Ole-Petter

Jammen godt du slapp så greit fra det, ja! Har selv sendt avgårde en turkamerat i helikopter en gang... Men du har et minne for livet, da, når det gikk bra. Hvordan gikk det til? Har du skrevet om det, så vi evt kan lære noe?

Herlig! Både bilder og valg av tur. Mange takk! Ja, det er til tider rart slikt tiltaler så voldsomt. Jeg kjenner igjen at det spørsmålet reiser seg en gang i blant. Tror kontrastene er noe av det store for meg. En vanlig enkel matrett smaker langt bedre når en har vært skikkelig sulten, osv. Velment tips: Lag noen avsnitt i teksten din, så blir det lettere for oss å lese. Igjen: Mange takk!

Jeg glemte Svolværgeita. 4+ er letteste vei opp - ingen dårlig kandidat.

Jotunheim-klatreføreren opplyser at letteste vei opp på Falkungen er fra breen og skaret mellom Falkungen og Falketind. Her er det snakk om grad 3-4. Har ikke selv vært der (ennå). Centraltind er ikke mer enn 3+ om en går opp via nordeggen på Styggedalstind, (der en under gunstige forhold kan slippe tauet helt!) Har tidligere skrevet fra denne turen. Således kan også Mohns skar nåes, og Storen derfra. Stetind har vel 4+ som letteste rute, om jeg ikke husker feil. Så den blir en het kandidat blant de store toppene. Går vi på de små pinaklene holder jeg på noen av spirene i Trolltindene, Romsdalen!

Skyene ble tettere, og begrenset fotograferingen kraftig...

Flere bilder...

Og så noen bilder fra selve turen, som var preget av skyer dessverre...

