Lompa

Samene bruker generelt mindre salt enn nordmenn. Særlig sørsamisk kjøttbehandling er utrolig fin. Man trenger ofte langt mindre salt enn man tror. Jeg anbefaler boka: "Røyk og rak, tørk og grav" av Helge Hagen. Jeg har selv redusert saltmengden veldig de siste årene, og synes jeg får bedre kjøtt. Særlig når du skal røyke hjertet. Ville bare ha frosset det til det skal til røykeriet, og hengt det etterpå, uten salt i det hele tatt. Det er jo to forskjellige konserveringsmetoder..

Nei, det er det underlige.. De kunne velge. De aller fleste fangstgropene er uten spiddstokk, men i den senere perioden fangstgroper var i bruk (16-1700-tallet) begynte man plutselig med slike.. Gjennom flere tusen år hadde man ikke brukt spiddstokker.

Det fins tusenvis av varder i fjellet som har å gjøre med gammel reinfangst fra jernalder og middelalder. Slike "meningsløse" varder kan være deler av ledearmer til fangstanlegg. Jeg har sett dem så høyt som Lomseggen og Juvfonna. De fins også på Hardangervidda, i Rondane, Reinheimen, Snøhetta... Jeg river ned mange varder selv, men da har jeg først sjekket at de ikke er gamle. Man kan se på steinene (lavvokst osv) om de er satt opp de senere år. Ikke alle ting i fjellet er lagd for å rettlede turister...

Smak er kulturelt betinget. Det vi ser som vondt eller bedervet kan være uvesentlig for dem. Her i landet spiser vi fisk med lut lenge etter at vi har funnet opp langt bedre konserveringsmetoder som ikke setter lukt og smak... Vi spiser halvråtten fisk... På Grønnland fyller de et selskinn med døde alker og graver det ned noen måneder før de spiser hele greia... Det er også eksempler på fangstgroper med spiddstokker her i Norge, enda vi vet at en påle gjennom vomma ikke vil gi kjøtt vi ønsker etter dagens standard..

Det står max 40 på mine. De blir slitt ut relativt fort, så det er ikke noe å ha på i lengre tid, men for å komme seg ut av knipa er de suverene.

Jeg har Tyin Winter og er godt fornøyd, men den er jo litt tung da... Det ender ofte med at jeg bruker Alta-posen og en fleece-pose inni... En innerpose øker komforttempen en del, så da klarer man seg med en noe tynnere. Da er den mer anvendelig også når det ikke er så kaldt..

I morges skrapte jeg is av bilen (med sommerdekk) på Beitostølen... Litt glatt tidlig på morgenen i skyggepartier hvor sola ikke hadde kommet til, men når høytrykket forsvinner går også nattetemperaturen opp.. Midt på dagen var det T-skjortevær i fjellet... Støtter også kjetting, alternativt autosokk som reserve...

Interessante perspektiver som sikkert krever en del studier for å forstås fullt ut.. Risikosøkeren er nok en klart definert type, men for 2000-metrene er det ikke så mye risiko.. (selv om det sikkert er mulig å gjøre dem med høy risiko også) Har forøvrig inntrykk av at de fleste her er opptatt av sikkerhet.

Det var vel Zapfe som sa noe sånt som at "Tindebestigning forholder seg til enhver annen sport som champagne til bokkøl". -Og det er det sikkert mye rett i. Jeg er for usikker i høyden til kunne bli noen habil fjellklatrer, men tror nok at det er en veldig fascinasjon i dette. De fleste 2000-metrene er vel derimot heller i denne "tredje klasse".

Moraknivene har utrolig bra stål og koster nesten ikkeno. Det er litt lite sjarme i dem, med plastskaft og slire, men se hva snekkerne bruker. De forlanger topp redskap (til tre riktignok, ikke til å gjøre opp en rein med.. Da trenger man en bukåpner..).. Eggstålet er litt bløtt så man må ha med et bryne, men til gjengjeld er de veldig lette å sette opp.

Men aller høyest i næringskjeden sto uansett Elvis!

I og med at vi ikke spiser ulven, blir det litt ulike pyramider.. Bjørnen derimot... Samene har forresten sett på bjørnen som likeverdig mennesket. Det var derfor de begravde bjørnen med alle beinene intakte og på rett plass (etter at de hadde spist den), for de skulle komme til det samme stedet etter døden... Ulven er den største predatoren på elg, og ved å slippe til mer ulv må vi akseptere et betydelig mye høyere uttak av elgstammen. -Kanskje man da ville "slippe" å møte elg på 2000 meter...

