toraab

Takk for det. Vi kunne gått turen uten klatreutstyr, men når vi først hadde med et tau og litt sikringsutstyr kom dette til nytte et sted hvor vi kom litt utenfor ruta, vi brukte ikke guide, guideboken vår hadde gode beskrivelser av alle rutene på fjellet. Men hvorvidt klatreutstyr er anbefalt er avhengig av rutevalg. Det finnes flere rene klatreruter på Table Mountain. Vi valgte en rute som skulle kunne gås uten klatreutstyr. Den enkleste ruta opp og ned er via kløften Platteklip Gorge, og det er en ren fottur som man fint kan gå alene, vi benyttet denne ruta ned fra fjellet. Fantastisk fascinerende å gå i dette flotte fjellandskapet midt i en storby.

Har man en uke til rådighet i Cape Town, bør en tur på Table Mountain stå høyt på listen. Jeg hadde på forhånd skaffet meg boken «Table Mountain Classics» av Tony Lourens, «A guide to walks, scrambles and moderate rock climbs», og dette viste seg å være en perfekt bok for turplanlegging. Boken beskriver alle ruter med stort spenn i vanskelighetsgrader hvor rutene er gradert A–E, hvor kort fortalt A er fottur, B og C klyving og D og E klatring. I tillegg opererer forfatteren med X-rating, hvor rutene gis 1-3 X’er avhengig av lengde og seriøsitet. Traversen over Devil’s Peak og Table Mountain som en sammenhengende tur pekte seg ut som et fristende prosjekt. April i Cape Town er høst, men fremdeles er det behagelig varmt med over 20 grader på dagtid. Søndag 17.april 2016 var det meldt bra vær, og et turfølge på 3 personer tok taxi fra Camps Bay hvor vi bodde til Rhodes Memorial på andre siden av byen hvor turen skulle starte. Ved 9-tiden la vi av sted på grusveier og stier opp den nordøstvendte skråningen, og ankom etter ½ time Kings Blockhouse hvor ruten Mowbray Ridge begynte, den skulle lede oss opp til Minor Peak som er fortoppen til Devil’s Peak. Ruten var gradert B/XX i guideboken. Vi fulgte en godt merket sti opp til lookout hut på ca. 600m. Herfra ga veien videre seg selv langs en morsom egg som førte oss opp til Minor Peak (820m). Stien videre opp på Devil’s Peak, gradert til A+/XX, var også tydelig og lett å følge der den skrådde oppover mot venstre slik at vi rundet like oppunder toppen på østsiden. Ca. 3 timer etter start var vi på toppen av Devil’s Peak, 1001 m, med flott utsikt i alle retninger, ikke minst mot nordveggen av Table Mountain hvor vi skulle opp. På toppen møtte vi andre fotturister som hadde gått opp normalveien fra the Saddle på motsatt side. Vi fulgte nå denne stien ned i sadelen mellom Devil’s Peak og Table Mountain, tok av fra stien og fulgte en mindre tydelig sti kalt Knife Edge oppover mot ruten Ledges, gradert C/XX, som leder opp til topp-platået på Table Mountain. Her i sadelområdet var det vindstille og trykkende varmt, og vi skjønte at vi hadde med for lite drikke. Kafeen på øvre kabelbanestasjon skulle bli redningen i dag. Ledges følger noen hyllesystemer opp mot venstre i følge guideboken, men det var ikke alltid lett å skjønne hvor ruten gikk, og et par steder gikk vi antakelig feil da det her ble brattere og mer utsatt enn vi hadde forventet, så vi sikret med tau. Vi sto så etter hvert like under toppstupene, og var usikre på hvor Ledges fortsatte. Det er flere korte klatreruter som leder opp til topp-platået, og vi tok sikte på en renne kalt Chockstone Gully gradert til D/XX. Men i det vi skulle begynne klatringen møtte vi et par på vei ned fra fjellet, de hadde kommet ned lenger øst, og vi skjønte da at vår rute Ledges fortsatte enda noen meter langs fjellet mot øst. Her fant vi en bratt og utsatt renne som førte oss opp på topp-platået. Det var relativt gode tak, men med vått og glatt gress innimellom var det en utsatt passasje som vi valgte å sikre da en utglidning ville vært fatal. Deretter var det en kort og grei tur til toppvarden på Table Mountain, Maclear’s Beacon 1084 m, som ligger helt øst på platået, Eastern Table. Topp-platået ligner et norsk viddelandskap, lett kupert med lave busker. På god sti var det en kjapp tur over platået til øvre kabelbanestasjon på Western Table. Nå var det tid for rehydrering, og sparkling water, cola og øl kom raskt på bordet. En av oss hadde nå fått nok, og tok kabelbanen ned, mens vi to andre gikk litt tilbake og ned normalveien Platteklip Gorge, en god sti som slynger seg ned en stor kløft i fjellet. Vi fulgte stien til vi nådde ned til Upper Contour Path, en sti som går langs nordsiden av fjellet, denne fulgte vi vestover, vi passerte under kabelbanen, og nådde fjellets vestlige hjørne i det solen forsvant ned i Atlanterhavet. Vi fulgte stien ned til Kloof Corner og videre ned til Kloof Nek, bandet mellom Table Mountain og Lion’s Head. I mørket gikk vi så bilveien ned til hotellet i Camp Bay hvor vi var fremme ved 20-tiden etter en 11 timers særdeles flott fjelltur. Etter et par strandager var det tid for en tur på Lion’s Head. Dette er en frittstående mindre topp på 669 m nærmere sentrum av Cape Town. Dette er den mest besøkte toppen i Sør-Afrika, så det var all grunn til å velge en annen rute enn normalveien Circular Route. I guideboken var det beskrevet en lite brukt rute Southeast Arete gradert til C/X som så spennende ut. Ruten starter på samme sted som Circular Route, på bilveien mot Signal Hill, og onsdag 20.april tok vi en taxi hit. Etter noen hundre meter på grusvei tok vi av på en brattere sti som førte direkte opp til sydøsteggen hvor ruten startet. Vi fant Wally’s Cave, en stor hule som vi passerte i nedkant, og fulgte noen hyllesystemer som ledet oss opp på oversiden av hulen. Ruten var dårlig merket, men vi fant en tydelig renne som ledet bratt opp, og vi skjønte at det var her vi skulle gå da vi litt opp i renna fant rester etter slynger. Det var gode tak hele veien, så vi følte ikke behov for tausikring. Etter renna ble eggen slakere, og resten av turen til topps var grei klyving. Fra toppen var det en eventyrlig 360 graders utsikt til byen og Table Mountain. Og også her stiftet vi bekjentskap med klippegrevlingen, som vi hadde sett på Table Mountain. Den finnes bare her i Afrika og i Midt-Østen. Vi fulgte den vanlige veien Circular Route ned, og da kom den velkjente tåken sigende innover, flaks at vi rakk turen før den kom. Fra Kloof Nek fulgte vi stien gjennom parken The Glen ned til Camps Bay. Siste par dager av oppholdet leide vi bil og besøkte vingården Rosendal, men det er en annen historie.

