Ole-Petter

Takk for tilbudet, men jeg ønsker nok "vanlige" kart. Nevnte egg forbinder Zugspitze med Höllentalspitzen, i følge min skisse er det snakk om vesteggen på Zugspitze. Den er, som nevnt av andre i svar over, bare delvis sikret med wire - og det er nettopp det som tiltaler oss. På tysk heter denne Jubiläumsgrat. Takk for tips og innlegg så langt. En del var kjent, men også noe ukjent for meg - men gode kart må jeg kanskje ut på nett og handle...???

Vi er tre som bl.a skal gå noen "Klettersteig" i Wetterstein-området ved Garmisch Partenkirchen i sommer, deriblant Zugspitze, muligens Jubileumseggen på denne mm. Er det noen som sitter på et digitalt turkart over området, til planlegginga? Er det noen som evt sitter på vanlige kart, og som evt er villig til å selge dette, eller dele dette med oss? Noen som har erfaringer med området, og tips å komme med? Vet at Zugspitze er rimelig utbygd og kommersielt, men vil prøve Jubileumseggen. Vi har erfaring med både klatring og brevandring (gått Skagastølsryggen mm.) Har noen ressurser på nett (engelsk og tysk), men mangler gode kart over området! Venter i spenning på evt svar. Hilsen Ole-Petter

Hjertelig takk for nok en malerisk utbrodert skildring av en tur der jeg personlig nok ville ha uttrykt meg atskillig mer kortfattet og kjedelig. Å lese en slik storskildring i mellom rettebunkene med 9.klasses norsktentamner er sjelebot, samtidig som det rykker kraftig i fjellfoten. Jeg ble også minnet om å klatre søreggen på Veslepiggen, for den frister! Ja, ja, tilbake til rettebunken...

Aner ikke hva du snakker om, så den er nok det...Kjørte ned på kryss og tvers tett innunder Kalven. Alt var slett, hvitt, fint og vakkert.

Nei, egentlig ikke. I brefallet på Bøverbreen var det selvsagt noen store og tydelige sprekker. Vi gikk så tidlig på morgenen at alt var steinhardt, og gikk delvis litt oppi brefallet for moro! Men det var alltid lett å unngå bre om vi ville det, ved å holde enda lenger til høyre på vei oppover. God tur!

