Nils

Vi gikk opp til dette skaret fra Urdadalen (og ned igjen) på en tur i 1995, og det var ingen problem. Som Sondre beskriver, normalt bratt ur som ikke ligger like rolig overalt. Det lå en stor snøfonn i deler av flanken da vi var der (30. juni), så vi unngikk mye av ura. Ned igjen var det "unna vei", og det var kun rompa som berørte snøen.

Det var jo egentlig under klatredelen at vi trengte stegjerna. På breturen var det kun Jørn og jeg som gikk med stegjern, men det var ikke noe problem å gå uten selv på blåisen. Før turen snakket vi jo om at ble det bretur, så må vi vel ta med stegjerna. Ellers hadde vi kanskje droppet de. Og da hadde vi i så fall slitt en del mer. Ja, var artig å hilse på dere også på den berømmelige burger’n i Lom. Vi var først litt usikre på om det var ”Mitandi” som sto ved kassa der et øyeblikk. Så mente vi å kjenne igjen deg også etterhvert.

Nesten godt å se at flere får smake uendeligheten langs Bygdins bredder, Sondre og Alexander. Drøy tur ihvertfall, og er litt imponert over hva slags "oppvarming" du hadde her Sondre, til vår felles tur dagen etter. Du fikk tilbakelagt noen tusen skritt på et par-tre dager der også. Torfinnstindtraversen på sånt føre skjønner jeg "askogvoll" slet med. Når jeg merket hvor stor forskjell det var med og uten stegjern på Tverrådalskyrkja på lignende underlag. Uansett, friskt med Torfinnstindtraversen under disse forhold, og artig å se den igjen etter at vi var der for 3 år siden.

Nei du hadde det jammen ikke så ille du heller Øyvind! Ble tydeligvis en praktfull dag på deg også, og Råna er stort fjell som jeg også har på ønskelista. Hvis du skal dit en gang til om noen år, så si ifra!

Det er utgaven før ja... Så det er helt klart håp. Stavene begynte jeg å bruke en gang på 90-tallet etter at det ene kneet kranglet på noen turer i nedoverbakke. Siden har jeg aldri kjent noe mer til smerten, men stavene blir ofte med allikevel. Synes det er godt å bruke armene også på tur, for å få trimmet litt mer av musklene som ellers blir så altfor lite brukt. Forøvrig kom de til nytte da førstemann i taulaget brukte den ene til å teste kvaliteten på evt. snøbruer på breen. På kortere turer dropper jeg de ofte, så jeg er heldigvis ikke så gammel ennå. Sondre, mange takk for nydelige og utfyllende bilder! Moro å se seg selv på tur også. Har blitt så altfor lite de siste par-tre årene av det. Og godt å høre at du nesten slet med å henge på ned igjen og at Morten og jeg henger brukbart med. Dette må vi helt klart gjenta flere ganger! Jeg "rakk" ikke jobb noen timer senere. Slo av vekkerklokka, og lot heller unga være vekkerklokke påfølgende morgen. Med fleksitid er det ikke noe problem å komme sent hjem, heldigvis. Var uansett noe mer sløv i øyelokka neste dag på jobb...

