REs

En sti som bare brukes av gående vil ha en helt annen konsistens enn om det også blir syklet eller ridd med hest. En sykkel i ny og ne langs f.eks. en T-merket løype / sti vil ikke bety noe, men om dette utarter seg så blir ofte underlaget først sporet av sykkelhjul og så blir det løst og gjørmete. Vi her noen slike stier / løyper her i nærområdet og disse er dårlig egnet for andre enn syklister. Men selvfølgelig kan alle stier karakteriseres som slitasje, men en vanlig sti som benyttes av gående forblir ofte en sti og påvirker ikke omgivelsene i særlig grad.

I mitt nærområde så sykles det en del i naturen og dette, i likhet med hesteridning, sliter veldig på stier og tråkk. Fotgjengerne vil ha syklene bort fra stiene og da henvises de til egne stier, akkurat som hestene, og etter en tid så ser disse stiene ut som et gjørmehull. Et sted laget syklistene en egen løype utenom de vanlige stiene, og da dette ble oppdaget så ble det rabalder. Dette var ikke lov. Hva løsningen på dette har blitt vet jeg ikke, men i nære turområder er det et stort konfliktpotensiale mellom syklister og fotturister. Et frislipp av elsykler vil nok øke denne belastningen betraktelig. Litt annerledes blir det nok på fjellet. Der er det større områder og belastningen vil nok bli fordelt over et større område, men det er ikke tvil om at det i dag, selv uten et stort innslag av sykler så utsettes noen områder for ganske stor slitasje. Med introduksjon av elsykler så tror jeg ikke at vi trenger å forvente å se så mange elsykler av den typen med lett bakoverlent sittestilling og korg på styret, men en del av den terrenggående typen vil det nok bli. Belastningen blir nok størst i nærområdene hvor det er gode lademuligheter. Men med dagens batteriteknologi så skal du ikke se bort fra at det vil være mulig å ta noen dager på f.eks. Hardangervidda med elsykkel. Nå har jeg ikke studert det nye regelverket, men hvis de åpner for elsykkel så kan vi vel regne med at det kommer andre elektriske kjøretøy også. Dette vil nok kunne være bra for de med bevegelseshemninger som da lettere vil kunne komme seg ut i naturen, men dette åpner også for en omgåelse av f.eks. snøscooter forbudet. Noen eksempler: Elektriske terrenggående firehjulinger: Kjøretøyer for bevegelseshemmede: Men også noe for de som bare liker å leke i snøen: Og transportkjøretøy: Mulighetene er mange hvis bare lovverket blir romslig nok. Vi har jo sett hva som har skjedd med vannscooterne.

Hvis det er anorakk du skal ha så virker Fjellreven Iceland som et av de bedre alternativene. Den lange glidelåsen fra halsen og ned gir gode luftemuligheter og lommen på magen vil sannsynligvis havne under hoftebeltet på sekken. Den minner litt om min gamle Bergans anorakk og denne ble jeg så glad i at jeg ikke har klart å kaste den selv om den er utslitt for lenge siden.

Litt vanskelig å se fra bildene hva slags stoff de er laget av, men det står at det er PVC-belagt polyester/nylon. Jeg har hatt noen fra Berghaus som ligner litt, men de var ikke vanntette over skoen. Kanskje jeg skulle stikke innom Biltema en tur og se på dem. Skinnlappen på siden har jeg sydd på selv for å beskytte mot stålkantene på skiene. Det ble en del kutt i den ivrigste Telemark perioden.

Sommergamasjer må være vanntette. Goretex, Dermizax eller vanntett nylon. Jeg hadde en gang et par fra Dalesman som jeg kjøpte i Skottland før en tur til Ben Nevis. De var av vanntett tykk nylon, hadde glidelås og borrelås bak og var så stive at de stod oppe uten at jeg strammet snoren rundt toppen. Disse ble jeg veldig glad i og reparerte og sydde dem gang etter gang for å bevare dem så lenge som mulig, men en dag måtte jeg innse at nok var nok. Synd men sant.

