Lofoten

Rapport MED bilder ligger på bloggen: www.andrebjo.blogspot.com I november måned ligger som regel snøen på bakken i Finnmark. Slik ble det heldigvis ikke i år. Med frost i lufta og antydning til tele i bakken dro jeg derfor til Øvre Anarjohka nasjonalpark. Et område som er beskrevet som en av de minst besøkte nasjonalparkene i Norge på grunn av utilgjengeligheten. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda, og grenser til Finland med tilhørende Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side. Disse to nasjonalparkene deles av elva Anarjohka, hvor også grensen til Finland går. Dag 1: Overnatting i Angeli - Finland For å komme inn til parken fra nord har man to alternativer. Man kan kjøre en heller dårlig grusvei på norsk side fra Karasjok og inn mot parken. Denne er på ca 7 mil, med sporadisk mobildekning fra finsk nettleverandør. Den går langs med elva Anarjohka som jo går videre innover i nasjonalparken. Alternativt kan man kjøre en bedre grusvei i Finland og til et lite sted kalt Angeli. Grusveien her er ca like lang og uten fare for skade på bil og det går vesentlig raskere, men man må da ta seg over elva for å komme inn mot parken. Mitt valg falt på Angeli og planen var å bruke kano over elva. Det skal også være mulig å vade over elva. Med fullpakket bil kjørte jeg onsdag ettermiddag i retning Angeli. Det var 7 grader ute da jeg startet fra Båtsfjord. Da jeg nærmet meg Karasjok falt temperaturen til -7 grader, og Tanaelva hadde begynt å fryse til noen steder. Jeg stoppet i Karasjok og fylte drivstoff, og ble fortalt at dette var første kvelden med frost de hadde hatt til nå i vinter. Jeg begynte så smått å ane uråd med elva Anarjohka som jeg jo hadde tenkt å padle over. Kom den til å fryse helt igjen? Jeg valgte uansett å holde meg til opprinnelig plan. Jeg kjørte til Angeli. Vel framme ved midnatt så jeg at elva hadde begynt å fryse til langs med land. Med hodelykta fikk jeg ikke helt oversikten, så jeg bestemte meg for å slå opp teltet og vurdere i dagslys neste morgen. Dag 2 - Frossen elv, tilbake til Norge Jeg våknet opp torsdag morgen og konstaterte at elva hadde frosset bra i løpet av natten. Jeg antok at jeg ville kunne klare å padle meg over, men uvissheten for om elva ville fryse helt igjen de kommende dagene gjorde at jeg bestemte meg for å ta den lange omveien tilbake til Norge. Jeg måtte gjøre et forsøk på den dårlige grusveien. Grusveien på norsk side viste seg å være av den dårlige sorten. De første to milene var helt ok, de resterende fem ikke fullt så bra. Det var mye stein og hull, samt smal veibane hvor grenene fra busker hang inn på veien. Det gikk akkurat å lirke seg forbi de trangeste stedene. Om du er redd for lakken er ikke denne strekningen noe å anbefale. Det gikk for det meste i 20 til 30 km/t. Etter langt og lenge kom jeg da fram. Ingen biler, ingen folk. Utstyret ble lastet ut og sekken tatt på ryggen. Endelig var turen i gang for alvor. Klokken var nå 13, og jeg hadde en time på meg før det ble mørkt. Det var bare å ta beina fatt innover mot Helligskogen. Jeg skulle gå inn til Andreas Nielsen hytta, som er åpen for alle. Jeg brukte vel ca 2,5 time innover, og kom fram til hytta som var ledig. Dag 3 - Furuskog og bålkos Fredag morgen begynte jeg å gå fra hytta klokken 08:30. Jeg skulle rusle innover furuskogen i rolige tempo. Ikke telle kilometer, ikke stresse - bare nyte tilværelsen. