Gå til innhold
  • Bli medlem

Ole-Petter

Passivt medlem
  • Innlegg

    349
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    4

Alt skrevet av Ole-Petter

  1. Kort anmarsj på to av disse, i Romsdalen: Fra veien over Trollstigen, kan en parkere og gå Bispen. Da kan en gå til topps på under timen, en luftig og fin tur. (Et par pkt a grad 2) En kan forlenge turen ved å gå videre (ned) og opp på Kongen også. Fra samme p-plass kan en rusle 3 timer inn til Bruraskaret i Trollveggen også. Her er det mange muligheter til luftige spir, men en del krever klatring. Skjønt Store Trolltind, Stabben og Trollryggen er greie uten tau. Også Romsdalshorn kan gås normalveien uten tau, men da bør en vite hva en driver med og ikke få en regnskur. Ved å parkere inni Vengedalen, blir det en ettermiddagstur. Null horisontal anmarsj her. Klatregrad skal ikke oversitige grad 3 ved rett veivalg.
  2. Lappen? Jeg skrev det kanskje ikke klart nok; det var tandem-paraglider. En mann ved navn Jon Kvam, som fortsatt bor i Åndalsnes så vidt jeg vet, var tandempilot, og hadde planlagt en tur med en journalist fra VG eller Dagbladet. Skjermen (som er tung) var båret opp i forkant, men så ble hele saken kansellert. Etter et tilfeldig møte i fjellet nevnte han dette for meg, og tilbød meg tur til halv pris neste dag!!! En uforglemmelig opplevelse! Hadde det ikke vært for at kona nekter meg, skulle jeg startet med paragliding, ja! Du må ta kurs for å lære dette, men å fly tandem er noe alle kan gjøre uten kurs. Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, og sammenlikner opplevelsen med det å seile; en stille følelse av frihet, der en bare hører blafringen av skjermen/seilet.
  3. Æsj, jeg hadde jo glemt dette bildet fra Saksa rundt påsken 2007. Er veldig glad i dette, kanskje enda mer enn rapellbildet fra Vesle Galdhøpiggen. Er det lov til å angre?
  4. Litt på siden av tråden, dette, men: Fikk på forunderlig vis en billigtur med paraglider i slutten av 1990-åra utfor Trolltindene. Vi løp i gang skjermen ned fra Breitind, og seilte forbi alle Trolltindene. Så klatrere i Trollveggen også, og ropte på dem. Skal si de blei overraska! Her er Stabben-bilde lagt ved. Dessverre dårlig og billig kamera den gangen...
  5. Prøver POI-filene her, jeg... Legger ved litt ekstra også... Kvaliteten går jeg selvsagt ikke god for, men bruker disse filene selv.
  6. Ja, de har det, for jeg har alle kartene for gps. Jeg har også alle campingplasser og turisthytter som poi. Send meg en PM, så kan vi drøfte saken videre. Hilsen Ole-Petter
  7. Velger et bilde med mennesket/aktivitet i fokus, som mitt beste. Vi snudde under klatring opp mot Vesle Galdhøpiggen, og jeg gjetta på at dette kom til å bli et fint motiv i det jeg tok det. Et dårlig kamera, dessverre. Tatt 30.juli 2004.
  8. 23.juni: Ikke så verst å kunne gå fottur til denne toppen på St.Hans? Snøsmeltinga er kommet langt i år, men på selve eggen var det stort sett snø hele veien. Parkerte på stor fin plass like sør for Haukeliseter, en kilometer SØ for E134, på 974 moh og gps-ref: 32V 398978 6631680. Velg den nordligste av de to mulige avkjøringene for å komme hit, om du har det travelt og er glad i bilen din. Fulgte stier og broer i nydelig vær sørover, etter hvert også over Kisteelvi på liten bro. Med planer om et noe bratt veivalg opp på eggen, kan man utmerket godt ta av fra t-stien allerede når en er noenlunde øst for høyde 1326. Da er det lett terreng (slake skråninger med grass) oppover i sørvestlig retning. (T-stien videre er ganske steinete, en del slyng og opp og ned.) Sett kurs mot et tydelig nordøst-vendt skar, 500 meter rett sør for østenden av et lite vann på ca 1150 meter på kartet. En bekk er tegnet inn her på kartet. Gikk opp vesentlig på snø her, men antar det også er lett på sommeren. Fordelen med veivalget er en direkte linje opp på eggen, og digre snøfonner som gjorde det lett å komme over elva fra nevnte vann. Tror de snøfonnene holder langt ut i juli! Så var det stort sett labbing på snø innover og oppover egga; litt tungt ettersom sola fikk mer og mer makt, og jeg sank noe nedi. Rundt 3,5 timer opp. Tok tre kvarter pause og koste meg i varmen. Vindstille og flott utsikt alle veier! Samme vei tilbake, og brukte bare 2 timer fra toppvarden til bilen! Det var mange fine snøbakker å løpe ned, og en enkel glissade på det bratteste partiet. Fant forresten en nyttårsrakett i snøen ikke langt fra toppen, som må ha blitt skutt opp i vinter! 19 km og 6t og et kvarter totalt.
