mattis

Vi overnattet på toppen sommeren 2003. Spontantur fra Kjuklingvatnet der vi hadde camp. Startet ca. kl. 01.00 og var på toppen kl. 05.15. En tur man aldri glemmer! La oss til å sove på toppen, og våknet i utpå formiddagen. Mer om turen her: http://www.ifriluft.net/content/view/36/48/?bcsi_scan_AE3760DBD6D4E716=l/QjL+ROix6eR939YT90ARcAAABykCov Jeg kan ikke huske at vi gjorde så mye ut av overnattingsplassen som bildet ditt viser. Til det var vi for slitne klokka 6 om mårran...

http://www.retten.no/lokal_sport/article3693003.ece Håper ikke det er store områder som har gått med. Adresseavisen anslår 20 mål.

Stemmer det. Flyvraket ligger i nordhellingen på Øverlihøgda, ganske langt øst mot Gråhøgda. Du kan se det på ganske lang avstand, spesielt på vintre med lite snø. Vet lite om historien bak denne styrten, men tror det var et transportfly.

Det med fôret var bare en spøk Jeg bare stusset på at det var en gordon setter som var så hvit. Men det er en gordonsetter tricolor da, hvis jeg forstår deg rett? Det kan jo ikke være spesielt vanlig? Jeg er jo kjent med den hvite flekken i brystet på en del av de, men jeg visste ikke at de kunne bli så lik en ES tricolor. Beklager at dette er litt off-topic, men ble bare litt nysgjerrig

Heisann, Jeg regner med at det er trigonometriske punkt som har blitt brukt til oppmålingen av Norge, også kalt fastmerker, du mener. Nettet av punkter danner et trekantnett for hele Norge, derav navnet trigonomtrisk punkt. Det er gjerne en hvit plast under disse stolpene, for at punktene lettere skal sees fra flyfoto. Ved å måle og beregne vinklene mellom disse punktene kunne man etterhvert begynne å tegne kart. En møysommelig prosess, med andre ord.. Skal nevnes at dette var en god stund før GPS´ens tid

Flott tur og fine bilder! Kjenner at det er på tide med ferie snart nå Men hva er det du fôrer Gordon setteren din med, slik at den kler seg i hvit drakt? For meg ligner Selma mer en engelsk setter...

Har en GS-tispe på 7 måneder (litt av grunnen til at jeg har vært lite aktiv her den siste tiden...). Har vært med på tur fra hun var 2 måneder, og begynner å bli en fjellvant ungdom. Var første turen i dressurterreng med henne i går (Bårn i sørenden av Femunden). Planen er å få ei god jaktbikkje samt en turkamerat for mange år framover. At det ble en setter var nok ikke tilfeldig. Er vant til ES hjemmefra. At det nå ble en GS var nok litt tilfeldig. Kom i kontakt med en hyggelig oppdretter i Trøndelag, fint miljø og linjer som passer oss bra.

Hei, På nettsiden ifriluft.net har vi en egen underkategori som heter Midt-Norge (Vandring og toppturer --> Midt-Norge). Her er det lagt ut referater med kart og bilder til flere typer turer både sommer- og vinterstid. Direkte link: http://www.ifriluft.net/content/blogcategory/22/38/ Andre topper som det ikke er skrevet noe om her er: - Ruten i Hemne - Omnfjellet fra enten Våvatnet eller Hemnkjølen - Ilfjellet ved Berkåk - Resfjellet i Meldal Ikke vært på Ilfjellet før, men de andre toppene er helt greie dagsturmarsjer.

Litt sein i denne tråden jeg, men kommer med noen tips likevel. Stemmer at Langen leier ut. Det samme gjør Røros Sport. Det krever imidlertid at du må frakte kanen inn selv. Kanoene til han på Langen ligger i Synnarvika, så det er salig greit. Jeg er også rimelig sikker på at Langen henter igjen kanoene om man betaler litt ekstra. Ikke hvor som helst selvsagt, men jeg vet at det går an f.eks. langs vegen tilbake til Røros. Det gjør det hele litt enklere mhp logistikk. I fjor ble det 8 km løping tilbake til Synnarvika for å hente biler, og så to turer tilbake til Synnarvika med 4 kanoer. For å være på den sikre siden, ring Langen på 72413718.

