Ole-Petter

”Vi snur i alle fall. Dette er for bratt uten isøks!” Kommentaren kunne så vidt høres der vi satt i snøhellinga oppunder Storebjørn og rastet. Et langvarig høytrykk hadde stabilisert seg over hele Norge denne helga, og tidlig hadde vi reist fra Valdres denne lørdagsmorgenen. Fordelen var lite trafikk, som muliggjorde ganske høy gjennomsnittsfart… Likevel var vi først på plass i stekende sol ved Krossbu så seint som klokka halv ti. Vi hadde nesten gjort en generaltabbe der vi startet sørover på usikker skare, som med ett avslørte at underlaget var myr og vann! Uhyre forsiktig tok vi oss inn til ”land” og var nok de siste skiløperne denne sesongen som tok oss tørrskodd over myra. Videre hadde vi gjort en passende manøver rundt Leirhøe (1511m) og kommet opp på den store tilnærmet flate Smørstabbreen, og fortsatt innover sør for Kalven. Det blåste ganske friskt, men sola varmet og det fantes ikke skyer på himmelen, annet enn en ørliten dott som hadde lagt seg over Store Skagastølstind. Jeg hadde lekt med tanken om å gå opp på Østre Kalven (2034 m) først, deretter Veslebjørn, og til slutt Storebjørn, slik at sistnevnte ble min topp nummer 100 over 2000 meter, men jeg var usikker på om junior (11 år) klarte å henge med på alt. Storebjørn var hovedmålet så derfor fortsatte vi innover breen. Veslebjørn så herfra så liten og unnselig ut, der jeg så toppen fra denne vinkelen for første gang, at jeg en tid trodde jeg tok feil av toppene. Kartet måtte fram og klargjorde det hele, men ikke renna vi skulle opp. Der vi nærmet oss eggen mellom Store- og Veslebjørn var det flere renner, men alle skisporene fortsatte helt bort til renna nærmest Storebjørn. Den så bratt ut, men vi hadde utstyr nok i sekken og skulle komme oss sikkert opp uansett. Storebjørn Vi labbet oppover til vi var i en snøgrop helt oppunder eggen og tok rastepause i den stekende sola. Lars-Petter, eldste sønnen min, hang med uten skifeller. De hadde vært utsolgt for feller overalt jeg hadde forsøkt å få tak i dette dagen i forveien, så vi brukte klister på skiene hans, og hadde med klisterfjerner til returen. Dette fungerte overraskende bra, og etter matpausa var han – som meg – topp motivert for renna. Å høre andre som snudde på grunn av bratta var bare som bensin på bålet, opp her skulle vi! Det viste seg å gå overraskende greit. Vi gikk på beina og hadde spent skiene fast til sekken min. Det var ennå ganske hardt i renna, men uproblematisk, ikke minst fordi det var dype spor etter tråkk, og egentlig bare å holde balansen. Å tippe utfor her ville uansett bare ha vært ubehagelig og kanskje gitt noen skrubbsår, men farlig var det aldri slik jeg vurderte det. Vi tok ikke opp tauet jeg hadde liggende i sekken, og vips, så var vi oppe på eggen. Synet av resten av Smørstabbtindene var overveldende, og det myldret med folk (og bikkjer) i Storebjørns nordflanke. Vi hadde visst ikke valgt den mest populære ruta til topps, nei. Rundingen av den vesle fortoppen på nordøstryggen var grei, og det fantes ikke antydninger til sprekker noen steder. Vi satte fra oss sekkene i skaret mellom denne vesle fortoppen og trasket på få minutter opp i fotsporene til toppeggen. Her oppe var det kø for å komme bort til varden, så vi ruslet straks bortover toppeggen mot øst. Det var en artig og luftig liten tur, og jeg prøvde meg et par meter nedover mot et lite skar for å komme helt ut på det østligste punktet. Lars-Petter ønsket ikke at jeg skulle fortsette her, og strengt tatt var det ikke nødvendig. Et punkt i skaret var meget luftig snøegg, og straks etter hang skavlene utover nordveggen, så jeg ville ikke ta noen sjanser og snudde. Ingen fotspor ledet ut til dette punktet heller… Veslebjørn Etter fotografering og gratulasjoner ved toppvarden på Storebjørn (2222 m) – folk mente Lars-Petter var en skikkelig harding som var med opp hit – gjorde den kalde blåsten at vi raskt gikk ned til sekken våre, og fortsatte nedover til laveste punkt på eggen mot Veslebjørn. Vi gikk noe oppover på skiene, men fant det snart praktisk å gå på beina den siste biten. Overraskende fort var vi oppe på Veslebjørn (2150 m) og et øyeblikk alene på toppen. Både Saksa og Kniven tok seg imponerende godt ut fra denne vinkelen, og vi fikk et fint klassisk oversiktsbilde av Storebjørn. Hadde det bare blåst litt mindre skulle vi forsøkt eggen fra Veslebjørn bort til Skeia. Graderinger på 1-2 virker som magneter for meg, men i slike vindkast var jeg ikke trygg på Lars-Petter. Vi hadde jo med tau og greier i sekkene nede på eggen, men det ble raskt kaldt også i slik vind. Jeg valgte dermed å ”spare” eggen til sommerstid. Litt skuffet var jeg også over at vi ikke fikk så godt inntrykk av Bjørneggen fra toppen av Veslebjørn. Planen blir å klatre disse eggene sommertid. Vi returnerte nå samme vei som vi var kommet, og var snart nede på Smørstabbreen igjen. Østre Kalven Vi holdt oss imidlertid så tett opptil eggen bortover mot Skeia som mulig. Her var det dannet en gedigen grop i snøen mellom fjellveggen og breen, som sikkert var 10-15 meter dyp! Det var imponerende å gå på kanten langsmed denne gropa, og jeg gransket enhver detalj i veggen opp mot eggen for å finne mulige greie ruter opp. Det fantes ikke så langt jeg kunne se, men jeg observerte at det fra laveste punkt på eggen antakelig kun var en 35-40 meters rappell ned til breen vi sto på. Vi forsatte nordvestover og oppover helt til vi kom bort til den tverrgående og noe luftige eggen mellom Skeia og Østre Kalven. Fristelsen til å klatre rett opp (med tau) på Skeia herfra var ganske stor, men ble dempet av den stadige kraftige vinden. Jeg fotograferte eggen med tanke på sommerligere turer, og så fortsatte vi ned og seinere opp eggen til Østre Kalven. Også her satte vi fra oss skiene noe før toppen, ikke minst fordi det blåste ganske kraftig nå, og eggen var litt luftig. Det vekslet her sterkt mellom knallhard skare/is og bløt snø! Oppe på toppunktet (2034 m) var vi godt fornøyde med dagens topper, og jeg kunne feire min 2k-topp nummer 100 med en liten Snickers sjokolade. Eggen videre til det andre toppunktet (2030 m) - Midtre Kalven - fristet ikke i denne vinden, så vi ruslet tilbake til skiene og skled ned på Leirbreen, i ly for vindkastene. Så var det praktisk talt bare nedoverbakke tilbake til Krossbu! Jeg forventet likevel råtten snø ettersom vi kom lavere, og fikk helt rett: Flere steder sank jeg ned til knærne med skia på beina. Et forsøk på å kjøre utafor løypa nesten helt nede ved Krossbu endte i skikkelig klassisk tryn, og lang kaving for å bakse seg opp på beina igjen. Bøvra var nå så smått blitt til, og vi måtte bruke brua for å komme tørrskodd over, etter skisporene å dømme tydeligvis første gangen denne sesongen. Myrene sør for Krossbu var nå totalt forandret til våte og grønnaktige basseng – og de hadde vi krysset på ski for bare 8 timer siden, utrolig! Det gledet også et faderhjerte sterkt å høre at sønnen var innstilt på overnatting i telt og ny skitur også neste dag! Da sto Ringstinden for tur, en begivenhetsrik tur jeg får skrive om så snart jeg får tid.

