Ole-Petter

Utrolig hva du får tid til! Gratulerer med toppen, som jeg i høyeste grad har luktet på. Vi sniffet faktisk på 3700m-grensa, før vi snudde pga sterk vind for noen år siden.

Stilig - skal si du velger eksotiske turmål!

Nordre Semmelholstinden sies å være en topp for dedikerte 2k-samlere, siden den strengt tatt bare er en høyde på ryggen nord for den langt mer iøynefallende Semmelholstinden. Jeg hadde da også neppe besøkt denne ryggen/toppen, hvis det ikke var fordi den ”sto på lista”. Når det er sagt, så skal det også legges til at turen ble meget minneverdig, med store kontraster og opp- og nedturer, og med et ”stunt” jeg kanskje blir kritisert for her på forumet i ettertid. Værvarselet var i alle fall topp for morgendagen, der jeg la meg til i bilen i Leirdalen noen kilometer sør for Leirvassbu kl 21 fredags kveld, med utsikt rett opp mot Saksa og flere Smørstabbtinder. Jeg var fortsatt usikker på morgendagens valg av tur, siden jeg kunne se at det lå et dryss av snø i høyden. Tverrbotntindene lokket mest, men jeg visste det var noe bratt klyving på en av dem. Med snø på eggen kunne det bli en bomtur. Da var det kanskje lettere med Nordre Semmelholstinden, som bare så vidt stakk opp over 2000 meter, og som skulle være veldig grei? Etter en kjølig natt med regnskurer, og der morgenlyset åpenbarte snø i nordhellinger ned til rundt 1700 meter, gikk jeg for det antatt letteste turmålet; Nordre Semmelholstind. Jeg spiste mat samtidig som jeg kjørte de siste kilometerne inn til Leirvassbu, og la i vei herfra presis kl 8 – i et tempo som var langt over middels. Skyene lå tungt ned i fjellsidene, men jeg forventet snarlig opplett. Jeg hadde – overoptimistisk som alltid – et visst håp om å rekke en ettermiddagstur på Geite også! Hadde bare en halv liter isotonisk drikke i sekken (!), og fatter ikke hva jeg tenkte på annet enn at jeg trodde toppen skulle gå på 3-4 timer. Tok igjen en kvinnelig toppsanker som gikk alene og som skulle på Bukkeholstinden. Det er aller første gang jeg har møtt på en dame som går alene på Jotuntopper! (Er det en tilfeldighet, eller?) Tidsskjemaet sprekker med glans De første 4,5 km på tursti gikk kjapt unna (50 min), og jeg tok av fra t-stien noe etter Kyrkjetjønne. Fatter ikke helt at anbefalingen i ”Helgenses bibel” går ut på å svinge av så tidlig, og holde delvis oppe i sida rett under Visbreen, og runde nordflanken på Semmelholstinden. Det virket mye lettere å fortsette t-stien ned til ca 1400 moh, og så følge bekken fra Semmelholstjønne omtrent helt opp til vannet, før man tar fatt på nord(øst)eggen. Resultatet ble at jeg sånn delvis fulgte anbefalingen, og delvis min egen oppfatning av enkleste vei oppover. Nedover, seinere på dagen, valgte jeg klar ”min egen” rute her, og anbefaler dette til andre; mer lettgått terreng! Skyene lå fortsatt tungt, og nattens nedbør gjorde steinene glatte. Tempoet sank radikalt, og jeg brukte en hel time før jeg nådde nord(øst)eggen på Nordre Semmelholstind. Jeg forsto at turen nok ville ta lenger tid enn 3-4 timer, ja, og vurderte å drikke av den store bekken fra Semmelholstjønne. Men så var det alle disse advarslene om tularemi, da. Sikksakk mellom sprekkene på breen Det var mye løsgods, og jeg tenkte det ville være smart å følge brekanten oppover. Så seint på året var det lett å se sprekkene også, og 2-3 cm med nysnø virket nesten som lim under støvlene. Nå lettet tåka – herlig! Ingenting er som det! Snart ble det noen seriøse sprekker helt inn til kanten av fjellet, og ingen mulighet for å klyve opp på eggen heller – styggbratt opp der. Slik ble jeg tvunget ut på breen, men fant det behagelig og lett å gå her. Stavene ble benyttet intenst ved antydninger til sprekker, men overalt var det knallhardt og fast og fint. Jeg tok sjansen, og krysset med oppover mellom gedigne sprekker. Kikket ned i noen av dem, og gjorde meg noen tanker om jeg skulle ramle ned i noe slikt; jeg ville blitt kilt fast så grundig at jeg neppe ville klart annet enn å vente på at nedkjølingen skulle forårsake besvimelse etter en drøy times tid – og så ”game over”. Disse tankene ga meg noe over middels puls, men samtidig følte jeg meg egentlig ganske trygg – selvsagt utgjorde stavene den store forskjellen her. Været var nå i fullt opplett, og sola steikte nydelig – reneste påskestemningen, med skinnende hvit nysnø. Semmelholstinden tok seg fantastisk flott ut, men å komme seg opp på bandet mellom denne og Nordre lot til å bli litt utfordrende, særlig fordi det lå noe snø her i bratta. Jeg pustet ut etter å ha blitt ferdig med breen, og skal innrømme at jeg følte meg noe mer komfortabel på fast grunn igjen. Klyvinga opp på bandet hadde nok et par 2-erpunkter, kanskje jeg burde gått opp litt nærmere Store Semmelholstind? Et ”bøttetak” rundt en stein ga meg et lite sjokk, da steinen var løs. Jeg måtte opp og forbi denne, og vippet den derfor utfor, mens jeg passet på å stå i balanse utenfor fallinja. Et par mindre steiner ble også vippet ut, før jeg kløv opp, og det bratteste partiet var over. Nedtur – og opptur! Vel oppe på bandet var det gått 3 timer siden jeg startet, og jeg hadde drukket 0,2 l væske – dette kom til å gå galt! Jeg drakk derfor resten av flaska med en gang, så fikk det briste og bære. Litt nysnø passet jeg også på å putte i meg nå og da. Verre var det at eggen opp til Nordre så knalltøff ut! Jeg klatret noen meter oppover, der den første lille hammeren løste seg greit opp. Maks grad 2 til nå, men så ble det med ett stopp. Et åpenbart 3-er punkt: 1 m horisontal sylkvass egg skulle nok kunne passeres, men så gikk det rett over i en svært eksponert hammer på ca 2 m – riktignok med noe som så ut som et bøttetak underveis. Dette taket var også det eneste som så ut til å være noe å holde seg i, og en slynge kunne skimtes like i overkant av hammeren. Jeg ble stående lenge å fundere. Jeg kunne klare dette, men marginene var mindre enn jeg likte. Kanskje var dagens ”flaks” brukt opp på breen? Gps-en viste 1984 m, bare 20 meter under toppen! Jeg hadde tid nok til å gå breen ned igjen, og følge ryggen opp – men det fristet ikke stort. Det var en tung beslutning, men jeg måtte snu! En tydelig skulder gikk like nedenfor eggen på venstre side, riktig nok skyggesiden (mot Visbreen); noe som betydde snø og is, men jeg hadde tid nok til å utforske denne. Den rundet et hjørne, som åpenbarte et blankskurt bratt sva helt opp, dekket av snø og is – helt uaktuelt. Men skulderen fortsatte greit videre, rundt et nytt hjørne. Også her var det i bratteste lagt opp, men det så lovende ut lenger bort (mot nord). Enda et hjørne ble rundet, og nedturen ble til opptur – bokstavelig talt! På tross av snø og is var det her ganske greit opp, og med ett var jeg på toppen – der en unnselig varde markerte punktet 2004 moh. 3,5 t hit, sjokkerende mye – men gleden var stor over at jeg lyktes. Jeg feiret med en halv kvikklunsj og litt nysnø fra skyggesiden, og bygget litt videre på den vesle varden. Pent og rolig ned nord(øst)eggen Eggen videre virket veldig grei, men det var kortere ned mot Visbreen. Løst kom det til å bli uansett veivalg, så kanskje jeg skulle prøve ned mot venstre – og spare en del på hjemveien? Men det var skygge, is og snø ned her, og et parti jeg ikke skikkelig kunne se; var det bratt der? Usikkerheten gjorde at jeg valgte den soltørre løse nord(øst)eggen – som også er standardveien til topps. Et noe luftig klyvepunkt ble det, kanskje 2-, men dette kunne omgås. Siden var det bare å ta seg riktig god tid nedover. Stort sett var det slikt at jo nærmere jeg holdt meg stupet ned mot breen, desto mer tørt og fast fjell var det. Nede ved Semmelholstjønne var jeg knusktørr i munnen og velkjente tidlige symptomer på kommende migrene meldte seg. Jeg ga derfor blanke i advarsler om harepestsmitte og drakk begjærlig fra bekken det jeg kunne klare. Fulgte så bekken nedover, mye lettgått terreng her og blankskurte flate sva og gressganger, før jeg skjente vestover til jeg kom inn på t-stien. Noen store myke grassletter her, perfekt for telting – jeg la inn koordinatene på gps-en med tanke på Urdadalstindene, som fortsatt gjenstår i området. Her er koordinatene: 32 V 464674 6824431 på 1370 moh. Her er rikelig med vann også! Den siste timen i sol tilbake til bilen var bare å nyte. (Ved bilen kl 14:20) Men jeg skal innrømme at det migreneanfallet jeg opplevde samme kveld var historisk kraftig; enda godt at jeg fikk kommet meg hjem til Valdres, før jeg ble helt slått ut. En halv liter vann på fem krevende timer – galskap. Og evt harepestsmitte kjente jeg heldigvis aldri noe til…

