REs

En vanlig flaggline pleier for min del å dekke de fleste behov. En rimelig, sterk og grei snor som vanligvis leveres i 3mm eller 5mm x 20m.

Hva så med oss menn? Vi diskuterer i diverse fora, kler på oss dyre klær og fyller sekken med all verdens, og til dels kostbare saker. Er det bare på grunn av at det er nødvendig eller kan det ha en annen grunn? Det er vel kanskje med damene som med malerier. De tar seg ofte bedre ut med en pen ramme.

Hvor vidt seig svart substans setter shampis på bordet på østlandet eller på vestlandet er vel ikke godt å si. De pengene går vel heller til et eller annet skatteparadis utenfor Norge, Men her må vi skille litt mellom tungolje som brukes som bunkers og den oljen som strømmer opp fra borehullene i Nordsjøen. Dette er to forskjellige ting. Råolje fra Nordsjøen har skjelden eller aldri forårsaket noen katastrofe. For de som husker "bravoutblåsningen" på Ekofisk i 1977 så gikk det ganske mange tonn råolje på havet den gangen, men det forsvant også i havet ganske raskt. Den tillyste miljøkatastrofen ble det faktisk ingen ting av. Råolje er et naturprodukt, men rafinert tungolje er noe helt annet. Den forsvinner ikke i havet men legger seg som et tykt belegg over alt hvor den kommer til. Når det gjelder fuglene så fant jeg selv en gang en lomvi som var nede for telling på grunn av oljesøl. Jeg tok den hjem og vasket den med Zalo. Etter 3 behandlinger så den ganske fin ut. Så foret jeg den med fiskebiter som var dyppet i olivenolje. Olivenolja har den egenskapen at den legger seg på innsiden av tarmene og hindrer fuglen i å ta opp i kroppen giftige bestandeler i den oljen som den måtte ha spist i seg når den forsøkte å renske fjærene. De første dagene var fugleskitten helt svart, men etter en liten uke så den normal ut og fuglen var i fin form. Etter et par uker fikk den sin frihet og noe mer vet jeg ikke. Denne behandlingen kan vel kanskje ha kostet maksimalt 3- 400 kroner. Fisk trenger nødvendig vis ikke å være så dyrt, men skal dette gjøres av fagfilk etter en vitenskaplig metode så er jeg nok enig i at et hagleskudd nok hadde vert bedre, både for fugl og økonomi.

Jankj: "Hvor får man tak i sånne? Bruker den vanlige barberblad?" Ja si det. Dtte er faktisk en reklameartikkel fra Statoil, og ut fra logoen ser det ut til at den er noen år gammel. Den fungerer som en engangshøvel og kan nok ikke måle seg med en Gillette Ellers har jeg en annen liten dippedutt som alltid ligger i sekken. En "pølsepinne". Jeg er glad i pølser. Ja ikke disse hvetemelspølsene som Gilde kalle grillpølser etc. og som etter min mening ikke er egnet som menneskemat, men slike man f.eks. får kjøpt fra Tyskland og sørover og i øst Europa og som ofte ser ut som at de bare har stappet grovhakket kjøtt og fett i en tarm og knyttet igjen i endene. Stort sett så sier alle utlendinger som jeg har pølsepratet med at i Norge vet vi ikke hva pølser er, men tilbake til pølsepinnen. En liten praktisk sak som selges på XXL i pakker á 2 stk. Også kjekt å ha hvis man er på tur med barn. Da pleier jeg å ha med disse tykke kjøttpølsene fra Gilde. De faller alltid i smak hos barna, men de må stekes til skinnet sprekker og blir litt sprøtt. Man skal bli svart rundt munnen når man spiser "bålpølse".

Jeg ser at mange tar med seg musikk i forskjellige former, men det er en av de tingene jeg aldri har kunnet forstå. Først flykter mann ut i naturen, bort fra støy og mas og jag, og så tar man med seg støyen i sekken? jeg gikk en gang på skitur, en langfredag, og en av turistforeningens hytter var målet. På veien passerte jeg en med GITAR i sekken?. Jeg tenkte ikke noe mer over det, bortsett fra at jeg fortalte turkammeraten min at noe av det verste jeg visste var slike som alltid måtte synge og spille når de var samlet flere på et sted. Vel fremme på hytta med nistepakken på bordet dukket også gitarkammeraten opp og det gikk ikke lenge før vi forstod hva gitaren skulle brukes til. Det var påske, langfredag og langt fra både kirke og bedehus, men det hadde tydeligvis gutten tenkt å gjøre noe med. Han stilte seg opp midt på gulvet med gitar og nytestamente og presenterte sitt ærende. Lenger kom han ikke før jeg høflig men bestemt minnet ham om at han var i en privat hytte og at hvis han hadde innhentet eierens tillatelse til sin opptreden så ville jeg gjerne se den. Det endte med at han ble stående utenfor hytta og synge og spille for tre av gjestene, nemlig sine egne turkammerater. "Ja sånn kan det gå når man undervurderer sitt publikum". Men så til dippedutten i sekken. Hvor unødvendig det enn måtte synes, så har jeg faktisk med meg en sammenleggbar barberhøvel. Når den brettes sammen blir den like stor som en slik flat fyrstikkeske hvor man river av en og en fyrstikk. Den er fin å ha hvis man må tape seg eller andre på steder med hårvekst, og så har jeg også opplevd å møte damer på fjellet som faktisk ikke synes at det er særlig matsjo med gammel svette og tre - fire dager gammelt sjegg. Noen ganger kan det være ganske greit at slike damer får det som de vill.

