larka

Nidelva er på sitt djupeste ved Hyttfossen i Klæbu med 99 m og er med dette landets djupeste elv. Øya Silda i Loppa (48 km²) har ingen fastboende, og er dermed landets største øde øy. Den største innsjøen som ligger på ei øy er Skogsfjordvatn på Ringvassøy i Karlsøy kommune (13,62 km²). Gjuvvatnet, Lom, ligger på 1837 meter og er med dette det vatnet som ligger høyest over havet i Norge. Det er 0,46 km² stort. Det finnes likevel et par-tre andre mindre namnlause dammer (under 0,01 km²) på høyder over dette. To av disse ligger også i Lom, mens den dammen som ligger aller høyest finner en på 1995 moh. ved Tjørnsholtind i Vågå kommune. Andørja (Ibestad kommune, Troms) er Norges fjellrikeste øy. Her ligger også Skandianvias høyeste fjell utenom fastlandet, nemlig Langelitind på 1277 m.o.h. For å finne det nest høyeste må vi til Møysalen på Hinnøya (1262 m.o.h.). Men dersom en også inkluderer Jan Mayen, blir Beerenberg (2277 moh.) en klar vinnar.

Teknisk feil. Trykket send istf. forhåndsvisning. Så hvis moderator tillater skal jeg gjøre ferdig.

Per definisjon er det ikke sommer på Norkyn. Temperaturen må da være over 10 grader i juli. Den er 9,8 i snitt på Nordkyn.

