Ole-Petter

Et helgebesøk til Pyttegga vinterstid blir lett et stort tiltak for oss østlendinger, selv for ivrige toppbestigere, og det blir lett til at tiden en sitter i bil overgår tiden en rekker å gå på tur. Likevel, når helges tur skal oppsummeres: det var jammen verdt det! En knallbra værmelding (om enn litt kjølig) for hele helga i slutten av januar satte fart på planlegginga. Fylkestoppen i Møre og Romsdal, som bare mangler 1 meter på å bli mer eksklusiv i noen samleres øyne, sto på prioritert liste for året. Med overnatting på Pyttbua skulle det være en overkommelig helgetur, selv med Bagn i Valdres som utgangspunkt. 5 timer tok bilturen en tidlig lørdag morgen, og litt etter Bjorli tok vi av mot Brøste. Herfra var det greit å kjøre 5 km til en p-plass (20kr døgnet her), men lenger var det ikke brøytet vinterstid. Denne p-plassen har gps-koordinatene 32 V 451573 6904680 og ligger på 708 m. Sommerstid går (bom)veien helt inn til Tunga, så vi fikk 9 km ekstra på ski. Terrenget var flatt, med svak helling oppover nå og da, og føret isete og hardt. Vi fulgte scooterspor innover, og undret oss over voldsomme mengder hundemøkk. Det viste seg i ettertid at området er yndet turterreng for hundekjørere. Vi ble selv overrasket på returen da et hundespann brått var like bak oss, og raste forbi. Toppene og fjellryggene rundt lå badet i vintersola, og det var ille å gå en så lang tur under skyfri himmel uten å få annet enn sporadiske streif av sol! Og da Karitind majestetisk og ruvende dukket opp, rykket det i go’foten; den liknet den reneste Himalaya-toppen som pekte til værs. Vi skjønte også etter hvert at vi kom til å få en liten kamp med klokka, skulle vi nå fram til Pyttbua før det mørknet. Med start 12.30, og totalt 17 km (og 450 meter stigning), ble det i alle fall en utfordring for Ole-Johan på 12, som ikke hadde gått med sekk før. Likevel, guttene gledet seg fælt til å komme fram og fyre i peisen og spise god mat. Kl 17.20 – akkurat i det mørket senket seg, nådde vi hytta, som alt var god og varm, fordi tre besøkende fra Molde allerede var der. Pyttegga Pyttbua er DNTs selvbetjente hytte strategisk plassert like øst for Pyttegga, og var et ypperlig utgangspunkt for oss neste morgen, som opprant med like flott vintervær. Minus 10 og litt vind om morgenen ble en litt kjølig start, men så snart vi kom opp i solhellinga, med skifeller og solbriller på, kunne vi kaste jakka. Det var reneste påskestemningen! Guttene koste seg, og det gikk ganske raskt (1 time) opp vestover i sørflanken til Pytteggenden på 1500 meter. Her oppe flater egga ut, før den reiser seg bratt opp mot slutten. Særlig slutten så ekstra spennende ut på avstand, for vi hadde ikke stegjern med… Humøret var på topp, for vinden avtok og utsikten tiltok. På 1850 meters høyde parkerte vi like gjerne skiene, og med stavene tråkket vi oss rett opp den siste bratta på passe hard snø. For en utsikt! Jeg lar bildene tale istedenfor å skrive noe her, men det var mange kjenninger fra en uvant vinkel, og fra en uvant årstid. 2000-metersmerket på varden var så vidt synlig, og vi samlet oss på toppen av varden og tok bilde med selvutløser og kamera på stativ. Telelinsa ble også plukket fram, for denne fotoseansen var godt planlagt. Over havet i vest lå skyene tett, men ellers var det kort og godt en eventyrlig stemning! 3 timer hadde vi brukt opp, og skifellene skal ha stor takk for det! Lang retur Retur og nedtur er nært beslektet, men når et høydepunkt er nådd, går det vanligvis lettere å arbeide seg nedover. Vi rev oss løs fra utsikten, og gikk/skled ned til skiene, og fulgte samme rute ned igjen til Pyttbua. Det gikk fort – 1,5 time, så vi valgte å fortsette helt tilbake til bilen igjen – ytterligere 2,5 timer. Det ble litt kaldt på slutten (minus 11 nå), men mer utfordrende var 5 timer i bil på kvelden tilbake til Valdres, etter en hel dag på tur!