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonal-parken, men det er også store arealer av skog og trær. I området hvor jeg gikk var det for det meste furuskog men også innslag av tett bjørkeskog. Det enkleste er å holde seg litt i høyden et par hundre meter unna elva. Langs elvekanten er det mye myr og bjørkeskog. Underveis kom jeg over mye elg-skit, og så også en elg som lå en hundre meter unna og så på meg. Et par steder var det også tydelige merker etter elg som hadde gnagd på barken på noen trær. I ettertid fikk jeg høre at det ikke hadde vært elgjakt i området i år. Da klokken ble 13:00 var det på tide å finne seg en leirplass for natten. Teltet ble slått opp og før mørket senket seg en time senere var bålet i gang og jeg hadde sanket ved for mange timer utover dagen og kvelden. Det var godt å få av seg de våte skoene og kjenne varmen fra bålet. Jeg ble sittende ved bålet i seks timer før jeg tok kveld. Dag 4 - Ulvefossen Lørdags morgen våknet jeg til blå himmel og noen fantastiske farger. Temperaturen hadde nok falt med et par grader i løpet av natta. Teltet ble pakket ned og jeg fortsatte sørover i retning Ulvefossen som var turens hovedattraksjon. Underveis var det mye flott natur, og flere steder kom jeg litt opp i høyden med utsikt utover elva. Jeg hadde egentlig planlagt å slå opp teltet ved Ulvefossen, men området var som en eneste stor kuldegrop, så jeg valgte å gå et stykke i retur igjen før jeg slo opp teltet. Jeg havnet tilslutt på samme plass som kvelden før, og ble nok en kveld sittende å stirre i flammene fra bålet før jeg tok kveld. Dag 5 - Hjemreise Søndag våknet jeg til nok en fantastisk morgen. Det var ikke noe å si på utsikten! I løpet av natta hadde vi hatt besøk av det jeg antar var en rev. Både jeg og Echo hørte plutselig noe som gikk rett utenfor teltet. Jeg ble liggende å lytte litt, og fant fort ut at dette måtte være et lite dyr. Echo gav et litte "boff" før han ble liggende å lytte på raslingen. Det lot seg visst ikke skremme. Jeg åpnet teltet men kunne ikke se noe i mørket. Hyggelig med besøk iallefall. Jeg begynte å gå i retur mot hytta. Etter bare en halvtime måtte jeg ta meg over den samme side-elva jeg hadde kommet over for et par dager siden. Med kalde bein gledet jeg meg ikke spesielt til det. Jeg tok av meg bukse og stilongs, og pakket skoene i kløven til Echo. Jeg tenkte med meg selv at det var lurt å legge dem der. Sekken ble tatt på ryggen og jeg fikk begge beina uti elva. Da jeg tok det første skrittet og merket hvor vanskelig det var å holde balansen på steinene i bunnen gikk det opp for meg. Skoa! Jeg hadde tatt av meg skoene! Jeg sa høyt til meg selv: "hva i helvete er det du holder på med!". Det isende vannet gjorde at jeg bare lot det stå til. Det var bare fem meter over, men det var nok til at beina var mer eller mindre følelsesløse da jeg kom opp på andre siden. I hånda hadde jeg et sitteunderlag av ull som jeg alltid har med meg. Det legger jeg på bakken med en gang jeg er over så jeg har noe å stå på. Det ble en noe panisk hopping og spretting for å få liv i beina igjen mens jeg samtidig forsøkte å få på meg klær. Det gikk greit, men en påminnelse om at man må ha hodet med seg på tur. Da jeg kom frem til hytta bestemte jeg meg for å fortsette helt ut av parken. Etter en seks timer var jeg tilbake ved bilen og startet på den møysommelige kjøreturen. Etter ca tre mil punkterte jeg på høyre forhjul. Tilfeldighetene ville ha det til at det var dekning akkurat på den plassen. Uten reservehjul i bilen måtte jeg ringe etter bergingsbil fra Karasjok. Etter en times venting ble jeg hentet og fraktet til Esso i Karasjok. Her kjøpte jeg fire nye piggdekk som ble lagt om til en hyggelig pris en søndags ettermiddag. Ikke noe å si på servicen! Det blåste opp til storm på Båtsfjordfjellet på vei hjem, og en halvtime etter at jeg kom hjem kom snøen. Jeg rakk akkurat ut av området i tide før vinteren for alvor gjorde sitt inntog. Det var fantastisk å oppleve Anarjohka Nasjonalpark i november måned. Anbefales!

