REs

Jeg bruker Lundhags syncro. http://www.xxl.no/villmark/fjellsko-og-jaktstovler/jaktstovler/lundhags-syncro-high-boot-jaktstovel-herre-dm-44/p/1079704_1_style De er høye men jeg bruker alltid knehøye gamasjer i tillegg, uansett om jeg bruker nikkers eller lang bukse. Jeg har også et par lårings fra Hel sport. http://www.xxl.no/jakt/jakt-og-turklar/fjellduk-og-poncho/helsport-larings-large/p/1001058_2_style Disse tar mindre plass, i sekken eller i lommen, enn en pakke tobakk og er alltid med hvis det er fare for regn. De holder regnet ute og er ganske behagelige å gå med. Du bør ha en litt lang jakke ellers så risikerer du å bli våt over låringsene. Dette antrekket har fungert bra for meg i mange år. En annen fordel ved å bruke gamasjer er at hvis du er skitten opp etter beina når du skal inn i bilen eller inn på en hytte / telt så tar du gamasjene av på utsiden og så slipper du å sette deg inn med skitten bukse. Gamasjene kan du skylle i en bekk eller putte i en plastpose.

Jeg har opplevd noe lignende med en "multifuel" brenner som jeg kjøpte på nettet for noen "parkometerpenger". Pumpehuset er laget er plast og nippelen hvor man kopler på slangen er av messing. Denne var bare presset i hullet på pumpehuset uten noen slags pakning. Her lakk selvfølgelig hele trykket ut i løpet av et par minutter. En foring i toppen av brennstofflaska som ikke er gjenget og med o-ring eller annen pakning vil nok ha store muligheter for enten å lekke eller rett og slett løsne. Skummelt.

Litt gammel kanskje, men hva for noen gjenger snakker vi om her? Har aldri hørt om limte eller lodda gjenger. Gjenger er jo vanligvis skåret inn i materialet som skal skrues sammen.

Nå har jeg sjekket disse soppene på nettet og jeg har helt klart gått forbi de fleste av dem. Men kommer jeg til å ta dem neste gang? Neppe. Jeg får kanskje si som fiskeren fra Finnmark som fikk servert steinbit for første gang. "Fy faen men æh har kasta mykje god mat".

Her er skalle fra mårhund ulv og grevling. Sammenlign grevlingskallen med bildet av det døde dyret. Hjørnetanna i underkjeven skal passe foran hjørnetanna i overkjeven og så sitter det en stor spiss fortann foran denne igjen. Jeg synes det stemmer ganske bra med grevling. http://www.p4.no/story.aspx?id=281372

Kvitskjeving?

