Lompa

Jeg fisker med allslags utstyr i packraften, og har satt fast flua i tuben under kast i vind. Jeg klippet bare av snøret og lot flua sitte i til jeg uansett skulle på land en halvtime senere. Hullet blir så lite at det tar en evighet før det blir et problem med lite luft. Han som driver DIY packraft har eksperimentert litt med punkteringer, og kjørte en kniv gjennom tuben utpå vannet med vilje. Det var ingen problem å padle i land da heller.

Forvaltningen av Hardangervidda er et virrvarr av aktører. Denne nasjonalparken er så vidt jeg vet den eneste som ikke har et nasjonalparkstyre. Villreinnemdene har myndighet fra Miljødirektoratet i villreinsaker og arealplaner som berører reinen. I tillegg sitter statsforvaltere, fylkeskommuner og kommuner med planmyndighet for ulike geografiske områder og saksområder. DNT har gitt noe her, og det tror jeg har vært tvingende nødvendig for at de ikke på sikt skal få større restriksjoner. De har jo ikke en god track record i saker knyttet til reinen før (f.eks Snøheimsaken), men det kan se ut som mentaliteten i DNTs administrasjon har snudd litt, og det er gledelig.

En ting til.. Siden duken lett blir utsatt for slitasje ved knekkpunktene er det vanlig å legge på en liten list under for- og akterstevn for å beskytte seg ved grunnstøting. Selv om de er små har de nok også en retningsstabiliserende effekt. Jeg har også en Tahe Reval Midi, og den er langt mindre retningsstabil enn grønlandskajakken når jeg padler begge uten skeg. På bildet har den skegen montert.

NINA har gjort målinger på fluktrespons i ulike områder, og det er ikke så stor forskjell på Dovrefjell- og Hardangerviddareinen. I randområdene til Hardangervidda er det jo et veldig hyttepress, særlig i øst hvor reinen har vinterbeite. Ellers er vi vel ikke så uenige:) Det er summen av aktivitet som teller. Jeg synes DNT for en gangs skyld har gjort et godt vedtak her.

Fellen bør kuttes under hælen. Lenger fell gir ikke bedre feste, bare dårligere glid.

Jeg har en selvbygd vestgrønlands skin on frame hvor jeg kan ta av og på en liten skeg. Dette er helt vanlig å ha på slike båter. Jeg må ut av kajakken for å ta den av og på, så jeg ser an dette før jeg legger utpå. Skal jeg padle litt distanse har jeg den stort sett alltid på. Det er slitsomt å padle et stykke i sidevind uten. Disse kajakkene vil jo gjerne opp mot vinden, men man kan forbedre det litt ved å laste mer vekt bakover. Jeg padler bare med grønlandsåre, og kompenserer også litt ved å forskyve åra litt lenger ut på vindsiden. Et annet tips er å vri åra jeg har på fordekket slik at bladet fanger mer vind. Å pakke dekksbag på bakdekket gjør den vanskeligere å holde i vinden. Disse kajakkene er jo lange (min er nesten 6 meter), og er derfor vanskelige å svinge i bølger. Jeg prøver derfor å gjøre retningsforandring og kompensasjon når jeg er oppå bølgen, når ikke baug og hekk sitter fast i vannet.

Reinen trekker ofte ned i bjørkebeltet om våren når beitet der blir bedre enn på fjellet. Hyttebygging i denne sonen er ikke et sidespor, men enda en belastning for reinen.

Ja, villreinen er annerledes. Den er mye skyere. I tillegg kommer det at Norge har en internasjonal forpliktelse for denne arten, siden det bare er her den er viltlevende i Europa. Det er riktig at reinen kan "tilvennes" til mer folk. På Blefjell og Norefjell er stammene fullstendig omringet og fluktresponsen er gjennomsnittlig 50 meter når de møter folk, mens på Dovrefjell er det nærmere en halv kilometer. Når simla er drektig eller kalvene nyfødte kan dette få fatale følger. Det må aldri bli et mål at vi skal tvinge villreinen tammere fordi det passer oss. Vi må tilpasse oss denne reinen.

Norsk Fjellsenter i Lom lyser ut noen spennende jobber.

Litt er mye bedre enn ingen ting, men det er på langt nær nok. Kalvingsperioden er jo en veldig sårbar tid og det er fint man har fått restriksjoner da, men det er ikke nok til å få reinen tilbake til de områdene de i dag er avskåret fra å bruke.

