Gå til innhold
  • Bli medlem

Ole-Petter

Passivt medlem
  • Innlegg

    349
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    4

Alt skrevet av Ole-Petter

  1. Grauspitz er en lite beskrevet topp, selv om man søker på internasjonale forum for fjellsport. Jeg var spent på denne toppen, høyeste punkt i fyrstedømmet Liechtenstein (2599m), da det var til dels motstridende, men også sparsommelige opplysninger om hvor enkel/vanskelig den var. Alene og i flott vær viste det seg at min variant til topps var en kurant tur, men med et utsatt klyvepunkt. Med leiebil kjørte jeg inn i Østerrike, og på motorveien mellom Bregenz og Innsbruck var det skiltet til Vaduz og landskjennetegnet FL (Fürstentum Liechtenstein). Etter å ha kjørt tvers gjennom byen Feldkirchen, kom jeg inn i dette lille fjellandet, inneklemt mellom Sveits og Østerrike. På turistkontoret fikk jeg en fin oversikt over fjellturer og hytter i landet, og kjørte straks opp bratte bakker, gjennom landsbyen Triesenberg, og videre til Steg. Det tok vel en halv time, og Steg var knapt annet enn et lite hotell og noe spredt bebyggelse. Veien inn til dalen Valünerbach tok av litt tidligere, så jeg måtte noen meter tilbake fra hotellet. Langs et irrgrønt vann gikk veien, og etter en halv kilometer var det en stor parkeringsplass. Antakelig kan man også bestille transport på firehjuling videre, hvis man vil spare atskillige høydemetre og flere kilometer på vei. Min høydemåler viste drøyt 1300 meter på p-plassen. Et alternativ til min rute, som gikk fra Steg, er å fortsette veien helt inn til Malbun på 1600 meter. Herfra kan man bestille tur med taubane opp til 2000 meter, men veien til Grauspitz blir da (horisontalt) atskillig lengre. I nær 30 varmegrader og vindstille brukte jeg 2,5 svette timer opp til en hytte i skaret Bettlerjoch. Hytta, Pfälzerhütte, ligger flott plassert på 2100 meter, og er betjent. Med overnatting og middag ga jeg snaut 30 euro – en fin pris i forhold til betjente hytter i Norge. Vann fikk jeg fylle gratis på hytta, og det anbefaltes ikke å drikke av bekker underveis. Slikt sett elsker jeg Norge! Fra Steg gikk det vei helt til hytta, men med muligheter for å velge også stier underveis. Etter 3 km mot sør passerte jeg Valüna, som var en bondegård. Like etter denne tok det av en sti via Gritsch, som skulle føre til hytta, men denne stien mistet jeg raskt, og returnerte til veien. Underveis var det stadig fin utsikt opp mot Grauspitz, selv om det er andre topper som tar seg bedre ut, og som er mer framtredende. I motbakkene tok det snart av en sti østover og inn i Naaftal, og denne var en fin avveksling til veien. Det hadde også vært en mulighet å gå rett sørover og bratt opp, og kommet inn på ”stien til Grauspitz” – dersom en vil ta toppen på en dag. Dette punktet å ta av stien på, ligger på omtrent 1740 meter, med gps-koordinatene 32 T 544926 5212930. Ingen merking eller skilting her… Etter 7,5 km fra bilen, og 2,5 timer og 800 høydemeter senere, var jeg altså framme på hytta. Før kvelden senket seg tok jeg en liten tur opp på merket sti til Augstenberg, 2359m, og fikk dermed flott utsikt bort på morgendagens mål. Fra toppen så jeg i motsatt retning rett ned i landsbyen Malbun. Topp dag Neste morgen startet jeg kl 7.30, og måtte dessverre gå 200 høydemeter ned igjen, og tilbake (vestover) fra hytta, før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Her fant jeg en utydelig sti, og lagde en liten varde ved koordinatene 32 T 545885 5213092 på 1898 meter. Tråkket gikk sørvestover i ganske hellende terreng, tidvis i steinur, og en flokk steinbukker fulgte oppmerksomt med meg fra stor høyde i snøhellinger oppunder eggen til Naafkopf. Murmeldyrenes skrik varierte: 1 skrik betyr visstnok umiddelbar fare - alle må gjemme seg. Flere skrik betyr fare - pass på. I en forsenkning ved et digert snøfelt så jeg noen i øverste del av feltet, som var i ferd med å komme opp på laveste punkt på eggen, som forbinder Naafkopf og Schwarzhorn. Sistenevnte må man gå over for å komme til Grauspitz. (Eggen fra Naafkopf til dette skaret innebærer garantert mye klatring og flere større rappeller, og er svært forreven.) Jeg er ikke glad i å gå oppover på snø, og valgte heller en gresskledd svært skarp egg, som ledet opp mot tidligere nevnte egg, men nærmere Schwarzhorn. På slutten ble det ganske bratt og løs steinur, men helt uten problemer opp til eggen mellom Schwarzhorn og Naakopf, og så videre lett opp i mer vestlig retning til Schwarzhorn 2570 m. Her var utsikten mot Grauspitz flott, og jeg var spent på hvor bratt det egentlig var ned i skaret mellom de to toppene. Jeg satte igjen sekken, og kløv tidlig ned et bratt og noe løst parti på 3-4 meter, men ikke så utsatt. Det var nok grad 2 her, og kanskje en pluss også. Videre var det grad 1 og fortsatt løst, så vær forsiktig! (Det bratteste punktet øverst kan nok omgås ved å gå ned en bratt renne med gress, og traversere i bratt gresslendt terreng tilbake til eggen igjen. Men dette blir utsatt klyving på gress og løse steiner, og neppe et bedre alternativ, tror jeg.) Eventuelt får en ta med 15-20 meter tau i sekken. Det ble 100 hm nedover, før eggen igjen reiste seg mot Grauspitz. Det var grei fottur opp til toppunktet på 2599 meter, og kun markert med en steinhaug. På de andre toppene omkring var det kors på nær sagt alle. Gps: 32 T 544147 5211186. Jeg skrev meg inn i toppboka, som nummer to i år (24/6 2008). Toppen er ikke mest besøkt, og de lokale vandrerne skriver seg visstnok ikke inn i disse bøkene. Eggen videre i retning Falknis virket tøff, og krever nok taubruk. Jeg rekognoserte ikke denne nærmere, men returnerte de om lag 3 kilometerne (horisontalt) tilbake til Pfälzerhütte. Totalt 5,5 timer. På ettermiddagen tok jeg en tur opp på godt merket og artig sti til Naafkopf også (2570m), og fikk fin utsikt mot Grauspitz også fra øst. Anbefales. 1,5 t meget frisk gange t/r.
  2. Jeg hadde selv en båtfrelst far! Familien dro hver sommer på flere ukers seiltur langs Sørlandet. Mange fine minner, men det var i fjellet jeg med tiden skjønte mitt hjerte var. Gjorde "opprør" i 17-årsalderen, og syklet til Åndalsnes framfor en uke med familien i Kragerø. Siden har jeg definitivt sagt sjølivet farvel, og flyttet fra Vestfold til Valdres...
  3. Mandag 21.april hadde jeg lykkelig fått innvilget avspasering, og tok med gutta på skitur på Flya. For gutt nr 2 var det en milepæl å være med på slikt, og fri fra skolen, flott vær og løfter om en rolig og enkel tur fikk lokket han med. Han angret ikke! Toppen er også høyest i Nord-Fron, så vi kunne nok snart notere en kommunetopp i samme slengen. Kl 9.50 la vi i vei fra en p-plass ved rv 51 sørvest for toppen. Vindstille, skare og spor å følge gjorde turen grei nordøstover, sør for Brurskardknappen. På rundt 1400 meter tok vi feller på, og vår gutt nr 2 frydet seg over framdriften, mens nr 1 var mer opptatt av utsikten, ikke minst inn mot Leirungskampen, som vi hadde gått på to dager tidligere i løssnø (!) Nå var det flott skare! På 1550 moh følte vi oss som grillkyllingene på Spar, og spadde til en sittebank, og tok en god lunsj og rikelig med drikke. Så satte vi igjen sekkene, og gikk på rett opp motbakkene. Med feller gikk det rett opp til topps. 3 timer var nå gått. Utsikten var flott, med en uvant vinkel på Rasletind, Tjørnholstind og andre kjenninger. Det var omtrent vindstille på toppen. Så suste vi nedover og hadde en god stopp på rasteplassen vår igjen, før vi fortsatte i stadig bløtere snø ned til bilen. 4,5 timer, 14 km og fornøyde gutter, som ville på Peppes Pizza på Beitostølen – innvilget!
