Frank-R.J

Hei! Tillater meg å poste en liten videorapport fra en tur jeg og min faste turkompis labradoren Buddy hadde på Salttfjellet/Svartisen 13.-20. Aug 2010. Saltfjellet/Svartisen annbefales sterkt!! Bedre seint en alderig..... En mer utførlig turrapport ligger på www.fjellrek.com

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Filmene er i høyeste grad amatørmessige og planløse, men sånn skal det være. Gode minner er det ihvertfall! En fare for å bli stemplet som en Monsen wonabe er det jo, men det får heller være. Ikke så mange andre måter å filme på når man er alene på tur. Lofoten: Hei! Jeg har hunden (Buddy) i bånd av flere årsaker, Han har en svakhet for reinsdyr og tror at de er like lekelystende som han. Dette til tross for at han en gang på Hardangervidda ble sparket halvt i svime av en simle... Det er også selvfølgelig energi besparende å ha han i bånd. Spesiellt for året er jo den enormt store lemmenbestanden Han er et matvrak og går ikke av veien for å spise et lass med lemmen hvist han kan. Ikke særlig deilig når man våkner i teltet morgenen etter, av en lemmenluktende og ivrig tunge som slikker deg i ansiktet, ivrig etter å komme igang med dagen.... Kjempe fin side du har. Blir morro å følge deg og Echo!! Ost: Det er en vanlig Dovrefjell tarp 3. Husker ikke vekten, men den er ikke tung. Bruker kamera stativet, pinner, stokker og ellers allt som måtte ligge i nærheten. Ikkeno mystisk her nei......

Hei!! Jeg vet det primært ikke er ønskelig å bare henvise til en link når det gjelder turrapporter her på forumet, men jeg tar en kjangs likevel. Fra 17.-26. Aug i år (2011) gikk jeg og min trofaste turvenn, labradoren Buddy, over Finnmarksvidda med start fra Stabbursnes ved Porsangerfjorden i øst til Alta i vest. Vi gikk den samme ruten i 2009, men allikevel, en helt annen tur. Her er en liten videorapport fra årets tur: For spesielt innteriserete; en link fra turen i 2009: Vist du har lyst å ta denne turen selv og ønsker mer info, så ligger det en turrapport mm på denne linken: www.fjellrek.com Dette er en tur alle kan klare!! Mvh fjellreka.

Takk for alle fine tilbakemeldinger! Barre: Det var veldig lite stikkende innsekter på min tur i Saltfjellet, men det kan nok sverme godt også her under de rette forhold.

Her er en liten turapport fra min lille visit i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 13.-20.Aug 2010 Litt seint, men alikevell........(som vanlig er min trofaste labrador Buddy med) "Lønsdalen stasjon neste" lød det fra høyttaleren i kupeen. Endelig!! Buddy og jeg har sittet på tog i 17 timer og begynner å bli litt lei. Vi befinner oss i Nordland, nærmere bestemt mellom Bodø og Mo i Rana, nord for polarsirkelen. I nydelig sensommer vær går vi ut av toget og inn i naturen, trekker inn den friske nordnorske fjelluften. Foran oss, mot vest ligger Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark badet i sol. Den kjente gode følelsen av spenning og forventning stormer rundt i kroppen. Et nytt villmarks eventyr venter. Saltfjellet-Svartisen er en av de få, vist ikke den eneste nasjonalparken en kan gå av toget og rett inn i. Toget var i rute og vi ankom Lønsdalen stasjon ca kl fire Fredag ettermiddag. Sekken veide gode 30 kilo og kjentes godt på ryggen. Overgangen fra nesten et døgn med stillesitting i tog-setet til fysisk aktivitet ble litt voldsom. Svetten rant som en foss, men det er godt å være igang! Vi fulgte Turistforeningens merkede rute forbi Kjemåvatnet og videre vestover langs Kjemåbekken. Her er det lettgått og fint terreng. Det store Kjemåvatnet lå speilblankt omkranset av dvergbjørk og så riktig innbydende