Nils

I september ifjor gikk jeg og en kamerat fra Tjørnholstind og ned mot eggen som leder til Eggi fra Høgdebrotet. Ovenfra så det såpass guffent ut at vi ikke turte å klatre ned der uten sikring. Jeg sjekket ikke så veldig nøye hvordan sidene på eggen var, i hovedsak bare direkte nedover. Det så vanvittig bratt ut overalt egentlig. Svarte steiner nedover som vitnet om lite trafikk var det, og ikke altfor mye tak til armer og bein. Siden vi begynte å få litt dårlig tid (i september kommer kveldene litt for fort), var ikke valget om å gå over Høgdebrotet ned igjen vanskelig. Nå er vi vant til litt av hvert, og har gått mange 2'er og noen 3'er ruter uten sikring, men ned der fristet det ikke. Kanskje det blir anderledes når man kommer nedenfra? Er jo ofte lettere å klatre opp enn ned. Nils

Livat turbeskrivelse Tom! Fikk nesten hjertet i halsen bare av å lese det, men det skyldes vel kanskje at jeg kjenner meg litt vel godt i igjen i det du beskriver... Da vi gikk på disse toppene for 5 år siden (i juli), returnerte vi ved å gå nesten rett sydover (ned mot Tverråbreen) etter å ha vært på østre Tverråtind på 2302 m. Vi gikk nok litt mot vest til vi fant en snøfylt renne som gikk nesten helt ned til Tverråbreen, og var nede i en fei. Men som vi alle vet, så gode er jo ikke snøforholdene idag. Kan heller ikke huske at vi ville hatt noen problemer med å gå på fjellet heller; det var bratt og mye ur. Nils

Det er nok under vurdering om hvorvidt veien inn til Snøheim skal forbli åpen for biltrafikk. Da jeg fikk kortet til bommen på veien mot Snøheim av vakta på Hjerkinn skytefelt, fylte jeg samtidig ut et spørreskjema angående nasjonalparken der. Et spørsmål gikk på om man syntes at veien inn til Snøheim skulle være åpen for biler, eller om folk skal fraktes inn med busser. Nils

Du har kanskje lest denne turbeskrivelsen fra fjellsportgruppa i HHT : http://www.hht.no/fjellsport/fjellposten/fp99-1nr.htm Der beskriver de turen Turtagrø-Maradalstind tur/retur. De brukte 14 timer på hele den turen. Selv går jeg med planer om bestigning av denne toppen, så hvis du får gjennomført turen, blir det spennende å høre hvordan det var. Nils

Ja, veien er egentlig stengt, men vi fikk låne nøkkel til bommen av militæret der oppe. De hadde 5 nøkler til utlån, og den fikk vi av vakta/i info-luka hvor bomavgiften for veien til Snøheim også betales. Jeg ringte Hjerkinn skytefelt og spurte på forhånd, og man kunne ikke reservere nøkkel, det var først til mølla... Bruk av veien forutsatte selvsagt at det ikke skulle være noen militær aktivitet der inne. Nils

Vi var på Tverrådalskyrkja en septemberdag for noen år siden da fjellet var dekket av nysnø, og vi hadde ingen brepassering. Utgangspunktet var Sota Sæter, og vi gikk inn Tverrådalen til vestsiden av fjellet. Vi holdt oss da øst for Austre Kollebreen til vi var rett nedenfor skaret mellom hovedtoppen (2088 m) og sørtoppen (2034 m). Herfra var det klyving bratt opp til skaret, veldig bratt noen steder, men ved å søke letteste vei opp gikk det rimelig greit selv med nysnø for oss. Sørryggen opp til toppen er luftig med litt klyving, men uproblematisk. Det blir mindre bratt hvis en holder seg nede i fjellsiden ved Austre Kollebreen og går lengre sør og opp i skaret sør for sørtoppen (2034 m). Da må man først over sørtoppen, før en begynner på ryggen mot store. Det var her vi kom ned etter å ha vært på toppen på 2018 m også. Nils