Fin rapport! Dette er fjellet som definitivt trigget meg til å starte med fjellsport, men å klatre østeggen har aldri falt meg inn... Såpass begeistra var jeg en gang på slutten av 80-tallet at jeg gikk opp til toppen to ganger på to dager. Fin-fin topp, ja.

Fin rapport! Sjelden å se såpass mange og gode bilder fra en skikkelig klatrerute, takk!

Flott tur! Bare for å ha det tindrende klart - og siden jeg selv vil gå denne ruta en gang: Dere følte ikke for å sikre i det hele tatt? (Var på Store for mange år siden, men kjente ikke til "Galleriene" videre mot Lille V. den gangen...)

Jeg hadde mange alternativer til retur, hvis ikke bre-varianten hadde dukket opp: (Vi hadde med tau for rappell, og også noe klatreutstyr (kiler og slynger).) 1) Rappell(er) ned Mesmogtinds sørøstegg til skaret mot Kvitskarstind. Der har jeg vært før, og fulgt brekanten ned i Svartdalen. 2) Klyyveklatre hammer nær toppen av Mesmogtinds nordegg/nordøstegg, og så rappellere/klatre ned denne (grad II - sier føreren for Jotunheimen.) 3) Gå tilbake i skaret mot Langedalstind, og skrå over til skaret mot Kvitskarstind, og så følge brekant ned i Svartdalen. Vi hadde observert at å skrå over mellom nevnte skar virket ganske greit. 4) Nødløsningen var å gå tilbake til Søre Svartdalspigg, og ned i Langedalen...

Hei! Gikk hele traversen 1.august. Noe merking, men greit vardet opp til Nordre Svartdalspiggen. Noe klyving ned i skaret mot Store, og greit bort til denne - noe luftig mot slutten. Videre 25 m rappell, men de fleste går 100 m tilbake mot Nordre igjen, og svinger ned i flanken, og omgår rappellen ned fra Store på denne måten. Ganske bratt og noe løs ur her. Vanskelighetene videre kan omgås ved å holde nede i flanken noen steder. Fra Søre kan man ta ned i Langedalen, men noe løst her. Med en fersking på laget ville jeg i det minste hatt tørt vær på denne turen, eller bare nøyd meg med Nordre (evt Store, og så returnere). Tid: 6-7-8 timer fra Gjendebu, over Nordre, Store, Midtre og fram til Søre. Deretter noen timer tilbake igjen, selvsagt...

Gratulerer med eksotisk tur! Jeg er glad du deler opplevelsene så detaljert med oss - jeg har sugd til meg hvert ord. En slik tur blir jo noe langt mer enn bare kryss i lista, men jeg må få rette en advarende pekefinger mot "stuntet" du selv reflekterer over. Vi vil gjerne lese mange flere rapporter fra 500fjell!

Du verden; imponerende. En helt annen verden, og spennende å høre fra! Var 27t i Jotunheimen og gikk Svartdalspiggene mm med min sønn nylig. Det kostet oss til sammenlikning over 2000 kroner! (200 kr i parkering v/Gjendesheim + 720 kr båttur fram og tilbake mellom Gjendesheim og Gjendebu + 1200 kr i overnatting, middag og frokost.)

Betryggende å se, og sikkert av nyttig informasjonsverdi for andre...

Fint med bilder og tekst herfra. Denne ønsker jeg meg i høstferien i uke 40, om det ikke er kommet snø, da... Takk!

Må visst ta dette i to omganger...

Far og sønn gikk herlig travers i godværet torsdag, og var heldige og møtte Erik fra Otta og Helen fra Vågå underveis. Vi ble et fint taulag som kunne returnere den bratte og oppsprukne breen vest for Mesmogtind. Vi brukte totalt 12,5 timer fra Gjendebu og til vi var tilbake, og er glade for at vi fikk varm middag kl 22 på Gjendebu - fin service! Hva som ikke er så fint, er å måtte betale 200 kr for å stå 27 timer på den grusete p-plassen på Gjendesheim. Det synes vi er grådighet!!!!!

