Ole-Petter

Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!

Her er rapporten mer forseggjort, med kart og gps-spor, som til og med kan lastes ned: http://peakbook.org/tour/38646/Krevende+travers+av+Lauparen+%28nord-+og+%C3%B8steggen%29.html

(Legger ut enda en turrapport, jeg. Det er jo frivillig å gidde å lese dette...) Godværsdagen i slutten av juni skulle utnyttes maksimalt, og jeg hadde lest at nordryggen på Lauparen skulle være mulig uten tau, og ville også utforske eggen videre over Brurefølgjet i øst. Det ble en krevende travers, og bom stopp ved starten på Brurefølgjet… Parkerte på p-plass i Tresfjord ved veien som går over Vaksvikfjellet, gps 32 V 402216 6931371 på 90 moh, og fulgte skilt mot Eirsdalen, først litt østover. Så gikk den rødmerka stien over et gjerde (!) etter en bro, langs elva et kort stykke bak et uthus, før det var fin-fin skogsvei langt innover (sør) i dalen. Etter nesten 3 km gange fra p-plassen tok en sti av rett fram, mens veien svingte oppover mot øst (blant annet mot Rona og Nonsfjellet.) Galt stivalg Etter bare 200 m på stien kom jeg til et stikryss med skilt. Men skulle jeg til Eirsdalssetra eller Kjersemsetra? Jeg hadde gjort for dårlig research på forhånd, og ante ikke annet enn at jeg skulle opp mot nordryggen på Lauparen i sør. Begge stiene gikk noenlunde i samme sørlige retningen. Jeg satset på Eirsdalssetra, og fikk straks brynt meg på noen bratte bakker. Etter rundt 10 min var jeg oppe på setra, der stien stoppet. Æsj! Så var det bare å rusle ned og tilbake til stikrysset igjen. Den andre stien var i litt dårligere forfatning; og «Dagmar» har nok skylda: Rett som det var lå et lite eller større tre over stien og sperret veien. Brått var det et digert dyr som rørte på seg inni skogen, og jeg skvatt til. Sidesynet hadde varslet meg, men nå så jeg at det heldigvis bare var en hest (!) Flere hester fulgte på, og snart noen sauer også – et rikt dyreliv her inne, altså. Klyving opp nordryggen Halvannen kilometer etter stikrysset gikk ruta over elva (uproblematisk) og vestover opp et kort stykke, før den svingte sørover. Etter kort tid, da stien svingte mer mot vest, passet det å ta av mot sør, og opp de bratte gressbakkene på Breidskallens nordvestflanke. Krattskogen hadde nå tatt slutt, og jeg gledet meg til klyvinga opp på nordryggen på Lauparen, som tok seg flott ut. Oppe ved Breidskallen skulle man ta sikte mot et tydelig skar på nordryggen, men opp dit var det et digert snøfelt. Ved å holde langt lavere ville jeg få mer klyving (på tørt fjell) og valgte derfor dette. Etter 2t 45 min var jeg endelig i gang med klyvinga, som varierte mellom å klyve på selve eggen og andre ganger omgå luftig punkter ved å holde til høyre. Ganske løst her og der, og noen steder kom jeg nok bort i punkter av grad 2- selv om jeg omgikk de bratteste og mest utsatte delene av eggen. Været var imidlertid topp, og soltørr klippe med stor utsikt til begge sider er noe av det beste jeg vet, så jeg koste meg oppover. Mot slutten så det litt bratt ut, men det løste seg veldig greit, og etter 40 min klyving var jeg oppe. Herlig utsikt, og varde med kasse og bok. Tok en lang spisepause og koste meg i sola. Østeggen med «Militærlua» Eggen videre østover så meget spennende og utsatt ut, men skulle være mulig å gå uten tau. Etter kort tid kom jeg til en liten sylkvass pinakkel, som jeg ikke engang prøvde på uten tau. Det var lett å omgå denne i sør. Like etter denne var en tykkere og bratt pinakkel, som fra siden så ut som en av Forsvarets «berets» med sin skrå utoverhengende stil. Jeg tror derfor det er denne som blir kalt for «Militærhua». Heller ikke denne så enkel ut om en ikke har tausikring, men nå var en omgåelse i sør ikke lenger noen «tur i parken» akkurat, og jeg måtte klyve litt ned og opp i et skar. Vil anslå punktet til 2- eller kanskje 2. Så fulgte jeg i sørsida en bred hylle under østtoppen, som fra vest åpenbart krever tau. Etter nesten å ha rundet østtoppen, skjønte jeg det var mulig å klyve opp i sørflanken. Jeg satte igjen sekken, og på tørt fjell følte jeg ikke behov for tau, selv om det vanskeligste punktet nok er grad 2 her. Tok et bilde på toppen, og kløv tilbake samme vei. Klyving nedover østeggen Nå bar det nedover østeggen, men ganske snart støtte jeg på en utfordring, der et rappellfeste (tauslynge) talte sitt tydelige språk. Ved å søke litt østover fant jeg en mulige klyverute ned dette bratteste punktet på østeggen. Utoverhellende sva uten særlige tak er utfordringene her, men på tørt føre var friksjonen stor nok til at det var forsvarlig klyving uten tau. Åpenbart et punkt grad 2 her! Stopp ved Brudefølget Sør Så gikk det greit ned til laveste punkt på østeggen (ca 1220m). Jeg var rimelig spent på veien videre, for nå kom det en rekke bratte punkter. Først opp på Brudefølget Sør, der det på slutten var et noe utsatt klyvepunkt, som jeg gir graderinga 2(-). Etter toppen kom jeg ikke mange meterne før det var en slynge som talte om rappell. Jeg søkte litt fram og tilbake, men her var det ikke snakk om å klyve ned uten tausikring, så jeg måtte prøve en omgåelse av toppen i nordflanken. Dette ble en komplisert affære på fuktige grasshyller og løse steiner i skyggen av sola, og minst ett punkt med gradering 2. Noe andpusten og skjelven kom jeg forbi toppen, og kunne fortsette litt til på eggen østover. Gir opp eggen videre mot Brurefølget En hammer reiste seg stupbratt og krevde tausikring. Jeg kom meg videre i sørflanken et stykke, men det ble stadig mer utsatt klyving og jeg fant ingen lettere veier oppover. Klokka nærmet seg 15, og jeg var helt tom for vann. Migrenen banket så vidt, og jeg skjønte at selv om jeg fant en evt omgåelse av hammeren over på nordvestflanken av Brudefølget (burde være greit å klyve opp en av snørennene der), ventet fortsatt svært mange kritiske punkter og masse klyving opp og ned den kvasse takkete eggen. Det var derfor lett å avslutte moroa, «mens leken var god.» Jeg tok meg forholdsvis greit ned snøfeltet i den første botnen i nord, og ikke minst fant jeg snart rennende vann, som slukket både tørsten og migrenetendensene – deilig! Skulle jeg likevel skrå opp mot Nonsfjellet i øst, og prøve meg på Brurefølget fra nord? Jeg forkastet ideen siden det alt var ganske langt på dag, og jeg hadde 6 timer i beina, og 1300 høydemeter og masse klyving. Traversen av Brurefølget tror jeg er en dagstur i seg selv, og tau er nok absolutt kjekt å ha i sekken. Småspennende ned til Møsvatnet Snøfeltet tok etter hvert slutt, og vått mosegrodd fjell ventet, med utoverhellende flater. Dette kunne jammen bli en bomtur! Jeg holdt meg ganske nær bekken/elva og klarte å tråkle meg ned på en rimelig trygg måte, og ble muligens reddet av en stor snøflekk i nedre delen av bratthenget her: Et parti med kompakte sva stoppet framdriften, men et 1-1,5m hopp ned på snøflekken ble løsningen. Noe råtten snø her og der måtte jeg også se ekstra opp for. Er ikke sikker på om jeg kan anbefale denne veien ned seinere på sommeren. Nå var det grei skuring videre, og snart var jeg på stien igjen, og kunne småjogge ned Eirsdalen tilbake til bilen. 7,5 t på tur Normalveien på Lauparen er selvsagt langt enklere enn denne varianten. Brudefølget er nok en tur i seg selv, men jeg tror nok tau er kjekt å ha der, selv om man går fra nord. Skal en følge eggen i sin helhet; eller klatre fra sør mot nord, er tausikring en nødvendighet, ser det ut til.

