Nils

Etter overnatting i Otta, kjørte vi den siste biten mot Spiterstulen lørdag morgen. Det var en typisk høstmorgen, med morgentåke nede i dalen. Da vi kjørte oppover dalen lettet heldigvis tåka, først delvis, så litt ovenfor Lom, i Bøverdalen, ble til slutt himmelen knall blå. Høsten var nå på sitt vakreste, med helt fantastiske farger og nysnø på fjellene. Vi parkerte bilen 1 km nord for Spiterstulen og kulda nærmest beit i ansiktet da vi åpnet bildøren. Er ikke helt vant til kulda nå etter den gode sommeren. Vi trasket oppover blant gule bjørketrær og rød lyng til vi var på stien som går mellom Spiterstulen og Glitterheim. Ennå hadde ikke sola nådd Spiterstulen og denne siden av Visdalen, så bakken var fortsatt hvit av rim. Da vi var kommet opp i ca 1440 meters høyde og kom til stedet hvor stien deler seg, fikk vi øyet på dagens mål: Ryggehø på 2142 moh, badet i sol og med et tynt lag nysnø over ca 1700 m. Herfra så det langt ut, men terrenget er utrolig lettgått på Skautflye så kilometrene går fort unna. Nå begynte sola og varme, og rimlaget smeltet fort i solsiden. Det hadde faktisk kommet en cm eller to med nysnø på Skautflye også (i ca 1500 meters høyde), men den smeltet raskt og snart var det helt bart. Her ble det utrolig nok så god temperatur at vi nesten savnet shortsen. Istedet ble vi nødt til å brette opp buksa og gå i t-skjorta. Det er ikke hvert år man kan det 20. september i denne høyden! Vi fulgte stien mot Glitterheim til vi var i litt over 1600 meters høyde. Så bar det opp den veldig slake og fine vestryggen på Ryggehø. Fortsatt var det veldig lettgått, men i 2000 meters høyde lå det nå nysnø nesten overalt, om enn bare i et lag på 2-3 cm. Men det er nok til å gjøre steinene langt mer glatte. Like før toppen smalnet ryggen av en del, og selve toppunktet er overraskende luftig. Herlig å sitte i denne høyden i sånt vær! Lufta er så vanvittig klar og utsikten så vid. Glittertind ruver selvsagt stort i nord, og den var nå kritthvit langt nedover. En del mennesker kunne jeg også se der oppe. Vi gikk samme vei ned igjen, og på vei nedover begynte det nå å blåse litt. Da blir det fort kaldere, særlig på denne tiden av året. På toppen av Galdhøpiggen kunne vi faktisk se litt snøføyke, så der oppe måtte vinden ta litt nå, men himmelen var fortsatt helt klar. Det var med et snev av vemod vi trasket nedover Skautflye med retning Spiterstulen, vel vitende om at dette kunne være siste fottur i år. Værutsiktene fremover var preget av vind og nedbør, og da som snø i fjellet. Men det må en vel regne med så langt ut i september. De siste høydemetrene nedover bjørkelia i Visdalen gikk fort unna, men vi tok oss allikevel tid til å nyte fargene og ta litt bilder. Vi ankom bilen 7 timer etter start (4 timer opp, 3 ned). Hjem igjen valgte vi å kjøre over Valdresflya for å få mer høstfarger, og det fikk vi i rikelige mengder! En praktfull dag ble mørklagt da vi kjørte nedover i Valdres. Nils

