ingebrigt_bj

Hvordan går det med pulkbaggen? Jeg skal snart til med det samme selv. Cordura-stoff er handlet inn, men venter fortsatt på gliselåser. Jeg har veldig lite erfaring med bruk av pulk på vintertur, så tar gjerne i mot tips til utforming av baggen. Tror jeg går for to bagger som til sammen fyller hele pulken (Fjellpulken transporter).

Jeg har Veldig enig i dette, de fikk en lang tilbakemelding fra meg med blant annet informasjon om den norske redningstjenesten etter hendelsene jeg har referert til. Hvis man leser hva IERCC markedsfører seg med på nettsiden deres, synes jeg de overselger seg selv en god del, blant annet ved å påstå at de koordinerer redningsaksjoner. Det er HRS/LRS som leder og koordinerer alle redningsaksjoner i Norge, og som kan rekvirere ressurser. Det er nok ulike lokale myndigheter som gjør dette i de aller fleste land, mens IERCC kanskje har en litt større rolle i noen land der offentlig redningstjeneste mangler (uten at jeg vet så mye om dette). IERCC gjør en viktig jobb med videreformidling av informasjon om utløste nødalarmer til ulike redningssentraler, og burde først og fremst jobbe med å bli best mulig til dette.

Nei, jeg tror nok ikke det er noe særlig forsinkelse i initiell varsling av HRS. De tar nok en vurdering av om alarmen er åpenbart falsk, og hvis den som har utløst den skriver med en gang at hen ikke er i en nødsituasjon, lar de nok være å varsle. Dette er nok bare positivt. Blir det mange feilutløste nødsignal med InReach-enheter vil det i verste fall ta lengre tid før HRS/LRS iverksetter aksjoner. Men IERCC kan se din kommunikasjon med nødkontaktene dine når SOS-knappen er utløst. I de tilfellene jeg kjenner til tok det en god stund før IERCC videreformidlet denne informasjonen. Det tok også alt for lang tid før LRS fikk etablert en mulighet til å skrive og motta meldinger fra den nødstedte, og det endte med at LRS måtte ringe til nødkontakter i utlandet for å få dem til å skrive og motta meldinger med den som utløste alarmen. Det kan være mange årsaker til at man utløst nødknappen, kanskje ligger man delvis begravd av et snøskred, holder på å fryse ihjel etter å ha gått gjennom isen og blitt våt vinterstid, eller man er utsatt for akutt sykdom eller ulykke. Det er ikke sikkert man er i stand til å betjene mobiltelefonen eller knappene på garminenheten 10-20-30 minutter etter man trykket på SOS-knappen. Redningssentralene er avhengig av god informasjon i et meldingmottak for å iverksette riktig respons, og da er det veldig synd om muligheten til å innhente viktig informasjon går tapt. Må man først utløse SOS-knappen bør man også etter beste evne prøve å formidle hva nødsituasjonen består i.

En Garmin InReach eller tilsvarende er helt klart et veldig godt sikkerhetssystem. Det gjør redningsaksjoner veldig mye enklere at en vet nøyaktig hvor nødstedte er, og til en viss grad kan kommunisere med vedkommende. Det er veldig nyttig for redningstjenesten å få mer informasjon enn at en nødknapp er utløst på et gitt koordinat. Ofte vil en nødsituasjon på tur bestå i så dårlig vær at helikopter ikke er et alternativ, og da vil en redningsaksjon ta tid. I ett av tilfellene jeg kjenner til, skrev den som utløste alarmen at han var begravd. Det tok lang tid før LRS fikk sendt han et spørsmål og avklart om dette betydde at han var tatt av snøskred, hadde gravd seg selv ned for å komme unna været, eller som det viste seg å være, at han og teltet hadde blir begravd av snøvær og kraftig vind. Mitt syn på IERCC er nok preget av de hendelsene jeg kjenner til, og en opplevelse av at de var et forsinkede ledd i en tidskritisk prosess. Men det er nok en forskjell på de ulike ansatte hos IERCC også, og hvor god forståelse de har for norske forhold. De holder som sagt hus i Texas, der ting nok er ganske annerledes.

Ja, det var kanskje litt upresist formulert av meg, men jeg mente at de vurderer om alarmen fremstår som reell. Den eneste beslutningen IERCC tar er jo om de skal varsle HRS, og hvor mye informasjon de skal levere ut. Hva som skjer derfra avgjør HRS/LRS.

Når man trykker inn knappen går meldingen først til International Emergency Response Coordination Center (IERCC) i Montgomery Texas IERCC IERCC vurderer om hendelsen fremstår som reell, og kontakter eventuelt Hovedredningssentralen (HRS). For hendelser på land er det som regel Lokal Redningssentral (LRS=den lokale operasjonssentralen i politiet) som koordinerer hendelser, og HRS videreformidler bare informasjon fra IERCC til politiet. Jeg har erfaring med dette selv, og må si at jeg ikke ble spesielt imponert av IERCC. Det er som nevnt politiet som vil koordinere en redningsaksjon på land, og politiet vil ha stor nytte av å kunne kommunisere direkte med den nødstedte for å få en god forståelse av situasjonen og kunne gi veiledning. I de tilfellene jeg kjenner har kommunikasjonen måttet gå via en av nødkontaktene, og det har tatt lang tid å få avklart helt essensielle ting. IERCC mangler kanskje litt forståelse for hvordan redningstjenesten er organisert i Norge, og har virket skeptisk til å utlevere meldinger sendt mellom en nødstedt person og dens nødkontakt, på tross av at disse meldingene inneholdt meldinger som var avgjørende for redningsaksjonene. Tilfellene jeg nevner har vært livstruende hendelser i vinterfjellet. Hadde jeg vært i en tidskritisk nødsituasjon i Norge med en InReach-enhet, ville jeg skrevet og bedt en av nødkontaktene mine ringe 112 umiddelbart etter jeg trykket på SOS-knappen. Min erfaring er også at de fleste hos LRS/operasjonssentralene til politiet ikke kjenner til hvordan dette fungerer så godt, så det er en fordel om nødkontaktene gjør det, og kan forklare når de ringer. Det er også en fordel om de kjenner godt til turplaner, medbragt utstyr ol., og at de sørger for å bli satt over til riktig operasjonssentral (det politidistriktet der nødstedte er). Edit: Jeg ville også gjort det veldig klart ovenfor IERCC at jeg samtykket i at de delte all informasjon og pålogging med politiet/HRS. Har ikke helt forstått hvordan systemet til Garmin fungerer, men jeg tror HRS/LRS vil kunne kommunisere via nettleser (se bildet under) hvis de får påloggingsinformasjon til en nødkontakt eller fra IERCC.