Trasset dårlig værmelding og var klar for tur i 7:30 tiden lørdag morgen. Sjekket Storm og Yr og de lovet ikke regn før et stykke ut på ettermiddagen, men lokalsendingen på radioen advarte mot ekstreme nedbørsmengder. "To mot en". jeg stolte på Storm og Yr. Det skulle jeg ikke ha gjort. Avtalen var å møte min danske venn ved porten til Vatneleiren, en nedlagt militærleir like utenfor Sandnes. Noen har kanskje hørt om HTKSØ, (Hærens transportkorps, skole og øvingsavdeling.) Nedlagt og overtatt av kommunen. (Hva skal vi med et forsvar, Vi er jo så snille at det sikkert ikke er noen som vil gjøre noe mot oss. De få soldatene og utstyret som vi har sender vi jo bare ut i kriger som USA starter like vel.) Det var allerede noen regndråper i luften da jeg plukket ham opp, men vi fortsatte med friskt mot, og en halvtime senere var kanoen på vannet. Vi svinge innom noen av mine mange kantarellsteder, men utbyttet ble ganske magert. Men vi måtte jo ha litt mat så vi fikk satse på en fet ørret eller to. Jeg hadde ikke satt ut noen garn, noe jeg hadde hatt planer om for et par dager siden, sånn for sikkerhetsskyld, men uten garn så fikk vi prøve lykken selv. Først forsøkte vi oter, burde være bankers, men nei. Ikke et eneste napp. Så ble fiskestengene montert og vi fisket med alle slags sluker og spinnere, fra kanoen og fra land, men uten resultat. Så etter ca. 3 timer og etter å ha passert en flokk med speidere som forsøkte å ta seg hjem fra tur i kano, noe de slet en del med, så gikk vi i land øst i Forenesvatnet, i Fattlia for de som er lokalkjente. Vi håpet på å finne noen kantareller her, men nå regnet det slik at ingen av oss var særlig interessert i å traske rundt mellom gress og bjørketrær, i dette været, på jakt etter sopp, så det ble bål på stranden. Ingen av oss hadde regntøy med så etter en stund måtte dansken hente tørt tøy i den vanntette sekken, mens jeg, som ikke hadde med noe ekstra, bare måtte konstatere at en tynn ulltrøye og en Arcteryx Goretex skalljakke holdt meg tørr og varm på overkroppen, men fra jakken og ned var jeg våt som en vaskefille. Det surklet i skoene når jeg gikk. Men tøffe gutter klager ikke, og nå hadde det nesten sluttet å regne, så vi fant frem diverse medbrakte remedier og så ble det stekte kantareller, varme ostesandwich, en pose jegergryte fra en "real turmat kopi" av ukjent merke, solbærtoddy og kaffe og så var humøret på topp igjen. Det regnet nesten ingen ting hele hjemturen og på ny så vi en flokk speidere, også de på vei ut på tur med kano. De styrte rett inn til det området hvor jeg tidligere her på forumet har klaget over forsøpling og vandalisering av naturen, men i dag tenkte jeg kun på å komme meg hjem. Våt og sulten og med et bilde inne i hodet som viste tørre klær, en iskald pils og lørdagsmiddag med familien var mer interessant enn å starte en diskusjon med speiderne, ute i en våt natur, Forhåpentligvis ville disse oppføre seg finere enn de som hadde vert der før, vi kan bare håpe. Kanoen ble tømt for vann og bagasje, lagt på plass i naustet og så bar det hjemover. Vi hadde så vidt kommet oss inn i bilen før himmelens sluser åpnet seg på nytt. Det regnet så kraftig, og fløt så mye vann på motorveien inn mot Stavanger at det nesten var uforsvarlig å kjøre. Jeg lurer litt på hvordan speiderne hadde det der ute på holmen i dette været. Men vi kom oss vel hjem og "alle var enige om at det hadde vert en fin tur".

Fortøyningsbøyen ble kjøpt på Biltema og ble brukt som erstatning for et hjul som det ville være veldig dyrt å få laget. Bøya har en aksling som går tvers igjennom, men jeg laget en ny med gjenger etc. Bøya har et hull som blir større i hver ende og derfor måtte jeg få laget to koniske nylonforinger slik at akslingen hadde et rett hull å gå gjennom. Jeg har sett et slikt kuleformet hjul på en trillebår en gang, men det var laget i hardplast og var ikke brukbart for meg. Bøya som jeg brukte er litt tung og litt vanskelig å pakke sammen, men planen var å få laget hjul som var mykt nok til å foldes sammen og sterkt nok til å fungere som hjul. Dette burde ikke være noe problem med de plasttyper som er tilgjengelige i dag. Å få laget et slikt hjul vil bli veldig dyrt, men hvis "patenten" min ble vellykket så kunne jeg bestille en full container fra Kina og da ville nok ikke stykkprisen bli så høy. Så hadde det bare vert å stille opp på diverse friluftsmesser og forsøkt å selge utstyret.

Ja det er vel som i sangen til Odd Børretzen. Hvis han hører en mann med trebein som går omkring oppe på loftet så går han ikke opp og ser, fordi han vet at hvis han går opp og ser så er det ingen mann med trebein å se, og hvis han så kommer ned igjen og fremdeles hører en mann med trebein som går omkring oppe på loftet så vet han at det er en usynlig mann med trebein som går omkring oppe på loftet. Og hva er nå så mye bedre med det?

