Ole-Petter

Bare for informasjon...

Har kun erfaring sommerstid med skaret du nevner: Første turen - i min grønne ungdom i juli ca 1995 - opplevdes noe bratt og skummelt. Broren min nektet å følge meg opp, og satt og venta en time-halvannen på meg. Jeg gikk alene og uten tau. Andre gangen, i slutten av juli 2004, hadde jeg med meg tre ungdommer, der en ønsket tau en taulengde. Se bilder. Stegjern fram til midten av juli er kanskje lurt å ha med i sekken, sammen med et tau...

Min erfaring med Jotunheimen i juni etter jevnlige besøk i 15-20 år er: Vestlige deler (så som Hurrungane): Oftest for tidlig for fotturer - i alle fall opp mot toppene (over 2000m). Gikk i fjor på beina inn i Ringsdalen, og tok på skiene - og hadde en flott skitur opp mot Midtre Ringstind. Det var 7.juni. Webkameraet på Turtagrø gir ofte et fint bilde av snøsituasjonen i vest. Turtagrø ligger på rundt 800m. Se: http://www.turtagro.no/?page_id=240 Østlige deler: Fotturer mulig - også ganske høyt. Særlig med de beskjedne snømengdene vi har hatt i vinter. Med telt i Leirungsdalen har du mange flotte turmuligheter på alle kanter.

Takk! Så fint med folk som har vært der. Noen som har gått hele denne eggen da?

Etter å ha studert Helgesens "bibel" og støvsugd forumet her, er jeg fortsatt ikke helt sikker på travers av denne eggen. (Å søke på "eggen" på forumet innebærer dessuten vanvittig mange treff...) Jeg har skjønt at vanskelighetene kan komme opp mot 3, men på hvilken måte? Hvis man går fra Høgdebrotet, kan man da omgå det vanskeligste punktet med en liten rapell? I så fall er planen å la tauet henge, mens jeg besøker Eggen 2041, og deretter benytte det hengende tauet som "sikring" på vei tilbake og opp til Høgdebrotet. Detaljert informasjon ønskes altså. På forhånd takk!

En sammenlikning med Besseggen med tanke på luftighet slår likt ut, tror nå jeg. Kona vil prøve Knutshø FØR Besseggen, simpelthen fordi turen ikke tar så lang tid som Besseggen. På Besseggen er nok følelsen av mer høyde og utsikt til stede, og eggen er smalere, men takene desto bedre, mener jeg. Har gått Besseggen 7-8 ganger med ulike folk, der bare en har fått seriøse høydevansker. (Men kjenner også til ei jente på 17-18 fra Horten som snudde, gikk tilbake til Memurubu, og deretter stien langs Gjende tilbake til Gjendesheim - en utrolig omvei.......)

Fint å få fram alternativer. Jeg skriver like mye som informasjon til andre som planlegger å gå de samme turene. Enig i at eggen helst bør gås mot vest dersom man frykter litt problemer med høydeskrekk. Og at man kan omgå det første og bratteste klyvepunktet er jo kjekt for noen. Selv synes jeg at det bare krydrer turen med litt klyving.