Dette må være Fjellforums mest spennende tråd. Få steder skapes så mange overnaturlige, spennende og morsomme historier som på tur i fjell og skog. Jeg har nok ingen som kan måle seg med den første i tråden her, ei heller kan jeg fortelle like godt. Men jeg har en opplevelse jeg aldri vil glemme, men gjerne deler! Det må ha vært i 2006. Året før hadde jeg konfirmert meg, tatt jegerprøven og kjøpt meg hagle for konfirmasjonspengene. Min far, onkel og en god venn av dem hadde som tradisjon at den første helga i rypejakta, dro de på jakt i Sunndalsfjella. Dette var det andre året mitt som jeger, og det andre året jeg var med på den tradisjonelle jaktturen. Sunndalsfjella er et stort fjellområde ved Dovre og Snøhetta. Området er preget av alpine fjelltopper med stup på oppmot halvannet tusen meter på baksiden. Men også kjempevide og lange daler, helt nakne, og ved første øyekast livløse. I dalbunnen finnes litt kortvokst lyng og krekling, men lenger opp er det bare mose og ei og anna rype som lever. Dette er moskusens og villreinens land. Ja, også Dovregubbens da. Området har alltid gitt meg en slags ærefrykt. Dalene får deg til å føle deg liten. Som i en båt på havet. Og jakt her føles helt spesielt. Her må du spille på lag med naturen, for mot den er du sjanseløs. Sist år hadde hytta de vanlig vis leier vært opptatt, så vi måtte sove i telt. Men i år skulle jeg endelig få bli med til hytta jeg hadde hørt så mange gode historier fra. Dog er vel koie den riktige betegnelsen på den. Den ligger en halv dagsmarsjs gange, fra veien som går over fjellet fra Litldalen i Sunndal, via Osvatnet og Aursjøen til Eikesdalen i Nesset. På vei til koia må du krysse ei elv som ofte er såpass stri at det er helt på grensen til at det går an, og kanskje over grensen for hva som er forsvarlig. Langt der inne har den ligget, i mange herrens år, koksgrå og gjemt bak en diger stein så selv den som har vært der før kan slite med å finne den. Den er drøye 6kvm stor med ei køyeseng, et lite bord, en vedovn og en kjøkkenbenk. Nå med eneste funksjon som et lite krypinn for slitne reins- og rypejegre, eller oppsynsmenn på jobb i fjellet. Drar du på jakt med min onkel blir det aldri noe latmannsliv. Vi hadde som alltid stått opp slik at vi kunne starte å jakte i grålysninga når jakta er best, altså skulle vi være ute i sjutida. Resten av dagen gitt med til å prøve å holde følge med en ivrig onkel, opp, ned og bort bratte fjellsider i grov steinur. Særdeles slitsomt var det, men av og til ble det tid til å nyte det fantastiske landskapet. Rart er det, men ingen andre steder føler jeg meg mer hjemme, enn sliten og svett høyt der oppe på det nakne fjellet. Og når ettermiddagen kommer er det tid for å dra ned til hytta igjen for noen timers hvile i høstsola. Da er livet godt. Så kommer kveldsjakta, og det er ut på ny runde. Som vi vanlig vis gjør, oppdaget vi et nytt rypekull i den tida da det begynte å bli på tide å vende nesen hjemover. Og en rypejeger med ferten av fugl snur ikke for ingenting. Så skumringstimen var kommet for lengst da vi endelig var tilbake i koia. Jakta hadde gått som den bruker, få ryper og mange bom, men noen hadde vi da felt. Etter en velsmakende middag, og et par gamle skrøner som blir mer utrolig hvert år skulle vi endelig krype til køys. Det vil si to på gulvet, og en i hver seng. Stemningen en får etter en lang dag på jakt, i ei lita hytte langt inne på fjellet, er helt spesiell. Det er nesten så en forventer å se tusser og troll, eller dovregubben selv om en kikker ut vinduet. Men det var en stemning som hører påsken til jeg skulle dominere den kvelden. For etter vi hadde lagt oss ble det fortalt noen vitser, og så ble den gamle reiseradioen på hytta slått på. Vi måtte høre ønskekonserten mente onkel. Vitsingen fortsatte, men når nyhetene begynte ble det brått stille. Nyhetsoppleseren fortalte at det var funnet en ung kvinne død ved et vann i Sunndal Kommune. Politiet fant dødsfallet sterkt mistenkelig, og hadde straks koblet inn KRIPOS, og satt i gang full drapsetterforskning. Identiteten til kvinnen var ikke kjent. Politiet ba alle som hadde oppholdt seg i området straks å kontakte politiet. Kvinnen var funnet rett i nærheten av der bilene våre stod parkert. Hjernen som hadde vært på ferie fra skolens tunge tanker jobbet plutselig for fullt. Der hadde jeg ligget og følt meg så langt unna resten av verden som det var mulig å komme. Også hadde en kvinne blitt myrdet så nært? Selv om det var kilometer unna, føltes det som like utenfor dørstokken. Og her var vi, alene på fjellet. Eller var vi egentlig det? Om morderen trengte et sted å gjemme seg var jeg sikker på at denne lille koia var det perfekte sted. Kanskje fikk vi besøk i natt? Jeg angret brått på at jeg hadde hengt igjen hagla på ytterveggen sammen med resten. Mobildekning var det heller ikke så langt inn på fjellet. Plutselig var den søvnen som hadde virket så forlokkende for minutter siden helt fjern. Men selv om det var ganske skummelt var det mest spennende. Nettopp en slik spenning du får når du leser en skikkelig god påskekrim. Men ingen bok har noen gang kunnet måle seg med dette. Nå sto vi midt oppi mysteriet selv! Dette var ekte! Ingen våget å si noe før nyhetssendingen var over. Det ble raskt konstatert at: jo, det var riktig vann. Forbløffelsen var ikke over, nå gikk tankene i om dette kunne være et triks. Var det noen som lurte oss? Var det de som lurte meg, ferskingen? Men nei, hvordan kunne de gjøre det. Dessuten så de like forbløffet ut selv. Å ta inn haglene ble først foreslått på spøk. Like etter var de tatt inn alle sammen. Ingen grunn til at morderen skulle finne mordvåpen utenfor døren. Det ble ganske fort slått fast at for i kveld kunne vi ikke gjøre annet enn å legge oss. Men praten gikk ut i de små timer den natten, før søvnen til slutt vant. Dessverre er jeg fristet til å si, er dette en sann historie, så den ender der. Det fantasien min sa ville skje hører kriminalromaner til, og skjer (heldig vis) sjelden i virkeligheten. Og dessverre er det egentlig en trist historie. Damen viste seg å være en psykiatrisk pasient som hadde stukket av fra Trondheim. Hun hadde tatt livet sitt etter å ha bodd i en hytte der i noen uker. Men jeg vil aldri glemme denne kvelden, i koia, langt inne på fjellet. Link til dagbladet med omtrent samme opplysninger som vi fikk på radioen den kvelden: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/09/11/476404.html