Her er et eksemplar av mine seler. fremme fungerer det greit. Men bak er lærstroppen skiftet ut med en skolisse. Dette ble gjort på en tur etter at det nesten var blitt gnagsår på ryggen.

Knappene til slike seler trenger ikke å være så store. Jeg har endt opp med skjorteknapper på en av mine bukser. Pass bare på at knappene ikke kommer rett under hoftebeltet eller bæresystemet på ryggsekken, der hvor det er lite naturlig polstring inn til bein. Det har jeg opplevd og da lå et par av knappene, en på hofta og en bak, og gnagde på hoftebeinet. Dette er ikke særlig behagelig. Etter en tid så blir det som å gå med en stein i skoen. For min del så ble det å sprette av de aktuelle knappene. Lærstroppen som vises på bildet er sydd sammen til en rund form. Spesielt bak, under ryggsekken kan dette lett føre til at den ligger og gnager. Mitt råd er å teste dette ut før du legger ut på langtur.

Da går det vel ikke lenge før vi kar risikere å møte på doninger som denne utenfor Turistforeningens hytter.

Til sommerbruk så tror jeg at jeg ville gått for noe i nylon, Goretex eller Dermizax. Bomull blir veldig fort gjennomvått. Noen gamasjer har bare en strikk under skoen. Denne slites fort ved sommerbruk og ryker av. den kan lett erstattes med en lang skolisse. Det har jeg gjort på alle mine. Ellers er det noen som har en kraftigere bred stropp under skoen. Denne holder nok en del lenger, men er vanligvis vanskeligere om ikke umulig å skifte hvis den ryker. Gode gamasjer er dyre, men hvis du vil ha en billig, men ganske god gamasje så burde du kanskje se på disse fra Outnorth. Jeg har ikke erfaring med dem, men de ser ganske solid ut. Velg størrelse ut fra skosmørelsen din. http://www.outnorth.no/urberg/outdoor-gaiters#Black http://www.outnorth.no/outdoor-research/men-s-rocky-mountain-high-gait#Black http://www.outnorth.no/outdoor-research/cascadia-gaiters#Black Eller denne: http://www.outnorth.no/sea-to-summit/alpine-gaiters#Black

Jeg har ofte brukt en liten Maglight, eller en Maglight kopi. Denne er veldig grei siden den fungerer som en vanlig liten lommelykt når du trenger det og når du skruer av toppen / reflektoren så kan den henges opp i teltet som en mini lysekrone.

Heldig du som har en sånn flott vei til / fra jobben. De fleste andre veier til og fra jobb er vel mest preget av bilkø.

Det kan godt hende at andre også har opplevd dette, men for min del så skjedde dette i 1974 eller 75 på et vinterkurs i regi av Rødt Kors Hjelpekorps. Denne politimannen var faktisk dobbelt uheldig siden han også hadde med seg en sjeferhund som syntes at det var veldig kjekt å være på tur. Den løp rundt og hilste på alle som var med og plutselig så løp den rett på en som stod og kuttet noen kvister med en samekniv. Det endte med et solid kutt i hundens snute og da var det bare å tilkalle en snøscooter og få både hund og eier til dyrlege. Hundens snute ble sydd og både hund og eier fikk en natt på fjellstua hvor også soveposen ble tørket. Tredje og siste natt ute kunne politimannen derfor gjennomføre med tørr sovepose.

Riktig, det er vanligvis ikke noe problem på kortere turer, men jeg var på en snøhuletur en gang der det var med en politi. Han trodde han hadde vert veldig lur og hadde tatt med seg en likpose til å ha utenpå soveposen. Det gikk greit første natten, men neste kveld var soveposen stivfrossen. Kroppen avgir ganske mye fuktighet i løpet av en natt og litt fuktige klær til eller fra gjør ikke så stor forskjell. Jeg bruker alltid innerpose inne i posen og et grvlingtrekk på utsiden når jeg sover ute vinterstid. Polfarere bruker difusjonstett innerpose, plastsekk, inne i soveposen for å unngå våt sovepose.

