Ole-Petter

Herlig lesing og vitamininnsprøytning! Kommer garantert til å prøve denne turen. Hjertelig takk!

Gratulerer med å ha nådd ditt mål! Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg kaller meg selv for "en temperert godværsvillmann", og ble lei av tåkebestigninger for en del år siden. Flere av turene du nevnte som de aller beste, er også på min toppliste, og heldigvis har jeg igjen Maradalstidene. Jeg vil nok ikke satse på alle 2k-ene, men har fått mer sansen for bre - og klatreturer - og så er jeg helt syk etter å få skikkelig utsikt fra Storen (etter 3 tåkebestigninger). Så neste sommer, når høytrykket slår rot over Sør-Norge, vet jeg hvor jeg drar.

Så levende fortalt! Så interessante ordvalg. Jeg gjenopplevde hele turen min fra i sommer, identisk rute, men i nydelig sommervær. Den eneste forskjellen var at jeg kløv noenlunde rett opp eggen til Nordre (hadde på svasko, så marginene økes). Mange takk!

Takk også for denne artikkelen - interessant - og et mulig turmål for meg/oss neste gang. Spørsmål: Hadde dere en alternativ plan dersom dere ikke rakk siste tur ned? PÅ en såpass lang tur i så stor høyde; hvordan kjente dere høyden? Hvis det gikk veldig bra, var det fordi dere var akklimatisert på noen måte?

Artig å lese. Vi var på toppen i begynnelsen av juli. Nede på platået på 3900 m fantes ingen spor av sprekker da. Det var også færre folk. Vi fikk faktisk toppeggen alene, enda været var helt topp.

Gratulerer, ja! Takk for flott og interessant turartikkel på dine egne sider, rikelig illustrert! Vi var i området noen få dager tidligere og vurderte akkurat samme rute som dere, men valgte søreggen på Uranostinden i stedet denne gangen. Neste gang blir det Falketind via samme rute som dere, men jeg drømmer også om litt klatring på Falkungen. Den syke rappellen er også svært tiltalende, men man trenger jo ikke så langt tau. Man kan da ta det i mange omganger, om man er villig til å legge igjen litt utstyr... Gikk dere hele Snøggeken uten tau (altså på blåis)? Vedlagt et gammelt bilde nede fra dalen, som setter rappellen i perspektiv.

Svært interessant, dette, og akkurat hva jeg selv har pønsket på å gå. Jeg kunne dog tenkt meg å fortsette over Kniven og Smørstabbtinden. Fine, informative bilder, til en tur jeg allerede gleder meg til å gå...Takk! Men går det an å unngå den "badinga"?

Vi møtte overhodet ingen på ryggen. Kanskje værmeldinga hadde endra seg. Det siste jeg leste, lørdag ettermiddag, på www.met.no for Sogn og Fjordane, var til dels pent vær. Tiltykning til regn om kvelden. Derimot var det varslet ettermiddagsbyger på Østlandet, med mulig torden. Jeg synes det virker slik, at skal man være sikret topp vær i Hurrungane, må det være sol over hele Østlandet... Jeg vil legge til at det ble oppholdsvær omtrent fra kl 18. Nedbøren kom altså mellom kl 12-18, bare i form av byger.

Fra Halls hammer...

Legger ved bilder fra turen ETTER V-skardet...