  9. Fylkestoppen i Aust-Agder sto for tur i slutten av juni. Godværet viste seg å være starten på et to uker langt drømmehøytrykk over landet, som jeg dessverre bare i noe grad fikk utnyttet. Kjørte 21.juni til Dalen i Telemark, og fulgte rv 38 en kilometer vestover. Her var det skiltet til Froland. Artig vei langt oppi fjellsida. Betalte 50 kr i bommen ved Froland, og fortsatte inn til Strandstøylsdalsvatnet, hvor det var en ganske stor plass å parkere på. Gps-ref: 32V 0428465 6592960 på 773 moh. Jeg overnattet i teltet her. Ingen andre biler eller folk her. (Jeg gikk også hele neste dag uten å treffe på noen i godværet.) Kl 08.00 22.juni la jeg i vei på nordsida av vannet. Det var ganske bløtt og vått hele veien, og jeg mistet stien her og der, men fant den lett igjen med gps-en. Så kom jeg på at jeg hadde glemt kartet med turbeskrivelsen fra wwv! Heldigvis hadde jeg lest den så grundig og studert ruta, og jeg kunne det meste i hodet. Fulgte stien avmerket på kartet innover mot Strandstøylsdalen. Det som er tegnet inn som digre myrer, var store gressflater, noe våte, ja, men ikke det jeg ville kalt myr…Greit å gå her. Turbeskrivelsen nevnte noe om Sæbyggjebrokka – dette navnet finnes ikke på mine gps-kart, men jeg antok det var dalen som gikk i sørvestlig retning, opp og sør for høyde 1372 meter – siden den seinere nevnte at man gikk over denne. Men jeg fant ingen sti som tok av noe sted inne i Strandstøylsdalen! Jeg måtte vade elva som kom fra nord, på grunn av stor vannføring. Det var egentlig bare behagelig i det varme været, og det var flere steder det så ut til å være greit å vade. Jeg krysset elva like ved en seter (Fiskarmo). Så kjørte jeg på bratt oppover i bjørke- og vierkrattet et stykke på nordsiden av bekken som kommer ned det jeg antar er Sæbyggjebrokka. I ettertid viser det seg at jeg bare var 20-30 meter unna å oppdage stien! I stedet oppdaget jeg en elg, som overrasket langet ut oppover i brattskogen. Det var varmt og fuktig, og et sant pes å gå oppover i grov ur og krattskog! Siden jeg ikke fant noen sti og trodde jeg var på ville veier, svingte jeg nå heller mer og mer nordover på 1000 meter, og krysset bekken som renner rett østover høyt oppe i fjellsida, før jeg gikk bratt opp (vestover). Jeg kom nå på snaufjellet rundt en halv kilometer nordøst for høyde 1372, og fortsatte rimelig rett vestover 1,5 km, delvis på snø, og inn i en liten dal. Passerte så det avlange vannet like under 1400-meterskoten, og fortsatte lett opp til toppen. 3,5 time. Jeg nøt utsikten og finværet, fotograferte og koste meg litt, før jeg returnerte med andre planer for nedturen: Alt annet enn bjørkekrattet! Først fulgte jeg fjellryggen rett østover ca 1 km på NORDSIA og 60-80 høydemeter over det avlange vannet, som jeg tidligere hadde gått sør for. Litt opp og ned over ryggen, men bedre enn ura nede i dalen. Kom ned i østenden av nevnte vann, og fulgte så egne spor i dalen ca 300 meter østover, før jeg svingte rett sørover og bratt opp fjellsida, til 1440 meter omtrent. Tok så peiling på høyde 1372, og ville prøve å finne stien herfra. På denne høyden fant jeg ingen sti, men så tydelig det øst-vest-gående tråkket 200 høydemeter nedenfor i sør. Det var styggbratt rett ned dit, men ved å gjøre en sving mot vest, gikk det veldig greit. Vel nede på tydelig sti, trodde jeg det bare var å knalle i vei – men plutselig var stien borte vekk. Jeg fortsatte en stund i samme retning, og forberedte meg på bjørkekratt igjen, da den plutselig dukket opp. Nå var jeg mer på vakt, og fulgte stien gjennom krattet, etter hvert forbi en kjempediger stein, og helt ned til den flomstore elva nede i Strandstøylsdalen. Det hadde gått fortere ned gjennom krattet enn jeg hadde våget å håpe på for litt siden! Fra nå var det en vading, og så grei skuring tilbake. 