Et av de desiderte høydepunktene i sommer var ryggtraversen i Syd-Tyskland kalt Jubileumseggen, en klatre- og klyvetur beregnet til 6-9 timer. Det er naturlig å forsøke å sammenlikne denne turen med Skagastølsryggen, som vi gikk i fjor. Begge er lengre tryggtraverser som krever sikringsutstyr, og hvor mulighetene for å bryte av turen er små. Den største forskjellen er at de siste to tredelene av Jubileumseggen er sikret med wire og hjelpetrinn, noe vi tidvis faktisk var svært takknemlige for! Dernest er denne eggen jevnt over preget av løsere fjell, tidvis noe grus på utoverhellende svapartier, og vi opplevde den som gjennomgående noe mer eksponert og skarp. Til gjengjeld er teknisk vanskeligste punkt kun i grenseland 2/3, og kalksteinsfjellet blir ikke så sleipt og glatt. Som sist gang over Skagastølsryggen ble også dette en tur mye innhyllet i skyer, dessverre. Jubileumseggen går i 2600-2900 meters høyde og er livsfarlig i tordenvær. Derfor er det også satt opp en lynavledet nødbivuakk omtrent halvveis, med fire senger og ulltepper. En liten stund før denne (om man går fra Zugspitze) er det mulig å bryte av ryggtraversen, og gå 700-800 hm ned til Knorrhytta. For sein start For å spare overnattingspenger bestemte vi oss for å kjøre første toget opp på Zugspitze. Den løsningen velger jeg aldri igjen! Konsekvensen var at vi ikke var i gang å gå før kl 10.00. Neste gang blir det overnatting på toppen av Zugspitze, med grytidlig start neste morgen, ja! Først var det rene motorveien av en sti i fem minutter, inntil punktet der klatrestien opp fra Höllental kommer opp. Så ble det smalere, med klyving hovedsakelig nedover. Noen punkter med UIAA grad 2 var det nok. Vi hadde med både tau og sikringsutstyr i tilfelle større problemer. Etter en drøy time kløv vi bratt ned i et skar, og med tanke på guttene som var med, og som hadde mindre erfaring, burde jeg tilbudt dem rappell her, for sikkerhets skyld. Det var nok solid 2-er-klyving. Dessuten var hammeren som nå dukket opp gradert til 2+, og jeg tok fram tauet likevel. Klatringen var så enkel at jeg la ingen mellomforankringer, men for guttenes skyld hadde de nå tausikring opp. Videre var det eksponert til tider, men vi følte ikke behov for tau. Noen steder var det jo også wire. Og jeg som trodde denne delen var kjemisk fritt for dette? Innere Höllentalspitze dukket nå og da fram fra skyene, og jeg kjente det velkjente suget i magen: Skulle vi virkelig opp der? Erfaring har lært meg at det ofte løser seg overraskende greit når man bare kommer nær nok, så vi gikk på videre. Etter Innere H. skulle dessuten det verste være over, sto det i føreren. Innere Höllentalspitze (2741m) Ved foten av denne skjønte vi at tidsskjemaet var i ferd med å sprekke. 1-2 timer til denne toppen hadde jeg lest. Vi hadde bare brukt tau en plass, og beveget oss ganske raskt og lett i terrenget, mente jeg. Likevel var det gått en del over to timer til foten av bratta opp til toppen. Jeg skjønte lite av dette… Klyvingen opp gikk overraskende greit. På et noe utsatt grusete svaliknende parti var det også wire igjen. Kjekt, så slapp vi da å dra fram tauet! Etter totalt tre timer tok vi så vår første store pause på toppen, med litt mat. Jeg hadde med 2l drikke, og trodde det skulle være brukbart. Så feil kan man ta! Selv om det var mye skyer, var det svært varmt til tider, og lite vind, og vi svettet ganske bra enda vi hadde lite tøy på oss. (Jeg hadde en vindtett bukse, for anledningen uten superundertøy under, og en superundertøy trøye. Mer fikk jeg aldri bruk for. Vanter, lue, vindtett jakke, varm genser, alt ble liggende i sekken.) Opp og ned – og varmt Selv om eggen i hovedsak heller nedover fra Zugspitze, ble det veldig mye opp og ned bortover den forrevne eggen. Etter Innere Höllentalspitze sto imidlertid toppene raskere i kø, og ganske snart var vi opp på Mittlere H. (2743m). Nå var det også tettere mellom punktene med wire og hjelpetrinn. Vi var kun takknemlige, for alle disse småpunktene hadde tatt tid å sikre med tau. Vi forventet egentlig ikke noen psykiske trøkker videre nå – nok en feil… Etter totalt drøyt 5 timer passerte vi den lille nødbivuakken, og kikket innom. Jo, her var det da greit å sove over, hadde vi bare hatt mer vann med oss. Jeg ville spare litt på den siste halvliteren, men kjente jeg burde tatt den nå. På kartet så resten ikke så langt ut – dette var da godt over halvveis? Vi fortsatt opp til Aussere Höllentalspitze (2720m), og kjente det litt mer i beina nå. Skyene innhyllet oss helt – vi skulle gjerne sett litt av hvor langt det var igjen, og hva som ventet oss. Eksponert opp og ned på Vollkarspitze, het det i føreren… Psykisk sjokk – men heldigvis wire Berg- og dalebanen fortsatte i tåka, men vi begynte så smått å bli mette av klyving og eksponert balansering. Gang på gang måtte jeg innstendig be guttene passe seg og ta det forsiktig (der