Sondre fylte 19 denne dagen, og presangen vi (Ole-Petter og Lars-Petter) ville gi ham var et forsøk på å klatre Halls hammer på Skagastølsryggen. Vanskelighetsgraden var 6, noe som burde gi ham en god utfordring, og som han gladelig tok i mot. Lørdag kveld ankom vi Turtagrø. Vi fant en flott teltplass ved veien over til Årdal. Plassen var stor nok, flat – og uten busker, med gode fester for teltpluggene, nær veien og nær drikkevann, og best av alt; utsikt rett opp på Skagastølstindene. Kort sagt en fantastisk plass å campe på! (Omkring 25-30 meter NV for den første brua på veien mot Årdal. Ca kartref: 6819272N 436077Ø. NB! Er nok ikke mer enn 400 m fra hotellet.) På kvelden var det stort sett skyfritt rundt tindene, og varselet var godt for neste dag, men med tiltykning til regn på kvelden. Nordre Skagastølstind Vi startet selvsagt tidlig, kl 5 var vi i gang, bare for å se at minst to taulag var startet før oss (men disse gikk videre innover mot Bandet, skulle det vise seg). Dessverre hadde det nå lagt seg skyer rundt noen av toppene, men vi regnet med at disse ville forsvinne utpå formiddagen. Etter en time ganske frisk gange var vi ved Tindeklubbhytta, og svingte så vestover opp i ura til vann 1584. Her spiste vi frokost og fylte vannflaskene, for det ble nok ikke mange bekker fra nå av. Så begynte vi på den lange ura sørover, opp mot Nordre Skagastølstind. Mot slutten bratnet det til, og vi var nysgjerrige på hva som lå i graderingen 1. Det var et klyveparti på kanskje 5 meter, men ikke særlig utsatt. Halv ni sto vi på toppen (2167) - etter 3,5 timer - og gledet oss umiddelbart til å ta fatt på klyvinga ned og deretter opp til Skagastølsnebbet. Skyene hadde trukket seg litt tilbake, så vi så toppen av Midtre bak Nebbet. Jeg visste at det mellom disse to toppene skulle ligge et dypt skar, V-skaret, der tauet nok kom til å bli tatt i bruk. Særlig gledet dette Lars-Petter. Min eldste sønn (11) slapp ikke helt unna bæring på denne turen, og måtte ta sekken med tauet – et nyinnkjøpt fullimpregnert 60-meters klatretau vi kjøpte billig i Chamonix/Frankrike. Sondre gikk faktisk og håpte på regn, slik at investeringen kom skikkelig til sin rett. (Han kunne ikke ane hvor oppfylt dette ønsket skulle bli.) V-skaret Det gikk noen meter ned fra Nordre, og vi fulgte den bratte kanten mot Styggedalsbreen. Stemningen var steget betraktelig, for vi likte luft under vingene. Mot vest var ikke ura brattere enn at jeg neste gang kanskje vil prøve å gå rett opp her som en variasjon. Følelsen av å gå på en egg ble stadig tydeligere opp mot Skagastølsnebbet (2222), men nå kom dessverre skyene og innhyllet alt i fuktig kald skodde. Lite hadde vi trodd at dette skulle vare resten av turen! Heldigvis var foreløpig ikke sikten dårligere enn at vi på toppen av Nebbet tydelig kunne se klatreruta opp mot Berges stol. Det stemte helt klart med føreren; lettest først på venstre side (øst) av en hammer, deretter over på vestsiden av eggen opp til Berges stol. Videre opp til Midtre skulle det være grei toerklatring. Så kløyv vi greit ned i V-skaret. Selv om fjellet var noe vått følte vi aldri behov for noen rappell, og dessuten gikk det mye raskere slik. Sondre var alt klatret opp ved siden av hammeren, men jeg ropte ”stans!” og beordret at tauet skulle fram – det fikk da være måte på. Midtre Skagastølstind Endelig skulle moroa begynne. Vi kløyv opp 5 meter og etablerte standplass. Sondre ble sendt i vei først, med klare instruksjoner om å velge letteste vei til neste standplass, som lå like over hammeren vi sto under. Det tok ikke lange tiden før han var oppe, og Lars-Petter kunne følge tauet ved hjelp av tauklemme. Han samlet også inn mellomforankringene. Jeg filmet de første meterne siden jeg ikke trengte å sikre nå – kjekt. Snart forsvant også han ut av syne, og jeg sto alene igjen i tåka. Det gikk ganske lang tid, men så var det da også Lars-Petters første skikkelige taulengde med klatring i høyfjellet, en ganske tøff debut i tåka. Endelig var det min tur, og med sikring ovenfra var det bare å nyte taulengden, selv om jeg gjerne hadde unnvært tåka. De første meterne opp på venstresiden av hammeren var greie, men så var det tre meter der jeg var glad for svaskoene jeg hadde skiftet til. Det var gode bøttetak, men ganske loddrett og med et tåkelagt bunnløst sluk under meg. Aldri i livet om jeg hadde gått opp her uten tausikring! Tankene mine går ofte til pionerene i slike situasjoner, som gikk med tau rundt livet, og da særlig til førstemann på den tiden, som ikke måtte falle. Til forskjell fra pionerene visste jo vi nøyaktig hva som lå foran oss (med tanke på tekniske utfordringer, men ikke været…) Hylla med standplass lå rett over hammeren, og var bred og fin. Et sett med slynger viste at vi var på rett sted. Etter den korte taulengden med 3+ var neste betraktelig lettere, men noe lengre. Først gikk vi noen greie metre opp og mot høyre side av eggen, toerklatring, før vi svingte opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen var noe mer utsatt, 2+. Berges stol var en overraskende stor horisontal brei flate, men eggen videre lå dekket i tåka. Mens Sondre ordnet med tauet ruslet jeg og Lars-Petter i forveien oppover. Det var grei toerklatring, relativt ueksponert, opp eggen til Midtre. Sondre tok oss snart igjen med tauet, men dette følte vi ikke behov for. Det var en utrolig deilig følelse å komme opp på toppen (2284), for denne hadde lenge stått på ønskelista mi – bare synd utsikten var null. Vi satte oss ned og slappet litt av, før jeg kikket på veien videre. Jeg var litt forvirret i tåka, og fant ikke riktig eggen videre, før de andre to gjorde meg oppmerksom på at det var omtrent der vi hadde kommet opp! Jeg holdt på å ta opp kompasset for å sjekke, for dette har aldri hendt meg før, men viste oss hvor fort det er å gjøre feil når man beveger seg i skyene. Halls hammer Eggen videre var ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse toerklatring – akkurat passe for oss. Det fantes ikke rester av snø, og vi følte ikke behov for tau. Uten å kunne se mer enn noen få meter framfor oss, føltes eggen ganske lang – og fra bilder visste jeg at det var et stykke å klyve. Brått stoppet det opp med en 12-15 meters horisontal slett vegg, som jeg umiddelbart kjente igjen fra bilder: Halls hammer. Ikke rart dansken i sin tid regnet denne som ubestigelig. Vi satte i gang med å synge Happy birthday for Sondre, som smilte fornøyd og la om til svasko. Risset som ledet opp til toppen er gradert 6+, og var nå fuktig og rått. Sondre kom seg 4-5 meter opp, men hadde for store kamkiler i forhold til det loddrette risset. Han fikk derfor ikke sikret seg tilstrekkelig, og vi (jeg) brøt av etter tre kvarter. Jeg ville ikke ha noen skader her oppe! Vesle Skagastølstind I stedet rundet vi det noe luftige, men greie, hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp her virket det ganske vrient, men ved å traversere over et meget eksponert og utsatt sva, og deretter skrå oppover, virket det overkommelig. Jeg sikret nå Sondre, som i fjellstøvler hoppet over hele svaet til et brukbart tak på andre siden, og fant en rute opp. Lars-Petter fulgte, før tauet ble dratt inn, og det ble min tur. Jeg benyttet taustumpen festet i bolten over svaet, og holdt meg i denne mens jeg svingte meg over. Fysj, så ubehagelig og utsatt. Kunne dette virkelig være Patchells sva? Videre noen meter opp på skrå var det ganske greit, anslagsvis 3+, men så kom et kinkig punkt kloss ved standplassen til Sondre, der jeg benyttet tauet ovenfra til hjelp. Her var det minst en ren firer, kanskje 4+, og jeg mistenker at vi ikke helt fant letteste veien opp. Mistanken styrkes ved at vi i stor grad beveget oss ganske på skrå hele tiden. Et lite spørsmål er om vi virkelig krysset Patchells sva, hvilket jeg tror. Neste spørsmål er om vi ikke skulle traversert litt lenger før vi tok opp i en renne (3) som leder opp på eggen. Jeg tror vi skrådde fra Patchells sva og kom inn i toppen av denne treer-renna. Vel oppe på eggen igjen, i tåkehavet, ante vi toppen av Vesle Skagastølstind. Samtidig begynte det så smått å duskregne, og vi hørte mystisk rumling. De andre mente det var lyden av ras, men i mitt stille tenkte jeg straks: Torden! Det var noe bratt toerklatring til toppen (2340), som ikke ble noen nytelse, for nå begynte det å blåse mer. Samtidig kom det et klart tordenbrak, ikke like ved, men likevel illevarslende. Hva skulle vi gjøre? Mohns skar Klokka var om lag to, og fra et tidligere besøk visste vi det tok 6-7 timer over Storen og tilbake til Turtagrø. Vi hadde brukt 9 timer hit, og var altså kommet noe over halvveis på vår tur. Vi bestemte oss for å peise på, og komme oss over Storen og ned på Bandet så fort som råd var. Det er et fint, men noe utsatt, rappellfeste like ved toppen på Vesle, og vi visste fra tidligere om en bra standplass omtrent halvveis nede på eggen mot Mohns skard, så vi slang ut tauet. Vinden tok godt tak i det, og den ene halvdelen måtte jeg kaste ut på nytt, for å få det noenlunde i vertikal retning! Sondre la i vei ut som førstemann, og turens siste bilde ble tatt. Han fant lett standplassen og Lars-Petter fulgte på med en ekstra sikring. Han kom seg nesten ikke nedover på grunn av friksjonen. Dette var hans første virkelig luftige rappell, i sterk vind og tåke, og jeg var imponert over hvor kaldt og rolig han gikk ut i rappellen. Likevel måtte jeg mase litt på ham, for det kom flere tordenskrell, og jeg begynte å fryse der jeg sto på toppen og ventet. Endelig kunne jeg høre at Sondre ropte at det var klart. Jeg ba ham sjekke at han klarte å dra ned tauet, for sist gang satte det seg fast akkurat her. Så svingte jeg meg ut i rappell, mens tåka blåste oppetter fjellveggen. Øverst var det tendens til ising og rim, og jeg var glad jeg kunne fire meg nedover akkurat her! Det ville ikke vært mye moro med 3-4-klatring under disse forholdene. Det var en flott standplass halvveis bak en solid stor stein, men å komme ut i ny rappell her var ganske utsatt. Likevel gikk det greit ned, og mens Sondre dro ned - og samlet sammen - tauet, gikk jeg og Lars-Petter i forveien. Det var enkel klyving og etter hvert vanlig gange i Mohns skar. Kanskje like greit at Lars-Petter ikke så hva vi var på vei opp? Jeg visste at nordøsteggen på Storen ser fryktinngytende ut herfra. Over Storen i et forrykende uvær Det var nesten underlig, men akkurat på vei opp fra Mohns skar, der det sist gang (for et år siden) begynte å regne, startet det også denne gangen for alvor! Det var grei toerklyving oppover, og egentlig ikke så veldig utsatt, men tordenbrakene smalt rett som det var nå, mye nærmere. Jeg begynte å nøle: Skulle vi ikke vente? Å krysse Norges tredje høyeste punkt i tordenvær var vel neppe lurt? Men hva var alternativet? Nå gikk regnet over i hagl og pisket ned – og det var ingen opplagte steder å søke tilflukt her. Dette var intet blivende sted, og vi bestemte oss for å fortsette. Dette uværet var ikke meldt, og jeg hadde mistanke om at det var forbigående. Likevel var det lite moro å klyve oppover Storen under slike forhold, og Sondre - som gikk først - festet tau på Lars-Petter. Det roet en engstelig far lite grann. Fjellet var nå blitt merkbart sleipere og glattere, men heldigvis gikk regnet over til lett nedbør ganske fort. Etter hvert stilnet også tordenbrakene noe av, og vi kom oss greit helt opp. På det første toppunktet sa Sondre at han hørte en merkelig summing i ørene. Lars-Petter sa så at han hørte det samme. Vi gikk straks ned og litt til høyre for dette toppunktet. Det var helt tydelig: Når Sondre stakk hodet opp over en viss høyde på toppen, startet summingen. Det måtte ha noe med tordenværet å gjøre, og vi krøp lavt videre over en hammer, der det var godt med en hjelpende hånd ovenfra – særlig på det glatte fjellet. Selve toppen (2405) var det korteste toppbesøket jeg noensinne har hatt, men vi gratulerte Lars-Petter med innsatsen og hastet videre. For tredje gang opplevde jeg å stå på Storen uten utsikt. Kamera ble ikke engang vurdert tatt opp i uværet. Vi ville ned – fort ned. Heldigvis er ikke svaet helt på toppen så glatt, og vi listet oss greit ned i toppskaret. Videre var vi litt usikre på retningen, særlig siden helikopterslynga var fjernet, og vi rettet en stor takk til alle ivrige naturvernere eller hva de nå er… Det begynte å regne mer igjen, og jeg listet meg på katteføtter nedover så langt jeg kunne i tåka. Her var det et rappellfeste, ja, men var det rett? I et lite øyeblikk gled noe av skyene bort, og jeg så rett ned på det som måtte være Hjørnet. Det kunne umulig være stort mer enn 30 meter ned her, og vi kastet ut tauet og sendte Sondre ned. Han nådde fram - akkurat! Det regnet jevnt og trutt nå, og fjellet var såpeglatt. Takk og lov for at det var nedover vi skulle! Et 60-meters tau holdt altså ned fra toppen. Ikke ferdig med spenningen Snart var vi i godt driv og i lett regn nedover steinrøysa på Storens sørflanke. Jeg visste det ventet mer spenning på glatte sva lenger ned, men nøt å ha fjellstøvler på beina og ur under føttene. Selv om jeg visste hovedretningen; at man stort sett skal holde mye mot vest, kom vi et lite øyeblikk bort fra vardingen og ut på noen glatte sva. Heldigvis så vi at tråkket tydelig gikk diagonalt 15 m under oss. Vi ville prøve å følge et hjørne langs dette svaet ned, men det rant en liten bekk her og det var styggelig vått og glatt overalt. Vi delvis akte oss noen få meter ned, da det satte inn et voldsomt regnvær igjen, og nye tordenskrell viste med overdøvende styrke at uværet ikke var over. Jeg var ikke lenger så engstelig med tanke på lyn, men så brått et nytt faremoment: Bekkene vokste umiddelbart, og løsgrus og småstein kom sprettende nedover. Selv mellom beina mine kom det sigende grus og stein. Snart kom det stein i ett sett, og vi kløv raskt noen meter oppover, innunder en lav hammer. Her var det egentlig plass til oss alle tre, men to vannsig var blitt til bekker som slett ikke var så deilige å få i nakken. Vi plasserte Lars-Petter innerst, og mens vi omgrupperte slik traff en stein Sondre i skulderen så han merket det skikkelig. Jeg fikk flere treff både i ryggsekken og i hjelmen. Det ble til at jeg sto ytterst på vakt og skottet oppover, og ropte når det kom steiner i vår retning, slik at vi klemte oss sammen under hammeren (og bekken) bare når det trengtes. Det sprutet ned nå, og lyden av rennende vann ble helt overdøvende, mens steiner og grus haglet nedover fjellsida. Det lynte og braket og blinket, og det var overhodet ikke noe trivelig sted å være. Vi hadde imidlertid ingen valg, da enhver bevegelse utenfor vårt lille skjul ville vært en eneste gambling med liv og helse. Jeg var svært glad jeg ikke hadde tatt av hjelmen etter forrige rappell, for jeg fikk totalt minst 4 småstein som traff den skikkelig, i tillegg til de som traff sekken eller snittet meg. Etter snaut 10 minutter roet regnet seg noe, og steinsprangene avtok i hyppighet. Jeg akte nærmest på rumpa nedover langs bekken, og glapp taket de siste 2-3 metrene – det gikk heldigvis ganske bra. Så var vi igjen i rask gange langs vardinga, inntil Svaene. Her var det fram med tauet igjen, og en rappell på glatt underlag. Heldigvis stoppet regnet nå, skjønt vi alle var dyvåte. Videre fulgte vi vardinga, som tidvis var reine labyrinten, og traverserer ganske mye i sørsida. Nøkkelen er å holde mot vest, tidvis helt ut mot stupet ned til Skarstølsbreen. Det var virkelig en lettelse å komme ned på Bandet, og ny lettelse over at det var enkelt å komme inn på breen her. En dyp sprekk etter 20-30 meter var ikke bredere enn at man kunne hoppe over, eventuelt omgå denne. Vi småløp videre på snøen, før denne gikk over til blåis. Da ble det brått slutt på løpinga, for både Sondre og Lars-Petter falt og slo seg. Vannet som rislet oppå gjorde isen såpeglatt, og vi måtte liste oss steg for steg den siste halvdelen av breen. Det tok sin tid, så stegjern anbefales fra nå av og ut sesongen! Klokka 20.30 var vi tilbake ved Turtagrø, etter 15,5 timer på tur. Jeg var glad for at det gikk bra med oss alle sammen, for det hadde vært kritisk flere ganger. Likevel frister turen til gjentakelse, men da i skikkelig godvær!