Kan nevne Store Memurutind når det gjelder emnet stor flat stein på toppen. Denne har jeg selv sovnet på (i solsteika) uten liggeunderlag. Med en spade i sekken er det jo lett å jevne ut snøfonnene mange steder også.

Neida, bare et alternativ til feller, eller som avveksling. Man kan velge lengre og slakere ruter, eller kortere og brattere.

Ja, jeg har gått andre veien, og lagt ut dette på Fjellforum en gang, i en kommentar. Vi tok en 40 m rapell ned fra St Austanbottntinds tredje toppunkt, og slapp dermed unna alt løsgodset i sida. Det brakte oss ikke helt ned til eggen, men vi småkløv resten ned til eggen. Tauet fikk vi aldeles ikke ned igjen, men en tilfeldig turist slapp det ned for oss (!) Han hadde sett vi strei, og la veien bortom - snakk om omsorg og service! En liten regnskur gjorde pinnakkelen til et ekkelt minne, selv om vi hadde tau. Resten av travsersen om Søre var grei klyving/småklatring. Har mange bilder om du vil ha på [email protected] Hilsen Ole-Petter

"Ødela" 2 telt i fjellet i sommer. Først var det Romsdalens kraftige junivind som knakk en teltstang, siden knakk stanga i tomannsteltet i Helgedalen/Hurrungane pga sterk vind. Har tidligere evakuert midt på natta pga sterk vind av frykt for det samme som deg. Vet ikke om en virkelig kan "bli tatt". Noen som har erfaringer med å reparere teltstenger? Skal prøve noen korte 11 mm rør som tres utenpå bruddstedet. Teltstenger er visst vanskelig å få tak i (viser det seg etter en lang vinters anstrengelser). Teltovernatting på snøen like under toppen av Tjørnholstind (2330m) er prøvd. Vi gravde lett ut en flate med en liten snøspade en pinsekveld. Flatt, men kaldt! 30 m opp til toppen neste morgen i sol var en sterk opplevelse!

Du skriver: Gjerne en så grei topp som mulig...(forstår deg som det gjelder vinterstid/ski) Jeg støtter dem som foreslår Rasletinden ved Valdresflya. Bare 600 m stigning, rett ut fra bildøra, ingen bomveier eller tull. Starter du kl 9 på en godværsdag kan du vurdere å fortsette innover Kalvehøgdene, og i alt plukke med deg fire 2k-topper. Flya åpnet rekordtidlig i år, og skiføret er best innen 17.mai omtrent. Hvis knallvær (sol, vindstille og shorts) anbefaler jeg å komme seg tilbake ganske tidlig på ettermiddagen, da skisporene/føret lett blir svært trått og vått. Ved å starte så tidlig som 8/9-tida kan en også gå på skaren oppover på beina, som gir raskt stigning. Vårskiturer i godvær på Flya er en uforglemmelig opplevelse! God tur!

Takker og bukker for alle tips! Lover å komme med en fyldig turrapport!