Flotte bilder! Hvor hadde du planlagt returen om dere ikke hadde truffet folk og dannet brelag ned breen i Svartdalen? Jeg gikk selv denne traversen alene i 2006, veldig flott tur, men jeg avsluttet med Langedalstind pga usikkerhet mtp tidsbruk tilbake til Gjendebu. Jeg gikk da tilbake til Søre Svartdalspigg og derfra skråningen ned til Langedalsbandet. Dette gikk greit, det var kun en litt ekkel og løs grusrenne like til høyre for en svær hammer et stykke ned i lia. Også greit nordover Langedalen til Gjendebu.

Nå når veien til Aurland vinterbrøytes, er det mange muligheter for flotte skiturer i området, også andre enn på Skarvet. - Enkleste vei til Prestholt er som sagt med utgangspunkt fra Hallingskarvet skianlegg. Ta heisen helt til topps, også den siste heisen, og kjør ned til Bukkehallstølen (du kommer ikke over Halletjønn da). Fra Bukkehallstølen skrår man mot venstre oppover til Veslekvelven, og det er den første store kvelven på venstre hånd slik det sies i innlegget over. Ønsker man ikke å ta skiheisen er det bedre å gå fra Myrland, slik at man slipper den kjedelige og tunge lia opp fra Sudndalsfjorden. Turen er overkommelig for alle i normal skiturform. - Skal man på Folarskardnuten er det lurt å kjøre riksveien vestover til ca midt på Strandavatn og gå over isen forbi Raggsteindalen og opp lia mot Folarskardet. Det er bratt opp Folarskardet, så man får en morsommere nedfart ved å gå over nuten og ta seg ned i Veslebotn, men vær obs på bratte stup mot høyre her, hold til venstre nedover for å unngå stupene. Man kommer da ned i Raggsteindalen. - En annen fin tur på Skarvet er topp 1909m (på eldre kart 1905), den ligger litt øst for Folarskardet. Da går man opp kvelven rett vest for Storeskuta. Myrland er da et fint utgangspunkt. - Kjører man enda lenger vestover til inngangen av Geiteryggtunnelen har man et fint utgangspunkt for en tur på St.Pål. Gå opp den bratte veien mot Geiteryggen turisthytte, men ikke sving vestover mot hytta men gå rett frem og ta peiling på nordenden av Flakavatn. Opp Flakavassfonn til St.Pål og retur samme vei.