Utrolige bilder! Jeg er imponert over hvilken entusiasme du utviser i centimetermål med laser og reflektor langt oppi fjellet, for egentlig skjønner jeg det ikke. Samtidig innser jeg at jeg ved mine to innledende ord til deg i høyeste grad gir turen din "legitimitet", utfra mitt ståsted. Ikke at du trenger det, selvsagt. Likevel, litt forundring over centimeterfanatismen må være lov. Mer viktig: Blir det ikke glatt og skummelt å gå alene under slike forhold? Jeg går kanskje feilaktig og venter på skikkelige skiforhold, før jeg legger av sted på ski i høyfjellet en gang uti februar. Har lite erfaring med høstsnø i fjellet. Glad for noen kommentarer på dette!

Flotte bilder fra et - for meg - helt ukjent område av verden. Nytter det ikke å finne sommerlige forhold lenger nede i Europa i høyfjellet på denne tiden av året? Jeg har lest på nettsidene dine ved mange anledninger. Ikke bare har du tid og økonomi til å reise jorda rundt og gå på tur, du skriver utførlig i flere ulike forum om dette også, og på engelsk. Har du det som jobb? Send meg evt en pm om du ikke vil legge ut slik info her, men jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det er mulig å få til så mange reiser og fjellbestigninger!

Virkelig artig skrevet - jeg lo høyt her jeg satt i stolen! Gratulerer til Jon også, som klarer "å lure far med på tur." En slik investering i barna kan neppe verdsettes høyt nok. Amen.

Hadde en lang diskusjon med min nye østerriske venn Peter i sommer om dette tema. Han har mange års erfaring som lege i Lungau-distriktet med spesialitet på alpint redningsarbeide vinterstid. Tema var mer presist: Å gå alene i fjellet. Han hadde altfor ofte sett konsekvensen av at folk hadde gått alene i Alpene i Østerrike, og var blitt helt "sær" på dette punktet, mente jeg. Likevel klarte han å påvirke meg litt i "sikrere" retning, selv om jeg selv stort sett mener jeg ikke har tatt sjanser, der jeg har gått alene. Hans største poenger var, i prioritert rekkefølge, slik de virket sterkest på meg: Uten mobildekning skal det egentlig ikke så mye til før en blir værende "fast" i fjellet etter uhell. Selv med mindre hodeskader (etter fall eller steinsprang) kan en miste både evne til å orientere seg, ta fornuftige valg, og klare å ta seg trygt videre ned. Uhell kommer alltid overraskende; kombinasjoner eller rekkefølger av små faktorer man slett ikke tenkte på at kunne inntreffe samtidig eller i rekke. Vel, det er mangt og meget å si utover dette, men det er essensen i noe av det som jeg har tenkt litt mer over i løpet av sommeren, selv om jeg mener mine aleneturer ikke er "farlige." Men jeg merket meg også - og kommenterte - at min kjære doktorvenn kjørte som en gris til tider på smale uoversiktelige veier i Østerrike, og da møtte han seg selv litt i døra...

Ok. Du hadde kanskje isøks og stegjern da, når du gikk opp renna? For evt andre lesere bør det kanskje igjen presiseres at Larstinden alene ikke akkurat er "a walk in the park"?

Så aldri tunnellen? Den sprekken kan jo neppe med letthet omgås, på veien ned fra Nordre Larstind og opp til Larstinden. Hvor var det du egentlig gikk da? Opp en av rennene?

Utrolig - boka altså.

Ja, med et slikt referansepunkt forstår man det hele langt bedre. Utsikten er jo fantastisk. Satser forresten på å besøke Danmarks nasjonstopp i neste uke i forbindelse med en jobb i Holstebro. Regner med det ikke blir store utflukten. Ejer Bavnehøj heter visst "fjellet" jeg da må kjempe meg til topps på. Inspirert av et av bildene dine, (de som klatret opp stigen) burde jeg kanskje ta på meg litt isenkram og tau like ved toppunktet?