Vi er noen som skal prøve noe nytt i år: Alpene og prosjekt over 4000 meter. Jeg har støvsugd dette forumet (først), dernest www.summitpost.org og den sveitsiske 4000m-toppsiden http://4000er.de/index.php , samt diverse andre sider på både tysk og engelsk, men har likevel en del spørsmål jeg ikke har funnet tilfredsstillende svar på: 1) For at det skal passe for mine to klatrevenner, må vi reise siste uka i juni og første uka i juli. Hva er egentlig ulempen med å være i Zermatt/Saas/Chamonix helt i begynnelsen av sesongen? (Fordelen må vel være forholdsvis lite folk...) 2) Norwegian m.flere har utrolig billige ruter, men begrensning (20kg) på bagasjevekt. Har noen erfaring med dette? Er det realistisk å ta fly, og unngå dyr overvekt? Tips? 3) Hvis fly: Er det dyrt å reise med tog i mellom-Europa i forhold til Norge? 4) Hvis ikke fly: Noen særskilte tips med tanke på egen bil? Gjeldende hytteliv/klatring knyttet til 4000m: Jeg har lest et 15 siders engelsk worddokument hentet på førersider på nettet, så jeg vet en del om dette, men: 1) Hvor kaldt kan vi forvente det er om natten i 3000 meters høyde i Alpene i juni/juli? Og: hvor varmt kan det bli om dagen? 2) For en 12 dagers tur trenger man å ha med mer enn det er hensiktsmessig å bære med seg hele tiden (i alle fall til topps). Hvordan kan man sikkert deponere restbagasjen (hvis egen bil, i bagasjen, selvsagt, men ellers)? 3) Hvis værutsiktene er dårlige over flere dager: Kan man bare reise over til italiensk side, og vips, der er godværet? Noe sted med 90% sikkert sol i nærheten, og klatremuligheter? 4) Jeg må nok kjøpe noe litteratur og kart, men vil gjerne bestille dette god tid i forveien. Finnes det noe norsk på markedet? (Jeg har ikke klart å finne dette.) Tips til hva jeg bør kjøpe? 5) Er det rett at en ikke bør drikke vannet i Alpene, selv smeltevann høyt til fjells? 6) Finnes det oversiktskart over fjellhyttene i vestre deler av Alpene? Lønner det seg å være SAC-medlem bare for en så kort tur? Målene mine (våre) er: 1) Få erfaringer fra Alpene. Erfare hva L/WS/ZS egentlig betyr av utfordring i over 3000 m høyde. Erfare nattlig vandring m/hodelykt, hytteliv, mat, rutiner osv. 2) Bestige et par enkle topper, som Breithorn/Allalinhorn/Lagginhorn eller tilsvarende 3) Bestige et noe mer "utfordrende fjell", med enkel klippeklatring, som Nadelhorn/Dom. 4) (De siste 4 dagene): Forhåpentligvis godt akklimatisert bestige Mt Blanc ad normalveien uten fører. (Min erfaring: Har besteget alle norske topper over 2300 m + ca 80 til over 2000, over en tidsperiode på 14 år.) Noen som har kloke ord og erfaringer/kommentarer til dette? Hjertelig takk!

Det kan være tidlig med fottur i juni i Jotunheimen, bare så du er klar over det. Selv går jeg ofte skiturer på Valdresflya til midtveis ut i mai. Så følger gjerne en mellomsesong fram mot senere del av juni. Hold deg i alle fall i ØSTLIGE fjellområder, så kan du finne noe barmark. I vestlige deler kan du heller ta ski på denne tiden. Rondane vil kanskje være mer tilgjengelig for fotturer, ja til og med toppturer, i starten av juni. Kanskje... hilsen Ole-Petter

Jeg har lenge vært på leting etter filmer om klatring og tinderangling, og utvalget er sørgelig lite, synes jeg. Særlig om en begrenser det til Norge! Noen som har noen tips? Hadde det vært mulig å utveksle opptak fra tv eller private opptak på en hensiktsmessig måte? I vår digitale tidsalder er jo også film stadig lettere å arbeide med, og flere er det sikkert som tar med seg digitalt videokamera på tur - i hvert fall i framtiden. Personlig synes jeg det hadde vært svært interessant å se opptak fra ulike fjellturer i Norge, selv om det er av en amatørfotograf. Kanskje andre også ville hatt interesse av noe slikt? Vet ikke hvordan det eventuelt kunne organiseres og løses praktisk, men bare lufter tanken i dette forumet. (Jeg skulle svært gjerne likt å se filmklipp fra klatreturer i Hurrungane, for eksempel, og fra Stetind. Snøhettetravseren planlegger jeg å gå neste år, noen som har filmet her? Skal jammen filme selv neste sommer, vi planlegger Storen også for tredje gang. Vi vil prøve å bruke flere filmkamera og redigere etterpå. Tenk om flere hadde gjort litt av dette, så kunne man utveksle mye spennende? Matterhorn! Finnes det filmer om dette fjellet? Proffe filmer? Amatøropptak? Andre fjell i Alpene? Sør-Amerika? Himalaya? Jeg har appetitt på mer, etter å ha sett Touching the Void... Har selv filmet litt fra en skibestigning av Tjørnholstind, klatring på Romsdalshorn og Vengetindene, blant annet, ja, og så Isterdalstindene Kongen og Bispen, samt turen til Prekestolen, Vesle Galdhøpiggen, Bitihorn og Valdresflya på ski. Har lagt alt på DVDer, men enkelte ting er selvsagt av ganske privat karakter og ikke aktuelt å dele uredigert med andre, annet helt ok å dele. Når jeg filmer for framtiden skal jeg ha dette i bakhodet. Av opptak har jeg noen dårlige VHS fra Himalaya, og samler selvsagt på Everst 2005 som går på TvNorge mandagene for tiden. Har et opptak fra en som klatrer på Kjerag, i hangglider over Everest, og noen som klatrer i Antarktis på Rondeslottet.) Synspunkter på mulig utveksling av slikt stoff? Hilsen Ole-Petter

Bare for å belyse dette på en ny måte: Jeg gikk alene opp på Skardtind i slutten av 1990-åra, mens broren min ventet på et "utsatt punkt". Jeg husker jeg synes det var spennende, men ganske greit opp. Oppe i skaret ved Nåla syntes jeg at Nåla så forferdelig ekkel ut, og prøvde meg ikke engang på den. I 2004 gikk jeg nøyaktig samme rute. Da syntes jeg det var greit å ta opp tauet og sikre (var sammen med et par andre, som også syntes det var ok). Oppe i skaret ved Nåla gikk jeg så usikra opp på Nåla - helt overraska over at jeg noen år tidligere hadde syntes DET var ekkelt. Men jeg hadde altså brukt sikring lenger ned, der jeg tidligere gikk greit alene. Konklusjon: SAmme rute, i samme vær, på samme tid av året kan oppleves ganske så forskjellig. I hvert fall har jeg opplevd dette - flere ganger. Jeg vil anbefale selv drevne tinderanglere å vurdere å ta med tauet opp denne veien til Skardstind.