En kveld i februar hjemme hos familien Helgesen spurte Morten meg om jeg ville bli med på Tverrådalskyrkja fra nord, ved å klatre den luftige nordeggen. Det hadde jeg helt klart, siden jeg allerede en stund hadde hatt lyst til å prøve den en gang. Ganske lite dokumentert som den er, var jeg også nysgjerrig på denne ruta til topps på Tverrådalskyrkja. Turen måtte gjennomføres til sommeren avtalte vi, fra juli en gang, for tørt fjell ville vi definitivt ha opp der. Vel, juli rant vekk med alt regnvannet, og august forsvant den også, og plutselig var vi langt ut i september. Da kom også bombehøytrykket, og nå måtte vi smi. Mandag 14. sept. skulle det gåes og klatres, og riktig trivelig var det at flere hadde lyst til å bli med: Sondre (”500fjell”), Øyvind (”Mayhassen”) og Jørn (”Atomsilda”) slang seg med. En annen Øyvind (”oyvindbr”) var også påmeldt, men rakk ikke den nødvendige bussen fra nordvestlandet, og måtte ”nøye” seg med topptur der. Tror ikke han ikke led noen nød der han var. Natten var kjølig den, men Sondre hadde kommet litt før Øyvind og meg, og hadde slått opp sitt telt for en gammel tinderangler som meg. Hjertelig takk Sondre! Så der kunne jeg breie meg ut alene, i den grad man kan breie seg ut i en sovepose, mens Sondre selv og Øyvind sov i hver sin bil. Øyvind/Mayhassen i reneste ”Prinsessen på erten”-stil, i en oppbygd seng. Eneste som manglet var noen rosa prinsessegardiner... Utpå morraskvisten kom Jørn og Morten humpende i hver sin bil, og rundt kl 08:50 gikk startskuddet. Jørn hadde også tatt seg fri uten lønn for å bli med på dette, og jeg tror han syntes det var verdt det. Til Tverrådalskyrkja, nordtoppen (ca 1990) Med en stadig mangel på trening i hverdagen, var jeg spent på hvordan dette ville gå. Drøyt 1300 høydemeter er det til Tverrådalskyrkja fra Sota Sæter, men de fordeler seg heldigvis godt over en del kilometer. Stien opp gjennom skogen, og resten av ruta opp til nordtoppen på rundt 1990 moh gikk overraskende lett og fort, men det var nok mye takket være de stadige vittige kommentarene fra det fornøyelige turfølget! Da glemmer man fort pustinga og pesinga. Godt å få trimmet den store ”muskelen” man har over beltetstedet også… Så etter den siste ura opp nordflanken mot nordtoppen, som var fast og nokså lettgått, satt vi endelig på vårt første mål. Her kunne vi nyte det mest perfekte septembervær man kan tenke seg i høyfjellet. Fullstendig skyfritt, og varmt og godt! Men her oppe var det også et par av oss som begynte å tvile litt. I hvert fall Jørn og undertegnede, så nå med litt snev av angst mot siste del av eggen som leder til topps på Tverrådalskyrkja fra nord. Selv Øyvind syntes siste biten så bratt ut, og når han (Mayhassen) mumler sånne ord, ja da roes i hvert fall ikke nervene hos de mer jordiske tinderanglere. Jørn var fast bestemt på at dit opp skulle ikke han, men i slikt turfølge godtas ikke sånne avgjørelser sånn uten videre, og etter noen betryggende ord fra Morten og oss andre om at han ville henge i tau osv, så endret han mening. Men det var for ikke siste gang… Fra promenade på horisontal rygg til klatring opp snødekt egg Fra nordtoppen går ryggen nokså vannrett sørover. Etter hvert smalner den inn, og til sidene blir det temmelig loddrett ned. Så begynner den å stige, og etter hvert blir det bratt! Øyvind løp i forveien, og før vi andre hadde fått på oss sekken, var han halvveis oppe i bratta, tilsynelatende. Neida, han hadde stoppet der hvor bratta virkelig tok til, for opp til han var det kun spasering. På avstand så det nemlig bratt ut nedenfor der han sto. Her kjente jeg litt lett kiling i magen. Bratt egg uten noe alternativ til sidene, og til alt overmål dekket med nysnø. Skjønner godt Jørn, som igjen hadde bestemt seg for å snu. Var selv inne på tanken om å følge han tilbake, om det ble aktuelt. Men, Jørn ombestemte seg heldigvis igjen etter ord om at ”med tau så kommer du opp”. Selv var jeg nå fast bestemt på å kjøre på. Og jeg er GLAD jeg gjorde det. For når man er midt oppe i klatringa, så er det jo moro! Vi tok en kjapp fordeling av rekkefølgen opp, og hvem som skulle være førstemann var det ikke så stor kniving om. Vel, vi var igrunn ikke helt ferdig med gjennomgangen av knuter og festing av alt utstyr, før Øyvind var godt i gang oppover. Han dro i vei til han var ca halvveis oppe i bratta. Det gikk, ikke overraskende, greit oppover med han. Artig å få se denne karen i aksjon selv. På et sted, brukte han litt tid og det så litt ”hårete” ut, men det var sikkert for å psyke oss andre ut. Han etablerte standplass litt ovenfor dette stedet, og så kom vi andre etter i løpestrengen. Sondre som 2. mann, deretter Morten, Jørn og tilslutt jeg. Vi gikk med 2 tau, og Morten i midten, gikk med endene til begge tauene oppover. Ingen store vanskeligheter i første taulengde, og med stegjern satt fotfestene som støpt hele veien. Uten stegjern hadde det vært temmelig annerledes. Neste taulengde ble kortere, men her kom også dagens crux. Noen meter lenger opp stoppet Øyvind og virket litt usikker på videre veivalg. Det endte med at han la seg ut mot venstre, helt i kant med nordstupet. Skrevs over en høy stein forsøkte han å ake seg oppover ved å kjøre stegjerna i sprekkene på hver side av steinen. Hva var dette for’no? Mayhassen så ut til å slite??!? Ups! Vi andre så noe forskrekket på hverandre. Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt nå for dette punktet. Eneste mulighet var å få feste med stegjerna, for gode tak for hendene var det ikke mye av. En etter en kom vi oss opp cruxet og opp dit hvor Øyvind hadde laget ny standplass, dog på en mer eller mindre lite grasiøs måte på cruxet. Her var det luftig, og ikke mange plasser å stikke om vi skulle bli uvenner. Siste korte taulengde opp til toppen av eggen var også litt utfordrende, men gikk nokså greit takket være stegjerna. Jubelen kunne slippes løs, og bort til toppvarden var det spasering. Retur ned Fortundalsbreen Etter å ha nytt denne praktfulle dagen på toppen en liten stund, gikk ferden sørover. Sondre og Jørn dro i forveien for å få med seg Steinkollen (2018). Dit gadd ikke vi tre andre å gå, siden vi alle har våre 2k-lister komplette. Etter klatringa opp nordeggen var nå turen over sørtoppen (2034) til skaret mot Steinkollen som en søndagstur i Frognerparken å regne. I nevnte skar møtte vi snart på Sondre og Jørn igjen. Vi hadde da allerede klargjort tauet for breturen, så da de to siste fjellgeitene ankom, ruslet vi ganske snart ut på breen. Ikke veldig sprekkete denne breen i det området vi hadde tenkt å gå. Kun et par-tre ekstra buer for å unngå sprekker ble det, ellers var det straka vegen ned mot brefronten. Noen bunnløse smeltevannshull var det nederst på breen, så det var greit å følge litt med på hvor man satte foten i hvert fall. Så gjensto transportetappen tilbake til Sota Sæter. Det bar med rask gange gjennom Steindalen, stort sett på den T-merkede stien. Sota nådde vi ved 20-tiden, 12 timer etter start. En fantastisk tur, med svært trivelig turfølge! Artig å bli kjent med dere! Endelig fikk vi gjennomført den ene turen jeg SKULLE gå i sommer, og med slikt vær da. En tur som hadde det meste! Takker så mye for en storslagen mandag folkens!!