25.juli skulle Lars-Petter (11) få sin første klatretur i høyfjellet, og far gledet seg ikke så rent lite han heller: Søreggen på Uranostind skulle være en passe utfordring, med noe toerklatring og noen punkter med grad 3. Jeg hadde stått på Uranostinden for over ti år siden og med respekt sett nedover den kvasse søreggen, og lurt på om det var mulig å ta seg opp denne alene. Den gangen hadde vi gått normalveien over Urdanosbreen, som er et lengre alternativ. Vi kjørte på anleggsveien helt inn til nordenden av Koldedalsvannet, og fikk minimal anmarsj. Veien var ikke mye å skryte av, men ved å ta det med ro (en del punkter 1.gir) slapp vi å skade understellet på bilen. Så lastet vi sekkene fulle av utstyr, så ingenting skulle stoppe oss. Dette skulle vise seg å være helt unødvendig…Snart var vi oppe ved sti-skillet like sør for Uradalsvannet, og svingte østover, for litt seinere svinge nordover i retning sørryggen. Det var små varder og i blant tydelige spor etter folk før oss. Jeg konstaterte at det var rett, det som jeg hadde lest et sted, at det rett øst for høyde 1450 på kartet finnes gode campingmuligheter. Søreggen – overraskende lett Fra 1500 meter var det stort sett jevn steinur oppover den brede ryggen, som på snaut 1800 meter flatet ut. Nå så vi det smalnet skikkelig av, og måtte etter hvert så smått ta hendene i bruk. Litt overrasket kom vi med tiden opp på et tydelig toppunkt over 2000 meter. Dette måtte være sørtoppen, for nå gikk det minst 30 meter ned igjen. Samtidig så vi for første gang søreggen opp mot hovedtoppen: Det stemte med et bilde jeg hadde med, og den så ganske avskrekkende ut. Vi bestemte oss for å sette igjen sekkene nede på det laveste punktet på eggen, og bare ta med tau og sikringsutstyr, hjelm og …kamera! (Kameraet hadde jeg glemt igjen hjemme sist gang, for ti år siden.) Vi trippet deretter på svasko oppover, og over en liten høyde (S-1?) med svært lav primærfaktor, og gledet oss vilt til klyvinga. Fra nå stemte ingenting med rutebeskrivelsen, antakelig fordi vi straks omgikk eggen ved å holde litt ut i vestsiden, og det gjorde vi stort sett oppover hele veien. Bare innimellom svingte vi oppom eggen og kikket ned den langt brattere østsiden. Verken jeg eller Lars-Petter følte noe behov for sikring så langt, og noen treerpunkter (nevnt i føreren) så vi aldri snurten av. Forklaringen må være at vi i liten grad fulgte selve skarpeggen. Først langt oppe ”stemte kartet med terrenget”: En ruglete, avrundet kam på eggen, men enkel å gå opp på venstre side, bratt, men nesten som en trapp. Her ville jeg at Lars-Petter skulle ha tau, siden han ikke hadde så mye erfaring. Det var noe utsatt, men personlig følte jeg overhodet ikke noe sikringsbehov. Forholdene var da også optimale, med tørt fjell og lite vind. Skyene var også i stor grad drevet bort, som værmeldinga hadde varslet. Litt overrasket var vi så oppe på toppen (2157m). Dette var jo lett! Helt mulig å gå uten tau hvis man er en erfaren tinderangler, eller hvis man er rimelig høydesterk. Fryktelig retur i vestsida Tilbake og nedover igjen, fulgte vi eggen i langt større grad enn opp. For sikkerhets skyld fikk Lars-Petter tau ovenfra om lag to lengder, mens jeg fulgte etter uten tau. Så fikk han en rappell i meget løst lende, og var nede. Jeg kløv rolig og greit etter. Følte aldri noe taubehov, men vet av erfaring at dette til og med kan variere med dagsformen. Vel nede ved sekkene skiftet vi om til fjellstøvler igjen, og tok en svært dum bestemmelse: I turrapporten sto det at det antakelig var mulig å gå ned fjellsida i vest for dette laveste punktet på eggen mellom S-2 og S-1/hovedtoppen. Dette måtte vi prøve, og la i vei. Det var konstant svært løs ur, og vi måtte til stadighet krysse nord- og sørover for å unngå svaparti med løsgrus. (I tett tåke hadde det vært en sann labyrint å finne fram i!) Lars-Petter var ikke vant med ferdsel i slikt terreng, og vi brukte 2 timer på de 700 høydemeterne ned til Uradalsvannet. Konklusjon: Aldri mer gå ned denne ura! Til slutt kan jeg jo legge til at det opplevdes noe langt å gå rundt Urdadalsvannet på turiststien med tunge sekker, så jeg uten tvil heller ville valgt en retur over søreggen neste gang, ja.