Jeg skal ikke uttale meg ALTFOR bastant om dette...Tok litt for mange bilder med digitalkamera!!!

Æsj - da ble jeg med ett usikker! Det er for meg umulig å svare sikkert på, da filnavnet på datamaskinen tilsa dette, men det er 3 år siden jeg gikk turen. Kan hende jeg har røra litt. Det er noen ganger et problem etterpå - når mange bilder er tatt med digitalkamera - å huske skikkelig HVA det er tatt bilde av. Regner med flere har opplevd dette. Vurderer å ha med diktafon neste gang!

Forresten kan jeg ikke dy meg for å legge ved et artig og fint bilde fra Store Austanbottntind. Dette er eggen noen få metre før en kommer opp til det utsatte toppunktet med varden.

Dette var jo utrolig artig å se litt bilder fra denne traversen, da! Vi gikk motsatt vei for noen år siden, og like før pinakkelen begynte det å regne. Husker vi ikke likte det så godt, selv om vi hadde tau og litt utstyr med oss. Det var etter denne turen at jeg begynte å lese førere FØR jeg reiser... Legger ved et par bilder som belyser strekningen fra Søre og opp til Store Austanbottntind, der vi rappellerte ned (og tauet hang seg opp, husker jeg svært godt...). Denne strekningen har det jo blitt skrevet en del om, ser jeg.

Det var trivelig å se noen bilder fra Trolltindene! Hjertelig takk! Jeg kløv opp på St. Trolltind som 18-åring, for 17 år siden, mutters alene og uten å ane om det gikk an å komme opp. Husker bare noen varder som hjalp meg å finne veien. Neste år vil jeg ta meg en fototur - siden jeg knapt har bilder fra turen i 1988. Har vært flere ganger på Stabben, Trollryggen og i Bruraskaret, men hvordan er det opp til Trollspiret? Nebells fører for Romsdalen nevner bare 2+ som vanskegrad her, om jeg ikke husker feil - er det virkelig mulig?

Jeg målte ingen primærfaktorer. Fra Mohns skar var det helt kurant i svasko, syntes jeg, selv om det regnet lett. Sondre gikk i fjellstøvler. Denne ruta så jo vanvittig avskrekkende ut på avstand, og jeg var fristet til å psyke litt på Vesle, men den ble desto artigere når det løste seg så fint hele tiden, og JEG opplevde den ikke som luftig. Hva Slingsby tenkte første gang, må ha vært fordi det var noe isete, eller slikt... Jeg kan legge til at mine svasko er "for store" i forhold til hva de egentlig skal være, i og med at jeg også har plass til tennissokker oppi - men det er slik jeg liker det, når det er mye rundt grad 2 - usikra.

Ryggen fra St Memurutind ned til Memuruskardet fikk jeg ikke skikkelig inntrykk av, siden jeg fulgte noen snøfelter på jakt etter vann, i en ganske bratt linje rett ned mot breen, og siden traverserte i løs ur - men greit - bort til Memuruskardet.

Bare noen korte kommentarer fra oss som klatra: Han som leda har masse erfaring på klippe, men ikke så mye i å sikre. Godt mulig han festa i en blokk som ikke var 100%, men han hadde masse å gå på teknisk sett (leder grad 6 såre greit). Nr 2, jeg, har masse erfaring generelt, men presterte en liten glipp da jeg glemte å ta med tau til de andre på en taulengde, og måtte gå 5 meter ned igjen for å få med dette. Det var nok her du så oss. 3.mann var helt uerfaren og gikk så på dette andre tauet med tauklemmer... Vennlig hilsen Ole-Petter