Eventyrlig vakkert!! Fjellet på denne tiden av året, og med en slik kvalitet på bildene, er en nytelse for øyet! Jeg fikk jo heldigvis en tur igjen selv på mandag, så det kunne nytes i virkeligheten. Kommer noe fra den turen etterhvert også... Jaggu hadde du fått med kjentfolk på det ene bildet også, det med det gule teltet... Tror Morten her inne kjenner disse to spesielt godt.

Du trenger ikke bekymre deg for det lille du passerer som er tegnet inn som bre på kartet til disse toppene. Opp til Galdhøpiggen må du passe på å holde deg ut mot venstre, der stien går. Holder du deg der, går du stort sett på fjellet, og evt. litt innpå øverste metrene av breen. Opp til Glittertind er som kjent toppen (foreløpig) is og snø, som kan være hard nå på høsten, så stegjern kan muligens være kjekt å ha hvis det er glatt. Men uke 41 er jo første hele uka i oktober ser jeg, og i oktober må du regne med nysnø langt ned i dalene også. Og toppen på Glittertind er det mest sannsynlig såpass mye nysnø at det ikke er glatt lenger. Gamasjer er nok mer nyttig en stegjern da.

Webkameraet på Eidsbugarden, som bl.a. viser Galdeberget (2075 moh), gir en god pekepinn på hvor høyt nysnøen ligger (når det ikke er tåke, vel og merke...): http://www.jvb.no/eidsbugarden/jvbcam.htm Det er jo ikke så langt unna området du er ute etter. Kameraene på Leirvassbu og Turtagrø viser andre deler av Jotunheimen: http://ton.no/index.php?option=com_content&view=article&id=71&Itemid=85〈=no http://www.turtagro.no/cat_page.asp?cat=28&PageType=M&documentID=297

Var ikke dum den utsikten dere hadde på morgenen der nei! Ikke mye som slår høsten på sitt beste gitt. Som du selv påpeker Alexander, uvant med sånne godværsbilder fra deg... Sikker på at du ikke bare har behandlet de litt hardt i et fotoprogram? Tror nesten du skulle tippe lotto i samme slengen. Var deg vel undt dette! Fanaråken på sitt beste kan man si! Dette husker jeg ble nevnt i et program som gikk på TV på 90-tallet en gang, som handlet om værstasjonen på Fanaråken. Er vel igrunn litt glad det ikke var meg som satt i hytta der oppe da.