Siste bilde

Med gårsdagens klatre-/klyvetur over Urdanostinden i beina, hadde Lars-Petter (11) fått minst 4 gnagsår, og dermed ble det til at jeg igjen måtte på topptur alene. Dagens eggtraverser så jeg fram til med spenning, da både grad 2 og 3, ja endog 4 var nevnt i førerne. Kl 9 la jeg i vei fra bilen, parkert like nord for Berdalsbandet. Dagens sekk var utrolig mye lettere enn gårsdagens, og jeg følte formelig jeg suste opp til vannet på 1512, med flott utsikt opp Berdalsbreen og Austanbotntinden. Elva hadde jeg steingått greit langt nede, og så hadde jeg fulgt venstresiden av denne hele veien opp til vannet. Nå svingte jeg nesten rett nord og opp ura, til den brede vestryggen på Soleibotntinden. Ura forekom noe langtekkelig og kjedelig, men heldigvis underholdt utsikten bort mot Austanbotntinden. Litt brattere mot slutten av det jeg trodde kunne være toppen, men nei da, enda noen meter til, men nå i slakere lende. En postkasse på en varde bar klart bud om at toppunktet på 2080 var nådd, etter drøye to timer. Noen som vet om det er eget postnummer hit? Luftig egg til S-2 Samtidig dukket det opp en kar fra intet, nærmere bestemt fra den luftige NØ-eggen, og vi tok pausen på toppen sammen. Han mente eggen slett ikke var vanskelig under rådende forhold, men først skulle jeg ”varme” opp med SØ-eggen bort til S-2. Da han også skulle dit, ble det til at vi slo noenlunde følge. Det viste seg å være en trivelig kar fra Voss, som aldri hadde hørt om fjellforum før – velkommen som ny bruker! En varde markerte nedgangen til det dype skaret før S-1, men etter noen meter ned var det stopp, og tydeligvis noe galt. Ja visst, tråkket gikk noe opp igjen, og så videre ned til bunns i skaret. Grei klyving ned, men hammeren som nå reiste seg opp til S-1 var bare å glemme. Jeg visste ruta gikk rundt i sørsida, og begynte på denne. Etter få meter tok jeg av fra tråkket, og klatra (II/III) rett opp på S-1 (2020). Eggen videre til S-2 så elegant og flott ut, og jeg småtrippet og i blant regelrett løp videre i mine – for anledningen – svasko. Akkurat slik jeg ønsker det; luftig, mye småklyving, vanskelige punkt som kan omgåes om man vil. Jeg fulgte i grove trekk skarpeggen hele tiden, og fikk noen punkter fin toerklatring. Vel framme på S-2 (2049) var det flott utstyn opp mot Ringstind, der jeg var på ski i mai, og vestveggen var selvsagt imponerende herfra. Eggen videre ned til skaret mot Ringstind virket noe lettere enn den jeg hadde gått. Jeg kunne nå også betrakte profilen på eggen ut til Soleibotntind N-1 (2030), og gledet – og smågruet – meg. Så var det bare å kose seg i godværet tilbake samme vei, og litt over kl 13 var jeg tilbake ved sekken på hovedtoppen (2080). Eggen fram til S-2 og tilbake tok om lag 1,5 timer. Enda luftigere til N-1 Jeg lot fortsatt sekken ligge på toppen, og listet meg utover nordøsteggen. Denne så meget spennende ut, men heldigvis var de fleste snøfeltene i nord borte. Et par steder turte jeg ikke følge skarpeggen, og da fantes alltid alternativer. Et luftig trinn på 2 meter dukket opp, og en omvei syntes noe lang. Ovenifra så jeg at det var et kjempegodt tak å holde i, og svingte meg utfor og ned. Dette var nok det punktet som var nevnt i føreren, 2 meter grad 4. Jeg ville kanskje sagt 3+, og legger til at dette punktet sett nedenifra kan synes svært vanskelig, da man ikke ser bøttetaket som ligger godt innenfor rekkevidden til en voksen person. Snart var jeg nede i skaret, og så tydelig tråkket på vestsiden ned til skaret mot Lauvnostinden. Opp mot N-1 var eggen smal, luftig og elegant, men alltid var det mulig å omgå de vanskeligste punktene, slik at klatringen stort sett lå på II. Jeg valgte på ett sted å liste meg ut på den mer luftige østsiden, og fikk en kort III opp en kamin her, før jeg plutselig var oppe på N-1 (2030). På vei tilbake valgte jeg å omgå dette, og holdt meg til vestsida i stedet. Videre gikk det fortere nå som jeg kjente veien, og rundt kl 14 var jeg tilbake på hovedtoppen (2080) – altså en times tid fram og tilbake. Jeg vil legge til at turen hadde vært langt mer utfordrende alene og uten tau og isøks dersom det hadde ligget en del mer snø i nordhellingene. Nå var det tørr klippe overalt, og optimale forhold – kjempegøy! Jeg skiftet til fjellstøvler igjen, som nå bare var deilige å ta på seg. Veien tilbake er ikke noe spesielt å nevne, annet enn at det tok snaut 2 timer ned – i høyt tempo, slik at jeg var ved bilen kl 16, etter nøyaktig 7 timer på tur.

Kan jo legge ved et bilde tatt med 3x zoom fra Dyrhaugryggen. Her går Andrews renne opp helt til høyre for toppen.

Beklager, jeg la ikke merke til det...

Som siste tur i vår erfaringsrunde i Alpene, besøkte jeg og Lars-Petter (11) Breithorn – antakelig den letteste 4000-meteren i Alpene. Vi overnattet i Visp (Sveits), på en flott campingplass knyttet til et lite utendørs badeland. Denne anbefales, for det var gratis inngang til badelandet siste timen (kl 18-19), eventuelt halv pris fra kl 16. Vi sto opp ganske tidlig, og kjørte vår lille italienske leiebil opp til Täsch. Her krydde det av parkeringstilbud, for ingen uten spesiell tillatelse kan kjøre veien videre til Zermatt. Vi parkerte og skiftet tøy på p-huset i togstasjonen (50 kr døgnet) og tok toget til Zermatt (kostet en drøy hundrelapp for oss to). Her trasket vi litt rundt i villrede, vinterkledde i sommervarmen, før vi fant taubanestasjonen som førte opp mot Klein Matterhorn. Dette var nemlig skiltet og kjent under navnet Glacier Paradise. Taubanen var dyr (rundt 500 kr for oss to), og på grunn av ombygging på mellomstasjonen presterte vi først å havne på Schwartszee! Det viste seg at billetten var gyldig for begge banene, så da fikk vi sett Matterhorn og Hørnlieggen på nært hold. Ulempen var at vi stygglig seint ute og snøen var alt ganske bløt da vi gikk ut av bygget på Klein Matterhorn på 3800 meter. Klokka var nær 12 på dagen, og det var få taulag etter oss, men svært mange foran oss! Vi vågde å gå på bre selv om vi bare var to, siden dette var en så til de grader trafikkert rute, og jeg hadde med tauklemmer å gå opp på, dersom JEG falt nedi en sprekk. Sprekker så vi svært lite til, og været var eventyrlig flott, og vindstille! Utsikten var selvsagt fantastisk hele tiden, der vi ruslet oppover Breithorns sørvestflanke. Der det bratnet noe til tok vi matpause, og Lars-Petter klaget på litt stive bein. Jeg følte meg mye bedre nå enn på Mt Blanc du Tacul en uke tidligere, og var svært ivrig på å komme opp de 350 høydemetrene. Etter snaut to timer kom vi til topps, der vinden plutselig slo imot oss. Vi satte oss derfor ned like i le av toppkammen og nøt været og utsikten her på 4164 meter. Matterhorn virket slett ikke så dominerende eller vanskelig sett fra denne vinkelen, og utsikten i retning Monte Rosa-massivet var eventyrlig flott. Hadde vi hatt bedre tid og vært tre i taulaget skulle vi fortsatt ned og bort på Mittgipfel, som også er såre enkel. Det får bli en annen gang. Vi ruslet snart nedover igjen, for å være sikker på å rekke siste avgang ned (som vi egentlig ikke helt visste når var). Etter en time til, totalt 3 timer, var vi ved taubanestasjonen, og nå var også hodepinen så smått i anmarsj. Jammen var vi ikke skikkelig akklimatisert nå heller. Jeg vil legge til at vi var nede i Visp kl 18. Det er således full mulig - med egen bil - å bo billig på campingplassen i Visp og bestige Breithorn på en dag.