Vi fant den kloppen Kim beskriver ganske enkelt; den er like ved Gamelsætre. Så tok vi sikte på breen som ligger på nordøstsiden av Styggehøe, oppunder 2180. Vi fulgte bekken som kommer fra denne breen til vi var ved foten av breen, og hadde egentlig tenkt å ta letteste vei først litt sydover (hvor høydekurvene har størst avstand) og så følge det slakere partiet opp mot 2180. Men iveren etter å få litt spenning tok overhånd, så vi skrådde nesten rett mot 2180 fra enden av breen og fikk en langt brattere oppstigning. Vi kom da under snøskavlen som en så tydelig ser fra Spiterstulen, en snøskavel som går nesten hele veien opp til 2180. Oppunder denne skavlen (omtrent på 2050 meters høyde) var det noen bratte sva som vi traverserte, og delvis fulgte vi foten av skavlen litt oppover. Snøen var steinhard (det var 12. sept.), så vi lette litt før vi fant et sted vi klarte å komme opp på snøfonna. Vi fikk ihvertfall spenningen vi var ute etter , men denne veien er ikke å anbefale såsant du vil risikere å gå deg fast. Ryggen som går på nordsiden av breen har jeg lest er et alternativ. Vi vurderte denne, men det virket så bratt helt øverst og med nysnø fristet det ikke. Det letteste fra foten av breen, er helt klart å gå noen hundre meter sydover til du er på ryggen som leder opp til det slakere partiet sørøst for 2180. Ned igjen fulgte vi også nordsiden av Bukkeholsbekken og slapp dermed å gå samme vei opp og ned. Nils

Sterke naturopplevelser ja. Noe av det jeg husker best er: * Da vi ruslet ned fra toppen av Surtningssui Ø-1 (2302 moh) og stillheten plutselig ble avbrutt av kraftige vingeslag. En kongeørn fløy bare noen meter foran oss , et mektig syn! * Den eneste gangen jeg til nå har måttet dra opp kompasset på en tur for å finne rett vei var på Nautgardstind i slutten av august for 11 år siden. Over 2100 meter var det 30 cm nysnø og i tillegg hadde vi tett tåke. Du føler deg litt "lost" når det eneste du ser er bakken rett under deg. Der måtte vi ta ut kompasskurs for å sikte ut riktig retning. * Første gang vi var på Glittertind, en skitur i mai. Lavt skydekke dekket toppen av og til, men vi satset på at det holdt seg unna da vi var på toppen. Men dengang ei! Ved 2300 meters høyde kom tunge skyer drivende inn og vinden økte på, og da vi nærmet oss toppen begynte det i tillegg å snø. Ikke spesielt trivelig når det ble vanskelig å se hvor langt mot nord vi kunne gå, hvor sluttet snøskavlen? Vi listet oss ihvertfall til toppunktet (tror vi), hvor vi heiste det norske flagget i kuling, snøvær og tåke. Full pakke m.a.o! * Eller da vi trasket ned fra store Austabotntind i slutten av september og fikk et helt utrolig nydelig lys da solen gikk ned i vest. Alt ble knallgult, vi kastet lange skygger tilbake mot Austabotntind som etterhvert forsvant i en tåkedott som klynget seg rundt toppen. Flere opplevelser dukker opp, men det er noe av det som dukker først opp i mengden av storslåtte naturopplevelser jeg har opplevd. Nils

Nei, for all del, toppen behøver absolutt ikke være over 2000 meter. Selv har jeg vært på mange topper under den grensen som har vært minnerike turer og flotte naturopplevelser. Antall høydemeter og bratthet har heller ingen betydning for om det er en topptur for meg. Aller helst vil jeg ha færrest mulig høydemeter; det er vel derfor jeg startet på Juvasshytta når jeg var på vesle Galdhøpiggen og ikke startet på Elveseter nede i Bøverdalen. Siri, din tur til Gulberget er absolutt en topptur. Akkurat som mine turer til topper på Østlandet på ca 300 meter. Men jeg legger ikke skjul på at mange av 2000-metertoppene har gitt meg størst toppturfølelse. Nils

Ja, unngå helst brevann. Etter å ha vandret på Smørstabbreen for 2 uker siden, kommer ihvertfall jeg for evig og alltid til å aldri drikke brevann (noe jeg har unngått til nå også). Hundrevis av døde lemen lå strødd rundt på breen og råtnet, så noe ren kilde er ikke breene akkurat. Det tryggeste er nok å drikke fra små putrebekker som kommer fra ingensteds, som f.eks. ut fra fjellet. Ellers kan du stort sett drikke trygt fra bekker og elver som renner nedover fjellsidene. Det har jeg gjort i mange år, og har aldri hatt magetrøbbel av det. Nils