Med Kniven og Saksa ”i beina” fra dagen før, skulle dagens mål være peanuts: Sørlige Smørstabber og Gravdalstinden. Vi mente å ha gjort et genialt trekk da vi parkerte ved Fantesteinen, og lett kunne kjøre på skaren nedover og i retning Bøverbreeen. (Da jeg etter turen måtte traske veien fra Krossbu og opp til Fantesteinen, 25 min, var jeg ikke like sikker på det geniale i dette.) Ved foten av Bøverbreen fikk Lars-Petter skifellene mine, mens jeg gikk med stegjern på den harde skaren. Det gikk raskt oppover i sørkanten av breen, og snart var vi oppe på breflata. Storen skiller seg ut fra Vesle Skagastølstind fra denne vinkelen, og det var et interessant skue. 2 timer etter start begynte vi på de siste bakkene opp til det vi trodde var Smørstabbtinden SV (2045m), men undret oss over at GPS-en ikke var helt på bølgelengde. Det flotte været gjorde at det først var på toppen at jeg dro fram kartet igjen, og kunne slå fast at GPS-en hadde rett; dette var bare høyde 1927 nordvest for dagens første mål. Vi ruslet ned og fant ut at det egentlig ikke var noe tap; det var fantastisk bare å leve i dag, så å si vindstille og sol fra klar himmel. Frokost ble inntatt i motbakkene opp mot Smørstabbtinden SV, som bød på overraskende fin egg og nydelig utsikt oppover. Etter 3 timer fra bilen kunne vi notere oss dagens første topp, fotograferte, og gikk raskt videre. Nå strømmet det folk til fra alle kanter, virket det som. I skaret sør for S-1 satte vi fra oss skiene og sekkene, og tok fatt på Gravdalstinden. Gravdalstinden (2113m) og vinkelmåling Sporene gikk dype litt sørøst for eggen og opp. Det var en bratt helling her, som man dermed kunne runde. Det gikk såret greit opp, snaut 20 minutter. Fortsatt var det flott og enkelt å gå med stegjern på skaren. Nye bilder og deilig utsikt, før returen; der jeg ville prøve å ta meg ned den bratte hellinga stien opp hadde unngått. Det var jammen bratt, men uten problemer med stegjern. Midt i bakken målte jeg hellinga med skistavene mine: Jeg har markert hver 10 cm på stavene, og målte midt i bakken: Vertikalt mål 100 cm, horisontalt mål 70 cm, antatt 90 grader mellom stavene. 100/70 er om lag 1,43. Inv TAN av dette gir en bakkehelling på 55 grader – kjekt å vite og grei erfaring å ha med seg.) Noen folk på ski lurte etterpå hva for en gærning som hadde gått ned der, men jeg følte det helt trygt med stegjerna mine, og det var egentlig ikke så altfor langt å rutsje heller, om en hadde prestert å falle. En artig egg Opp mot 2033 var det blitt svært bløtt i solhellinga, med stadige gjennomslag, og i sitrende spenning over neste egg som ventet formelig småløp vi nedover østeggen. Jeg rakk knapt å ta bilde på toppen (2033). Snart ble det overraskende bråstans ned eggen, og jeg husket med ett å ha lest noe om dette. Heldigvis gikk det en liten hylle tilbake i den isete skyggesiden – og det var ikke utsatt her. Et fall ville bare gi en begrenset rutsjetur, så jeg sparket opp skikkelige trinn med stegjerna, sønnen sendte sekkene ned til meg, og snart kunne vi lett fortsette bort den tidvis luftige eggen. Denne eggen var høydepunktet denne dagen, se bildene! Vi kom etter hvert ned i et skar igjen, satte igjen sekkene med skiene på, og ruslet lett opp på 2030 – dagens fjerde 2k, med flott utsikt rett bort på Storebjørn. Nordeggen ned denne så helt grei ut, men vi skulle tilbake til sekken, og spente skiene på, og suste som dagen før ned til Krossbu. Da gjensto bare å rusle opp til Fantesteinen, hvor bilen sto parkert. Det var nok bedre å gå asfalt tilbake til bilen, enn å slite i våt og tung snø samme vei. Selv om godværet var meldt å fortsette, var vi nå vel fornøyde og svidde i ansiktet, og satte nesa hjemover.