Den siste uka vi hadde i Alpene var det bare jeg og sønnen min, Lars-Petter (12), så lange fjellturer på bre måtte forkastes. Vi besøkte derfor Saas-dalen, med tanke på mulig bestigning av Lagginhorn, og tok taubanen opp til Hohsaas-hytta på 3200 meter. Dette ble en flott overnatting, men noe dyr (overnatting, middag, frokost for meg og Lars-Petter ca 700 kr). Taubanen opp (og med retur) kom på rundt 400 kr for oss, så vidt jeg husker. Parkeringsplassen i bunn av dalen kostet 40 kr døgnet. Den viktigste erfaringen til neste gang blir å ta med mange flasker med vann, for å drikke vannet utenfor hytta var sterkt frarådet. De solgte mye drikke på hytta, men av en eller annen grunn IKKE vann! I stedet fikk overnattingsgjester forsyne seg med så mye marsch-tee som de ville, så vi drakk te alt vi orket kvelden i forveien, og kjøpte noen halvlitere brus som vi drakk opp, og fylte neste dag. (De smeltet nesten av den varme teen…) Dernest drasser jeg ikke med meg soveposen neste gang, da overnattingen på Hohsaas var som på et hotell, med sengetøy og det hele. Å få plass på hytta var ikke noe problem, selv om vi ringte om dette etter kl 15 samme dag, men det var jo også utenfor høysesongen. Ellers er å nevne at både Hohsaas og Weissmieshytta (som ligger 500 hm lavere) er som kafeer å regne, med salg av flere ulike retter. Prisene var omtrent som på kafeene nede i dalen! Jegihorn (3206m) Som akklimatisering, men også for å ta Lagginhorns normalrute nærmere i øyensyn, valgte vi neste dag Jegihorn som mål for vår tur. Kl 8 ruslet vi på 30 minutter ned til Weissmieshytta, og pakket om sekkene. Jegihorn er tilrettelagt med stålwire, men kan også nåes på grei sti om man vil unngå klatring. Etter en kort sti gjennom morenelandskap sto vi ved klatrerutas begynnelse. Lars-Petter hektet seg innpå stålwiren med to slynger og karabiner, men jeg gikk hele turen i klatresele, men uten å føle noe behov for sikring. Det var enkel klatring i begynnelsen, men etter hvert noen partier med stiger og hjelpetrinn boltet fast i fjellet. Ruta var lagt ganske utsatt til tider, slik at man fikk føling med ”luft under vingene”. Jeg valgte å prøve å unngå å bruke hjelpemidlene underveis, og fikk klatring/klyving a grad 1-2 et stykke, men mot slutten bratnet det til slik at jeg gikk stigene og tinnene, og holdt meg i stålwiren. Det så imidlertid greiere ut om man holdt en del mot venstre, men jeg ville gå sammen med Lars-Petter. Oppe på fortoppen tok vi matpause, før vi kløv ned i skaret, og fulgte eggen og wiren opp til hovedtoppen på 3206 m. Her var det flott utsikt, folksomt, og et standard katolsk digert kors. Særlig var utsikten mot Lagginhorn interessant. Det lå fortsatt en del snø opp normalveien, så jeg forkastet planene om å prøvde oss denne gangen. Det var noe tidlig i sesongen (overgangen juni/juli). Vi kunne også slå fast at breene må ha trukket seg enda mer tilbake, for nå var det overhodet ikke nødvendig å krysse så mye som en meter på bre for å gå Lagginhorn normalveien. Breene i Sveits forsvinner! I den forbindelse kan det være interessant å nevne at et av de store avisoppslagene i Sveits denne uka var nettopp breenes tilbaketrekking. En kjempeklippe i Eigers nordvegg er i ferd med å rase ut, en klippe som tidligere har vært dekket (og holdt på plass) av bre. Eksperter frykter økt hyppighet av steinskred som følge av utviklingen, og krever mer penger til kartlegging av problemene – og til sikringstiltak. Dessverre er det jo samme utviklingstendens i Jotunheimen. Vi trasket snart stien ned igjen, og var nede ved Weissmieshytta 3 timer etter vi startet herfra. En kort og artig klyvetur som anbefales å ta med seg, også for den mindre fjellvante. (Men sele, 2 slynger med karabiner og hjelm kan være kjekt om man ikke er vant med litt luftighet. Uansett, ta med hjelmen, for det er folksomt og noe løst, og svært bratt noen steder…) Fra Weissmieshytta gikk vi 25 min ned til mellomstasjonen for taubanen, og tok denne ned i Saas-dalen igjen.

Det var jo nesten for dumt, men selv etter så mye lesing og grundige forberedelser klarte jeg å bli ganske dårlig på turen til Mont Blanc du Tacul. Enda godt vi ikke gikk for hovedtoppen Mt Blanc denne første gangen. Akklimatiseringen visste vi var for dårlig: To dager på Leshaux-breen i drøyt 2000 meters høyde, med overnatting på Leshaux-hytta (2500 m). Så hadde vi klippeklatret en dag nede i Chamonix. Men vi satset på at det var sant; at Tacul var ganske kort og lett, og at vi umulig kunne rekke å bli alvorlig syke – DET skulle vise seg å stemme. Vi hadde ikke forhåndsbooket plass på taubanen opp til Aiguille du Midi (3842m), og møtte derfor opp en halv time før avgang, dvs 07.30. Da fikk vi tid til å parkere gratis 400 m unna. Dette var utenfor høysesongen, og det gikk greit med plass i vogna, som forøvrig holdt en imponerende hastighet oppover. Vi anslo farta til 40 km/t, og en oppstigning som trykkmessig klart overgår det man opplever på fly. (Sondre fikk svært vondt i øra ned igjen…) Etter skiftet av vogn på mellomstasjonen var det aldeles utrolig å løftes oppover de bratte og glatte klippene og snøskrentene opp til den spisse toppen. Den økende og imponerende utsikten slukte faktumet om at dette egentlig var vanvittig kommersialisert, og vi frydet oss vilt! Når høydemåleren passerte 3000 m rådet en høytidsstemning blant oss tre nordmenn. Byggverket på toppen er imponerende plassert, men jeg uroet meg straks fordi jeg kjente meg ganske svimmel. Og den skarpe snøkammen ned fra toppen som vi måtte gå ned etterpå, så ikke ut til å tillate noe fall. Vel, erfaring har lært meg å ta det som kommer når det kommer, og vi konsentrerte oss om å finne veien til utgangen. Her var det behørig merket om ansvar og bresprekker, med både achtungs og warnings. Med skjelvende hender (det var et par minusgrader i skyggen) tok vi på oss stegjern og tau. Solkremen ble heller ikke glemt, men faktor 12 viste seg å være altfor lite, og sunblock’en på leppene burde vi nok brukt flere ganger. Det ligger vel klart mellom linjene nå at vi ble ganske forbrente… Rolig, pent og rolig Det gikk ganske bratt på snøeggen - og luftig - ned mot breflata. Hadde det vært panserhard is og ingen spor, hadde jeg glatt psyket ut, for utsikten 2800 m rett ned i Chamonix var helt utrolig! Men det gikk egentlig veldig greit, selv om jeg var ganske svimmel. Vi hadde jo også isøkser å støtte oss på, og tau mellom oss. Ganske snart flatet det noe ut, og vi gjorde en halvsirkelformet bevegelse rundt hele Aiguill’en, der noen allerede var i gang med å klippeklatre på de finslipte granittveggene. Vi passerte Cosmiques-hytta og Col de Midi i rolig tempo. Det visste vi var en suksessfaktor; rolig gange, ikke stresse selv om iveren er stor. På denne flata hadde jammen noen slått opp telt også. Bivuakk er tillatt, men ikke camping. Dvs at du kan sette opp teltet seint om kvelden, men må pakke bort alt neste morgen, og også bære det med deg. Opp NNV-siden på Mt Blanc du Tacul så vi tydelige spor, og været var helt topp, så alt lå til rette for å nå toppen. Snart ble det motbakker, og åpenbart at oksygennivået var lavere enn vi hadde opplevd før: Det nyttet ikke å gjøre annet enn å rusle! Før det bratnet for alvor satt vi oss ned på om lag 3800 m og spiste frokost. Jeg merket jeg var tung i hodet, og det prikket litt i fingrene. Svimmelheten var gått noe over. NNV-flanken Fotsporene rundet en isvegg på 8-10 meter, og buktet seg oppover NNV-flanken. Dette var gradert WS (wenig schwierig – lite vanskelig, eller PD om du vil), og vi gjorde erfaring med hva det vil si. Ett punkt var en tydelig forkastning på breen vi måtte opp, en 2m loddrett isvegg på andre siden av en smal meterdyp sprekk. Noen hadde lagt igjen et tau med knuter her, festet i en isskrue, som gjorde videre avansement svært enkel. Vi var nesten litt skuffet, men benyttet tauet og dro oss opp for å spare tid og krefter. Etter hvert tiltok vinden kraftig, og snøfokket gjorde sporene utydeligere og mindre dype, men været var ellers topp. Begeistringen steg brått da jeg oppdaget at høydemåleren bare viste streker – vi hadde passert grensa for hva den kunne måle; 4000 meter! Trafikken oppover var ikke avskrekkende; det var tydelig at vi var utenfor høysesongen. Snart flatet sporene ut, og vi møtte vinden i ansiktet med full styrke samtidig som vi så toppen og Mt Blanc ruvende noe bakenfor, bak Mont Maudit. På med vinterlue og hetta på anorakken! Dette tilsvarte norsk vinterfjell en vindfull påskedag. Kraftig vind på toppen Hodepinen hadde for alvor meldt seg nå, og det gikk utrolig sakte i de kraftig vindkastene oppover de slake bakkene mot toppeggen. Denne så vi gikk over i bratt klippe på slutten, der snøføyka sto mange meter ut over stupet i nord. Om lag 30 høydemeter under toppen, før den siste snøeggen og den bare klippen, ble jeg regelrett blåst over ende, og vi besluttet å stoppe her. Å gå videre i slik vind kunne bli skummelt på en smal egg, og så var vi for første gang godt over 4000 meter. 4248 m skulle toppunktet være, og vi regnet Tacul som besteget med god samvittighet. Sikkerheten i høysetet! Vi klarte å ta noen få bilder, men jeg turte ikke ta opp videokameraet på grunn av vinden. Så hastet vi nedover. Det gikk i grunnen fort å gå ned, og vi passet kun på å holde balansen i tråkket. De andre i laget kjente også hodepine nå, mens jeg hadde dundrende verk. Ved 2-metersforkastningen var det stor kø av italienere, som skulle sikre seg uavhengig av tauet som var lagt opp. Dette tok lang tid for dem, og vi var heldige og fant en isskrue til ved siden av - med slynge - og rappellerte raskt forbi alle sammen. Jeg var imponert over hvor greit Lars-Petter (11) – sønnen min – hang med hele tiden. Han stolte virkelig på utstyret – og på oss! Men jeg var litt bekymret for høydesyke også for ham. Det er visstnok ikke bra for barn å gå for høyt, sa dem på turistkontoret i Chamonix. Høydesyk Vel nede på bresletta Col du Midi kjente jeg hvert bidige pulsslag i hodet, var kraftig svimmel og var brått blitt utrolig sliten. Det gikk som i sirup bortover breen, og jeg gruet meg vanvittig til de 200-250 høydemeterne opp til taubanestasjonen. Heldigvis hadde vi fortsatt 3 timer på oss til siste nedfart. Sondre overtok nå mer av innholdet i sekken min, og gikk først som trekkhund. Han følte seg i god form, bare med lett hodepine. Jeg følte meg utrolig nedkjørt, og halvveis oppe i motbakkene var jeg svært takknemlig for at Sondre hadde mye krefter igjen – han formelig dro meg oppover, med Lars-Petter i midten. Lars-Petter ba nå også om lengre pauser, men jeg var også begynt å bli kvalm – et alvorligere symptom, og ba Sondre kjøre på det han orket. Taudraget hjalp meg også å holde balansen opp de luftige snøkammene på slutten, og utrolig lettet og sliten gikk jeg inn den vesle jernporten på toppen av Aiguille du Midi. Når vi kjørte nedover igjen, var det akkurat som om jeg kjente livet og oksygenet kom tilbake i kroppen. Selv om hodepinen gradvis avtok over 4-5 timer, var jeg helt frisk og fin i beina igjen allerede nede i Chamonix. Vi hadde jo bare vært 7 timer på tur (taubanen inkludert), og gått totalt bare 1700 hm (250 hm ned, 600 hm opp, ned disse igjen og 250 hm opp til A.du Midi til slutt). Vi hadde sanket nyttige erfaringer med tanke på en tur neste gang, der Mt Blanc vil være hovedmålet: · Jeg trenger i alle fall flere dager til akklimatisering, og noen netter med overnatting over 3000 meter er sikkert også lurt. · Sola er ikke å spøke med, og sunblock må smøres på flere ganger på samme tur – faktor 12 i ansiktet var altfor lavt · Slutten av juni er lavsesong med tanke på folk, mens snøforholdene var helt greie så tidlig på sommeren · PD-graderingen av denne ruta betydde en ganske enkel tur for OSS · Mt Blanc du Tacul er en bratt bretur på 5-6 timer, som man greit kan klare på en dag · Vinden kan bli utrolig sterk over 4000 meter, men vanlig erfaring fra norsk vinterfjell – og vindtette klær, votter og lue – holder, en solskinnsdag i juni