6,5 timer totalt. Viktige tips om stien opp Sæbyggjebrokka: Fra hovedstien til Strandstøylsdalen; kryss elva ved dette gps-punktet på 781 meter: 32V 0426024 6592390!!! Herfra er stien (som slett ikke alltid er like tydelig, særlig ikke over våte partier) svakt rødmerket – oftest på trær i nedre del. Noen spredte varder. Etter drøyt 100 meter over en stor bekk. Så slynger stien seg i hovedtrekk like nord og oppover stort sett langsmed elva som renner ned Sæbyggjebrokka. Man kan gå av stien når man er omtrent rett sør for punkt 1372 (200 hm lavere) – og så gjøre en sving vestover og opp på fjellryggen. Man bør nok ha grei sikt, for særlig mot øst er det styggbratte stup man neppe kommer opp. En del glatte sva er greie å omgå ved kryssing på gresshyller. Ved å holde lenger vest, blir det enda lettere å ta seg opp. Kanskje er det enda lettere å fortsette inn og opp dalen som går nord for Slækja (1367m), og så svinge av rett nordover til topps? Ganske sikker på at denne toppen er lettest og kortest fra øst. Neste dag sto Rogalands høyeste for tur; Vassdalsegga.
  10. Siste rest av godværsperioden tidlig i sommer falt sammen med et "fritidsvindu" for meg, og målet om å fullføre kommunetoppene i Oppland falt sammen med ønsket om noen nye 2k-topper i Jotunheimen. Hestbrepiggen er høyest i Skjåk kommune, og med enkel overnatting i høyden skulle dette bli "en høydare" jeg ikke hadde regnet med å få gjennomført så snart. Tok av fra rv 55 ved Leirmoen, skiltet inn til Kvanndalen. Til slutt ble det grusvei og bom, kroner 30. Fortsatte et par hundre meter, og tok andre vei til høyre. Meget bratt og svingete opp til Netosæter på rundt 900 høydemeter. Parkerte i siste svingen her, rett ved en bekk. Flott utsikt allerede mot Galdhøpigg-massivet. Klokka var alt 18 nå, så jeg tok med sovepose og liggeunderlag – trengte ikke telt i dette nydelige og stabile været. Dårlig med sti rett oppover, men fulgte en i nordøstlig retning, da jeg ville få med meg Hesthøi på kvelden. Tok etter hvert av nordover og på stadig mer snø – ingen sti lenger. Gjorde klar til overnatting på høyde 1781 sør for Hesthøi, før jeg ruslet i kveldssol opp på toppen, og fikk dermed med meg en enkel totusenmetertopp. Fantastisk utsikt, og særlig gjorde Skardstinden inntrykk fra denne vinkelen! Toppen ga også fin oversikt over neste dags rute opp på Hestbrepiggen. Dagen etter, 3.juli, startet jeg kl 07.00, noen kilometer vestover og oppover på snø, opp til Østre. Herfra på en del råtten snø og opp på Midtre 1. Satte igjen sekken her, og kløv eggen et stykke nordover, før jeg gikk ned på snøfelt like under eggen på østsiden, og sparte litt tid, selv om det var en artig egg å klyve på. Gikk oppom Nordre 1, der det var skikkelig klyving noen få metere opp, og som noen kanskje vil føle noe luftig og ubehagelig – men som med rådende snøforhold fortsatt var lett å omgå i østflanken (som jeg gjorde på returen.) Fra N1 lett ned og opp på Hestbrepiggen. Flott utsikt i alle retninger, og deilig å ha alle toppene i Oppland i boks, som mitt tredje fylke. Returnerte til Midtre, mest på snøflankene øst for eggen. (Hadde det vært hard is/skare her, ville en isøks vært kjekt.) Fra Midtre løp jeg bratt ned på snø mot sørøst, og skremte en liten flokk reinsdyr nede på flata på 1600 meter. Her gikk jeg, fortsatt hele tiden på snø, noen kilometer mot øst, nesten til Geitåholet, før jeg skrådde ned og tilbake til Netosæter. Fant ingen sti her, og det ble en del baksing i kratt på slutten. Muligens er Hovdestulen bedre å gå fra? Nede kl 14.30, og selv i 900 meters høyde målte jeg 30 varmegrader i skyggen her!