Villmarka kaller. Forleden hadde jeg en tur i villmarka og jeg fikk lyst til å skrive om den. Men hva pokker skulle jeg skrive om? Ikke hadde det skjedd noe dramatisk og ikke hadde jeg opplevd noe jeg ikke hadde opplevd før. Turen var som turer flest. Sprakende kaffebål, tindrende stjernehimler, tunge motbakker med blytung sekk og ikke særlig fisk å få til tross for et enormt utbud av agn. Jeg tenkte på det da jeg gjorde meg klar ved parkeringa ved Storlægervannet i Gausdal. Sekken var som vanlig blytung. En Berghaus Vulcan på 110 liter som jeg hadde hatt i mange år og som hadde tjent meg vel på mine mange turer rundt i kongeriket. Problemet med en så stor sekk er at det er plass til mye ekstra stæsj som du egentlig ikke trenger på tur. Er det et lite innsmett, så må det fylles med noe som kan være kjekt å ha med på tur. Det kan være noen helt unødvendige duppeditter, ei pakke med stetteglass i plastikk for avnytelse av vin ved et nattlig leirbål eller noen ekstra bokser med øl. Men til pers må den. Sekken på ryggen og fremad marsj. Snart begynner pulsen å stige og svetten springer fram på panna og ryggen. En merkelig form for velvære begynner å ta bolig i en støl og dårlig trent sekstiåring. De evinnelige motbakkene på starten av enhver tur virker ikke så uoverkommelige allikevel og etter hvert begynner kroppen å lystre. Stein og velta trær gjør sitt beste for å hindre framkommeligheten, men støle lemmer klarer å sette fot for seg der stien snirkler seg oppetter lia mot høyfjellet. Gjennom fjellbjørkeskogen vekkes sanser som har ligget i dvale siden forrige fjelltur. Det er nesten så jeg ser skjønnheten i lav og mose som pryder marka rundt meg. Den intense grønnfargen på bjørka gir meg lyst til å forevige den med lommekameraet jeg alltid har med på tur, men som i ettertid aldri kan yte rettferdighet til det jeg egentlig ser. Et fugleskrik inne i skogen får meg til å undre på hva nå dette var for noe? Skulle gjerne visst mer om fuglelåter, men har aldri hatt tålmodighet til å lære dem. Nåvel, noen kjenner jeg. Særlig storlommens skrik ei lys sommernatt ved et ødslig fjellvann har festet seg i sinnet, det samme har tranenes trompetstøt på myra. Men her jeg peser meg oppover mot snaufjellet er insekter et mer påtrengende problem. Mens svetten siler blir mygg og andre plageånder mer og mer nærgående. Jeg forsøker så godt jeg kan å vifte dem vekk, men til slutt gir jeg opp. Da med ett åpner utsynet seg og fjellet kommer til syne. Fjell og flyer, myrer og tjern åpenbarer seg med ett i all sin prakt og gjør det nødvendig å ta ei pause for å la sansene suge inn de vakre naturinntrykkene. Frisk fjelluft suges inn i nikotinbefengte lunger og det føles nesten som om livet vender til bake i en sofasliters aldrende kropp. Til alt overmål har en mild bris kommet til unnsetning, slik at mygg og andre av nordlandets svøper har funnet seg andre jaktmarker for ei stund. Det var vel egentlig dette jeg søkte da jeg bestemte meg for å gi meg friluftslivet i vold for om mulig å slippe vekk fra hverdagens trivialiteter for en stakket stund. Jeg funderte på om det jeg bedrev var en form for eskapisme, men kom til at det å oppsøke naturen egentlig ikke trengte noen dypere forklaring. Her var ro, her var skjønnhet og her var muligheter for tankeflukt. Jeg vandrer videre på den smale sti, et far som mennesker i århundrer har brukt før meg, men som allikevel har satt så lite spor. Ved et idyllisk fjellvann fyrer jeg et lite kaffebål og nyter tilværelsen blant mygg og maur. Og sannelig vaker det ikke også ute på det speilblanke vannspeilet. Antakelig småørret. Øynene kan også følge en vannløper eller en ryggsvømmer som lager uro på den polerte vannflaten. Jeg føler meg plutselig rik der jeg sitter og bare trives. Ikke på gods og gull, sjøl om jeg har mer enn nok av dette også. Da jeg reiser meg igjen for å vandre videre, merker jeg at kroppen ikke er som da jeg var tjue. Det er litt som å starte en gammel Gråtass, men når den har fått opp dampen, går den som ei klokke. En underlig tilfredsstillelse over ennå å kunne vandre rundt i fjellheimen med 25 kilo på ryggen sniker seg inn i sinnet og ferden videre går som en lek. Over myrer og flyer, opp bakker og lier, gjennom busk og kratt. Og endelig, etter timers slit er målet i sikte; ei av fjellstyrets åpne buer i fjellet, beliggende vakkert til ved et spennende fiskevann. Jeg tar de siste slitne skritt mot målet. Spennende er det om folk har inntatt hytta før meg. Systemet er jo slik at det er førstemann til mølla osv. Jeg trekker et lettelsens sukk når jeg skjønner at her er det bare å nyte herlighetene. Et paradis helt for seg selv. Jeg slenger sekken innendørs og rigger til med sovepose og underlag for å markere revir. Dette i tilfelle det skulle komme andre fjellvandrere etter meg seinere på dagen. Og det gjør det. I mellomtiden har jeg prøvd fiskelykken nede ved vannet, og to smellfeite fjellørreter ble fangsten. Å kunne by de to nyankomne boligsøkerne på nystekt ørret og ei køye for natta var en utsøkt fornøyelse. ”At brennvin och friluftsliv inte hør saman, det ãr det størsta førbannade sjitsnakk jag hør,” sa en gammel, svensk pensjonist til meg en gang ved Levajok i Finnmark. Foranledningen til uttalelsen kan vi hoppe over. Men sommernatten er lys, dram kommer på bordet og samtalen kommer i gang. Tre ihuga fjellfanter finner hverandre og utveksler erfaringer fra turer i nord og sør. Alle har opplevelser fra utallige fjellturer de har gode minner fra. Finnmarksturer under flammende nordlys eller midnattssol, Femundsmarka i storm og stille og Vestfjellet med utrolig ørretbett. Det er ikke mange dråper igjen på flaska når roen endelig senker seg over tre slitne fjellvandrere. Neste dag går ferden videre. Ikke før er et par kilometer tilbakelagt før ei beverhytte vekker interesse. Utrolig hva denne gnageren kan få til. Jeg bestemmer meg for å ta en avstikker fra stien som er merket av på kartet. Og hvilken belønning. Etter et svare strev med å komme seg opp på toppen, ligger landet under meg med urørt natur i alle retninger. Vann etter vann , myrer og fjell, blåne bak blåne. Et utsyn så betagende at National Geographic ikke kunne gjort det bedre. Igjen føler jeg meg rik. Den samme følelsen har jeg hatt i Finnmark, i Femundsmarka og i Gausdal vestfjell. Å leve i et land med slike naturherligheter er fantastisk. De 25 kiloene på ryggen begynner å merkes i en sekstiårsskrott, så jeg slenger den av og finner en plass i lyngen. Sola steiker og vannflaska må fram. Den fylles ved neste fjellbekk, dette uten frykt for hva vannet kan inneholde. For en rikdom, tenker jeg. Ettermiddagen kommer og tanken slår meg at jeg ikke har truffet mennesker på to dager, bortsett fra de to i koia. I dag har jeg vandret blant gras og lyng, studert kjuker og fugler, trær og blomster. Men ikke et menneske har jeg truffet. Noen vil si at dette er flott. Selv liker jeg å treffe mennesker på tur. Utveksle erfaringer og opplevelser. Det drar seg mot kveld og det er tid for å finne en leirplass. Det vesle fjellteltet slås opp på en odde ved et lite fjellvann. Jeg blir sittende og fyre et lite fjellbål mens mørket senker seg over fjellheimen. Det siste jeg gjør er å egne en markdupp med tanke på frokosten. Og sannelig, en flott ørret har latt seg friste til å bite på. Frokosten er sikret og duften av stekt fjellørret sprer seg mens tåka sakte er i ferd med å lette. Skuldrene er såre når jeg møysommelig tar sekken på ryggen for å fortsette ferden. Ei elv som må krysses byr på større motstand enn den normalt bør gjøre og myrene er tyngre å forsere enn ellers. Motbakkene får pulsen raskt opp i hundre og legger og lår kjennes tunge. Men etter hvert kjennes livet levelig og jeg kan glede meg over naturen rundt meg. Sola varmer, myggen surrer, pusten hiver og kroppen fungerer sånn nogenlunde. En tur opp på en liten fjelltopp setter meg i godt humør. Dette landet skal jeg fortsette å vandre i. Hva er det forresten med den maurtua? Er det bamsen eller svartspetten som har vært der? Eller det treet? Hvorfor er all barken fjernet? Svartspett eller biller? Jeg fortsetter min undringsferd på tredje dagen. Og til kvelds kommer jeg endelig fram til bestemmelsesstedet. Rikere på de tre OPP-er som Onkel Laurits kalte det han drev med i Lørdagsbarnetimen; opplevelse, opplysning og oppdragelse.