Med gårsdagens 7-timerstur til Kvitingkjølen i beina, var jeg noe usikker på om jeg virkelig skulle gå denne langturen; 14,5 km i luftlinje fra bilen og rundt 1300 høydemeter å overvinne. Dette er den mest avsidesliggende 2k-toppen i landet, og høyeste punkt i Reinheimen. Jeg satte opp teltet ved Billingen ved rv 15 kvelden før, og forberedte en tidlig start. Kl 06.00 var jeg i gang i motbakkene opp på høyre side av elva Store Føysa, med skiene spent fast på sekken. Det var blå himmel lenger i vest (!) mens et høyt skylag gjennom dagen effektivt skulle hindre for kraftig solstråling og oppvarming av snøen. Var det noe jeg fryktet, så var det søkkvåt snø som kollapser på en halvannen mils retur. Det går stier på begge sider av elva, og mest tydelig lot tråkket på vestsida (venstre for elva) å være. En sjarmerende trebru krysser elva litt overfor den litt større brua til hyttefeltet her. Et godt stykke høyere – jeg vil gjette på snaut 1000 meters høyde – er det også mulig å krysse elva. Her ligger en imponerende svær stein kilt fast høyt opp i gjelet (se bilde), og et tydelig tråkk fører over her. Tilløp til panikk Fordelen med å gå såpass seint på våren var at bakkene opp fra Billingen stort sett var bare, så det gikk rimelig greit og kjapt opp på beina opp til litt over 1000 hm. Fra da av – og i de neste lange timene var det skiføre. Panikken grep meg et øyeblikk; jeg hadde ventet med å fylle vann på flaskene, og her oppe var det bare snø. En så lang tur ville være farlig uten en dråpe vann i sekken. Jeg søkte litt i feil retning i forhold til dagens turmål, men fant heldigvis snart rennende vann nær gjelet ned til Store Føysa. Det var bra, for det viste seg kun å være ett sted seinere på turen der jeg så rennende vann (og det hadde blitt vanskelig å få tak i…) En snau halvtime hadde dette vann-tullet kostet meg, men i forhold til nytteverdien – og i forhold til en lang dag på tur – gjorde det selvsagt ingenting. Langt og lengre enn langt Så var det bare å labbe og gå. Jeg beholdt skifellene på hele veien (!) I ettertid ser jeg at jeg burde tatt dem av på den relativt store flaten før og inn i Skarvedalen, men jeg fryktet limet begynte å bli dårlig, og at de kanskje ikke ville feste seg igjen dersom jeg tok dem av. Jeg hadde noen veipunkter å gå etter, likesom etappemål, og nøt ellers ensomheten, stillheten, omgivelsene, utsikten og gløttene av sol. Lemen var det overalt, og rett som det var skremte jeg noen ulldotter som suste over snøen, eller om jeg kom for nær; skrek og viste tenner mot meg. Vinden var litt ubehagelig; så jeg søkte ly bak hytteveggen like før vannet i Skarvedalen. Denne jakthytta kan man visst låne nøkkel til nedi Skjåk – et tips for de som eventuelt vil dele turen i to. Fra hytta så jeg også dagens mål; Gråhø. Etter en 20 minutters matpause - dessverre på skyggesiden av hytta - sammen med flere døde lemen, slo sola igjennom for en tid, og jeg nøt den neste timen østover. Jeg begynte faktisk å fantasere om å plukke med meg flere av toppene i området, men så økte vinden kraftig på, og i bakkene opp vestflanken til toppen måtte vindjakka fram, sammen med alpinbrillene. Sterk vind Den siste halve kilometeren ble en kamp først og fremst mot vinden, men presis kl 12.00 nådde jeg toppen. I ly av varden måtte jeg forsikre meg om at staver og ski ikke kunne blåse av sted. Flott utsikt ble redusert til noen kjappe bilder og rask retur, og slett ingen feiring av totusenmetring nummer 140. Jeg hadde lest om en som gled tilbake på skiene på 1,5 time. Det kom garantert ikke til å skje i dag. Vinden fikk jeg i fjeset, og snøen var løs og våt, slik at gliden ble borte. Jeg trøstet meg med at det kunne vært langt verre. Det ble derfor en god del staking og diagonalgang i svakt nedoverhellende terreng, og jeg brukt 3,5 t tilbake. Å følge stien ned til Billingen var enkelte steder umulig; der rant det nå en diger bekk. Det var derimot behagelig å gå på føttene igjen, ja et kjærkomment avbrekk faktisk. Egentlig er veksling mellom ski og fottur ypperlig for meg, fant jeg ut!