Nå ja, den svartlaven som du ofte ser i Jotunheimen blir svært glatt ved regn. Så en slik travers blir langt mer seriøs med nysnø og regnvær. Gå for tørt fjell du "501fjell". Joda, har nok hatt det på 90% av turene, og kun knusktørt fjell. Men, så har jeg også satset hardt på å kun utnytte finværsdagene hver sommer. Ytterst sjelden at vi spikret tur og dro uansett.

Eggen er smal der ja, men som Sondre skriver, fint mulig å trekke litt ned i østsiden. Om det går hele veien husker jeg ikke. Legger ved et bilde fra et av de luftige stedene, samt et som beskriver hvor det bildet er tatt.

Normalruta er nok start nede i Leirdalen, ved Hammarstulen. Så ta sikte mot Svarttinden, og hele tinderekken ligger der og venter på deg. Problemet er ofte kryssingen av Søre Illåe, som gjør at mange må gå ganske langt opp mot Søre Illåbrean før de kommer over. Om du starter med Søre Bukkeholstind fra Visdalen, er ikke det noen kjempetabbe akkurat. Hvilken ende du starter i gjør ikke store forskjellen, bortsett fra at med start fra nord/Leirdalen, gjør det litt enklere med slutten, ved at du kan rusle til Leirvassbu for overnatting etter en lang fjelltur. Har du med sykkel, kan du sette igjen denne på Leirvassbu og trille ned igjen til bilen. Litt mer pes andre veien.

Det er korrekt Sondre! Vi er noen meter under toppen av Kniven, den 12.05.1998, en dag hvor været var relativt OK.

Veien bak der regnet jeg med at flere ville kjenne igjen ja, men det er ikke Sokse heller. Du og "Busken" er omtrent like langt fra hverandre. Vel, "Busken" hakket nærmere når jeg ser på kartet...

Tipper du ser opp mot breen som henger ned fjellsidene øst for Gravdalstinden (2113). Vedr. min siste, har jeg endelig klart å sette fast Sondre litt? Kan jo tipse om at "Busken" ikke var langt ute på jordet og syklet...

Din siste Sondre: Vi ser opp mot Søre Bukkeholstind (2058). På snøfonna lengst til høyre hadde vi en av de feteste rutsjeturene jeg har hatt, ved å bare stå på skosålene og surfe nedover. Dengang, 12. juni 1995, var fonna langt større, og iløpet av sekunder hadde vi svidd unna rundt 250-300 høydemeter. Det morsomme var at vi hadde god fart, og samtidig hadde vi full kontroll. Bilde fra da kompisen min sklir nedover her: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=45262&highlight=skoene+skled#45262

Sorry, ikke Store Smørstabbtind dette her...

Jeg mistenker "Busken" for å ikke være helt på jordet med sitt forslag på Dag G sitt bilde, så her kommer en ny uten tåke : Hvilken topp sitter denne personen oppunder?

Den tok du også greit ja... Vi får se på det: Visbretind!? Mye tåkebilder på deg gitt... Aldri så galt at det ikke er godt for noe - tåke gir ihvertfall fine motiv for fjellquizen.

Ok, jeg gjør et nytt forsøk på sette fast Sondre, og andre: Hviken topp er dette?

Ja så visst må det være den! Brukte ikke så lang tid på den du... Din siste må jeg fyre av et langskudd på: Fjellet vi ser er kanskje Storegut (1968), sett fra øst? EDIT: Eh, ser at Bjørn-Even kom meg i forkjøpet på din siste.

Bidrar med en ny jeg også: Hvilket fjell ser vi på andre siden av breen her? Og snart runder denne tråden en halv million visninger...

Det er nok ikke den mest ruvende "toppen" akkurat, så mitt tips er at personen kommer ned fra Midtre Leirungstind (2130).

Åhh, herlighet, jeg var skråsikker på at jeg hadde sett det stupet før, men klarte ikke plassere det... Før du kom med hintet "Busken". Det er selvfølgelig herfra: