Nils

Lørdag 31.07.2004: Fondsbu-Mjølkedalspiggan-Sagi-Olavsbu Tidlig lørdag morgen ankom vi Fondsbu etter overnatting i Vang i Valdres. Vel vitende om at turen vi hadde planlagt kom til å ta hele dagen, var vi 3 stk som la i vei fra Fondsbu kl 0630. Første del gikk på stien Fondsbu-Olavsbu, til vi var ved nordenden av store Mjølkedalsvatnet. Der forlot vi stien og fulgte nordbredden av vatnet under Storeguts (1968 moh) bratte fjellsider. Lett å ta seg fram der, med passering av noen steinrøyser. Mer stein ville det bli, og et landskap preget av breens herjinger møtte oss ved østenden av Mjølkedalsbreen. Mer løs stein, og plutselig tråkket vi av og til ned i en leireaktig grunn. Vi tok sikte på sørøstryggen som leder opp til toppen på 1987 moh, sørøstre Mjølkedalspigg. Etter en matpause begynte vi oppstigningen, som er grei hele veien opp. Nederst var det riktignok noe svapartier og noen snøfonner igjen, men ryggen er bred nederst og ikke så veldig bratt. Nærmere toppen smalner den av uten vanskeligheter. På 1987 moh var det flott utsikt mot dagens neste mål: Mjølkedalspiggen og Sagi. Fra 1987 ruslet vi langs ryggen mot Mjølkedalspiggen (2040 moh), vekselvis på stein og snø. Litt før Mjølkedalspiggen stiger plutselig ryggen bratt til værs. Klyving og litt utsatt noen meter, så lett til bort til toppunktet. Fra Mjølkedalspiggen kunne vi betrakte Sagi, som vi visste hadde et meget utsatt punkt like sør for nordtoppen. Uten sikringsutstyr var vi forberedt på å måtte snu på det punktet. Men først ventet nedstigningen fra Mjølkedalspiggen, som virket meget bratt! Jeg hadde lest at det var bratt klyving noen meter, men så bratt? Vi forsøkte litt nordover, men hele veien endte det i stup mot breen nordvest for toppen. Vi gikk tilbake mot toppen igjen, hvor vi kløv forsiktig ned noen meter. Nå gjensto ca 5 meter med en bratt hammer, før vi var nede på steinrøysa. Mot venstre (sør) gikk en renne ned med en del trinn. Dette virket å være eneste farbar vei for oss uten tau. Forsiktig kløv/klatret vi ned med ganske tung sekk på ryggen. Den ene som var med, valgte å kaste ned sekken først. Denne passasjen var noe mer ekkel enn jeg hadde ventet egentlig. Videre mot Sagi først over den lille høydeløse toppen på ca 1950 meter, så ved foten av Sagi på snøfonn som strakte seg litt oppover. Etterhvert i ura og med lett klyving til topps på Sagis sørtopp (2040 moh). Sola hadde kommet og gått, og nå kom den mest. Det så spennende ut bortover Sagi-eggen! Bare det ikke ble for spennende? Vel, nordover gikk det opp og ned og foreløpig veldig enkelt. Etterhvert var 4-felten blitt til 2-felt, og så kom vi dit sikkert mange andre har kommet og fått hetta. Nå var 2-felten blitt til kun ei midtstripe, i tillegg var de første metrene rett opp. Meget luftig og utsatt, og uten sikringsutstyr ville det innebære altfor stor risiko å forsøke. Svapartiene i vestsiden var heller ikke særlig fristende. Et fall ville bare bety en ting! Dette punktet er gradert 2-3, det samme som søreggen på Urdanostind og søreggen på store Knutsholstind. De to sistnevnte har jeg gått usikret og synes var forholdsvis greie og morsomme på tørt føre. Men her, også helt tørt, var det uaktuelt å prøve. Dette er mer enn grad 2 i hvertfall!! En del tak, ja, men du verden så utsatt. Da ble det omveien! Tilbake til Sagis sørtopp, ned en forferdelig løs steinrøys på sørsiden og langs vestsiden på Sagi til vi var ved enden av det bratte partiet under eggen på Sagi. Hele veien holdt vi ca 1800 moh, og steinrøysa var konstant rasvillig. Nesten 1 km nordvest for nordtoppen på Sagi dreide vi opp på ryggen igjen. Der satte vi igjen sekkene og tok en matbit. Bakken mot nordtoppen ble tung. Rett før nordtoppen kom en fortopp, kalt N-2. Den har nok 10 m i pf. Over denne og lett til nok en topp på 2040 moh. Omveien til nordtoppen hadde tatt 2t og 30min. Nå var det på tide å tenke Olavsbu, og dit var veien fortsatt lang. Ned en del snøfonner gikk det ganske fort mot vann 1298 moh i Skogadalen. Så forbi vann 1303 moh, hvor vi tok sikte på ryggen nord for oss som vi måtte gå over for å komme til Rauddalen. Bakken opp til ryggens laveste punkt (ca 1550 moh, rett vest for den T-merkede stien som også går over ryggen) ble ekstremt tung for min del. Pausene ble langt hyppigere, og jeg var sjeleglad da vi kunne skli ned på fonner mot Rauddalen. Noen km til på sti, og vi kunne endelig skrive oss inn på Olavsbu 14 timer etter start. En dusj hadde smakt godt, men det ble med isvask i det lille vannet rett nedenfor Olavsbu. Søndag 01.08.2004: Olavsbu-Mjølkedalstind-Fondsbu Denne dagen var ruta heldigvis en god del lettere. Og det var godt! Gårdagens marsj satt godt i bein og føtter. Under nesten skyfri himmel og allerede god temperatur gikk vi normalveien mot Mjølkedalstind (2137 moh). Dvs sørvestover mot høyde 1808, så ryggen sørøstover til topps. Etter hva vi hadde sett på Sagi dagen før, ble denne ryggen rene motorveien i forhold. Riktignok smalnet ryggen av mot slutten, men det var aldri veldig luftig. På vei opp fikk vi følge med ei jente som også kom fra Olavsbu, og som gikk uten sekk og drikke. Ganske sprekt må jeg si! Jeg for min del, tørstet nesten konstant selv om vi drakk jevnlig. Men, nå bar vi på litt mer oppakning da, og jeg for min del, litt mer kg ellers også. Det ble en lang pause i sola på toppen, nesten for varmt i shorts og T-skjorte! Vi 3 hadde tenkt å finne renna sør for toppen og følge denne ned. Trodde vi! Litt nedover gikk det, vi fant ei renne og gikk på skrå inn i den. Veldig bratt og løst var det nedover, og det var litt vanskelig å se hvordan den endte helt nederst. Jeg visste at renna skulle være farbar (var dette den riktige?), men den ene som var med liker seg absolutt ikke på sånne steder med mye løsgods. Han nektet, og da var det ingen vits for oss 2 andre å gå ned heller. Opp igjen bar det, litt under toppen mot øst, hvor noen småvarder ledet oss ned og under en loddrett vegg øst for toppen av Mjølkedalstind. En litt utsatt passasje på skråsva med løsstein ble passert, og vi kom utpå en liten rygg øst for toppen med en langt videre renne ned til høyre. Der var det grei vei ned mot sør og noen etterlengtede snøfonner mot ryggen med høyde 1843 moh. Denne ryggen fulgte vi sørøstover og senere mot sør, til vi møtte stien fra Skogadalsbøen like ved Mjølkedalstjørni (det øverste på 1470 moh). Deretter strake veien på sti tilbake til Fondsbu med regnbygene i hælene. Noen lette regndrypp fikk vi, men det var nesten behagelig avkjølende. Etter 7 timer til fots var vi på Fondsbu. Storfornøyde etter en fantastisk helg, kunne vi lufte våre skrukkete og såre føtter og forlate Jotunheimen for denne gang. Like vemodig var det å reise langs Tyin å se Urdanostind, Falketind og alle de andre tindene bli mer og mer fjerne denne gangen også.