Ser jeg fram til skisesongen? Både ja og nei. Nei fordi jeg akkurat nå ønsker at snøen kan holde seg unna litt til så jeg får meg en fottur til eller to. Vinteren er lang nok som den er. Ja fordi jeg virkelig ser fram til vårskiturene. Det å suse nedover slake fjellsider i urørt snø er vanvittig herlig! Og så kan man tilbakelegge mye større avstander på ski enn til fots, og ikke er det så belastende på beina heller. Første skitur pleier vel å bli sånn rundt månedskiftet nov/des. Men de virkelige storslåtte skiturene til fjells er for meg fra mars og utover til fottursesongen starter. Er ikke spesielt glad i kulde, og liker å vente til sola begynner å varme på mine kinn. På det mørkeste (nov-jan) går jeg skiturer i skog og mark for å lade opp til vårskiturene. Nils

Jeg har gått litt av den strekningen Tom. Opp på Styggehø og til Bukkeholstind NØ på 2011 m. På toppen av Styggehø (2213 moh) hadde vi tåke og 10 cm nysnø, så altså ikke topp forhold for oss (vi var der 12. september 2001). Ryggen videre mot Bukkeholstind NØ ga oss litt mer plunder enn vi hadde regnet med. Vi trodde det bare var å vandre nedover ryggen, men et sted ihvertfall, måtte vi ned i sørsiden noen meter for å unngå et litt ekkelt punkt. Men husk, vi hadde nysnø og ville ikke leke Bambi på isen på et såpass bratt sted. Dette var like nedenfor toppen av Styggehø. Videre mot 2011 var det helt greit. Videre mot Bukkeholstind 2149 kan jeg ikke uttale meg om; vi snudde på 2011 pga av tidsnød og ruslet i kanten av Bukkeholsbreen ned til Visdalen igjen. Men strekningen Styggehø og til 2011 bør ikke stoppe deg ihvertfall! Nils

Tom: Jeg kjøpte stavene nettopp fordi jeg av og til fikk vondt i høyre kne, på baksiden. Noen ganger når jeg hadde gått litt vel fort og hardt kunne jeg bli litt stiv i knærne etterpå også. Etter at jeg kjøpte stavene, har jeg nesten ikke hatt vondt i knærne etter fjellturer og har altså merket en klar forbedring. Noen ganger har jeg faktisk vært mer stiv i skuldrer og armer enn i beina. Som Kjell-Erik beskriver i forrige innlegg, bruker jeg også stavene ved å senke meg ned og avlaste støtene når jeg går nedover. Kommer jeg til en avsats med en høyde på 50-100 cm, setter jeg stavene på bakken nedenfor avsatsen og senker meg ned istedet for å hoppe ned og la knærne og beina ta hele støtet. Og når jeg går nedover en steinrøys og tråkker på steiner som tipper over, henter jeg meg fint inn igjen ved å bruke stavene som støtte. Ja, det er litt uvant til å begynne med, men øvelse gjør mester . Jeg syntes også det virket litt komisk å gå med staver om sommeren, men fant fort ut at fordelene overgikk ulempene. Da fikk det heller se litt rart ut. Kjell-Erik: Fint å høre at Leki Makalu lever i beste velgående! Og at de er å få til en langt hyggeligere pris enn jeg ga. Nils

Jeg har staver av merket Leki Makalu som jeg kjøpte på Skandinavisk Høyfjellsutstyr i 1997 (eller var det 1996). Uansett, de har vært med på mye juling og har vært utrolig sterke. Når jeg snart må kjøpe nye, håper jeg virkelig jeg finner det merket igjen, men jeg har ikke sett de samme siden jeg kjøpte de. Når det gjelder støtdemping (som jeg ikke har på mine), så har en kamerat av meg prøvd det. Han hadde først uten demping, og prøvde så noen med demping. Dempingen syntes han var så ubehagelig at han gikk tilbake til staver uten. Han snakket også om å miste følelsen med underlaget. Lønner seg å sjekke priser ja. Mine staver kostet 500 pr stk i 1997, noe som er veldig mye, men Skandinavisk er jo ikke det billigste stedet å handle akkurat da. Du får nå et par staver for 200-300 kroner, men om kvaliteten øker med prislappen vet jeg ikke. Har kun hatt et par så langt. Nils

Ja det må jeg si, opp på Bukkehø etter å (nesten) vært på Ymelstind først . Imponerende Trond! Jeg kjenner igjen beskrivelsen av Ymelstind, siden jeg selv var der på en tørr og fin sommerdag i 2000. Da var de nevnte hammerene langt enklere å forsere, og jeg kom forholdsvis enkelt opp på toppen. Snø og is øker vanskeligheten betraktelig gitt! Forresten var ryggen bort til Storgjuvtind ikke helt uproblematisk. Jeg møtte også der en hammer som krevde litt klyving. Så vidt jeg husker, var den nesten mer komplisert enn hammerene opp til Ymelstind. Men hammeren opp til Storgjuvtind kan omgås i vestsiden, men jeg skal nå helst følge ryggen direkte jeg. Det er nå litt mer spennende . Lykke til neste gang ihvertfall! Nils

Jeg har gått deler av den runden, bl.a. de vestre Memurutindan i ett. Dvs fra Memurutind V-1 (2280 moh) og til V-6 (2049 moh). Vi kom opp fra Heillstugubreen og gikk rett opp på Memurutind V-1 og fulgte ryggen over alle toppene til 2049 moh. Problemene på den ruta er først og fremst mellom toppene 2238 og 2243. Der er det en meget bratt hammer på nordsiden av 2243 som krever klatring, men den kan omgåes i vestsiden. Vi klatret imidlertid rett opp og hadde i tillegg litt nysnø. Det er vel ikke akkurat å anbefale, for det ble litt for spennende. Hadde helt sikkert vært enklere på tørt føre. Vi hadde ikke sikringsutstyr på turen, så nå i ettertid hadde jeg nok gått omveien i vestsiden. Videre sørøstover var det plankekjøring til Memurutind V-5 (2140 moh). Sørøstover fra denne mot V-6 (2049 moh) ble det adskillig smalere og luftigere. Mer luftig enn vi hadde trodd, og nedover fra 2140 ble det klyving i sakte tempo, men sikring følte vi aldri behov for. Nedenfor det bratteste fulgte vi kanten av en stor snøfonn bort til 2049. Velger dere enkleste vei på denne biten, skal det ikke være nødvendig med sikring. Når det gjelder resten av rundturen du sikter til, har jeg også gått den korte biten mellom de østre Memurutindene på 2301 og 2151. Der gikk jeg øst for austre Memurubreen til jeg var omtrent rett sør for 2151. Så kløv jeg rett opp på denne, og fulgte ryggen opp på Ø-1 på 2301 moh. Denne biten har kun lett klyving og bør ikke by på problemer. Det er utvilsomt en storslått tur du planlegger. Nils

Første 2000-meter for meg var Rasletind i 1984. Da var jeg 14 år. Så gikk det noen år før jeg virkelig ble bitt av basillen i 1992. Siste topp: Stølsmaradalstind (2026 moh), 31.08.2003. Totalt: Drøyt 270 topper. Nils

Jeg gikk Sagtinden fra sør 30. juli nå i år, og du kan lese turreferat under "Turrapporter": https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=290 Følger du enkleste vei som vi gjorde, skal det ikke være nødvendig med sikringsmidler. Vi hadde ikke med noe sikringsutstyr. Vil du derimot følge eggen direkte, kan det være kjekt med litt sikringsutstyr, ihvertfall nå som det kan ha kommet nysnø. Direkteruta opp eggen virket veldig bratt og luftig. Nils