Det er sikkert regler for slikt fiske, og i den forbindelsen kom jeg på en liten historie fra en svunnen tid: Det var en bonde som var på bytur og så traff hen en dame som han ble veldig godt kjent med. Ja så godt at forholdet endte med farskapssak. Damen viste seg å være gift med en fisker som heldig vis var av den litt rause typen som ikke hadde problemer med at konen hadde hatt et eventyr og var villig til å beholde både kona og ungen. Men han mente nå at bonden burde betale bidrag til avkommet sitt og til slutt så havnet saken i retten. Bonden viste da til jordlovens § 36, annet ledd punkt D som sier følgende: "Hvis en del av bondens frø faller på annen manns grunn, så skal avlingen tilfalle grunneieren". Fiskeren mente da at hvis jordloven skulle gjelde så ville han også gjøre loven om fiske gjeldende. I §16 i lov om fiske og fangst heter det: "Hvis faststående redskap settes innenfor grunnlinjen på en annen manns grunn, skal det kappes så tett inntil festet som mulig, for dermed å hindre at ny skade oppnås".

Ingen ting er skriftlig. "En mann er en mann og et ord er et ord". Jeg kjenner ikke denne jenta så godt, husker henne bare fra hun var liten. Jeg har to kanoer liggende i naustet som tidligere tilhørte hennes bestefar, nå tror jeg det er hennes far som eier det hvis hun ikke har overtatt det fra ham. Han er pensjonist og jeg slår ofte av en prat med ham når jeg skal ut på tur eller har vert ute. Kanskje jeg skulle nevne det for ham? Hvorfor tenkte jeg ikke på det? Han sier sikkert ja uten å nøle.

Den heter Svarthola, men kalles bare Vistehola siden den ligger på Viste i Randaberg kommune like nord for Stavanger. Ikke så vanskelig å finne, men hvis det skulle være et problem så bor jeg bare 5 -10 minutter med bil fra stedet. Hola og områdene rundt er gravd ut av arkeologisk museum i Stavanger og mange av funnene kan du se på Stavanger museum. Inne i hola ble det blant annet funnet et skjelett av en ung gutt. http://forskning.no/arkeologi-steinalder/2011/09/ansikt-til-ansikt-med-steinaldergut

Jeg har planlagt en tur til helgen. Kanotur med min danske venn som har et stort ønske om å dra ut for å fange fisk, hente sopp og tilberede maten ute på bål eller primus. For å safe litt så tenkte jeg å ta en tur i kveld og sette ut et par ørretgarn. Det er sikkert 30 år siden jeg fikk tillatelse av grunneieren til å fiske med garn her, men han er borte for lenge lenge siden og nå er det hans barnebarn som er "konge på haugen". Hun har satt opp skilt med "salg av fiskekort", men det har jeg aldri sett. Er det riktig av meg å bare gjøre "pene miner til slett spill" og fortsette å fiske eller burde jeg prate med henne og risikere at fisketillatelsen blir inndratt? Jeg fisker jo på "gudegitte gaver". Ingen har lagt to pinner i kors for å gjøre noe som helst verken for fisken eller fiskerne, og ingen driver lenger fiske som næring eller attåtnæring i dette området. Gamlefar fisket røye hver høst som han solgte til en fiskehandler, men nå er det visst ingen som vil ha denne fisken lenger.

Noen liker jo litt spenning. Problemet er bare at hvis man bommer på en sopp så kan det være "game over", og livet har som kjent ingen re-start knapp.