Jeg er nettopp kommet fra området og erfart følgende: - Grusveien inn til parken på norsk side fra Karasjok er ca 7 mil. De to første milene var helt OK, mens resten av veien var dårlig. Kjørte i 20 til 30 km/t så beregn god tid! Det er mye stein og hull, smal vei og kratt som henger inn på veien. Om du er redd for lakken på bilen vil jeg ikke anbefale å kjøre innover. Det gikk akkurat nå å lirke seg forbi de smaleste områdene, men om det ikke kvistes langs veien vil det bli verre til våren. Snakket med en i Karasjok som sa at veien inn er mye verre om våren/sommeren når alt smeltevannet har rast fra seg. Om du velger å kjøre innover her, husk å ha med reservehjul til bilen. Det er sporadisk dekning på finsk mobilnett, men du kan fort måtte gå flere kilometer for dekning. (Jeg punkterte på tur utover) - Grusveien fra Karasjok til Angeli i Finland var bedre, og ca like lang. Det er ikke mange husene her, så du ser lett på gps`en hva som er beste plass å parkere bilen. Kan kjøre nesten helt ned til elva. Blitt fortalt at elva kan vades, alternativt bruk kano. Vær obs på at elva kan fryse om du drar sent på året. (Jada, den frøs da jeg var der..)

Takk til de to siste bidragsyterne! Jeg kjører nok til Angeli, det virker mest fornuftig. Tar med kano for å krysse over elva fra finsk til norsk side. Har ikke planer om å bruke den oppover elva. Satser på at isen ikke legger seg mens jeg er der inne, meldt ned til -6

Takk for hjelpen!! Det var faen ikke værre! En stund siden jeg hadde det i bruk sist, hehe. Sparte meg for mye stress nå!

Av en eller annen grunn får jeg ikke overført kartet til gps`en. Er en Garmin Oregon 450. Som det vises på bildet er kartet i Mapsource, men det kommer ikke opp lista nedenfor når jeg trykker på det. Når jeg forsøker å "send to device" får jeg beskjed om å merke et kart, vepunkt eller lignende... Skal avgårde på tur i morgen, så trenger å få det i orden nå.. Forslag?

Se der ja! Det var jo straks mye bedre!

Jeg vil slå et slag for Norrøna Falketind som jeg bruker året rundt med unntak av lengre vinterturer. Den er fantastisk god å gå i siden det er stretch i den. Har brukt den veldig mye og ikke blitt antydning til slitasje enda. Den er vel laget av softshell tror jeg. Den er ikke vanntett, men med en lett regnbukse i sekken spiller ikke det noen rolle. Lydløs, så kan godt brukes i jaktsammenheng.

Noen som har erfaring med å kjøre bil til Angeli (Finland) og padle over elva til norsk side, for så å gå derfra? - Hvordan er forholdene der nå så sent som i november? Er vel ikke mer enn ca 6 timer lyst nå om dagen.

Gammel tråd, men aktuell for min del nå. Fant ei pdf-fil med oversikt http://www.statkart.no/filestore/Landdivisjonen_ny/Kart_og_produkter/bNorge__/Kartbladinndeling_2008_20090121.pdf

Da er vel kanskje 190 rett for meg. Takk for tips!

Hvilken lengde bør jeg gå for, er 180 og veier 80kg i adams drakt? Hvilke sko/binding bruker dere? Hvilken bredde på kortfella?