det ikke var wire.) Vi møtte noen utlendinger på motsatt kurs, som ikke ville skuffe oss, men sa at vi nok hadde mange timer igjen fortsatt!!! Det så riktignok ikke så langt ut på kartet. De ba oss også omhyggelig å passe på å ta av på rett sted før Hochblassen, noe vi la oss på hjertet. Nå dukket en skikkelig pinakkel opp i tåka, vel 25 meter høy. Jeg antok dette var Vollkarspitze. Det var ekstremt bratt og utsatt her, og vi var takknemlige at det var en wire å klikke seg inn på. Wiren lå direkte over spissen på toppen, som var så skarp at jeg ikke engang forsøkte å stå på den, men begynte nedstigningen umiddelbart. Godt å være ferdig med dette, selv om det på en måte var morsomt også. På veien ned fra pinakkelen stivnet jeg til, i det jeg så en loddrett vegg reise seg opp i tåka foran oss. Det var en helt loddrett pinakkel på bortimot 40 meter. Noen kom ned på toppen, og dette gav monstrumet en dimensjon jeg sjelden har opplevd i fjellet. Best kan det vel sammenliknes med de råeste spirene i Trolltindene? Dette måtte være den riktige Vollkarspitze! Gjett om jeg var glad for at det var wire her!?! På begge sider av Vollkarspize var det stupbratte bunnløse stup. De første 5-6 meterne var det wire, men ingen trinn, og svært lite naturlige tak. Å skulle ledet opp her med tau er noe jeg neppe ville gitt meg ut på, så jo: Vi var inderlig takknemlige for wiren, og også for bolter og trinn underveis oppover. Dette hadde ellers vært klar 5-klatring, så langt jeg kunne bedømme. Jeg entret wiren i armgang opp, og forsikret meg om at det gikk bra med guttene. De signaliserte at det skulle bli godt å komme seg over denne… Litt over midtveis var det plass til å passere folket på vei ned. Noen trivelige ord ble utvekslet på engelsk og tysk. Vel oppe på toppen (2618m) ble det ikke noe stopp i tåka, for nå ville vi ned. Det var ikke fullt så bratt og utsatt ned, men godt med wire. Leting etter sti Vel nede bar det jammen oppover igjen. Føreren var litt uklar på hvor langt opp vi skulle, men presiserte at det gikk tydelig sti ned til venstre like før Hochblassen. Vi tok oss derfor svært god tid, og sjekket alle mulige renner og skar til venstre ettersom vi gikk oppover i tåka. Snart var vi helt oppe, og det begynte å gå bortover, og jammen litt nedover igjen, men ingen sti??? Jeg kjente så smått nervøsiteten bre seg. Disse elendige skyene! Guttene var også utålmodige nå, og jeg hadde bare noen slurker vann igjen. Vi fortsatte litt mer nedover, da plutselig skyene trakk seg litt til side, og jeg kjente igjen Hochblassen på et øyeblikk. Terrenget antydet klart at vi måtte gå litt til, og etter 5 minutter lett berg- og dalebane forkynte rød skrift på fjellet sti ned til venstre. Herfra var det ikke lange biten igjen til topps på Hochblassen, og jeg spøkte med guttene om vi ikke skulle ta med oss denne toppen også? Kontant unisont nei var svar nok. Lettet peiset vi nå på nedover, og selv om skyene igjen la seg rundt oss var jeg sikker på at vi var på rett vei. Vi rundet den bratte NV-veggen på Hochblassen, og fulgte wiren opp i en bred renne, som ble smalere og trangere, inntil vi kom opp på eggen vi hadde vært på to dager tidligere (tur til Alpspitze – se turrapport.) Nå var klokka 17.30 – og siste taubane gikk ned fra Alpspitze. Vi kløv ned i Gries-skar og fulgte for andre gang på få dager den kjedelige stien nedover østover i løs grus og stein. Svært sårbeinte stoppet vi opp nede ved Stuibensee og kjølte beina i vannet. Pine og plage til slutt Her ved vannet kjente jeg riktig hvor tørst jeg var, og det var en lidelse å sitte slik og ikke tørre drikke. (Vannet hadde ingen synlige avløp, men virket rent og klart, selv om vannstanden åpenbart normalt var høyere.) Snart fortsatte vi på sti merket 835a, som skulle lede oss helt ned til Kreuzeck på 1650 meter, riktignok i en stor bue gjennom en skog. Jeg var ikke opplagt på skogstur nå, og dehydrert og sårbeint konstaterte vi at stien gikk helt ned til 1500 meter, før den gikk oppover igjen! Den siste timen var et mareritt av de sjeldne. Guttene var heldigvis i bedre form (hadde hatt 1,5l hver), men mine 2l hadde klart vært altfor lite. Det gikk saktere og saktere – jeg var helt tom for krefter, svimmel og hadde tiltagende hodepine. - Og slikt gjør du frivillig i ferien din? tenkte jeg. Marerittet tok slutt kl 20.00, da vi ankom hytta, og jeg kjøpte meg tidenes største og dyreste coca cola. 10 timer tok det oss, hvorav 8 timer til Gries-skar (der Jubileumseggen slutter.) Neste gang… Når en har fått slikt på avstand, frister det selvsagt igjen med ny tur. Da skal jeg ha vær for fotografering, og særlig Vollkarspitze skal foreviges. Jeg skal kanskje gå alene, uten tau og kamkiler og slynger, sove på toppen av Zugspitze, få tidligere start, og dermed rekke siste taubane ned. Jeg skal også gå over Alpspitze til slutt, og ikke ned den kjedelige grusdalen. Amen!