Kom fra Ørsta, og sammen med masse turister tok vi ferga over Hjørundfjorden, fra Sæbu til Leknes. Mektige omgivelser, men en del skyer lå over alle toppene. Det skulle imidlertid bli topp vær neste dag! I Urke tok vi av opp Urkedalen, men stoppet ved en grind et stykke opp på grusveien. Bortimot 50 par stirrende geiteøyne møtte oss bak grinda. Om det var friheten utenfor grinda som de lengtet etter, eller om de bare var nysgjerrige, var vanskelig å si. Usikkerheten vår gjorde i alle fall at vi var meget forsiktige der vi åpnet skaberakkelet, som viste seg å måtte åpnes utover. Heldigvis spratt geitene unna, og vi kunne kjøre inn. Ikke så mye som en killing slapp ut i dalen her, nei! Vi kom likevel ikke mange hundre meterne videre, før det igjen var stopp – definitivt! Et berg av snø lå over veien, som et forvarsel på hva vi hadde i vente lenger opp i dalen. Vi satte derfor opp teltet rett ved veien (gps 32 V 374011 6901769 på 130m) og tok livet med ro utover kvelden. Noe opplett i skyene var det, og innimellom fikk vi derfor små glimt av «herlighetene»; tårn og spir og kvasse tinder! Utpå kvelden kom det en kar i olabukser travende i stort tempo oppover mot oss, og jeg sa til junior: «Nå blir vi kanskje jaget? Det ser ut til å være bonden sjøl.» Men jeg tok feil, for det var en trimmer. Han for forbi, men på tilbaketuren kom vi i snakk. Han fortalte om enorme mengder snø i fjellet i vinter, og at det var målt over 3 m snø på flatmark ved en hytte oppi dalen der i vinter. Det forklarte fonna som sperret veien nå i slutten av juni. Raset var kommet høyt oppe fra. Neste morgen var det lettskyet og pent, og omgivelsene kunne nytes i fulle drag. Særlig virket Urkedalstindene spennende, og det var jo innover i denne retningen vi skulle. Vannflaskene lot vi ligge tomme i sekkene, og løftet om finvær ut dagen gjorde at vi tok med et svært begrenset utvalg tøy; bare en varm genser og vindjakke. Stegjerna og isøksa fikk derfor rommelig plass i ryggsekkene. Opp til Nordkopen Kl 08.00 presis la vi i vei, over snøfonna, og på veien videre opp i dalen. Vi hadde ikke engang rukket å gå en kilometer, før vi tok av på sti ved skiltet som viste «Råna» på gps 32 V 374543 6902371 230moh. Lettgått sti her, og nærkontakt med de ville Urkedalstindene. Nede ved elva lå en fonn oppetter dalen, som bare ble større og bredere, og rundt en sving (oppe i Nordkopen) så vi at den vokste seg så stor oppover at vi kom til å gå på snø fra nå av. Stien svingte litt opp i et bjørkekratt, så vi fulgte den. Det var dumt, for krattet slukte tråkket nesten helt, og seinere på dagen gikk vi mye lettere på snøfonna ned igjen. Nå fikk vi også se veien videre opp den nordvestvendte dalen. Vi hadde lest om veivalget her; men «snøflanke-alternativet» endte ikke i klyving som det normalt gjør seinere på sommeren. Nå var det bratt snø helt opp. Derfor valgte vi «stien opp i skaret» og deretter eggen oppover mot Midtre Regndalstind. Usikkerheten her var snøforholdene oppe på eggen og ikke minst over en meget bratt hammer som var lett å identifisere. Snø lå det uansett hele veien oppover, så noen sti var det ikke snakk om å følge. Trøblete fylling av vannflaskene Etter et litt flatere parti i dalen kløv vi inn på noen sleipe våte klipper for en pause og litt vann. Østtoppen på Elsandtindene (1398m) tok seg vanvittig bra ut herfra; spiss som en nål. Vi kløv litt videre på klippe, som variasjon til snøtråkkinga, men det ble for tungvint, sleipt og glatt. Da var snøen et bedre alternativ, og ikke minst jevnere stigning. Etter en stund til så det dårligere ut med tanke på rennende vann, og jeg søkte resolutt opp mot høyre til «den siste bekken». Det viste seg å bli et styr å komme helt inn til denne, for å få fylt flaska. Rett forfra var det stor fare for gjennomslag i snøen så det ut til, så jeg måtte velge en bratt og sleip variant fra siden, som i tillegg ga meg en «forfriskende» dusj. Jeg ble søkkvåt og tenkte at jeg selvsagt burde ha fylt flaskene ved forrige stopp, men egentlig gjorde det ikke så mye i solvarmen. Nå var vi klare for å komme oss opp på eggen. Snøen bratnet til, og jeg tråkket bedre spor for Lars-Petter (17). Så kløv vi inn på soltørr klippe, som vi fulgte rett opp (grad 1). Ned igjen valgte vi selvsagt glissade på snøen ved siden av. Ryggen mot Midtre Regndalstind – en «høydare» Oppe på ryggen ble det mer utsikt, og vi søkte steinur de få stedene vi kunne, i stedet for snøen. Jeg var svært spent på den bratte hammeren. Ville snøen gi oss skumle utfordringer her? Snart smalnet eggen inn, og vi fikk nærkontakt med nordstupet, men kunne også se dagens mål; Råna! Den så i alle fall soltørr ut, i alle fall øverst og ytterst på det som måtte være en kvass egg. Nå gikk det bratt opp på hammeren, og snøen forsvant for en stund. Forholdsvis bratte utoverhengende sva mot sør tvang oss mot venstre og en tometers hammer dukket opp; åpenbart fotturens vanskeligste punkt for eventuelt høydesvake. Klatreteknisk var det nok bare en ener, men luftigheten var absolutt til stede. Vi nøt imidlertid punktet, dog med skjerpede sanser. Nå dukket snøen opp igjen, og en relativt luftig egg måtte passeres. Bare artig i godvær, vindstille og under fine snøforhold. Stegjerna og isøksa ble liggende i sekken min, men så hadde jeg stavene å støtte meg på også. Junior tok opp isøksa som ekstra støtte og sikkerhet nå. En ny bratte/hammer dukket opp, og siden snøen her i nordflanken hadde ligget lenger i skygge, var den ganske hard. Vi kløv derfor opp på bar klippe til toppen, og krysset så en ny snøegg, som hadde den fine formen at den ble kvassere helt på slutten inn mot ryggen opp mot Midtre Regndalstind samtidig som det der også ble mindre luftig. Konklusjon: Artig! Nå måtte vi krysse vestflanken på Midtre Regndalstind; et relativt bratt snøfelt med god utsikt nedover. Ved isete forhold vil jeg tro folk vil sette pris på stegjern og isøks også her. Oppe på den flate og brede ryggen mot Råna tok vi en solid pause i sola, før vi satte igjen sekkene, tok av oss på overkroppen, og kjørte på opp til toppen. Underveis dukket det plutselig opp en masse fotspor i snøen, som forsvant like fort som de var dukket opp. Dette forundret oss veldig – hva var dette? Jeg så to parallelle lange smale søkk i snøen; spor av helikopter! Det kunne ikke være annet. Grundig utforsking av toppeggen Lett klyving de siste meterne opp på Råna, på soltørt fjell. Kjempemoro! Eggen gikk sylkvasst videre utover mot noe som så ut til å være to toppunkt til. Vi var så ivrige etter å utforske denne at vi i første omgang helt glemte toppbilde ved varden! Det var bratt klyving (grad 2?) ned i skaret mot neste «topp» - men dette klyvet kan omgås i østflanken. Så luftig opp til denne toppen, som vi likevel ikke trodde kunne være høyest. Lars-Petter ville ikke klyve videre uten at jeg fikk «sjekket ut» først. Det ble opplagt toerklyving videre, muligens en 2+ også, og hakket luftigere opp til neste (og siste) toppunkt. Vi koste oss i godværet, men var ytterst forsiktige. Ingen markering av «toppen» her, så vi la opp noen steiner. (Vi måtte imidlertid flytte dem, for å klare å ta oss tilbake igjen, før vi igjen la dem på plass.) Nå var det definitivt stopp uten tau. En 15m loddrett hammer og sylkvass egg lenger der nede! Jeg fant to rappellfester; en kile og karabinkrok, og en kamkile med karabiner, og som en liten skjæreunge fikk jeg løsnet metallet og plukket det med meg! Vi kløv tilbake og tok litt bilder underveis. Ut fra synet å dømme, og ut fra gps-sporet, later det til at det høyeste punktet er den første (og lettest tilgjengelige) toppen. Så gikk vi lett på snøen tilbake til sekkene, og fikk på oss trøyer igjen. Uten solkrem var det ikke trygt med mer enn 1,5 t i disse omgivelsene! Vi ville plukke med oss Midtre Regndalstind også, men direkte opp nordeggen ville vi ikke prøve, for øverst her lå en rest av en svært bratt snøfonn. Den sperret hele nordflanken, men ved å følge vesteggen opp gikk det greit. De siste meterne var horisontal luftig egg – herlig! Vi tok oss god tid til litt fotografering både her og på veien ned igjen. Og returen er noe av det mest behagelige jeg kan huske å ha gjort; nedover på snø nesten helt ned til 250 meters høyde! Se evt andre og mer kommenterte bilder på: http://peakbook.org/...)este tur!.html