Med så gode værutsikter som det var sist helg, kunne vi ikke sitte hjemme å svette. Da var det bedre å svette i fjellet! Så da bar det nordover til Dovrefjell for å gå en litt lettere fjelltur denne gangen. Skredahøin på 2004 moh er jo egentlig mer en rusletur i forhold til mange andre 2000-metere. Vi kjørte inn til Maribu hvor det var folketomt. Kun en sykkel lå ved brua ovenfor Maribu, så vi regnet med å ikke møte mange fjellvandrere denne dagen. Vi rundet Flathø på sørsiden i strålende sol og skyfri himmel, tok oss god tid og brukte godt og vel 4 timer til topps på høyeste Skredahøin. Svært lite snø å se, så det ble bare steinrøysa ned igjen også. Returen la vi om nordsiden av Flathøi. På vei ned gikk vi nesten på en stor reinsdyrbukk som vi ikke oppdaget siden den sto bak en skrent. Den fikk det litt travelt da den oppdaget oss. Det som gjorde denne turen ekstra spennende var 3 møter med moskus. På kjøreturen opp til Maribu sto det en moskus midt i veien like nedenfor krysset hvor en tar av til Maribu. Da var det fram med kamerat å knipse i vei før den ruslet avgårde. Andre gang vi fikk se disse sjeldne dyra var i dalen sør for Maribu/øst for Flathøi, hvor det gikk 6 dyr i en flokk. Disse gikk og beitet noen hundre meter nedenfor oss. Og på kjøreturen ned igjen sto det plutselig 2 moskus midt i veien og slikket grusen. Vi spratt ut av bilen med kameraet igjen, og listet oss mot dem til vi var ca 30 meter unna. Da holdt det; vi hadde i bakhodet historiene om folk som har måttet løpe opp på en stor stein pga sinna moskus. Veldig moro å se disse dyra var det ihvertfall! Nils

Nå er det 10 år siden broren min og jeg var på vesle Galdhøpiggen, men så vidt jeg husker var turen opp relativt grei. Fra det nevnte skaret og opp ryggen hadde vi ingen problemer, og det er ikke lange biten som er litt utsatt. Det er som Morten nevner et lite punkt på 1-2 meter som må klyves. Da vi kom dit, husker jeg at jeg dyttet broren min i rumpa opp det punktet for å gjøre det lettest mulig siden vi var to. Stupet mot vest er imponerende (helt loddrett), men man må jo ikke titte ut hvis en ikke liker høyder noe særlig. Turen kan i høyeste grad anbefales. Dere vil nok ikke møte så veldig mange der, men kan fra 1. rad nyte utsikten mot storebror Galdhøpiggen og maurtua der oppe. God tur! Nils

Uff ja, senest på onsdag fikk vi føle ustabile steinrøyser på kroppen. På vei ned sørvestsiden på Sagtindan i Rondane måtte jeg kaste meg av et stort steinflak som begynte å seile med meg oppå. Resultatet ble litt skrubbsår på leggen. Heldigvis var det ikke så veldig bratt ned der, og steinen stoppet etter et par meter, men du skvetter jo til en del. Den så stabil og fin ut, men det var den vist ikke... Hele steinrøysa ned mot Verkilsdalsbotnen var skikkelig ustabil, og ved annethvert skritt rørte steinene seg. Vi var hele tiden bevisst på å gå ved siden av hverandre, og ikke etter hverandre. Det kan lønne seg! Nils