Jeg tror eplene er det som før ble kalt "surapal". De fleste gårder og husmannsplasser hadde et sånn epletre og slike små sure epler er også kjent helt tilbake til vikingtiden. De fant slike epler i Osebergskipet eller Gokstadskipet hvis jeg ikke husker feil. Gallepler er vel slike runde eplelignende kuler som blant annet lages på eikeblad av eikegallvepsen.

Ja så ble det tur igjen, og for ikke å gå i mine egne spor fra sist uke så fristet det med en tur rundt Lifjell. Dette er en fin dagstur som ikke krever så lang tid i bilen for å komme til utgangspunktet på Dale. Dale er et gammelt nedlagt psykiatrisk sykehus, etablert i 1913 som sinnssykeasyl og ligger på østsiden av Gandsfjorden. I sine glansdager drev stedet et gårdsbruk og hadde egen strøm og vannforsyning med utgangspunkt i Dalevatnet som ligger på toppen av dalføret som går opp til venstre bakerst i bildet. Jeg må innrømme at synet av de store tomme murbygningene som møter meg når jeg svinger inn på området gir et gufs av en fortid som sikkert ikke var like lys for alle av dem som var henvist til å tilbringe store deler av livet sitt her på dette stedet. Behandlingen av denne type pasienter har nok endret seg mye, og forhåpentlig vis til det bedre, siden denne institusjonens glansperiode. Sykehuset ble endelig nedlagt i 2001 men fungerte som asylmottak fra 1993 og en del år fremover. Som fersk Hjelpekorpsmedlem på 1970 tallet var jeg med på flere leteaksjoner i området rundt Dale og da var det stort sett pasienter som hadde "kastet inn håndkleet" vi lette etter. De ble som regel funnet enten i fjorden, i Dalevatnet eller i enden av et tau. En ganske bratt læringskurve for en ung hjelpekorpsmedlem. Jeg parkerte bilen, tok min lille dagstursekk på ryggen og trasket i vei opp mot Dalevatnet. Det første stykket går gjennom en gammel men åpen furuskog og delvis på en gammel traktorvei hvor jeg, for seks år siden, faktisk klarte å brekke leggbeinet, på flate veien. Med en stigning på ca. 100 meter er det akkurat nok til å få opp temperaturen, og oppe ved demningen i enden av Dalevatnet passer det bra med en liten "teknisk hvil" og lettelser i antrekket før jeg tar fatt på den bratteste delen av turen opp mot Lifjell. Stien videre så mer ut som en frosset bekk, men i et gammelt kulturlandskap er det vanligvis ikke vanskelig å finne en vei utenom slike hindringer. Man kan si hva man vil om Tyskerne som var her mellom 1940 og 1945, men piggtråd det kunne de lage. Tysk kvalitet som fremdeles holder stand ute i norsk natur. Fra toppen av Lifjell er det fin utsikt mot Hafrsfjord og Sola Flyplass og innflyvningsradaren og antennemasten på toppen er ikke akkurat noe pent syn, men det er jo litt greit at flyene som kommer til Stavanger klarer å lande der de skal. Jeg hevdet en gang at det burde innføres minst 50 kroner i pant på engangsgriller for da hadde kanskje folk tatt disse med seg hjem igjen, men det er det visst ingen som hører på. Derfor opplever vi stadig vekk dette synet i våre nære turområder. Nedstigningen mot Bymarka og Lihalsen er preget av gammel bjørkeskog og stien er full av trerøtter som i vinterhalvåret kan være like glatte som is, men turen ned gikk greit og ikke lenge etter var jeg på vei mot Dale igjen, men nå sørover langs Gandsfjorden. Hvorfor dette området øst for Lifjell heter Bymarka vet jeg ikke, men det er kanskje fordi dette området i likhet med Li en gang var et populært hytte- og rekreasjonsområde for Stavangers befolkning. Det tar ikke så lang tid over fjorden med båt, og gamle Riskafjord II, bygget i 1864, som lenge var Norges eldste rutegående båt, gikk jo i fast rute mellom Stavanger, Li, Hommersand som i dag heter Hommersåk, Usken, Bersagel, Ims, Høle og sikkert noen andre steder også. Men Gandsfjorden er vel ca. 10 km lang og det var nok en noe mer dryg tur hvis man skulle reise fra Stavanger til Li, eller Bersagel som også en gang var et populært hytteområde, med sykkel, buss eller bil på 50 og 60 tallet. Ingen av disse stedene nås via landeveien uten at man må rundt hele Gandsfjorden. Turen langs fjorden går stort sett over glatte svaberg, noen små rester av kystlynghei og noen små områder med glissen furuskog, og rett vest for toppen på Lifjell ligger en vik som heter Bjorhamn. Et fint sted for en rast, og jeg kjenner så smått at pyromanen i meg begynner å røre på seg. Det var ikke vanskelig å finne litt ved som var tør nok til et lite kaffebål og en pølse til erstatning av forbrukt energi. Egentlig skulle det vel ha vert en selvfanget fisk eller en hare som var drept med kniv, men jeg liker gode tykke saftige kjøttpølser, stekt over bålet til skinnet sprekker og blir passe sprøtt. Nede i sjøkanten står et gammelt epletre. Fjordårets eplehøst hadde sikkert vert ganske god, men selv etter en tid på bakken og noen frostnetter så var eplene fremdeles så sure at de fikk ligge i fred for både tobeinte og firbeinte som måtte passere. Jeg dristet meg til å bite i et av eplene som så ganske fint ut, men det trenger jeg forhåpentlig vis aldri å gjøre mer. Jeg kom meg hjem, akkurat i tide til å lage middag til familien og til å få slappe av litt med en kald pils før kjøkkenet ble inntatt av sultne familiemedlemmer fra jobb og skole. Det er ikke alltid at det er så veldig negativt å være arbeidsledig når været er fint og naturen bare ligger og venter. P.s. I likhet med mange andre så tar jeg litt bilder med mobiltelefonen, men kvaliteten på disse bildene er jevnt over så dårlig at jeg nok snart må klare å finne en god unnskyldning for å kjøpe et nytt kamera.