Nja, er ikke enig i dette. -Eller, jeg skulle ønske jeg var enig med deg. Skal man klare å holde en restriktiv linje så må beslutningene etter min mening løftes lenger opp. Kommunene er generelt mer villige til å gi dispensasjoner i sårbar natur (og ikke minst hundremetersbeltet), enn fylkes- og statsnivået er. Man ønsker næringsvirksomhet og aktivitet i sin kommune, og evner kanskje ikke å se det store bildet når bygdas største skatteyter tropper opp på kommunehuset med nye planer.

Det er veldig bra! Den neste på lista bør være Rondvassbu. Trafikken dit har gjort at dyrene nå har sluttet å trekke gjennom området mellom Spranget og Rondvassbu, hvor det tidligere var et viktig reintrekk.

Gratulerer, det er imponerende! Jeg vil tro at det er mange som er innom forumet som har de samme ønskene som du hadde, så hvis du orker kan det være verdifullt om du lager en tråd om hvordan du brukte friluftslivet til å gå ned, -evt brukte friluftslivet som motivasjon for å gå ned.

Jeg har samme trøya som deg, tror jeg. Brynje Arctic eller noe sånt. Innerste syntetlag frakter fukt utover til ulla, slik at overkroppen føles tørrere. Super om vinteren og på høstjakta. Er det veldig kaldt kan jeg ha en fleece utenpå, noe som bidrar til ytterligere transport av fukt bort fra kroppen.

Jeg har også Recon pack, og synes den er god å bære (men tung). Bergans' hoftebelte får mine bein til å dovne, mens andre er veldig fornøyd med dem. Kroppene er forskjellige.. Skulle jeg kjøpt på nytt nå, så hadde jeg valgt en Eberlestock pakkramme. Denne kan brukes med ulike sekkeposer, alt ettersom hva man skal frakte.

Min mening er at utgangspunktet her er i feil ende. Starten på naturopplevelsen bør etter min mening ikke være en "sweetspot", men naturen selv. Hvis denne appen blir populær kan den få en Instegram-effekt som leder mange folk til noen få steder. Visst kan dette hjelpe mange til å få gode naturopplevelser, men jeg mener altså det er feil vei inn. Dette er ikke for å beholde naturen for noen få spesielt interesserte, men for ikke å slite for mye på en natur som er strukket langt allerede. Jeg tror på å formidle natur uten at det skal settes punkter på kart. Man kan formidle og vise hvor vakkert det er i Børgefjell eller Reinheimen uten å peke dem til helt eksakte steder. Da blir de som har lyst til å dra dit nødt til å gjøre litt jobb selv med å legge opp ei rute eller planlegge leirplasser, noe som igjen gir større mestring. Så til din utfordring om hvordan Sweetspot kan brukes til å gi bedre ferdsel i naturen, så er nok min personlige mening at en slik app ikke er veien å gå.

Slike diskusjoner er fine å ta, for det får luftet problemstillingene rundt sporløs ferdsel. Jeg tror ordbruken sier noe om ulike måter å forholde seg til dette på. Jeg ville aldri ha brukt ordet camping, for da tenker gjerne folk at her er det greit å breie seg litt. Jeg ville heller si en fin plass å slå opp et telt. Noe av det fine med turlivet for meg er å se for meg terreng og leirplasser underveis ved bruk av kartet. Det er utenkelig å ikke planlegge dette i hodet kontinuerlig mens man er på tur. Det gir en egen glede å finne slike fine steder selv, og jeg tror det gjør at man oppfører seg mer hensynsfullt. Jeg har for eksempel ferdes i Nordmarka i 40 år, og ser den økte slitasjen på stadig nye steder etter at de har blitt omtalt i reportasjer og på nettsteder. Dette har ingen ting med å holde folk borte fra naturen og de gode naturopplevelsene. Jeg synes det er veldig fint at folk bruker naturen, men jeg tror det er bedre å veilede folk i naturkunnskap og friluftsliv generelt, enn å lede dem til noen få punkter hvor det er fint. Da blir den gode opplevelsen av hele turen også større. -Mener nå jeg da.

Jeg har noen nydelige plasser her og der som jeg stadig vender tilbake til med teltet. Jeg tenker med gru på om noen skulle komme til å dele disse på en slik app. Sjansen er da stor for at jeg vil bli møtt neste gang av bålringer, avhugde grener og trær, søppel, og dopapir i buskene rundt. Beklager om jeg er partypooper. Jeg verdsetter initiativ og ser poenget med å kunne vite om gode teltplasser på eksponerte steder i høyfjellet, men å dele vakre leirplasser i skog og ved vann vil jeg aldri. Naturen lider av at ferdselen kanaliseres for mye.