Femunden var nest største innsjø i Norge fram til Røssvatnet ble regulert i 1957? Samefolkets dag er 6. februar? Austfonna på Nordaustlandet på Svalbard er den største isbreen i Europa? Isbjørnen var i fare for å bli utrydda etter den andre verdenskrigen? En voksen ærfugl trenger opptil 1/4 av den maten et menneske trenger? Mardalsfossen, en foss i vassdraget Mardøla, har et fall på 655 meter? Ei nautisk mil er omkretsen til Jorda ved polene delt på 360 grader og deretter på 60 minutt, altså 1852 meter? Selje noen steder blei brukt som palme på palmesøndag? Porsanger kommune i Finnmark heter Porsáŋggu gielda på samisk og Porsangin komuuni på kvensk? Blodkarene til en blåhval er så store at et menneske kunne svømme der? Tusenbein har ikke tusen bein. Antallet varierer fra 11par til 375par(altså 22 - 750bein) Vet du noe som andre kanskje ikke vet? Kunne vært artig om folk kunne bidra med enten nyttige eller finurlige opplysninger om dette og hint. Gjerne relatert til friluftsliv selvfølgelig.

Sannelig ikke sikker på om vi har saltvann lenger. Men jeg vet vi hadde det før. Jeg tror de kalte det Selters.

Takker så mye for opplysningene, Knutis. Her må det fintenking til.

Ja da, er jo enig i det. Mitt anliggende er det samme som Dags. Vi bor i et fantastisk land hva natur angår. Alle landsdeler har sine kvaliteter. Men jeg må nok holde litt fast ved at vi søringer som flytter nordover av og til glemmer hvilke fantastiske naturkvaliteter vår egen landsdel har. Mange søringer får ofte et litt for romantisk forhold til sin nye landsdel. Etter å ha reist landet rundt kan jeg ikke se at noen andre deler av landet har mer å by på enn Oppland. Breheimen, Dovre, Rondane Jotunheimen, Langsua, Mjøsa, Toten, Randsfjorden, Nordmarka, Gudbrandsdalen Valdres og Toten. Enhver burde bli stum av beundring. Jeg sier ikke mer.):

Da jeg bodde nordpå i mange år, avslørte kompiser og andre bekjente en utrolig uvitenhet om resten av landet. og spesielt Østlandet. I mitt fylke, Oppland, har vi mer variert natur enn den du finner nordpå. Kom og nyt den!