Rett nordøst for Slingsbytinden hadde Skogadalsbreen noen ENORME sprekker! De begynte litt nord for breens høyeste punkt (der Skogadalsbreen møter Urdanosbreen), og gapte imot oss et stykke nedover breen. Den breen så ikke pen ut! Selve bandet hvor breene møtes så sprekkfritt ut, men du skulle ikke langt mot nord før du ville blitt bremat uten sikringsutstyr.

De sporene satt vi også og så på fra toppen av Sagi nå i helgen. For oss er det nesten ufattelig at noen har våget å kaste seg utfor der på ski. Og Lyngve, det er vel å ta litt i når du skriver "veldig greit" til store Urdanostind fra søre (opp søreggen)? Den ryggen er nokså luftig og utsatt og krever litt erfaring før den gåes. Enig at den fint kan gåes uten sikringsutstyr i tørt og fint vær, men da bør man være fortrolig med sånt terreng. Det er ikke mye rom for snubling på den eggen. Det var forresten kanskje dine spor vi så da i snøfonna opp mot Sagi? Vi gikk i noen spor som var noen dager gamle i fonna på sørøstsiden, mot Mjølkedalspiggen.

Interessant turbeskrivelse! Flott og krevende tur det der Kim. Har siklet litt på Maradalstindane jeg også og samtidig lurt litt på å gå videre til Sentraltind. Kan virke som det holder med Maradalstindane på en dag, og at det å gå videre blir en litt for drøy tur (som dagstur ihvertfall)? Målte du høyden på de 4 Maradalstindene forresten?

Lyngve: Kan berolige deg med at det siste bildet var en enhåndsoperasjon og at vi begge hadde full kontroll. Godt observert forresten! Du har fulgt med i skoletimene skjønner jeg.