Jeg bruker kvistbrenner mye om våren og sommeren, når det generelt er størst skogbrannfare. En fin ting med den er at den kan stå rett på svaberg uten at den "brekker" fjellet, som et bål kan gjøre. Da blir det lett å finne en sikker plass å brenne. På den tiden er jeg nøye med ikke å bruke gran, som kan sprute litt, og dermed kaste gnister.

Alle oppsett er jo i utgangspunktet kompromisser for ingen fungerer best til alt. Det gjelder bare å få definert bruken best mulig før man velger.

Mine Mustagh er av den første utgaven, og jeg har vel forstått at de senere versjonene var en del lettere. Problemet med alt jeg har sett av rando konkurranseski er at de virker for korte til en tometers kropp..

Det er jo helt klart noen dilemmaer her. Har et par gamle Dynafit Mustagh Ata som er 88mm. Disse er rolige på snøen og kjører veldig godt i fart, men er tunge. Et par Moonlight Eagle carbon (95mm) som blafrer ille på hardt føre, men er fine i løssnøen. Det blir alltid noen kompromisser og avveiinger mellom vekt og trøkk, men det du sier om opplevelsen av skien var ikke så lovende. Kanskje jeg har konstruert noe umulig i hodet..

Behovet har meldt seg for et nytt, lett toppturoppsett. Skien jeg tenker på er Åsnes Rabb 68. Kom gjerne med andre forslag til ski, men siden jeg er nesten 2 m så er det få lette ski som har tilstrekkelig lengde. Kortfellsystemet kan også være bra for anmarsj. Synes dett er slitsomt å labbe langt på hele feller. Jeg ønsker en smal ski. Har et par relativt lette ski som er 95 under foten, men jeg har ofte kjent på at de blir for brede ved traverser, særlig på hardt føre. Kan Rabb bli for smal, slik at man opplever at støvelen gjør at man mister kantgrep? Jeg har en lett ATK-binding på de nevnte skiene og vurderer å sette i inserts slik at jeg bare kan flytte bindingene over. Tar gjerne innspill på om dette er holdbart i lengden. De skoene jeg foreløpig har sett på er Fischer Travers og Dalbello Quantum. Jeg har også tittet så vidt på noen rando racingstøvler, men de blir både for dyre og for lite kjøresterke. Særlig vinklingen i skaftet er problematisk på disse. Jeg må ha litt "forward lean".

Jeg vurderte også Alpina Alaska, men endte på Fischer BCX transnordic. Den har bedre stabilitet sideveis og bakover, men oppleves som å ha bedre flex i ankelen forover. Dette gjør den etter min mening bedre å gå med, uten at kjøreegenskapene forringes. Nå skal det legges til at jeg bare prøvde Alpinaen i butikken.. Jeg bruker BC, men har blitt for skrøpelig til telemarkkjøring (bortsett fra å sette noen svinger under optimale forhold mens jeg gliser og tenker på gamle dager).

Jeg er veldig enig med deg. Organiserte turer kan være veldig verdifulle og bra for noen, og kan bidra til at man kan ta nye steg i kunnskap og mestring, men det følger stort ansvar å lede en slik gruppe (uten å ha kunnskap til å ta stilling i denne saken!). Når man drar på turer med stor potensiell risiko for skade og endatil dødsfall, så er kanskje ikke et egenerklæringsskjema og gode forsikringsordninger nok? Kanskje må man akseptere å bli testet før avgang, og risikere å måtte sendes tilbake uten å få lov til å gå turen. Dette vil jo være uhyre vanskelig for turleder, og deltakerne bør gjøres oppmerksomme på at de kan bli møtt på start med "deg kan jeg nok ikke ta med på denne turen", eller "med deg i gruppa må vi alle ta en enklere tur". Deltakerne må også bevisstgjøres på at de selv har ansvaret for hvert eneste skritt de selv tar gjennom hele turen, uten at dette fratar turleder ansvar. Jeg tror vel dessverre det er en trend i samfunnet at om man deltar i ting som er tilrettelagt eller arrangert, så kan man slakke på egen vurdering underveis. "Amerikaniseringen" har allerede kommet ganske langt. DNTs formålsparagraf sier vel noe om at man skal fremme det enkle friluftslivet. Jeg skulle ønske at de ville legge større vekt på å veilede folk til å bli mer selvhjulpne i naturen, i stedet for å bygge flere hoteller i fjellet og arrangere stadig flere fellesturer.