Tirsdag 26.juli var dagen jeg skulle avslutte ”prosjekt 2300-meter”: Ved å bestige Styggedalstind, Sentraltind og Vesle Skagastølstind ville alle landets topper over 2300 meter være komplett. Sondre var med meg, og med en slik crag-rotte foran i tauet skulle det mye til å stoppe oss. Vi startet 5.15 fra bommen i Helgedalen – ikke noe for tidlig for en tur med slike ambisjoner. Med mye klatreutstyr, klær for mulig væromslag, to tau, mat og drikke i sekken, gikk det ikke overvettes fort oppover bakkene innerst i Helgedalen. Jeg hadde nyinnkjøpte stegjern med meg, og vi prøvde dem ut på blåisen oppover Styggedalsbreen. Det hadde nok vært raskere å gått opp i Styggedalen, og svingt sørover opp til punkt 1838. Nordvestryggen Etter nær 4 timer sto vi på laveste punkt (ca 1800 m) på eggen som skiller Styggedalsbreen fra Jervvassbreen. Vi betraktet ryggen oppover, som så vanskeligst ut i starten, der et snøfelt måtte krysses. På fjell følte vi oss mer trygge, men vi hadde med isskruer også, i tilfelle… Opp til 2000 meter var det svært grov ur, før eggen smalnet av, og vi måtte ut på snø. Snøen var imidlertid ikke hard, og vi tok oss greit opp feltet som hadde sett litt ekkelt ut. Så snart vi kunne svingte vi inn på fjell igjen, og jeg la om til svasko – det ga meg litt mer å gå på følte jeg. (Sondre fullførte hele turen med sine klatresko i sekken…) Vi holdt oss på fjell i underkant av snøfeltet videre, men ett punkt måtte jeg igjen ut i snøen. Da var det godt å tråkke i sporene til Sondre. Det ble litt isete, men ikke utsatt, for å komme inn på fjellet igjen, og jeg fikk nytte av isøksa i det jeg svingte meg inn – og skled! Øksa holdt taket, og så var det toerklatring oppover eggen. Etter kanskje 20-30 meter ble det markert brattere, og jeg forlangte tau. Vi hadde nok kommet for langt til høyre, og fikk en 20-meters taulengde treerklatring, før vi igjen la tauet i sekken, og svingte mot venstre. Ved å krysse litt oppover, vesentlig i venstre side her nede, var det akkurat som føreren hadde sagt; klatring av grad 2-3. Vi følte ikke behov for tau, og fulgte naturlige drag og renner som ikke var spesielt utsatt. Litt overrasket kom vi helt opp på denne måten, etter hvert litt mer klyvende på selve eggen. Vi var aldri over på høyre side (slik at vi så rett ned i Styggedalsbreen). I blant var det ganske mye løst, men ved å prøve takene forsiktig gikk det greit. Hadde det vært en del mer snø, hadde turen blitt ganske annerledes, og vanskeligere. Klokka var blitt rundt ett da vi var på toppen, og vi droppet planene om å rusle bort til østtoppen, som omtrent forsvant i tåka. Tidvis fikk vi litt utsikt denne dagen, og var raskt framme med kamera da. Sentraltind Veien videre var enkel, særlig fordi det var tørt. En kort renne a grad to måtte klyves ned, på Midtmaradalssiden. Oppover mot Sentraltind, som tidvis forsvant i skyene, så det mer skummelt ut, men vi fant greie omveier til høyre for to bratte punkt. Så ble det snart virkelig skarpt og bratt, men med gode tak: Helt tydelig treerklatring her! Tauet ble tatt fram, og dagens andre lille taulengde (20 m) gikk svært greit. Klyving den siste biten førte oss til topps, og vi hørte med ett mange stemmer: Helt sikkert fra Storen. Tidvis fikk vi glimt av toppene omkring, men jeg tenkte mest på en ting nå: Vann! Og like etter toppen lå en liten snøflekk, som produserte en halv liter på flaska mi i løpet av et minutts tid – supert! Vesle Skagastølstind Også videre mot Vesle Skagastølstind var det overraskende greit, sikkert fordi det var bart og tørt. En bratt hammer kunne ved undersøkelse omgås uten tau ut mot Styggedalssiden. Utsatt, ja, men gode tak. Litt rester av snø måtte vi over oppover mot Vesle, men her var det ikke utsatt, og snøen var myk og fin. Det ble noe brattere, samtidig som vi fikk fantastisk utsikt et øyeblikk bort på Storen. Den så skremmende bratt ut herfra. Sondre, som hadde litt mer krefter, gikk opp i forveien og sjekket veien videre. Jeg kom etter, og jublende svett kunne jeg la meg fotografere på toppen. Med denne var alle toppene over 2300 meter endelig beseiret! Et mål jeg hadde hatt i mange år. Klokka var nå nærmere 18, og vi begynte å få det travelt. Skulle vi velge Skagastølsryggen ned, eller over Storen? Sondre var nok svært interessert i denne, så vi lagde i stand 50 meter rappell ned i Mohns skar, og firte oss greit ned. Selvsagt ville ikke tauet ned igjen, og Sondre gikk armgang opp og rettet på det hele. Så gikk det greit, men klokka var blitt 19 innen vi sto i Mohns skar. Storen og uværet Svært spente gikk vi løs på eggen oppover mot Storen. På avstand så det rett og slett avsindig ut, og regnet som nå satte inn gjorde det ikke mer attraktivt. Men det gikk overraskende greit, og føltes ikke så utsatt som forventet. Gode tak og litt kryssing til høyre og til venstre gjorde at vi ikke følte behov for tau nå heller! Jeg var imidlertid glad jeg gikk i svasko, for det ga litt ekstra: Jeg kunne stå trygt på forholdsvis små hyller. Slingsbys fortopp ble passert i tåke og regn, og på ett bratt punkt opp litt lenger borte, ba jeg Sondre hive ned tauenden til meg, og fikk sikring opp de 3-4 meterne. Noen kjappe bilder av varden i tåkehavet ble tatt, før vi listet oss ned i skaret der Andrews rute kommer opp. Like etter fant vi digre slynger, og tok tre rappeller (med ett tau) ned til Hjørnet. Vi hørte stemmer nede i tåkehavet, og var ekstra forsiktige med tanke på steinsprang. Det regnet mer og mer, og etter om lag 100 høydemeter kom vi til ett markert svaparti. Her var to fedre med to unge gutter i gang med rappell på glatta. Vi betraktet det hele en liten stund, mens det satte inn med et voldsomt sluddvær. På minutter ble det dannet store bekker med vann, og svafeltet ble om mulig enda mer såpeglatt. Vi nølte ikke med å legge en rappell her, vi heller! Heldigvis ble det etter dette noe lettere vær igjen, og snøfelter var nydelige å skli og løpe på ned til Bandet. Veien ned til Turtagrø ble lang etter en slik tur, og mørket rundt midnatt gjorde den siste biten til en syns- og kraftprøve. Jeg tilbød meg å hente bilen i Helgedalen, mens Sondre passet sekkene og hvilte såre føtter på Turtagrø. Og klokka ett, etter 20 timer på tur, var jeg endelig i bilen igjen – en fantastisk tur rikere – men også fantastisk sliten og trøtt.