Denne helgen hadde Jakob og jeg planlagt tur over Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Trusler om vestavær og kaldfronter som skulle passere i løpet av helgen, gjorde at vi trakk oss lenger øst i Jotunheimen med en annen klatretur som mål: Burchardts tind, nordre og midtre Knutsholstind, med avslutning over nålene på Knutseggi. Søre nål (Kjerringa med staven) var utvilsomt toppen vi var mest spent på, og som gjorde at vi hadde med tau og annet sikringsutstyr. Etter en regnfull natt på Gjendesheim, hadde været lettet betraktelig denne lørdagsmorgenen. Vi var meget positivt overrasket over alt det blå over oss; dette lovet bra! Heldigvis var det ikke altfor mange mennesker som sto og ventet på Gjende-båtene da vi ankom kaia en halv time før første båt skulle gå. Vi skulle komme med denne gangen også! Litt før kl 9 var vi på Gjendebu, hvor vi inntok frokost før vi pakket om sekkene og satte igjen alt vi ikke trengte på dagens tur. Kl 0930 var vi igang på en velkjent sti som var lagt om siden vi sist var her. Nå måtte vi en halv km oppover Vesleådalen før stien tok av mot Torfinnsbu. Like ved stidelet var brua, så bar det på skrå oppover i østlig retning på en sti som var ny for oss. På ca 1150 moh møtte vi gamlestien igjen, og vi tok fatt på den seige bakken til Svartdalen. Der stien krysser elva i Svartdalen (Svartdalsåe) tok vi av, og dreide mot nord for så å passere litt sør for vann 1590 moh. Etter hvert kom til nordkanten av breen som ligger nord for Knutseggi. Først prøvde vi å gå på morenerygger oppover, men fant fort ut at det var mye raskere å gå ut på snøen og så følge nordøstkanten av breen mot dagens første topp: den bortgjemte Burchardts tind (2125 moh). Nå stekte faktisk sola, og mens vi sakte tok oss opp urda mot Burchardts tind var himmelen stort sett blå over det meste av øst-Jotunheimen. Like før toppen kom vi opp på en litt luftig rygg som vi selvsagt måtte følge direkte til topps; vi trives jo så godt med luft under vingene. Burchardts tind (eller Knutsholstind, på NØ-eggen, som den også kalles) er en morsom og ganske spiss topp. Videre mot nordre Knutsholstind (2185 moh) stupte det bratt ned, og vi visste at det mest fornuftige var å ta ned på nordsiden igjen, og runde toppen på vestsiden. En rappell ble vurdert for å gjøre veien noe kortere, men vi hadde egentlig med utstyr kun beregnet for søre Nål, så vi sparte på utstyret og gikk ned og rundt toppen. Vi var litt spente på hvordan det var opp mot nordre Knutsholstind; det hadde sett litt bratt og ekkelt ut fra Burchardts tind, men jeg hadde lest at det skulle være ganske greit å ta seg fram så sant det ikke var is. Delvis på løs snø tok vi oss opp med enkel klyving, og nordre Knutsholstind ble nådd etter drøyt 5 timer på farten. (Se vedlagte bilde.) I strålende sol ruvet store Knutsholstind i sør. At været skulle bli sånn hadde vi ikke trodd! Etter en matbit ruslet vi nedover mot midtre Knutsholstind (2170 moh). Vi satte igjen sekkene i skaret nord for denne, og fulgte ryggen over et par klyvepunter til topps. Tilbake ved sekkene igjen, var neste mål nålene på Knutseggi. Herfra så søre Nål meget spennende ut og var virkelig en nål! Vi holdt høyden nordover og nådde igjen breen nord for Knutseggi. Nå var vi øverst på breen, og fulgte kanten av denne ned mot nålene. (Se bilde nr.2) Søre Nål (Kjerringa med staven): I skaret sørøst for søre Nål, hvor det også er mulig å ta seg ned på skrå mot Svartdalen, tok vi fram tau og sikringsutstyr. Vi sto nå ved begynnelsen av en skarp egg som ledet opp mot selve nåla. På østsiden av eggen lå en snøfonn som nå ikke nådde høyt nok opp til at vi kunne bruke den for å lett komme innunder nåla. Med sele på og alt klatreutstyr med gikk vi først løs på eggen. Oppover var det et par trinn som var meget bratte og utsatte, før det smalnet