ut. Men jeg ville komme meg over tregrensen før kvelden og så meg ut et lite navnløst vann på sydsiden av Lønstinden 977moh. Lønsdalen stasjon som var startstedet ligger på 504moh og de 473 høydemetrene kjentes godt i beina og svettedråpene hang løst. Vannet ligger ca halvannen km syd for stien og er derfor en perfekt leirplass. Da leieren var satt monterte jeg fiskestanga og gjorde noen spede kast i vannet. Ikke et napp. Litt skuffende, men kvelden var vakker, mat hadde jeg nok av og det var mange dager igjen av turen så fisk blir det nok alikevell. Dag to våknet Buddy og jeg av den velkjente lyden av regn som pisket på teltduken. Vinden rev og slet i den tynne nylon boligen og det lå ann til en hviledag. Allerdede.... Vi ble liggende å høre på natur kreftenes "sang" til litt ut på ettermiddagen. I tre tiden ble det lenger mellom regnbygene og rastløsheten tok overhånd. Leieren ble pakket og vi la i vei videre vestover. Vi rundet rundt på nordsiden av Lønstinden. Lønstinden består egentlig av fire topper som som ligger på rad og rekke. Den høyeste toppen er 1506 moh og den laveste 1376. Et flott syn i klart vær, men denne dagen var det alt annet enn klart. De lave tåkeskyene og den sterke vinden gjorde sikten svært begrenset og følelsen av å være helt alene og isolert blir forsterket. Jeg holdt Buddy i bånd så ikke han skulle forsvinne i tåken. Område mellom Lønstinden og Søre Bjøllåvatnet består for det meste av steinur og det kan være krevende å gå her med tung sekk. Slikt terreng stiller store krav til godt fottøy med god støtte for anklene og man må se godt etter hvor man setter beina. Etter ca syv km kom vi til Lønstindvatnet hvor vi slo leir for kvelden i le av en morenerygg. Det ble nok en fiskeløs, men fin kveld. Dag tre satte vi kursen videre mot vest i retning Søndre Bjøllåvatn, visstnok en av Norges beste Røyevann!!, men med en frisk kald vind fra nordvest hadde jeg små forventninger til å få fisk. Været klarnet opp og det var et kjempe syn som møtte oss da vi kom over åskammen fra Steinsdalen og lia ned mot Søndre Bjøllåvatn. Dalen vi nå kom til heter Bjøllådalen som strekker seg fra nordre Bjøllåvatn og helt ned til den avskjæres av Dunderlandsdalen og E6 ca 40 km lenger sør. Vi rundet rundt på nordsiden av Søndre Bjøllåvatn og krysset Bjøllåga på broen som er satt opp her før vi satt kursen sydover på vestsiden av vannet. Her skjedde det en dramatisk forandring i landskapet. Da det var nesten utelukkende stein og ur på østsiden av dalen, var det her grønt og frodig. Gress og lyng så langt øye kunne se. En fryd å gå på. Vi dreide igjen vestover et par km nord for Saltfjellstua. Her er det en kjempe utsikt nedover i Bjøllådalen. De første dvergbjørkene begynner å vise seg ved utoset av vannet og det er et flott syn å se elva slynge seg nedover den frodige dalen . Vi slo leir ved Stallgropavannet. Vinden var fortsatt temmelig frisk fra nordvest og satte nok en gang en effektiv stopper for det helt store fisket, men et par små ørreter lurte jeg før kvelden og det smakte herlig til kvelds. Da jeg dro ned glidelåsen på teltet den fjerde dagen og gløttet ut lå vannet helt speilblankt. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Endelig væromslag! Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen. Det å planlegge turen underveis og ta spontane rutevalg er en del av den store frihetsfølelsen som jeg setter veldig stor pris på og sikkert flere med meg. Og siden jeg alltid reiser alene er det få innvendinger og uenighet i leieren... Det hender Buddy sier ifra, men da jeg som sjef har dobbelt stemme er det som regel jeg som vinner..... Jeg bestemte meg for å gå videre vestover inn i den øde villmarka ved Storstormdalen og Hedningefjella. (Til og med navnene i dette område er øde) Her er ingen stier, ingen hytter og svært sjelden folk og en fantastisk natur! Fjellsidene er dekket med frodig gress og lyng. Nede i dalen renner elven Tollåga i rolige buktninger blant små bjørk og gressenger. Oppe i liene går reinen og beiter og over hodet svever en stor Ørn. Stillheten og roen er total. Buddy og jeg suger inn hvert eneste sekund med stor ærbødighet for denne fantastiske villmarka som denne dagen smiler til oss fra sin beste side. Vellvitende om at her inne er det ingen nåde for den som ferdes når naturen bestemmer seg for å vise krefter. Her er det svært værhardt og ingen steder å søke hjelp vist ulykken skulle være ute. Fantastiskt !!! Vi tok oss god tid denne dagen. Følelsen av å være alene med naturen er sterk og kjentes godt i kropp og sinn. Da kvelden nærmet seg trakk vi opp på Simlefjellet for å finne en passelig leirplass. Vi slo oss ned ved Tørrvatna rett syd for Simlevannet. I solnedgangen liggende utenfor teltet med kaffekoppen og Buddy sovende ved siden av meg tenkte jeg på noe vårt store villmarksikon og eventyrer Helge Ingstad sa en gang da han var langt inne i den Canadiske villmarken alene; " Her sitter jeg i bare skjorte-ermene utenfor mitt telt. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet og jeg føler meg som millionær" Den femte dagen smilte fortsatt Saltfjellet til oss og jeg bestemte meg, etter og ha studert kartet, for å dra videre opp på Hedningefjellet. Område her oppe har en generell høyde på ca 1100 moh og er svært værutsatt. Goldt og ugjestmildt terreng med stein og oppsprukne rabber av skifer preger landskapet. Vi tok det rolig som vanlig og nøt den store utsikten som etterhvert åpnet seg mot vest. Her kom de store isbreene på Stormdalsfjellet tydelig frem og var et vakkert og mektig syn. Etterhvert kom vi ned i Hedningdalen hvor det ligger et par små tjern ved et brefall fra Steinfjellet. Det smaragd grønne vannet lå som et speil og så svært innbydende ut for en liten dukkert i det varme været. Men jeg besinnet meg fort da jeg forsiktig stakk det ene beinet uti. Iskaldt. Ikke så rart da isbreen på den andre siden går helt ut i vannet. Men dette stoppet ikke Buddy, som elsker å bade hele året. Han hoppet gladelig uti og tok seg et par runder i rundt i det iskalde vannet. Hedningedalen ender i en bratt skrent som fører ned i en dal som heter Vestergila. Denne ligger ca 250 meter lavere enn Hedningedalen. Jeg så denne bratte skrenten da jeg studerte kartet, men jeg tok en velurdert kjangs på at det lot seg gjøre å komme seg ned og takket være det gode været gikk det helt greit, men det er ikke å anbefale å gå ned her i dårlig sikt. Man må snirkle seg ned i våt steinur og stupbratte skrenter som går på kryss og tvers og ras-faren er stor her på vinteren og våren. Det gir litt ekstra kick å ta noen slike kjangser, tøye grensene litt. Det å føle litt på sine egne grenser å strekke seg litt etter nye utfordringer er bare sundt iblant. Vi kom vell ned i den idylliske dalen hvor gresset sto grønt og blomstene nikket til oss i den svale kveldsbrisen. Vi fulgte elven Sirkàjàvrre noen km før vi slo leir. Da leieren var satt tuslet jeg ned for å gjøre et spedt forsøk på å få litt kveldsmat. Jeg hadde to stenger med på denne turen. En med spinner/sluk og en med mark og flue. En liten spinner med en opphengsflue for igjennom luften og landet perfekt i bakevjen etter en stor stein midt i elven. Med det samme spinneren traff vannskorpen var det fast fisk og like etterpå satt det en på flua