Det er kanskje der jeg har falt av.. Jeg ser at dersom toppen er målet blir utsikten derfra en veldig fin premie, men hvis ikke toppen er målet...? Jeg er ikke helt med på at turer i fjellet må være slit. Da nærmer det seg, som du skrev, idrett (selv om vi helt sikkert vil sette grensen for idrett også på forskjellig sted). Men som flere har skrevet: Det fins ikke én måte som er rett. Det er bare moro å prøve å forstå andres måter... Kanskje jeg er nødt til å sette av ei uke til neste år og "ta" noen topper hvis jeg virkelig skal forstå dette her...? Så kunne jeg utfordre noen toppsamlere til å prøve "min" måte, å loffe rundt i fjellet i ei uke uten å gå på en eneste topp. Ha teltet stående tre-fire dager på samme sted og virkelig bli kjent langs elva eller i dalen... Se på steinene, finne dyregravene, snike på en reinflokk, prøve å finne jervehiet (og drikke litt av rødvinen som er med i sekken..)

Ikke vondt ment.. Det jeg tenkte på var der hvor det ligger flere totusenmetere på rekke. Man ser ikke stort nytt, må bare ned littegrann (er det 30 meter?) for å komme opp på den neste...

Det var en elg som prøvde å krysse Hardangerjøkulen for et par-tre år siden. Havna i ei bresprekk. Underlig adferd.. Så forresten også fersk elgmøkk på over 1300 meter på Hardangervidda i sommer.

Enig med mye av det du sier, men hvordan skal man løse dette uten loddtrekning?

Jeg snakka overhode ikke om DNT-tægga stier, og har vel presisert flere ganger at ikke den ene måten er mer aktverdig enn den andre. Jeg har bare problemer med å forstå grunnen til at man teller totusenmetre. At visse topper, ruter og traverser gir utfordring skjønner jeg, men en del av totusenmetrene er ganske kjedelige, så det må være noe som gjør at man skal opp på disse også..? Ser at det for noen handler om å sette seg mål og gjennomføre dem, altså en personlig utfordring. Det er en argumentasjon jeg kan forstå, uten at jeg helt skjønner hvorfor folk forholder seg til naturen på den måten.

Fra Skar i Maridalen. En drøy time fra parkeringen der bussen snur. Det enkleste er å gå opp til dammen på Øyungen og så gå til høyre, men det går også opp en sti midt i bakken.

Lille Åklungen er fin. Er enig i at Fagervann er bra, Øyungen kan ofte bli litt bråkete. Begge disse kan nåes fra kollektivtransport..

Så det har å gjøre med å "overvinne" naturen..? "Beseire" toppene..? Det er en tilnærming til naturen som jeg ikke kjenner meg igjen i, og det er derfor jeg spør. Jeg vil gjerne forstå. Mitt mål med turene i fjellet eller skauen er å være der. Oppleve naturen, se på dyre- og planteliv, fiske litt, finne et utsiktspunkt og sette meg og se utover landskapet.. Se etter spor fra eldre tider og lære fjellets kulturhistorie. Jeg har ingen rett til å si at min måte er noe bedre enn noen annens, men jeg har så store problemer med å se fascinasjonen i å pese opp på en topp bare for å ha vært der. Sånn som han som hadde vært på alle toppene over 2000 meter i Rondane på 13 timer. Vi må ha en veldig ulik forståelse av hva som er en naturopplevelse...

Veldig overforenklet kan rypejegere deles inn i to grupper (i mitt hode i alle fall): Det er de som bare går tre dager under åpningen av jakta, og så er det de som jakter hele høsten. Den første gruppen nøler ikke med å skyte ned hele kull, og bruke 3 dager på å støvsuge et terreng hvor de har sett 10 ryper, og gir seg ikke før de har alle i sekken.. Den andre gruppen ser i mye større grad viktigheten av å beholde en del stamfugl. Har godstedet ditt overlevd disse tredagersjegerne, så er oddsen stor for at du vil finne fugl der til neste år.

Dette er ikke så mye så fremt de ikke har tatt ut ti kull fullstendig... Men jeg er enig i at det ikke er smart å stille opp i slike reportasjer. For jaktmotstandere ser det ikke bra ut...

Hvorfor skriver du da dette? Hvis jeg absolutt må holde på en hemmelighet er ikke den beste måten å fortelle alle at jeg har en hemmelighet.. Det fins gode og dårlige områder også innenfor områder som generelt har et dårlig i år. Det har jeg selv opplevd nå i år.

Et nysgjerrig og slett ikke ondsinnet spørsmål: Jeg lurer oppriktig på hva denne opptattheten av å bestige 2000-metre virkelig handler om? Jeg har labbet i fjellet i 20-30 år, men går sjeldent på en topp. Det er ikke det som gir meg gleden av å være i fjellet (uten å si at min måte å være i fjellet på er bedre enn noen annens). Håper noen kan forklare dette..

Enkleste måte er taxi. Er dere tre blir det ikke allverden.. Jeg ville valgt de delene av Rondane som ikke har totusenmetre.. Vulufjellet, over mot Vuludalen er veldig flott. Da har dere mye fjell for dere selv. Fint fiske i Vulutjørn...