Gikk Larstind med guttene mine i slutten av juli. Artig og flott tur, som det er svært lite å finne bilder om på dette forumet! Nå gjør jeg noe med det! Utførlige bildekommentarer får erstatte tekst denne gangen.

Ja, det var da en veldig naturopplevelse... Hvilke nasjonstopper i Europa er "like enkle", mon tro? Skulle tro Danmark og Nederland er kandidater. Og for å gjøre reisen litt mer krevende, kan man jo fly om Kairo, eller Johannesburg, eller kanskje om Honolulu... Artig skrevet, Snilen!

Litt avbrutt her, men fortsettelse følger...

Lå en kjølig fredagsnatt i bilen på Spranget, og så skyene lette tidlig på morgenen mens sola kom opp kl 07.00. Fantastisk! Nysnø på toppene. Sprang ut med mitt nye kamera og fikk noen pene bilder sammen med et par andre ivrige fotografer som alle sto vendt samme vei, før en simpel frokost hutrende ble inntatt foran panseret på bilen. Motivasjonen var nå - av flere grunner - blitt stor for å tråkke innover på sykkel til Rondvassbu – 40 min tok det. Nå var det varmt nok til å kaste jakke og lue, og bare nyte turen i godværet innover mot nordvest. Den bratte Svarthammeren ble rundet langs t-stien, som etter hvert ble mindre og mindre sti og mer og mer stein, skjønt røde t-er holdt stø kurs i ura. Storsmeden tok seg fantastisk ut herfra, med nysnø på toppen (se bilde), men jeg lurte spent på om det kom til å smelte snart i høyden – hvis ikke skulle det bli spennende på eggen inn til Trolltinden… Spennende ble det, eller mer presist; glatt. Fra bandet vest for Storsmeden (snaut 2 timer inn hit), tok jeg rett vest opp mot en høyde dekket av 2-3 cm isglasur, og vurderte alt å snu, alene som jeg var. Heldigvis var det ikke bratt her, men tiden gikk fort, da jeg måtte gå ekstremt sakte oppom toppen og forsiktig nordover og ned i det første lille skaret. Det så bedre ut bortover eggen nordvestover mot høyde 1896 meter – hvis ikke hadde jeg snudd. Skyer kom og gikk, og gjorde sitt til å hindre sola i å leke og kjæle med isen, samtidig som de dekket de fleste av stortoppene i området. Ble det bra vær – eller ikke? Heldigvis var det virkelig noe bedre føre opp søreggen på 1896, men årvåkenhet krevdes hele tiden, da til og med samme stein kunne være både tørr og glatt av rim samtidig – ikke alltid lett å se heller! Framdriften var likevel grei nok og klyvinga lett, også ned i skaret før Trolltinden. Her var det solvendt og helt tørt, og jeg koste meg bortover i bratta forbi de tre rennene nevnt i turbeskrivelser. Ved GPS-punkt 32 V 537264 6864665 på 1755 meter viste spredt varding at kursen endelig kunne settes rett oppover, og jeg holdt innimellom litt ekstra mot høyre (øst) for å få litt klyving og småklatring på tørre klipper. Litt luftig (og ekstra moro) på punkter nær stupet mot øst, men hele tiden lett ”å regulere” etter ferdigheter og ”behov”. Vel oppe var det steinur omtrent til topps. Nær 4,5 time opp hit, og etter ”skjema” – jeg kunne nok bare glemme Smedeggen seinere på dagen. Det var for mye is og rim. Utsikten var litt skuffende fordi et dekke av skyer lå over alle toppene i øst, men i vest var store deler av Jotunheimen åpen – og Glittertiden og Galdhøpiggen var begge lette å identifisere. Så fikk jeg da litt bruk for den nyinnkjøpte telelinsa, og et fotostativ hadde jeg også drasset med meg i sekken – innpå 2 kg ekstra har blitt standard på tur nå! Et dumt valg Etter en lang og solid foto- og matpause på toppen, ville jeg fortsette ned nordeggen – det ble dagens dummeste valg: 500 høydemeter fordeler seg på 1,2 km, men ura er løs og svært grov. Verre var det at føret var aldeles forrædersk, og de følgende 2,5 timer ned denne nordeggen, helt uten pause, dypt konsentrert hele tiden, skriver seg inn i historien som en av de verste nedstigninger jeg har hatt. Godt det gikk bra, men jammen var jeg forsiktig også. Jeg ville ikke skade så mye som en finger, alene som jeg var i denne forholdsvis lite brukte delen av Rondane. Tre trøndere forsiktig på vei opp møtte jeg likevel. Det var nok verre å gå nedover her i dag! Vel nede ved nordvestenden av Langholvatnet var jeg godt fornøyd med stein, ur og rim, og bestemte meg for å knalle på tilbake over bandet ved Storsmeden og ned til Rondvassbu. Inkludert sykkelturen tilbake til Spranget tok dette snaut 3 timer. Fælt å reise fra Rondane når neste dag (søndag) var meldt like fin, men sånn er det å bli ”mett.” Allerede i dag angrer jeg litt… Men en haiker fra Sunnmøre ble i alle fall glad, og kom seg ned fra Spranget til Otta Skysstasjon…Og hele familien fikk en fin tur på Bitihorn dagen etter…