De siste bildene.

fl. bilder

flere bilder

Får ta bildene i mindre doser, ja.

Prøver litt færre bilder av gangen, etter å ha sittet en halvtime og lastet opp, og så fått feilmelding.

Med forrige dags tur (se turrapport fra Alpspitze) friskt i minne og ikke minst i beina, var planen for i dag å rekognosere med tanke på Jubileumseggen fra Zugspitze. Altså ingen lang og tung tur i dag. Vi kjørte noen kilometer til Eibsee, som ligger på rundt 1000 m. Herfra går det både tog (tannhjulsbane) og taubane til toppen av Zugspitze. Det vil si toget går opp til Bahnhof Zugspitzplatt på 2550m, og herfra går det en taubane opp til toppen (som er inkludert i billetten, men det visste ikke vi denne dagen.) Siden toget var billigst, falt valget på dette. Vi fant også ut at man måtte betale en liten p-avgift i Eibsee. Det måtte vi ikke ved parkeringa på Alpspitz-banen, og siden togbillettene ikke var dyrere derfra, kunne vi like gjerne spart oss kjøringa til Eibsee. Togturen gikk forbi stasjon Riffelriss, hvor jeg også hadde en tur i kikkerten. Herfra gikk det i tunnel et kvarters tid, før vi var framme på 2500 m. Herfra gikk en taubane til topps, men for å spare de pengene ville vi heller gå. (Visste ikke at denne taubanen var inkludert i billetten!) Det ble først et kvarter baksing i løs og bratt grus, før det ble noe bedre; klippe med wire og trinn på enkelte steder. Under tørre forhold og i fint vær opplevde vi dette som ganske unødvendig. (Ruta er merket 1 på vedlagt kartskisse.) Med taubanen i skytteltrafikk over oss kom vi opp på en artig egg nær toppen, med imponerende utsikt ned til Østerrike. Utsikten opp til toppen var ganske uvant; et digert anlegg er bygd her, med alle rettigheter bokstavelig talt. Snart avløste metalltrapper klippe, og vi entret et støyende, folksomt og matluktende toppalass. 45 minutter totalt opp denne veien. Kø på toppen Om stemningen var uvant på denne toppen, var utsikten fenomenal. Vi søkte snart etter selve toppunktet, og etter kø, trapper, korridorer og mer kø fant vi det. Store skilt med advarsel om at vi beveget oss ut i farlig terreng omkranset stålporten, og utenfor gjerdet gikk guttene i køen opp stigen mot selve toppen. Det tok sin tid, for mange uøvede hender og føtter var nok preget av den store utsikten, selv om klyvingen på rundt 10 høydemeter var svært så grei, og wire og trinn gjorde det hele såre enkelt. Etterpå var det min tur, og jeg tok med kameraet, for nå skulle det også rekognoseres bortover mot Jubileumseggen, som vi tenkte å gå neste dag. Det så såre greit ut så langt jeg kunne se… Schnefernerkopf – en stille søster Vi ruslet snart nedover mot togstasjonen igjen og nøt det gode været. Gradvis ble det mer stille også, ettersom vi fjernet oss fra hordene på toppen. Vi søkte litt utover eggen som løp vestover mot Zugspitzeck, men her var det løst, bratt og uforutsigelig – neppe noe å prøve på uten tau. Vel nede i den løs grusen svingte vi rett vestover ved en bygning, og kom snart inn på breen – eller restene av breen i bassenget sørøst for Zugspitze. Breen var svært møkkete og søppel lå overalt. Her var det tydelig stor alpinaktivitet vinterstid. Oppe i Schneefernerscharte på 2699m var det flott utsikt ned til Østerrike – og pussig hvor steilt, løst og loddrett det egentlig var nedover. (Ruta merket 2 på kartet lagt ved.) Snart var vi på eggen opp mot Schneefernerkopf, som gjerne kalles Zugspitzes stille søster. Helt alene gikk vi opp langs wire og enkelte trappetrinn, greitt opp til toppen på 2874m. Vi nøt utsikten og litt mat, før jeg selvsagt måtte søke litt videre bortover eggen mot sør. Det var nesten som et under at den ”grushaugen” vi sto på kunne danne en så loddrett klippe på nær 2000 meter ned mot Østerrike. Søreggen var først bred, men ble så – typisk for området – brått smal og forreven, og min lille utflukt stoppet før den egentlig hadde begynt. Et merkelig terreng! Vi returnerte og småløp snart nedover breen til stasjonen, en snau time fra toppen og ned til denne. Nå var det om å gjøre å samle krefter til morgendagens store ryggtravers; Jubileumseggen fra Zugspitze og østover.

Spennende med slike nattlige utflukter, og morgenstemning på en stortopp i Jotunheimen er et hellig øyeblikk for meg. Dessverre sliter jeg mer og mer med migrene etter slike "utskeielser", så det blir mindre og mindre av dem. Vi hørte i sommer om en som overnattet på toppen av Grossglockner i vind som var så sterk at vi selv snudde 100 m under toppen. Han skulle visst teste ut en ny ekstremsovepose til 1800 euro. Har noen hørt om slike poser?

Æsj, ser at bilde 10 har ramla ut, gitt.