En tur på Prestholtskarvet er vel best litt utpå vinteren når dagene blir lenger og snøen har fått satt seg. Har hytte på nordsiden av Skarvet og har vært på toppen mange ganger, fra Prestholt til Folarskardnuten. Det er flere veivalg opp på Prestholt, i tillegg til de som er nevnt ovenfor som går opp fra sørsiden og østsiden. Veien opp fra nordsiden er også flott. Da går man opp Veslekvelven og får en fin tur over platået før man når varden. Vil man spare tid, kan man ta heisen opp i skianlegget i Sudndalen (Hallingskarvet skisenter), da sparer man mange tunge høydemeter. Det er viktig med varmt og vindtett tøy, det kan være værhardt på topp-platået. Kompass er selvsagt, blir sikten dårlig kan det være vanskelig å orientere seg på platået, og det er bratte stup flere steder.

Gikk denne turen 17.juli. Vi hadde Storkroken som utgangspunkt hvor vi parkerte bilen. Da vi startet om morgenen var det en del vann i elva, så vi måtte vade over, dette gikk greit, men vi var jo spente på hvordan elva ville være når vi kom tilbake om kvelden. Vi gikk inn Stornautgarden og startet med Nautgardsoksle. Fant greit ryggen som fører direkte opp til varden. Deretter Nautgardstind i tåke, som heldigvis lettet i det vi skulle videre, greit med sikt ned den bratte ura mot nordøst langs stupet. Så fulgte i tur og orden: Austre Nautgardstind (2194m), Stornubben (2174m), Veslenubben (2055m), Austnubben (2049m) og Øst for Austnubben (2020m). Dette blir 7 topper med pf over 10 m. Så vidt jeg husker fra "Norges fjelltopper over 2000 meter" så står det at denne turen gir 8 topper over 2000m, 4 hovedtopper og 4 sekundærtopper. Hvor er den siste sekundærtoppen? Er det høyden mellom Austre Nautgardstind og Stornubben merket med 2008m på kartet? Har denne i så fall pf over 10 m? Da vi kom ned til Storkroken etter en ca 10 timers flott tur var elva heldigvis bare en liten bekk, og vi kunne gå tørrskodd over.

Artig med turrapport fra Romsdalseggen ekstrem. Jeg gikk selv turen 6.juli med utgangspunkt i turbeskrivelsen på nettsiden romsdal.com, dvs. at jeg gikk opp i skaret mellom Holstind og Blånebba. Der tok jeg en avstikker opp på Holstind før videre oppstigning til Blånebba. Bratt og morsom klyving opp på Blånebba i fast fjell med gode tak. Skjønner at du Bjarne startet på Litlefjellet og gikk Holstind opp fra sydsiden. Hvordan var turen opp til Holstind i forhold til turen videre opp til Blånebba? Føler at Romsdalseggen ekstrem blir en mer komplett tur med den varianten du tok i stedet for den som beskrives på nettsiden romsdal.com. Hilsen Tor

Takk for svar alle. Var på Knutholstind nå sist lørdag 22.august i lettskyet fint vær. Det var nysnø på toppen fra morgenen av, men den smeltet, og det var tørt og fint å gå opp litt ut på morgenen. Vi så ikke noe til raset vi heller, vardene var greie å følge hele veien. På toppen var det sol innimellom og lite vind og riktig så trivelig, så etter hvert ble det folksomt der oppe, sikkert en 15-20 personer. Og det kom opp folk både via normalveien og opp sørryggen, se bilde. Utsikten er fantastisk i alle retninger der man ser ned på alle toppene rundt. Ikke lett å rive seg løs og gå ned igjen, men den iskalde Hansapilsen fra fat på Gjendebu lokker jo i det fjerne.

Planlegger tur til Store Knutholstind en gang i løpet av helgen 22.-23. august. Har tenkt å gå normalveien fra Svartdalen, men har lest at det gikk et steinras her den 14.juli, og som affiserte denne ruta. Er det noen som har gått opp her siden, som vet hvordan det er å gå her nå etter raset?

