vi utnyttet høyden og tok en stor sving til høyre på breen nedover, og kom ned på ryggen der normalveien kommer opp. Denne bratte snøflanken var helt i oppløsning nå, og da vi fant et slyngebånd for rappellfeste var valget enkelt. Gps for dette punktet: 32 V 437175 6813811 på 1532 m. Kjekt å ha? Det var første gang vi rappellerte med ski på sekken – og moro å få litt luft under vingene igjen. Nede på snøen var det pill råttent nå, og om å gjøre å få på seg skia så fort som mulig. Og når snøen seinere tok slutt var det egentlig bare deilig å gå litt på bar mark også tilbake til veien. 10 timers variert kosetur! Dagen etter Etter gårsdagens tur på Midtre Ringstind var junior innstilt på noe enkelt, og siden han ikke hadde vært på Veslepiggen var planen klar: Ta skiheisen opp fra Juvasshytta og plukke Kjelhøi og Galdhøi på ski, og så gå ned til Løyfti og opp på Veslepiggen. Det gikk utmerket på 3,5 timer totalt. Vi var overrasket over at heisen tok deg helt opp på 2196 meter. Gps: 32 V 464931 6836738. Herfra var det 5 min på ski bort til Kjelhøi, som gjør denne toppen til landets klart enkleste 2k-topp på ski. Vi møtte to karer på vei ned Løyfti, som fortalte fra gårsdagens tur på Storgrovtind-massivet, og satte meg kraftig på ideen om å ta denne som vårskitur til neste år – høyt prioritert skal den bli.

Artig å lese noen "klatre"-rapporter også. Det er divisjonen over mitt nivå, og derfor ekstra spennende. Den overnattinga kom dere meg i forkjøpet på - jeg har lenge notert meg den flata på toppen av Store Memurutinden, og vil prøve det samme. Har faktisk ligget på flata i sommervarme og døset en halvtimes tid for 10 år siden, og tenkte på dette da. En ny samler-ide kanskje? Hvor mange 2k-topper har en overnattet på?

Klokka 15:04. Vil du ha originalbildet, som har atskillig høyere oppløsning, så send bare en PM...

Fredag 21.mai Gikk fra Krossbu og nordvestover opp Storflyi. Her måtte jeg skifte til shorts, og passet på å smøre beina godt med solkrem! Etter to timer, og nesten rett øst for Loftet svingte jeg opp og øst, og inn i den lille dalen ved Brangsbrean. Her var det gått noen store skred i nordsida til Veslefjelltinden. Jeg ville opp i skaret (1967m) mellom Veslefjelltinden og Loftet. Det så bratt ut, og etter hvert vågde jeg ikke lenger på ski (det var hard skare), men spente disse på sekken, og tok på stegjern. Det føltes langt tryggere, men det ble faktisk en del gjennomslag og pes, så jeg skiftet taktikk, og fulgte den avsmeltede løse steinura et lite stykke til brattheten avtok, og jeg igjen kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret gikk jeg greit opp (noen korte bare partier med stein kunne ikke unngås) med ski på beina til Loftet. 4 timer hit. Så ned i skaret igjen, der jeg tok beina fatt opp den omtrent snøfrie eggen til Veslefjelltinden – dette ble turens høydepunkt for min del: Fin småklying på til dels luftig egg, på varmt og deilig sommerfjell! Fra Veslefjelltinden, som jeg hadde vært på om natta i mai 1998, ned og opp på Hurrbreatinden. Så langt utpå dagen begynte snøen å bli veldig løs selv i 2000 meters høyde, så jeg plukket kun med meg Veslebreatinden også, før jeg startet på returen til Krossbu. Av erfaring visste jeg dette kunne ta tid - selv om det bare var nedover - med så råtten snø – og jeg fikk rett. Plutselige gjennomslag øker sannsynligheten for fall, stavknekk og verre skader, så jeg tok det med ro hele veien ned, og opplevde ingen problemer. Det var tydelige spor mange steder etter ”slush”-skred, særlig rundt noen bekkefar, så jeg holdt avstand til særlige våte områder. Slengt med noen få bilder fra turen:

Så fint at dere hadde bra vær også her, da! Vi målte 1200 moh sist sommer på toppen med gps... Jeg tror ikke lenger noe på at de har så mye dårlig vær nordpå. Det sier'em bare for å holde oss søringan unna, og ha de lekre toppene for seg selv. Vi hadde sist sommer fra 19/7 til 30/7 bare en dag med tåke og regn på vårt raid rundt på fylkes- og nasjonstopper i nord. Både Jikkevarre og Øksfjordjøkulen gikk vi i nydelig sommervær.