Kjørte opp til til Soleggen leirskole (50 kr i bom) og tok av litt før leirskolen på vei oppover mot sør. Som forventet kom jeg ikke særlig langt (til foten av noen bratte bakker), før snøfonner sperret veien. Jeg var beredt, og ut av min lille Yaris plukket jeg både sykkel og ski fram! Forhjulet ble skrudd på sykkelen, skiene og stavene fastspent på den nyeinnkjøpte Fjellreven-sekken, og jeg var klar! Sykkelen ble trillet mye av veien, og etter bare 2 km ble snøfeltene så hyppige at jeg likeså godt parkerte den. Fortsatt med skiene på sekken gikk jeg videre oppover veien, og fant snart brua over elva ved Sålell. Gps: 32 V 480087 6851969 1165moh. Kan jo være kjekt å ha i tjukk tåke for noen… Jeg gikk nå i sørøstlig retning i rundt 2 km til snøen ble såpass sammenhengende at det lønte seg å ta på ski (og feller.) Været var sånn passe, men innimellom kom sola fram. Uansett, disse to toppene skulle til pers nå. Oppover nordvestflanken til Kvitingskjølens vesttopp (2060) var det mulig å gå sammenhengende på snø, men oppå ryggen på 1800 m var det et parti som var helt avblåst, og jeg tok skia i hendene, mens stavene hang fast rundt håndledda. Når jeg nå tok på skiene startet det å kladde noe forferdelig, og de siste 200 hm ble veldig slitsomme - jeg vurderte å gå på beina i stedet. Toppen hadde i alle fall noe utsikt, og det bedre været i øst kjempet en drabelig kamp mot mer tåket og skyet vær i vest, og frontlinja var akkurat over meg. Jeg hadde sett på kartet at det virket bratt øst for toppen, og heldigvis var også sikten god nå, og bekreftet dette. Utfor her ville jeg ikke, så jeg la en solid sving sørover, før jeg gikk rett øst og opp mot hovedtoppen. Nå gikk jeg uten feller, og kladdinga var akkurat så liten at det i stedet fungerte som perfekt festesmurning! Jeg var storfornøyd med snøforholdene nå, etter å ha ergret meg tidligere. 30-50 m før toppvarden på 2064m forsvant den totalt i skyene, og brått var jeg innhyllet av tjukk tåke på alle kanter. Med gps er jo slikt bare sjarmerende, men toppbildet gikk i vasken! 2k-topp nr 139 var i boks, og jeg kunne glede meg over masse nedoverbakker. Jeg tok meg greit ned i botnen nord for vesttoppen, og holdt høyden så godt jeg kunne, samtidig som jeg skled nedover (vestover) mange kilometer helt ned til Sålell, men litt lenger sør. Fulgte så elva nordover til brua, og sto (litt) på ski ned til sykkelen igjen. Så 5 min trilling ned til bilen. En artig og variert tur i til dels fint vær på slutten, på rundt 7 timer. Ikke de store bildene akkurat fra denne turen, men...

På vei til vårskiturer rundt Lom hadde jeg fredag ettermiddag 6.mai noe god tid, og det nydelig været innbød til en liten utflukt til et turmål jeg ikke har prioritert til nå; Knutshø. Den beskjedne høyden til tross, turen var artig, med noen klyvepunkter og fin utsikt hele tiden. Ikke minst var det årets første fottur i høyfjellet. Bare et par steder krysset jeg noen mindre snøflekker oppe på eggen. Turen tok meg drøyt 2,5 timer. Se ellers bildekommentarer.

Takk! Jeg misunner dere denne turen. Hadde selv ønske om Dufourspitze forrige sommer, men det ble stopp etter en natt på Mantova-hytta, etter en akklimatiseringetur opp til så vidt 4000 meter. Jeg sliter med migrene generelt, og hodepinen slår til allerede ved rundt 3000 meter. Det er helt fortvila. Etter 4-5 turer til Alpene er jeg nå møkk lei hodeproblemene, og gir opp de store drømmene inntil videre. Men det er flott å lese rapporter derfra, og drømme - så mange takk!