Flotte bilder. På bilde 10 mener jeg vi ser Falketind midt i bildet med Falkungen rett foran til venstre. Rekkefølgen fra venstre mot høyre er da: Koldedalstind, Hjelledalstind, Falketind og Stølsnostind helt til høyre. Like til venstre for Stølsnostind ser vi en av Norges laveste 2000 metre, Øst for Stølsnostind 2001 m. Og den vannrette ryggen i bildet blir vel da Langeskavlen, altså ryggen opp mot Langeskavltind.

Mye viktig kunnskap om fornuftig atferd i fjellet ved tordenvær dette her. Og jeg trodde faktisk turfolk stort sett hadde denne kunnskapen, - helt til en tur på Gaustatoppen for noen år siden. Jeg hadde parkert bilen på Svineroi, tatt stien via Selstalie og inn Gausdalen og gått opp vestflanken. Det var hele tiden truende skyer og tordenromling litt unna, men da jeg nærmet meg DNT-hytta like under toppen var tordenværet kommet nærmere. Jeg droppet derfor ryggturen bort til toppvarden, og ble værende i hytta. Men så kom det inn flere fedre med barn som hadde vært på toppen, og de fortalte i begeistrede ordelag hvor fantastisk morsomt det hadde vært å stå på toppen å oppleve hvordan det knitret i luften rundt mens håret deres sto rett til værs. Jeg ble målløs og fikk ikke frem et ord.

Rettelse: Den planlagte rundturen var selvfølgelig Glitterheim - Glittertind - Glitter Rundhø - Ryggehø - Glitterheim. Regner med at forumets intelligente lesere skjønte det.

Var en snartur oppom Ryggehø i august i fjor. Hadde planlagt rundturen Glitterheim - Glittertind - Glitter Rundhø - Ryggehø - Glittertind, men snudde på Glittertind pga. tåke. Men på vei ned letnet det, og jeg rakk en tur opp på Ryggehø. Det er ingen sti opp dit, men som det sies er det lett å finne veien i klarvær. Morsom topp å bestige der den ligger som et ubåtskrog. Nydelig utsikt mot toppene ved Veobreen. Var for øvrig på Veobretind dagen før. Denne toppen kan vel ikke lenger kalles en nunatak da det nå er en bar rygg mellom Veobretind og topp 2264 m rett sydøst for Veoskaret. Jeg visste at det samme dag var en gjeng som skulle på Veobrehesten, og tok noen bilder på måfå med tele fra Veobretind. Stor og gledelig var overraskelsen da jeg fikk lastet bildene over på pc og studert de nærmere, da hadde jeg sannelig fanget turfølget like under toppen med en person sittende overskrevs på hesten.

...................................og når det gjelder den omtalte snørenna i vestflanken på Sagtinden, så lot den seg lett passere uten isøks. Dette var st.hanshelgen, og snøen var bløt og grei å tråkke i. Og for øvrig - hvorfor gjør vi dette? Et stadig tilbakevendende spørsmål til oss som foretrekker å rangle rundt på topper og gå turer litt utenom det vanlige tråkket. Jeg pleier ikke å legge så mye energi i å prøve å forklare dette. De som ikke spør skjønner veldig godt hva det dreier seg om og trenger ingen forklaring, og de som spør tror jeg aldri vil forstå uansett hvor mye vi prøver å forklare. Men det er et interessant tema å reflektere over selv. Slike turer rommer så mye, naturopplevelse, spenning, mestring, vennskap, kontrast til det daglige m.m. Tor

Prøvde meg på denne runden i 2006, startet på Rondvassbu og gikk Veslesmeden, Storsmeden, Sagtinden og Digerronden, men på Digerronden var sikten videre så dårlig at vi avbrøt turen og returnerte til Rondvassbu over Rondhalsen. Jeg vil også anbefale å starte med massivet Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden, da dette vel er det mest krevende parti som det er en fordel å gå tidlig på turen. Det er da to alternativer hvis man starter ved Rondvassbu (og kommer man fra Østlandet sør er vel Rondvassbu det naturlige startsted): 1. Veslesmeden - opp Smedeggen til Storsmeden - over Sagtinden og ned i Verkilsdalen - Digerronden. 2. Starte med Sagtinden via bandet mellom Storsmeden og Steet - returnere samme vei fra Sagtinden ned på bandet og så opp på Storsmeden og deretter ned Smedeggen til Veslesmeden - Digerronden. Mulig er alternativ 2 raskere enn alt. 1 som vi gikk. Området Veslesmeden/Storsmeden/Sagtinden er uansett et fantastisk flott parti. Tor