Uten at jeg har noen kjennskap til noen av teltenen du nevner vil jeg trekke frem noen ting som er viktige for et telt på vinterfjellet. Jeg tenker da først og fremst på sikkerheten. For at teltet skal tåle vind kreves det at teltet har sterke og nok bardunfester, sterke teltstenger (da det har hendt at disse reglerrett knekker av vinden), og robust konstruksjon og materiale forøvrig. Tunelltelt har den ulempen at de er avhengig av barduner i hver ende for at det ikke skal klappe sammen, men det kan like vel fint brukes i vinterfjellet. Like viktig er det at teltet har stormskjørt (en ekstra klaff der ytterteltet møter bakken som det kan graves snø på), som et minimum langs kanten ved ytterteltet, helst hele veien rundt. Dette er for å forhindre at vinden kommer inn under teltet og dermed både skaper gjennomtrekk og ikke minst løft. Er det mye vind eller fare for det må det alltid graves godt med snø på stormskjørtene så vinden ikke får tak under teltet. Hvis du skal over tregrensen bør du skaffe/lage deg snøplugger. Det kan være så enkelt som en plankebit på ca. 1x5x30-40 cm. Er det skog du kan ta litt av er det bare å samle pinner og bruke. Ski og staver kan også brukes som plugger, men tenk da over at du ikke kan bruke de igjen før teltet skal rives. Sett skienene med stålkantene mot teltet så de ikke kapper bardunen. Ellers er det fint med god plass i forteltet så du har plass til sekken, matlaging, kosefyring, kuldegrop etc. Kuldegrop er et hull du graver i forteltet, helst ca. 1 meter dypt (overflate tilsvarende ca halve forteltet). Siden kald luft synker og varm luft stiger vil den kaldeste luften ikke bli liggende i gulvhøyde der du ligger, men synke ned i kuldegropen (høres kanskje litt snodig ut, men det funker!). Men er ikke stormskjørtene dekket nok får du gjennomtrekk og da er kuldegropa bortkastet. Husk å ikke grave grop under inngangen til teltet da du ikke får tettet skikkelig med stormskjørtet her. Hullet kan med litt erfaring graves etter teltet er satt opp, men i starten er det lett og bomme totalt på størrelse. Setter du opp teltet og det er litt vind bør du være veldig forsiktig så du ikke miste noe. Sikre teltduken ved å feste minst en bardun i et tre, en plugg (som sitter godt) eller i sekken om vinden ikke er for sterk. Putt alle trekk i lommer eller knyt de fast i sekken med en gang. Er det skikkelig vind må du høys sannsynelig bygge minst en levegg. Dette tar tid! Sett derfor av rikelig med tid til å slå leir. Ellers er det noen ting som er viktig å tenke på med teltplassering. Ly for vinden, samt utenfor skredfarlig område er førstepri. Det er også utrolig kjekt å være i nærheten av en vannkilde. Småsmelting tar utrolig lang tid og krever mye drivstoff. Husk at det ikke frister å drikke vann om vinteren, så det er veldig fort gjort å bli dehydrert. Er tusen ting jeg kunne sagt, og det meste er sikkert helt opplagt. Det er en del tabber du kan begå hvis det er din første telttur i vinterfjellet. Tabber i vinterfjellet kan fort bli kritisk, så det er ganske viktig å bruke hodet. Generelt sett vil jeg si at vinterfjellet spessielt krever mest av deg, men så klart og en del av telt og utstyr. Jeg var på en telttur sist helg som skulle være en kombinert (rype)jakt og isfisketur. På grunn av været ga vi opp etter en natt og tusla hjem igjen rett mot snøstormen uten å ha satt skudd i hagla en gang. Hun som var med hadde en sovepose som hadde komfortemperatur på -12, omtrent samme temperatur som det var der (reel, ikke effektiv temp.). Hun startet med å ligge i bare soveposen, men frøys. Ganske raskt fant hun frem den forede Jervenduken, men frøys fortsatt. Jeg presset meg og inn i Jervenduken (det er TRANGT), men hun frøys fortsatt. Det ble ganske lite søvn på henne den natten. Moralen (poenget) er at før du venner deg til å sove ute (2. - 3. - 4.) natta er soveposens angitte "komforttemp." den temperaturen der du ligger og lurer på om du skal fryse i hjel. Den angitte "Ekstremtemp." er den der du faktisk gjør det. Så sørg for å ha en sovepose med en del lavere komfortemp. enn den tempen du forventer på turen. Det ligger forøvrig masse kjerringråd til å holde varmen i soveposen her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=27218&highlight=

