Jeg hadde en malamut-tispe i 10 år, og jeg kan skrive under på at det som gjelder malamuter og hanhunder også gjelder for tisper. Inntrykket var at alle tisper måtte forklares med store bokstaver hvem som var sjefen. Hanhunder var derimot ikke noe problem. Som turhund, særlig om vinteren, er de fantastiske. I motsetning til alaska-husky (og etter min erfaring også siberian) ligger de helt i ro, og lar seg snø ned. Hun hadde et rolig/sedat tempo, men hun stoppet aldri.
Grønlandshunder har jeg bare _litt_ erfaring med, og jeg opplever grønlandshunder og malamuter som nokså like, men kanskje er grønlenderne litt kjappere, litt mer trøkk og ikke fullt så kranglete. Jeg har akkurat lest boka til Gisle uren, og hans betenkeligheter med å ta inn voksne grunlandshunder, tror jeg, tyder på at også de er sterke personligheter.
Men for all del, det er individuelle forskjeller, og det er folk som kjører både store malamut- og grønlandsspann. For egen del kjørte jeg i flere år med malamut-tipa + hannhunder og tisper (siberian), men jeg husker ennå den lettelsen det var å kjøre et spann uten malamut-tispa hvor jeg ikke behøvde å være redd for at noen skulle bulke.
Nå har jeg bare alaska-husky, og de er vesentlig raskere og enklere å forholde seg til. De som er godt pelset tåler en del kulde, men de er ikke i samme liga som malamuten.