av og vi valgte å ake skrevs over eggen et par meter. Fallhøyden var selvsagt meget stor ut mot Svartdalen, mens det mot øst bare var noen meter ned i snøfonna, men høyt nok til at et fall ikke fristet særlig. Sikring føltes allikevel ikke nødvendig her. Det var meget gode tak hele veien og god friksjon i fjellet. Høy grad av forsiktighet og konsentrasjon holdt. Vi kom så til stedet hvor nåla reiser seg rett opp og klatringen begynner. Jakob, som har masse erfaring med bruk av sikringstutsyr, skulle lede opp. Først klatret han rett på og opp 4-5 meter, mens jeg sto på standplass og serverte tau. Var dette rett vei tro? Vi ble i tvil, for rett ovenfor han var fjellet nesten utoverhengende med lite tak, og til sidene var det heller ingen særlig farbar vei. Han kom ned igjen til meg. Fra standplass gikk det nemlig en hylle ut mot Svartdalen som han hadde sett ville lede til en eventuell ny standplass mer på vestsiden. Han satte en sikring ved første standplass og smøg seg ut på hylla, rundet fjellet og ble borte. Etter en stund ropte han ”standplass” og var klar til å sikre meg. Jeg ga han resten av tauet, løsnet kilen han hadde satt og kom etter. Det var gode fingertak rundt hylla, men fryktelig langt ned mot Svartdalen. Der vi nå sto (på 2. standplass), gikk en renne rett opp med en stor sprekk og en mindre sprekk til høyre som gikk litt sikksakk oppover. Helt øverst helte fjellet litt utover, så dette så meget spennende ut. Vi tittet til venstre også, om det var lettere mer mot nordvest, men det så ikke noe mindre ekkelt ut, så vi satset på renna ovenfor oss. Jakob klatret oppover ganske greit til han var øverst i sprekken. Nå var han ved den litt utoverhengende steinen, og brukte litt mer tid. (SE BILDE NR.3) Etter litt plundring kom han seg over, og var så på toppen. Så var det min tur. Jeg både gledet og gruet meg. Ved å bruke den store sprekken, noen små fotfester og fingertak ellers, gikk det nokså fint oppover, samtidig som jeg tok ut sikringene Jakob hadde satt. Jeg slett også litt helt øverst, men fikk dratt meg over, og der satt vi begge to på denne særdeles luftige toppen. HERLIG! Her var det ikke rom for noen jubelsprett, men stille nytelse av utsikt, før vi gjorde klar for rappellen. Den skulle vi ta samme veien som vi kom opp. Jeg først, og dette hadde jeg bare gjort en gang tidligere merket jeg. Fomla litt med å komme i gang, men da jeg først hang i tauet og kjente at jeg hadde full kontroll med tauet, var det bare å slippe seg ned. Vi rappellert rundt hylla igjen også, tilbake til 1. standplass. Jakob tok rappellen en del mer elegant enn meg, og var raskt nede. Så forsiktig ned den utsatte eggen igjen til sekkene sørøst for søre Nål. Videre bar det mot midtre Nål, som har oppgitt samme høyde som søre Nål: 2050 moh. DET KAN UMULIG STEMME! Den var merkbart lavere enn søre Nål. På søre Nål viste høydemåleren på klokka 2060 moh, mens den på midtre sto på 2050 meter. Klokka er absolutt ikke nøyaktig, men det skilte altså ca 10 meter. (Se forøvrig bilde nr.2). Vi kløv også over de nordre nålene. Som Kim Dahlen også har nevnt i sin turbeskrivelse over nålene på bergtatt.net, stiller jeg også spørsmålstegn ved om de nordre har 10 m i pf. Uansett, de var litt morsomme å klyve over, og den lengst mot nord var nokså spennende med 3 små pigger. Ned igjen småløp vi på vestsiden av breen som vi tidligere hadde vært utpå og tok raskt noen høydemeter, så sør for vann 1590 moh og samme vei tilbake til Gjendebu. Etter 12 timer på tur fikk vi i siste liten middag på Gjendebu kl 2200, selv om siste middagsservering egentlig var kl 2030. God service det der! Søndag morgen våknet vi til nysnø ned til ca 1800 m og langt kjøligere vær, så vi kunne ikke vært mer heldig med været denne helgen. En fantastisk tur med en del klyving og litt klatring i nydelig vær!