Den samme erfaringen har jeg også gjort meg, bare at jeg er 180 og har 180-utgaven.... Jeg opplever også at posen er alt for smal til meg, slik at jeg "dovner" av i armene i løpet av natta. Er ikke fornøyd med posen jeg har hatt, fryser alt for lett i den. Kjøpte derfor Western Mountaineering som jeg er knall fornøyd med (3-sesong). Skal kjøpe ny vinterpose, og da blir det dun.

Jeg har et par 20l Sea To Summit -poser som jeg har hatt i flere år nå, fortsatt like fine. Den ene bruker jeg til å ha tørre klær i, og bruker den samtidig som hodepute. Stoffet er tynt og mykt og således behagelig. Vet ikke vekta på de, men kan absolutt anbefales til å ha i sekk.

Takker! Er det lenge siden? Ville du kjørt med ny bil inn der?

Forsøker å finne informasjon på hvordan man enklest kommer seg inn i parken. Det går jo vei på finsk side fra Karasjok, 9704, inn til Angeli, men da må man jo komme seg over elva på noe vis for å komme seg vestover og inn i parken? Andre muligheter? Går visstnok en grusvei på norsk side, men den går vel ikke på lang nær så langt som finsk vei til Angeli? Hvordan er det eventuelt å padle et stykke oppover elva fra Angeli? Edit: Kan man kjøre bil helt til denne fjellstua? All info tas i mot med stor takk!

Stemmer bra det! Gikk langs vestenden ja. Bildet er vel tatt ikke langt fra Ordo, ganske tidlig på ruta. Det blir altså på vestsiden av syltefjordelva. Det vises også slik rødfarget stein langs RV891 en mil utenfor Båtsfjord. Takk for informativ og god informasjon!

Takk for forslaget! Vätsäri hadde absolutt vært spennende, men jeg tror jeg utsetter det området til jeg har bedre tid og kan ta det med kano om sommeren. Jeg vurderer å dra til øvre anárjohka nasjonalpark, med start fra nordøst-siden. Noen som vet om man kan kjøre bil helt frem til Basevouvdi Fjellstue? Se kart: http://www.dirnat.no/multimedia.ap?id=1103

Hei! Har ei uke fri fra onsdag så vurderer å ta meg en gåtur med telt. Noen som har forslag til ei rute nord i Finland? Noen som vil bli med?

Jeg bet meg ikke merke i det da det var i en skrent. De bildene jeg ser av gaupespor på nett har streker mellom sporene. Det var det ikke her, men størrelse og form ligner jo ganske så bra. På sporet vises jo også et avtrykk bak den største tredeputa - om det hører til avtrykket da?

Nei det er steinen som er farget slik, så da heller jeg nok heller mot oksidert jern som tidligere foreslått

Takk for det! Er dårlig med høye topper her, så bra at noen andre dekker det området! Er det forresten noen som vet hva som gir slikt rødskjær i fjellet? Stein av noe slag? Fra hvilket dyr kan pote-avtrykket være?