Jeg har ikke prøvd å "teste lyngen" som Johnny 200 betegner det, men det går ganske fint i gresset i bjørkeskogen akompagnert av bokfink og løvsanger en varm sommerdag. (Det sies at det skal bli ekstra pene barn av å lage dem ute i naturen.) Om noen da skulle se dette så tviler jeg sterk på at det ville få noe etterspill. Jeg har aldri sett at dyra bryr seg noe serlig om hvem som ser eller hvor de er. Er hingsten brunstig og hoppa klar så betyr vel tid og sted relativt lite. Min bror og en kammerat var en gang på fisketur og kammeraten stilte seg opp for å fiske ved en smal vik. Etter et par kast ble han oppmerksom på noe eller noen på den andre siden. Det viste seg å være et par som "testet lyngen", delvis skjult av ung glissen bjørkeskog. Det eneste dette førte til var at min brors kammerat glemte å sveive inn snøret, og da min bror kom bort til ham lå duppen, flua og en del meter snøre og fløt like forran beina hans. Fiskingen hadde han visst helt glemt av en eller annen grunn.

Selvfølgelig litt dumt å bruke 10mm veggtykkelse i eksempelet når minste veggtykkelse er 20mm. Nye vekter skulle da selvfølgelig bli ca.70gr og ca. 140gr pr. meter.

Sjekket nettopp en slik plastrør som brukes til sentralstøvsugere. Den var 1.9m lang, utvendig diameter 50mm, veggtykkelse 1mm og vekt 650gr. Det gir en vekt pr. meter på 342gr. Ganske solid rør, men desverre var det nok ikke noe vekt å spare her heller. Jeg tror plast må være det materialet som er lettest i forhold til styrken, men det vil nok være vanskelig å få tak i rør med mindre veggtykkelse enn 1mm. Et alternativ kan være "Kovaskål". Dette er formstøpt isolasjonsmateriale som er beregnet for å isolere rør. Leveres fra 12 - 160mm innvendig diameter. Disse har tykkere vegger, men er laget av ekspandert polystyren som er et lett isolasjonsmateriale. Dette materialet veier ca. 22kg pr. m3. De leveres i en meters lengder med veggtykkelse 20 - 50mm. De er laget slik at to halvdeler settes sammen med selvlåsende not og fjær, kan bygges så lange som du måtte ønske, og de kan males eller trekkes med et eller annet tekstil. (Bør kanskje forsterkes litt med tape i skjøtene.) Kanskje det kunne være en idé å sjekke ut disse. Etter mine beregninger skulle da et rør med innvendig diameter 50mm og 10 mm veggtykkelse veie ca. 35gr pr. meter. Et tilsvarende rør med innvendig diameter på 100mm skulle da veie ca. 70gr pr. meter. Disse vil ikke være så sterke som et plastrør, men kanskje vert et forsøk hvis vekta er viktig.

De blir mindre glatte å knytte etter hvert, men hvis du ikke gidder å vente så kan du trekke over dem med litt fint sandpapir, 400 eller deromkring, det hjelper.

Enten må du kutte snoren med en loddebolt eller en svipenn, eller så må du brenne endene. Tape holder ikke.