Med meteorologens fagre løfter om bare enkelte ettermiddagsbyger var vi fire som la i vei i godvær på sommerens første store ryggtravers; fra Fremste Storgrovhøe til Søre Heimre Illåbreatinden. Vi startet like før bomveien tar til inn til Leirvassbu, og var såre fornøyde over å slippe veiavgiften, siden vi kjørte to biler. Jeg (Ole-Petter) hadde kommet fra en langtur på Vestlandet, mens de tre andre kom rett fra Valdres. Like før avmarsj oppdaget vi en artig liten brunhvit fyr i steinene ved den gamle brua, en fyr som var svært nysgjerrige på oss. Klarte vi ikke å få røyskatten med på bilde, så fikk vi han i alle fall på video! Vi gikk et par kilometer østover i gresskledte motbakker, der det stadig ble mindre gress og mer motbakke, før vi møtte Heimre Illåe. Møtet gjorde inntrykk, for elva gikk skummende bred og gråhvit. To i følget våget seg over i en kombinasjon av tigersprang og myke kattepoter, mens de andre valgte å klyve oppover langs vestsida av elva, inntil de kom greit over på rett side like ved brefronten. Vi samlet oss på en morenerygg, og fulgte delvis denne opp mot 1700 m, før den endeløse og brede flanken opp til Fremste Storgrovhøe. Etter rundt fire timer, med et par solide pauser underveis, og en avkjølende liten regnbyge, var vi oppe på sadelen mellom Fremste og Bakerste. Her satte vi igjen sekkene, og ruslet fjærlette i kroppen opp til Fremste på 2253moh. Imponerende utsikt mot Galdhøpiggen, både Store og Vesle, samt Skarstind! Storjuvbreen var svært oppsprukket, kunne vi se. Etter en matpause i varmende sol nede ved sekkene, var det greitt opp til Bakerste (2259). Her dukket det jammen opp en røyskatt igjen! Det er første gang jeg har sett en røyskatt så høyt, og det er vel fordi det er mat nok (les; lemen) i fjellet i år? Nå ble det bratt videre, men vi kløv ned den første utfordringen uten tau. Lenger ned måtte tauet fram, og en ganske kort rappell brakte oss ned i et skar, med en fastkilt blokk. Det var så vidt vi fikk dratt ned tauet her, siden det kilte seg fast. (Jeg hadde fryktet for dette, siden rappellfestet lå veldig langt inne, og tauet løp over flere knauser.) Videre gikk det lett og morsomt sørover opp på Storgrovtinden 2229m. Men nå ble det luftig videre, og vi vurderte en lang luftig rappell. Så kunne vi se et rappellfeste lenger nede på eggen, og tok oss forsiktig ned dit, samtidig som det begynte å regne igjen. Vi turte ikke stole på tauet som allerede hang her, og selv om rappellen er kort, var det fram med tauet igjen. Upraktisk med 60m-tau på en så kort rappell, men bedre med litt upraktikk enn å sette livet på spill. På grunn av regnet ble svartlaven såpeglatt, så fra nå av gikk det veldig langsomt videre, selv om eggen i seg selv er lettgått. Vi gikk over Nordre Heimre Illåbreatinden (2170m), som i følge meg ikke er en ”skikkelig 2k-topp”, dessverre, da den mangler litt på 30 i primærfaktor. Utsikten mot majestetiske Skardstinden er formidabel fra denne toppen! Vi fortsatte ned i skaret mot Søre, men veien videre så ikke bare enkel ut, og en ny byge var i anmarsj. Det ble derfor til slutt bare meg som kløv oppover på sleipe glatte og løse steiner. Det ble ikke bedre da en byge med styrtregn satte inn, og brillene dugget så jeg så uklart. Jeg løste ufrivillig ut en diger stein også, som rumlet nedover. Flere ganger da jeg prøvebelastet grep og fottrinn, rørte det på seg, så her gjaldt det å være varsom. Egentlig burde jeg snudd, men det manglet bare noen få meter. Vel oppe tok jeg kjapt fram kameraet og tok et bilde av varden, redd for at det skulle bli skadet av det kraftige regnet. Helst ville jeg gått rundt toppen via breen ned igjen, men jeg var alene og det var tydelige sprekker både her og der i snødekket på breen rundt toppen, så det ville vært et sjansespill. Nå stoppet i alle fall regnet, og jeg kløv og klatret forsiktig – meget forsiktig – ned igjen, men mer i flanken denne gangen. Ved å krysse mange ganger fram og tilbake, følte jeg meg ganske trygg, og etter en snau time borte fra de andre, var vi igjen forent. Jeg takket dem for tålmodigheten; de hadde gjemt seg under en søplesekk i regnet. Nå gjensto bare returen, som tok sin tid (3t). Først klyving i løs og glatt ur ned til breen, og så gikk vi på blåisen nedover denne. Det var glatt, og langt fra en jevn og grei overflate. Stegjern hadde gjort seg her. Nede ved brefronten tok vi oss over på vestsiden av elva, så slapp vi å krysse den. Så fulgte vi elva et stykke, og etter hvert bratt nedover, til vi kunne skrå på tiltagende gresslendt terreng tilbake mot bilene. Jeg var litt overrasket over hvor vondt jeg hadde i knærne, men er ikke vant til såpass tung sekk (hadde med en del ”jern” i tilfelle det ble klatring) over såpass mange høydemeter. 12 timer brukte vi totalt. Tar gjerne turen igjen en gang, men vil da ha tørt fjell!

Vekker gode minner, dette. Mange likhetspunkter med mine turer for to år siden, men husker ikke at veien inn til Oksskolten var så dårlig. Yr bommet på været på turen til Storskrymten for min del også, rutevalget var likt, og tiden omtrent den samme, like under ni timer. Men Jetnamsklumpen fikk du bedre utsikt fra. Gratulerer. Får bare si at de to nordliste fylkestoppturene er hakket bedre, om været er ok, så du kan glede deg.

DEN rapporten husker jeg godt, om "Dronninga" som var med deg. Jeg brukte den faktisk som en del av forberedelsene!

Fint skrevet, og svært interessant for meg, siden jeg har mål om denne toppen selv. Det bildet liknet da et maleri! Takk!