Varangerhalvøya - fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turbeskrivelse med bilder finnes på bloggen, trykk her for link. Dato: 16.10.11 - 17.10.11 Bestemte meg lørdags kveld for å ta turen jeg hadde tenkt på ei stund; å gå fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turen går nordøst i Finnmark på Varangerhalvøya, fra nord til sør. Grov måling i luftlinje viste en avstand på ca 50 km. Jeg hadde ikke kart for området, så jeg brukte 10 minutter med programmet MapSource og la inn ei grov rute med 20 veipunkter på gps`en, inkludert en kommunetopp kaldt Skipskjølen (633 moh.) som jeg bestemte meg for å gå innom. Sekk og kløv ble pakket ferdig på kvelden så jeg var klar til søndags morgen. Dag 1 Jeg begynte å gå fra Rv891 ved Adamsvannet kl 13:00. Jeg fulgte grusvei ned til hyttefeltet i Adamsdalen og hadde planer om å komme meg over elva og på østsiden av denne. Det var mye vann i elva så jeg fulgte denne sørover et stykke i håp om å finne en brukbar plass for å komme meg over. Til slutt gav jeg opp og bestemte meg for å vasse over. Jeg var allerede blitt våt på beina så det ville ikke gjøre noe fra eller til. Jeg festet båndet fast i kløven til Echo og sekken min så jeg hadde kontroll på han. Med vann til midt på låra kom vi oss greit over. Etter å vasset over elva og vridd opp sokkene fortsatte jeg sørover i dette dalsøkket. Det var generelt veldig vått i marka. En ørn sirklet over oss en stund så jeg gjorde et forsøk med kompaktkameraet. Jeg har begynt å legge igjen speilrefleksen etter at jeg kjøpte kompaktkameraet, og merker at jeg tar mye mer bilder nå siden jeg har det tilgjengelig i lomma til en hver tid. Med speilrefleksen ble det et tiltak for hvert bilde, da jeg måtte av med sekken for hver gang jeg så et motiv. Kvaliteten blir jo noe redusert med kompaktkameraet, men til bruk på bloggen er det greit nok. Det var veldig mye lemmen i marka og Echo for på kryss og tvers mens han jaget dem. Han vet at han ikke får lov til å bite/spise dem. Han jager dem til de stopper opp, deretter ser han i min retning om jeg følger med eller ikke. Dersom jeg ikke sier "nei" eller "mm" klarer han ikke dy seg med å gi de et kjapt bitt. Etter jeg hadde gått i ca halvannen time gikk jeg lengre opp på fjellet og forlot da dalen jeg hadde fulgt ei stund. Da ble det straks mer stein i terrenget. Vinden blåste fra nord, så jeg hadde den i ryggen. Det begynte etter hvert å mørkne ute, noe som gav et flott kveldslys i horisonten. To ravner kom sigende forbi og lagde sine karakteristiske lyder, noe som virkelig gir meg tur-følelsen. Jeg fortsatte å gå i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å komme lengst mulig før det ble mørkt, for så å sette opp teltet. Da klokken nærmet seg 17 hadde jeg gått i fire timer og det var blitt såpass mørkt at det bare var å få opp teltet. I følge gps`en hadde jeg tilbakelagt 12 km. Vinden hadde tatt seg opp litt og jeg fant en flekk mose å sette teltet på mellom all steinen oppe i høgda. Jeg forsterket bardunene med å legge stein over teltpluggene og kom meg inn i teltet. Ble liggende å høre på vinden som røsket i teltduken, og jeg vil anslå at det var stiv kuling i kastene utover natta. Dag 2 Mandags morgen våknet jeg klokken 06:00. Det var akkurat begynt å lysne ute, og det ble et flott lys fra teltåpningen. Gassbrenneren ble tatt frem og jeg fikk vann på koking til kaffe og havregryn. Temperaturmåleren viste 1 grader og det var tilnærmet vindstille. Mosen på bakken var litt stiv, så jeg antar at det hadde vært frost i løpet av natta. Etter å ha fått i seg frokosten var det bare å pakke sammen utstyret og gjøre klar for en lang dagsmarsj. Toppen Skipskjølen var neste delmålet. Jeg gikk i et jevnt tempo mot det jeg først trodde var Skipskjølen. Etter hvert viste det seg å ikke være i nærheten en gang. Jeg