Alltid artig å friske opp minner fra egne turer ved å lese andres, og bilder fra litt andre vinkler er alltid spennede å se. Skal si du har røsket med deg en del flotte turer og traverser i sommer, Bjarne!

Artig å lese om Bings klatrerute opp. Tenkte nok det kunne gå noen ruter opp i skar og renner i nærheten, selv om de ikke frister meg. Fine bilder fra andre vinkler også - alltid artig å se det en ikke selv så.

Enhver fjellentusiast som har kjørt riksvei 15 til Måløy må ha lagt merke til Hornelens flotte profil i sør; spiss og stupbratt som den er. 860 høydemeter fordeler seg på akkurat 500 horisontale meter, og fra enkelte vinkler ser nesten toppkronen ut til å være overheng. Store sprekkdannelser på toppen følges visstnok med argusøyne av forskere, som håper å forutsi når enorme steinmasser kan løsne og falle ut i havet – noe som igjen vil forårsake en veldig flodbølge. Sprekkene er kjent fra eldgammel tid, og gamle sagn vil ha det til at skip som tuter i det de runder klippen, risikerer å utløse ras. Hekser skal også ha brukt toppen som hvileplass på reiser i gamle dager. Jo, jeg hadde hatt denne flotte tinden lenge på programmet, blant alpetopper, totusenmetre og fylkestopper. Med en ukes ferie i området bare måtte det bli mulighet for en tur. Vi besøkte en familie i Måløy de første to dagene, og da faren (som aldeles ikke var noen fjellmann) i huset advarte mot den farlige bratte turen opp, var det egentlig å hive bensin på bålet: Jammen skulle jeg opp dit! Et kjempemessig høytrykk hadde lagt seg over hele Sør-Norge, så alt neste dag var jeg klar for tur, og tok første ferge om morgenen fra Måløy mot Bremanger. Hornelen tok seg flott ut fra ferga, og jeg var spent på i hvilken stand stien fra nord var i. Det var sparsomt med opplysninger om denne på nettet. På kartet (og på gps-en) var ingen sti tegnet inn, men ved en bekk ser det ut til at en skulder leder helt opp til platået i nordvestlig retning, drøyt 2 km vest for toppen. Det var her jeg ville prøve meg om stien forsvant. Jeg fulgte rv 616 østover i rundt 10 minutter, og rett før undervannstunnelen tok jeg av mot Hunnskår/Hornskår og kjørte til veis ende. Et par andre biler sto her på snuplassen, og jeg tok det som et godt tegn. Stien var ganske tydelig bortover (østover), og snart viste et skilt at jeg var på rett vei. Jammen var det ikke t-merket med rødt også! Da skulle det jo gå helt greit. Bratt og stekende hett opp skulder i nord Stien svingte snart 150 grader og oppover skulderen på kartet – akkurat som jeg hadde trodd. Jeg fylte opp litt vann i bekken, men passet på å ikke bære på for mye i varmen. Det kom nok til å bli nærmere 30 grader i dag, og det var vindstille og stekende hett allerede. Skygge var det overraskende lite av enda det var nordvendt sti. Jeg gikk ganske hardt, og tok igjen et ektepar fra Stavanger (som jeg meget overraskende møtte igjen på toppen av Fanaråken om lag en ukes tid seinere.) Svetten silrant, stien var bratt, og jeg vant fort høyde. Etter hvert (en time) flatet det ut, like før Nonsnakken på 550 m, og svingte rett sørover. Litt berg og dalebane her, forbi noen vann, der