Seljebottinden var en topp jeg ikke fant så mye presis informasjon om på nettet, så denne kommunetoppen i Stordal ville jeg utforske mest mulig i godværet med gps-en. Parkerte på en liten asfaltert p-plass like før gården innerst i Seljebotten. Gps 32 V 408422 6918078 på 420m. Bonden, en hyggelig kar, ga meg to muligheter (der begge ble utforsket) for veien inn dalen: Første alternativ var å krysse elva der nede på bro like etter gården, og holde sørvest for elva inn dalen over myrene (ingen stier her, men gode sauetråkk). Dette innebar en usikker kryssing av den relativt store elva fra Uriskardbotn, som er den største av sideelvene i Seljebotten. Det andre alternativet (og som jeg valgte på tilbakeveien) var å følge veien innover nord for elva, og gradvis runde sørover innerst i dalen, så man unngår å krysse elva fra Uriskardbotn. VADING Jeg la i vei kl 10.10 i praktfullt vær. Bare noen hundre meter etter gården gikk det en traktorvei sør og ned til elva, der jeg fant en solid bru på gps 32 V 408569 6917706 på 400moh. Så fulgte jeg sauetråkk og kanten av myrene – hele tiden sør for elva – om lag 2 km sørøstover, inntil jeg støtte på elva fra Uriskardbotn. Den var flomstor nå i starten av juli, og jeg skjønte straks at dette innebar vading. Ved å gå litt oppover langs denne elva (sørover) fant jeg snart et sted den delte seg litt i to, og der det ikke var så altfor strie vannmasser, ved gps 32 V 410073 6916115 på 495 moh. Stavene var til god hjelp og støtte, og i bare underbuksa vadet jeg kjapt elva her. Nå var jeg heldig og fant et tydelig sauetråkk – jeg vil kalle det en sti – sørover og opp i Uriskardbotn. Tracket denne på gps, for å rote i krattet oppover i bratta her er kjekt å unngå. Oppe på vel 700 moh avtok krattet, og jeg forlot stien, tok av til venstre opp og sørøstover flanken her, helt opp til et tydelig vannfall på 1120 moh (gps 32 V 410372 6914713.) Antakelig kunne jeg med fordel fortsatt litt lenger inn i Uriskardbotn, før jeg svingte opp til venstre (øst). 2t 20min hadde jeg brukt opp til denne bekken, som kommer fra en liten kulp her oppe, som nå var azurblå og omtrent fylt av snø – vakkert, men sikkert iskaldt. Jeg merket meg den lange bratte snørenna som førte ned hit nesten helt fra toppen, men gikk «normalveien» videre: Snaut 500 meter sørover og øst for høyde 1182m, før jeg svingte bratt opp mot venstre (øst) og gikk i ganske fast ur en snau time opp til topps. Selve toppen er en diger snøkuppel som ikke gir så god utsikt i alle retninger, og ingen spor av varde var det heller under snøen. Jeg kretset litt rundt og knipset, før jeg dro meg ned til de tre svære vardene ved nordeggen. Her lette jeg etter toppbok eller kasse, men fant ingen ting, og tok en skikkelig lang rast og slappet av i stekende sol. Slik skal det være på fjelltur! Bar overkropp i vindstille, og kongeutsikt! NORDEGGEN OG GLISSADE Jeg ville utforske nordeggen, og særlig fristet en mulig glissade ned den lange snørenna mot vest. Jeg kløv forsiktig ned 10-15 meter og opp på en liten «klump» på eggen, som manglet varde. (Denne bygde jeg raskt og enkelt her.) Klyvinga hadde kanskje et 2- punkt, men er en høydesterk og har litt erfaring med bratt lende, er det overkommelig i godvær og på tørt fjell. Ved å følge naturlige hyllesystemer i sikksakk gikk jeg stort sett med stavene i hendene som støtte. Fra «klumpen» og videre ned nordeggen virket de neste 10-15 meterne hakket verre, men «klumpen» kan omgås i vest. Det var også veien jeg skulle, så jeg «sikksakket» meg på nye hyller ned til snørenna. Underveis måtte nok hendene tas litt i bruk også, med stavene hengende løst på håndleddene. Gir rutevalget i sin helhet graderingen 2- ned til snørenna, jeg. Nå var jeg spent på snøforholdene. Det virket greit, men jeg kløv delvis på snøen og delvis på tørre fjellet 15-20 meter lenger ned langs høyre kant på renna, inntil det ble en tanke mindre bratt. Forsiktig prøvde jeg ut en glissade med stavene som støtte. Joda, dette skulle gå, og et eventuelt fall ville stoppes av den myke snøen umiddelbart – ingen fare! Så var det bare å skli på støvlene ned til den lille azurblå kulpen, og etter denne dukket det opp nye snøfelter som kunne sklis helt ned til Uriskardbotn. Tror jeg brukte snaut 40 min fra toppen og ned hit (inkludert klyvinga øverst og vardinga på «klumpen.») Fulgte etter hvert sauestien ned i Seljebotten igjen, og passerte vadestedet mitt. Det virket som om det var mer vann i elva her nå, enn for bare noen timer siden. Men jeg ville heller prøve den andre veien, så jeg fortsatte NNØ inntil jeg 230 meter etter vadestedet så en diger bjørk som lå over de frådende vannmassene. «Dagmar» hadde kanskje gjort nytte for seg i vinter likevel? Etter litt prøving forkastet jeg denne løsningen pga noen gjenstridige greiner som var i veien, og fortsatte noen titalls meter mot NNØ. Her støtte jeg på en ny ganske stor elv, som kom fra øst; Rynggrova. Jeg ble tvunget i feil retning, mot vest, men etter noen titalls meter fant jeg et greit sted å krysse på gps 32 V 410204 6916326 på snaut 480 m. Nå svingte jeg mot nordøst, krysset to mindre bekker og fant en bro på gps 32 V 410113 6916625 på 470m. Denne broa virket noe unødvendig, men kan være grei å ha som referanse for andre. Nå var det bare å kjøre på over myrene nordøstover (og altså nord for hovedelva). 875m etter broa fant jeg starten på skogsveien på gps 32 V 409374 6917120 på 430moh. Skogsveien ble bare bedre og bedre, gjennom to grinder, og så var jeg tilbake ved bilen igjen kl 16.00 presis. ETTERORD Med tanke på Seljebottinden fra Seljebotnen anbefales helt klart skogsvei-alternativet nord for elva, av to grunner: 1,5 km med god sti (vei) og at man slipper vading av elva fra Uriskardbotn. Traff på en syklist ved p-plassen, og han hadde vurdert mulighetene for å nå toppen på ski en gang, sa han. Vestflanken er det opplagte alternativet da, men selv denne blir ganske bratt rundt 1000-1100 meter, så jeg ville nok anbefalt å ha med stegjern og isøks i sekken. Bonden på gården stoppet igjen traktoren, for å høre fra turen. Han savnet også to kalver, men jeg hadde ikke sett dem, kun et rådyr. Han forklarte grunnen til de mange plastposene som hang i gjerdet rundt potetåkeren; det holdt hjorten unna, så den ikke grov opp potetene hans! Jeg hadde undret meg på dette.