  11. Har selv gått Stabben uten tau og sikring, og gir støtte til Bjarne, ja. At engelskmennene sikret seg opp her, virker litt rart. Men det er luftig på toppen. Selv liker jeg ikke at sønnen min står på kanten av luftige stup, men står der gjerne selv...
  12. For en imponerende appetitt på fjell dere har! Har selv vært "ute å kjøre" i flankene på Skardstind. I slutten av juli -94 glei jeg ut i steinrøysa, og ble redda av klokka! Hadde stålreim på den, som hang seg fast i en knaus jeg var på god fart utfor. Reima skar seg selvsagt inn i kjøttet nær håndleddet, og det ble en del blod, men ingen sener eller pulsåre skadd, og viktigst; fallet utfor knausen ble brått stoppet.
  13. Sykt flotte bilder fra Morten! Jeg er impregnert, som en sa, som ikke akkurat var noen eksport på fremmedord... Ang stegjern: Jeg slet med stegjern som løsna, men har nå med noen enkle strammebånd, som jeg simpelthen surrer rundt både stegjern og støvelen, og strammer til. Veier bare noen gram ekstra i sekken, og tar null plass. Kjøpt på G-sport lokalt for en slikk og ingenting. Etter det har jeg ikke hatt noe kluss, men har jo ikke all verden med erfaringer heller, da. Ellers må slikt utstyr tilpasses på forhånd, og prøves ut før det virkelig gjelder, slik du fikk erfare.
  14. Nei! Oksskolten er et mål i sommer, som jeg håper å få sønnen min (14 år) med på, når han først er med meg på langtur i nord. Prioriteringen er: 1) Kebnekaise 2) Halti - høyest i Finland 3) Oksskolten 4) Fylkestoppen i Nord-Trøndelag (Røyrvik) 5) Jhikkevarri - dersom vi møter på en til å ha med i brelaget der oppe 6) Øksfjordjøkulen - dersom vi møter på en til å ha med i brelaget der oppe 7) Klatring på Stetind i Nordland - dersom en venn av meg kommer opp med fly, og leder klatringa opp... 8 Hamarøyskaftet 9) Svolværgeita Jeg har ikke egentlig tro for å rekke mer enn til punkt 6, er vi heldige på snaut to uker...
  15. Meget interessant rapport. Det er store avstander, ja. Jeg var så nær fra å dra på noe liknende selv, i samme område og i samme helg, men en fylkestopp trakk mer enn 2k-er - snakk om å bli "ødelagt". Pønsker på å ha med vintersovepose og nødbivuakk, og overnatte oppe på fjellet, og ta toppene over flere dager. Men hvor lenge tror du/dere det er hensiktsmessig med ski oppe på ryggen? Halvveis ut i juni? Pønsker også på å gå opp fra Bismo-siden, da jeg ser et stisystem via Skriduhaugan (1205moh). Hvorfor gjør ingen det, med tanke på Lomseggen? Det virker ikke så langt, i forhold til andre alternativer?
  16. Ja, du har vel tid til å lese litt rapporter nå? Fikk med meg at du ramla i Ringstindene nylig. Godt det gikk bra. Rekker ikke å lese alle rapportene på Forumet lenger, og må skumlese mye. Må prioritere sterkt nå i tursesongen, og som far til 4 kan jeg ikke dra for ofte på tur alene, heller. Junior gidder ikke å bli med under 2000-meter lenger, sier han - snakk om innstilling! Men han blir med til Nord-Sverige (og Nord-Norge) slutten av juli, så kanskje jeg kan lure han med på mer enn bare Kebnekaise...
  17. Ja, jeg vet at det er lang tekst, men man kan jo bare lese overskriftene? I alle fall var det ikke noe annet enn et lite under, det som skjedde langt inni Valle-heiene lørdag 23.mai, da jeg hadde gitt opp målet for turen! Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an. 1 time omvei Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå… Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.) Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig: 1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne. 2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av! 3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over. Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene. Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene. Lørdag, la-a-angtur! Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut. Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå. Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen. La-a-ang omvei Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på. Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå! Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av. Fata morgana – eller tidenes under? Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt mine øyne. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks! Opptur – bokstavelig talt Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken… Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned! Nedtur – bokstavelig talt Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den. Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg. Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten. Hvem eier båten? Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!) Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk! Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart! Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.
  18. Gikk med skistøvler hele tiden. Jeg har vanlige fjellski, og dermed ganske vanlige skistøvler i lær. De er helt greie å gå i. Men skal du gå i juni, får du nok svært lite bruk for skia i disse fjellene. Jeg pønsker på tur selv, i neste uke, hvis været blir bra. Da vil jeg prøve meg på fottur fra ende til annen.