Au. Au. Det gjorde vondt å lese, men ga meg fornyede argumenter om å skaffe meg SPOT, slik også kona ber meg om, siden jeg også ofte går alene. Men GPS er for lengst på plass i sekken min, og har allerede spart meg for flere potensielle skumle situasjoner, som kunne utviklet seg riktig galt. Takk for interessant lesning!

Ja, han jeg støtte på i huset ved siden av, sa jeg kunne kjøre opp der - og bommen sto åpen. Da jeg kom til en plass for produksjon av ved, kjørte jeg litt til, for ikke å stå i veien. Da jeg kom kjørende ned igjen på ettermiddagen, sto det en kar og klyvde ved der. Han så opp på meg, som kom kjørende, og jeg vet ikke helt om jeg skal tolke ansiktsuttrykket som overrasket eller sint...Jeg bare kjørte avgårde, og så meg ikke tilbake. Man føler seg litt dum noen ganger i slike situasjoner.

Ha, du er umettelig, altså! For et tempo du besøker fjellene i! Snart må du skifte navn til 1000fjell! Leser at dere støtte på den samme skrenten jeg selv fant for noen år siden. Hilsen 351fjell!

Originale veivalg skaper opplevelser, ja! Jeg skal ikke reklamere for mine skisko og stegjern, da jeg sliter med at de fort løsner. Har med et ekstra strammebånd som jeg surrer rundt det hele, og som hjelper en del, men jammen er dette vanskelig. Det ene jernet har blitt litt bøyd også, pga at det ikke har sittet skikkelig på plass/feilbelastning. Ja så, er det på stripa ved Trono-odden rånerne våkner til liv når det blir varmere i været? De så jeg heldigvis ingenting til nå, en fredagskveld i slutten av april...