ble stadig overrasket over hvor vanskelig det var å anslå avstander i dette terrenget. Fjell som tilsynelatende var relativt nærme viste seg gang på gang å være mye lengre unna. Etter hvert måtte jeg gå nedom en dal for å fortsette opp på andre siden. Nedi dalen var en liten rennende bekk som jeg benyttet meg av til å fylle opp camelbak`en på tre liter. Jeg følte dette var en grei plass å fylle med tanke på at område rundt for det meste var av stein. Jeg antok at det ikke lå daue lemmen i tilknytning til bekken selv om det ikke var noen garanti for det. Vann måtte jeg ha uansett. Jeg benyttet også stoppet til å ta over kløven til Echo. Jeg så at dette kom til å bli en lang dag, og da han ikke er fullvoksen enda ønsker jeg å ha en forsiktig tilnærming til bruk av kløv. Den veide ikke mange kiloene uansett, så det var uproblematisk å feste den på min sekk. Jeg teipet også potesokker på Echo siden terrenget var preget av mye stein. I løpet av turen klarte han å slite hull i tre av dem, så de hjalp nok godt på. Jeg hadde gått et par timer og sett en topp langt i det fjerne som jeg trodde måtte være Skipskjølen, og begynte etter hvert å komme enda litt lengre opp i høyden hvor det såvidt lå litt snø. Noen ryper satt på en høyde og fulgte med når jeg kom traskende. Jeg gikk i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å nå toppen innen klokken 10:00. Jeg sjekket etter hvert gps`en for å se om jeg var på rett kurs. Da så jeg at Skipskjølen var merket av på kartet på en annen topp enn den jeg hadde gått og sett på i lengre tid. Gps`en ville ha meg til å knekke 90 grader høyre. Jeg stusset litt over hva det var for en topp jeg hadde gått og sett på, men valgte å stole på gps`en. Jeg økte farten litt så jeg skulle klare å rekke opp til klokken 10:00. Like før jeg nådde toppen satt der en snøugle og fulgte med. Den satt i ro helt frem til ca 20 meter. Artig. Jeg nådde opp rett før klokken 10:00 - svett, våt på beina og litt kald. Jeg hadde planlagt en 10-minutters hvil når jeg kom opp. Til min overraskelse var det ingen varde å se. Jeg sjekket gps`en igjen som viste at jeg skulle stå på Skipskjølen. Det fikk jeg ikke til å stemme. Kartet måtte være feil. Noe frustrert sjekket jeg avstanden til toppen jeg mente måtte være Skipskjølen og som jeg jo hadde vært på vei mot hele dagen. Avstanden i luftlinje viste 3,5 kilometer. Jeg måtte gjøre et valg om jeg skulle droppe toppen eller gå for den. Det ble en ganske lang omvei og jeg hadde langt igjen til Vestre Jakobselv. Jeg valgte iallefall å gå for den. Pausen jeg hadde planlagt utgikk og jeg tok fram et dekken av softshell som jeg kledde på Echo. Tåka kom sigende og vinden gjorde det litt kaldt. På bakken lå det skare som akkurat ikke holdt vekta mi, slik at jeg gikk igjennom hele tiden. Med rullestein under var det slitsomt å gå. Jeg nådde toppen rett før klokken 11, altså en time etter planlagt skjema. Underveis hadde jeg bestemt meg for å ordne fuktsperre i skoene. Jeg fant fram et plastnett og to brødposer som jeg brukte til det formålet. Det hjalp på selv om sokkene var søkk våte. Jeg tok fram jervehiet og lot Echo hvile en fem til ti minutter mens jeg fikk i meg litt mat og kaffe, så var det bare å begynne å gå litt i retur og sette kursen mot Vestre Jakobselv. Beina var begynt å bli litt møre etter å ha gått med sekk siden klokken 7. Det var fortsatt mye våt og glatt stein, vekselvis snø og skare. Underveis kom jeg over noe pote-avtrykk i snøen, men jeg vet ikke hvilket dyr det er av. Noen som vet? Det gikk etter hvert hull på potesokkene til Echo så jeg måtte stoppe et par ganger og legge på nye. Han var fortsatt kvikk og rask. Da klokken begynte å nærme seg 14 var jeg kommet såpass langt ned av fjellet at det ikke lå mer snø på bakken. Jeg hadde som utgangspunkt tenkt å komme fram til Vestre Jakobselv