Hvis du sover ute vinterstid så bør du kanskje ta klærne med i soveposen. Jeg har hatt mange vinternetter i telt og da tok jeg alltid klærne med i soveposen. Tykke ullplagg ble lagt underst i soveposen og tynnere plagg ble lagt på oversiden av kroppen. Ytterbekledning, som den gang var av bomull, ble lagt over det hele eller mellom innerpose / lakenpose og sovepose. (Jeg legger meg aldri "rund", dvs. med de samme klærne på som jeg har brukt hele dagen.) Til og med skoene hadde jeg i soveposen hvis de var fuktige og det var utsikter til lav nattetemperatur. En gang det hadde vert nedbør og temperaturen hadde ligget og vippet mellom pluss og minus, avhengig av hvor høyt vi var i terrenget, og bomullsanorakken var ganske våt, glemte jeg den på utsiden av soveposen. Neste morgen var temperaturen -7 grader og jeg kunne ta på meg en stivfrosset anorakk. Den var ganske stiv, men også ganske vindtett, men så ble det mildvær igjen ut på dagen og da kan du vel tenke deg hva som skjedde. Hvis det er kaldt så vil de fleste skalljakker kondensere på innsiden og så vil denne kondensen etter hvert trekke inn i ull eller fleece som du har under. Min erfaring er at bomull slipper mer kondens ut og jeg har opplevd at det har frosset rim på utsiden av bomullsplagg. Men hvis du bærer sekk så vil du alltid bli svett og våt under sekken. Dette er det nok svært vanskelig å unngå, uansett hva du har på deg. Det vil alltid være viktig å prøve å ventilere ut svette for å unngå kondens, men med det seletøyet som er på dagens ryggsekker så blir nok ikke dette så lett å få til.