jeg fylte opp alle vannflasker, fordi det videre så ut til å bli mye steinørken. (Det viste seg å være rett – etterpå var det ingen skikkelige bekker.) På rundt 750 hm svingte den tydelige og rødmerkete stien i sørøstlig retning – endelig. En spiss topp i nordøst lurte meg en stund, da jeg trodde det var toppen, men jeg skulle rundt denne, og skuffende ned igjen (!) nær 100 hm. Men nå var det toppen jeg så foran meg – definitivt. Litt vindpust gjorde at jeg fortsatt klarte å holde brukbar fart, men jeg hadde nok åpnet litt for hardt nede i brattbakkene. Artig klyving i grov ur mot slutten, nesten som på en Jotunheimtopp. Flere digre sprekker i fjellet ble observert, og jeg voktet meg vel for å ramle ned i disse – da jeg ikke kunne se bunn. Reine bresprekkene dette! Må være farlig på vinteren? Etter 2t og 45 min i friskt tempo kom jeg til topps, og nøt flott utsikt til alle kanter. Mye blått (hav og fjord) og breer i det fjerne, og egentlig flottere og mer variert utsikt enn fra mange topper på Østlandet. Godt jeg ikke har hengt meg opp i 2k-begrepet… Måløy var lett å identifisere, og jeg ringte kona og ba henne se etter meg i kikkert. I den lille steinhytta som var oppmurt like ved, fant jeg toppbok i en kasse og et digert flagg. I kassen, men under toppboka, lå det noen blader (Skjulte Skatter), og forundret kjente jeg igjen disse bladene; fra menigheten jeg tilhører; Den kristelige menighet, på folkemunne kalt Smiths Venner – en oppbyggelig overraskelse i fjellheimen. Når det gjelder flagget skulle jeg visstnok ha satt opp mens jeg var på toppen, men jeg hadde det for travelt til å utforske stupet mot øst. Kjente på en gammel og kjent følelse av kvalme og svimmelhet et øyeblikk, da jeg så 850 meter rett ned i vannet under meg. Reneste Bruraskaret i Trollveggen dette! Lyden av en motorbåt langt der nede nådde meg, og jeg lurte på om de kunne se meg her oppe? Jeg utforsket den løse kanten mot stupet og eggen et lite stykke mot et annet toppunkt i nord ganske forsiktig, for enkelte steder kunne jeg se flere hundre meter ned omtrent mellom beina. Dette var spennende og gøy! Skjønner godt at det knytter seg en del sagn til denne toppen. Ruslet så ned og vestover, og fulgte den bratte nordsida, og opp på en topp på 889 meter – faktisk høyere enn Hornelen. Det var denne jeg hadde sett tidligere på turen, som tok seg fint ut fra stien. Intet navn på denne, men jeg døpte den ”Hornelen Vest”. Snart kom jeg ned på den rødmerkede stien igjen, og fulgte samme vei tilbake. En rekke folk kom oppover, og alle lurte på hvor lenge det var igjen til toppen. Totalt 6 timer, 13 km og 1100 hm. Legger ved kartutsnitt av gps-tracket fra turen opp, da jeg fulgte den rødmerkede og gode stien. Til informasjon: En lengre sti, men mindre bratt, og som er merket av på kartet går opp fra sørvest. Jeg vil likevel klart anbefale stien fra nord, men regne kanskje drøye 3-3,5 timer…

Takk for nyttig rapport fra Troms. Jeg skal prøve denne turen innen et par års tid - ganske sikkert. Er det flere kremtopper blant Lyngen-alpene som bør besøkes i samme slengen, når en først kommer seg så langt nord?