Joda, Kina gjør sikkert mye bra. Men grunnen til at de er verdens største investor innen fornybar økonomi har en del naturlige forklaringer. For det første er de i ferd med å bli verdens største økonomi. De har og en vesentlig sterkere stat (staten har mer penger/makt i forhold til folket) en i USA som for tiden er verdens største økonomi. De har også veldig store helseproblemer i byene pga. forurensning fra kullkraftverk og privatbilismen, som gjør at de må gjøre noe. Det påståes at de bygger opptil flere kullkraftverk per dag der borte, men hvor sant dette er aner jeg virkelig ikke. Våre kjære politikere gjør noe riktig, men enda mer galt. Etter at Olje-Ola tok over Olje og Energidepartementet virker det som vi har fått det enda mer travelt å få opp oljen vår (trodde den lå ganske trygt der nede jeg?). Mongstad som skulle være vårt nye flaggskip innen ny miljøvennlig energiteknologi spyr fortsatt ut co2. SV som utgir seg for å være "det store miljøpartiet" er flinke til å love før stortingsvalg, men står til strykkarakter når det er tid for annet en tomt snakk. Statens pensjonsfond har ingen etiske grenser verken med tanke på klima eller mennesker. Så lenge de ikke får for mye dårlig PR handler det kun om mer penger. Akkurat det samme kan sies om Statoil (hvor det med stat menes Norge). Oljesandprosjektet i Canada er et strålende eksempel på det. Regjeringen vil så klart ikke, med mindre de absolutt må, mene noe som gjør at melkekyrne melker mindre. Folkets uvitenhet er statens velsignelse. Heldig vis er miljøbølgen som kom bla. etter Al Gore's film An Inconveniet Truth i 2006 på vei ned i en bølgedal, og med andre ting som dominerer mediene er det ingen grunn til å sette klima som noen stor overskrift på partiprogrammet før valget i 2013. Minst like bra for Stoltenberg & co.er det at de andre ikke ser ut til å kunne stille lag i 2013 uten å ta med klassens versting, FRP. Dermed kan den som setter miljø øverst fritt velge mellom pest og kolera. Bergensbanen hadde kostet et helt statsbudsjett når HM Kong Haakon åpnet den i 1909. Den gang hadde vi ikke noe oljefond å ta pengene fra heller. Vi må satse stort nå for å redusere de fremtidige problemene den globale oppvarmingen vil ha. Jeg har ambisjoner om å leve i gamle Norge i 50, 60 kanskje 70 år til. Da må vi tenke litt stort og litt langsiktig. Riktig nok satser vi 3,5 milliarder per år på å hjelpe til med å berge regnskogen. Men samtidig har veksten i Statens Pensjonsfond økt fra 250 til 450 milliarder per år i perioden 2007-2010. Pengene til regnskogen brukes i utlandet og påvirker derfor ikke inflasjonen i Norge på noen måte. Med andre ord er et tiltak som ikke svir. Skal det settes i verk miljøtiltak som virker MÅ politikerne tørre å ta litt upopulære avgjørelser. De må satse på forskning (som koster penger), påvirke befolkningen til å være miljøvennlige ved å justere skatter og avgifter, satse på kollektivtransport, ENØK-tiltak, ren energi, senke tempoet i oljeutvinningen og internasjonalt legge press og dele teknologi så andre land og blir mer miljøvennlig. Mange tiltak kommer mange til å mislike, men det gjør dem ikke mindre nødvendige. Det kan ikke være opp til idealistiske enkeltmennesker å redde jorda. Vi har ikke nok av dem til det. Styresmaktenes oppgave er å styre landet til folkets beste på vegne av folket. Folket er dessverre til tider like umodent som et barn som ikke spiser maten sin fordi han vil ha godteri. Det vet ikke dets eget beste. Det er en av svakhetene ved demokratiet. Da skal gode ledere stå imot stormen, ta upopulære avgjørelser, og dermed ta vare på folket. Dessverre har den moderne politiker blitt en populistisk, akademisk feiging som styrer dit flertallet peker. Det er derfor vi må bli mange som sier klart fra om at vi vil ha en bedre miljø- og klimapolitikk fra 2013.

Du har selvfølgelig helt rett, men det er rett og slett ikke mulig å regne slik på det her. Ta skredfare for eksempel. Det er ikke 5 ganger så høy skredfare for en gruppe på fem som om du går alene. Det samme gjelder for de fleste typiske farene i friluftsliv. Men feks. faren for at en i en gruppe tråkker over kan du regne ut slik.