  19. Ja, med snøsmeltinga som har vært nå, skulle en tro det er greit med fottur i starten av juni...
  20. En liten tidsluke kunne utnyttes første helga i mai, og ”revansje” over Høgronden sto på programmet. Om forholdene tillot det, skulle hele ryggen tas, med Midt- og Digerronden også. Det siste ble egentlig aldri noe valg… Ved avkjøringa til Gammelgarden parkerte jeg kl 21.30, og la ut liggeunderlag og vintersovepose med nødbivuakken utenpå. Enklere kan det ikke bli, og posen var faktisk i varmeste laget, særlig når en har superundertøyet på. (Men da er det ikke så kaldt å stå opp om natta.) Sist gang måtte vi snu på vei til Høgronden fordi vi hadde startet altfor seint på morgenen. Denne gangen var det mye lenger ut på våren, med lysere kvelder, og jeg skulle definitivt ikke gjøre den samme feilen igjen. Derfor sto jeg likeså godt opp da jeg våknet av meg selv kl 3 på natta, 2 timer før alarmen. Det blåste en del, men været så lovende ut. Fin temperatur! I lyset av hodelykta surret jeg skiene bak på sekken og trasket rolig innover veien mot Bjørnhollia. Skilt varslet om at selvbetjeningskvarteret på hytta var stengt, men jeg skulle ikke dit. Rett som det var skvatt en rype eller to opp, og rundt halv fire var det antydning til lysning på himmelen i nordøst. Riktig stemningsfullt å rusle innover på denne tiden av døgnet! Men vinden uroet meg, for det blåste riktig kraftig alt her nede på 8-900 meter, og en hørte tydelig vinden stryke trærne. Etter en times tid kom jeg til punktet der stien fra rv 27 krysser veien inn mot Bjørnhollia (gps 32 V 553041 6865471 på 873m). Til nå hadde snøfonnene i veien vært enkle å gå utenom, og noen ferske sykkelspor så jeg også. En klarer kanskje med nød og neppe å sykle inn til hytta nå? Jeg svingte rett vestover, og måtte straks ned i et bratt søkk med råtten snø. Gjennomslag! Æsj, da var det å tømme støvlene for snø og se til å få på seg gamasjene. Etter litt baksing og kaving fant jeg en fornuftig vei igjennom og opp. Skiene bak på sekken skapte selvsagt litt ekstra overraskelser i småskogen her, der de rett som det var hang seg opp. Å følge stien videre var ikke mulig på grunn av stadige snøfelter som skjulte tråkket. En del felter med råtten snø var det (mens andre hadde brukbart hold). Snart var jeg kommet på avveier. Gps-en ble tatt fram, da terrenget ble ulendt, og jeg kom meg inn på stien igjen. Rart hvor mye lettere det er å følge en sti, egentlig! Det var godt å komme over tregrensa, for da skapte ikke lenger greinene noe tull med skia. Vinden tiltok imidlertid ytterligere. Nå var det så lyst at jeg kunne skru av lykta. (Ca kl 4.30) Egentlig kunne jeg ha gått helt uten lykt hele tiden, men det var godt å se detaljene og steinene der en satte ned foten, i alle fall når en hadde forlatt grusveien. Jeg kom snart inn i Veslkolldalen, og så at det nærmet seg soloppgang. Fotoapparatet var imidlertid som forseglet nede i sekken på grunn av skiene, som var festet og surret med store strikker øverst og nederst på sekken. Noen som har en lur og lettvinn måte å feste ski på sekken? Det hadde vært kjekt å få vite. Soloppgangen ble derfor ikke foreviget, men gjorde inntrykk likevel. Jeg søkte snart opp på ryggen som leder mot Høgronden, i håp om å finne sammenhengende snøfelter, og på rundt 1300 meter var det tid for å bytte til ski og feller. Jeg så også tydelig at de siste 200 meterne på Høgronden bød på fottur igjen (se bilde), men jammen skulle jeg bruke skiene, når jeg hadde båret på dem hele tiden! Øst for Søre Oksle (1779m) er det en bratt renne. Jeg krysset like i overkant av denne, og det var svært isete så tidlig på morgenen. Godt med stålkanter på skia, hvis ikke måtte jeg holdt langt høyere. Tanken på en eventuell utglidning fikk meg til å fokusere på å holde balansen. Heldigvis var jeg i le for den verste vinden her. Ved foten av selve toppen ligger en liten steinhytte. Jeg hadde opprinnelig tenkt meg innom her, men nå så jeg at skyer hadde lagt seg rundt toppen på Rondeslottet. Jammen skyet det ikke til! Da gjaldt det å skynde seg opp til topps, skulle det bli noe bilde. Planen om å gå hele rekka med fjell ble glatt lagt vekk, når det blåste slik som nå. Dessuten så værutsiktene mildest talt elendige ut. Sterk vind! Jeg satte fra meg sekken, tok med mobiltelefonen i lomma, og kjørte på