Fint at dere fikk bra vær resten av dagen, da! Jeg skal ha bedre vær før jeg går der igjen - blitt kravstor med tiden... Det ble kommunetopp i Øyer, på gress/myr-underlag neste dag i sol - fin avveksling til ura på Dovre.

Ja, la oss få mange bilder fra turene dine i godværet! Jeg led litt over ikke å få besøkt Jotunheimen i det meste av denne godværsperioden. Jeg har nå kjøpt speilrefleks jeg også, og traver rundt med fotostativ i sekken...

”Dovre: Lettskyet, til dels pent vær!” Værvarselet gjorde at jeg hoppet til i kontorstolen torsdag kveld, og lynraskt omla planene for helga. Tidligere i sommer hadde vi besøkt Dovre, men da lå Svånåtinden i tåke og regn, og jeg utsatte besøket. Nå skulle den kanskje endelig til pers? Høyest i Lesja kommune var den også, så her skulle det bli både kommunetopp og 2k-topp. Kunne det bli bedre? Kurset på Fagernes fredag var knapt slutt før jeg suste nord- og østover. En kveldstur oppom Muen, Ringebus toppunkt ved rv 27, ble det også tid til. Fin oppvarming av beina før morgendagens stortur. Vel framme på Dovre i spredte regnbyger og lavt skydekke ved p-plassen på Svånålægeret var jeg noe skeptisk, da jeg gikk til sengs bak i bilen. Ville det bli opplett? Det var for øvrig første gang jeg testet ut vår Volkswagen Sharan: Flere av setene bak var med enkle håndgrep fjernet, og det ble fint plass til en madrass. Til og med puta hjemmefra hadde jeg husket på! Jeg lå som en greve. Greven var imidlertid ikke helt fornøyd da han våknet kl 07 til samme lave skydekke og antydning til duskregn. En flekk blå himmel styrket troen på bedre vær, mens jeg la i vei på sykkel innover mot Maribu. De 6,5 km er ganske lette å sykle, og jeg gjorde det på snaut tre kvarter. Det høres kanskje ikke spesielt sprekt ut, men det skyldtes en stri moskushann som ikke ville flytte seg vekk fra veien. Bilde lagt ved. Verre var det etter passeringa av brua etter Maribu. Veien ble dårlig her, og i funderinger over om jeg snart skulle stoppe og begynne å gå, hørte jeg et illevarslende grynt like ved. En hel flokk moskus stavret seg brått på beina 30-40 m unna, og sendte bølger av adrenalin ut i kroppen. Jeg tråkket videre, da jeg i realiteten allerede hadde passert dem, og kunne gjøre fint lite med det overraskende møtet. Lærepengen er: Følg med når du går og sykler på Dovre! To syklister kom ganske snart etter meg, og hadde antatt at jeg ikke hadde sett flokken. Jeg bekreftet dette, og vi kom i snakk. Turmålet var det samme, og vi slo følge. Begge var innflyttere i Trondheim, og begge leste Fjellforum! Gunnar er også en aktiv skribent, så det ble utvekslet mange erfaringer fra både norske og utenlandske fjell. Tiden går fort i slikt selskap, og snart var vi helt oppe ved Fisketjørni, der østryggen på Svånåtind reiste seg bratt opp i skodda. Været ble heller verre, og det var godt ikke å gå alene opp eggen nå. Sleipt og glatt opp østeggen på Svånåtind Steinene var glatte, og vi måtte ta det pent. Noen artige klyvepunkter ble det etter hvert i tåka, men når også et 2-cm snølag dekket alt fra omtrent 2100 meter, gikk det ikke så fort. Vel oppe på 2209 m dro jeg fram stativet, og fikk dermed et bilde av alle tre i tåkeheimen. Jeg hadde fått nok, og vil heller komme tilbake igjen i sol og varme, men de to andre håpet på fortsatt opplett, og ville gå ryggen videre og kanskje over mot Bruri. Så skiltes våre veier, og jeg listet meg nedover samme eggen på katteføtter – særlig nå som jeg var alene i steinura. Det var grei klyving ned også, selv om det var glatt. Under tåka møtte jeg en 10-15 stykker på tur opp, og ønsket dem vel bekomme. Etter hvert ble det noe tørrere, og et visst opplett ble det – ergerlig, men sikkert til glede for de to andre – som jeg håper vil fortelle hvordan det gikk videre her på Forumet. Om meg er å si at jeg vil tilbake med ski på beina, eller i strålende sol og sommervær. Jeg fikk da besøkt en kommunetopp i Øyer på vei tilbake neste dag, så snart er alle i Oppland i boks…