også. Jeg kvakk til, hadde ikke forventet dette. Fisket har vært labert tidligere på turen så dette kom helt uventet. Fiskene ble kjørt forsiktig og et par minutter etter lå en fin ørret og en røye og sprellet i gresset foran meg. I motsetning til vanlig feber som gjør deg slapp, virker fiskefeberen helt motsatt. Jeg ble ivrig og adrenalinet steg. Her var tydeligvis masse fisk. Jeg gjorde tre kast til og det utrolige skjedde at etter totalt fire kast hadde jeg seks ørreter og to røyer!!! Det satt to fisk på hvert eneste kast!! Har aldri opplevd maken til bett. Jeg tvang meg selv til å slutte, middagen for både Buddy og meg var reddet og mens kveldsolen forsvant bak fjellene i vest nøt Buddy og hans eier en uforglemmelig fiske middag. Det vaket konstant i den lille elven og det skal stor selvdisiplin til å la stangen stå. Men man skal ikke ta mer enn det en trenger og her var tydeligvis mer enn nok fisk så det var bare å "hente" når jeg ble sulten igjen. I ti tiden rullet vi mette og gode inn i teltet å sovnet til den lette klukkingen av elven som rant stille forbi. Ikke den verste kvelden jeg har hatt...!! Dag seks ble vi liggende rolig til lagt utpå kvelden. Delvis fordi Buddy var sliten etter de siste dagers gåing og dels fordi dette var det nærmeste vi kunne komme paradis på jord akkurat da. Mat nok i massevis i elven, nydelig varmt vær og en fantastisk villmarksfølelse i kroppen. Buddy brukte dagen til å sove mens jeg gjorde noen kast med stangen når jeg var sulten og ellers bare slappet av og nøt livet. I syv tiden på kvelden pakket jeg sammen og sa farvel og på gjensyn til denne fantastiske plassen før vi satte kursen mot øst og Tespdalen. Tespdalen starter ved Bjøllåneset ved Dunderlandsdalen og ender ved Tespvanna hvor det går en sti over til Bjøllådalen. Vi måtte krysse to elver for å komme inn på DNT stien som går fra Bjøllånes ved Dunderlandsdalen og opp mot Saltfjellhytta. Her måtte jeg ta et valg; Mot nord og over til Bjøllådalen eller mot syd og ned Dunderlands dalen? Valget falt på det siste. Vi la kursen sydover langs elven Tespa et stykke før vi slo leir for siste gang på denne turen. Den syvende dagen trasket vi videre ned den idylliske Tespdalen. Her er en av de gamle ferdselårene som gikk over Saltfjellet før veien kom. De første små bjørkene dukket opp og omtrent halvveis ned i dalen krysset vi polarsirkelen for siste gang i år. Det er noe helt spesielt å være på tur her nord. Det er så mye fin villmark nord for polarsirkelen. Dette er virkelig stedet for den som vil oppsøke den store ensomheten og nyte livet i uberørt natur!! Etter syv deilige dager alene møtte vi sivilisasjonen ved Bjøllåneset og E6. Her satt vi oss på bussen tilbake til Mo i Rana. Saltfjellet-Svartisen er en udiskutabel pærle av nordnorsk natur! Vi har vandret gjennom alt fra stein-ørkner til frodige enger med grønt gress og blomster. Her er rolige og lune daler og spisse utilgjengelige tinder og isbreer. Veldig variert natur som gjør forflytningen spennende og utfordrende. Men det kan være svært værhardt her og er man i områder med isbreer, må man være obs på ras og kalvinger. Skal du alene på tur i Saltfjellet-Svartisen er god planlegging, forsiktighet og godt fottøy viktig. Dette gjelder jo for alle turer, men spesielt her. Turistforeningens rutenett går kun i de mest sentrale områdene og dalførene, så er du ute etter å oppsøke ensomheten i uberørt villmark er det veldig gode muligheter for det her. Spesiellt vil jeg anbefale område mellom Riebitjåhkkå, Simle fjellet og Hedningfjellet. Har var følelsen av å være alene med naturen og fjellet merkbar. Fantastisk!! God tur!!!!