Glemsomhet Med DET værevarslet for de kommende dagene var det bare å pakke bilen full med utstyr fredagskveld 28.april. Siden Flya var nattestengt (låses virkelig porten under så flotte forhold???) ventet vi til lørdag morgen med å dra. Etter å ha snudd en gang fordi Lars-Petter (12) hadde glemt skiskoa, gadd vi aldeles ikke å snu en gang til, da jeg etter 1 times kjøring kom på matbaggen – den sto visst fortsatt på kjøkkenet hjemme! Ja, ja, vi fikk handle i Lom. Det var midt på formiddagen da vi endelig sto ferdig handlet i Lom, og for seint til å dra på skikkelig skitur, så vi dro bort til Mjølkehåmmåren i Tronoberget for å klippeklatre litt i den nydelige sola. Siden tok vi oss god tid over Sognefjellet, fotograferte og mimret, før vi kjørte ned mot Skjolden for å campe for natta. Som sist år var Vassbakken Camping åpen, og vi satte opp teltet på grønt gress og til rabatterte priser. Kjekt å sove her nede og ha tilgang til dusj og tørkerom, for det er bare 20 min kjøring opp på Sognefjellet igjen. Vi utforsket også nærmere det store fossefallet ved campingplassen på kvelden. Neste dag var vi en halv time for tidlig ute i forhold til nattestenginga av veien over Sognefjellet, men oppdaget til vår glede at bommen alt sto oppe. Følgelig var vi på plass ved Krossbu alt 8.15 – og oppdaget at Lars-Petter også hadde glemt skifellene! I tillegg skyet det nå helt til – riktig nok høyt over toppene – men skulle dette bli en tur forfulgt av uhell? Vi håpte det beste, og la i vei langs skisporene i retning Kniven. Kniven (2133m) Oppover bakkene var det tydeligvis ikke nok med klister på skiene til Lars-Petter, og mens jeg ruslet lett oppover med feller på, sleit poden åpenbart mer med å holde følge. En del ventepauser seinere surret vi på noen strammeband for skiene mine rundt Lars-Petters ski – og det hjalp faktisk en god del! Motivasjonen økte ytterligere da vi svingte opp på Smørstabb-breen – og været så også ut til å lette. Tett oppunder Kniven skiftet vi til stegjern, og gikk svært greit opp søreggen. Litt luftig var det nok på et punkt, og lite snø for stegjerna akkurat her, men helt uproblematisk. På toppen fikk vi interessant utsyn, og særlig eggen opp mot Store Smørstabbtinden lokker til sommeren, med tau og sikringsutstyr. Nordeggen ned Kniven så rimelig grei ut, og de største utfordringene var nok først, helt oppunder toppen. Her ville jeg nok at tau og to isøkser, om jeg skulle gått opp under rådende forhold. Nede i skaret mellom Kniven og Sauen sleit Lars-Petter med stegjern som ikke ville sitte, så det ble til at jeg alene kløv opp på Sauen (2077) fra nord (heter Geita på mitt kart). Her var det i bratteste laget å følge eggen, men ved å søke litt bortover østsiden fant jeg en grei vei opp. Stegjern gjorde igjen susen – fatter ikke at jeg ikke skaffet meg dette i tidligere år? Saksa (2189m) Været ble nå helt topp, og vi rastet snart på breen rett under vestrenna opp mot Saksa. Denne så bratt ut, og forbipasserende vitnet om at det var hardt på morgenen oppe i renna. Vi tok derfor med oss både isskruer og tau, og begynte rett opp vestrenna fra breen. Med stegjern var det ingen problemer, og tauet forble kveilet pent rundt nakken min. Sola hadde stort sett fått i renna nå, og det var dype spor. Bare noen få meter var det panseris. Vi så flere som snudde i bunn av renna, men følte ingen ubehag med denne – tvert imot; dette var livet! Oppe i skaret mellom de to hornene var det tydelig ganske luftig opp på begge. Lars-Petter var nå litt psyket, men det skulle vel bare mangle. Han ble med opp på det høyeste hornet (SØ), og jeg så raskt at østeggen neppe er noe alternativ vinterstid. Her var det styggbratt, og alt var dekket av isglasur. Vi tok noen fine bilder av noen folk på det nordvestre hornet, og ropte til dem at de måtte sjekke ut Fjellforum. Ut på dette andre hornet etterpå måtte jeg gå alene. Lars-Petter nektet. Jeg opplevde også dette som ganske greit, og sonderte terrenget i sørsiden. Her så det ut til å være mulig å gå et stykke ned, og inn i vestrenna, også vinterstid. Utsikten var eventyrlig, og bildene skildrer vel dette best? Bjønnungen Vel nede ved skiene igjen, ruslet vi bort og opp på Bjønnungen, for å ta Bjønneggen i nærmere øyensyn. Her skal vi tilbake sommertid – makan til flott egg! Ved å gå fra Veslebjørn og ned eggen mot nord, så det ut til at man kan rappellere forbi de største problemene. Dette stemmer så vidt jeg husker med klatreføreren. Vi spiste resten av maten ved foten av Bjønnungen, rett under Bjønneggen, og nøt sola. Vi trodde vi nettopp hadde vært på en lett topp med primærfaktor 30 meter, og først seinere oppdaget vi at vi måtte stryke denne av lista. (Opererer kun med 30 meter.) Så var det klart for å suse nedover, og selv om det gikk trått etter hvert i den mjuke snøen, klatre vi å unngå staking i særlig grad hele veien ned til bilen ved Krossbu. Turen tok 8 timer, og vi ville ikke gått noen lengre tur til tross for superværet siden vi skulle gå i de sørlige Smørstabbtindene neste dag.

Kjære, jeg får feber av å se slike herlige bilder, og er desperat etter en ledig stund snart... Mange takk!