Flere bilder

Denne turartikkelen er en av flere (som kommer) om sommerens fjellturer i Wetterstein-området, like sør for Garmisch Partenkirchen, helt sør i Tyskland. Turene er preget av klyving på tilrettelagte ”klatrestier” kalt kletterssteig (Via Ferrata). Bakgrunn: Fjorårets tur på klettersteig Jegihorn i Sveits hadde gitt mersmak på denne formen for klatring. Såkalte via ferrata er tilrettelagte stier, med bolter, trinn, stiger og wires, i terreng som ellers ville krevd normalt sikringsutstyr for fjellklatring. Slik tilrettelegging i fjellet finnes knapt i Norge (noen er vel glade for det?), men har klart sine kvaliteter. I sin enkleste form trenges kun klatresele, to slynger med karabiner, og hjelm. Såkalt eget via-ferrata-sett, som det er et visst (nymotens) press på at man burde kjøpe, så vi ikke som nødvendig på våre ruter i det hele tatt. Og egentlig følte vi bare sporadisk behov for å klikke oss inn i stålwiren også. Personlig gikk jeg stort sett bare og holdt i wiren. Jeg pløyde den engelske boka i lommeformat; Klettersteig – scrambles in the northern limestone alps, av Paul Werner, og utarbeidet en egen systematisk oversikt over alle rutene han presenterer i Sør-Tyskland (kan fåes i Excel-format – bare ta kontakt på PM), med 44 ruter, som kan sorteres etter område, høyde, vanskelighetsgrad, lengde og taubanemulighet. Tettest konsentrasjon av ruter var det i Wetterstein-området, med Zugspitze (2963m) – og Tysklands høyeste fjell, som høyeste punkt. Vi tok Norwegians rute til München for rundt 500kr hver vei per person, og leide bil av Hertz for 15 dager, for 3700kr, med fri kjørelengde. Snaut to timer kjøring var det til Garmisch Partenkirchen, hvor vi snart fant en strategisk bra plassert campingplass (se kart), om enn ikke så overvettes flott, kalt Zugspitze Camping. Fordelen med denne var i tillegg til plasseringen, at det lå et kjøpesenter på andre siden av veien, oppe fra 8-20. Et par kilometer fra campingen fant vi Alpspitzbahn, som fra kl 8-17.30 hver halvtime kjørte taubane opp til Ostfelderkopf på 2033m. Herfra kunne vi så starte med det som er moro; klyve og klatre på egger og topper, omtrent med en gang - ingen anmarsj! Vi planla å gå den nyeste anlagte klettersteigen som gikk opp NØ-eggen. Det innebar omtrent 500m i wire totalt, 600 høydemeter, og en gradering D (der A er lettest, E vanskeligste klettersteig.) På grunn av den relativt høye graderingen var vi litt usikre på hvor vanskelig dette egentlig skulle bli, og dro med oss tradisjonelt tau og litt sikringsutstyr i tillegg. Det skulle vise seg FULLSTENDIG unødvendig for oss. Artig klyving opp NØ-eggen (merket 1 på kartet) Det var ikke store turen vi trengte å gå før vi var framme ved skiltet som pekte opp NØ-eggen. Stien fortsatte også bortover i Alpspitzes nordvegg, med en klettersteig som het nordwand, som også innebar snaut 100 m i tunnel under et utsatt sva. Den skulle vi ta tilbake. Vi tok sele og slynger på, og i stor iver formelig løp opp første passasje med trinn og wire. Selv med forholdsvis tunge sekker tok vi stadig igjen folk oppover, og opplevde egentlig kun faren for steinsprang. Men heldigvis er klettersteigene lagt med tanke på å minimalisere denne risikoen, og vi opplevde ingen dramatiske steinfall på alle dagene der nede. Bildene fra turen får tale, og etter halvannen time var vi oppunder toppen, der stien dreier rundt nordhjørnet mot vest, for å gå opp