Som et ledd i akklimatiseringen med tanke på en mulig bestigning av Mont Blanc, plukket vi ut breturen inn til Leshaux-hytta etter tips fra turistkontoret i Chamonix. Turen gikk egentlig noe lavt (snaut 2500 meters høyde) med tanke på høydeakklimatisering, men en overnatting i hytta (2500 m) var visstnok en gunstig oppstart. Sondre, som har vært med på turer de siste åra, var med, samt sønnen min på 11 år, Lars-Petter. Tørr bre Vel så viktig var det at turen gikk på en såkalt ”tørr bre” – et uttrykk jeg ikke hadde hørt før – som innebar blåis og et heftig brefall med muligheter for isklatring og trening på redning fra bresprekk. Vi hadde noe lite erfaring fra bre, og dama på turistkontoret var svært bekymret for at vi skulle gjøre et toppforsøk mot Mt Blanc uten nok erfaring. Vi var saktens enige, og bare timer etterpå sto vi på stasjonen iført varmt og vinterlig tøy, sammen med en drøss kinesere og andre folk kledd langt mer passende for de 25 varmegradene som badet Chamonix. Montenvers Den bratte skinnegangen brakte oss opp om lag en vertikal kilometer til rundt 2000 meter, til stasjon Montenvers. Drøyt 30 euro for to voksne og et barn var denne togturen jammen verdt, for synet av de ville tindene tok fullstendig pusten fra oss, og kamera og videokamera ble revet fram. Dette overgikk alt vi hadde sett i norske fjell. Det var mye høyere og mye spissere, så selv Trolltindene i Romsdalen med sine mektige spir og obelisker bleknet. Heldigvis virket ikke den siste taubanen ned til brekanten, så i tillegg til å spare 2 euro hver fikk vi gleden av å gå ”stien” ned. Metallstiger Dette ble vårt første møte med tilrettelegging for masseturisme, men var i grunnen positivt: Metallstiger boret inn i fjellet ledet ned de 200 høydemetrene til breen, og ga nyttig erfaring i å klatre ned stiger med middels tunge sekker og isøksa i hånda. Sistnevnte redskap ble ganske snart festet på sekken, for det var en fordel å ha begge hender frie. Diskusjonen rundt bruk av metallstiger i fjellet skal jeg la ligge her, men å styre trafikken lyktes de i alle fall med, for ellers var alternativet rappell. (Det gikk også en mer turistvennlig vandrersti helt ned til breen, men den hadde ført oss om lag 500 m i feil retning.) På vei ned møtte vi en stor og omfangsrik kvinne på vei opp, iført sikringsutstyr, som sto ved en av stigene og hyperventilerte. Det var nok resultatet av en kombinasjon av psyking og anstrengelse, som jo ofte også henger sammen. Vi følte imidlertid ikke behov for sikring, selv om et eventuelt fall hadde vært fatalt. Breskille Vel nede på blåisen gikk vi et langt stykke innpå Mer de Glace uten å bruke tau eller stegjern. Det er mulig det er noe vesentlig jeg ikke har fått med meg, men skjønner ikke helt vitsen med tau og stegjern på flat blåbre. Så ble det mer sprekker og kupert is, og vi fant fram sikringsutstyret. Det var første gang vi skulle gå et lengre stykke med stegjern, og turen skulle gi nyttig erfaring (les gnagsår) med tanke på dette. Knallblå himmel, vindstille, eventyrlige omgivelser og fin blåis preget turen de første to timene, som også gikk relativt horisontalt. Det ble imidlertid uhorvelig mye stein på breen etter hvert, så vi knapt visste om vi gikk på bre eller fjell – en merkelig terreng! Her kom vi til breskillet, der vi svingte vestover og inn på Leschaux-breen, mens vi skottet øst og oppover det veldige brefallet som ledet opp til platået nær Aiguille du Midi. Leschaux-hytta – fantastisk beliggenhet Etter hvert som vi gikk innover Leschaux-breen undret vi oss svært på hvor hytta kunne ligge. I følge kartet var vi ganske nær, og noe sporadisk blåmerking av store steiner på isen viste at vi fulgte en slags sti, og nok var på rett vei. Et grått punkt høyt oppe i den bratte fjellsida tiltrakk seg min oppmerksomhet, og sannelig: Der lå hytta. Maken til beliggenhet! Vi var målløse, og undret oss på hvordan stien buktet seg opp dit. Snart fikk vi svar, for en kjede av metallstiger ledet opp de om lag 150 høydemeterne. Om hytta ikke var estetisk vakker, så lå den i alle fall utrolig godt skjult i terrenget, og neppe plaget med campere i nærheten, for det fantes ingen horisontal mulighet for teltplass. Med mindre du campet 10 m nedenfor hytta da, men det var reservert helikopter. (Dette kom hver tredje uke med forsyninger, fikk vi vite.) Utsikten var aldeles utrolig, og jeg har sett mange flotte fjellmassiv! Men nordveggen på Grandes Jorasses rett imot, som reiste seg ytterligere 1500 m loddrett opp, tar kaka! Vi hadde bestilt overnatting med middag, og rakk akkurat denne. Drikkevannet ble hentet rett fra en bekk i fjellet ved trappa, og vi spurte noe skeptisk om vi virkelig kunne drikke det. Bestyreren lo hjertelig da hun hørte vi hadde lest om det forurensede vannet i Alpene, for dette hadde hun aldri hørt før, i hvert fall ikke i Chamonix-området. Sondre, som hadde båret og slept på 3x1,5L vann i flaske ble ikke videre blid på meg over å høre dette. Vi tok sjansen, og drakk, og vannet smakte naturlig nok enda bedre enn flaskevannet (selv om dette var noe av det beste jeg har fått kjøpt på flaske: Mt Blanc-vann.) Til treretters hjemmelaget middag (og et glass vin til bare utrolige 12 kr) ble vi sittende i solskinnet hele kvelden og nyte utsikten og studere detaljene i vegger og spir i fjellene rundt, med navn så mange og rare at det var håpløst å lære alt, for ikke å si uttale det! Mt Blanc-planene skrinlegges(!) Det var bare tre andre gjester denne kvelden, så selv om det var en liten hytte, var det god plass. Vi fikk faktisk det største rommet for oss selv, for de andre hadde seriøse planer neste dag og skulle stå opp kl 04.30 og gå en rute gradert TD. Vi skjerpet straks oppmerksomheten, for dette var tydelig gutter med erfaring. De frarådet kategorisk et forsøk på Mt Blanc med Lars-Petter (sønnen min) i følget, for han var bare 11 år. Yngste mann noensinne på toppen av Mt Blanc hadde vært 11 år, sa de, og det var i følge med erfarne førere. Derimot anbefalte de Mt Blanc du Tacul, og mente min 11-åring skulle kunne klare den, ”men dere kommer nok til å få litt vondt i hodet.” Og med dette skrinla vi noe skuffet umiddelbart turplanene om Vest-Europas høyeste fjell. Etter en flott solnedgang på verandaen ble det raskt mørkt i 22-tida, selv om det var St Hans-aften, og vi krøp til køys. Hytta hadde sengetøy, så det hadde klart seg med lakenposer. At vi også hadde drasset med oss brød til frokosten, viste seg å være nok en unødvendig last i sekken. Og nok en gang var Sondre lite blid, siden han hadde båret på dette også. ”Nyttige erfaringer for framtiden”, var med tiden blitt mitt standardsvar… Jeg kjente at pulsen (og pusten) var høyere enn normalt til langt på natt, og antok det var høyden (2500 m) som var årsaken. Men nå som Mt Blanc var droppet, var det egentlig ikke så viktig med akklimatisering bare for Tacul på snautt 4000 meter (tenkte jeg…) Isklatring og trening på redning Om solnedgangen hadde vært vakker, var det ikke mindre imponerende å stå opp neste dag, og se rett inn i Grandes Jorasses-massivet badet i morgensol. Lyset var intens hvitt, forsterket av at hytta fortsatt lå i skyggen. Vi ruslet noe oppover bak hytta for bedre å se toppene her. Et underlig pelsdyr på størrelse med en liten hund så vi også snurten av, uten at vi helt vet hva det var… Det var lørdag og tydeligvis turistenes dag: Det surret stadig med småfly og helikoptre i området, ganske slitsomt og uvant for oss nordmenn, vant med naturens stillhet. Vi møtte det andre turfølget som kom ned fra TD-turen sin, og meget kort meddelte at de hadde nådd målet. Dette fikk vi imidlertid aldri tak i hva egentlig hadde vært. De skulle ha en halvtime pause på hytta, før de aktet å gå breen tilbake. Slik gjør de det i Alpene, ja. Vi returnerte til hytta sammen, før vi gikk ned stigene til breen. Vel tilbake ved brefallet nedenfor Montenvers gikk ettermiddagen med til å trene isklatring og redning fra bresprekk, samt å rigge til heis og heise hverandre opp av sprekken – alt sammen nyttige erfaringer. Et typisk alpetordenvær satte så et vått punktum for oppholdet på breen. Vi klatret opp stigene i atskillig roligere tempo enn vi hadde klatret ned dagen før, og tok toget ned til den kvelende varme dalen.