Lørdagens tur til Lomseggen ble en fantastisk, men slitsom skitur, og straffen for ikke å ha lest ”Helgesens bibel” på forhånd ble åpenbar. At Flya var stengt kvelden før, ga en ekstra omvei om Gudbrandsdalen, og jeg overnattet i bilen like utenfor Lom sentrum. Jeg fant et sted på Trono-odden, rett over brua nordøst for sentrum; lite trafikk her: Gps 32 V 477682 6857412. Planen var å gå opp Lomseggen med skia på ryggen neste dag, men jeg så det lå en del snø i brattene, og var spent på forholdene. Rundt kl 8 neste dag var været perfekt, og jeg kjørte inn til sentrum og opp i boligfeltet. (Ville spare noen høydemeter, for dem ble det nok mer enn nok av…) Traff på en kar og spurte om jeg kunne stå like ved husene øverst her, men han foreslo å kjøre opp grusbakken/traktorveien videre, og da gjorde jeg selvfølgelig det. Helt til 550 hm kom jeg, gps 32 V 476037 6856430. På fin sti gikk det bratt oppover egga, men i blant hang selvsagt skiene seg fast i greiner og kvist og kvast. Verre var det at snøen tiltok ganske raskt, og jeg så først nå at stien gikk opp på høyre side av eggen, på nordsida (skyggesiden). Her ble det etter hvert bare snø og is, og fotsporene jeg hadde fulgt tok helt slutt. Det var svært vanskelig å sparke trinn, så tiden var moden for stegjern, som jeg heldigvis hadde tatt med meg i sekken. (Ofte har jeg tatt dette med på skiturer i høyfjellet, men ikke hatt bruk for det. Nå fikk jeg nytte av dem, og det til gangs!) Den harde isen ble heldigvis mer og mer avløst av etapper med snø, men stegjerna føltes nødvendig hele tiden, for det var lite som hindret en lengre rutsjetur dersom man først skulle komme på glid. Egentlig føltes terrenget litt utsatt, og særlig med økende utsikt. Morgensola varmet, for ruta var fortsatt ikke kommet i skyggen, og svetten svei i øynene. Hvert 20. skritt måtte jeg ta av solbrillene og tørke svette, og gjenvinne oksygenbalansen. Dette var et blodslit, og snøfeltet sluttet jo aldri! Etter 400-500 hm stegjerntråkking kunne jeg endelig skifte til ski og feller, tok en matbit, og kom meg så opp på selve eggen på 1250 meter. Da var det gått 2,5 timer fra start – langt mer enn forventet, og jeg var ganske så sliten i beina etter snøbakken. Det hadde helt klart vært lurere å vente med å gå opp her til lengre utpå våren, da snøen har smeltet! (Traff på en lomværing på vei ned fra Lomsegga seinere på dagen, som fortalte om en annen (og helt sikkert lettere) vei opp på denne tida; stien opp på høyre side av Sandåi, i nord. Han hadde hatt en grei fottur opp til tregrensa, og først tatt på skiene der hvor det flatet ut.) I "Helgesens bibel" står da også andre (og bedre) startpunkt opplistet for vintertur til Lomsegga... Det var artig å gå eggen videre opp på Eggjapiken (1524m), men fra toppen av denne så jeg at det var langdrygt innover og opp til dagen mål; Lomseggen, eller rettere sagt Storivilen. Utsikten var flott, men stadig flere skyer trakk opp over Jotunheimen, og jeg lurte spent på om jeg fikk utsikt fra toppen. Det fikk jeg heldigvis, men vinden var nå ganske frisk imot, og planen om å ta med meg Moldulhøi ble skrinlagt. Det hadde tatt hele 6 timer å komme til topps, og jeg kjente litt for godt oppstigningen med stegjerna i beina, og det var straks slutt på drikke. (Hadde hatt med 3 l sportsdrikk, men jammen forsvant det fort i solsteika! Hvor mye har de med, de som går hele tinderekka på en lang dag?) Jeg manglet bare Moldulhøi på strekket helt fram til Midtre Hestbrepiggen, så det var svært ergerlig å snu, men i ettertid ser jeg klart at det var det riktigste valget jeg gjorde denne dagen! Med vanlige fjellski (med stålkanter) er det en viss utfordring å kjøre nedover igjen også, og med vekslende is og snø og små fonner, må en ta det ganske med ro. Men det er rett og slett herlig å kjøre nedover i sola, med vinden i ryggen, og med panoramautsikt inn i Jotunheimen, der skyene trakk seg litt mer tilbake utover ettermiddagen. Nede ved 1250 m var jeg ikke det ringeste i tvil om å ta på meg stegjerna igjen, og det kom ikke på tale om å løpe ned dette snøfeltet. Her skulle det være full kontroll på balansen, og et rolig og sindig tempo. Jo lenger jeg gikk nedover, desto mer overrasket var jeg over hvor langt jeg egentlig hadde tråkket for å komme opp. Hellingen på snøfeltet var svært jevn, og med ca 400 m fall på 750 meter, gir det vel en helling på 28 grader? (Invers tangens av 400/750 – er ikke det riktig?) Når man da støter på avblåste felt med skare hard av is, og ingen trær eller steiner vil stoppe en utglidning, er stegjern et must og balanse en fordel… Etter 9 timer på tur sto jeg atter ved bilen, ganske skjelven i låra egentlig. Er det til slutt noen matematikere som kan hjelpe meg: Blir det ikke riktig, når man skal finne gjennomsnittlig helningsgrad, å ta invers tangens av vertikalt mål delt på horisontalt mål? (Da gir 50 meter stigning på 50 meter (horisontal distanse) tallet 1, som i tangens invers blir 45 grader…?) Husker ikke så godt videregående mattepensum.