i vestflanken de siste meterne. En del folk på toppen gjorde oss ingenting, og været og utsikten var strålende! Mot Hochblassen Etter en halvtime på toppen kløv vi nedover SV-eggen (merket 2 på kartet), som også stedvis var sikret med wire, med Hochblassen som mål. På grunn av altfor sein start og tunge sekker var vi i tvil om vi kom til å rekke denne toppen. Nede i Gries-skar på 2463m (merket 3 på kartet) svingte vi av det tydelige tråkket, og kløv oppover med kurs for et lite skar tett innunder Hochblassens steile NV-vegg. Mot slutten av klyvingen opp til dette skaret var det nesten så vi tok fram tauet. Litt grusete sva gjorde klyvinga litt utrivelig her, men heldigvis ble det ren klippe der det var brattest. Fordi klokka nå alt var 13.30, og boka sa 3 timer i retur nede fra Gries-skar, sammen med en gradvis tilskying, var avgjørelsen om å snu ganske lett å ta. Cirka kl 14 var vi nede i Gries-skar. Herfra bar det en halv time nedover i bratt og løs grus, og ganske langt (en halv time til) gjennom en gørr kjedelig steindal (4 på kartet). Stien gikk høyt oppe i røysa nedover dalen, men det var artig utsikt opp til tøffe pinakler på Hochblassens østegg, og Hoher Gaif (2288m). Nordwand-ruta i retur Glade var vi da vi nådde ned til Stuibensee på 1900m med litt gress under føttene, bare for å se at det gikk oppover igjen (5 på kartet) om vi skulle få med oss nordwand-ruta på returen. Etter nok en halvtime passerte vi en klatresti som gikk bratt ned til en vei på høyre hånd, som igjen ledet tilbake til taubanestasjonen. Men vi fortsatt litt til vestover, oppover mot Alpspitze, før vi kunne ta av på nordwand-ruta (merket 6 på kartet), og som traverserer den steile nordveggen på Alpspitze. Fra dette krysset går forresten letteste vei opp til Alpspitze, opp sørøst-flanken – rein fottur. Det ble straks luftig og morsomt på nordwand-ruta, og kjekt med wire enkelte plasser – i hvert fall til å holde seg i. Stien var tydelig sprengt/gravd ut i fjellet, og jommen kom vi ikke til en tunnel også! For første gang måtte vi gå gjennom en håndlaget tunnel på fottur i fjellet – kanskje ikke så sjarmerende, men artig. Litt mørkt var det, men wire i håndhøyde å føle seg fram på hele veien. Et ”lufte- og lyshull” var laget halvveis, med gitter for. Da vi kom ut av tunnelen drev noen å klatra på tradisjonelt vis oppover nordveggen – her går en rekke klatreruter fra grad 4 og oppover. Vi rusla imidlertid tilbake til taubanestasjonen, og konstaterte at vi hadde brukt 2t og ett kvarter fra Gries-skar. Konklusjon: Hvis jeg skal gå her igjen, og det er slett ikke umulig, skal jeg; 1) sørge for å rekke aller første taubane opp, og alt HA spist frokost 2) ikke drasse med tau og sikringsutstyr for vanlig klatring 3) plukke med meg Hochblassen, men slett ikke returnere ned stein- og grusdalen, men heller gå over Alpspitze igjen, og kanskje ned SØ-flanken, deretter nordwandsteig. Det hører med å skrive at noe av grunnen til den seine starten var at jeg ville forhøre meg om klatreforsikring på turistkontoret inne i Garmisch før vi dro på tur denne morgenen – det hadde jeg nemlig glemt. Jeg hadde lest på nett om et såkalt carte neige, som man burde ha ved klatring i Alpene, og som sikret at en slapp å betale for en eventuell redning. Dette hadde de aldri hørt om på turistkontoret, og de ringte også en rutinert lokal guide om dette. Så vet noen noe mer om slikt, vil jeg gjerne høre…