Lørdag 23.juli var en maks dag i Jotunheimen med tanke på været. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å reise til fjells før utpå ettermiddagen, men håpet finværet ville holde seg et stykke utpå neste dag også. Derfor var jeg på plass på Spiterstulen samme kveld. Soloppgang på Leirhø Det fantes ikke en sky på himmelen denne kvelden, og jeg la likeså godt i vei med det samme, klokka 22. Jeg måtte anstrenge meg for å holde et lavt tempo, for jeg visste det ville bli en svært lang tur. Sola skinte sine siste stråler på enkelte topper, i særdeleshet Visbretind, der jeg labbet innover Visdalen. Etter at Leirgrovi var passert, svingte jeg vekk fra stien og oppover bakkene i øst, som ledet opp til NV-ryggen på Leirhø. Jeg fulgte ganske nær elva oppover, for her var det minst busker. Rundt midnatt ble det noe mørkt, og jeg fant en liten grassflekk i en svak grop på snaut 1400 meter. Med bare en vindsekk rundt soveposen la jeg meg til for noen timer. Rundt halv tre våknet jeg av døsen fordi det var så vått utenpå soveposen. Samtidig skimtet jeg et slags lys gjennom vindsekken. Merkelig, begge deler! Lyset viste seg å være månen som kom opp over Heillstuguhøi i sør. Fuktigheten var masse dugg, som forresten var blitt til rim på deler av vindsekken. Jeg sto like gjerne opp og tok hutrende noen pene nattbilder på stativ, før jeg trasket videre oppover. Det var omtrent vindstille, og på rundt 1800 meter åpnet det seg nordover til Spiterhøi. Jeg vurderte å sette igjen sekken og plukke med meg denne, men lot det (heldigvis) være, og tenkte det var best å spare krefter til hovedmålet for turen: Østre Memurutind. Sola skinte nå så vidt på Galdhømassivet, og på drøyt 2100 meter - presis klokka 5 - traff de første strålene også meg, der jeg trasket oppover ryggen. Den knallharde snøen var perfekt å gå på nå, og kl 5.30 sto jeg på Leirhø, og så solen like over Glittertind. Ørlite skyer trakk opp fra øst, men det var omtrent vindstille og hele Jotunheimen lå badet i morgensol – det var en fantastisk opplevelse. Kameraet ble tatt fram og satt på stativ: Med selvutløser skulle det bli et skikkelig toppbilde denne gangen! Det var 11 år siden sist jeg var her, tre uker tidligere den gang – og sank igjennom i snø til lårene de siste hundre meterne. Det hadde vært pes. Store Memurutind og eggen Topptørsten var stor, og jeg vandret lystig nedover mot sør, for å starte oppstigningen mot Store Memurutind. Et lite snøfelt var noe hardt så tidlig på dagen, og jeg var glad jeg hadde med isøksa som sikring. Videre gikk det (som forventet) lett og ganske raskt opp til vesttoppen på Store Memurutind, kl 8. De flate steinene på toppen innbød til en halvtimes strekk på soveposen, som samtidig fikk tørket seg litt i solen – ypperlig! Ny rigging med kamera og stativ, for heller ikke fra denne toppen hadde jeg et skikkelig bilde. Eggen videre så artig ut, og helt riktig: Vanskelige punkter kunne omgås i sør, mot Østre Memurubreen. Jeg holdt meg så nær toppeggen som mulig. Det ga litt mer klyving, i blant sikkert grad to, men det var tørt og optimale forhold. Etter en times tid sto jeg på østtoppen for første gang – denne skal visstnok være en tanke høyere (2366 m). Skyer trakk nå helt tydelig opp fra øst, og Tjørnholstind var delvis innhyllet i disse. Jeg ble litt engstelig for at utsikten skulle forsvinne før jeg nådde opp på Østre Memurutind, og gikk raskt nedover mot Memuruskaret. Klokka var bare rundt 10, men det var jo mye igjen av dagen. Østre Memurutind I tillegg til bekymringen for væromslag, som også var varslet denne søndagen, var jeg nå ulidelig tørst. Noen bratte felt med snø lå igjen i sørhellingene, og jeg søkte litt rundt i nedkant av disse, og fant snart det jeg håpet: Rennende vann! Nytt håp og nye krefter bar meg lett bort til Memuruskardet. Østre Memurutind så ganske bratt ut fra denne siden, og jeg lurte oppriktig på om hammeren jeg så virkelig bare var grad 2 – slik som beskrevet. Erfaring har lært meg at en må se nærmere på problemene, og jeg forkastet den svake tanken om å runde toppen noe i sør, og gå opp ura fra denne siden. Klyving ble det etter hvert, men tørt vær, gode tak, og liten grad av utsatt klatring gjorde denne hammeren til turens høydepunkt for meg. Det er slik jeg liker det, og kl 12 var jeg oppe. Været holdt, selv om også Surtningssui nå i blant fikk skydotter rundt seg. For optimistisk Opprinnelig hadde tanken vært å fortsette Veotinder, Styggehøbretinder og Blåbretinder, og ha en enkel overnatting i ura, og returnere over Memurutindene. Beina mine, samt det forestående væromslaget gjorde det imidlertid lett å ta et valg: Herfra ble det ”strake veien” ned til Memurubu, og så fikk jeg eventuelt reise med buss tilbake til bilen på Spiterstulen. Som vanlig hadde planene vært vel dristige og optimistiske. Det så enklest ut å følge SØ-eggen ned til 2151, som jeg ikke var riktig sikker på om var en ”skikkelig” totusenmeter. Litt løst var det, men snart kunne jeg skli og løpe på snøen ned og bort til denne toppen (Ø-2). Herfra så jeg det var greit å fortsette nedover i sørøstlig retning, for breene har trukket seg skikkelig tilbake i forhold til kartet. Mange felter meg snø betydde raskt og behagelig retur. Etter hvert ble det mer og mer morene, og nesten vaskelig å holde retningen nede blant grushauger og kraterlandskap – et underlig terreng. Stress Plutselig skvatt jeg til: En mann snakket til meg! Han hadde tatt meg igjen, men bråket fra elva hadde gjort at jeg ikke hadde hørt ham. Han ville rekke siste båten fra Memurubu, og fortalte meg at den gikk 16.40. Jeg så på klokka mi, og husker utmerket hva den viste: 14.20. Han forklarte videre at man regnet om lag 2 timer herfra og ned, og at jeg kanskje kunne rekke det hvis jeg kjørte litt mer på…Jeg ble grepet av denne tanken, og kunne kanskje komme meg til Lom allerede samme kveld? Vi befant oss på et punkt like ved elva omtrent rett vest for toppen av Surtningssui, og hadde ikke nådd fram til stien ned fra denne enda. Jeg gikk derfor på så fort jeg maktet, sårbeint og sliten, med 16 timers tur bak meg – og hadde det til og med for travelt til å stoppe og drikke vann. De neste to timene var jeg bare opptatt av en ting: Å gå så fort jeg maktet ned til Memurubu. Memurudalen er lang – og aldri har jeg vel følt den lengre. Det var ikke lenger naturen som opptok meg, kun tiden. Det gikk brukbart til slutt, for kl 16.20 sjanglet jeg bort på brygga, totalt utslitt og sårbeint som få! Det hører med til historien at det ikke gikk noen buss i retning Lom før neste morgen, så det ble nydelig laksemiddag og overnatting i sovesal på Gjendesheim. Oppsummering av noen tider som kan være nyttige anslag: Spiterstulen – Leirhø via NV-ryggen: 4-5 timer Leirhø – Store Memurutind (vesttoppen): 1-2 timer Toppeggen på Store Memurutind: Cirka 1 time Store Memurutind (vesttoppen) – Østre: 1,5 time Østre Memurutind – Memurubu (nedover): 4-5 timer