Syke, for en tur! Har selv et vinterbilde med Bjørneggen, og tanken om å gå den på denne årstiden har egentlig aldri meldt seg...Flotte lekre bilder også! Dette kan jo snart bli bok, for Sondre er flink med tastaturet også - så det er fint at du/dere deler eventyrene med oss (foreløpig) gratis! Takk for det. Imponerende vilje til å tåle kulde og slit også, så Himalaya må da snart bli en naturlig utfordring for dere...? Dette var rå lesning, altså, jeg kommer nesten ikke over det!

Gratulerer, og fint dere hadde flaks med været! Artig å lese og se vintervarianten av turen jeg selv også hadde sist sommer. Skal du komplettere fylkestoppene nå?

Hadde spart denne kommunetoppen til en dag med skikkelig vær, og fikk det! Avspaseringsdagen var perfekt "timet"! Gunstig føre gjorde turen til topps til en sann nytelse. Fulgte Sondres (500fjell) beskrivelse og tidsskjema, med mål om å slå ham, siden føret antakeligvis var mer gunstig for meg enn for ham! (Noen fordeler må vel en 39-åring få ha...) Skifeller er gunstig, da det er jevn stigning omtrent hele veien (800 hm). Og så er det jo bare å ta dem av og skli hele veien tilbake etterpå. Gikk jevnt og hardt, med mål om å klare toppen under 3 timer. Det gikk så vidt; 2:57. Tok det så rolig bortover viddene i en stor omvei tilbake, og koste meg i sola. De siste bakkene ned er ganske bratte i tett bjørkeskog, så jeg tok av skiene og ruslet et stykke i scootersporet. Totalt 5:30 på tur. Nå står bare Liers kommunetopp igjen i Buskerud fylke, men den får nok vente litt til, siden Jotunheimen er lett tilgjengelig nå, siden Flya nylig åpnet.

80 kilometer! Da begynner vi å snakke...

Vi (jeg) kunne ikke være bekjent av å ha vært på Vestmannaeyar, uten å ha besøkt det høyeste punktet, og særlig ikke når turistguiden sa det var grei sti til topps. At det også var satt opp stiger og kjetting på vanskelige punkter, betydde krydring av turopplevelsen for min del. Kona skjønte tidlig tegningen, og ga meg fri fart oppover, siden hun med rette antok at jeg med tiden ville komme ned samme vei igjen. Her var det ikke mulig å gå ned andre steder uten å rappellere. Sola var nå kommet skikkelig fram, og vinden sørget for ytterligere spenning – i alle fall i øvre deler av fjellet. Jeg kløv energisk opp flere passasjer med stiger i vestflanken av fjellet, og konstaterte at dette ellers ville vært avansert klatring så langt jeg kunne vurdere det. Snart kom jeg over i bratt gresskledt lende i sørvestflanken, med loddrett utsikt ned til fjæra og byen. Kjetting var satt opp på et par utsatte steder, og i de kraftige vindkastene benyttet jeg meg av hjelpen. Stien ble etter hvert fylt av snø og is, og det var ikke tilrådelig å fortsette på denne (fordi det var bratt og utsatt og sterk vind), så jeg gikk i stedet rett oppover på grasstustene og krysset utallige dyretråkk, antakelig etter sau. Et par ganger ble vindtrykket så stort at jeg kom i ubalanse, og måtte ned med en hånd eller to, og jeg var litt spent på hvor bratt og utsatt toppeggen egentlig var. Savnet stavene sterk nå! Så ble endelig spenningen avløst av lettelse; det var gressegg til topps, men den var ikke sylkvass, og stort sett snøfri også. Etter rundt tre kvarter kunne jeg skrive meg inn i toppboka på Heimaklettur, og nyte utsikten i solskinnet. Særlig var eggen videre imponerende, og neppe tilrådelig uten tau. Utsikten mot Islands sørkyst fascinerte, og vulkanen Hekla mente jeg også å kunne se der inne i horisonten. På veien ned valgte jeg for spenningens skyld å følge toppeggen mye lenger. Sterk vind, bratt og til tider smal egg med gress, gjorde meg faktisk litt skjelven, og jammen gled jeg ikke også! Det ble ikke store rutsjeturen, men klærne ble møkkete, og jeg fikk et øyeblikk opp pulsen betydelig. Bekymrede måker fra den bratte og snøkledte nordsiden av fjellet kom svært nær, og noen gjorde det jeg vil kalle advarende manøver mot meg; jeg var nok uønsket! Men jeg hadde ingen interesse av å utforske nordsida uten tau, og tok meg etter hvert ned gresslia til stien og stigene igjen. Heimaklettur anbefales varmt om en først har kommet seg ut på Heimaey! Gps-koordinater for toppen: 27 V 536844 7035940 Jeg målte den til 296 meter. Det går bilvei fram til foten av fjellet, og den ender i en stor parkeringsplass.