Lekkert Morten, som vanlig. Tacul opplevde vi på en helt annen måte i fjor, så det er tydelig at forholdene skifter veldig her. Mt Blanc står klart på programmet mitt neste sommer...Fjellene i Chamonix gjorde et uutslettelig inntrykk på oss, og artig at nettopp snøeggen ut fra A. du Midi tok pusten fra deg, som den gjorde for oss.

Med kamera plassert på en stein ble ikke dette all verdens, men det er da toppvardene på Hornet akkompagnert av en meget fornøyd amatørklatrer. Han er enda mer fornøyd i skrivende stund, siden han reiser til Alpene i 15 dager i overimorgen.

Artig sak, så det ut til! Skal si dere går nøye og vitenskapelig til verks - imponert over metoden. Men hvordan bedømmer eller beregner dere helningsvinkelen på fjellet? Er det anslag, eller bruker dere måleinstrument? (Bør vel vurdere det også, så nøye som dere opererer? )

Noen flere bilder...(men ser at jeg har glemt å få med toppbildet på minnepinnen jeg tok med meg på hytta. Det bildet får kanskje komme seinere...)

Egentlig skulle jeg bare rekognosere og fotografere litt fra Olaskarstinden (1536) i Vengedalen, Romsdal. Det endte med alenetur opp normalveien på Hornet (1550). I mangel på følgesvenner hadde jeg ikke så overvettes store ambisjoner på turen min til Romsdalen i år. Været i Jotunheimen var elendig, men for nordvestlandet var det bra varsel. Jeg slo leir over tregrensa i Vengedalen, og hadde fantastisk utsikt til Vengetindene og Hornet og Olaskarstinden, som alle reiste seg så å si rett opp fra teltplassen – ikke lett å få sove da! Det er en rekke fine teltplasser i denne dalen, og friskt rennende vann er alltid lett tilgjengelig. Veien opp er i god stand (bompenger kr 30,-), hele tiden med utsikt rett opp nordeggen på Vengetinden (som er en av de mest brukte veiene opp til denne flotte skarpe toppen, for øvrig med et kort taulengde grad 2 like før toppunktet). Feil veivalg gir kjempetur! Kl 8 neste morgen la jeg i vei fra veien helt innerst i Vengedalen på god sti forbi Hornvatnet. Her lå til min overraskelse en godt gjemt steinhytte som virket relativt ny bare 5 minutt fra veien. Alt nå begynte bratta. Jeg hadde tenkt meg nesten rett sørover og opp i den hengende dalen mellom Olaskartinden og Hornet, og gå nordeggen på Olaskartinden til topps. Herfra forventet jeg flott utsikt over på Hornet, og ikke minst Kvandalstinden og Vengetind. Jeg drasset til og med på et fotostativ så jeg riktig kunne zoome inn og få skarpe bilder. Stien var veldig god og tydelig, men ledet mistenkelig mye mot vest og opp mot nordveggen på Hornet. Ja, ja, det var kanskje naturlig å legge en sti opp i den hengende dalen slik at den følger den mye brukte stien opp til nordveggen på Hornet, for så i passende høyde å traversere bort til Olaskarsvatnet (1128). Etter hvert ble det åpenbart at det ikke var noen traverserende sti bort til vannet, for jeg så ned på dette. Dette ledet heller rett opp til nordveggen, og uten tau og alene var denne ruta helt utelukket. Så jeg forlot stien og søkte sørover i ganske bratt lende. En stupbratt renne stoppet framdriften, men jeg ville ikke gå ned igjen. I stedet hadde jeg nå mulighet for å undersøke noe jeg hadde tenkt på tidligere; om det var enkelt å traversere fra nordveggen og sørøstover innunder ”Den gule flekk” og til Normalveien opp Halls renne? Jeg fortsatte derfor oppover (vestover) med lett klyving og svingte sørover, for deretter å klyve helt oppunder ”Den gule flekk.” Det var neppe mer enn lett og lite utsatt klyving a grad 1 hele veien hit. Halls renne Fra flekken jeg satt innunder og koste meg med matpakka mi, så jeg tydelig tråkket opp Normalveien. Det var snakk om å traversere noen svaliknende partier på 20-30 meter for å komme dit. Det var sol og tørt fjell, så jeg lot det så til. Her ble det nok klatring a grad 2, men heller ikke mer, og under de rådende forhold bare moro. Og nå kunne jeg likeså godt prøve meg på Hornet opp denne veien. Jeg satte igjen sekken, og skiftet til svasko – heldigvis hadde jeg tatt med meg dem. Det var vardet sørover og ut på en egg, som førte bratt opp og ganske snart inn i Halls renne. (Eggen var neppe mer enn grad 2). Heldigvis var det lite snø i renna, og lett klyving oppover i ”beskyttende” omgivelser. Jeg storkoste meg, men så med spenning at det bratnet betydelig til opp i toppskaret for renna. Men i dette skaret hadde jeg vært før under traversering av Hornet, og visste det var en del tak, og at graderinga var satt til 3. Som forventet ble det ganske bratt på slutten, og på grensa av det jeg syntes var komfortabelt uten tau og helt alene, men tørt fjell, fint vær, svasko og solide tak ga den sikkerhetsmarginen jeg ønsket å ha. Vel oppe i skaret så jeg plutselig rett ned i Romsdalen, og Trollveggen Camping lå om lag 1500 meter lenger ned ”et par steinkast unna”. Herfra og opp var det punkter med 3-klatring, som noen steder opplevdes svært luftige og eksponerte. Jeg merket meg tydelig hvilke tak jeg brukte, med tanke på veien ned. Sist gang hadde vi rappellert ned fra Hornet til dette skaret… En liten avsats dukket opp, og det opplevdes noe mindre eksponert de siste meterne til topps. Følelsene var