Slo leir i Vengedalen 24.juni, ved gps 32 V 438224 6931340 på 610moh. Grei teltplass her ved siden av et trebord med benker. Vi håpet på skikkelig opplett neste dag. Varselet var i alle fall bra for formiddagen, men det lunefulle romsdalsværet skulle vise seg å slå til, og det ble lite gløtt av sol, men derimot svært så oppfylte værprofetier for ettermiddagen; regnbyger. Fra teltet gikk vi neste morgen noen meter tilbake på veien, over broa, og krysset slik enkelt elva, og satte en ganske direkte sørøstlig kurs opp fjellsida på Vengetindene. Litt kratt, men vesentlig på store snøfelter opp mot en elv og en skulder vi kunne klyve opp på bart fjell. Noen punkter med grad 1, men et fint alternativ til snøen. Små glimt av sol ga oss motivasjon til å fortsette, selv om det var foruroligende mye skyer rundt oss. På rundt 1300 moh flatet det ut, og vi rundet søreggen på Vengetindene i 1500 meters høyde, noe som var passe med tanke på innsteget på breen som ventet. Her gikk det fotspor, men vi tok på tau, stegjern og tok også fram isøksene i tilfelle fall i sprekk. Så ikke snurten av noen sprekker, men jeg hadde sett bilder fra denne breen seinere på sommeren… Noe bratt i bløt snø opp de siste meterne til vesteggen på Kvanndalstind, men helt uproblematisk. Toppen kunne vi imidlertid ikke se på grunn av skyer, og vi var spente på om snøen kom til å gi oss vanskeligheter lenger opp på eggen. Stegjerna mine løsnet etter tur, og neste gang skal jeg prøve å surre dem med en kraftig strikk! Opp en meget bratt snøbakke, og et noe luftig punkt, før eggen flatet litt ut. Herfra så vi at det opplagt ble en klatrelengde, så jeg skiftet til svasko og tok fram alt klatrejernet jeg hadde båret opp. Akkurat i det jeg sto ved starten av taulengden og la inn punktet på gps; 32 V 440703 6929854 på 1625m, kjente jeg et drypp. Jeg tok et godt tak i første nabben, så ut til å være 3er klatring opp her, da det kom noen drypp til. All sikt forsvant, og skalljakka ble plukket fram av sekken, mens regnet økte på i intensitet. Ergerlig! Jeg har respekt for – og erfaring med – våte romsdalsfjell, og skjønte at dette betød retrett – igjen! Forrige gang, for flere år siden, var det kraftig vind som gjorde at vi snudde noe lenger nede på eggen. Vi skjønte at dette bare var første skuren av en rekke på flere som ventet, og varselet sa at regnet skulle øke på i intensitet utover ettermiddagen, så vi var ikke i tvil om at vi skulle snu. Nede på breen igjen lettet det, sola kikket litt fram, og jammen kom ikke toppen til syne også! Et øyeblikk lurte jeg på om vi hadde valgt feil, og tok noen fine bilder av Kvanndalstinden og Torshammeren. Skyene lå imidlertid tett rundt overalt, og sola forsvant like brått som den hadde dukket fram. Vi fulgte nå normalveien ned breen og like nord for Olaskarsvannet – snø hele veien, og lett og behagelig retur. Over Åndalsnes var det nå en mørk vegg av regn som nærmet seg oss, og idet vi hadde rundet nordeggen på Olaskarstind forsvant all sikt fullstendig! Heldigvis var det spor å følge i snøen ned mot Hornvatnet, for nå pøste det ned, og jeg så 3-5 meter foran meg. Lars-Petter, som gikk bak, mistet meg en stund av syne, og ble litt stresset. Jammen godt vi ikke drev 3er-klatring oppe på eggen nå! Snøforholdene var imidlertid ypperlige, så vi tok en artig glissade ned til Hornvatnet. Vi gikk innom steinhytta som ligger her nede. Gps 32 V 438104 6930119 på 760 m. Den var trang og lav, men har jammen to avdelinger, med peis i den ene, og noen smale trebenker. Neppe noe særlig å overnatte her, men en artig liten hytte. Vi ville imidlertid tilbake til bilen, rev teltet lynkjapt ned, og forlot Romsdalen for denne gangen med «uforrettet sak.»

Interessant tur; kjenner du til graderinga for klatringa? Hvilken rute tok dere opp?

20.mai gikk jeg Moldulhøi som en «oppvarmingstur» til Lodalskåpa dagen etterpå. Egentlig var en litt lettere 2k-tur planlagt, men en stengt bom 5 km før Spiterstulen omkalfatret brått planene. Parkerte ved stistart for Lendhytta på drøyt 500 moh (gps 32 V 462893 6859038). Her går det skogsvei i sikksakk opp til 750 moh, før en sti tar av rett opp i skogen. Med skia i hendene som staver (og de nye teleskopstavene i sekken) var det veldig greit å ta seg opp her. Snøen startet der skogen sluttet; perfekt! Brukte vel drøyt tre kvarter opp til 1050 meter. Jeg tok en solid spisepause i sola, skiftet til skisko, og la i vei mot sørvest med jevn stigning. Allerede fra 1400-1600 meter var snøen ganske tørr, og litt kladding ga bare utmerket feste, så fellene forble i sekken under hele turen. Kom etter hvert inn i forsenkningen der «Moldule» starter, og svingte sørover og opp til skaret øst for toppen. Så greit opp herfra. Brukte totalt 3:40 opp. Skyene lå stort sett i Jotunheimen, så jeg var heldig i dag! Skled ned og ruslet over Lendfjellet, og seilte videre ned om Lendholet. Så var det bare å krysse seg nedover den enorme snøflanken, og unngå de mest steinete partiene. Selvsagt ble det svært mye slush mot slutten, og greit å skifte til fjellstøvler igjen på 1050 meter, og rusle Lendstien ned igjen til bilen. 6,5 t på tur, men turen var egentlig litt for hard som oppvarming for Lodalskåpa neste dag.

Ja, tanken har streifet meg mer enn en gang! "Men det er mange måter å være gal på," sier faren min.

Solmaraton på ski over to dager; Holåtindene, Hestdalshøgdi, Låven og Vestre Hestbrepigger Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge… Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene. Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden. Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot. Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!) Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær! Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret. Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre. Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.) Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje! Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.) Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski. Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte. Tirsdag morgen 1.mai: Våknet allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen. Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven. Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før. Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken. Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.) Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster. Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag. Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da. Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da. Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her! Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger! Laang retur til Sota: Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag! Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra! Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest. Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota. Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!