  4. For en lengde på turen, da gitt? Jeg var samme dag (lørdag) på Leirungskampen, og opplevde samme fenomen: Ekstrem kladding. Det var 15-20 cm tørr løssnø, og ettersom sola varmet det øverste laget ble det pyton føre; og stegjerna mistet nesten helt effekten til tider. Men i dag (mandag) var jeg på Valdresflya igjen; og nå var det skikkelig skare på morgenen. Kunne jeg fått de gps-sporene av deg?
  5. En rapport fra gårsdagens skitur i drømmeværet som preger Sør-Norge for tiden: Vi startet fra Flya på 1250 moh, og jeg som trodde sola (og kalde netter) hadde rukket å lage et ypperlig lag skare, tok feil. Gamasjene fikk vi jammen bruk for! Vi tråkket oss vei 2,5 km til sadelen nord for Raudhamran (1437m), og så fram til noen skispor som gikk her. Når en synker 10-15 cm ned i snøen for hvert steg, blir det omtrent null glid og dårlig framdrift. Skisporene her var svært kortvarig glede, da de stoppet etter 100 meter ved et telt, der en kar tydeligvis akkurat hadde stått opp. Nå gikk det nær 100 meter nedover (og vestover), og det var mulig å gli lite grann. Vi gledet oss til å nå fram til skisporet som gikk nedi dalen, og vel nede her gikk det betraktelig raskere å ta se innover. Skisporet fulgte vi helt til Leirungstjønnin, hvor vi atter måtte tråkke i retning Leirungskampen. At det nå så smått begynte å kladde gjorde denne siste etappen ganske så tung. Men for all del, vi klaget ikke: Drømmevær og deilige Jotuntopper på alle kanter vakte gode minner og ekstatiske følelser. Men tidsskjemaet sprakk. Jeg hadde håpet å nå Svartdalsbandet på om lag tre timer, men nå var det gått 4,5 t, en halvtimes rast inkludert. Tungt opp nordvesteggen Vi satte igjen sekkene og skiene her, tok med stavene, tok stegjern på, og begynte oppstigningen. Det var bare snakk om 400 høydemeter, og ved gode snøforhold burde en time holde. Det gjorde det ikke! Halvparten av tiden sank jeg nedi løssnøen, nesten opp til knærne enkelte steder. Vi krysset fram og tilbake oppover eggen på jakt etter skarelag som kunne bære. Det ble etter hvert klart at når jeg holdt meg i brattene til høyre (vest) for eggen, var det i gjennomsnitt best å gå med stegjern, men her var det også brattest og mest utsatt. De siste par hundre horisontale meterne var det lite stigning, men til gjengjeld håpløse forhold for fottur. Det fantes ikke skare, det kladdet noe forskrekkelig, og jeg sank nedi nesten til knærne for hvert steg. Med 10 cm kladdesnø under stegjerna, og 20 cm oppå skoene, var det som å gå med blylodd på beina. Samtidig stekte sola fra skyfri himmel, og det var helt vindstille! Svetten drev, men utsikten var upåklagelig. Slik vil vi ha det! Spenningen rundt forholdene i skaret og videre til hovedtoppen var så absolutt også til stede. Etter 1,5 time var vi framme ved det første toppunktet. GPSen viste 2069m, og vi så rett over på hovedtoppen, som nok kan være drøyt 10 meter høyere, ja. Vi måtte ned i et skar til høyre, opp over en liten knatt, ned i et nytt skar, og så opp til topps. Under tørre forhold så det ganske greit ut egentlig, men i løs og dyp kladdesnø uten tau…??? Jeg ruslet nedover i retning det første skaret, og gjorde relativt raskt en beslutning om å stå over dette. I en slags snørenne på vei ned mot skaret var det svært våt snø, og stegjerna ble til to store snøklumper på beina. Den opplagte veien opp mot den midtre toppen så også ganske så utsatt ut. Videre virket det noe lettere, men nei takk; vi gambler ikke. Det leieste med å snu var at jeg hadde håpet å rekognosere veien videre mot Vestre Kalvehøgda med tanke på en sommertur med tau i sekken. Den får vi ta usett, seinere. Nedover til Svartdalsbandet igjen var det var selvsagt lettere, men det gikk ikke så fort som forventet. Der det var skare med hold gikk det jo greit å gå på stegjernshælene, men brått kom partier med løssnø eller skare som brast, som fort fikk en ut av balanse. Skituren fra bandet til bilen var derimot et behagelig høydepunkt på turen vår; svak helling nedover og skispor å følge hele veien – ikke minst våre egne. Sola hadde ikke rukket å lage våt snø i dag heller, så vi skled lett og uanstrengt helt tilbake til rv 51.