neste dag, men jeg vurderte å forsøke å gå helt fram i løpet av denne dagen. Jeg antok at jeg ville kunne være framme innen klokken 18. Jeg gikk mer eller mindre på autopilot da jeg var ganske så sliten i beina og anklene begynte så smått å protestere. Jeg tok meg ikke tid til noen pauser da jeg ville gå lengst mulig før mørket kom rundt klokken 17, så jeg gikk i grunn så fort jeg klarte. I følge gps`en lå jeg rundt 4 til 5 km/h. Batteriet på kameraet ble tomt, så siste bildet tok jeg av meg selv da jeg begynte å kjenne turen på kroppen. Echo begynte etter hvert å halte litt, men det gikk over så snart jeg tok av potesokkene. De var nok i korteste laget, slik at teipen ble liggende rett over ulvekloa på forlabbene. Underveis sjekket jeg jevnlig gps`en for å se om ruta jeg gikk var raskeste vei. Det var vanskelig å få noen god oversikt med så lite display og uten kart. Jeg så etter hvert en grusvei på kartet som jeg bestemte meg for å gå til. Avstanden skulle være ca 5 kilometer i luftlinje. Jeg gikk på for å rekke fram før det ble mørkt, og nådde rett før, klokken 17. Jeg hadde nå gått såpass langt at jeg bestemte meg for å gå helt fram til Vestre Jakobselv "samme faen". Jeg valgte derfor å ta på meg de tørre reservesokken jeg hadde i sekken, og benyttet to pakkposer som fuktsperre. Dette fungerte glimrende, og det var en fryd å endelig kunne gå tørr på beina! Grusveien var i grunn helt elendig å gå på, men den var nok ment for ATV og ingenting annet. Den var så gjørmete og våt at jeg gikk like mye utenfor. Dette var fortsatt langt innpå vidda. Det var nå blitt mørkt så jeg festet et rødt lys på Echo og gikk med en hodelykt selv. Tåka gjorde at jeg bare så noen meter foran meg. Echo gikk fremst noe som fungerte fint da jeg kunne følge det røde lyset hans. Han gikk ca 20 til 50 meter foran meg. Etter en times tid på denne grusveien hadde jeg enda et stykke igjen. Beina var nå så vonde at det var så vidt jeg ruslet fremover. Turte ikke ta noen pause da jeg var redd jeg ikke kom meg i gang igjen. Jeg møtte etter hvert to karer på hver sin ATV. De lurte på hvorfor jeg ville meg selv så vondt, noe jeg begynte å lure på selv også. De mente jeg hadde halvannen mil igjen til Vestre Jakobselv. Trodde selv at jeg var innenfor en mil, så jeg fikk en liten knekk i motivasjonen da. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å fortsette. Et par steder gikk grusveien rett ut i ei elv, for så å være borte på andre siden. Andre elva jeg skulle over så jeg ikke dette før jeg var midt uti elva med vann til rett under knærne. Veien var da plutselig borte og der den skulle gått videre var det en meter opp og busker. Jeg tok en kjangs og fulgte elva et stykke oppover og fant veien igjen ca 50 meter opp. Jeg ble selvsagt våt på beina igjen, men etter å ha bannet høyt for meg selv var det bare å tusle videre. Jeg nådde fram til Vestre Jakobselv klokken 20:30, fullstendig utslitt. Jeg hadde da gått i 13,5 time og tilbakelagt 49,2 kilometer i tungt terreng. Jeg ble hentet av en god kollega, Trond, og fikk løftet beina inn i bilen. Jeg hadde klart målet jeg satte meg mange timer tidligere på dagen om å gå helt frem. Fantastisk! I etterpåklokskapens ånd burde jeg stoppet klokken 14:00 da beina begynte å si fra, men jeg har vanskelig for å stoppe når jeg først er i gang... Dagen derpå våknet jeg opp med to akillessener som kjentes ut som to slitne strikker. I skrivende stund har jeg enda vondt i den ene, snart ei uke etter turen. Nye sko vil forhåpentligvis hjelpe på litt til neste tur

Gi gjerne tilbakemelding på denne når du får prøvd den!

Så ut som en bra tur! Ser du går med hunden i bånd når den bærer kløv. Er det for å begrense energi-forbruket eller for at han ikke skal stikke av?

Så ut som en luftig tur! Borat blender inn over alt, også på fjelltopper. Bra film!