Alle tiders vær var i vente, og med denne toppen i boks, kunne jeg med rette kalt meg «500fjell»... Overnatta i bilen ved et steinbrudd/grustak rett ved startpunktet ved rv 655. Kjørte opp avkjøringen på den lille skogsveien skiltet Snødalen, og parkerte her; gps 32 V 384394 6885364 på drøyt 300moh. Dette er det naturlige startstedet for skiturer til toppen, har jeg fått høre. Startet med feller på knallhard skare kl 08.30 i strålende sol enkelt opp gjennom bjørkeskogen, og fulgte snart en liten rygg, og sporene på høyre side av denne. Etter ca 500moh tok vegetasjonen slutt, og det var enklere å gå lengre strekk på kyss og tvers. Jeg var overrasket over at ikke flere allerede var i gang oppover her, på en søndag med slikt supervær. Etter en time tok jeg en solid pause, og nøt varmen. Her fikk en intet gratis, og måtte jobbe for hver høydemeter, men jeg var spent på hvor lenge det gikk før kladdinga begynte. Skulle ikke tenkt tanken en gang! Det begynte å lugge, og på rundt 1200 moh hadde jeg fått nok: Av med fellene, som må sprayes med silikon så snart jeg husker det! Det var faktisk ikke å ille å gå uten feller, for det kladdet litt fortsatt. Bratt opp bre Det så svært bratt ut videre, og jeg var litt spent på dette partiet, som går opp bre. Ingen sprekker var å se noe sted, så jeg krysset meg opp brattbakken her, med formidabel utsikt etter hvert som resultat. Gikk over pkt 1586, og her var det tørr snø. Skled så noen meter nedover, en behagelig overraskelse og avbrekk fra den monotone gåinga, før jeg tok fellene på, og siktet meg inn rett til topps. For en utsikt! Ingen varde noen sted, men lett å finne toppunktet her. Litt vind var det her oppe, men sola varmet godt. Knipset vilt i mange retninger, for det var tagg på tagg i horisonten. Slik skal en jubileumstopp være! Og slikt vær bør en ha på Sunnmørsalpenes høyeste! Jeg hadde brukt 3,5 effektive timer opp, sa gps-en. (4,5 t totalt) Dagen var fortsatt ung, så jeg ville prøve en alternativ vei ned, som kunne virke som en likeså bra vei opp – uten passering på bre. Men først måtte jeg skli ned og tilbake til høyde 1586. Her satt et par fra Hønefoss i solsteika, som hadde sett jerv nedi bakkene. (Sporene hadde jeg sett også, men jeg trodde de kom fra en rev.) Vi hadde en lengre hyggelig prat, og været holdt seg, selv om noen skydotter dannet seg her og der. Alternativ vei ned Så skled jeg videre nedover mot sørøst, men i stedet for å kjøre ned bratthenget på breen, fortsatte jeg sørover, over høyde 1478 og Kvanngrønibba (1495). Fortsatte så den brede sørøstryggen nedover (1,3km) til jeg var rett vest for Vardfjellet (1028), som er en markert rygg som løper ut mot øst. Det var litt vanskelig å se hvor bratt det egentlig var her, så jeg gikk på beina. Hadde det vært isete, måtte jeg nok tatt fram stegjerna, for det var et kort meget bratt parti, før det var enkelt videre. Nede i skaret her, på 1035 m (gps 32 V 382739 6884315) var det tørt fjell, så jeg satte meg ned en stund og nøt stillheten, varmen og solstrålene i bar overkropp. Herlig! Skulle jeg gått turen på nytt, ville jeg nok valgt denne varianten, for det bratteste partiet er meget kort, og det er ikke så utsatt her, som det føltes opp breen ca 1,5 km lenger NV. Særlig mange andre alternativer så det ikke ut til å være fra østsida av Kvitegga. Dessuten var dette det eneste stedet med solbart fjell, som var deilig å sette seg ned på i godværet. Så skled jeg videre nedover, og krysset jervesporet en rekke ganger, og tenkte hvor lett det var å komme seg ned igjen. Underveis ble jeg passert i rasende fart av folk på randonne eller brett. Det gikk da ikke så verst med fjellski heller, tenkte jeg. Feil! Nedi bjørkeskogen ble det utrolig kronglete, med superråtten snø som forhindret bruk av beina, og tett skog som forhindret skikjøringa. Jeg brukte lenger tid gjennom bjørkekrattet på vei ned enn jeg hadde gjort på veien opp!

Etter en natt i bilen like før avkjøringa til Haddal, for øvrig et lite pent sted å overnatte nær veien her, og biler som suste forbi på natta, fikk jeg i boligfeltet tips om å parkere like innved en snuplass, og velge stien opp Klungsdalen, for deretter å svinge opp søreggen til toppen av Blåtind. Parkerte her, på en lomme foran et hvitt hus: 32 V 337991 6908842 på 67 moh. Viktig ikke å parkere på snuplassen! Herfra gikk det fin snøbar sti opp langs bekken i østlig retning – etter hvert sørøstlig og over bekken. Her overtok snøen, men skaren var fast og fin, og jeg kom meg enkelt opp på sørvesteggen på Blåtind. Her var det sommerføre og bratt opp på fjell, med litt enkel klyving noen steder (kunne unngås). Ruta opp anbefales herved! En time etter starten fra bilen var jeg oppe, og for en utsikt: Godværet tillot Sunnmørsalpene badet i snø og sol, et syn for øyet! Jønshornet et stykke bort var lettest å identifisere. Varde og bok på toppen. Jeg ville ha med meg Kongsvollen også, og fortsatte ned de fine snøflatene mot nordvest, før jeg svingte nordøstover i retning Kongsvollen. Snøen var perfekt å gå på foreløpig, men oppover Kongsvollens SV-rygg, valgte jeg bare partier. En time seinere sto jeg på toppen her, også med varde og bok. Bortsett fra utsikten mot Sunnmørsalpene, var det flott å se mot nordvest også, med eggen videre ned, og Melshornet som speilet seg i vannet i forkant. Retur mot Hundelaupsvatnet i sørvest på snø gikk utmerket. I nordvestenden av dette vannet, på gps 32 V 339765 6909363 på 486 moh fant jeg stikrysset, der man kommer opp fra Ringstaddalen i vest, og der det er skiltet enten mot Kongsvollen eller Blåtind. Jeg slet nå med å følge stien ned i Ringstaddalen, fordi snøfonnene la harde og bratte i skyggen, og dekket stien. Det ble litt pes her, men jeg klarte å holde stien likevel, men fant ikke tråkket tilbake til boligfeltet nær der jeg hadde startet, og fulgte derfor stien helt ned til Ringstaddalen, og kom ut på veien her via noe som må kalles en avfallsplass. Men her kan man parkere og starte på sti, altså: Gps 32 V 338331 6909770 på drøyt 80 moh. Så var det 15 min på asfalt tilbake til bilen, etter 3,5 t på tur. Så tidlig på våren, med slike snøforhold, tror jeg denne ruta var svært gunstig: Opp snøbar søregg på Blåtind, og lett ned snøflanken og opp på Kongsvollen, med retur på snø også her. Unntaket var altså siste del av turen; her er det lettere å gå når snøen er helt borte. Se ellers: http://peakbook.org/...tt utsikt!.html