Artig å lese hvordan dere opplevde klatrepartiet opp mot V3. Vi gikk de vestre Memurutindan i 1998, og husker godt denne bratte hammeren. I skyggen der hadde vi i tillegg litt nysnø, men kom opp etter litt plundring og søking etter greieste vei. Kjente meg godt igjen i hvordan dere opplevde klatringen.

Riktig som Espen skriver, du må ikke krysse bre for å bestige Falketind. Vi gikk også på sørsiden av Stølsnosbreen da vi var på Falketind i 1997, men et par ganger var vi så vidt utpå breen noen meter for å lette oppstigningen. Mener det var en bratt knaus like før toppen som gjorde at vi valgte å følge kanten av breen noen meter. Vet ikke hvordan det er å følge fjellet ? Videre gikk vi rundt breen og opp på Stølsnostind. Vi hadde verken isøks, stegjern eller tau på den turen. Forholdene var da meget gode og breen var helt sprekkfri i ytterkanten mot sør der vi var utpå. Siden da har vel breen trukket seg ennå mer tilbake? Urdanostind går fint fra vest ja (har noen bratte skrenter som omgåes), men du kan også gå over sørtoppen og opp søreggen. Sistnevnte er riktignok meget utsatt og luftig! Litt lett klatring er det også. Men er du klatrevant, som du er Tora, kan søreggen anbefales under gode forhold. Vil du ha meget lett tur, er bl.a Langeskavlstind og Galdeberget alternativ.