Hei, Vanskelig å vite hva slags tur du er ute etter. Overnattinger? Dagsturer? Flerdagersturer? Dagsturer i Trondheimsområdet: - Jonsvatnet er fint. Noen fine øyer og områder med lite folk. - Selbusjøen. Ikke spesielt spennende, men vhis du padler litt nedover Nidelva fra Brøttem, så blir det mer variert. - Ånøya i Melhus. +++ Nevner kun de jeg har erfaring med selv. Overnattingsturer: - Femundsmarka ble nevnt, men ikke undervurder en kanotur hit. Turen starter med 5 km bæring.. Tror det er mange som får seg en overraskelse når de skal starte padleturen fra Røsanden. Når man førstes kommer seg opp i Røavassdraget, er Femundsmarka en udiskutabel perle. Da må man imidlertid ha litt mer enn en helg. - Synnarvika - Røros. Dette er en langt enklere tur, og en flott helgetur. har aldri padla helt til Røros selv, har gitt meg i enden av Rambergsjøen. Flotte overnattingsplasser og fine områder. Spesielt Feragselva er flott. - Grønningen i Snåsa. Her har jeg vært én tur. Mulig man kommer lett over i Langvatnet lengre nord. Da har man jo litt å padle på. - Kärringsjøen i Sverige. Langt i kjøre, men et spennende område. Kjør til Tännäs, og følg grusveg inn til Kjärringsjøvallen. Masse små vann (lett å se på kartet). Mange korte bæringer siden vannene ikke henger sammen. Husk kart og kompass Jeg har hatt lyst til å padle fra Feren, ned Forra til den møter Heståa og så padle Heståa opp til Roknesvollen og bære kanoen til p-plassen i bånn av Heståsdalen. Noen som gjort denne turen?? God kanotur!!

Det ser jo ikke akkurat lyst ut, nei... Har snakket litt sammen i dag, og jeg tror det ikke blir til at vi tar turen oppover. Det er liksom ikke det helt store å ligge der oppe med skyene hengenes ned over toppene og regnet som pisker mot lavvoen.. Usikker på hva det blir til med oss enda, men vi skal iallfall ut på tur

Hei igjen, Takk for nyttig info! Vet du hvor man kan få tak i dette kartet? Kan man kjøpe det på nettet noe sted? Ellers ser det jo an til at vi kan komme til å treffes der oppe:) Vi kommer heller ikke til å reise om det er spådd drittvær, men det må man se an når det nærmer seg.

Hei og hå, Ifriluft-redaksjonen har tenkt seg på firmatur til Okstindan 16.-20.mai. Vi planlegger og gå fra Leirskarddalen og opp på breen. Har noen spørsmål til en rutinert kar som deg: 1) Tror du vegen er oppe helt inn på denne tida? 2) Snøforhold fra enden av vegen. Vi planlegger å gå med pulk.. 3) Er den smarteste ruta opp på breen via Steinbua? Også om man skal ha camp i nærheten av Okstinden. På forhånd takk!

Takker for tilbakemelding! Bruri - Svånåtinden hadde vært artig en gang. Har du noe kjennskap til tauet som lå igjen i snørenna? Litt merkelig at det lå akkurat der. Ser ikke helt føre meg hvordan det kan ha havna der.. Man mister jo ikke akkurat tauet sitt på vei opp.