sterke; min fjerde gang på Hornet, men første gang alene – og opp en nye vei. Jeg mintes med et smil første gang opp nordveggen; det var på Aak Fjellsportsenters ukes-kurs i klatring 1991. Det var dette som ga meg kicket til å starte med tinderangling og klatring – før min første 2k topp. Jeg fikk nesten tårer i øynene av å tenke på alle gode turminner fra fjellet, som en følge av det kurset i 1991. Etter å ha skrevet meg inn i toppboka inne i ”hytta”, fotografering og rekognosering mot nordveggen (ingen folk på vei opp som jeg kunne se eller høre), la jeg merke til et kraftig regnvær lenger inn i landet. Skyene kom hitover, og jeg visste hvor mange som var omkommet på glatte Romsdalsfjell, så det var bare å komme seg ned i god tid før et eventuelt regnvær slo til. Ned normalveien – og ny overraskelse Jeg kløv meget konsentrert og forsiktig ned i skaret mellom de to hornene igjen. Alle tak ble prøve-belastet, og en stein som var litt løs ble unngått. Jeg følte meg ganske sikker, med steinsprang som den eneste objektive faren. Pussig nok virket det som om ingen skulle opp på Hornet denne søndagen. Øverst i Halls renne valgte jeg å holde noen meter lenger sør enn da jeg gikk opp, og fant dette noe lettere. Herfra var det lett klyving ned og tilbake til sekken min. Jeg skiftet så til fjellsko igjen, tok på sekken, og fortsatte nedover. Det var grei klyving og rusling helt til jeg kom ned til en faststøpt krok – et opplagt rappellfeste. Her kom visst en taulengde jeg så vidt erindret å ha lest om, med mer sva og utoverhellende hyller. Jeg gadd ikke skifte til svasko, men med fjellstøvler og sekk viste det seg at disse 20-30 meterne ble turens største psykiske påkjenning. Jeg følte jeg lå litt for tett oppunder grensa av det som var forsvarlig, uten tau og uten hjelm, og helt alene. Snart ble det bare brattbakke ned til Olaskarvannet, hvor jeg la meg litt nedpå det solvarme berget. Så brått kom en ørliten skur. Fjellet rakk ikke bli glatt eller særlig vått, men jeg var likevel glad for at jeg var nede fra Hornet. Med stegjern til Olaskartinden Dagen var fortsatt ung, og selv om jeg kjente det overraskende tungt i beina ville jeg ikke rusle ned til teltet enda. Jeg ville derimot teste stegjerna litt før ettersommerens tur til Alpene, så jeg ville gå opp snøfeltene i hengedalen rett sør og på toppen svinge øst og opp på Olaskartinden. Kartet viste noen små breflekker, men på nyere kart fantes ikke disse, så jeg regnet turen rimelig trygg. Det ble snaut 45 grader helling på det meste, men isøks og stegjern var kjekt å ha. I en smal snørenne hadde rennende vann skapt antydninger til en sprekk i snølaget. Jeg ble forsiktig og skeptisk, og søkte med isøksa foran meg. Ja visst, der gikk den lett i gjennom. Her var det ikke trygt, for et gjennomslag kunne kile meg fast i bratta mellom fjell og snø/is. Jeg husker fortsatt nesten-ulykken min ned fra Vengetind i 1993 – nærmere døden hadde jeg vel aldri vært. Derfor krafset jeg meg opp på 10 meter på svaet ved siden av, før jeg igjen fortsatte på snøfeltene opp. Sola steika igjen nå, og det ble en ”fin treningsøkt” av det hele. Snart svingte jeg østover, og kom ”godt kjørt” opp på (nord)eggen som ledet til topps. Godt gjemt i varden på 1536 meter fant jeg en toppbok, og kunne noe overrasket konstatere at ingen hadde vært på toppen tidligere i 2007. Fotostativet ble tatt fram, og noen bilder knipset, men store, høye skyer tydet på mulig tordenvær, så det var best å komme seg ned – og ikke somle for mye. Ekkelt ned nordeggen på Olaskartinden Det letteste hadde vært å følge snøfeltene ned samme vei jeg hadde gått opp, men jeg ville prøve nordeggen, og mente å huske den skulle være gradert til grad 1. Først gikk det lett, men snart bratnet det kraftig til, og vardingen opphørte så å si. Var det virkelig enerklyving ned her? Det er mulig jeg ikke fant letteste vei, og vardingen glapp jeg i alle fall, men jeg søkte nedover i flanken litt øst for eggen. Det ble nok utsatt toerklyving med mye løsgods på utoverhengende delvis begrodde hyller – og ikke noen trivelig paradetur ned nordeggen. Greit nok – jeg kom trygt ned – men det fristet ikke til gjentakelse. Videre fulgte jeg sti ned til Olaskarvatnet, og krysset (igjen) bekken greit her. Så traverserte jeg et par snørenner med tydelig tråkk, før jeg løp ned siste snørenne omtrent helt ned til Hornvannet. 9 timer flott tur, men mest opp og ned. Sluttkommentar Etter 3 turer opp nordveggen på Hornet, etter å ha prøvd traversen fra nordryggen under Den gule flekk, og videre opp Normalveien, er jeg ikke i tvil: Jeg gir Arne Randers Heen helt rett i at det nok var denne veien jeg i dag hadde gått, som førstebestigerne måtte ha valgt opp på Hornet tidlig på 1800-tallet.

Takk for fin-fin rapport, og lekre bilder. Leste jeg rett, at noen sto på ski ned renna fra toppen av Saksa? Det er jo helt sykt!?

Ja, det er østryggen jeg mente. Fint oversiktsbilde! Har lest masse om denne nå, og vanskeligste punkt er gradert UIAA 3-, så da har vi ganske mye å gå på, føler jeg. Er været brukbart, skulle dette bli en artig og grei tur. Tauet skal helt klart med, og litt sikringsutstyr.