På mandag har jeg tenkt meg på tur, og Femundsmarka kaller. Siden båten har sluttet å gå, tenkte jeg å starte ved Gutu og gå nordover. Hvor og hvor langt får vær og føre avgjøre. Men jeg har noen spørsmål. Er det muligheter for å ta med hagla på turen? Hvordan er fisket i marka på denne tida? Og hva har all nedbøren gjort med elver og stier? Noen som har vært på tur i marka i det siste og kan si litt om forholdene? Meget takknemig for svar.

"Sjusjøen Skisenter kan bli bøtelagt hvis de fortsatt planlegger å kreve betaling fra folk som vil gå i skiløypa. Det er forbudt, mener Miljøverndepartementet. – Denne debatten trodde jeg var over nå, sier anleggsleder i Ringsaker Allmenning." Se NRK: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7815945

På Holsbru i Gausdal Vestfjell leier de ut kajakker. Holsbru ligger på fjellveien mellom Gausdal og Valdres, der hvor bomveien til Liomseter turisthytte starter.

Jeg anbefaler trådstarter å lese og tenke gjennom Nils Fårlunds fjellvettråd. Da kan du trygt vandre i fjellet alene. 1. Har du utholdenhet nok for turen? 2. Unngå skredfarlig lende! 3. Er værforholdene lagelig? 4. Velg utrustning etter vær og føre 5. Spør fjellvante om råd 6. Lær deg å orientere 7. Gå alene - ja, om du er fjellvant 8. Gjør veivalg etter vær, føre og isforhold 9. Søk ly i tide - husk spade og søkestang! 10. Vurder isen på vann og vassdrag

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) frykter en «katastrofe» for ørreten i de fiskerike vannene vest på Hardangervidda, skriver organisasjonen i et brev til Direktoratet for naturforvaltning (DN). Problemet er at ørekyte konkurrerer med ørreten om næringsgrunnlaget. Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/08/27/nyheter/fiske/orret/hardangervidda/17844086/

Sommeren er forhåpentligvis ikke over ennå. Vi har september og oktober å håpe på for turer i skog og fjell. Men det kunne være spennende å høre hva som har vært årets turhøydepunkt her på Fjellforum. Undertegnede har fått dekket sitt villmarkssug til fulle. Gausdal vestfjell, Femundsmarka og Finnmark har bidratt til dette. Vanskelig å rangere, så det gjør jeg ikke. Konstaterer bare at jeg har fått vandre i vakker natur, prøvd fiske(u)lykken, fine stunder ved bålet og samvær med gode venner. Så forhåpentligvis kan jeg se vinteren fortrøstninsfullt i møte.

Hei Springsteen. Det er litt sånn at det er spørsmål om hva det er verdt å bruke penger på her i landet. Innenfor vår interessesfære ser jeg at det brukes hundrevis av millioner for at overklassen(pluss noen andre) skal få lov å stå stand bye i elva og fiske laks. Vefsnavassdraget blir nå kurert for gyro. Skal visst koste flere hundre millioner. Samtidig oppfordrer det offentlige til friluftsliv som en viktig motvekt mot all stillesittingen. Hvorfor skal det da lages hindringer for oss som ønsker å bruke naturen? Ofte har jeg lyst på en kveldstur for å fiske litt, men er det et vassdrag med anadrome fiskearter må jeg regne med flere hundrelapper. Hvor er logikken? Spesielt når statskassa flyter over av penger.

Gjennom åra har det blitt mange timer ved ulike fiskevann. En sjelden gang har dette resultert i møte med jakt- og fiskeoppsynet. Og jeg må vel si at dette aldri har bydd på problemer. Korrekt nok har oppsynet umiddelbart presentert seg som oppsyn og vist legitimasjon. Jeg har kunnet vise riktig kort og da har det hele resultert i en hyggelig prat. Ved en anledning forsto oppsynsfolkene at vi hadde forvillet oss inn på feil område. Dette forsto vi gjennom samtalen. Men oppsynet forsto det også og unnlot å be oss vise kort. De syntes vel ikke fluestengene våre var til særlig skade for bestanden. Forøvrig ser jeg ikke helt poenget med alle disse fiskekortene. Vi er vel ikke så fattige her i landet at ikke fjellstyrer og andre kan få sine midler direkte fra staten eller kommunen, så hadde vi sluppet alt tøvet med kortkjøp. Minner meg litt om bompengeavgiftene.