Nå var det gått over 14 dager siden forrige tur, så da var det på tide igjen. I Rondane så det ut til å bli fint vær denne onsdagen, og målet for dagen ble de 2 siste 2000-metrene jeg ikke hadde vært på i Rondane. Vi startet fra Spranget kl 0630 og ruslet oppover den lange slake bakken i retning Storsmeden. Skyfri himmel, bortsett fra noen tåkedotter som hadde festet seg i toppene vi var på vei mot. Vi regnet med at de ville løses opp når sola fikk skikkelig tak, og da vi var inne i Kaldbekkbotnen var de nesten vekk. Det som var litt foruroligende, var at de restene med skyer som var igjen, suste i stor fart nordover like over toppene. Det måtte jo bety kraftig vind i høyden . Og det fikk vi merke! Oppe på bandet vest for Storsmeden blåste det kraftig og kaldt. Med lue på begynte vi oppstigningen til Storsmeden, delvis på nordsiden av ryggen for å unngå den verste vinden. På toppen ble det naturlig nok en relativt kort stopp for bilder og beundring av utsikt. Nede på bandet igjen hadde vinden heldigvis løyet litt og blitt noe varmere også, og det gjorde absolutt ikke noe, siden vi nå skulle skrå over mot 1897-toppen og søreggen på Sagtindan. Istedenfor å følge ryggen vestover fra bandet og over fortoppen nord for Steet, skrådde vi rett mot ryggen sør for 1897-toppen. Det var ganske greit å gå der, og ryggen bort til 1897-toppen var luftig med noen lette klyvepunkter. Morro på sånne rygger! Fra 1897 gikk det fortsatt forholdsvis greit nedover til skaret mellom denne toppen og Sagtindan. Noen meter bortover ble imidlertid ryggen ganske smal, men uproblematisk og med gode tak. Vinden forsøkte heldigvis ikke å sette våre balansekunster på prøve heller. I bunnen av skaret så den videre vei langt vanskeligere ut. Meget bratt steg eggen til værs, men det så ut til å være en del gode tak oppover. Vi tenkte allikevel å prøve alternativet: Å gå til venstre og opp grusrenne. Litt nedenfor skaret til venstre var det satt opp en varde. Vi gikk til denne, og fikk øye på en ny varde på en rygg enda lenger fram, som vi gikk til. Videre fortsatte vi på skrå nedover til en grusrenne gikk bratt oppover. Denne renna syntes vi så veldig løs og grumsete ut, så vi lurte på det var den riktige. Fotspor i sanden gikk tydelig en annen vei: Noen meter opp på neste rygg til venstre for grusrenna. Vi gikk opp på denne ryggen, og herfra ble det grei klyving oppover. Det var bratt, men mange solide hyller å sette beina på og gripe tak i. Etterhvert ble det litt slakere, og vi skrådde mer nordover i retning toppen på Sagtindan. Vi satt en stund på Sagtindan og koste oss i solen, riktignok i le for vinden som kom og gikk. God utsikt til Jotunheimen og Dovrefjell, og det var merkelig lite snø å se. Skulle nesten tro det var tidlig september. Returen la vi mot sørvest og ned i Verkilsdalsbotnen. Steinrøysa ned sørvestsiden på Sagtindan var et slit å ta seg ned. Utrolig mye løs stein, og flere ganger begynte vi å seile på store flak. Nede i Verkilsdalsbotnen gikk vi sørover og forbi den vestlige utløperen av Steet, og opp igjen til bandet sørvest for Hoggbeitet (1805 m). Opp dit var det bratt og veldig løst noen meter. Fra dette bandet var det en lang transportetappe til bilen på Spranget, som vi ankom nesten 12 timer etter start. Nils

Hva med renna som går ned mot Bygdin mellom midtre og østre Torfinnstind? Altså parallelt med normalveien opp til østre. Nedenfra ser en tydelig denne renna, men jeg har aldri hørt om noen som har brukt den opp. Er vel kanskje fordi den ikke er farbar, eller langt vanskeligere enn normalveien?? Nils

Interessant turreferat og veldig mange bra bilder Kim! For oss som ennå har denne turen tilgode, ser det virkelig ut som vi har noe å se fram til. Spesielt interessant å se Patchells sva, som jeg aldri har sett et skikkelig bilde av. Også V-skarets bunn var morsomt å se ovenfra. Meget bra! Nils

Ja det var mange flotte bilder fra Jervvasstind! Vi var jo rimelig heldige med været igår. Perfekt dag for en sånn stortopp. Synd at snøforholdene ned mot Jervvasskardet var så dårlige. Bare 10 cm snø oppå blåisen allerede. Da er den veien temmelig håpløs uten sikringsutstyr ja. Så på kartet hvor du hadde tegnet inn ruta, og dere hadde visst gått nøyaktig samme vei som jeg har i planene. Nils