  6. Takk for korreksjoner på høyden. Jeg så på GPS-en, og målte ut fra bunnen i canyonen. Vi gikk et stykke opp for å komme til foten, men herfra og opp var det da minst to-tre meget solide taulenger. En annen ting er jo; hvor er "bunn". Bildet jeg tok fra siden, ble tatt lenger ned, så da snakker vi om godt og vel to hundre meter. Bildet vi ser på nettsiden, som måler størrelsen på hullet, lyver også om høyden på en annen måte, da det i nedkant av bildet er begynnelsen på en betydelig kløft som skiller fotografen og buen - så igjen; hvor er bunn? Det er vanskelig å ta gode bilder av så store objekter på såpass kloss hold - bare for å forsvare mine antakelser litt.. Takk også for presisjon i oversettelse av ordet druide, som er en keltisk prest heller enn en trollmann.
  7. La meg si det først som sist: Jeg er en kar som elsker å GÅ i fjellet, men likevel våger jeg å spørre brukerne her om noe: Hvor i Europa er det mulig å komme høyest med bil? I Nord-Europa er det vel Juvasshytta, antar jeg, der veien krysser 1800-meters grensa med god margin. Har ellers selv kjørt i Østerrike på Edelweisspitze, som var drøyt 2600 meter. Visste ikke om dette fjellet langs Grossglockner Hochalpinstrasse eller noe slikt noe, før det plutselig var skiltet opp til toppen. Men det er sikkert mulig å komme høyere med bil i Europa? Var i USA/New Mexico med kona nettopp, og rett ved Albuquerque tok vi bilen opp på Sandia Crest, på 3240 meter. Det var da jeg funderte på om det er mulig å komme høyere enn dette i Europa. Noen som vet? Fra toppen var det utsikt over storbyen. (legger ved et bilde) Hørte også at bilen mister om lag 1 hk for hver 100 høydemeter. Noen som kan bekrefte det? Vi merket i alle fall ikke at vår Cheverolet Avalanche dro noe dårligere i motbakkene, men kanskje vi hadde merket det i en svakere bil?
  8. Canyonslands i Utah er visstnok ikke så kjent, selv ikke blant turvante amerikanere. Nasjonalparken overskygges av sin langt større og mer kjente storebror 5 timer lenger mot sørvest, Grand Canyon. Min erfaring var at 8-timersturen i Canyonlands ga langt mer utbytte enn utsikten omtrent fra bilvinduet i Grand Canyon. Canyonlands består av tre deler, The Islands in the sky, The Maze og The Needles – og det var sistnevnte, med sine vanvittige spir og tårn i sandstein, som ubetinget tiltrakk seg min oppmerksomhet. Heldigvis var det akkurat hit min amerikanske gode venn ville ta meg med; til sitt favorittområde. Inngangen (bilveien) inn til parken var formidabel, med 50-100 meter høye steile rødbrune klippevegger, et eldorado for klippeklatrere, med muligheter for å gå nye ruter et helt liv og vel så det. Etter hvert som vi nærmet oss Needles ble det dirt road, der man vel kunne gått nesten like fort som vår Cheverolet Avalanche kunne ta seg fram på de svingete smale veiene. Vi stoppet naturlig nok på P-plassen ved Elephant Hill, selv om det gikk en vei videre. Men denne var en såkalt 4WD-road, en av Amerikas mest utfordrende veier av sitt slag. At biler skulle kunne ta seg fram her, var langt over min fatteevne, men symboliserte også en annen kultur; det at man i det hele tatt kan drive med slike aktiviteter innenfor en nasjonalpark…Utenkelig i Norge. Vi la igjen vindjakke og ekstra varm jakke, ting jeg normalt alltid har med meg. Vinden var omtrent fraværende i dag, og temperaturene lå alt på nærmere 20 grader. Om sommeren er det nesten umulig å gå turer i området, på grunn av varmen og mangelen på vann. Vi tok med oss 4 liter væske – anbefalt dagsbehov – i sekken, hvorav halvparten var Gatorade, for saltet sin