Hei! Jeg har både noen digitale kart og en del info samlet i en word-fil. Send meg en e-post på pm så skal jeg maile det over. Vi forsøkte sist sommer, men av fl grunner ble det Mt B. de Tacul i stedet, så jeg skal tilbake, kanskje alt i sommer. Hilsen Ole-Petter

Flotte sider, imponerende pågangsmot, og tidvis svært artig beskrevet! Jeg lo høyt her jeg satt, varm og god, og leste rapporten fra første til siste bokstav - enda jeg ikke helt hadde tid til dette...Jeg antar du har hatt noe flaks også, at det gikk så bra. Det var da også en elegant måte å vise bilder på! Takk for at du deler alt så åpenhjertig med oss!

Nei - den snodige skykappen så vi ingen andre steder - og den varte ikke lenge. Kort tid før var hele toppen borte i skyer, som deretter liksom drev over toppen i reneste Mt Everest stil - og jeg lurte på om det blåste vanvittig der oppe...Så inntraff dette fenomenet, før toppen ble helt skyfri. Når det gjelder %-vis skydekke, var det varselet på storm.no jeg refererte til, ja. Dårlig research, ja! Å gå i Rondane regnet jeg vel som "a walk in the park", som en her i forumet ynder å uttrykke det. Det var så vidt jeg gadd se på kartet og lese i "Fjellbibelen" til Morten på forhånd, og slikt straffer seg. Skjønt Fjellbibelen heller ikke sier noe om denne kløfta, ser jeg. Kløfta er da også bare en seriøs utfordring på SKI, vel å merke.

Vi parkerte bilen ved Gammelgarden, et par km N for Straumbu. Ved Straumbu drev noen utlendinger med å bygge en større konstruksjon i betong, så der kan vi vente oss mer kommersialisering, tenker jeg. Det er egen P-plass på Straumbu, men denne var ikke brøytet i vinterferien. Nytt for meg var også et utsiktpunkt noen km sør, kalt opp etter maleren Harald Solbergh, med fin utsikt til Rondane. Antakelig omtrent her han malte sitt berømte maleri Vinternatt i Rondane. Dette utsiktpunktet er bygd etter at vi var i området sist (som også var for drøyt 10 år siden, Nils! Dengang gikk vi på ski 1.mai fra Bjørnhollia til toppen av Rondeslottet.)