oppover brattene til fots. Stort sett var det bart, men noen snøflekker måtte krysses, og en del gjennomslag ble det. Det er utrolig slitsomt å gå bratt oppover på snø som nesten holder! Vinden økte på, og det var godt å ha stavene for å holde balansen. Hver gang jeg gikk på skrå mot høyre, fikk jeg vinden rett i ryggen, og den hjalp betydelig på oppstigningen noen skritt! Dette måtte da være kuling, kanskje sterk i kastene? I alle andre retninger ble vindkastene en prøvelse, og flere ganger ble jeg blåst i ubalanse i steinura, så jeg måtte ta meg for. Ikke helt trygt dette, også helt alene! Men jeg snudde ikke nå, på det andre forsøket! Helt mot slutten begynte det å piske mot jakka. Snø! Og dermed forsvant sikten. Stønn! Akkurat for seint til å få noe utsikt. De siste 5 meterne opp til varden blåste det helt hinsides det meste jeg kan huske å ha opplevd: Jeg krøp sammen og formelig krabbet opp i le av varden. Så trakk jeg meg litt bakover, for å prøve å få hele varden i fokus, holdt mobilen med begge hender, men ble blåst overende. Jeg LA meg ned bak varden, og tok et håpløst bilde, liggende på magen, med begge hendene på telefonen. Så var det bare å pelle seg ned igjen… Det var verre å gå nedover i ura med vinden i fjeset, enn det var oppover. Jeg hadde slalombriller og balaklava på, så det pisket ikke i ansiktet i alle fall. Verre var det med balansen, og jeg ville for enhver pris ikke trå over nå! Jeg tok det med ro, fulgte t-stien ned til sekken, og vurderte en tur innom hytta igjen. Det hadde smakt med litt mat og ly, men iveren etter å komme seg lenger ned var for stor. Litt sikt var det også blitt igjen, og verdt å utnytte. På veien ned kom vinden ved to anledninger i slike kast at jeg kom i overbalanse og ramla. Vel nede i Veslkolldalen surret jeg skiene på sekken igjen. Her var vinden langt svakere – deilig. Været ble også bedre. Jeg snudde meg bekymret; skulle det bli bedring i været nå, da? Neida, toppene lå i skyer, og fra hastigheten på disse å dømme blåste det fortsatt friskt. En vardet sti dukket opp, med retning nordøst. Hvis denne gikk helt ned til veien, var det en betydelig besparelse i forhold til å følge t-nettet, som går rett østlig. Men jeg visste, klok av tidligere skade, om det kronglete juvet som går parallelt med veien inn til Bjørnhollia. Men en vardet sti kunne da ikke ende i ingenting? Flomstore bekker Jeg tok sjansen, og fulgte vardene. I blant dekket snøfeltene alle spor, men jeg passet omhyggelig på å finne steinvarder igjen etterpå, før jeg fortsatte. Stien holdt ganske nøyaktig 40 grader (nordøst) i 750 meter, ned til 1000-meters-høydekoten (gps 32 V 551971 6866467 akkurat på 1000 meters-koten.) Herfra rundt 300 meter rett nord, så 54 grader (nordøst) i 600 meter ned til et lite vann (ligger på 880 meter). Passerte rett nord for dette vannet, mens sola riktig varmet, vardingen forsvant, og stien ble tydeligere i stadig mer skogsterreng. Så 350 meter 60 grader (nordøst) til nordenden av et idyllisk avlangt vann, på 840 meter. De siste 50 meterne var det ingen sti, men en flomstor bekk som rant nøyaktig der stien åpenbart må ha gått! Tanken streifet meg; sett at jeg må over en større flomstor bekk i enden? Nede ved vannet, og bare 180 meter fra veien til Bjørnhollia, så jeg at denne bekken i nordenden av vannet var stor nok til å gjøre meg søkkvåt til livet, men at det tydelig var et passeringspunkt med noen store steiner, i det bekken falt litt. Med stavene som god støtte ble det bare nødvendig med et lite tigersprang over steinene, nesten skuffende, og så var spenningen over. Herfra er det merket sti på kartet, og jeg kom etter 250 meter inn på grusveien, ved gps-punkt 32 V 552999 6867454 på 807 meter. Stikrysset er merket med en liten varde, og ganske lett å se. (Hvis flere gikk denne stien, så tråkket ble bedre, sparer en 1,3 km fra Gammelgarden. Men i den stand stien er i nå, er det et spørsmål om en ikke går inn denne distansen med tanke på tid, fordi normalruta går et stykke på vei, før den tar av på sti. Starter en fra riksveien, er jo problemstillingen helt uinteressant. Avslutningsvis var det en kilometer koselig rusling på vei i skogen. 8,5 time tur/retur fra bilen, 19 km totalt, 1400 hm stigning, for de talltørste, men litt for tidlig for fottur enda, og for seint for skitur i dette området.
