norpixx

de siste 3årene har jeg vært i byen for enten se på toget eller være med som i fjor. I år blir jeg hjemme etter operasjonen og det gråter jeg ikke om. Men vil gjerne begynne med litt mer enn bare være i byen. Skal innføre ritual på det forskjellige ting hvert år. Det skal nemlig ikke bli kjedelig og det blir det når man bare går i tog. Selv for ungene.

Jeg spurte om det fordi jeg trengte råd fra "vanlig folk" skjønner du. Noen som har opplevd som har gjennom gått det hele. Erfaringer og hvordan de ha håndtert det hele. Og jeg synes det har kommet veldig mye godt egentlig bare gode ting her. Jeg setter ikke pris lenger på materiele ting det har jeg sluttet med for noe måneder siden, det er overflatisk. Jeg har snakket med en tysker en engang og han begynte å snakke om hva han har hvor mye han tjener at han har ditt og datt. Jeg sa ingenting bare ha det. Gadd ikke å høre på det. De små ting i hverdagen er jo de som teller som er viktig for hver eneste dag. Da jeg fikk barna så tenkte jeg ok nå har jeg de hva er det neste vi kan finne på. Nå jeg tenker på det nå så synes jeg det var overflatisk tenkt uansvarlig og dum. Det er viktig å puste rolig og jevnt og ikke haste gjennom hverdagen at den bare tar slutt. Jeg må bare skrive det her, kanskje er det litt mer informasjon enn jeg skulle skrive men det er en slags kurering.

har ikke begynt å sette meg mål enda, må først roe meg ned om å ta situasjonen som den er. Jeg har ambisjoner til å klatre opp stigen hele tida, alt jeg har nådd er bare kortvarig glede til jeg vil jobbe videre med å komme meg opp på stigen. Men det er feil å leve på denne måten fordi da kan jeg ikke nyte det jeg ha. I går f.e. satt jeg og min samboer på terrassen i sola med en kopp kaffe og vi ble kost fra sola. Vi bare sa nesten samtidig, det er så deilig. Jeg var så fornoyd i dette øyeblikket at jeg ikke kunne forstå meg selv hva det er jeg er misfornyod med. Jeg har klatret opp stigen de siste 8år men nå er toppen nådd og nå må jeg begynne å høste inn. Om dere skjønner hva jeg mener. Det er nå det har begynt å kose seg med alt og ungene og ikke minst samboeren. Jeg tror jeg vilte starte egenbedrift for å komme enda lenger opp på stigen men der blir det risikabelt at jeg kan falle dyp etterpå og ødelegge alt jeg bare fordi jeg ikke kan få nok. Jeg tror jeg begynner å begripe alt sammen.

alt dere skrev er veldig mye stoff å tenke på. Det er også fint å lese om erfaringer dere har gjort. Det viser meg at de fleste sliter før eller senere med noe. Det med barna er helt riktig, jeg ser ofte på de og er veldig stolt av dem. Noe ganger sitter jeg på sofaen og går gjennom hva jeg har nådd de siste årene og jeg kommer alltid til denne konklusjonen jeg har klart meg veldig bra og at jeg kan være fornøyd og stolt hva jeg fikk til. I grunnen har jeg alt men det er så lett å klage. Men det er ingenting å klage på alt er i den skjønneste ordning. Det finns ingenting jeg skulle klage på. Jeg tro jeg klager fordi jeg har alt og vil gjøre det enda større, men det går ikke det fordi barna er jo det største i livet. Jeg må endelig begynne å kose med de to og nyte denne tiden og ikke løpe fra denne tiden ikke ønske seg forhåpentlivis blir de snart større at vi kommer oss ut igjen. Men nå ser jeg på dem så har de blitt så store allerde. Jeg sier dette til meg selv ofte som de fleste her til lands, aldri sur ut på tur. Det var det jeg selv sa til meg men likevel er forferdelig nedslått av i prinsipp ingenting. Jobben min gir meg en viss frihet, selv om den er tung.

ja dere er slik men men det finns jo unntak. Hvis jeg vilte kunne jeg ha kontakt med tyskere her på sørlandet men det er ikke derfor jeg er her vil integrere meg. Jeg er her pga naturen. Men et sosialt nettverk trenger man likevel.

Fra tyskland. Det er vanskelig å komme i kontakt, spesielt her nede på sørlandet. I Bergen var enklere for meg. Men det var jo også en by, mer folk med forskjellige interesser. Folk er mer individuelt.

Har ingen studielån. Jeg er innvandrer. Og har jobbet i over syv år for å nå det det nordmenn har begynt å bygge opp siden de var liten. Resultatet er utbrenthet. Det eneste jeg ikke har fått skikkelig til er en vennekrets, dvs mennesker som har samme interesser. Veldig vanskelig på landet. Men har ett godt nabolag. Ungene ha fått erstatnigs besteforeldre.

det du skrev her fikk meg til å tenke. Hvorfor nyter jeg ikke tiden mens jeg er sykemeldt? Jeg klager at jeg ikke har tid til meg selv. Men barna er i barnehagen og jeg har en hund hjemme som venter å gå tur med meg. Jeg har lagt fra meg tankene om å starte bedrift. Hvorfor skal jeg rote rundt i det jeg har. Jeg har ett fantastisk liv. Det eneste er at jeg trenger tide for meg og denne tiden har jeg nå. Mange takk.