Rask ankomst 1.juli var værmeldingen topp for Romsdalen, og tanken min om at det å kjøre riktig tidlig om morgenen fra Bagn i Valdres, for derved å få lite trafikk, viste seg å være en av de lureste ideene denne sommeren. Avreisen skjedde 6:30, etter at Sondre også var hentet, og vi møtte knapt en bil over Valdresflya, seinere over Slådalsvegen til Lesja. Allerede 10:30 var vi parkert i Vengedalen, og det faktum at jeg kjører Volkswagen Caravelle – diesel – sier noe om at farten ikke kan ha vært akkurat halsbrekkende… Stekende anmarsj Forholdene var perfekte, vindstille og stekende sol, men nordveggen på Hornet kom nok til å bli klatret i skygge, så det ut til. Planen var å gå videre over Lillehornet og Hornaksla, og så løpe/skli på snøen hele veien ned igjen. Snøen lå ennå omtrent helt ned til veien i Vengedalen, og en slik retur på snø var langt å foretrekke framfor 4-5 rappeller i løsgods ned nordveggen, kanskje med en rekke taulag på vei oppover samme rute. Vi holdt oss mest mulig på barmark, der vi skrådde oppover mot ryggen som fører fra Lillefjellet til skaret under nordveggen. Etter hvert kunne vi ikke unngå snø, og vi følte oss snart som nygrilla kyllinger, stekt i eget fett, der vi stabbet oss oppover det siste drøye snøfeltet. Heldigvis var snøen passe hard slik at vi slapp gjennomslag. Vi var begge så gira at det egentlig gikk litt for fort, og i alle fall var jeg rimelig kjørt da vi kom fram til skaret i skyggen under Hornet allerede etter halvannen time. Her ble det obligatorisk fotografering i stort skrev med Store Trolltind i bakgrunnen, og med Romsdalen under. Så skiftet vi til klatresko – og moroa kunne begynne! Nordveggen Den første taulengden (grad 2) unngikk vi glatt ved å holde mer til venstre, mot Vengedalen, og på denne måten passere vi også et taulag på vei opp. Så ble det markant brattere, og klatringen (grad 3-4) begynte. For Sondre var dette ”plankekjøring” – og han så det hele mer som trening på å legge gode sikringer. Han valgte slett ikke alltid letteste vei, og på de to første taulengdene kom klatringen tidvis garantert opp i 4+. Selv om jeg hadde sekken, kunne jeg jo ikke klage så lenge jeg fikk tau ovenfra… Etter to taulengder flatet det noe ut, og klatringen endret retning på skrå oppover mot venstre. Dette virket så lett at jeg ba om å få lede. Det var samtidig en god unnskyldning for å slippe sekken litt. Vel oppe på en solid hvit avsats var det satt en kraftig ringbolt i fjellet. Herfra valgte vi å gå usikret resten av veien til topps, for det var tørt og fint fjell, lite utsatt klatring, og solide bøttetak hele tiden. Toppen var stor, flat og – solfylt (!), akkurat slik jeg husket den fra 1991, 14 år tidligere, den gang Aak Fjellsportsenter avsluttet klatrekurset i juni med en tur opp nettopp nordveggen, og den gang jeg hadde lært taubruk for første gang – litt nostalgisk i grunn. Når vi tenkte etter hadde turen opp nordveggen gått overraskende enkelt i grunn, og jeg som hadde forventet mye løsgods kunne slå fast at det slett ikke var så ille. Trafikken i veggen en fredag så tidlig i sesongen var også laber, heldigvis. Lillehornet Etter mat og fotografering ruslet vi bort til sydeggen, og fant raskt ut at vi ikke gadd legge en rappell ned til skaret øverst i Halls renne. Litt forsiktig klyving, og vips var vi nede i skaret. Jeg kikket ned ”normalveien” med tanke på en eventuell bestigning via denne veien en gang, og som forventet var de øverste 10 metrene ganske bratte. Sikkert kjekt med tauet akkurat her, men ikke så utsatt klatring i grunn. Videre lå det en lang snørenne nedover i renna nå, som virket både bratt og hard. Jeg var glad vi skulle videre. Fra skaret klatret vi også enkelt opp på Lillehornet – uten å kjenne behov for tau. Nye fotografier, og så søkte vi videre sørover. Eggen gikk først tålelig bratt nedover, og ved meget forsiktig klyving kom vi oss rundt 20 meter ned på et slakere parti. Her forventet vi en rappell snart, og sannelig: Dette så ut til å bli luftig, ja! Luftig rappell ned søreggen på Lillehornet For første gang på turen kjente jeg en følelse av svimmelhet, særlig fordi jeg skjønte at vi ikke kom helt ned med bare en rappell. Vi hadde bare tatt med ett tau, og måtte altså finne et nytt feste lenger ned i veggen. Det var svakt utover-hellende sva ut mot Romsdalen 1500 meter under, og jeg lot med glede Sondre søke først nedover og utover, til han fant passende rappellfeste: To små bolter i en liten sprekk, litt på ”feil side” av kanten på fjellet. Jeg forankret meg i disse før jeg turte gå helt ut mot stupet. Heldigvis var det en meget stor og solid hylle om lag 20 meter under. Der ville vi sikkert finne nytt rappellfeste, og der ville vi ikke stå så eksponert, heller. Sondre la tauet rett i gjennom hullet i bolten, og suste ned som førstemann, men da han prøvde å dra tauet etter seg satt det bom fast. Jammen er det lurt at førstemann sjekker slikt! Jeg la rappellen litt annerledes, men Sondre klarte fortsatt ikke dra en centimeter. Dermed måtte alt tauet opp, og jeg la en karabinkrok gjennom den andre bolten, og lot tauet løpe gjennom denne. Ulempen var at karabinkroken ble liggende å vippe på kanten – ikke akkurat optimalt, men Sondre klarte nå å dra tauet i gjennom. Dermed kom jeg forsiktig etter. Underveis var jeg glad vi ikke skulle opp denne veien, for her var det jammen luftig og utsatt. Nede på hylla/avsatsen fant vi en grei blokk som dugde til nytt rappellfeste, og så var vi nede på ryggen opp mot Hornaksla. Igjen var jeg glad vi ikke skulle opp der vi nettopp hadde firt oss ned, og forsto godt at opptaket var en solid femmer. Hornaksla og retur på snøen Eggen opp til Hornaksla var utsatt, men med gode tak i sprekker på ”godsiden” – den siden som vendte vekk fra stupet mot Romsdalen, og krevde ikke tau på tørt fjell. Vel oppe skiftet vi til fjellstøvler og gamasjer, og la så i vei i fullt firsprang bortover og etter hvert nedover mot skaret mellom Hornaksla og Olaskartind. Det ble etter hvert både hardt og svært bratt på snøen, og jeg angret på at isøksa hadde blitt liggende igjen i bilen. Et sted var det en flere meter dyp sprekk i snøen, helt ned til blankskurte fjellet under, og her hoppet vi over. Vel nede i snøbassenget som om sommeren er et vann, måtte vi snart igjen krysse en svært bratt og steinhard snøhelling – ikke så gøy uten øks, nei! Heldigvis ble snøen raskt bløtere, og vi kunne skli og småløpe nesten helt ned til veien nede i Vengedalen. Hele turen hadde tatt rundt 9 timer. Opp og ned nordveggen neste dag Det hører med til historien at to venner som kom opp til Romsdalen i løpet av natten insisterte på å få gå nordveggen neste dag, og fikk ønsket sitt oppfylt: Da var det langt mer trafikk (lørdag), og vi kom seint i gang. Følgen ble at vi møtte mange som rappellerte ned, med tilhørende hyppige steinsprang – ikke bare morsomt. Sondre valgte igjen ikke letteste veien opp, og ikke minst prøvde vi å styre klar av alle på vei ned. Etter flere taulengder, vel oppe ved den markerte hvite knausen med den solide ringbolten, droppet vi igjen tauet, og gikk usikret videre. Denne gangen svingte vi oppover på høyre siden av en hammer, og kunne klyve greit opp her. På toppen var det folksomt, og i alt hadde over 30 stykker vært oppe denne dagen. Vi slappet lenge av på toppen, bygde litt på varden, og begynte på rappellene som siste taulag først når vi var sikre på alle var kommet langt, langt ned. Vi tok først en 25 m rappell fra bolt, som så vidt rakk ned til neste feste (slynger). Neste 25 m rappell var også en tanke snau, ned til den hvite knausen med ringbolten. Nye 25 meter brakte oss greit til en tydelig standplass, hvor vi endelig skjøtet tauene våre sammen, og tok en lang 50 m rappell til nok en tydelig standplass. Nå var det bare drøyt 20 meter igjen i siste rappell, før vi kunne klyve ned den siste taulengden ved å holde ut mot Vengedalen et stykke, før vi svingte på skrå ned mot nordveggen og skaret her. Avslutningen, over snøfelt, brakte oss raskt ned til veien i Vengedalen. Det er fordelen med klatring i juni på Hornet!