del. Litt ost, norsk sjokolade og litt brød og kjeks fikk også god plass i en unormalt slunken sekk – og jeg som hadde vært på skitur i Huldreheimen bare noen dager tidligere…Nå sto ørkenvandring for tur! Landskapet var ubeskrivelig spennende å gå i, og jeg gjør ingen flere forsøk på å beskrive dette – bildene får tale. Man lurte alltid på hvor i all verden stien svingte seg rundt neste hjørne, i et landskap som var veldig forrevent og uoversiktelig. Heldigvis var merkingen med små steinvarder svært pålitelig der hvor tråkket var utydelig, og antydninger til feil tråkk sperret med en liten trestamme og lignende. Stiene ble gått opp og sjekket ukentlig av lokale rangere. Høydepunktene Min venn ville vise meg tre flotte steder i The Needles; som vi ville rekke på en dag om vi holdt jevn og god fart. Først ut var Chesler Park, et flatt ørkenlandskap omringet av stupbratte klipper og pinakler, alle fra 40-100 meter i høyde. Videre gikk vi til Joint Trail, en utrolig lang og smal sprekk rett gjennom berget, med stupbratte 10 meter høye vegger, og stort sett nydelig sand i bunnen. Her var det behagelig kjølig å gå, og en artig avslutning, da vi svingte til høyre og gikk gjennom en hule på rundt 50 meters lengde. Vel ute i dagslyset igjen prøvde vi for moro å gå tilbake langs denne lange sprekken oppe på fjellet. Det viste seg å være et bortimot umulig foretak pga det forrevne landskapet – egentlig som forventet. Til slutt – det ultimate høydepunktet – var det to timer i bunn av en canyon inn til Druids Arch. Jeg forventet mye, og så etter hvert at noe ”var på gang” – men ble likevel lamslått og fascinert av dimensjonene på denne enorme pinakkelen med hull i. Den må ha vært 3-400 meter høy, og hullet gigantisk. Dessverre var det skarp klatring for å komme opp til dette. Visstnok er det (fram til 1992) i følge en nettside bare to klatrelag som har klatret til topps på Druids Arch, og det krever teknisk klatring, ikke minst på den utoverhengende siste delen. Dyktig imponert av denne ”trollmannens bue” bar det tilbake til bilen igjen, men det var ingen kjedelig retur. Stien gikk opp og ned, til høyre og til venstre i ett kjør, alltid omringet av flotte stupbratte sandsteinsklipper, spir og pinakler – virkelig et annerledes turområde for en klassisk Jotunheimvandrer, dette! Oppsummerende tips: Se http://www.nps.gov/cany/ Beste tid for turer i parken er våren og høsten. Om sommeren blir det for hett. Atkomst: Ingen store flyplasser i nærheten. Vi kom fra Albuquerque, New Mexico, 5-6 timer unna i bil. Muligens er Denver i Colorado et alternativ. Men å leie bil i USA er ganske billig… Avgift for å komme inn (ikke all verden) i parken, og teltovernatting inne i parken må bestilles og betales. Besøker man mange nasjonalparker i USA i løpet av et år kan et multipass/freepass til rundt 80 dollar meget snart tjenes inn! Vann er det store stikkordet. Alt må bæres inn, og med 4 l dagen som minimum, blir det for vekt av det. Fordelen er visstnok at teltet ofte kan droppes, da det er mange naturlige klippeoverheng å finne, og sannsynligheten for nedbør mikroskopisk. Men litt varme klær til natten vil trenges. Det kryper fort ned mot 4-5 grader om natta selv i starten av april, og enkelte steder i skyggen lå det rester av snø oppe i klippeveggene! Nærmeste hotell er i den lille byen Montecelli. Greit hotell med basseng her, og enkel amerikansk frokost inngår i prisen. Montecelli ligger tre kvarter unna inngangen til parken. Grand Canyon ligger 5 timer unna med bil, og er naturlig å ta med seg, når en først er i denne delen av USA.