I flere år har jeg siklet etter denne kremtoppen, men ville ha den kun i knall vær. Onsdag 27.juli gikk endelig drømmen i oppfyllelse: Allerede i bilen på vei ned Norangsdalen fikk jeg et glimt av toppen, og ble satt i ekstase! Bare nå tåka virkelig lettet etter hvert… Merket p-plass ved starten av stien, 50 m over havet, på gps 32 V 378970 6897197. Jeg var nok den siste bilen som fikk privilegiet av å betale 30 kr for å stå der – resten av bilene sto etter veien da jeg kom ned igjen. Men min bittelille Yaris tar ikke stor plass, så jeg kunne stå foran et jordbruksredskap for traktor på plassen, der ingen andre biler fikk plass – ha! Startet presis kl 11 i tåka bratt opp gjennom tett og mørk granskog. Svært sleipt mange steder, etter de siste dagenes nedbør. Egentlig gikk det overraskende tungt for meg, og flere passerte meg. Gårsdagens 6-timer på tur og totalt 1200 høydemetre opp og ned satt nok i beina, men likevel var noe galt: Jeg skjønte det var altfor varmt til å gå i superundertøy og lang vindtett bukse, og fikk skiftet til shorts: Det hjalp – og tempoet økte igjen, men svetten rant i strie strømmer, for det var vindstille. Det gikk hele tiden bratt oppover i tåka i skogen. En stigning på ca 1500 m fordelt på ca 3000 m sti sier sitt! Et nyttig gps-punkt ble tatt; der hvor et skilt forteller om en liten bekk med drikkevann: 32 V 378970 6897197 på 615 moh. En drøy time hadde jeg brukt opp hit. Det er ikke flere steder å finne vann, men helt oppå eggen kan man søke i nedkant av noen snøfelter (ca 1200 moh) på østflanken til Slogen, om nøden er stor. Snart sluttet buskaset langs stien, og jeg ble utålmodig: Skulle jeg få se noe i tåka snart? Jeg ante bare noe bratt/et stup på venstre siden (vest) underveis. Så ble det endelig noen rift i suppa, og ville tinder kunne skimtes, og ikke minst hele veien opp til toppen! Adrenalinet vekket en vanvittig iver i meg, og jeg fikk nye krefter. Sola brøt også igjennom for fullt, og jeg kunne se mange små mennesker som kravlet opp den siste bratta til topps. Dette ble moro! Den siste biten Oppe på østeggen, på 1200m, tok jeg meg en fortjent og solid spise- og drikkepause, og satte igjen sekken, og brukte lokket som rumpetaske. Det var stor trafikk opp og ned på Slogen i dag, ja, og sikkert lenge siden det hadde vært noe skikkelig vær som dette. Det var ville tinder i alle retninger, og jeg nøt utsikten, men visste også at mange av disse toppene nok aldri vil bli besøkt av meg. Avstanden fra Østlandet blir lett stor, været er ofte dårlig her, og det er fortsatt mange turer jeg vil gå i Jotunheimen, som ligger nærmere. Sunnmøre kan man jo bruke minst to-tre av sine liv på… Etter pausa skjøt tempoet i været, og jeg frydet meg med barnlig iver over den siste klyvinga til topps. Noen bratte sva, og folk som tok det pent, men for en garvet tindrerangler var dette ”a walk in the park” på tørt fjell i sola. Jeg tok noen litt vanskeligere veivalg i blant, så slapp jeg unna køen også. Det eneste jeg virkelig var på vakt for, var steinsprang utløst av en av de mange folka på vei opp og ned. En fyr kommenterte stavene mine, og mente hendene var bedre i slikt terreng. Jeg svarte ikke så mye, men har stor glede av stavene også i klyving. Det er bare på grad 2-3 de lett blir litt i veien. Toppen! Toppen (1564m) var som forventet svært luftig og svært folksom! Det ble en solid og god pause, for det var ingen vind. Jeg hadde brukt 3t og 15 min, matpause på ca 20 min inkludert. Dessverre kunne jeg ikke navnene på noen av toppene rundt – et jomfruelig terreng for meg, men for noen tinder! Den eneste veien det stadig var tåke, var veststupet ned til Norangsfjorden – litt leit i grunn. Det ble fotografering og fotografering, og jeg kom i snakk med en belest tinderangler, som fikk noen gode tips om turer i Jotunheimen. Jeg hadde med lakenpose i tilfelle overnatting på Patchellhytta, men hadde ingen info om passende turer i området neste dag. Ingen kunne hjelpe meg heller, så å gå på disse toppene uten kunnskap om veien opp, ville jeg ikke. Det ble derfor samme vei ned, men ganske tidlig kunne jeg skli et stykke på snøen, siden jeg hadde staver med meg, som hjalp godt på balansen. Seinere gikk det kjapt nedover – stavene er uunnværlige i slikt terreng, så jeg tok igjen ganske mange. Skjønner ikke at ikke flere bruker staver i Norge! Tror jeg brukte 1:50 ned. En etterlengtet kremtopp var i boks!

Gratulerer så masse! Fin lesing, og jeg misunner deg denne lite grann. Men ble det noe av Matterhorn, da?

Fantastiske bilder igjen, skjønner ikke hvordan du klarer det! Vekker gode minner fra flere turer opp dit, et av mine favorittfjell!