Tøft! Jeg lo!

Det er ingen stor fysisk innsats som skal til for å bestige Eldfell på Heimaey på islandske Vestmannaeyar, men i 18 sekundmeter var det faktisk litt arbeidsomt å holde balansen! Vi hadde vært heldige med været på denne dagsutflukten fra Reykjavik, og flyturen – med landing på den vesle Heimaey – føltes eksotisk. Det er jo nesten utrolig at det bor om lag 5000 mennesker her ute på den forblåste lille øya, 1 mil sør for Islands sørkyst. Sola skinte for en stor del, men vinden var plagsom. Vi endret derfor på planen om å ta oss rundt på øya utelukkende til fots, og leide en bil på flyplassen. Rundt 400 NOK kostet det, og i ettertid et helt riktig valg, mente vi. Det var godt skiltet til fjellet, som i brosjyrene var markedsført som verdens yngste fjell. I 1973 begynte et 5 måneders langt vulkanutbrudd på Vestmannaøyene, og befolkningen ble evakuert. 1/3 av byen gikk tapt i lavamassene, som ble delvis stoppet ved nedkjøling med hjelp av havvann. Da utbruddet tok slutt, hadde verden fått et nytt fjell på drøyt 200 meter; Eldfell. Vi parkerte på rundt 100 høydemeter, og gikk opp på vestsiden i le for vinden. Tror alle himmelretninger kan brukes som utgangspunkt for tur på denne knausen. Vulkansk rød og svart grus preget turen, og på toppen var det innslag av gult og hvitt; svovel! Vinden gjorde det nesten vanskelig å få tatt skikkelige bilder. Sterk kuling var det, men også sterk kost å tenke på at jeg faktisk var eldre enn fjellet jeg sto på! Utsikten var høyst uvant, med hav på mange kanter, knøttsmå øyer med stupbratte klipper rundt, og skinnende hvite topplatå i horisonten mot nord; Myrdals-jøkull på Island. Til venstre for denne et fjernt markert fjell som må ha vært Hekla; den mest aktive vulkanen i Europa. Den virket som en magnet på meg, som sammen med Islands høyeste fjell; Hvannadalsnukur (på Vatnajøkull) må bli et turmål en sommer. I sørvest skimtet vi Surtsey, rundt 23 km unna; øya som kom opp fra havet en gang i 1960-åra. Det var ikke så lett å rive seg løs fra toppen, men vinden gjorde sitt til å forkorte tiden man vil sitte å nyte utsikten. Vi fant noen snøflekker å gå ned på, og hele turen var unnagjort på en halvtimes tid. Eksotisk mat var nå neste turmål, og vi spiste både hummerhaler og bryst av Lundefugl! Dette siste gav oss i ettertid litt dårlig samvittighet, da vi leste at lundebestanden har gått kraftig tilbake, og fuglen nå vurderes fredet. Vi gikk også en annen, mer frisk ”fjelltur” med innslag av klyving – egen rapport kommer nok– før vi måtte rekke flyet tilbake. (Syntes flyturen Reykjavik-Vestmannaeyar-Reykjavik virkelig var verdt pengene (ca 1400 kr totalt t/r for to voksne). Gps-koordinater for Eldfell: 27 V 537519 7033965 Vi målte toppen til 216 m.