Stemmer det Line. Du møter en bom ca 1 km før Snøheim, hvor grensa for Hjerkinn skytefelt går. Der må du pent sette igjen bilen. Nils

Sist helg var jeg på Smørstabbreen, og da var alle tindene jeg kunne se derfra helt snøfrie, bl.a store Smørstabbtind og øvrige topper rundt breen, Fanaråken, Tverrådalskyrkja og Hestbrepiggane. Tror ikke det har kommet nysnø i mellomtiden. Du kan bl.a. gå inn på hjemmesiden til Turtagrø og se webkamera mot Skagastølstindane (det er for tiden uskarpt bilde), og der ser det bra ut: http://home.loopme.com/turtagro/sites/turtagro/webkamera.cfm Nysnøen som kom i august har nok stort sett smeltet bort. Nils

Nesten godt å høre at flere har slitt med overbelastningsskader i knærne, og at jeg ikke er alene om det. Det er vel forsåvidt ikke så merkelig at knærne blir litt sinna på en fjelltur; de får en del juling iløpet av en dag. Det første året jeg begynte å gå mye i fjellet, avsluttet jeg sommersesongen med en litt for kjapp tur til Nautgardstind fra Sjoadalen. Selve turen gikk veldig bra, og ned igjen småjogget vi da alt føltes så vel. Men det var det nok ikke! 2-3 dager etter turen begynte en smerte å komme fra begge knærne. Værst var det om morgenen, da knærne liksom hadde stivnet til. Klarte knapt å gå rett etter at jeg hadde stått opp, men det løste seg litt opp utpå dagen. Hele kneskålen var øm å ta på, og knærne var hovne. Dette pågikk i ca 1 måned, så avtok det sakte og ble helt borte til jeg noen måneder senere turte å begynne med trening igjen. Da var det tilbake. Så jeg holdt meg helt i ro den vinteren, og heldigvis har jeg ikke kjent noe til det senere. Men noen år etterpå, i 1995, fikk jeg også det som Tom nevner i et innlegg: vondt i en sene bak kneet (høyrekneet for meg også). En skikkelig stikkende smerte som kom i nedoverbakke og hver gang jeg bøyde kneet. Dette kom av og til tilbake på senere turer, men hyppigheten har avtatt. Nå går det heldigvis stort sett bra , og det er mye takket være vandrerstavene jeg begynte å bruke for noen år siden. De har hjulpet veldig mye. Tar med tipset om Ibux. Skulle jeg få problemer igjen, skal jeg prøve det. Nils

Jeg har krysset Storbreagrovi ved 2 anledninger selv, og det er som dere er inne på, lettest et stykke ned i elva, ikke så langt fra brua en går over ved bilveien. Da jeg var på Jervefonni sept. 1994, var nok vannføringen liten, for da gikk det veldig greit. I juli 1998 besteg vi Skagsnebb (2003 moh) og krysset elva like ovenfor brua (husker ikke nøyaktig hvor). Det var jo en regnværssommer, så vannføringen var ganske stor, men vi kom over et sted ved å hoppe fra stein til stein. Nils

Jeg har også besteget Storgrovtind fra nord (fra Storgrovhø). Det er greit til hammeren ja, men der fikk vi også litt problemer. Vi hadde ikke med tau, så det å klatre rett ned hammeren ville jeg helst unngå. Derfor søkte jeg litt ned i vestsiden på ryggen, og der fant jeg en noen hyller jeg kløv på og kom omtrent til laveste punkt i skaret, rett under den bratte hammeren. Det var såpass luftig at kameraten min valgte å bli igjen der. Mange gode tak, men temmelig bratt. Fra skaret var det lett videre til Storgrovtind. Tilbake klatret jeg rett opp hammeren. Det var, som så veldig ofte, lettere opp når du får litt mer oversikt. Ikke spesielt vanskelig opp så vidt jeg husker, mange tak til fingrene, og det dreier seg kun om noen få meter. Den vertikale biten mener jeg kun var ca 3 meter. Husker at kameraten min sto på toppen å dro meg opp den siste biten. Men det kan være greit å ta med en taustump i tilfelle, så kan dere rappellere ned. Det forenkler turen en del. Klyvingen jeg holdt på med i vestsiden for å unngå hammeren ned, følte jeg gikk rimelig greit, men dere kan jo oppleve det helt anderledes. Nils