  21. Skjønner det slik at dere var der lørdag 18. Da var det nesten vi møttes! Jeg var der oppe søndag 19, og gikk omtrent samme rute som dere, også ned igjen, slik at jeg fikk med meg en topp til. Kjekt å lese dette nå, for da gidder jeg jammen ikke skrive turrapport denne gangen. Jeg var forresten på Hallingnatten, høyest i Nes, lørdag 18. Det var på grensa med en skitur i slike lave høyder, for smeltinga har vært stor. Du nærmer deg stygt bakfra på wwv, ser jeg...
  22. Kjekt å lære å snu også! Bikkja var klok, den! Ser at du benytter et eldre gps-kart. Er det fordi det er lov å legge ut dette offentlig, eller noe sånt? Kjenner også igjen navnet ditt fra worldwide vikings, der vi står likt med tanke på fylkestopper (11), men jeg har en ørliten "ledelse" med tanke på kommunetopper! Skjønt med den farten du bestiger fjell, raser du vel snart forbi, og i alle fall nå når du har fått lappen - hvis jeg ikke husker feil fra en rapport jeg leste.
  23. I vår tredje vinterferie på rad var Rondane målet, og nok en gang skulle vi ikke kunne krysse av Høgronden på lista vår – ja, vi prøvde oss ikke en gang! Planen var først et besøk på Breisjøseter turisthytte i Alvdal-Vestfjell, med bestigning av Storsølnkletten, høyeste punkt i Alvdal kommune, og et utsiktspunkt av de sjeldne i følge mange. Ved først å besøke denne, kunne vi sjekke snø- og isforholdene med tanke på Høgronden dagen(e) etterpå – da været også var meldt bedre. Som forventet var det skyet og lett snødrev på vei inn til Breisjøseter ons 25/2, og vi nådde fram akkurat da det ble mørkt. Det var år og dager siden jeg hadde overnattet på en betjent turisthytte i Norge. Vertskapet var hyggelig, maten var topp, og oppholdet svært komfortabelt. Storsølnkletten Neste morgen (26.feb) var det noe lettere vær, og jeg var spent på utsynet mot Storsølnkletten. Fra stua i hytta var det fin utsikt mot denne artige toppen. Jeg håpet på fotovær på toppen og gode bilder mot Rondane fra øst. Stegjerna tok vi også med oss, selv om bestyreren på hytta mente vi ikke kom til å trenge dem. Han lovte oss en del snø og dårlig med skare. Vi fulgte scooterspor 2 km østover, mens vinden tiltok og lett snøfokk møtte oss i det vi svingte av nordover på 1200 meter, og oppover sørryggen. Ganske snart satte vi igjen skiene og sekkene, merket av punktet på gps-en, og hoppet fra stein til stein oppover så langt det gikk, helst uten å tråkke ut i snøen. Stegjern var ikke nødvendig, og mange steder sank vi 10-20 cm ned i snøen – litt uvanlig visstnok at det var så lite skare i slutten av februar. Fra rundt 1500 meter var det slutt på steiner, og rundt 300 høydemeter ganske bratt snøbakke ventet. Det ble litt pesing, men heldigvis kom vi nå helt i le for vinden. Noen steder sank vi med en gang nedi snøen 15-20 cm, noen ganger helt til knærne, andre steder holdt skaren ved prøvebelastning, men brast da skrittet ble tatt fullt ut. I bratt motbakke er slikt ypperlig trening! (Lars-Petter (14) var svært fornøyd med å gå bak sin far, som tråkket opp sporene.) Vi holdt et forholdsvis rolig og jevnt tempo, og ville ikke bli våte av svette – hadde heller mindre tøy på. Vi slo også fast at Høgronden og eventuelt videre toppsanking de neste dagene ville bli en tung tur under slike forhold, og forkastet nok disse planene allerede nå. De siste 50 meterne var skaren bedre, men skyene hadde lagt seg rundt toppen nå, så det ble ingen utsikt! Vinden hadde nok løyet noe, men var sterk nok til å gjøre oppholdet på toppen (1827m) ganske kort og ”forretningsmessig.” Det betydde noen bilder med mobilkamera, og så retur. Nedover var snøen vår venn, men vi visste bedre enn å styrte ned: Noen steder sank foten dypt ned, og skulle dette skjedd mellom to steiner kombinert med rask bevegelse, kunne det fort blitt kritisk. Vi fulgte snøfelter litt lengre mot vest nedover, og her kunne man jammen kjørt telemark ned – ikke ofte det er slike gode snøforhold i disse traktene! Det var ikke enkelt å se sekkene i steinura nede i blesten, men med gps-en så vi at vi fortsatt var 99 meter for langt mot nord. Kjekt hjelpemiddel gitt! Så skled vi lett samme vei tilbake til hytta, og kjøpte oss karbonadesmørbrød, som smakte himmelsk. 