Siste uka i juni, og første uka i juli i år var satt av til Alpene. Vi (Sondre på 19 og Lars-Petter på 11) ville gå noen enkle turer over 4000 m, og lære områdene litt å kjenne. Vi ville også kjenne hvordan stor høyde virket på kroppen. Vi hadde mål om å bestige Mt Blanc, men dette ble forkastet da erfarne lokale fjellfolk klart advarte mot å ta med barn på denne turen. Planleggingen Jeg er svært grundig av natur, og benyttet våren til å lese masse på nettet om området. Det var lite å finne på norsk, men med engelsk og tysk fant jeg informasjon i overflod. Særlig var disse sidene nyttige: http://4000er.de/ og http://www.summitpost.org/ Jeg savnet imidlertid oversikt i form av kart, inntil det virkelig STORE FUNNET på nettet ble gjort: http://www.swissgeo.ch Denne sida hadde en eksportfunksjon, som ga kart i A4-størrelse i pdf-format. Målestokken kan man selv velge, helt ned til 1:25000. En kjemperessurs – helt gratis! Ypperlig i planleggingen av fjellturer i Alpene. Vi sleit en stund med å ta et valg i forhold til reisemåte, men det avgjørende ble at Ryan Air hadde økt bagasjekvoten til 30 kg. Vi fikk gode priser på turen Torp-Bergamo, og prøvepakket noen sekker og bagger for å sjekke vekta. Det var positivt, og vi fikk med oss alt utstyr (se utstyrsliste nederst) innenfor kvotene. Ryan Air tar 60 kr per bagasjekolli hver vei… Vi leide bil hos Hertz på flyplassen i Bergamo (forhåndsreservert). Fiaten var ikke stor (Panda), men med bare en 11-åring i baksetet fylte vi opp bilene til randen med bagasje – det gikk bra! 2580 kr for 14 dager var mye billigere enn å leie i andre land i nærheten!!! Turen i korte trekk Torsdag 22/6: Landing i Bergamo. Kjørte motorveien forbi Milano, til Aosta, og gjennom Mt Blanc tunnelen (snaut 300 kr t/r) til Chamonix. Framme ca kl 21. Overnatta på dårlig campingplass (2 stjerner) noen km etter tunnelen. Fredag 23/6: Turistkontor i Chamonix. Handla klatreutstyr: MYE billigere enn i Norge (opp mot halv pris!) Kan få igjen momsen (nesten 20%) ved å be om eget omstendelig skjema – men får dette aldri igjen på flyplassen fordi vi ikke reiste hjem med alt utstyret samtidig (Sondre dro en uke før). Taubane til Montenvers, og bretur til Leshaux-hytta (egen turartikkel). Lørdag 24/6: Div trening på breen, og Montenvers-banen tilbake til Chamonix. Finner ny og FLOTT CAMPINGPLASS (3 stjerner) litt utenfor Chamonix, i Les Praz. Anbefales! Søndag 25/6: Trener lett klippeklatring på det flotte treningsfeltet nesten i Chamonix by. Mandag 26/6: Aiguille du Midi og bestigning av Mont Blanc du Tacul (egen turartikkel) Tirsdag 27/6: Kjører til Cervinia og ser Mt Cervinio (Matterhorn) fra italiensk side. Dårlige campingmuligheter her => lite hotellrom. Onsdag 28/6: Labert vær gjør at vi kjører helt til Bergamo, og finner en campingplass 1 t fra byen, ved innsjøen Lago Iseo. Håpløs varm og fuktig natt i telt. Torsdag 29/6: Sondre reiser hjem. Lars-Petter og jeg kjører over til Saas i Sveits, og tar taubanen opp til Hohsaas på 3200 m. Fredag 30/6: Går klettersteig på Jegihorn. (se egen turartikkel) Kjører til Visp, der vi finner flott campingplass like ved et utendørs badeland. Lørdag 1/7: Reiser til Zermatt, og går Breithorn. (egen turartikkel) Resten av dagene kjørte vi til - og rundt på - den franske rivieraen og slappet av på stranda! Erfaringer utover det som er nevnt til nå: · Kjekt å ha på biltur: Engangsutstyr (tallerkener, kniver, gafler, teskjeer, krus) · Italia var ikke alltid så lett å finne fram i. Motorveiene effektive, men dyre (regn med minst 50 kr per 100 km). Du har alltid en som ligger i baken på deg og vil forbi – de kjører ikke akkurat pent. Italia har de beste veiene. Mange i Nord-Italia kan verken tysk eller engelsk – var noen ganger et problem. · Bensinprisene i Italia, Sveits og Frankrike omtrent som i Norge. · Frankrike har små og trange veier (i sørøst), og skiltingen av motorveiene (blå) har akkurat motsatt farge av Italia (I Italia betyr grønne skilt motorvei klasse A, mens de blå er mindre veier) · I Sveits kjører folk penest, men det går også langsomst. Engangsavgift for all bruk av motorvei er kr 200. Da får du et oblat å feste på frontruta. (Kan kjøpes på bensinstasjon.) Liste over utstyr vi tok med: Klatre- og breutstyr: Hjelm, sele, hodelykt, klatresko, klatretau, skrukarabiner, isøkser, slynger, stitch og åtter, isskruer, tauklemmer, karabinkroker, stegjern og gamasjer, fotløkker, kiler/kamkiler. Overnatting: Sovepose, liggeunderlag (+ pute), 3-mannstelt Stormkjøkken (kjøper noe engangsutstyr) + konsentrert spylevæske i flaske Ett kompass + div kart Solbriller og solkrem + shorts og caps Toalettsaker, barbermaskin, håndkle, litt dopapir, letherman Tøy: Superundertøy – over- og underdel, tykke og tynne sokker, vindtett bukse/jakke, varm genser, vinterlue + votter, ekstra tøy for skift, fjellstøvler Pass, bankkort, internasjonal førerkort (for leie av bil – ble aldri etterspurt) Strømomformere/adaptere, fotokamera, videokamera, mobil Vottene polstra isøksa i en stor bag på reisa, og stor varm genser ble rullet rundt stegjerna. Se gjerne de 4 turartiklene knyttet til denne turen!

Takk, men digitalkameraet på den tida hadde ikke høyere oppløsning!!!!

Jeg tar deg på ordet, Lyngve. Jeg går først i gang med å legge ut noen høyoppløselige bilder nå. Jeg finner ingen annen begrensning enn 8 mb per bilde, så det virker som om det bare er å legge ut. Særlig fornøyd er jeg med et bilde av Galdhøpiggen, der min venn rappellerer ned i silhuett fra Veslepiggen med Galdhøpiggens nordøst-egg i bakgrunnen. Sjekk det, og stem det opp og fram! http://www.summitpost.org/view_object.php?object_id=193139

Dessverre har jeg ingen kommentar til forholdene fra Leirvassbu-sia. Vi følte virkelig at skisesongen var på hell i 1000-meters høyde allerede nå...

Selv med en svært motivert 11-år gammel sønn, som dagen i forveien hadde gått 8,5 timers skitur på Store- og Veslebjørn pluss Østre Kalven, var det en noe skeptisk pappa som søndag 7.mai la ut på skitur til Ringstinden for første gang. Ville Lars-Petter orke dette? Og så på vanlige langrennski uten skifeller? Men været borget i alle fall for en flott skitur selv om vi kanskje ikke skulle nå toppen. Vi sto opp kl 5 på teltplassen nede i Skjolden, etter filosofien om at det var varmere å sove her nede enn oppe på fjellet. Vi lå dessuten helt horisontalt på allerede grønt gress her nede, og følte oss svært så uthvilte. Kl 6.30 var vi på vei innover i Ringsdalen bærende på skia. Etter en time med hopp og sprett for å unngå å bli våte på beina, stadig speidende etter sammenhengende barmark, skiftet vi taktikk: Vi tok på skia og speidet i stedet etter sammenhengende snøflekker, og med ett unntak gikk resten av turen inn til Ringsbotn på skareføre. Skisporene innover her var så isete og polerte at jeg til og med opplevde en rekke glipptak på tilnærmet horisontal flate selv med skifellene på! Ettersom vi nærmet oss den bratte oppstigningen i vestflanken på Dyrhaugsryggen fikk vi begge bange anelser. Det var bratt, skygge og ganske sikkert panserhard is. I påvente av at sola skulle få slippe mer til og varme opp isbakken la vi likeså godt veien litt inn på Ringsbreen under brefallet nedenfor Soleibotntindene. Det gikk omtrent et ras hvert femte minutt oppe i fjellsiden, og vi fotograferte og spiste frokost på en liten steinhelle. Bratt, hardt og isete I meget behagelig tempo krysset vi dalen østover og labbet i sikksakk oppover mot brattbakken. Snart tok vi skiene av og spente fast på sekken, og heldigvis var det solide fotefar oppover i isen. Ja, det var knallhardt, og jeg målte vinkelen med stavene til om lag 45 grader på det bratteste. Enkelte punkter klarte jeg knapt å sparke større spor, men det gikk egentlig veldig greit oppover - og etter hvert bortover - så lenge en holdt balansen. Vi hadde lagt igjen både stegjern, isøks, tau og seletøy i bilen etter å ha slept rundt på dette dagen før - til ingen nytte, men kom vi til å ha bruk for dette seinere? Jeg begynte allerede å lure litt på dette. Brått var vi oppe i sola og kavet oss bortover i løs og bløt snø og steinrøys. Heldigvis kunne vi ganske snart ta på skiene, og det gikk til og med litt nedover, før vi startet svakt oppover breen i retning Midtre Ringstind. Ettersom vi gradvis svingte vestover ble det brattere og hardere og stadig mer utsatt. Lars-Petter hadde ikke stålkanter, og jeg fryktet for at han skulle skli ut, noe som fort kunne blitt kritisk. Nei, dette tok vi ikke sjansen på! Med nød og neppe klarte han å snu, mens jeg sto litt nedenfor som sikring. Vi fikk heller prøve høyere oppe, der breen var mindre bratt. Midtre Ringstind rundt Konsekvensen var at vi i stedet gikk rett østover mot Østre Ringstind, og kommet godt oppover her tok jeg en kikk på kartet: Vi kunne kanskje gå opp i Ringsskardet og videre til Vikingskard, og så til Ringstind? Altså gå rundt hele Midtre Ringstinden! Med nytt mot gikk vi på oppover til Ringsskardet. Her spiste vi lunsj til den storslagne utsikten bort mot Stølsmaradalstinden, som tok seg svært godt ut fra denne siden. Litt fotografering og rekognosering av eggene opp til Midtre og Østre ble det også tid til, med tanke på sommerligere turer. Sola stekte men vinden gjorde at vindjakka ble beholdt på, der vi siktet oss inn på et lite skar like nord for Vikingskard. Det var et lykketreff at vi ikke gikk direkte mot selve Vikingskardet, for der hadde vi ikke så lett kommet ned på andre siden, så det etterpå ut til. Egentlig ble det bratt nok ned fra denne eggen som forbinder Midtre Ringstind med Stølsmaradalstinden. Etter noen få meter klyveklatring med hendene fulle av staver og ski, kastet vi stavene ned, og Lars-Petter sendte skiene ned til meg, der vi etappevis smøg oss nedover vekselvis på tørt fjell og dyp råtten smeltende snø. Så hoppet vi ut i den bratte snøen, og skled på baken ned til stavene. Ringstinden Vi så flere på vei oppover østflanken på Store Ringstinden, og skjønte vi hadde rota bort kolossalt med tid. Vi angret imidlertid ikke, og satte straks kursen bort mot Store Ringstind, og gikk umiddelbart i gang med oppstigningen, i store sikk-sakk-bevegelser. Vi møtte noen på ski nedover som skrøt svært av Lars-Petter, som kjempet seg oppover uten feller. Dette virket selvsagt ekstra motiverende på han, og bidro til å holde tempoet oppe. Vi tok i stor fart igjen to gutter i 20-årene, som forundret kommenterte farta, og peiset på nesten helt til topps. De siste 50 meterne ble svært bratte og isete, så vi satte igjen skiene og gikk i komfortable dype spor helt opp. Uten disse fotefarene hadde vi nok ikke kommet oss opp, for det var 45 grader med knallhard is. Vindkulene reiv godt på toppeggen (2124 m), og selv om utsikten var fabelaktig og sola skinte, blei det et kort opphold, før vi slo retrett. Passeringen på den bratte breen nord for Midtre gikk ganske greit nå som sola hadde fått varmet litt på skaren, men seinere, i steinrøysa på leiting etter nedgangen til dalen, sank vi dypt ned i snøflekkene. Det var godt det ikke var lenge å gå slik, og vi sklei rett ned den bratte bakken mot dalen, og krysset med skiene videre nedover. Siste timen gikk i søkkvåte skistøvler, men egentlig var det bare godt å gå litt på beina også. Etter 11,5 timer var vi ved bilen presis kl 18. En fantastisk anbefalelsesverdig tur var avsluttet! Lars-Petter hadde vist at han både var i god form og hadde arvet sin fars motivasjon for høye fjell, så nå går turen snart til Alpene…