Var i sommer med familien på Stadlandet, og kjørte mot Vestkapp. Ved avkjøringa fra hovedveien står skilt om "Serviceavgift 45 kr per pers". Med 4 barn over 10 år i baksetet på minibussen og min kone og meg, skulle det bli kr 270! Derfor stoppet vi straks, parkerte og GIKK OPP et par kilometer langs veien til toppen Kjerringa (497 moh). Her var varde og flott utsikt over havet. 15-20 meter fra toppvarden ligger en liten kafeteria og parkeringsplass. Mens vi står og ser på utsikten fra p-plassen kommer billettøren bort til oss, og ber oss om å betale. Jeg forklarer at vi ikke har bil, for vi har gått opp. Han sier vi likevel må betale, da det gjelder "oppholdet på stedet!"!!!!!!!!!!!! Jeg sier det er helt uaktuelt å betale nesten 300 kr for å være der, og at vi derfor heller går bort umiddelbart. Han trekker på skuldrene og går av sted, og vi går straks nedover veien igjen. Etterpå har jeg tenkt: Har man virkelig lov til dette? Er det ikke noe som heter allmannsrett? Området var ikke inngjerdet på noe vis. Hvordan kan man da ta betalt bare for å være til stede der? Noen som vil kommentere dette, og gjerne tipse hvem jeg kan ta dette videre med. Jeg er litt "kamplysten", kjenner jeg! Og slike ublue priser, da gitt! Tyskere og nederlendere betaler kanskje med et smil, men de kjenner ikke sine rettigheter. Kanskje ikke jeg gjør det heller?

Gikk over Steindalsnosi og Fanaråken på kvelden 29.juli, og fikk et vakkert skue mot Hurrungane. Se det som en oppdatering på snøforholdene - og god tur!

Fulgte "standard vei" fra Murane inn til Stølsmaradalstinden 30.juli. Omtrent 7 t t/r - flotte omgivelser. Legger ved noen bilder som kan være til nytte for andre i disse dager...

Artig at det finnes varianter av denne bratte klippen på ryggen mellom Galdhøpiggen og Storgjuvtinden. Har selv rappellert ned her, og lurte på om det ikke var mulig og gått ned uten tau et sted i den sida du kom opp. Fint at du også tegner det inn på et bilde! Den turen du hadde må virkelig kunne kalles tinderangling.