Dueling banjos er vel fra filmen "Piknikk med døden" eller "Deliveranse" som vel var originaltittelen. Jeg mener å huske at filmen kom ut i 1972 og var ganske spesiell. Jeg har sett den flere ganger men den har ikke skremt meg fra å dra på kanotur, i hvert fall ikke her i Norge. Interessant. Hva er det du er redd for? Det farligste du kan møte på er vel mennesker og de er det ikke så vanskelig å unngå hvis du drar bort fra sivilisasjonen. Min farmor var et sterkt troende menneske, men like vel forsøkte hun å hindre mitt søskenbarn i å gå en liten tur til byen med en ny baby som ikke var døpt. Det gikk under tvil etter at hun hadde lagt en liten saks i barnevogna. I "gamle dager" var det helt vanlig å legge stål i vugga til udøpte barn for å beskytte dem mot de underjordiske som kunne komme og bytte ut ungen med en av sine egne. Min farmor hadde også sett både nisser og andre skumle ting i den tiden de hadde bondegård på Helleland. Jeg har forsøkt å få se slike nisser eller andre ting, men uten hell. Det eneste jeg har sett fra den verden var en "hulder", en høyreist dame med klær fra en helt annen tid, men jeg tror nok hun kun var inne i hodet mitt og ikke ute i naturen der jeg så henne. Ellers er det ikke mange ville dyr her som representerer noen stor fare. Ok, kanskje en bjørn eller en ulv i verste fall, men de er det ikke mange av her hos oss.

Ja forskjellige typer monster og drager kan nok få et barns fantasi i sving. For min del så var dinosaurer kanskje den største årsaken til at jeg av og til hadde mareritt om natten. Jeg leste det jeg kom over om dinosaurer i en tid da dette nærmest ble regnet som blasfemi. Mine barn hadde små dinosaurer som leketøy, men min yngste sønn var tidlig mer enn gjennomsnittet interessert i drager. Ut fra den litteraturen og de filmene som denne interessen har fremskaffet så kunne man lett tro at disse flotte skapningene har levd en gang. Gigantisk dragehoved dukker op på strand

Da jeg var liten var det flere av mine venner som var ekstremt mørkeredde. De trodde på all verdens rare ting som skulle bevege seg rundt, både inne og ute, i ly av mørket. Men disse hadde også ofte en måte å beskytte seg på. Jeg ble tidlig fortalt at man bare kunne be aftenbønn og så kom det en usynlig engel som stod vakt ved sengen. I mitt hjem og i min verden var det ingen slike ting. Huset vårt og sengen min var et trygt sted og mine foreldre passet på sine barn så ingen ting skjedde. Dette har fulgt meg hele livet og dette gjelder også hjemme hos meg. Jeg har aldri merket eller hørt at mine barn er redd for mørket, men så har det heller ikke vert lov å lure eller skremme våre barn da de var små.

Like ved der jeg bor er det en hule i fjellet. Hola ble trolig til under siste istid og er nærmere 9 m dyp, 5 m. bred og 3 m høy. De første menneskene slo seg til her omlag 6000 år f. Kr. Med ulike mellomrom bodde det folk her fram til folkevandringstida, omtrent 500 e. Kr. Når jeg har vert ute på tur så har jeg ofte forsøkt å forestille meg hvordan disse menneskene hadde det f.eks. i mørke høst og vinternetter når uværet raste. Regnet øste ned, vinden ulte, tordenskrallene rullet over himmelen og lynet slo ned i skogen og splintret store trær. Hva tenkte de, hva gjorde de for å beskytte seg og hvem var det som var deres verste fiender. Var det naturen med uvær, var det sult og nød, ville dyr eller andre mennesker? Jeg har lest et sted at man antar at disse menneskene brukte orådet rundt boplassen som toalett i den hensikt å markere sitt territorium for å unngå at fremmede kom uforvarende på dem. Hvem var sjefen? eller Hva visste vel de om lavtrykk og høytrykk som kom inn fra havet i vest, årsaken til tordenvær og hvorfor naturen var som den er med sine skiftende årstider. Er det rart at man finner tegn på dyrking av all verdens rare guder fra disse og også senere tider. De var kanskje ikke så forskjellige fra oss moderne mennesker. Vi har også en lei tendens til å tro at alt som vi ikke kan forklare har sin årsak hos en eller annen gud. Forskjellen er vel bare at de tingene som vi ikke har svar på etter hvert har blitt stadig ferre i forhold til tidligere tider.