Til tross for en heller kald og litt ustabil værmelding, med varsel om snøbyger og nordavind, ville vi ta en topptur igjen. Jeg ble lettere skremt da jeg kom kjørende opp i Valdres og så fjellene rundt Vang i Vestre Slidre. Nysnø helt ned i 1100 meters høyde! Men lettelsen ble stor da jeg ankom Tyin, for innover i Jotunheimen var det stort sett bart. Jeg plukket opp en kamerat på Eidsbugarden, og sammen kjørte vi til Øvre Årdal og opp veien mot Turtagrø til vi var ved Murane i ca 1000 meters høyde. Her var Austanbotntindane badet i sol og helt fri for nysnø, men vinden var isende kald. Vi skulle nå til Stølsmaradalstind, som så vidt stikker opp til høyre for Austanbotntindane sett fra veien ved Murane. Vi fulgte det som nok er den vanlige sommerruta: Inn i Austanbotnen, over Gravdalsbandet, så holdt vi høyden i vestsiden av dalen og passerte vest for høyde 1414. Her er store Austanbotntind utrolig mektig; du får nesten kink i nakken av å se opp mot toppen. Vi krysset dalen og fulgte ei renne som går sørøstover og nesten opp til den brede ryggen som til slutt leder opp til toppen. På avstand så det noe bratt ut nederst, fra dalen og opp til den brede ryggen, men renna dukket opp når vi var ved høyde 1414 og gjorde oppstigningen enkel. Ikke en snøfonn igjen noe sted, så her ble det steinur både opp og ned. Solen skinte store deler av turen opp, men fra toppen så vi byger i nesten alle retninger, så vi fryktet at vi ikke ville slippe unna nedbør. Og det fikk vi rett i. Da vi var nede i dalen igjen, ble det vår tur. En tett snøbyge slo inn fra nord og tvang fram litt tettere klær. Etter hvert gikk det mer over til regn, og hele veien tilbake til bilen gikk vi stort sett med regntøyet på mens bygene kom og gikk. Uansett ble det en nydelig tur som ga oss litt smak av høst. Nils

Etter å ha fartet i fjellheimen en del år, er det klart det er enkelte topper som skiller seg ut som skikkelige kremtopper og som blir en favoritt. Blant de jeg selv har vært på og som umiddelbart dukker opp som de mest estetiske toppene, er: * Store Austanbotntind * Store Knutsholstind * Urdanostind (sett fra sør) * Store Heillstugutind * Store Ringstind * Falketind * Store Skagastølstind Disse toppene var det for meg ekstra stort å nå og de kommer jeg helt sikkert til å besøke flere ganger. Jeg kjenner igjen følelsen du beskriver Tom om hvordan det er å nå kremtoppene. Den er herlig! Nils

Jeg vil også fremheve Heillstugutindane. Denne ryggen er morsom og spennende, og du beveger deg høyt oppe sentralt i Jotunheimen. Andre ryggtraverser som sitter godt i minnet, er: * Urdanostindane, fra sørtoppen og opp til store * Dyrhaugstindane inkludert nordre Midtmaradalstind * Bukkeholstindane, fra nord for Bukkehø (2100 moh) og helt til Bukkeholstind SØ-2 (2058 moh). En drøss med 2000-metere på rad og rekke. Og Tom, Urdadalstindane er også en innholdsrik ryggtravers som jeg satte stor pris på. Passe luftig og smalt med småutfordringer underveis.