  9. Takk for fin rapport og artig lesning fra et "ukjent" område (for meg.) Du skriver godt! Leste alt fra a til å i teksten din.
  10. Ja, mye kan skje - og det skjer akkurat nå. En del snø er også ventet utover i uka, så nå kommer nok vinteren. Men søndag for to dager siden var det slett ikke snøføre på 1650 meter i alle fall - så har jeg kanskje svart på spørsmålet ditt. Høyden bildet mot Jotunheimen er tatt fra, er kanskje 700 - 900 meter...
  11. Turinteressen tok en ny vending her forleden da jeg kom over denne siden på Internett: http://www.wwv.no Nå er det mer å finne på når Jotunheimtoppene ikke er så lett tilgjengelige! Jeg hadde jo en rekke kommune- og fylkestopper fra før - uten å ha tenkt noe særlig mer over det. Så det ble en "flying start", og først var det om å gjøre å komplettere lista i Valdres. Så de tre siste helgene har det blitt småturer sør i Valdres: Nord-Aurdal/Djuptjernkampen, Sør-Aurdal/Ørneflag, Etnedal/Spåtind, og sist - i går - til et punkt sør for Blåkampen - som er høyest i Vestre Slidre. (Vang/Vestre Kalvehøgda og Østre Slidre/Rasletind hadde jeg jo selvsagt besøkt før.) Isglasur, knall og fall 4.november opprant med nydelig vær, og jeg byttet ut dagens plan om en lang joggetur med tur til Blåkampen Sør, som jeg kaller dette punktet med dobbeltvarden, som er høyest i Vestre Slidre kommune. Det var en drøy time å kjøre fra Sør-Aurdal. E-16 til Fagernes, videre til Ulnes, der jeg tok av mot Vaset. Jeg måtte bare stoppe ved veibommen på Vaset for å ta bilde av Jotunheimen. Snøkledte ville fjell - mange av dem har jeg vært på sommerstid - reiste seg flott i horisonten. Knutholstinds karakteristiske pyramide ruvet i midten. Jeg la 40 kr i myntinnkastet, og kjørte videre. Ettersom jeg nærmet meg Storfjorden fant jeg avkjøringen mot Jaslangen. Utsikten var flott over vannet, og jeg trodde først det var Gråkampen jeg så – og tok bilde. Det var en del snø på toppen så det ut til, men etterpå skjønte jeg at det var Skogshorn jeg hadde sett og avbildet. Jeg tok av mot Bukone, over en bro, og snart svingte veien sørover langs Svenskefjorden. Her gikk det en vei opp mot høyre (vest) – det måtte være til Halvorstølen. Den så grei ut, og jeg kjørte opp dit. Bak stølen fortsatte veien litt til, og det var ingen bom og kjørbar vei, så jeg kjørte en snau halv kilometer til en liten hytte. Her parkerte jeg, la inn GPS-koordinatene (04 87 930 øst – 67 59 150 nord – 940 moh) og fant straks stien oppover lia vestover. Det var bratt og ganske glatt flere steder – men jeg liker bratter, for da går det fort oppover. Stien var grei å følge helt opp på snaufjellet. Etter rundt tre kvarter hard gange var jeg oppe på drøyt 1300 meter, på det som måtte være Bukonefjellet. Her var det lett terreng i retning Gråkampen, men toppen var ikke synlig. I brattene mot slutten lå det noe snø, og steinene var tidvis svært glatte. Stavene var gode å ha, og etter 1t 15 min på tur sto jeg ved toppvarden på 1595 meter. Her var sittegrop og bok å skrive seg inn i. Dobbeltvarden på fjellet i bakgrunnen var lett synlig – det var dit jeg skulle. De sleipe og glatte steinene var ikke fullt så medgjørlige når jeg nå måtte gå noe nedover. Etter 4-5 nesten-uhell måtte jeg pent sette ned farten. Vinden økte noe, og det så ut til å skye til så smått i de øvre luftlagene. Oppover igjen ble det ikke snakk om stor fart lenger – men heller smidig tyngdeoverføring fra stein til stein, mens stavene ble brukt som de reneste krykker. Likevel var jeg framme ved mitt mål en snau halv time etter forrige topp. Her var kommunegrensebolt og to store varder, ja. Ingen toppbok. Jeg sjekket GPS-en: 1649 meter, 04 83 621 øst – 67 60 0220 nord. Fotostativet ble tatt fram – det var jo en merketopp: Endelig var alle kommunetoppene i Valdres besøkt. De fire siste på tre helger. Oppland komplett blir vel neste mål? Nedover var det slitsomt: Isglasuren var forræderisk, og på vei opp mot Gråkampen gikk jeg skikkelig overende, og ødela nesten den ene staven. Snart kom jeg over noen dyregraver, og så bar det ned fra Gråkampen. Et par nesten-uhell også her, men i grassbakkene ned mot Bukonefjellet gikk det an å småjogge. Jeg skrådde nedover mot sørøst, og fant snart stien igjen. Selv her nede på 1200 meter var det isete steiner iblant – og pang, så lå jeg langflat igjen. Kneet hadde fått en smell, men ellers hadde det gått bra. Nede ved bilen igjen etter snaut 3 timer på tur, 2:57 for å være nøyaktig.