Stetind fra Leirvassbu: 4-5 timer t/r i moderat tempo. Da vi var der i 1997, gikk vi over Stehø (1885 moh) først, så bortom 1855 og over 1985 og til topps på Stetind (2020 moh). 4 timer brukte vi da opp til Stetind i rolig tempo (vi hadde hele dagen, og det er ikke akkurat lange turen). Ned igjen til Leirvassbu ca 2 timer. Så altså noe kortere tid enn oss om dere går direkte opp på Stetind. St. Tverrbotntind gikk jeg ikke fra Leirvassbu, så der vet jeg ikke. Skal du gå via de midtre Tverrbotntindan (2106 & 2151) ville jeg regnet 3 timer opp på store.

Jeg har gått opp det bratte rennesystemet som kommer opp på toppeggen mellom de to toppunktene på 2003 moh. Vi var 4 stk i 1998 som gikk direkte opp sørøstsiden mot toppen. Da var bl.a min kone med, som da var meget uerfaren når det gjaldt bratte steinurer. Ingen problem opp. Litt småklyving et par steder høyt oppe. Ned igjen brukte vi snørennene som ligger litt utover sommeren. Husker vi måtte bortom toppunktene på hver side av der vi kom opp, da det toppunktet vi ikke sto på virket høyest. Man får forøvrig følelsen av å ha luft under vingene når man står på Skagsnebb 2003 moh.

Panda: Ryggen du passerte, som leder rett opp mot østre Midtronden fra nord, gikk jeg og en til i 1996. Enkel og småmorsom rygg med lett klyving helt øverst. Den krydret ihvertfall turen vår over Midtrondene og Digerronden fra Dørålseter. Anbefales!

Morten: Ja, jeg studerte eggen fra Skarddalstinden da vi var på breen rett under. Den virket temmelig bratt og vanskelig på et punkt, og fristet ikke så veldig. Noen få meter var nesten loddrette fra vår vinkel. Hva som skjulte seg på baksiden (sørsiden) har jo Kim studert nærmere. Ellers så eggen overkommelig ut.

Søndag morgen våknet vi av at sola skinte inn på rommet vårt på Leirvassbu. Ute var det nesten helt blå himmel. Det var bare å komme seg opp og ut. Godværet skulle utnyttes nå når det endelig var her. Du verden så deilig det er å bli vekket av sola høyt til fjells! Vi droppet frokosten på Leirvassbu, og trasket avgårde litt før kl 8 for å nyte vår egen lille frokost ute i solen sør for Leirvatnet, i oppstigningen til bandet på Høgvaglen. Jeg hadde igrunn ventet mer snø i fjellet etter å ha lest rapporter tidligere om vassing i nysnø og mye kjølig vær til nå i sommer. Nysnøen hadde nå smeltet mye vekk, og det var stort sett bare ”gode gamle” snøflekker å se. Skardstind og Surtningssui derimot, var helt kritthvite på toppen. Den videre vei mot Skarddalseggi går mye på sti. Vi kom til stidelet hvor en del går mot Gjendebu, mens det til høyre går mot Fondsbu og Olavsbu. Sistnevnte fulgte vi ca 1 km sørover, hvor vi så tok av mot øst og gikk på sørsiden av Langvatnet til vi var nord for breen mellom Skarddalstinden og Skarddalseggi. Vi tok sikte på den brede ryggen øst for breen som leder opp mot Skarddalseggi. Først hadde vi tenkt å gå ryggen direkte opp, men snøen i kanten av breen oppover var behagelig fast å gå på, så vi fulgte østkanten av breen til vi var ca 1800 moh. Der var det rimelig greit å ta seg opp på ryggen, bortsett fra noe løsmasse som absolutt ville ned når vi skulle opp. På ca 2000 meter var det et litt flatere område, før det gikk temmelig bratt opp mot toppen av Skarddalseggi, hvor vi hele tiden kunne se en tydelig toppvarde. Dette partiet på nordsiden av Skarddalseggi var nesten helt dekket av blaut snø, og sørpeskred hadde gått den siste tiden. Vi vurderte å gå rett opp mot toppen ved å følge et område med noe stein som stakk opp, men det virket så bratt oppunder toppen. Så vi gikk heller på en sammenhengende fonn østover og over breen/fonna som er tegnet inn på kartet nord for toppen. Ryggen øst for denne fonna fulgte vi greit opp til toppeggen, og kom opp drøyt 100 meter øst for toppen. Etter 6 timer sto vi endelig på denne flotte toppen, som virkelig gir en toppfølelse. En småskjev toppvarde sto nærmest å balanserte på toppen som er litt luftig. 2-3 meter er det man har å gå på, før det stuper ned på begge sider. Ned igjen var det vanvittig fristende å ake ned den bratte fonna som startet fra eggen rett øst for toppen. Men den er bratt, og vi hadde en ekkel følelse av at vi ville starte et skikkelig skred med bløtsnø. Vi listet oss litt ned, og ganske riktig, fra der vi sto begynte litt snø å skli nedover før den forsvant over kanten. Så begynte det å suse nedenfra, og der hadde det lille vi startet mangedoblet seg og en solid mengde med snø skled nedover. Vi tok ingen sjanser, og gikk litt ned øst for fonna, gikk utpå der og akte resten ned. I en suppe av klissbløt snø gikk det ganske fort ned til der vi tidligere hadde krysset fonna. Vi hadde polstret oss med regntøy og Gore-Tex, men hanskene kunne vi vri om. Etter bare noen sekunder i snøen var de gjennomvåte. Etter hvert ble det ganske mye surkling i skoene også, pga snøen som hele tiden kom nedi. Gamasjer er en fin ting, ihvertfall hvis de hadde vært med. Vi gikk samme vei tilbake til Leirvassbu. Reinsdyr, hare og rypemor med smånøster hadde vi sett. En liten regnbyge fikk vi også på ettermiddagen, mens bygene tidligere hadde holdt seg rundt Besshø og Besseggen. Ellers hadde vi sol og skyer om hverandre. I det hele tatt et helt greit turvær med fin temperatur.