At dette skulle bli en krevende tur var vi forberedt på. Som dagsturprosjekt er toppen en av de mer utilgjengelige. Med start fra Vetti blir det mange høydemeter, og i tillegg er det en drøy mil å gå i avstand. Fra Hjelle til Vetti syklet vi, og det anbefales. Skal si det var utrolig godt å ha syklene stående på Vetti når knær og bein verket på vei ned igjen. Vi startet fra Vetti kl 0640 og gikk stien mot Vettisfossen en bit, før vi gikk over Utla på hengebro. Stien opp mot hytta i Stølsmaradalen er meget bratt og oppover er det av og til vanskelig å se hvor den går. Det er tydelig at den ikke er av de mest trafikkerte, da den nesten var gjenngrodd noen steder. Været skulle bli strålende etterhvert, men foreløpig var det overskyet, og takk og pris for det. Det var allerede ganske varmt og svetten silte i stigningen her, og hva hvis sola hadde stekt i tillegg? Framme ved hytta i Stølsmaradalen ble vi meget positivt overrasket over hvor flott denne hytta ligger til. Fra hytta gikk vi litt videre på stien mot Snørestødet til vi var på ca 1100 meters høyde. Vi hadde lest at man ikke skulle ta av stien mot Midtmaradalsryggen for tidlig pga tett kratt, så det ble veldig lett terreng mot Midtmaradalsryggen når vi gikk så høyt før vi tok av. Nå avanserte vi raskt mot høyde 1749 hvor vi nøt utsikten til ville Hurrung-tinder. Her ble vi nesten litt bekymret når vi så på ryggen opp mot toppen på 1958 moh. Den virket bratt, men skulle ikke by på problemer allikevel. Lett klyving oppover, men et par ganger måtte vi gå litt til venstre for selve ryggen pga av store blokker som sperret den direkte veien. Vel oppe, var det plutselig veldig kort igjen til vesle og store Midtmaradalstind. Opp mot vesle Midtmaradalstind (2017 m) var det grei klyving. Småbratt noen steder, men mange valgmuligheter oppover. Det var godt å nå dagens første 2000-meter etter å ha slitt i timesvis fra dype Utladalen. Nå var det ikke mange metrene igjen til store Midtmaradalstind (2056 m), men vi hadde lest at en direkte passasje av eggen mot denne kunne føles luftig og at man istedet kunne slippe seg litt ned i vestsiden for så å komme opp på ryggen igjen nærmere store. Vi prøvde nå allikevel å følge eggen direkte, og at den kan føles luftig stemte ihvertfall i starten like etter nedstigningen fra vesle Midtmaradalstind. Her var det store steinblokker som ga lite fotfeste og tak, så det ble litt mer spennende enn vi hadde forventet. Eggen videre var luftig men grei opp mot store. 8 timer etter start fra Vetti, satt vi endelig på store Midtmaradalstind og nøt utsikten til alle kanter i stekende sol og (nesten) skyfri himmel. Her er det panoramautsikt til Storen, Skagastølstinder, Sentraltind, Styggedalstind og Jervvasstind. Det var absolutt verdt slitet! Men ned igjen måtte vi jo. Vi skulle begge på jobb i Oslo dagen etterpå, og klokka var allerede blitt 16, så vi ante allerede at det ble sent før vi var hjemme. Heldigvis lå det igjen noen store snøfonner som var en fryd å gå på ned igjen, og særlig var fonna som ligger sør for høyde 1749 lang og behagelig. Etter å ha kjempet oss ned bratta mot Utla og slitt oss opp bakken til Vetti igjen, kunne vi trille ned til bilen på Hjelle 14 timer etter vi startet. Nils

Hei! Var på et par av toppene på Surtningssui lør. 5. juli. Det er lite snø i området nå, veldig lite. På turen vår savnet vi faktisk snøfonner å ake på ned igjen. Nils

Jeg bodde noen år i Oslo, men flyttet til Nittedal, som ikke akkurat er store forskjellen. Så jeg har også lurt litt på det der. Har sittet å regnet ut i NAF-boka, men det er en stund siden, så jeg husker ikke avstander. Det jeg har gjort hvis jeg skal til Lom, er at jeg som regel har kjørt E6 gjennom Gudbrandsdalen via Otta. Oslo-Lom er ca 36 mil mener jeg, ved å kjøre E6. Hva avstanden er over Valdresflya ved å kjøre E16 til Fagernes, vet jeg ikke. Bortsett fra noen 60-soner midt i Gurdbrandsdalen, er veien der fin og rask å kjøre hvis man kjører utenom den verste trafikken. Når jeg har kjørt til Leirvassbu har jeg også brukt E6 gjennom Gudbrandsdalen. Den andre veien om Øvre Årdal har jeg aldri prøvd helt til Leirvassbu faktisk. Veien om Øvre Årdal bruker jeg hvis jeg skal til Hurrungane. Strekningen Årdal-Turtagrø er ikke direkte rask akkurat, derfor prøver jeg å unngå den. Men den har blitt bedre de siste årene; var noe utbedringer på gang ifjor også. Nils