Fortsetter "tabbeskolen", jeg: Som troll ut av en eske havnet jeg i en kritisk situasjon en vakker junidag i 1993 i Romsdalen - i min grønne og uerfarne ungdom. Etter avbrutt toppforsøk på Store Vengetind, småløp jeg og en kamerat nedover snørennene mot Vengedalen. Det går som kjent raskere å returnere på snø enn i steinura. Vi skled og løp, og lo og frydet oss i junisola. Etter hvert ble snørennene mindre fyldige, i takt med at vi kom ned "til sommeren." Kameraten min stoppet, og syntes vi skulle velge ura videre, for faren for råtten snø økte. Jeg kjente at snøen i renna fortsatt var hard og fast, men så at det midt i renna var noe mørkere parti, hvor mikroskopisk rusk og rask hadde samlet seg - et tegn jeg visste jeg burde ta på alvor. Likevel gikk jeg forsiktig her, og småtrampet, for å sjekke fastheten på snøen. Den var utmerket! Så ga snøen etter - jeg prøvde å hoppe til side, men var alt på vei ned i et hull, traff såpeglatt og bratt sva under isen, og skled et par meter til , ned under isen. Alle forsøk på å klyve opp igjen var håpløse; såpeglatt sva og en bekk med iskaldt vann i ansiktet. Lite albuerom mellom fjellet under meg og isen over meg, var det også. Jeg klarte ikke kommunisere med kameraten min. Jeg ble lynraskt kald, og skjønte det hastet med å komme seg ut av fella. Jeg ante lys et godt stykke lenger nede - der renna slutta. Jeg tenkte ikke, handlet kun; og akte meg videre nedover under isen, og et par punkter var det bare med nød og neppe jeg slapp igjennom. Hadde jeg vært den som hadde båret sekken (vi hadde byttet på), hadde jeg kilt meg fast her! Til slutt kom jeg ut i nedkant av renna, for den tok slutt like før et stup på 3-4m. Heldigvis lå den ikke utfor kanten, så jeg slapp greit fra det hele. Kameraten min sto ved hullet i renna 15m lenger oppe og ropte ned i det, og skjønte null og niks da han hørte at jeg opprømt ropte på ham fra enden av renna. Resultat: Kun skrubbsår på armene. Fikk varmen raskt i gjen i sola, da jeg tok av meg det våte tøyet. Lærdom: For alltid skeptisk til smale snørenner om våren; unngår mørke partier i snøen; og unngår helst å gå på snørenna der jeg antar vannet renner under isen. Bruker staver i fjellet også om sommeren, og sonderer snørenner og snøflekker langt bedre da. I ettertid tenker jeg at dersom passasjen under isen hadde vært noe smalere, hadde jeg omkommet under denne renna, for det var umulig å komme seg opp det såpeglatte svaet, med isvann sprutende i ansiktet. Kameraten min kunne jo intet gjøre, og det ville gått minst en time før han kunne skaffet assistanse, antakelig langt mer tid...(før mobilens tid) Legger ved to bilder fra denne turen.

Takk for spennende rapport. Det frister meg ikke særlig, men jeg er glad for at jeg får "delta" ved å lese dine utførlige rapporter.

Nesten litt sørgelig å lese dette, faktisk litt vemodig. Har fulgt med på tekstene fra omtrent alle turene - og det har vært trivelig! Gratulerer, og lykke til med nye prosjekter!

Takk for rapport. Har denne inne på gps-en min, i tilfelle jeg er i nærheten en dag. Dette hjalp på motivasjonen.

Har støtt på noen slike utenlandske sider i blant, men har ingen adresser å gi deg. Tror Garmin +track kan være gode søkeord - men de fleste treffene blir jo utlandet, da. Fant gps-spor for ruta opp på Ben Nevis - høyeste fjell i Storbritannia, husker jeg. Diverse ruter i Alpene er også lett å finne. Enig i at det burde vært en side for norske kommuner og fylker. Har travet en del på jakt etter kommunetopper i Sør-Norge, og mang en sti har grodd igjen, mens andre ikke finnes på kartet en gang.

Skikkelig innspurt på tampen av sommerferien, skjønner jeg. Hvor mange 2k-topper ble det i løpet av ferien? Og kommunetopper?

Hupp! Tro kopi av turen min et par uker tidligere, jo! Imponerende tid - også på DET føret. Og så går du på Fanaråken etterpå. Det sier meg masse om kapasiteten din, Sondre.

Jeg sier bare: Med samme appetitt for mat, som for fjell, så hadde du vært stein dau pga forspisning for lenge sia!

Det siste bildet var da helt fantastisk!

Nydelig helg, ja! Fine bilder. Skjønner at dere sikra med tau.

Jeg skjønner at jeg må til Molladalen for første gang snart... Takk for inspirasjon!

Stilig tur! Hva vil dere anslå klyvingen opp på St. Smørstabbtinden til - altså den ruta dere fant fram til og gikk til slutt? Var det noen grad 2 punkter, eller mer?

Ja, det er nok ingen tvil om at breene går tilbake over hele linja. Sherpa er kjekt å ha, enten en er gammel eller ung!

Siste del: Stølsnostinden