Enkelte steder hvor terrenget er flatt og det følgelig blir stor avstand mellom tellekurvene som har 20 meters ekvidistanse, er det tegnet inn stipla høydekurver mellom de ordinære 20-meters tellekurvene. Da er det en ekvidistanse på 10 meter fra den ordinære heltrukne høydekurven og til den stipla høydekurven. Har du f.eks heltrukne høydekurver/tellekurver som angir 1000 moh og 1020 moh, så vil en stipla høydekurve imellom disse angi 1010 moh. Dette vil da være "mellomkurven". Hvis du ikke har sett disse Haldis, kikk på et kart med mye flatt terreng. Da kan det hende du ser disse mellomkurvene. På kartet Gjende hvor du har bl.a Valdresflye mener jeg å huske at det er mellomkurver.

Morten: Snørenna dere gikk på før dere kom opp på 2213 moh, var helt borte da vi gikk der 12.09.2001. Litt løs grus, som det ofte er i sånne renner, men det var relativt greit å gå i den. Vi gik vel ca 30 meter ned renna, før vi fortsatte i sydsiden, holdt høyden og kom inn på ryggen igjen litt før 2011 moh. Vi vurderte å prøve eggen direkte (og ikke gå ned renna), men med et lite lag nysnø og vått fjell ble det for usikkert for oss. Nils

Og jeg har fortsatt det samme bildet, men med ruta jeg gikk inntegnet:

Vi gikk opp østflanken på Styggehøe og opp til 2180 moh i 2001. Jeg beskrev turen vår opp dit på en tidligere tråd: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=435 Langt ned på siden har jeg skrevet litt om vår opplevelse av den veien. Videre over Styggehøe til 2011 moh skrev jeg også litt om. Høres ut som dere hadde det mer vinterlig enn vi hadde det 12. september det året Morten! Ikke særlig til sommer i høyfjellet ennå altså .

Vi tok også østre Rauddalstind som sistetopp etter å ha vært på store og vestre. Jeg var litt gåen da vi kom til dette punktet du nevner, og husker det var litt løst og noe mer utsatt enn jeg hadde trodd. Imidlertid hadde vi tørre og fine forhold midt i august, og kom greit opp ved å ta det litt pent. Kan tenke meg at det var litt mer spennende under de forhold du hadde. Vi søkte ikke ut mot høyre som du gjorde, men gikk rett på og ut mot venstre hvor det så ut til å være lettest å komme opp.