Enig Kim, man går glipp av mange strålende turer hvis en kun går etter 30-meterlista. Selv gikk jeg ens lange ærend kun for å komme opp på Munken (2100 moh), som jeg manglet på Kalvehøgdi. Og den er kanskje ikke en 10-meter engang...? Men det ble likefullt en nydelig høsttur og avslutning på tursesongen det året. Møtte engang en i fjellet som jeg kom i prat med, og da jeg fortalte at jeg gikk på topper med mindre primærfaktor enn 30 meter, nærmest lo han. "Nei, det er ikke topper", sa han. Vel, jeg har nå vært på mange topper med mindre primærfaktor enn 30 m. som har vært større opplevelse enn de med mer i pf. F.eks Storgrovtind (2210 moh, primærfaktor 15 m) var flottere enn Galdhøi (2283 moh, pf 91 m). Men jeg vil si at en som har besteget alle 2000-meterne på lista med 30 i primærfaktor, også kan si at han/hun har vært på alle topper i Norge over 2000 meter. Hver enkelt får følge den lista man føler er naturlig, men bruker man mer i pf enn 30 meter vil jeg nok påstå at en del viktige topper blir utelatt. Jeg bruker både 30-lista og 10-meterlista til Røyne og legger til de mest "vesentlige" manglene. Nils

Hei! Jeg og en kamerat gikk opp der for noen år siden da vi besteg Nautgardsoksla i slutten av august. Vi parkerte bilen ved Stallhytta mener jeg, omtrent der veien går veldig nærme Veoelva. Der greide vi uten store problemer å krysse elva ved å hoppe på steiner; det var liten vannføring dengang. Vet ikke hvordan det er ved Storkroken, men elva renner jo sakte i det området også, så det er nok mulig å vasse også. Greit å gå innover dalen, og vi tok sikte på ryggen som går opp til Nautgardsoksla mellom de to breene. Det gikk helt uten problemer, kun en ganske bratt steinrøys. Mener å huske at vi var nedi med hendene noen få ganger, mest for å støtte oss da det var litt løst noen steder. Men det er det jo ofte i sånt terreng. Vi hadde forøvrig tørre og fine forhold. Ha en god tur! Nils

Nei, slutt for all del ikke å fortelle om turene dine Morten! Det er interessant lesning. Jeg har selv gått en del turer der jeg har gått kortere deler på bre uten sikring. Noen ganger på toppen av breene hvor de har vært paddeflate, eller så vidt innom kanten av breen på vei ned da det har lettet nedfarten betraktelig. Jeg har selvsagt vurdert breen nøye på forhånd for å se etter sprekkfare. Og mange av de korte brekryssningene jeg har foretatt mener jeg også ikke har vært forbundet med større fare enn det å gå ned bratte steinrøyser eller balansering på utsatte egger. Går man alene i fjellet, noe jeg har gjort noen ganger også, ligger du litt tynt an hvis du faller stygt i en steinrøys og brekker beinet en sen septemberkveld. Alt som er tegnet inn som bre på kartet behøver ikke å være farlig å bevege seg på uansett. Men veldig ofte bør man selvsagt sikre, det er jeg helt enig i. Så jeg har gått lignende turer som deg Morten, og er veldig enig i det du skriver. Nils

Vi besøkte de 2 toppene i juli 2002 på tørt og fint føre. Svaene fra Ø-2 var da tørre og vi kom forholdsvis greit til skaret mot hammeren som leder opp til Ø-1. Egentlig var eggen vestover fra Ø-2 litt værre enn vi hadde trodd... Hammeren opp fra skaret mot Ø-1 rundet vi litt på venstre side (sørsiden), og kløv/småklatret opp noen meter til jeg var oppe på hammeren. Kameraten min, som har vært med på veldig mange turer, valgte å avstå fra den luftige passasjen. Den hammeren var også noe mer komplisert enn jeg hadde regnet med, men det er mulig jeg ikke fant letteste vei... Vi prøvde rett på først, men det virket litt ekkelt, derfor rundet vi på sørsiden. Forøvrig var Ø-2 en morsom og luftig topp Nils