Den naturskjønne dalen Vrata ligger like sør for den østerrikske grensa, nær Villach, hvor jeg hadde vært i bryllup for min turkamerat Håvard, som har funnet sin kjære her nede. Siden han var frekk nok til å stikke av gårde på bryllupsreise (!), måtte jeg gå alene i området, og valget falt på Triglav, høyeste fjell i Slovenia. Utstyrt med topografisk kart for anledningen, tok jeg av i byen Mojstrana, og fortsatte på vei i sørvestlig retning. Fjellene reiste seg stupbratt opp på begge sider innover dalen – reneste Romsdalen, dette! Begeistringen i bilen steg i takt med høydemeterne som ble vunnet, opptil 25 % stigning sto det på et skilt. Ingen avgift på veien, men en erketypisk gammel rynket slovener med den obligatoriske røyken i hånda krevde 2,5 euro i p-avgift inne ved Aljzajev Dom hytta. Jeg var dum nok til å si at jeg skulle overnatte oppe i fjellet, og han skjønte nok engelsk til å kreve meg for p-avgift også for morgendagen. Jeg var allerede på 1015 meter, men det skulle være nok høydemetre som ventet i varmen. En tur innom hytta brakte to ting på det rene: Ikke drikk av bekker i området – hvilket betydde vann i sekken, og mer vekt, altså mer trim! Hytta oppe på fjellet var betjent og diger, og i ukedagene trengte jeg nok ikke engang bestille seng. Flott – så var det bare å legge i vei! Triglav north wall Stien videre (sørover) innover dalen var lettgått, og etter en snau halvtime begynte det å gå oppover. Her åpenbarte nordveggen på Triglav seg, en vertikal kilometerhøy fjellvegg, tre kilometer bred – og et eldorado for klatrere. Her gikk det over hundre klatreruter oppover, forkynte et skilt ved elva. Jeg skulle gå en av de bratte turistrutene, merket Prag 1, som på imponerende måte krysset seg oppover i stupbratt terreng til venstre for storveggen. Dette skulle bli moro! Ikke før kommet over elva på restene av en svær snørenne, var det hugget ut trinn i det myke fjellet, og sikret med wire og tykke bolter langt oppover. Stien vendte så nordøstover et stykke, før den krysset seg oppover på knauser, i krattskog og opp skrenter. Alle bratte punkter var greie å forsere, og på de aller bratteste var det alltid wire for eventuell sikring. En fallende stein minte meg om at jeg faktisk hadde gått fra klatrehjelmen i bilen, men jeg følte det rimelig trygt uten. Det viste seg snart at steinen kom fra en skabbete bukk som gresset lenger oppe, og som slett ikke var så sky. Etter 3,5 timer i stor varme, og en solid rastepause, var det godt å komme opp på et steinete platå på 2200 meter, og et skilt som sa det var 1 time igjen til hytta. Nå ble det langt mer snø, og i oppsprukket fjell var det gjennom årtusener blitt dannet enkelte dype hull og sprekker på mange meter. Det hadde vært livsfarlig å ramle ned i noe slikt. Toppen av Triglav kunne nå sees tydelig, sammen med rekker av mennesker som gikk forsiktig på toppeggen. Hytta, Triglavski dom, lå flott plassert på 2515 m, på fjellets nordøstlige rygg. Hytta er av de største av sitt slag i landet, og er svært populær. Engelsk ble forstått, og jeg fikk eget rom til 22 euro, men toalettene var uten vann og i søreuropeisk standard: Oppholdene her ble heller korte. En halv liter vann kostet 2,5 euro, og veide fort opp for billig mat og seng! Kvelden ble brukt til å nyte utsikten, studere ruta for neste dag, og til å snakke med en slovener som kunne brukbart engelsk, og som fortalte at levestandarden i landet de siste årene har blitt kraftig forbedret. Topptur i morgengryDet var meldt tilskyende, så jeg var oppe samtidig med første frokostservering, dvs kl 6. Halv sju var jeg i friskt trav uten sekk på vei oppover den bratte eggen, som omtrent var sammenhengende ”klettersteig”/via ferrata. 250 hm opp til fortoppen gikk kjapt, og en ganske smal egg ledet videre opp til toppunktet på 2864 meter. Det var et lite tårn, men ingen toppbok her oppe. Et skylag var i ferd med å dannes over dalene, så det var lurt å være tidlig ute. En ung slovener hjalp meg med å ta toppbildet, men jeg burde sjekket det; for i ettertid viste det seg at han ikke hadde klart det. Ganske ergerlig i grunn. Rask retur ned til hytta, der jeg tok på sekken kl 8.00, og la i vei videre nedover. Samtidig forsvant toppen i skyer. Fra hytta brukte jeg 3 timer på de 1500 høydemeterne ned til bilen, og kjente nedstigningen i knærne helt til neste dag – jammen glad jeg tok denne toppen over to dager! Nå kom også regnet, så turen var perfekt ”timet.” Et lengre og annerledes alternativ ned kunne vært å traversere toppen, og fulgt nordveggen på Triglav mot vestnordvest ned til skaret Luknja (1758m). Dette innebærer mye ”klettersteig”, men en del av sikringswirene ned fra toppen lå fortsatt (slutten av juni) under snø og is! Lokalt regner man 10 timer på toppen. En drøy dagstur altså, med 1800 hm hver vei! Jeg anbefaler en natt på hytta nær toppen. Det er også flere hytter i nærheten der oppe, og noen flere toppturer kan gjennomføres uten å måtte gå ned igjen under 2000 meter.