Ser at det ikke er mange som har levert turrapporter her på forumet fra denne kremtoppen, så her kommer en fra meg: Torsdag 28.juli: Betalte 20 kr i bom ved rv 60. Her er en liten kiosk åpen i turistsesongen. Kjørte så en drøy kilometer inn til setra. Parkering like før seteren, på gps 32 V 378231 6879410 på 400 moh. Kjekt å kunne starte såpass høyt; vi snakker om Vestlandet! Fulgte kl 09.00 fin traktorvei oppe i vestsida for Buvatnet 1t inn til innsjøen Store Luka. Det er jo 3,5 km å gå inn hit, men det er lettgått; først ganske bratt, og så bortover på dårligere vei. Man kan sykle et stykke, men jeg vil tro at den siste tredelen er lite hensiktsmessig selv med offroadsykkel. Mye sau innover her, og et lite svart lam som hadde skadet labben sin. Inne ved Store Luka lettet tåka, og jeg fikk se den imponerende Rokken, som reiser seg 800 m rett opp fra Blåvatnet. Fint å få et overblikk over stien videre, som fra området/bandet mellom Store Luka og Blåvatnet går omtrent rett nordover 800 meter og 500 høydemeter opp. En bratt sti, altså, som følger et tydelig skrådrag opp hele fjellsida. Innsteget er på 725 hm; 32 V 378185 6883034, mens utsteget er på 1236 moh 32 V 378128 6883874. Nyttige koordinater særlig om tåka skulle komme på igjen. Jeg rastet ved innsteget, satte igjen sekken, og tok hele stigningen i en saftig times jafs. Litt bratt noen steder, slik at hendene måtte brukes, men aldri utsatt. Den teknisk sett vanskeligste klyvinga er nok omtrent helt i starten. Noe løs ur kan stort sett omgås på fast fjell. Fuktig og vått føre tror jeg spiller liten rolle opp her, men tidlig på våren kan kanskje snøfelter skape problemer? Jeg tracket ruta opp her på gps. Rødmerkinga er bare middels lett å se, mener jeg, og var litt rart merket i blant. Med det mener jeg lavt nede ved bakken, og på små steiner. Men rutevalget gir seg nesten selv. Et par steder skjener små stier ut her og der, men kommer innpå seinere. Oppe på bandet mellom Lidafjellet og Rokken lønner det seg ikke å være for ivrig til å fortsette klyving opp sørøstryggen mot Rokken, og det vil uansett ende i klatring like før toppen. Jeg fulgte ryggen for høyt (til 1360 hm) - i bar overkropp i stekende sol - på vei opp, men gikk klokelig lenger nede i langt lettere terreng (og på snøfelter) tilbake. Mitt stalltips er å gå ca 500 m rett mot nord, før man svinger ca 500 m mot nordvest. Da er man kommet opp på den enkle nordøstryggen. Her er gps-koordinat for en stor stein med varde på, som er grei å sikte mot: 32 V 377712 6884661 på 1400 moh. Opp en liten bratt (men ikke utsatt!) snøskrent, og vips så er man på den luftige nordeggen. Denne ble slank og elegant mot toppen, men ved å holde på østsiden av eggen unngår man synet av veststupet, dersom man ikke liker dette. Jeg storkoste meg på tørt fjell helt ute på kanten helt til topps. Luftig varde! Utrolig luftig plassert varde, som jeg ikke turte gå rundt. Klissvåt bok i pose inne i varden – håpløst å åpne denne boka nå! Jeg hadde brukt 3,5 timer opp. Spektakulær utsikt rett ned i Blåvatnet, og fantastisk utsyn mot Sunnmørsalpene og det jeg tror må være Slogen. Jeg rekognoserte så langt jeg kunne sørover den skarpe toppeggen, og så at det må ende med en rappell om man skal ned her. Jeg gjetter på at en rappell ned mot sørvest med et vanlig tau er nok, men med fritt utsyn 800 m ned, vil den nok være ganske nervepirrende. Tåka kom sigende oppover fra dalen, så jeg ruslet samme vei tilbake, fortsatt i bar overkropp, helt ned til bandet på 1200 m. Det var i grunn ikke særlig fristende å dukke ned i tåkehavet allerede nå, så jeg ville ha med meg Lidafjellet (1374m) en snau kilometer mot sørøst også, og gikk på vekselvis fast fjell og fast og fin snø opp på denne. Fikk et fint bilde av Rokken herfra, før jeg stort sett gikk på snø tilbake til bandet igjen. 1 time til var brukt, men nå var det ingen bønn: Ned i tåka! Det er lite å skrive fra resten av returen. Jeg tok en god pause ved en bekk, med beina i vann, og spiste to etterlengtede brødskiver med bringebærsyltetøy, som jeg hadde i sekken. Litt lenger ned støtte jeg på selveste ”Messi” i argentinsk landslagsdrakt, men med sunnmørsdialekt. Han var lite snakkesalig, så jeg ruslet videre langs veien tilbake til bilen, som jeg nådde kl 16.00.