3 timer opp og 1,5 time ned. Bjørn Dæhlie hadde visstnok en gang løpt opp sommerstid på 45 min fra hytta! Retur i white-out Neste dag, fre 27/2, skulle i følge et to-dager gammelt værvarsel det beste været slått til, men det så vi ikke mye av. Toppene lå innhyllet i skyer, men det var også gløtt av blå himmel i blant. Rondane-planene var definitivt forkastet nå, men vi kunne kanskje få plukket med oss Gravskardhøgda, høyeste punkt i Stor-Elvdal, på tilbakeveien? I 7 kuldegrader og laber bris i ryggen la vi i vei langs den merka løypa tilbake. Vinden økte litt på, og skydekket ble tettere og mørkere. Etter en times tid passerte vi Skjellådalen, som tok av til høyre (vest) og skulle vi prøve oss på Gravskarhøgda, måtte vi ta av nå. Plutselig skinte solen og en blå himmel åpnet seg over oss, og toppen ble synlig i vest. Vi skiftet til skifeller, tok av fra løypa, tok på alpinbriller og balaklava, for nå fikk vi vinden mer i ansiktet. Gleden over tegn på godt vær ble kortvarig, og toppen var alt forsvunnet i skyer innen vi rakk å begynne å gå! Likevel gikk vi 2-300 meter i slak motbakke mot toppen, men nå begynte det å snø for alvor, og snøfokket gjorde brått at absolutt alt forsvant rundt oss. Ingen vits i å fortsette nå. Vi holdt høyden sørover, og visste vi kom til å møte på sporet tilbake til Atnsjø. Merkepinnene støtte vi snart på, men scootersporet var så godt som forsvunnet. I en halv time fulgte vi pinnene bortover og i blant svakt oppover, hele tiden med et solid vindtrykk i ryggen, som kompenserte for dårlig glid. Men da løypa begynte å helle nedover fra 1180 meter, forsvant all sikt. Enda godt vi hadde uværet i ryggen, og at vi hadde merkepinner å følge. Vi kunne ikke lenger se fra en pinne til neste, men ved å fortsette i omtrent samme retning etter å ha passert en, var det en lettelse å finne neste, og korrigere kursen. Jeg benyttet anledningen til å øve på å betjene gps-en med store vindvotter – en skikkelig utfordring! Og uten votter på ble det ganske kjølig øyeblikkelig. Etter 20 minutter i blinde kom vi så ned i bjørkeskogen, og det ble sikt igjen. En nyttig erfaring å ha med seg, ikke minst for Lars-Petter, som ikke hadde opplevd slikt før! Like før vi nådde bilen var det et øyeblikk med fantastisk lys og brukbar sikt innover mot Rondane, men innen kameraet var ute av sekken, var skuet dessverre over. Selv om været jevnt over var dårlig på denne turen var vi enige om at den hadde sin sjarm og spenning likevel. Ser at andre også var på tur i høyfjellet denne dagen, og er til en viss grad trøstet ved at flere opplevde vind og masse vær.
  24. Artig å lese om dette! Risikovurderinger må da bli litt vanskeligere i fjerne land enn i kjente og hjemlige fjell? Jeg tenker ikke bare på utfordringer i ukjent fjell og natur, men på forhold som en nordmann kanskje ikke kan vurdere. Du er inne på det; mulige møter med bevæpna smuglere og gærne villbikkjer. Hva med ville dyr og ukjente farlige insekter? Du hadde vel sikkert lest en del på forhånd om flere ting enn bare fotturen og fjellivet... Ellers et kjent fenomen om å kombinere fjellturer med familiens ferie. Kona mi kan nok knapt foreslå et land i framtiden, uten at jeg har en fjelltur på programmet også
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.