  12. STILIG! Artig med slike glatte sva og formasjoner. Skulle jeg noengang tilfeldigvis(!) være i Malaysia skal jeg jammen ta denne turen! Jeg har sett navnet ditt en rekke steder på en annen side på nettet, forresten, den med kommunetopper og slikt. Har selv begynt så smått å samle også dette. Så med både 2k-er, kommunetopper, fylkestopper, nasjonstopper og 4-k-er, skulle det være nok å finne på framover. Hva er det du prioriterer mest?
  13. Ja, vi lovpriser fedre og mødre som har tatt oss med ut på tur. Min far tente fjellinteressen i meg da vi snudde oppunder Bispen i Isterdalen, fordi det ble så bratt og skummelt. Jeg lovte meg selv å komme tilbake, og siden ble det også klatrekurs i Romsdalen, og etter det har det gått slag i slag. (Bispen er besøkt minst 8 ganger siden det, med stadig nytt turfølge.) Har selv en sønn som er helt vill etter fjell- og klatreturer nå - og hadde ingen problemer med å motivere ham for - og underveis på - Skagastølsryggen. 15 timers tur gikk glatt - og han vil gå den igjen også, i bedre vær! Og så snakker vi om mangt og meget underveis også, ikke helt uten betydning det heller.
  14. Sen fottur, ja! Jeg var tidlig på'n i år, og gikk omtrent hele turen opp til de sørlige Smørstabbtindene til fots i starten av mai! Men det var fordi junior hadde glemt skifellene sine hjemme, og fikk overta mine, og fordi det var hard skare. Så jeg bar skia mine i stedet hele veien oppover og gikk med stegjern på skaren. Men ned breen igjen, selvsagt, ble det ski. Dagen før hadde vi vært på Storebjørn, og jeg gleder meg over at vi tok turen oppom N-1, sånn bare for utsiktens skyld. Ikke at jeg samler på pf 10 ennå, men...(Filosofien er stort sett for tiden: Samle på alt - skriv ned alt etterpå - for du vet nemlig aldri når du for alvor blir grepet av samlemani. Jeg støvbørster planene om å komplettere alle 2k-er for tiden også, og plukker kommune- og fylkestopper, sånn for sikkerhets skyld.)
  15. Lekre bilder, ja, så jeg nesten fristes til å sette meg mer inn i fotograferingens verden. I forbindelse med det du skriver ble jeg minnet om en tidlig tur i 90-åra på samme sted, Tverrbytthornet. Jeg og broderen gikk tidlig i juni, og sleit litt med å komme ned forbi en snøskavl her, etter et besøk på toppen (der vi hadde gått opp eggen fra vest, med noen krumspring). Det var nok langt bedre forhold, men jeg husker jeg opplevde det som ganske ubehagelig å forsere snøkanten, mest pga brattheten, men også pga mulig rasfare - men i juni er den vel ikke særlig stor, kanskje. Husker ikke om vi gikk ned rett sør, eller om vi fulgte østeggen ned - tror kanskje det siste. Ikke kart - ikke kamera - ikke lest om fjellet på forhånd - hørte ikke på værmelding! Joda, det var tider, det - overraskelsens tider.