Denne er nok litt mer avansert enn de som vi laget og kanskje noe bedre.

Yak- kano, er det en sånn "hjemmesnekret" sak? Da jeg var liten så laget vi kanoer av material som vi stjal på byggeplasser rundt om der jeg bodde. To brede bord festet sammen i hver ende og presset ut med en pinne på midten. Så ble bunnen kledd med kledningsbord eller panel og til slutt ble hele stasen tettet / dekket med bek som ble smeltet på et bål eller en primus, i en hermetikkboks eller et gammelt malingspann. (Bek brukes vanligvis til taktekking.)

Jeg har bare en 3D modell som er tegnet på DAC og så laget jeg en prototype som er sveist sammen av stålprofiler. Foreløper holder jeg designet litt for meg selv siden det muligens kan ha et potensiale for en patent eller noe i den retningen, og så har jeg et par ideer til som jeg hadde tenkt å prøve ut i forbindelse med denne konstruksjonen. Så du kan si den er ikke helt ferdig enda.

Det verste jeg har hørt eller sett av gjedda var en sak om en bestefar som var ute og rodde i en båt sammen med barnebarnet sitt som hadde en liten plastbåt i en tau eter båten. Plastbåten ble angrepet av en gjedde og forsvant i et stort plask. En annen sak ble faktisk filmet og vist på tv. To personer fisket fra en båt. Så fikk den ene en gjedde på kroken og den andre filmet. Gjedda kom i båten og han som filmet var iført shorts og uten sko. Plutselig sprellet gjedda til og hugg mannen i leggen så blodet rant. Men jeg hadde ikke vert redd for å bade i vann med gjedde. Jeg tror ikke at mennesket står på gjeddas meny.

Det hjulet jeg har beregnet å bruke er ca. 30 cm i diameter, men jeg har laget en terrenggående kanotralle og da skal hjulet stå midt under kanoen. Det hadde sikkert vert greit med et sykkelhjul på hver side, men disse hjulene kan ikke legges sammen, det kan mitt kulehjul. Det er bare å slippe ut lufta. Men du får bedre stabilitet med to hjul enn med ett.