Noen ganger føles det greit å snu, selv like før målet. Denne turen ble slik. Etter å ha ventet omtrent hele vinterferien på at snøværet over Østlandet skulle stoppe, ble det endelig et brukbart varsel for fredag 2.mars i Rondane. Oppholdsvær og 57% skydekke var godt nok for oss, og Rondane var et naturlig mål, da den siste ukas store snømengder nok skapte en viss rasfare i Jotunheimen. Helst ville vi over 2000 meter, og overoptimistisk som alltid var planen å gå over både Høgronden og Midtronden og Digerronden, før retur til teltplass tenkt langt inni Langglupdalen. Innom klatresenter i Lillehammer Torsdag reiste vi fullastet med vinterlig utstyr fra Valdres, og tok oss tid til å besøke Tyrili klatresenter http://klatring.tyrili.no/ i Lillehammer. Det var en positiv opplevelse, og her skal vi tilbake! Inngangspris for far og sønn (vi hadde med utstyr selv) ble 100 kr – ingenting å si på det. Etter en time klatring og buldring var vi blitt bra slitne i armene, og reiste videre. Over Venabufjellet var det helt ekstraordinære lysforhold, og tidvis umulig å se grensen mellom fjell og skydekke. Så, plutselig, dukket det opp et solbadet Soria Moria i retning Rondane, uten at jeg greide å bestemme fjellet. Det var mulighet for opplett i været, ja! Planene går rett vest Ved Straumbu var planen å gå med pulk på stien rett vest mot Veslekolldalen og så langt vi rakk inn i Langglupdalen før det ble mørkt. 15 cm løssnø og null skispor ga meg straks bange anelser, og selv uten pulk var det et bas å ta seg fram gjennom bjørkekrattet. Vi returnerte, og prøvde oss på T-stien inn mot Bjørnhollia i stedet. Samme elendighet, og med pulk gikk jeg meg regelrett fast i krattet. Gjennomsvett og oppgitt snudde vi, og planen var gått rett vest. Filosofien endret seg; det var lettere for oss å følge en vei. Fra Gammelgarden drøyt 2 km mot nord fulgte vi derfor sommerveien mot Bjørnhollia. Den første halve kilometeren var forholdsvis bratt, og løssnøen og digre fonner gjorde det til et regelrett pes å ta seg fram med pulk. Tiden var for lengst løpt fra oss, og en snau kilometer seinere slo vi leir. Denne ble akkurat ferdig til det ble mørkt, rundt kl 18.30. Med nyinnkjøpt multifuelbrenner skulle vinterlig teltliv testes ut for alvor. Nyttige erfaringer ble gjort. Ikke minst vil jeg neste gang smelte vann og ta med meg flaska inn i soveposen like før jeg legger meg. Da vil jeg få et fint varme-element, samtidig som jeg slipper isfylte flasker neste morgen! Hva vi gjorde galt, vet jeg ikke, men et par timer etter brenneren var slukket, ble det vel kjølig inni soveposen, og apparatet måtte fyres i gang igjen. Dette gjentok seg igjen. Skal det ikke gå an å sove behagelig i telt om vinteren uten å fyre hele natta igjennom? Slitsom, men nydelig tur oppover mot Høgronden Mens lette snøbyger gjennom natta gjorde meg skeptisk til værvarselet, og en grå himmel kl 06.00 nesten var deprimerende, satte et tydelig opplett i nord fart i morgenritualet rundt kl 8. En time seinere var vi i gang, og det varte ikke lenge før solkremen kunne smøres i ansiktet – fantastisk! Vi hadde på feller, og det var i grunn veldig greit i 10-15 cm løssnø – selv når det bare så vidt går oppover. Altfor snart svingte vi i vår iver vekk fra veien og vestover. Her viste det seg å gå en lang kløft i nord-sør retning, som var aldeles umulig å krysse med ski. Vi fulgte kløfta, som kanskje er den som kalles Bergedalen (?) et stykke sørover, før vi atter fulgte veien mot Bjørnhollia. Først der turiststien krysser denne veien var det mulig å komme over kløfta. En dyrebar time var allerede gått, 10 minutter bare på å baske seg opp den bratte skråningen opp fra kløfta i løssnøen. Nå måtte det da snart bli greiere å ta seg fram? Oppover i retning Veslkollhøi (1199) møtte vi enda en tversgående kløft, riktig nok mindre, men som ikke er lett å se på kartet. Disse hindringene i terrenget, sammen med peset med å tråkke spor, gjorde sitt til at tiden gikk fort. Heldigvis var været topp, og vi nøt på en måte slitet. Fra Veslkolldalen svingte vi opp på SØ-ryggen mot Høgronden. Her var det et forblåst parti på om lag 100 meter der vi bar skiene – ellers var det greie snøforhold, og vi tråkket altså stort sett 10-15 cm ned på hvert eneste steg, i blant avbrutt av forblåste og isete partier. Vi passerte høyde 1540 i nordkant, og stampet i jevn stigning i nordkant av ryggen helt opp til 1779. Vi skjønte tiden var gått fra oss med tanke på flere topper, og satte igjen sekkene her. Med ny giv passerte vi Høgrondbua (1742m), men tok oss ikke tid til å sjekke denne nærmere. På rundt 1800 meter tok vi av skiene, og hoppet fra stein til stein oppover. Det var svært isete, men verst var det at beina liksom hadde mistet piffen etter 5 timer med stamping. Det ble stadige pauser, og på snaut 2000 meter var klokka alt blitt 14.30. Lars-Petter (12) ble hengende en del etter, og det gikk altfor smått. Hvordan var det å gå ned igjen? Ville vi rekke ned før det ble mørkt? Retur like under toppen Litt regning måtte til: Rundt kl 18 ble det mørkt. Vi ønsket ikke en natt til i teltet, og ville trenge om lag en time på å pakke ned og gå tilbake til bilen. Altså måtte vi være ved teltet ca kl 17. Det var bare to og en halv time til. Valget sto egentlig mellom toppen eller en natt til i teltet. Da vi likevel ”må” tilbake for å gå Midtronden og Digerronden seinere, ble valget brått behagelig enkelt! Lars-Petter nølte ikke et sekund da jeg spurte, og så bar det nedover igjen. GPS-en viste 1990 meter – bare 120 høydemeter unna målet. Vi trippet fra stein til stein nedover, og søkte etter små snøfelt uten is. Det gikk noe fortere enn oppover – men ikke imponerende raskt. Et skydekke la seg nå foran sola, og bare bekreftet avgjørelsen om at vi snudde. Ned ved skiene tok vi fellene av, og moroa kunne begynne. Som alltid er det en utfordring å kjøre på langrennski nedover i løssnø – særlig på punkter der snøen blir avløst av forblåste isfelt. 17.05 var vi tilbake ved teltet. Den siste utfordringen besto i å kjøre ned de bratte bakkene med pulken på slep. Slitne bein bremser dårlig i 15 cm løssnø, men jeg slapp unna med kun ett skikkelig fall. Mens vi kjørte bilen langs Atnasjøen ble det mørkt, men vi var lyse til sinns, selv om toppen ikke var nådd. Nyttige erfaringer var gjort, og løssnø, bjørkekratt og pulk hører definitivt ikke sammen.