Totenåsen er jo et flott område. Men om du kan gå fra hytte til hytte der vet jeg ikke.

Stadig flere detaljer fra den historiske ferden til Sydpolen for 100 år siden kommer nå frem i lyset. Frammuseet i Oslo har samlet og transkribert dagbøkene til de fleste som deltok. Her er mye unikt materiale som aldri har vært publisert, og som vil kaste nytt lys over både Roald Amundsen og hans mange medarbeidere. Dagbøkene skal presenteres neste tirsdag. De er samlet i åtte bind, med til sammen 2400 sider, det meste er ny polarhistorie. Direktør Geir O. Kløver ved Frammuseet ønsker ikke å kommentere innholdet i de nye bøkene før den store presentasjonen 23/8. Historiker Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt legger ikke skjul på sin begeistring: - Dagbøkene vil gi et bredere bilde av den historiske sydpolekspedisjonen, der flere stemmer slipper til. Les mere her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4200582.ece?service=print

Du vet, Dag G, at en etter for mye forlystelse ved bålet fort kan gå litt i surr med soloppgang og solnedgang. En dag våknet vi og trodde det var mandag, men etter å ha kjent på skjegget var det bare søndag.

Et alternativ hvis du bare er ute etter å frakte deg selv og sekken er en Packraft. Lett, sterk og veldig bærbar. Sjekk: http://www.packrafting.com/

Ja, Knutis, det er et nydelig område. En har virkelig følelsen av villmark når en padler og rusler i dagesvis uten nesten å se spor etter mennesker. Et utrolig fugle- og dyreliv og mange ukjente vekster for en som interesserer seg for slikt. Vi brukte en aluminiumskano som vi hadde tilgjengelig der nord, men hadde jeg kunnet velge, hadde det nok vært bedre med min gamle Ally. Dette med tanke på elvene. Fisket vil jeg ikke snakke om, da kan en søring få hallusinasjoner.

I Finnmark, som i resten av landet, er turmulighetene uendelige. På Børselvfjellet mellom Poranger- og Laksefjorden er det flere muligheter for den som ønsker lett tilgang til padling og fiske. I månedsskiftet juli/august valgte vi et vassdrag nord for riksveien over fjellet helt på vannskillet. Ruta vi valgte bød på flott padling på mange vakre vann, men også strabasiøs bæring og lining på elvene mellom flere av vannene. Er nok ikke mange som ferdes her, men vi så faktisk to mann i en kano på de dagene vi var på farten. Skjønt dagene, det var nå hipp som happ når det var på døgnet. De som ønsker litt mindre ut og inn av kanoen bør nok velge elva Vieksa litt lenger vest på fjellet, ei flott padleelv. Og glem for all del ikke mygghatt og andre myggremedier. Legger ved noen bilder fra turen som forøvrig er nærmere beskrevet på bloggen min.

En Alley er primært en kano du kjøper for å kunne bære til steder du ikke kommer med en ordinær kano. Den er et kompromiss. Du kjøper ikke en Alley hvis du skal ha en "landstedkano." Da finnes det mange mye bedre alternativer. På flatt vann er den seinpadlet, er du aleine med litt vind er den ikke brukbar. Derfor meiner jeg at en Alley er for to personer, og da er 16,5 DR brukbar hvis du skal ha med noe bagasje. Oppdrift er 380 kg. tror jeg. På elv er den suveren. Men har du ikke behov for den reduserte vekta en Alley representerer, ville jeg vurdert en aluminiumskano av et eller annet slag. Lettpadlet og tåler mye juling. Alleyen kan repareres på tur, det er bra, men jeg har aldri opplevd at en aluminiumskano har trengt reparasjon. Nå er ikke jeg noen autoritet hva kanoer angår, men dette er nå min vurdering etter mange års bruk i nord og sør. Min Alley 16,5 DR (down river) tjener meg fortsatt vel etter snart 20 års bruk. Konklusjon: Har du behov for bæring og lav vekt, kjøp Alley. Hvis ikke, velg en aluminiumskano.

Det må bli en 16,5 DR.