Ja det var dette med forpliktelser vet du. For min del føler jeg at de ofte krasjer med finværet. Men jeg kommer til fjells så ofte jeg kan, selv om det aldri blir nok. God tur til Jervvasstind og Styggedalstind! Dit skal jeg snart også! Nils

Ja det er jeg også spent på! Skal si jeg er misunnelig... Nils

Store Smørstabbtind er en av de enkleste toppene å bestige i området. Den krever ikke brepassering og er veldig grei fra nord. Flott topp og utsikt! Dere skal vel også gå på breene, og da åpner mulighetene seg for andre topper som Storebjørn og Veslebjørn, som er enkle fra skaret som ligger mellom de. Saksa kan også anbefales, men den er brattere. Jeg har nesten bare vært der på vårskiturer i mai, så hvordan breene er å gå på om sommeren har jeg mindre erfaring med. Har ikke teltet i området, men jeg har sett telt øverst på Leirbreen (opp mot Saksa og Veslebjørn). Nils

Jeg kan også underskrive på at nordøst-ryggen opp på Munken fra Leirungsdalen er grei klyvetur for en så erfaren tinderangler som deg Kim! For min del gikk jeg der en kald september-dag og hadde litt nysnø også. Fin og luftig rygg. Nils

Jeg gikk ruta som Kim skrev om i forrige innlegg; opp på vestsiden. Eneste forskjellen for oss var at vi gikk slik at vi kom opp i skaret mellom store og søre Tverrådalskyrkja. Der er det litt brattere enn sør for søre Tverrådalskyrkja. Vi gikk der midt i september for 3 år siden og hadde nysnø opp den bratte fjellsiden, men ved å ta hendene litt i bruk og gå litt sikksakk oppover, hadde vi ikke noe problemer m/å komme opp. På tørt sommerføre er det jo langt enklere. Du slipper altså brepassering ved å gå opp på vestsiden, og kan fint gåes alene. Nils

Enig med Morten i at svaet/nordsiden på store Austabotntind nok er lettere uten snø og at det er relativt lett på tørt fjell. Ved en utglidning der er det kjekt med vinger... Jeg kan heller ikke skjønne at det er bart der allerede; det pleier jo å ligge en fonn der det meste av sommeren. Selv var jeg der 21. september 1996, og til og med da lå det igjen en liten rest (mener jeg??). Rutebeskrivelser jeg har lest nevner også at det bør sikres der ved snø, men behovet for sikring er jo forskjellig. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr. Nils

Ja, og særlig ned igjen er snøen en kjempefordel. Du sparer knærne en god del ved å rutsje ned fonnene. Men aketurene bør så absolutt være kontrollerte ja! Når det gjelder ruta opp til Knutsholstind, ligger det ofte igjen en lang fonn fra enden av Svartdalen og ned mot Gjendebu. Den har vi benyttet et par ganger og er passe bratt til at man kan stå på støvlene å surfe ned. Da vi var der tidlig i juli 1997 var den fonna fin og lang.

Ja det er nok en viss mulighet for det. Var ikke overfylt med biler på parkeringsplassen ved Spranget akkurat.

Hei! Var på store Knutsholstind 5. juli 1997, og dengang gikk vi litt på snø i Svartdalen, men den var fast og fin å gå på. Fra Svartdalen gikk vi på skrå mot skaret mellom store og vesle Knutsholstind ved å følge den tydelige grusrenna opp. Her måtte vi krysse et par småbratte snøfonner som ikke ga oss noe problem. Vel oppe på ryggen var det tørt, og sørryggen opp til topps var en fryd å klyve/klatre opp. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr, og folk som liker seg i høyden burde ikke trenge det under fine forhold. Ned igjen gikk vi stort sett samme vei. Det lå noen snøflekker igjen i vestflanken på store Knutsholstind, og hvorvidt disse lå "i veien" for den delvis vardete ruta opp fra Svartdalen, som er en alternativ rute, vet jeg ikke. Vi fant aldri den veien (uten at vi undersøkte så veldig nøye), og dessuten hørtes sørryggen mer spennende ut og ikke minst så den tørrere ut. Sist vinter var det jo lite snø i området, så det bør ikke være noe problem å bestige store Knutsholstind i den perioden dere ønsker, men det kan jo været fort gjøre noe med... Nils