Mange takk! Inspirerende bilder! Og enda bedre at jeg har fri fra mandag til søndag hele neste uke...

Til informasjon har jeg lastet ned en del turkart i pdf-format fra Alpene, fra Swissgeo og fra den tida det var gratis. Send meg en PM med e-postadr, så skal jeg sende deg dem. Alt blir liksom mye lettere å planlegge da, selv om kartene er litt uvante i forhold til norske. NB! Utvalget er begrenset til stort sett å gjelde Sveits, fra Mt Blanc i vest til Monte Rosa i øst. Hvert kart er på rundt 2Mb, og jeg har omlag 20 stk + noen som gir større oversikt/overblikk. Hilsen Ole-Petter

Gratulerer begge! Dette var inspirerende! Flott å lese om dette og se bilder fra en heller - for meg - ukjent årstid på Storen. Skjønner jeg må prøve å få til flere 2k-turer om vinteren, selv om regelrett klatring vinterstid ikke helt appellerer til meg - ennå.

Et fantastisk flott bilde fra Torino, da! For en utsikt. Vi så ikke et dugg av dette, da vi svingte innom byen sist. Mange takk!

Takk Bjarne, men nei: Dette er tatt uten stativ i noen iskalde morgentimer. Tatt i betraktning at jeg var målløs og imponert av det veldige skuet, er det rart det ble såpass skarpt som det ble. Men ved nærmere granskning finner jeg fort svakheter og uskarphet...

Har det moro på mørke vinterkvelder med å sette navn på utsikten på sommerens bilder. Det er også en fin måte å bli kjent med området og kartet på. Prøvde et større panorama, men det blir uklart i skjøtene. Må visst drasse på stativ om det skal bli bedre, og det vet jeg jammen ikke om jeg gidder neste gang. Da burde en jo hatt bedre kamera også, og så er utstyrshysteriet i gang... Utsynet fra Breithorn mot Monte Rosa-massivet var eventyrlig vilt. Her er alt ugjort (foreløpig), og tiden og livet strekker vel knapt til. Samtidig er det så mye en skulle besteget her hjemme også. En overnatting på Margarithahytta på toppen av Signalkuppe hadde jo vært artig (når en bare er godt akklimatisert). Noen som har erfaringer her? Tenkte i første rekke å gå opp fra den italienske siden, muligens til sommeren.

Hm, jeg har tenkt i samme baner selv, men det er ikke lett å slippe unna breene i Alpene, om en skal over 4000 meter. Imidlertid har jeg et videopptak fra Travel Channel, der Kilimanjaro (nesten 6000 m) fremstår som et fjell man kan bestige uten utstyr. Har en drøm om dette fjellet... Strekker du deg til å akseptere innbinding i tau, så har jeg systematisert alle opplysningene fra http://4000er.de/index.php som naturlig nok dreier seg om 4000-meterstopper i Alpene. Letteste vei opp, kun med graden L (leicht) - og som dermed under brukbare forhold neppe krever stegjern heller - gir denne interessante lista: Allalinhorn 4027m Breithorn 4165 m Breithorn Mittel 4160 m Zumsteinspitze 4563 m Signalkuppe 4556 m - hytte med overnatting på toppen her (!) Punta Giordani 4046 m Piramide Vincent 4215 m Ludwigshöhe 4341 m Bishorn 4153 m krever visstnok også klatring grad 1... Gran Paradiso 4061 m er gradert L+, og innebærer klatring av grad 2 visstnok. Lagginhorn, som Lyngve nevnte, har gradering WS, uten at jeg vet hvorfor. Selv har jeg gått Breithorn med sønnen min på 11 år, men altså innbundet i tau. Stegjern var slett ikke nødvendig, og det var seint i juni, og vi begynte å gå kl 11 eller 12, så sola hadde varmet opp snøen. Tror jammen jeg ville foreslått Breithorn (start ved stasjonen på 3800m), MEN innbundet i tau. SÅ dermed har jeg vel ikke svart presist på spørsmålet ditt...

Sitter og mimrer og ser på siste sommers bilder, og drømmer om nye turer i Alpene. Sammenliknet panoramabilde fra Hohsaas (3100m) med kart og andre bilder, og har prøvd å sette på navn. Jeg er rimelig sikker på de fleste navnene nå, men til venstre på bildet, Monte Rosa-massivet, sliter jeg litt. Noen som vet navna på de toppene vi ser der? Har jeg bommet på noen andre navn?

Hmm. Jeg tror jeg har en ide om hva du vil feriene skal brukes til framover...??? Spørs hva mor og søsken sier, hilsen pappa

Takk for denne beskrivelsen! Det later til at du har gått Romsdalshorn tidligere, så hvordan vil du sammenlikne de to rutene? Hornet er vel noe lettere? (Tenker på nordveggen) Særlig lurer jeg på om det var mer mose og løsgods på Innerdalstårnet - den ruta dere gikk, i forhold til Nordveggen på Romsdalshorn.

Snø? Se mitt bilde fra Bitihorn i dag...

En søndagstur med familien til Bitihorn utviklet seg til et småinteressant prosjekt. Vi valgte standard familievennlig rute opp: Fra p-plassen ikke så langt fra Bygdisheim og opp turstien på baksiden av Bitihorn. Med barna som vekselvis løp foran og hoiet og lekte, kravlet og krøp, møtte vi massevis av folk på vei både opp- og nedover denne vakre søndagen (24.sept). Ingen fare for å finne fjellets stillhet og ro denne gangen, med andre ord… Men barna hadde det topp, og det var hovedsaken i dag, og minstejenta på 7 år fikk styre tempoet. Vel oppe på toppen forlangte alle en lang pause i sola, og en rastløs far ble etter hvert simpelthen nødt til å foreta seg noe. Så jeg ruslet litt nedover mot sørveggen for å se om det ikke var mulig å ta seg rett ned her, et eller annet sted. I klatreføreren for Jotunheimen står det her om ”en renneaktig forsenkning i fjellet som skal være forholdsvis grei å ta seg opp”, mens klatrerutene 260 og 261 (opp mot 4+) går opp på begge sidene av denne renna. Jeg har ikke funnet noe informasjon om denne renna tidligere, som gjør anmarsjen fra Båtskaret både mer spennende og enda litt kortere. (Så vidt jeg har skjønt går den vanlige ruta fra Båtskaret opp ”tyskerstien”, og svinger vestover ca 100 hm under toppen og etter hvert opp sørvestsida.) Etter litt søking nedover i renna ga veivalget seg selv. Litt forsiktig klyving på tørt føre, og snart var jeg helt nede ved den tverrgående stien. Opp igjen omtrent samme vei slår jeg fast at renna/forsenkningen slett ikke krever tau på tørt føre, og at de klatretekniske utfordringene i all vesentlighet kun består av et par punkter a grad 2. Dette blir en ny favoritt sommerstid, da det blir litt mer moro og klyving, samtidig som det ganske sikkert er den korteste ruta man kan følge til toppen uten tau.