Gratulerer med fullføringa! 10t opp, ja det tar tid å sikre! Jeg må opp på den ryggen igjen, for jeg plukket ikke med meg østtoppen i 2005. Men da har jeg jo også et "påskudd" til å gå den igjen!

Kjente erfaringer dette! Fint å se at du har fått flere topper i Alpene, og gratulerer med Mt Blanc! Skal finlese turrapportene ved anledning utover høsten...

Sesongens første fottur til en ny 2k-topp gikk ikke helt som planlagt, været var ikke helt som varslet, og ikke er jeg sikker på om jeg vil anbefale varianten av denne turen til andre som går alene, men en deilig start på sommeren var det i alle fall i enkelte øyeblikk. Kjørte over Flya lørdag ettermiddag i kjempebra vær, som jeg trodde skulle vare også neste dag – i alle fall i følge yr.no. Parkerte i Vargbakken, og la kl 19.00 i vei inn Leirungsdalen med litt mer vekt i sekken enn vanlig: Vintersovepose, Dynamat liggeunderlag og en enkel hjemmesydd teltduk i tilfelle nedbør om natta. 2 liter drikke gikk jeg også og drasset på i disse ”skumle tularemi-tider”. Hadde klart å pine vekta på sekken under 13 kg, og det er ikke verst på en overnattingstur alene i fjellet, synes jeg. Planen ryker Krysset broa over Leirungsåi og tuslet fornøyd vestover på fin sti, som ikke er avtegnet på kartet. Passerte to telt her inne, som også sto der nær et døgn seinere. Visste at jeg etter hvert skulle opp til Vesleløyftskaret, men syntes nok det lå en del snø der – og at det så ganske bratt ut. Æsj, skulle jeg likevel tatt med meg stegjern, da? Elva rant vid og bred like ved siden av meg, og brått kom det en flomstor bekk ned fra fjellsida og sperret veien. Jeg kunne ikke huske å ha lest om at det skulle være noen problemer her, og søkte oppover i vierkjerret. Det var masse kjerr her, og tungt å gå, og ingen steder så det ut til å være greit å komme seg over. Ikke var jeg så lysten på å vade heller, og fortsatte oppover. Snart så jeg en sti oppover i lia, og endret planen radikalt: Jeg ville heller gå over Bukkehåmåren enn å vade denne bekken! Overnatting i det fri på 1500 meter Ganske snart kom jeg inn i skyggen, for det var alt langt på kveld. At det ble litt kjøligere passet meg egentlig utmerket, for stien var bratt og sekken merket jeg selvsagt på ryggen. Oppe på ryggen svingte den brusende bekken rett vest, og det lå noen solide snøfonner å ta seg over på her. Det var dagens andre feil, for jeg visste ikke at stien fortsatte på venstre side av bekken oppover (sør). Nå kom jeg ut i meget bratt terreng med lyng og småbusk, og kranglet meg av sted – godt hjulpet av stavene. Etter drøyt 2 timer var jeg fornøyd med baksinga, og fant en flat plass like ved en diger stein på 1500 meter i en liten forsenkning på ryggen like øst for Bukkehåmmåren, der jeg slo enkel og spartansk leir. Mobilsignal var det også, så jeg fikk ringt fruen og sjekket at testmeldinga fra SPOT’en hadde kommet fram. Kjekt med slikt satellittbasert nødpeileutstyr – og særlig når man går alene. Det kom nå en kald vind, og jeg krøp ganske raskt ned i vintersoveposen, og så på de meget lange skyggene fra dagens siste solstråler nede ved rv 51. Klokka var 22, men enda varte sola en stund der nede. Grå morgen på Bukkehåmåren Kl 07 neste dag var jeg i gang, og jeg lot bare sovepose og liggeunderlag være – altså måtte jeg over Bukkehåmåren også på tilbaketuren. Sekken var jo noen kilo lettere, så jeg gikk optimistisk i gang med de bratte 400 m med stigning opp til Bukkehåmåren. Jeg noterte meg underveis noen store sammenhengende snøfelter her, som skulle bli kjekke å løpe ned på returen. Men været var ikke som spådd, for dette var grått og trist, med skydekke på rundt 2100 meter så det ut til. En liten grå hare løp forskremt i forveien oppover, med en imponerende fart på den bratte snøen. Jammen skulle jeg ikke møte på (antakelig den samme) haren på omtrent samme sted på vei tilbake igjen seinere på dagen også – trivelig! Kl 8 var jeg på toppen, med flott utsikt til Besseggen og Knutshøi. Jeg så også endelig dagens mål; Eggen, og at det var en blanding av snøfelter og barmark bort til foten av nordeggen. Her var terrenget lettgått og svakt hellende nedover – behagelig. Enda mer behagelig var det at sola slo litt igjennom nå og da, og jeg håpte på snarlig oppklarning, for alle de høyeste toppene lå i skyene. Etter hvert ble det mer snø, og som alltid ergerlig er; jeg sank stadig 10-15 cm nedi for hvert steg - slik vekslende underlag av snø er alltid tungt å gå på, for noen ganger går en helt igjennom ned til