Denne konflikten er vel omtrent like gammel som turistforeningen. Grunnen til at denne konflikten aldri dør er fordi begge parter har så stor interesse i den. For å ta en historie "basert på en sann historie", dog med noen modifikasjoner for å fremheve mine poenger: Først har du hundemannen som endelig har fri fra jobben og skal ta seg en tur med sin aller beste turkompis. Han har aldri vært plaget med allergier og vet ikke hvor, unnskyld språket, jævlig det er. Dessuten er det ingen på hytta, så da er det da ingen problem. Han ene som kommer sier han ikke er allergisk, og at det ikke er noe problem for han. Det er ikke det at hundemannen ikke vil ta hensyn. Men bikkja har ikke pels for å stå ute, og står den i gangen blir det så mye piping. Da får jo ingen sove, så det må da være en verre plage. Så han trosser forbudet og tar med bikkja inn på soverommet. Utpå kvelden faller han for fristelsen og slipper den inn i stua og. Båndet mellom mennesket og dyr kan være utrolig sterkt, og ingen gang styrkes det så mye som når de er på tur sammen. Allergikeren som tenker på den gangen han fikk turen ødelagt hver gang han ser ei bikkje har så klart ingen forståelse for at noen setter sine firbeinte turkompiser så høyt, eller for det spesielle båndet som knyttes mellom menneske og dyr. At hundefolket ikke vet hvor kjipt det er å ikke kunne dra på tur på DNT-hytte fordi det kan ha vært ei hersens bikkje der, og tar hensyn til dette, det er ubegripelig. Neste morgen kommer allergikeren til hytta, og blir møtt i døra av ei kjempeglad bikkje som hopper opp og vil hilse. Han kjenner igjen situasjonen og innser at her kan han ikke sove i natt. Turen og ferien er ødelagt, akkurat som sist. Hundeeieren kommer ut i gangen for å holde bikkja så den ikke stikker, og er samtidig litt kry av den fine bikkja si. Allergikeren rekker å få bekreftet at bikkja nok ikke bare har stått i gangen før han tenner på alle plugger og starter det som blir en kort men intensiv uttalelse/diskusjon om hva han synes om saken. Turen er ødelagt for begge, som hver har fått bekreftet sin stereotypi av den andre part. Krangelen fortsetter så i Fjell og Vidde (DNT-bladet) med usaklig skitslenging som ikke gjør situasjonen så veldig mye bedre. Så hva kan løse konflikten? Jeg må si jeg tror den vil eksistere så lenge det finnes både allergikere, folk med hunder og DNT-hytter. Tiltak som egne hunderom kan nok bidra til at begge parter får tilfredsstilt sine behov, men for noen vil det aldri bli bra nok (egne røykerom for røykere var heller ikke bra nok for alle (ikke det at jeg er i mot røykeloven altså!)). Men for å dempe konflikten foreslår jeg at folk prøver å bruke navn som treffer bare de det er ment mot i denne konflikten. Hundeeiere flest er hensynsfulle greie folk, men mange blir litt støtt av at de fremstilles som hensynsløse idioter i denne konflikten. Da kan folk ta seg bryet med å spesifisere hvilken del av hundefolket de snakker til før de uttaler seg (muslimer er også stort sett greie folk, men mange bruker ordet muslimer når de snakker om ytterliggående islamister (for å ta en litt drøy sammenligning (ikke start noe debatt om det fordi! ;P )))

Fikk skikkelig lyst på skitur nå, selv om jeg hadde en mindre trivelig tur sist helg som endte med at vi gikk hjem igjen med snøstorm rett imot, og et kne som ikke var helt fornøyd med at jeg gikk med storsekken fylt til randen. Ikke fikk vi jakta eller isfiska heller! Får håpe kong vinter kommer til Nordland snart så vi kan få slike forhold her og. Nå har det vært holke lenge nok! Når det kommer til det "fototekniske" tilbakemeldinger strekker ikke kompetansen min seg lengre en til at jeg kan si: fint bilde!

Jeg stusser litt på at ingen her har noen formening om hva våre "kjære" politikere skal gjøre for at gamle Norges økologiske fotavtrykk skal bli mindre. Jada, det er bra at dere først tenker på hva dere selv kan gjøre. Men det hjelper pent lite om du kjører Toyota Prius hvis du stemmer FRP. Selv om vi i Norge har et veldig stort økologisk fotavtrykk per hode, så er og blir våre bidrag små så lenge Kina bygger nye kull-kraftverk hver dag. Hva om vi alle kunne gitt våre politikere en klar beskjed om at i 2013 stemmer vi på de som gir oss den beste klimapolitikken. De som på nasjonalt plan prøver å gjøre det enkelt og lønnsomt å være miljøvennelig for oss. Og på internasjonalt plan legger så mye press som mulig, for at når levestandarden i land som Kina, India og Brasil øker, så skjer det på en så miljøvennelig måte som mulig. Mange bekker små... Det gjelder her og! Selv det norske Arbeiderparti kan bli miljøvennelig, hvis de skjønner at det er det som gir de plassen ved roret i 4 nye år. Selv er jeg er langt unna å holde den standarden som mange her snakker om når det kommer til miljøvennlige tiltak i hverdagen. Men selv om noen av tiltakene er relativt omdiskuterte, og motivet diskutabelt, så viser det at folk gidder å prøve. Så må enkelte få kalle dere hyklere, men jeg sier all ære til den som i det minste prøver. Jeg prøver å bidra til et bedre miljø når jeg treffer dem som absolutt ikke bryr seg. Og de er det nok av. Å utfordre folk på holdningene deres, så de kanskje får et litt mere bevisst forhold til de, det har jeg troen på. Hvis alle folk kunne begynne å bry seg, og å tenke litt, da hadde vi kommet langt. Men for mange er det desverre for ubehagelig. Med slike er det utrolig hva du kan sette igang med et par retoriske spørsmål.