Jeg vurderte å skrive «mislykket tur» i overskriften, men vi fikk tross alt så mange fine naturinntrykk, masse trening og litt ny erfaring, at ordet «mislykket» ikke passet, selv om målet hadde vært Veobrehesten. Vi hadde oppdaget et lite godværshull i værmeldinga for Spiterstulen, men fredag den 13.april burde kanskje i overtroens lys gjort at vi droppet planene? Vel, torsdag kveld la jeg og junior (Lars-Petter) oss i bilen like ved avkjøringa til Spiterstulen – kjekt å kunne «campe innendørs også.» Fredag morgen forlot vi Spiterstulen ca. kl 9 med fullastet pulk, klare for minst en natt i telt, og med et bra utvalg av sikringsutstyr for bre. Det var overskyet og lett snø, men vi skimtet glimt av blått der oppe – og temperaturen var behagelig – bare noen få minusgrader. Det var åpenbart lite snø datoen tatt i betraktning, men 10-15 cm hadde kommet de siste dagene og dekket alt noenlunde brukbart til. Likevel var det noen steiner som ripet litt opp i bunnen på den relativt nyinnkjøpte pulken min i begynnelsen, rett ved Spiterstulen; Teltleir ved foten av Hellstuguhø, og godvær Det var forholdsvis tungt å dra pulk i nysnøen, og selv om det mest gikk bortover, var jeg glad for at jeg hadde tatt skifellene på. Mer arbeid ble det ved Hellstugu, da vi svingte oppover til venstre (sørøstover) og inn dalen mot Hellstugubreen. Snaut 2 timer etter Spiterstulen var jeg fornøyd med å dra lasset, og vi slo leir på en horisontal plass på 1370 moh. Alt ble gjort klart til ankomst utpå kvelden igjen, vi spiste litt mat, og så pakket vi om sekkene og la i vei videre kl 12.30. Været var nå ganske flott; nesten vindstille, sola kom igjennom og varmet ordentlig – i grunnen FOR ordentlig: Det kladdet noe aldeles infernalsk i nysnøen. Ved å slå med staven på skia, løsnet det meste, men to-tre tak seinere var det like ille igjen. (se bilde) Fellene har den bakdelen at det kladder langs HELE skias lengde, og det stred formelig mot fysikkens lover hvor mye snø som kunne henge fast på en ski – og hvor tung skia da ble! Vi hadde lagt kursen på skrå opp i sida med kurs mot Veoskardet, for gradvis å vinne høyde, men ser i ettertid at vi selvsagt burde fulgt dalbunnen innover UTEN feller. Nå fikk vi skråbakke hele tiden, og med nysnøen, kladdinga og solsteika som kom, ble det et sant mareritt badet i svette. Jeg tok av skiene en tid, og tråkket spor, men snøen varierte stygt; fra 20-30 cm dype lommer, til 4-5cm med glatt is under. I tillegg var forholdsvis mange av steinene som stakk opp fra snøen løse. Veoskardet lever opp til sitt rykte Jeg hadde gått opp her sommerstid for mange år siden, og husket den løse ura. Håpet var nå at alt skulle vært mer frosset fast, men det var det altså ikke. Lars-Petters feller ville ikke sitte skikkelig, og han valgte å gå uten feller. Jeg satset etter hvert mest på føttene, for skia ble så vanvittig tunge med all kladdinga. Med skia på sekken økte ikke akkurat balanseevnen. Tiden gikk, svetten silte, og sekken tynget, men vi gledet oss over utsynet mot Hellstugubreen – som var fantastisk. Oppe på rundt 1900 m avtok brattheten litt, og jeg tok på skia igjen (uten feller). Lars-Petter hadde mistet trinsa på den ene staven. Plutselig forsvant begge skia under meg, og blank stålis under 2-3 cm snø kom til syne, samtidig som jeg ramla rett på armene. Resultat; et lite blødende kjøttsår på håndleddet – hvordan det nå gikk til? Tidsskjemaet hadde sprukket kraftig – var det fredag 13. som slo til da? Men uten skifeller kladdet det i alle fall ikke! Ulempen var at veien ble lang, med mange svinger på kryss og tvers, og ikke minst mellom steiner som stakk opp her og der. Vi siktet oss inn litt til venstre for høyde 2110 m, og gledet oss over stadig mer utsikt i flere retninger. «Nederlagets» time, eller fornuftens seier? Klokka hadde passert 16, og vi hadde brukt fantastiske 3,5 timer (!!) fra teltet på snaut 1400 m og opp hit ved punkt 2110. Ingen lange pauser underveis, men jevnt over knallhard jobbing, hadde det vært. Jeg var i grunnen ganske sliten nå, og så ikke med lyst på noe «action» under traversen i den stadig brattere snøbakken som ventet oss, i det vi rundet gradvis mer nordover. Løssnøen forsvant, og knallhard is overtok til slutt, i det vi fikk øye på Veobreahesten. Da sa jeg også «stopp» til Lars-Petter. Det var spor etter stålkanter her rundt «hjørnet», men vi så ikke skikkelig brattheten videre, og det var rimelig langt og bratt nedover også – og panseris. Veobrehesten lå i skyggen nå, men batteriet på kameraet tillot ikke flere bilder. Vi kunne forvente en del løssnø opp vesteggen, og kanskje også i flanken som vendte imot oss. Skulle vi virkelig gi oss nå? Jeg ville at vi skulle tilbake i sola, sette oss ned å spise litt, og tenke vurdere situasjonen. Vinden blåste litt her, og klokka ville passere 17 innen vi hadde spist. Vi ble mette, men fort kalde. Jeg kjente at jeg ikke hadde all verden av krefter igjen, og tanken på å begynne å sikre med tau og isskruer var ikke forlokkende, med tanke på at kvelden nærmet seg. Vi ble enige om å snu her, men at Lars-Petter, som følte seg pigg, skulle «jogge» opp til Leirhø, mens jeg rekognoserte litt og holdt varmen. (Jeg hadde også vært på Leirhø tidligere…) På godt under timen var han vel fornøyd tilbake igjen, mens jeg hadde observert at det sørøst for 2110 var styggbratt ned til Veobrean. Jeg hadde også tatt en rusletur på beina opp igjen til et punkt en del høyere enn der vi snudde, og sett at det der oppe var loddrett et stykke ned til breen. Det var tydelig at vi hadde vært ved det punktet der «normalveien» runder Leirhøs sørøst-rygg. Jeg hadde studert Veobreahesten grundigere, og ergret meg over at jeg ikke fikk tatt bilder med kameraet. Hadde vi hatt mye bedre tid, kunne vi gått sør for punkt 2110 m og ned på Veobrean, og så rundet opp i «bassenget» foran (sør for) hesten. Men det så ut til å være store sprekker og et visst fall i breen før vi hadde kommet inn i dette bassenget. Retur Uansett angret jeg ikke på at vi snudde, og vi fikk en fin tur ned til teltet igjen, på en snau time. Jeg hadde tatt av meg skiene et stykke, og gått ned det bratteste partiet: Det var jo kjekt at det ikke var panseris her, da! Lars-Petter akte et lite stykke på rumpa, med skiene i hånda. Sola skinte fra blå himmel nå, og vi kunne jo håpe på at været holdt seg en del neste morgen også? Nysnøen forhindret meg fra å skli helt ned til teltet, men hva gjør det vel med noen stavtak, når en ser hele Galdhøpiggmassivet i kveldssol foran seg? Tilbake ved teltet var det prioritet å få skiftet til tørt tøy, for sola ville straks forsvinne. Dernest gjaldt det å få i seg mat, og ikke minst tine masse snø, for å få vann. Migrenen min meldte seg selvsagt igjen, typisk, men hvor godt smaker det vel ikke med varm mat i teltet etter en slik tur? Bensin til brenneren hadde vi nok av, så vi koste oss skikkelig før vi tok kvelden. Flere grunner gjorde sitt til at vi pakket teltet og dro hjem igjen neste dag, men mest været; som ikke lenger var all verden å skryte av. Ved Spiterstulen var det høyttalere og greier i tåka/snøværet, for der var det Pigg-renn og full fart. Velkommen tilbake til sivilisasjonen, tenkte jeg!