Ole-Petter Andersen, 34 år, 4-barnsfar, lærer i Valdres. 2:Første topp - når og hvor Galdhøpiggen 1992 i tåke og regn. 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.) 92 med pf 30. Mest interessert i de 25 høyeste i landet. 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord Gjennombruddet var Store Trolltind i Romsdalen 1988, med nytt høydepunkt på Romsdalshorn i 1992 på kurs i regi av Aak Fjellsportsenter. Klatrekurset tok jeg for sikkert å komme meg opp på flere tøffe topper. Flotteste tur: Storen 1/8-1995. Nydelig vær, alene, stilte meg opp på Hjørnet med klatresele, hjelm og tauklemme. Møtte Ole, bestyrer på Turtagrø, som fikset "haik" med et taulag opp. Tordenvær passerte toppen mens vi vettskremte gjemte oss i en sprekk oppå der, og jeg lovte meg selv å aldri mer gå i fjellet. Kom levende ned igjen - og ikke som stekt kylling, men søkkvåt av troperegnet, som slo ut strømmen på hotellet. 5:Hvorfor en samler Samler eg ikke spesielt på 2000-metere, men liker å gå på skarpe egger, klyve og kjenne spørsmålet: "Hvorfor driver du med dette?" på kroppen, når ting er litt på grensa. Blitt til at jeg vil opp på de 25 høyeste. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen Ingen plan - tar det som det faller seg. Breene hindrer meg en del, da må jeg ha med andre, og tid, plan og koordinering kreves. 7:Hvordan det hele startet Min far tok meg som 6-åring med på en tur opp på Nesaklsa i Åndalsnes. Jeg var vettskremt i "bratthenget", og beina gikk av seg selv om natta. Neste år ville jeg opp igjen, og kom forbi kjettingen som var lagt ut. Da vaktes interessen for klyving og bratt terreng. Hjertelig takk, pappa!

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.