Folk har ferdes i våre fjell i ca. ti tusen år uten en masse elektroniske dippedutter, og det har stort sett gått bra. Man kan ikke betale seg til sikkerhet i fjellet, men har man kunskap og erfaring så kan elektronikken være et greit supplement som gjerne øker sikkerheten. Det slår aldri feil at etter en større lete- / redningsakajon så dukker spørsmålet opp. "Bør den enkelte gjøres økonomisk ansvarlig"? Kjører man galmann med bil og ødelegger både seg selv og gjerne andre så stiller selvfølgelig storsamfunnet opp og retter opp skadene så langt det lar seg gjøre, men så blir man faktisk i noen tilfeller holdt økonomisk anavarlig gjennom regress fra forsikringsselskapet. I fjellet er det litt anderledes. Det som ville være uforsvarlig oppførsel for meg, trenger ikke nødvendigvis å være uforsvarlig for andre. Og hvem skal da avgjøre hvem som skal, eller bør holdes ansvarlig etter en aksjon. Bør vi innføre sertifisering av friluftsfolk? Jeg har selv vert ute i døyn etter døyn, både sommer og vinter, blitt flydd ut med seakingen til 330 skvadronen og søkt snøskred og skuffet snø til svetten randt og rygg, armer og bein verket som om de var knekkt tvert av, for å berge folk som var savnet i fjellet. Tanken på at dette skulle noen betale for var faktisk ganske fjern når aksjonen pågikk. Vi er vel kanskje det eneste land i verdenn hvor redningstjenesten i så stor grad er basert på frivillighet, og begynner vi å rokke ved den ordningen er veien frem til et helkommersielt system ganske kort. Da kan det bli dyrt å gå seg bort i fjellet om man i det heletatt får hjelp. (Vi har vel alle hørt historier om legen som bøyer seg over en døende pasient og spør "Who is paying for this"?) Jeg går gjerne i fjellet i dagevis uten annen elektronikk enn min egen hjerne. Selvfølgelig bruker jeg kart og kompass, og så legger jeg alltid igjen en enkel tur- / rutebeskrivelse hjemme i tilfelle noe skulle gå galt. Selv om man har en liten Lars Monsen i magen så kan det faktisk også være lurt å stikke innom turistforeningens hytter hvis man passerer, om ikke annet enn for å skrive navnet sitt i boka. Hvor man kommer fra og hvor man skal. Denne boka blir alltid skjekket av letemanskapene hvis det skulle bli nødvendig. "Ta gjerne med noen kilo elektronikk, men ikke legg hodet igjen hjemme".

Bjoern sier han nok kommer til å starte dagen med havregryn til frokost. Min favoritt er havregrøt med eple og kanel fra Toro. En hel pose til frokost holder faktisk ganske lenge. Ellers har jeg brukt å ha med noen porsjonsposer med møllerens havregrøt. Dette er den typen som kun skal tilsettes varmt vann. Altså ingen koking, og kan lages rett i en passe stor kopp. Fin som en liten "snack" mellom måltidene. Det eneste problemet med denne er at den er beregnet på storkjøkken som hoteller, kantiner etc. og kun selges engros.

"EKSTRA LISSER I SEKKEN" er alltid bra. De kan brukes til så mangt, men til skoene har jeg en annen løsning. Jeg bruker ikke lisser.? Når første paret med lisser ryker så stikker jeg innom, eller aller helst har jeg allerede vert innom, en butikk som selger klatreutstyr og kjøper noen meter med passe tykk snor av den typen som brukes av klatrere, og bruker den i fjellstøvlene. De holder ti ganger lengre enn vanlige lisser, men de koster også en del mer. For meg er holdbarheten viktigere enn prisen. Uansett så blir man ikke ruinert av tre-fire meter klatresnor.

Jeg har også "slitt ut" et par modeller av Shakespare sine sneller,og faktisk så hadde Abu en gang et kort partnerskap med Shakespare. Garcia Tackle Company 1979 - 1980. Du kan lese litt mer ABU historie her. http://en.wikipedia.org/wiki/ABU_Garcia

Takk for tipset og interessange linker. Det er nok en Abu 444 Record 2nd Version som ble produsert fra 1958 til 1962.

Ja jeg inrømmer det. jeg samler på en del gammelt skrap som andre kaster, og særlig på gammelt fiskeutstyr. I sommer kom jeg en dag inn i en liten hage bak et lite hvitt hus i Mandal, og der hadde en mann laget sin egen antikk- / bruktbutikk eller skraphandel. (Kall det hva du vil.) her fant jeg en liten ting som jeg bare måtte ha med meg. En ABU 444 haspelsnelle. Vel tilbake i hytta satt jeg og puslet med snella og det uungåelieg spørsmålet fra kona var selvfølgelig: "Hva i all verden skal du med den der, har du ikke nok fiskeutstyr?" Jeg prøvde å forklare henne hvor mange gode minner det lå i den spesielle tikkende lyden fra bremsen og den spesielle litt hule lyden når bøylen spretter tilbake etter et kast. Men enten er hun ikke musikalsk nok eller så har hun aldri vert en guttunge med fiskestang langs bekker og vann når myggen biter og fisken vaker. Men nå lurer jeg på om det er noen som vet noe mer om denne snella. Når ble den produsert og hva den kostet når den var ny. Kanskje er det noen som har et gammelt eksemplar av "Napp og Nytt" liggende et sted som kan fortelle dette.