Godt å se så mange anbefale Øytun. Det gjør jeg også! Ellers kan jeg ikke annet en si meg enig med resten her. Start med å få deg studeikompetanse. Deretter et år på Øytun, og Circum Polare om du kunne tenke deg det. Å planlegge lengre enn det er kanskje unødvendig siden du sikkert kommer til å forandre mening om hva du vil med årene, men å begynne å se mulighetene og tenke på det er ikke dumt. Jeg vil absolutt anbefale deg å ta en slags høyere utdanning. Et år på Arkisk Naturguide på Svalbard synes jeg høres fantastisk ut. Ellers er det mange ting du kan studere/bli som lar deg jobbe i eller med naturen. For eksempel forsker i Norsk institutt for Naturforkning (NINA), oppsynsmann i Statens Naturoppsyn (SNO), lærer på skole/folkehøyskole, i reiselivsnæringen eller Reinpoliti på Finnmarksvidda ;P Mulighetene er mange, men felles for det meste er at det er mange om beinet. Ikke tro at du får en slik jobb uten å selv ha jobba for den gjennom utdanning. Og glem heller ikke at å være på tur og å være på jobb i naturen er to forskjellige ting. Uansett hvilken jobb du får vil det være flest hverdager. Det er ikke meningen å drepe drømmen din, men det er viktig å ha et realistisk bilde av hva det innebærer å jobbe ute. Men er det noe du virkelig vil er det bare å stå på så får du det til!

Å avbryte turen teller ikke som en konsekvens slik jeg ser det heller. Med konsekvens mener personskade. For å bruke formelen skikkelig bør det regnes på hvert enkelt risikomoment (f.eks. topptur: fare for snøskred, fall under nedkjøring, frostskade ol.). Dette var mer et forsøk på å fremstille hvordan jeg mente sannsynligheten og konsekvensen ble påvirket av om du er i gruppe eller alene på tur. Tallet 16 (var noen skrivefeil der som er rettet nå), risikoen for å dra på tur i en gruppe (på 2-3 personer) kan bare brukes til å sammenligne med de andre risikoene. Altså mener jeg at faren for skade i en gruppe er litt mindre enn alene med nødpeilesender, og en del mindre enn alene uten nødpeilesender. Å legge sammen risikoen per person som er i gruppen blir feil. Det er en stund siden jeg hadde statistikkregning på skolen, så det er jeg jammen ikke sikker på hvordan man kan gjøre. Uansett er ikke risikoen fra regnestykkene noen slags prosentframstilling av sjangsen for å skade seg, men (som sagt) kun til sammenligning med de andre alternativene.

Å finne verdien for sannsynlighet statistisk er neppe mulig bla. fordi den vil variere fra tur til tur avhengig av type tur, værforhold, utstyr, hvem som er med osv. Men de fleste med litt erfaring vil kunne si hvilke farer som er mest sannsynlig på den aktuelle turen. De vil også kunne forestille seg hvor farlig de ulike tingene er. Formelen er ganske anerkjent. Forsvaret bruker den som sagt ganske mye, og du finner den blandt annet i Forsvarets Sikkerhetshåndbok. De bruker tallene 1-5 for konsekvens der 5 er kritisk, 4 er alvorlig, 3 er moderat, 2 er mindre og 1 er ubetydelig. For sannsynlighet bruker de 1-4 der 4 er sannsynlig, 3 er mulig, 2 kan skje, 1 er usannsynlig. Boken Beslutningstaking i Operative Situasjoner av Wibecke Brun og Therese Kobbeltvedt (2005) som er pensum på bla. Politihøyskolenskolen bekrefter også at en slik måte å regne risiko på er riktig. "Statistisk kan risiko uttrykkes som produktet av sannsynligheten for et uønsket utfall og størrelsen av utfallets konsekvenser (risiko = sannsynlighet x konsekvens). Vår intuitive oppfattelse av risiko kaller vi risikopersepsjon, eller subjektiv risikovurdering." (s. 167) "I en slik situasjon er det lett å se for seg (simulere) hvor galt det kan gå, og siden konsekvensene gjerne er fatale, kan selve risikoestimatet påvirkets av dette. Der risikoestimatet burde bestå av både en frekvens- eller sansynblighetskomponent (hvor ofte det går galt i forhold til hvor ofte det ikke går galt) og en styrkekomponent (gitt at det går galt, hvor ille vil det være?), blir det lett å fokusere ensidig på konsekvensene." (s. 168-169) Om du har sannsynlighet og konskekvens fra 0-1, 1-5, 1-10 eller hva som helst spiller ingen rolle (selv om jeg skal være enig i at 0-1 eller 0-100 ser mer logisk ut). Når du vurderer sannsynlighet og konsekvens hver for seg i stede for bare risiko blir risikoen riktigere siden du unngår de typiske feilene ved en slik vurdering. Mennesker feilberegner en del når vi prøver å tenke ut hva som er mest farlig i en gitt situasjon (risikopersepsjon). For eksempel vil utfall som virker "grufulle" og som er lett å visualisere bli vurdert som mer sannsynlig enn utfall som ikke er det (f.eks.: mange er mer redd for å fly enn å kjøre bli selv om det gjennomsnittlig dør ca. 250 i trafikken årlig og nesten ingen i flyulykker). Dessuten vil det som er "nært" feilvurderes som farligere. Hvis du akkurat høre om en bilulykke vil du sannsynlig vis være mer forsiktig når du kjører bil, selv om det ikke er noe større sjangs for at du vil komme i en trafikkulykke. De verdiene for risiko du får etter å ha regnet ut sannsynlighet x konsekvens kan så brukes for å få et mer realistisk bilde på hva som er det farligste i en situasjon eller farligste alternativet i en beslutning. En slik analyse vil også gjøre deg mer bevisst på faremomenter siden du faktisk må tenke gjennom de i vurderingen. Eksempelet med farene ved å fly eller kjøre bil som nevnt over viser hvor feil risikopersepsjonen vår ofte er. Nå mener jeg ikke at folk skal bruke timesvis på analyser av faremomentene hver gang de skal på tur. Men jeg tror at det å være bevisst på dette og kanskje prøve det en gang det passer seg kan være lurt. Det burde også være en del av forberedelsene til ekspedisjoner som innebærer en del fare.