Etter at jeg begynte å jobbe har det blitt litt mindre tid til overs, og ting tar derfor litt tid.. Derfor kommer et litt forsinket turreferat fra Snøhettatraversen her. Håper likevel det er av interesse Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Vi hadde satt av helga til litt alpin klatring, og valget sto mellom Trollatraversen i Trollheimen og Snøhettatraversen på Dovre. Valget falt etterhvert på sistnevnte. Vi dro inn til Snøheim fredag kveld, og satte opp teltet 5-600 meter fra Snøheim. Her hadde vi et fint utgangspunkt for lørdagens tur, samt at det ville gi oss en fin innmarsj for søndagens planlagte tur på Storstygge Svånåtind. Vi ble i alt 5 stykker. Skrove, Ragnar, samt Lars og Ola Berger. Siden det bare er Skrove som foreløpig går på led på naturlige sikringer, ble vi ett taulag. Dette anbefales nok ikke, siden det tar veldig mye tid. Vi brukte 11 timer på vår tur over traversen. Maktsykt moskus Vi ankom parkeringsplassen litt over 1900 på fredag kveld, og tok beina fatt på den enkle vegen inn til Snøheim. Siden vi hadde både Svanåtind og Snøhettatravers som mål denne helga, la vi oss bare rett innenfor Snøheim. Da ble for så vidt anmarsjen inn til Svanåtind lengre, men anmarsj og tilbakemarsj ble kortere med tunge sekker. Vi fant en fin plass ikke langt fra stien opp til Snøhetta. Men der var det tydeligvis flere som likte seg.. En diger bamse av en moskusokse hadde tydeligvis sitt lille revir akkurat her, og ville gjerne markere dette. Vi var veldig i tvil om hva vi burde gjøre, men trakk oss unna en stund før vi satte opp noe telt. Han aksepterte nok under tvil at vi la oss ned, og tuslet etter hvert lengre unna, og vi fikk lage pastagryta vår i fred. Selskap av the Bergers Senere ut på kvelden fikk vi ytterligere selskap. Ola og Lars Berger ville også være med på lørdagens tur over Snøhetta, og ankom teltplassen senere utpå kvelden. Lars har synfart Dovrefjell på sine utallige treningsturer, og er godt kjent. Snøhettatraversen hadde han imidlertid ikke gått, selv om han tidligere hadde vært på alle toppene. Opp i otta Klokka sto på ringing 0700 lørdags morgen. Litt spenning i kroppen førte til at skrotten våkna til liv en halvtimes tid før klokka ringte, og det var bare å lene seg ut i forteltet for å fyre opp en kjele med kaffe. Med et par svarte kopper innabords, i tillegg til noen grove skiver med salami og majones var vi klare til avgang litt før klokka 0800. Hele traversen lå under skydekket, og dagen så lovende ut. Lars og Ola har konkurrert seg i mellom siden de var små guttunger, og etter Gamle Reinheim så vi ikke mye til dem. Vi tre andre holdt et litt mer bedagelig tempo, og nådde hovedtoppen etter ca. én og en halv time. ¼ av toppene var erobret. Tidsmessig var nok fordelingen en helt annen… Tåke og regn Samtidig som vi nådde hovedtoppen, kom det også annet uønsket besøk på toppen. Tåka la seg tjukk som graut, og det begynte og regne. Dette hadde vi ikke akkurat regnet med. Det var ikke annet å gjøre enn å ta på seg regnklær, hansker og lue, og traske litt slukørede videre bortover mot Midttoppen. Bort til Midttoppen er det enkel gåing. DNT-stien over til Åmotdalshytta går via denne toppen. Videre mot Hettpiggen må man imidlertid ta av stien, slik at man ikke blir med for langt ned på den sida. Tåka viste ikke antydning til å letne, og sikten var kun 10-15 meter. Dette gjorde det litt vanskelig å finne ut hvor vi skulle gå for å komme oss ned til standplassen for klatringa opp på Hettpiggen. Her brukte vi mye tid, og var langt fra sikre når vi satte i gang med den første taulengden. Toppen så vi ikke, og ikke hadde vi noen formening om hvor langt bort i lia vi var kommet. Skrove satte imidlertid i gang. Regnet hadde gjort fjellet vått og glatt, og det var rett og slett litt ubehagelig til tider oppe i veggen. Nedenfor oss hørte vi hele tiden steinras som drønnet i botnen mellom oss og Larstind. Vi så ingenting, så drønnene gjør nok mer inntrykk enn hvis man ser hvor lyden kommer fra. Kommunikasjonen med Skrove gikk greit når han klatret opp, og omsider kom han seg opp på en hylle rett nedenfor toppen på Hettpiggen. Han kunne meddele at han så toppen, og at det var gåing derfra og opp på toppen. Jeg og Ragnar fortsatte ballet mens Skrove sikret oss trygt oppover. Et par partier var ganske gufne i og med at man ikke kunne stole særlig på fottakene. Vi kom oss imidlertid trygt opp uten fall. Jeg dro med meg tau for Lars og Ola, og sikret de to opp etter at jeg var oppe. Hylla er absolutt ingen danseplass selv om den er flat og fin. Med 150 meter tau, ryggsekker og fem mann, skal man ikke vimse for mye her oppe. Fra hylla og opp på toppen var det grei klyving uten tau. Vi nådde toppen 13.05, 2 