Et par tidligere tråder om vonde knær: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1134 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=404

Husker jeg også tenkte på å gi opp ved denne hammeren. Opplevde den som mer bratt og utsatt enn jeg hadde ventet. Jeg prøvde først litt på høyre side (nordøstsiden), hvor det var altfor utsatt uten sikring, men fant et langt bedre alternativ da jeg rundet hammeren til venstre og klatret opp fra sør. Der var det gode tak opp i noen store sprekker i fjellet. Var det der du også kom deg opp til slutt? Slutter meg til dine stikkord for turen: Luftig og spennende. Og veldig kort anmarsj.

Opp på Storronden (fra Rondvassbu) brukte jeg og min kone ganske nøyaktig 3 timer i veldig rolig tempo med mange pauser. Veslesmeden brukte vi så vidt over 3 timer til fra Rondvassbu. Også der i bedagelig tempo. Storsmeden fra Spranget sammen med en kompis som er i langt bedre form en meg , tok 3 og en halv time. Da var tempoet langt høyere og pausene noe færre. Videre gikk vi da til Sagtinden/Trolltinden fra Storsmeden, via Steet og over 1897 moh. Fra Storsmeden brukte vi 2 t 30 min til Sagtinden.

Jeg lurte på det samme selv, så jeg ringte nettopp Leirvassbu. Der var det nå gode forhold, selv om været var dårlig for øyeblikket. Litt nysnø på toppene, men det var bare et lite slør som hun kalte det. Det hadde smeltet litt tilbake idag. Noe vått i dalene, men gode forhold for toppturer, var rapporten. Så bare været kan lette nå så, og det ser jo brukbart ut for søndag ihvertfall.

Gråhø er en fin liten topp det Line. En bekjent har hytte ved Afstjønna, og en gang jeg var der i påsken måtte jeg selvsagt opp på det høyeste fjellet i området. På en sånn strålende påskedag som det var da, nøt jeg utsikten en god stund før jeg klarte å rive meg løs å gå ned igjen. Ellers husker jeg godt en tur vi hadde til hytta hans vinteren 1995/1996, i romjula. Da var det så lite snø at vi kjørte opp på Krøkla, parkerte på veiens høyeste punkt, og ruslet til topps på denne flate toppen 30. desember. Kun et tynt snø- og rimlag lå det på bakken. Det var litt spennende å være der da; lyset var helt utrolig med en lav sol som så vidt viste seg innimellom skyene. Litt av en oppvarming du har før du går på jobb forresten! Kan ikke si at jeg orker det samme før jeg reiser på arbeid .

På turen over Bukkeholstindan, er det så vidt jeg vet mulig å avbryte ganske greit mellom V-1 (2166 moh) og M-2 (2135 moh). Der kan du ta deg ned mot vest mot søre Illåbrean, og følge kanten av denne nordvestover tilbake til utgangspunktet. Fra Bukkehø er det også enkelt å ta seg ned mot vest. Ellers kryr det vel ikke av muligheter til å avbryte hvis du ikke skal gå over bre. Jeg tror ikke det er så enkelt å ta seg ned i Visdalen uten å gå over store Bukkeholstind. Kan være det er mulig å ta seg ned fra 2135 mot sørvest og så ned mot vann 1540 i Tverrbyttnede, uten at jeg vil anbefale det . På den andre ryggtraversen, kom vi for noen år siden relativt greit opp fra Langedalstjernet og opp på søre Langedalstind (opp vestsiden, noe bratt), over midtre Langedalstind og på skrå opp i skaret mellom Langedalstind og Mesmogtind. Litt bratte snøfelt opp i sistnevnte skar riktignok. Mellom Kvitskardtind og Mesmogtind kan man gå ned mot sørvest over snøen/breen. Ned fra søre Svartdalspiggen har jeg også lest at det er mulig å ta seg ned mot vest (Langedalen), og at det skal være noen sva i skråningen der. Vanskeligheten av disse vet jeg ikke.

Storronden fra Rondvassbu.