Personlig drar jeg gjerne på tur både alene og sammen med andre. Begge deler har helt klart sine fordeler og ulemper, men siden jeg føler meg i det akademiske hjørnet i kveld tenkte jeg jeg skulle skrive om hvordan jeg mener det påvirker sikkerheten. Hvor god sikkerheten er kommer an på eksponering for risiko. Risiko kan defineres ved regnestykket: Risiko = sannsynlighet x konsekvens Altså den risiko du utsetter deg for, er sannsynligheten for at noe skjer ganger konsekvensen det får om det skjer. Dvs. at vi må se på gruppens (les turkameratens) påvirkning på sannsynligheten for og konsekvensen av en ulykke. Sannsynligheten for at noe skjer om man er flere er helt klart større. For det første fordi den ene kan skade den andre. Men også fordi det blir to som kan skade seg. Det er helt opplagt. Men det er også bevist at mennesker i en gruppe har større risikovillighet og at ansvar «pulveriseres» (se Sosialpsykologi, av Teigen K.H. s 537). Altså jo flere det er i en gruppe jo større risiko er de villige til å ta, og jo mindre ansvar tar de (hver enkelt). For å ta et eksempel: En person går inn i et område der det er fare for snøskred. Han vurderer hele tiden faren og er oppmerksom på alle tegn om rasfare. Siden har går alene vet han at ingen kan redde han om han blir tatt av skred. Han har lite erfaring og er litt usikker. Derfor velger han å være på den sikre siden, og tar ingen sjanser. Neste gang går han sammen med to kompiser. Siden han har gått mye langrenn er han ganske sprek, og uten at han merker det sliter sistemann med å holde følge. Han prater stadig med andremann og er derfor lite oppmerksom på omgivelsene. Han vet at bakerste mann har mye erfaring, og stoler på at han sier ifra om det skulle være uforsvarlig å gå der. Dessuten har de skredsøkere så de kan finne hverandre om en blir tatt. Bakerstemann strever for å holde følge med resten. Han tar det for gitt at han som går først velger en sikker rute. Det er jo en selvfølge. Oppmerksomheten hans er rettet mot skituppene, og tankene er et helt annet sted. Der er kanskje opplagt, men det er for gjort å ende opp med at tre som hver for seg ikke ville utsatt seg for en fare ender opp med å utsette seg for den når de er sammen. Det er det litt greit å være bevisst på synes jeg, så du kan være den som løfter blikket og tar ansvar den gangen resten av gruppa ikke gjør det. Konsekvensen om noe skulle skje derimot vil være mye mindre om man er sammen med noen. Er du på tur alene og ved sykdom eller skade blir bevisstløs er det jo bare å krysse fingrene for at Røde Kors eller Sea King’en finner deg i tide. Men skader du deg skikkelig i vinterfjellet vil du stort sett være avhengig av å få satt opp et telt eller noe, selv mens du venter på hjelp. Et beinbrudd, en kraftig blødning, akutt sykdom, matforgiftning eller gå gjennom isen. Det er mange ting som kan slå deg såpass ut at du ikke er i stand til å gjøre de tiltakene som trengs. I tillegg vil de gjøre kroppen mye mer utsatt for hypotermi, som er en av de største farene i fjellet i Norge. Jeg tror mange undervurderer hvor mye en turkompis kan gjøre om uhellet først er ute. Det kan det være greit å ha noen som passer litt på deg. I vinterfjellet er det fint å ha noen som ser etter frostskader i ansiktet i pausene, spør om du har drukket nok vann (som ofte er lite fristende på vintertur) og som kan sjekke om topplokket på sekken er åpent. Dessuten føles det mye tryggere å ha noen der om været snur, vidda blir stor og du veldig, veldig liten. Det er nok mange som har gått mye i fjellet som ennå ikke har opplevd hvor dårlig været kan bli på fjellet (inkl. undertegnede). En nødpeilesender kan redde liv, men den kan også øke risikovilligheten på samme måte som skredsøkere i starten (og fortsatt?) gjorde at flere ble tatt av skred fordi de tok større sjanser. Det er ikke uten grunn at Røde Kors m.fl. oppfordrer folk som ferdes i fjellet til å lære seg førstehjelp. Ofte vil den profesjonelle hjelpen komme for sent, eller ikke kunne komme i det hele tatt pga. vær-/føreforhold eller andre oppdrag (redningshelikopter). Hvis jeg skulle sette opp et enkelt regnestykke på den generelle risikoen ved å ferdes i fjellet med sannsynlighet og konsekvens på en skala fra en til ti ville det bli slik: Sannsynlighet x Konsekvens = Risiko Alene 3 x 8 = 24 Alene m/nødpeilesender 3 (4?) x 6 = 18 Sammen (2-3)* 4 x 4 = 16 *sjansen for at du skader deg Altså er sannsynligheten for ulykke litt større om man er flere sammen, men siden konsekvensen er mye lavere er den totale risikoen også lavere. Enig?