Forstøving og fordamping er vel ikke helt det samme? Ved brannslukking med vann så brukes tåkesprøyter som forstøver vannet for å få så stor åverflate som mulig for å få raskest mulig fordamping. En liter vann kan da bli omgjort til ca. 3000 liter damp. Når du brenner gass i en multifuel brenner så trengs det en helt annen dyse enn når du brenner parafin, og en ren gassbrenner har en "difusor" i stedt for dyse. Parafinen i multifuelen forstøves vel i dysa og går over i dampform når den brenner. Hvis parafinen går over i gassform før den går ut gjennom dysa så burde vel denne dysa være lik gassdysa på multifuelen? Men brenneren på disse gamle primusene er jo konstruert anderledes enn brenneren på en multifuel, så det kan godt tenkes at du har rett. Dette er bare et lite ukvalifisert resonnement, men i mangel av noe annet fornuftig å gjøre så må jeg nok foreta litt ukvalifisert forskning også.

Er du sikker på dette? Dette må jeg nok sjekke ut.

Jeg er også litt "smal i skjæret", men dette gjør seg helst utslag i sorpe og søle på innsiden av leggene fra skoene og opp til knærne. Kanskje jeg har litt muskler i stedet for fett i lårene? Sjokolade skulle vel ikke være verre enn annen mat med mye karbohydrater, men forholdet mellom energiinntak og energiforbruk skal visst ha en viss betydning har jeg hørt. Men dette er vel fysikk eller skolelærdom og slike ting beskjeftiger vi oss helst ikke med, i hvert fall ikke på fritiden.

Den var fin. Jeg har en sånn i garasjen. Hva bruker du til å pusse den med? Jeg begynte å pusse litt på min for en tid siden, men fant ikke noe som dugde. Var litt redd for å bruke stålull på grunn av faren for riper.

Det høres ut som det jeg har opplevd på Optimus 111 ved bruk av lampeolje. Etter hvert som brenneren blir varmere så reduseres flammen, blir gul og til slutt dør den med en fresende lyd. Jeg antar at dette kommer av at drivstoffet går over i gassform i stedet for små dråper som disse brennerne er konstruert for. Vanlig fyringsparafin pleier å fungere best. Jo fetere drivstoffet er jo senere går det over i gassform og da vil jeg anta at vanlig fyringsparafin, den typen som ble brukt på slike parafinovner med veke om folk hadde i husene sine, og som ble levert fra en tankbil, er den beste. Den soter sikkert litt ekstra, men det er kanskje ikke så viktig.

Det er kanskje litt smak og behag. Jeg var veldig godt fornøyd med den gamle modifiserte anorakken, spesielt fordi den hadde lang glidelås i front som ga gode luftemuligheter og den nederste lommen med åpning på hver side var perfekt til å ha vindvotter og lue i, men som nevnt over så var den litt i trang, spesielt i ermene. Men jeg like den nye anojakken best. Ja den er litt tyngre, men jeg synes ikke at jeg merker noe til det når jeg har den på. Jeg savner kanskje den store lommen foran, men det er ikke nok til ikke å bruke den.

Matforgiftning er ofte ganske akutt. Tid fra inntak varierer ofte noe avhengig av om det er bakterier i maten eller gift i maten som er forårsaket av bakterier som er årsaken, men aktivt kull pleier å ha en ganske god effekt, og så er det viktig å drikke mye, spesielt ved diaré.

Hadde du blå jakke? Jeg så en person på toppen av Bjørndalsfjellet da jeg stod på Mattisrudla og før jeg nådde dalen i bunnen av Bjørndalsfjellet så så jeg en person, muligens med blå jakke, som var på vei ned stien mot Gramstad. P.s. Det er vel snart skiføre til Blåfjellenden?

Denne fungerer glimrende.