Det ble Selvikstakken. Jeg kom litt sent hjemmefra siden jeg har en familie som enten er på skole eller jobb og da tror de at jeg som er hjemme kan fikse hva som helst for dem. Men omsider kom jeg meg av sted. Det var faktisk åtte biler på parkeringsplassen når jeg kom, men en kjørte nesten med en gang. Overraskende med så mye folk på en vanlig onsdag. Det første stykket av veien er alltid litt kjedelig siden det går på traktorvei, men det er da noe å se langs veien like vel. Like før jeg skulle ta av fra veien så tikket det inn en melding på telefonen. En "fordel" med mobiltelefon er at man aldri klarer å stikke seg vekk. Det var en tidligere kollega, dansken som liker så godt å være med meg på tur. Han har vert fem uker hjemme i Danmark og nå vil han på tur igjen. Jeg fristet ham med en "selfi", så kunne han se hvor fint jeg hadde det mens han satt inne på kontoret. Så var det bare å fortsette mot målet. Det er ikke tvil om at vi har et fint land og hvis vi bare har tid til å stoppe opp og se oss rundt så må jeg innrømme at vi er ganske heldige selv om det står digre høyspentmaster og går høyspentledninger på kryss og tvers både her og der. En liten pause, ikke fordi jeg var trett, men stillheten og naturen må bare nytes mens man kan. Nei, skal man på toppen og komme hjem før familien begynner å bli engstelig så er det bare å trave på videre, og etter en stund, der ser jeg toppen. Nå er det bare det bratteste partiet igjen og så kan oppstigningen til toppen begynne. (Løypa går opp det grønne partiet midt i bildet over. Toppen er merket med en pil.) Midt i det bratteste partiet møtte jeg fire personer som var på vei tilbake. De hadde gått hele runden, Bynuten, Selvikstakken og det var tydelig at de begynte å bli riktig slitne. De hadde visst ikke vert her før. Der var den første bratte stigningen unnagjort og så var det bare toppen igjen. Sist jeg var her så hadde jeg med meg min danske venn, og da han stod på toppen av denne stigningen og tørket svetten og jeg viste han hvor toppen var så spurte han litt forsiktig om det var absolutt nødvendig å gå helt opp, men med litt diplomatisk overtalelsesteknikk så ble han med like vel. Og han angret ikke. Det ser ganske tøft ut å bestige denne toppen etter at du først nesten har klatret på alle fire opp den første kneika, men når du først står på toppen så er det en fantastisk utsikt. Endelig oppe, og så dette fine været. Litt disig innover mot Stavanger og innløpet til Lysefjorden, men varmt og fint og nesten ingen vind. Her var det bare å finne frem primusen og kaffekjelen og så var alt perfekt. Det er lite ved her oppe så jeg pleier å safe med en gassboks eller en skvett parafin hvis det er vinter og kaldt. På turen tilbake kom jeg til å tenke på at jeg flere ganger har lurt på om det var mulig å gå vestover og ned ura ned til Løypedalstjønna i stedet for å følge stien, og i dag var jeg i humør til å forsøke. Jeg har flere ganger her på forumet klaget over diverse helseproblemer, men det skal jeg la være denne gangen. Men jeg vil bare nevne at dette som har plaget meg i snart et år uten at noen klarer å finne ut hva det er, har resultert i en sånn litt, ja kanskje litt vel mye,"gi faen holdning". Jeg er mye mindre redd for at noe skal skje og det merkes både i hverdagen og når jeg er ute på tur. Derfor besluttet jeg å teste ut denne veien. Det så litt skummelt ut siden det ikke var umulig å se enden på ura, men det var bare å klatre videre og håpe at steinene ikke begynte å bevege på seg. Et blikk bakover viste at det sikkert ikke var så mye lettere å gå tilbake enn det var å gå ned, Det var bare å fortsette å håpe på det beste. Det var ikke så ille som det kunne se ut til fra toppen og vel nede så var det faktisk litt ved til et bål også hvis det skulle bli nødvendig en annen dag. Jeg fylte på med nytt vann i bekken og begynte på hjemturen. Litt på avstand så ser ikke denne ura så skremmende ut, men jeg tror det er bra at den merkede løypa går utenom selv om dette nok blir en del lenger. Selv om jeg nå syntes at jeg begynte å kjenne lukta av middag så hadde jeg tid til å nyte utsikten litt mens jeg gikk. Noe sopp var det også, men hva det var vet jeg ikke så den fikk stå i fred. En kjempefin tur, og så på en helt vanlig onsdag. Nå kan REJOHN sitte på jobben og se på bildene og drømme seg bort. Det er ikke lenge til helg igjen, og værmeldingen er visst ganske god.

Nå har jeg vert ute og testet lave sko og lange bukser uten gamasjer. Fire timer med lyng, gress, stein, blåbærlyng og einerbusker. Det var tørt og fint og gode forhold. På hjemturen begynte det å samle sg litt lyng og kvist i skoene rundt anklene, men så snører jeg ikke skoene helt opp. Jeg lar de øverste hempene være ubrukt. Dette gir litt mindre støtte, men bedre bevegelighet i anklene. Her i lavlandet synes jeg det er best. I høyfjellet bruker jeg høye jaktstøvler. Ved ankomst til bilen var det ingen tvil. Buksa var skitten nederst og dette måtte jeg ha på inn i bilen. Skoene ble byttet ut med joggesko. Hadde jeg brukt gamasjer så hadde disse blitt tatt av og lagt på gulvet eller i bagasjerommet. Hadde de vert ekstra skitne så hadde de blitt skyllet i bekken først og puttet i en plastpose.