Bugge mener at vi strengt tatt ikke er laget for å spise så mye kjøtt som vi gjør i dag, men jeg har hørt det motsatte. Jeg tror det var i radioprogrammet "Vert å vite" at en forsker mente at vi ikke hadde mage og fordøyelse til å fordøye for mye plantekost, og brukte drøvtyggerne som eksempel på hvordan magen måtte være for å kunne utnytte næringsstoffene i plantekosten. Ikke vet jeg, men jeg vet helt sikkert at hvis man bare spiser vegitarkost uten å få nok animalske proteiner så kan man risikere å få det som tidligere ble kaldt for "Engelsk syke".

Har sjekket litt mer, og det skal være varmrøkt fisk som kom ut av ovnen. Det ble sakt at fisken skulle henge i toppen av ovnen fordi den ble bedre av å henge enn å ligge flatt like over varmen som i en "ABUrøyke". Altså ettt lite skritt nermere.

Jeg må jo bare si meg enig i at de fleste bær blir best hvis de bare blir "rørt" til syltetøy og tilsatt litt sukker. Jeg bruker også denne metoden og så går resultatet i fryseren. Jeg er ikke så glad i alle disse skumle "E" stoffene som blir tilsatt maten for å gjøre den holdbar.

Jeg har arvet en røykeovn for fisk etc. og nå lurer jeg på hvordan jeg skal bruke den. Min gamle onkel, som nå røyker sin fisk på de evige jaktmarker, fikk aldri fortalt meg hvordan han brukte ovnen. Jeg har bare snakket med de som har vert med å spise makrell, laks og ørret som ble tilberedt i ovnen, og de sier at resultatet ble helt fantastisk. Ovnen er 60cm høy, diameter 35cm og har en 35cm lang rør med diameter 12cm stikkende ut fra siden like over bunnen. På toppen er det et lokk og under lokket, langs toppen av ovnen er det slipt noen spor som ser ut som de er beregnet for å legge noen grillspyd eller lignende i. Antagelig til å henge fisken i. Det fulgte også med en liten boks som det så ut til hadde vert brukt til å brenne spon i. Jeg fikk også med en stor sekk røkespon. Ovnen er laget i solid rustfritt stål og på grunn av fargen på det lille røret nederst så kan det se ut som om det er her det har vert varme. Jeg legger ved et bilde og håper at det kanskje er noen der ute et sted som vet noe mer enn meg om denne innretningen.

Ellers går det å kontakte et firma som leverer aluminiumsprofiler. De har som regel rør i den dimensjonen du måtte ønske. Noen av dem kan også krympe stengene i enden slik at de kan settes sammen. Hydro Aluminium, Ryfylke aluminium, Abbas etc. eller du kan stikke innom en lokal blikkenslager. De er ofte både flinke og billige og interesserte i å hjelpe deg.

Nå er jeg av den typen som helst ikke bruker aluminiumsfolie, men det finnes noen andre gode alternativer. Myrmose: Hvis du finner noe av den tykke myrmosen som vokser der det er veldig våt myr. Den er grønn i toppen, lysere, gjerne nesten hvit lenger nede og litt brun nede ved roten. Pakk fisken inn i et tykt lag mose og legg den i bålet, eller helst i en god glohaug. Når mosen er så tørr at den begynner å brenne på utsiden så er fisken kokt. Hvis du har fisk som ikke er for stor, så kan du flekke den som en klippfisk, finn en pinne som er formet som en "Y" (sprettert). Lag et lite hull i hver av "leppene" på fisken og heng den på pinnen. Stikk pinnen med fisken ned i bakken så nære at fisken blir stekt av varmen som stråler fra bålet.

Skal du lage deg kaffepose og er litt nevenyttig så er vel det som i tidligere tider ble brukt til slike ting det beste. Nemlig de edlere delene på en okse eller en vær. Ferdig pose som bare trenger garving og en snor til å lukke posen med. Du får sikkert råmaterialet gratis på et hvilket som helst slakteri.

Jeg tror ikke at det er mine kvalifikasjoner som syltetøykoker det kommer an på, for jeg synes også at bærene smaker helt ok til å spise, men når de kokes opp kommer lukta og den forsvinner ikke om du tilsetter relativt store mengder sukker. Hva dette kommer av vet jeg ikke, men det hadde vert artig å høre om andre som har forsøkt å lage syltetøy av disse bærene, og hvilke erfaringer de har gjort.

Hvis du skal få tak i nok mat til å overleve i norsk natur så må du enten fange relativt store mengder fisk eller skyte / fange vilt. Bare ved å sanke plantekost og evt. egg så vil energibruken for å skaffe maten være ganske mye større enn det du klarer å få tak i. Ha alltid " et knekkebrød" på baklomma for sikkerhetsskyld. Det er noen tusen år siden folk i dette landet klarte å livberge seg på sanking, jakt og fiske, og da var okså klimaet noe varmere enn i dag. (Hvordan klarte ellers våre forfedre å plassere fangstgroper og jaktredskaper under isbreene som nå smelter bort?)