Grøsser når jeg leser om dette uhellet, Sondre. Takk og lov for at det gikk bra! At det går an! Juratinden vil jeg jammen opp på, men på sommeren, ja.

Liten skitur til Rundemellen i dag, med telelinseblikk innover i heimen. Hadde aldri vært her oppe før, men regnet med fin utsikt. Det ble det! Jeg ser det har vært lagt ut lite bilder fra denne toppen vinterstid på forumet, så her er noen.

Flere opplysninger om tisseflaske: Bruker dette fast på alle telt-turer, sommer og vinter. Blitt så rutinert at jeg "fyller opp" stående på kne i soveposen - bør helst ikke glippe da!Powerade-flasker er billige og ok, men i blant litt for lite med 0,5l. I utlandet har jeg kommet over Powerade 0,7l flasker, som har den lille ekstra plassen jeg har trengt. Da kan jeg også drikke før jeg legger meg, og underveis om natta, uten bekymring. Flaska har noen tjukke striper teip rundt seg - og på korken, og jeg har til og med våget å ha like typer flasker side ved side om natta, der den ene er drikkeflaska - teipen utenpå den andre flaska er lett å kjenne igjen! Å oppbevare flaska i soveposen gir litt ekstra varme en liten stund også. Men jeg ville gjerne hørt noen tips om å unngå kondens i teltet!

Les: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4254931.ece

Ja, snart blir dere bura inn som spioner i likhet med Moland og gutta...

Spennende! Utfordringer rundt grensepasseringer og byrokrati må tiltale dere voldsomt, siden dere driver så mye med dette!(?) Det blir i alle fall lett mye mer enn bestigninger av fjell, ser det ut til. Moro for oss som sitter i ro og mak hjemme og humrer...

Herlig turrapport fra fantastisk tur. Har en drøm om å gjøre noe av det samme, men tenker da på en liten spartansk overnatting underveis. Så får vi se om det bare blir med drømmen...

Fint med videoklipp fra en spennende tur, som tiltaler meg. Takk for at dere deler dette med oss!

Noen vært før meg? Det var i alle fall ikke fotavtrykk i snøen. Ser at noe kan likne, men det er ikke fotavtrykk. (På bilde 2065 er det selvsagt mine egne...)

Hadde en fin 9-timers tur over Midtronden Øst og Vest, samt Digerronden lørdag 24.sept. Snøen, som lå over ca 1700 m, var både til glede og besvær. Syklet fra "nasjonalparkbommen" 2,5 km før Dørålseter, og inn til setra. Gikk så t-stien mot Høgronden, inntil jeg skar opp nordryggen på Midtronden. Klyvinga mot slutten ble noe vanskeliggjort av snøen, men gikk greit. Noe vind og skyer på toppene ødela litt for mitt avsluttende prosjekt i Rondane.

Gikk den i fjor høst, 5.sept, og la ut grundig rapport her på fjellforumet. Søk den opp. Hilsen Ole Petter

Går mye alene, men er mer komfortabel enn i gamle dager, da jeg alltid har med nødpeilesender i sekken, SPOT. Har innsett at det er en sjanse for å tråkke over og slikt, og uten SPOT vil selv et så lite uhell kunne få store konsekvenser, dersom det ikke er mobildekning. Slår man seg derimot bevisstløs, kan jo ingen sender hjelpe. Det innser jeg.