Hvorfor noen sverger til Thermarest når det finnes Exped Downmat skjønner ikke jeg. Kan skjønne at folk er skeptisk til oppblåsbart pga. faren for at det sprekker og at det tar litt tid å pumpe det opp, men komforen med et slikt liggeunderlag er verdt det. Anbefaler som du kanskje har skjønt Exped Downmat på det sterkeste! Det finnes i flere utgaver, men jeg vil anbefale Downmat 7 (tykkelse i cm) om du tenker litt på vekt. Det finnes vel også en versjon som er 9cm, og DLX-versjon (og sikkert flere som jeg ikke vet om) som har noen cm ekstra i bredde, men 7 cm og standard bredde er nok spør du meg.

Litt selvmotsigende å være mot skyting av vaskebjørn og samtidig være mot at det skal være feks ulv på Hamar, når det var akkurat nedskyting som førte til at det ikke er ulv på Hamar lengre. Å jobbe for å opprettholde mangfoldet i naturen gjennom forvaltning der de dyreartene som hører hjemme i et område får leve er bare fornuftig spør du meg. Det er helt unaturlig at dyrearter som ved hjelp av mennesker kommer til Norge skal få bli, og det kan få katastrofale konsekvenser for økosystemet vårt. Se hvor stort problem kaniner har blitt i Australia feks. Også de nye dyreartene som er iferd med å komme til Norge pga. global oppvarming (uten at jeg mener å skape noe diskusjon om det) bør etter beste evne hodes til bake nettopp for å verne de dyreartene som naturlig hører hjemme i Norge mener jeg. (http://www.dagbladet.no/kultur/2006/03/31/462376.html)

Fin følelse å vite at basefar også tusler rundt omkring i skogen der du er! Vurdert å prøve å selge en artikkel til Villmarksliv el? Jeg kjenner flere som har gjort det, og det er nok ikke så vanskelig som mange tror.

At det er umulig å lage en definisjon uten feil er jeg helt enig i. Men ikke at en definisjon ikke kan være subjektiv, selv om den blir mer kompleks. Hvis noen går fra a til b, gjennom skogen og over fjellet fordi de skal til b, og har som eneste hensikt å komme til b. Da er det ikke friluftsliv slik jeg tolker ordets mening. Men hvis en person går samme veien for å ta seg en tur og nyte naturen, da er det friluftsliv. Altså er aktiviteten akkurat den samme, men hensikten gjør at kun det ene blir friluftsliv. Det er mulig mange er uenig med meg her, men det er det jeg mener friluftsliv betyr. Så får vi heller være enige om at vi er uenige.

Skal du lage EN definisjon på friluftsliv som er 100% korrekt må du spesifisere så mye at definisjonen blir veldig lang og tung å bruke. Skal du lage en definisjon som skal brukes juridisk eller på lignende måte er det kanskje greit, men målet mitt var verken å fortelle noen hva som egentlig er friluftsliv eller å lage en 100% korrekt definisjon. Målet var å foreslå en enkel definisjon som er mest mulig riktig. Hva som égentlig er friluftsliv er det som menes i dagligtale når det snakkes om friluftsliv (det norske språk bestemmes faktisk ikke av språkrådet, men av brukerne av språket). Og det kommer ann på øyet som ser. Så å si at noen tolkning av ordet er feil blir for dumt. Friluftsliv er ikke noe fast og uforandelig. Jeg mener derfor at det er nettopp følelsen utøveren har det kommer ann på. Hva ordene i seg selv, for seg selv betyr har ingen betydning. Jeg har selv vært et offer for foreldres tvang til å være med på alt for lange turer. At det ikke alltid er naturglede kan jeg skrive under på. Men foreldrenes hensikt er likevel (håper jeg da!) å gi barna naturopplevelser og naturgleder. Beviset på at de faktisk opplever noe glede ved det å være ute i naturen er at de selv ender opp med å ta med seg barna sine ut på tur når de selv blir voksene. Men jeg sender ballen videre. Hva er en "riktig" definisjon på friluftsliv?

Haha! Det hadde jeg ikke tenkt på. Derfor dykking ikke er friluftsliv altså!

Thumbs up! Bra blogg med veldig bra bilder. Fikk lyst til å ta en tur til Anarjohka jeg og!

Der mener jeg forskjellen ligger i hensikten. Jeg er ikke mot at motorisert ferdsel i naturen (også på sjøen) KAN være friluftsliv. Men det må være en tilstrekkelig del av hensikten eller opplevelsen med det som blir gjort. Det vil si at ungdommer som råkjører på fjellet fordi dette er den beste plassen å kjøre scooter ikke driver friluftsliv. Men tar du en langtur i (relativt) rolig tempo på fjellet for å opplevet naturen der, da er det friluftsliv. Det blir akkurat det samme på sjøen. Det kan ikke være sånn at bare fordi vi ikke liker at noen kjører scooter og ødelegger for vår naturopplevelse, så kan ikke det de gjør være friluftsliv. Ja da, men jeg liker å provosere litt ;P Uten tvil friluftsliv spør du meg. Aslak P Enig i det du sier. Friluftsliv er et veldig verdiladet ord med høy status, og et ord mange har et eierskapsforhold til tror jeg. Derfor vil nok mange definere nettopp det de driver med som friluftsliv, mens det "de andre" driver med ikke er friluftsliv. Det kommer av at det "de andre" driver med ikke er friluftsliv for meg. Eks: For meg som er et "fjellmenneske" vil ikke en tur i fjæra nødvendig vis være friluftsliv siden jeg ikke opplever naturglede der. Det vil nok være motsatt for mange andre. Derfor må skillet mellom hva som inngår og utgår i definisjonen av friluftsliv gå på hva hensikten med aktiviteten eller evt. hvordan opplevelsen av situasjonen er.