kneet også. Mer bekymringsfull var egentlig veien opp nordeggen; den så veldig bratt ut. Jeg hadde ikke studert ruta godt nok, tydeligvis, for jeg så på gps-en at det var lettere terreng på ”baksiden” (nordvesteggen og vestflanken). Helt innunder nordeggen var saken klar – jeg ville ikke prøve meg rett opp her, men runde hjørnet, og se om det ikke ble enklere terreng. Det ble det, men først måtte en ganske snødekket og bratt nordflanke krysses. Mot slutten på skrå opp sparket jeg meg solide trinn, og passet på å ha god balanse med stavene, da en utglidning slett ikke var ønskelig her. Utforsking av Eggens søregg Vel oppe på nordvesteggen så jeg at veien videre til topps var enkel, og kjente allerede på en god følelse av vissheten om å kunne nå atter en ny totusenmeter – den første til fots dette året. Først plukket jeg toppunktet i sør, og deretter ruslet jeg langs øststupet mot den litt høyere nordtoppen. Jeg frydet meg over å gå langs stupet her – elsker simpelthen følelsen av luft og utsikt og frihet! Ved nordtoppen betraktet jeg eggen videre mot Høgdebrotet, der toppen lå i skyene. Jeg ville bestemt utforske denne eggen litt nærmere, nå som jeg hadde plenty med tid. Først var det artig klyving nedover, og et par punkter jeg tipper når grad 2 på UIAAs skala for klatring. Perfekt for meg – og krydder i hverdagen, men hadde det vært isete og snø her, hadde jeg nok ønsket tau. Nede på det laveste punktet på eggen, satte jeg fra meg sekken, og tok vanskelighetene opp mot Høgdebrotet nærmere i øyesyn: Her sperrer en 20-30 meter høy hammer veien, og tau vil jeg sterkt anbefale. Jeg kløv opp noen meter og rekognoserte og tok litt bilder, siden denne hammeren ikke er så altfor nøye beskrevet her på forumet. Hadde man kommet ovenfra, er det ingen problemer fra Høgdebrotet fram til denne hammeren. Det så ut til å være bra med muligheter for rappellfester der oppe, og det burde holde med en rappell, så langt jeg kan vurdere, om man bare går bratt ned de første 10-15 meterne. Fra der jeg sto ledet et smalt galleri nedover mot høyre (vestsida) omgitt av bratte sva. Antakelig burde en ha tau her også, for så om mulig å klyve oppover renneformasjoner i vest. Bedre er det nok å klatre rett opp eggen med litt sikringsmidler og tau. Det virket relativt enkelt å finne steder å legge sikringer her, og i følge det jeg har lest er det jo ikke snakk om mer enn grad 3. På venstre sida av eggen (øst) virket det enklest ved tørre forhold. Alene over breen! Tilbake ved sekken fant jeg plutselig ut at jeg ville over til Kvassryggen, men da måtte noen hundre meter med bre forseres. Slikt er jeg jo opplært til å skygge unna når man går alene, men en del forhold gjorde at jeg vurderte det som tilrådelig: 1) Det var tidlig på sesongen, i starten av juni. 2) Ingen sprekker kunne sees, og breen var omtrent helt flat i dette området. 3) Det var ganske tidlig på dagen, kl 11, og det hadde knapt vært sol til nå. Det hadde også vært frost om natta. 4) Jeg hadde staver som jeg kunne sondere snøen i forkant med. Selv om jeg sank 10 cm nedi en del steder, var det fast og fint under der. Ellers var det skare som holdt. Det hadde vært interessant med kommentarer fra leserne på dette ”stuntet”. Var det halsbrekkende gjort? Jeg følte meg ganske trygg hele tiden, jeg. Kvassryggen Oppe på Kvassryggen så jeg et par reinsdyr løpe vekk like nedenfor toppen. De hadde nok kommet bort fra flokken sin. Alltid gøy å se dyr i fjellet! Dessverre lå skylaget fortsatt tungt hundre meter høyere, men jeg hadde vært på Høgdebrotet tidligere, og var fornøyd med å ha plukket også Kvassryggen i dag. Jeg så også at det er mulig, med stegjern og isøks, å omgå den bratte grad 3-hammeren jeg tidligere hadde vært oppunder, ved å svinge ut og ned på breen nordøst for eggen, i alle fall tidlige i sesongen. Se bilde. Nå gikk det kjapt og lett nedover på snøfelter til Bukkehåmåren, som jeg ruslet over for andre gang denne dagen. Var faktisk helt oppom toppvarden en gang til, for å nyte synet ned til Gjende. Og så var det bare å løpe ned på snøfelter til teltplassen min – slikt liker vi! Etter å ha lesset noen flere kilo på sekken, trosset jeg tularemi-smittefaren som er i skuddet for tiden, og drakk vann fra bekken her oppe. Jeg hadde da knapt sett et lemen her oppe, og vannet kom rett fra snøfeltet. Jeg fulgte grei sti på andre siden av bekken nedover, til jeg kom på kjent sti ned til Leirungsdalen. Nede ved bilen kl 15 presis, og nå var været blitt ganske så flott – typisk.