timer og 20 minutter etter at Skrove startet på taulengden. Vesttoppen dukket fram Mens vi var på Hettpiggen, begynte det endelig og lysne. Vesttoppen dukket etter hvert fram som en mektig topp rett bortenfor oss. Avstandene er ikke lange her oppe, men vi visste at det kom til å ta tid. En rappell og to taulengder ventet oss før vi var på toppen der. Fra Hettpiggen fortsatte vi noen meter retning Vesttoppen, før det venter en evt. to rappeller ned i skaret mellom de to toppene. Den første rappellen går ned og over ”Plata”, mens den andre går rett ned fra bunnen av ”Plata”. Siden det var tørket opp og var fint når vi gikk her, gikk vi ned over ”Plata” uten sikring. Dette gikk greit, men i etterkant innså vi nok at vi burde rappellert. Ingen vits i å ta slike sjanser. Tørt og fint til topps Etter rappellen ned fra Hettpiggen, fortsetter turen et par hundre meter bortover i lia innunder Vesttoppen. Vi fant her feil standplass, og gikk derfor en rute som var litt vanskeligere enn den på 4- som er beskrevet i andre turbeskrivelser. Det kom et taulag etter oss som gjorde oss oppmerksomme på dette. Rute gikk på skrå tilbake igjen, og ble delt i to taulengder. Vanskeligste parti på den andre taulengden var nok på 5-tallet, men med tørt og fint fjell gikk det fint for oss alle. Fra toppen av den andre taulengden, var det lett klyving litt oppover, før vi måtte holde høyden innunder Vesttoppen et stykke, før vi kunne klyve opp på eggen litt før toppen. En deilig følelse endelig å ha litt mer rom å gå på. For min egen del hadde jeg aldri vært med på slik klatring før, og må innrømme at jeg presset litt grenser denne dagen. Men du verden så artig det er å ha gjort det. Vi nådde Vesttoppen ca. klokken 16.50, altså i overkant av 7 timer etter at vi var på hovedtoppen. Det at vi gikk fem stykker i et taulag, tok veldig lang tid. Standplassen på den andre taulengden var også i minste laget for fem stykker, og en annen gang vil vi nok ikke gå med så mange. Turen tilbake til teltet tok også sin tid, og vi var ikke tilbake ved teltet før like før klokken 19.00. En 11-timers tur ble det. En tur som tok minst like mye på konsentrasjonen som på kondisjonen. Ola og Lars takket for følget for denne gang, og satte kursen mott henholdsvis Trondheim og Lesja, mens vi andre gjorde oss klare for litt inntak av kalorier for å forberede oss på morgendagens økt, nemlig en snørenne opp på Storstygge Svanåtind. En vel ambisiøs plan Søndag morgen pakket vi stegjern, tau, isøkser og matpakka og satte kursen mot Svanåtind. Skrove hadde en plan om at vi skulle opp en snørenne rett opp mot toppen fra breen under toppen. Vi hadde observert renna dagen før, og det så ufattelig bratt ut. Spenningen var derfor stor i taulaget der vi stadig nærmet oss breen. Vi fulgte stien mot Åmotdalshytta, og tok av stien like før det navnløse vannet på 1500 moh. Her passerte vi elva, og gikk i retning av botnbreen i mellom Bruri og Storstygge Svanåtindan. Her var det på med stegjern og tau, og vi begynte traskingen oppover mot renna. Breen er fin og gå på her nede. Ikke mye bevegelse i denne breen, samtidig som at den er forholdsvis flat. Jo nærmere vi kom renna, dess mer uoverkommelig så det ut. Den var ikke så bratt som fryktet, men det var et dypt juv litt oppe i renna som så ganske så uframkommelig ut. Vi sleit oss etter hvert opp til denne kanten, og fikk satt et snøanker i tilfelle. Det ble raskt konkludert at vi ikke kunne komme lengre enn dette. Siden jeg og Ragnar var så uerfarne på is, så var dette en grei konklusjon. Renna så ok ut videre med fast is, men det var vanskelig å komme forbi dette juvet. Mens vi sto der kom det også steinsprang ovenfra, så det var om å gjøre å være på vakt! Bruri i stedet Siden renna ikke ble noe av, gikk vi forsiktig ned igjen på flata, og fortsatte bort i retning Bruri. Vi måtte jo få med oss en topp. Turen opp hit er forholdsvis enkel, selv om det er utrolig mye løs stein. Særlig helt i bunn, der steinene ikke har fått tid til å stabilisere seg. Toppen ble greit besteget, og siden det var blitt så seint på dag, var det ikke aktuelt å gå noe videre. Vi vurderte å gå eggen sørvestover og gå over Storestygge Svanåtind på vei tilbake, men også dette innebar en taulengde klatring. Her så det heller ikke ut som om det var gått så mange før oss. Er det noen som har klatret opp her? Resultatet ble at vi gikk ned igjen steinrøysa vi kom i fra, og gikk stien tilbake. Tilbake ved teltet var klokka blitt nærmere 1800, og vi hadde vært ute i 9-10 timer. Teltet ble pakket sammen i en fart. Burger på Oppdal var neste mål. En begivenhetsrik helg med en tur med variasjoner var det. Det finnes mange gode muligheter for både klatring og breevandring på Dovre.