  16. Du har visst bilder av det meste, Nils! Interessant, men alltid litt vanskelig å vurdere ut fra et bilde. (Jeg hadde nå et 25m tau i sekken, og sele med rapellåtter, om det skulle røyne på.) Men med 20-25 cm nysnø er jeg likevel glad jeg slapp å teste ut den renna. Men som alltid; jeg må nok opp i området igjen, og gå hele traversen.
  17. Ja, da så du mer enn jeg gjorde. Underlig hvor fort den der tåka kom, nesten skremmende. Jeg hadde egentlig tenkt å fortsette over hele og ned, for å spare tid "hjem", men turte ikke, også pga føret. Det var tryggest å følge fotsporene ned igjen. Hadde jo også lest i Helgesens bibel om et bratt punkt på vei ned sør for fjellet. Mens snøen i april, mai er ganske fast og "limt" til fjellet, var denne første snøen i oktober helt tørr og håpløs å sparke trinn i - en bare skrapet i fjellet, og måtte tørke bort all snøen for å finne sprekker og lister til fot- og armtak. Jeg har ikke gått slike sene høstturer/tidlige vinterturer før, så dette var en ny opplevelse. Egentlig er vel heller ikke stegjern til særlig hjelp under slike forhold, annet enn at en kan klare å stå på litt mindre tak. Isøks likeså. Hva gjør dere, dere vinterbestigere?
  18. Ja, Rauddalseggje-bildet skjønte til og med jeg måtte bli et bra bilde da jeg så tåkedottene. Har jo bare et enkelt digitalkamera, så... Stortoppene over 2300 er nådd, men jeg plukker nå en og annen 2k i blant. Dette var faktisk nr 115, viste det seg etterpå, så da er jeg jo akkurat halvveis til 230 (med 30m i PF). Men med den farten jeg har hatt i år vil det ta mange, mange år å besøke alle - og i skrivende stund er dette ikke interessant. Jeg vil nemlig helst ha klatring grad 2-3, helst lange smale egger, tørt fjell og sol, og ikke for mange timer i anmarsj. Slikt sett var Jubileumseggen på Zugspitze optimal. Noen flere 4k-er er også svært interessant, og Mt Blanc (og kanskje Matterhorn) er øverst på ønskelista neste sommer. Ja, ja, det var litt drømming.
  19. Ment som en liten statusrapport fra Midtre Jotunheimen. Etter en overnatting på Olavsbu, skulle standarveien herfra opp til Sjogholstinden prøves. Været var bra, men det lå tydelig en del snø i høyden. Jeg lar bildene tale denne gangen, bare legger til en ny og nyttig erfaring; å gå med staver var ubetinget positivt. Både hjalp det i motbakkene, ga balanse i ura og ved hopping over gjørmedammer og bekker, og var ikke minst kjempefine å ha når jeg vasset i snø på etterhvert noe smal egg. Kunne sondere underlaget med stavene. Til slutt: Ved returen avlaster stavene knærne enormt. Jeg brukte totalt 6,5 timer fra Olavsbu - til toppen av Sjogholstind - ned samme vei - Fondsbu, og var ikke særlig sliten i knærne, selv om leggene var kjørte. (Totalt 3x5 min pause, var ikke stort. Treningen det siste året har hjulpet enormt.)
  20. Nok en begeistret eaa-leser bryter inn i diskusjonen. Jeg fryder meg over språket ditt, og finner stor glede i å lese de maleriske beskrivelsene. Har du vurdert å gi ut bok? Tror du har talent her! Og så imponeres jeg av deres iver og pågåenhet, tross elendig vær. Jeg har sluttet å gå i regn og tåke - blitt litt lei. Men det har sin sjarm, det skal jeg innrømme.
  21. Artig å se bilder herfra. Var på denne toppen tidlig i 90-åra, men batteriet i kameraet tok slutt alt på vei opp. Alltid gøy å gjenoppleve slikt - selv om vi ikke gikk traversen den gangen. Si meg, Morten, har du begynt å klatre mer de siste åra? Mener du sa du ikke var så vant med tau, den gangen vi møttes nær Jervefonni i 2004...
  22. Interessant med en slik vinkling i teksten. Takk! Skjønner jeg har for lite tålmodighet og for høye krav, før jeg drar på tur til Jotunheimen. Drar bare ved knallvær, så sist gang det passet var i begynnelsen av mai. Blitt litt lei av regn og tåke og null utsikt med tiden. Gratulerer med nr 100.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.