Sett meg på et fjell med en kopp kaffe og jeg fornøyd som bare det. Tenker jeg på hverdagen kommer jeg til å spy.

wow, på en måte synes jeg det er fint å lese at det er ikke bare meg som er sliten og ser ikke videre men det er ikke noe å skryte av. Jeg kan sitte her på sofaen og stirre i veggen i timevis. Vanskelig å vite hva jeg vil i framtida, er tom for energi. Jeg er veldig opptatt med mine små men jeg kan ikke gå herfra når min samboer er hjemme jeg får dårlig samvittighet når jeg gjør noe for meg selv mens familien er hjemme. Jeg er veldig glad i å gå turer rundt huset i nærområdet. Fikk også smerter i brystet som tydet på at jeg var utbrent. Men tida går og det alt for fort for å lade opp batteriet. Men jeg har forpliktelser og jeg tar de veldig seriøs. Men takk for alt dere skrev her. Der kan jeg få mye å tenke på og legge min framtid til rette. Er ikke god på engelsk så det blir ikke noe. Ellers takk.

Pengene kommer og går. Først må jeg vite hva jeg vil i framtida. Ellers er sparing noe jeg gjør hele tida for f.e. slike ting.

jeg blir 33 neste måned har to unger 1,5år og 3,5år. Samboer. Er flislegger. Akkurat nå er jeg sykemeldt med lyskebrokk. Har også hatt problemer med korsrygg. Å si opp uten å ha noe nytt er ikke noe for meg. Jeg trenger sikkerhet. Er ingen karrieremenneske heller men jeg elsker frihet, frihet til å bestemme min dag. Jeg er ikke forelsket i jobben min men synes den er helt greit egentlig. Så jeg hadde tenkt å starte egen virksomhet som flislegger men er ikke sikkert. Hadde veldig lyst å komme meg vekk fra byggebransjen og går heller i tourist retning. Elsker å kjøre bil å stoppe når jeg vil men kun i innlandet. Innlandet er fantastisk å kjøre.

Hadde det vært så enkelt hadde jeg gjort. Å gå turer er noe jeg elsker. Men jeg har familie. Jeg elsker å være hjemme. Hadde veldig lyst å jobbe hjemme i fra.

Jeg skriver dette innlegget her fordi jeg mener jeg får mye god informasjon her og tror friluftsfolket er mer seriøse og gir god råd og tipps. Mitt problem er at jeg ikke trives lenger i jobben min. Men vet verken hva jeg kan forandre for å like jobben igjen eller hva jeg kan gjøre i framtida. Hva gjør dere for å forbedre hverdagene deres?

Mange mange takk!

Jeg heter nå Thomas Høsten, bekreftet fra folkeregisteret. Jeg takker alle som har kommet med innlegg og inspirasjoner og ideer.

Som doppelt navn? Skal beholde mitt nåværende navn i tillegg.

Nei jeg har ikke funnet meg et navn. Jeg sliter med det veldig, fordi jeg ikke kan bestemme meg. Men jeg føler at det må være noe med høst. Jeg vilte hete Thomas Høst det hadde jeg likt med engang. Høstregn, høstmørke, høstheim, høstdal, høstland, høstfjell, høstberg, høstsol, høstskog, At det blir så forbanna vanskelig trodde jeg ikke. Men høst er et utgangspunkt. Tåkeheim? Noe rart men også koselig.

Jeg kan ikke bruke ett navn uten å ha en historie å fortelle. Når jeg blir spurt hvorfor Høsten så kan jeg si: Ja, høsten 2000 midt i oktober har jeg vært på en hytte i Vrådal i Telemark. 14dager med regn og under 10pluss grader flomvarsel og stille. Vi, jeg og min kompis, vi satt i en robåt i Roholdtåi. Jeg spurte kompisen min hører du noe han bare: nei! Rett og slett ingenting. Det regnte ikke i dette øyeblikket. Det var det, da ble jeg bergtatt for godt. Siden denne gangen begynte jeg å elske norsk natur og ensomheten. Bilde nede: Vi satt inne å spiste nudler med stekt pølse reven ost og ketchup. Rett ved vinduet, jeg var så fascinert av de vindusåpner. Slike skal jeg ha når jeg bytter ut vinduene på mitt hus.

Patzig

Hadde det gått an å hete Thomas Høsten?

hvorfor har noen ett bestemt etternavn som f.e. Skogen?

Ja det er sant men jeg er åpent for allslags meninger. Så alle kan skrive i vei. Selvfølgelig er det meg som må bestemme til slutt.

det er noe med du sier. Men jeg kan uttrykke noe med det. Det er det jeg liker. Men synes du Thomas Høsten høres bra ut? Høst kan jeg ikke ta. Eller Skogen?

takk for denne informasjonen her. Hva er med Høstheim? Er ikke det en blanding av bokmål og nynorsk? Jeg synes det passer og jeg liker det.