Ja, jeg glemte å skrive når vi var der. Det var fra 7. - 17.Aug i år. (09) Solcellepanelet har en output på 13,6v og med en 12v multilader (se bildet) så har du nok strøm til lading av de fleste batterier. Jeg brukte det på videokamera og still bilde kamera. Mobilen er selfølgelig avslått på slike turer, men ikke no problem å lade den vist det trengs.

Etter femten timer i henholdvis bil, fly og buss sto endelig min faste turkammeret labradoren Buddy og jeg alene igjen ved E6 på Stabursnes. Vi ble ønsket god tur av bussjåføren og det skulle gå 10 dager før vi så noe menneske igjen. Planen var å gå over vidda og ende opp i Alta. Stabursnes ligger noen km Nord for Lakselv ved Porsangerfjorden og er det mest brukte startstedet for de som skal inn i Stabursdalen nasjonalpark for å prøve Laksen, men jeg hadde litt andre planer. Finnmarksvidda er enorm og det er urørt villmark så lagt øye kan se og mye mye lenger, derfor er det veldig gode muliheter å dra på tur her i ukesvis uten å treffe andre mennesker og virkelig få kjenne på følelsen av å være alene i villmarka. Min plan var å bruke de første dagene på turen oppe i de ville fjellområde på østsiden av Stabursdalen. Dette er de mest alpine områdene på vidda. Når man kommer lenger sør og vestover, flater det mer ut og de øde rolige viddekonturene blir dominerende. Denne kontrasten er vell vert å få med seg!! Det var allerede langt på kveld da jeg endelig kunne slenge sekken på ryggen å Buddy og jeg kunne ta de første skrittene inn i den nord-norske villmarka.Jeg har sagt det før, men denne følelsen man har når en endelig kan legge sivilisasjonen bak seg, slenge sekken på ryggen og vite at en har eks anntall dager forran seg med fisking, vandring og store naturopplevelser, er helt spesiel. Må oppleves!! Første leieren ble ved et lite vann ved foten av det sore fjellet Njeaiddàn. Nydelig vær og varmt. Dette tydet bra. Dag to våknet vi til fortsatt sol og vindstille. Sekken og utstyret måtte pakkes om etter flyturen og brensel til primusen måtte fylles. Jeg kjøpte en liter Coleman renset bensin i Alta, og det holdt godt på hele turen. Buddy må også hjelpe til og bære, så han fikk leirtøy og litt annet småtteri i kløven. Vi fulgte høydekurven (ca 150 moh) mot SV. Utsikten nordover mot nedre del av Stabursdalen var inponerende. Skjønner godt hvorfor mange legger turen inn der. Værdens nordligste furuskog ligger faktisk i Stabursdalen. Etter noen km la vi kursen mer mot syd, innover i dalen der elven Dilljohkà renner. Vi krysset denne og fulgte elvebredden videre sydover noen km. Her dukket de første reinsdyrene opp i store mengder, noe Buddy satt stor pris på. "Mmmm...mye god mat" tenkte han kansje, eller; "å, så mange lekekammerater". Ikke vet jeg hva som hadde skjedd vist han fikk fritt leide til dyra, men jeg har for meg at han hadde kommet krumrygget og spak tilbake til sin eier etter et velplasert spark fra en sint simle som slett ikke var intresert i hans bekjentskap. Tryggest å holde han i bånd. Utpå ettermiddagen begynte jeg å studere kartet etter en eventuel leirplass. Jeg så meg ut noen vann på toppen av fjellt på vestsiden av dalen. Eneste aberet var at de lå ca 250 høydemeter over der jeg nå befant meg og høydekurvene på kartet lå faretruende tett opp skaret jeg måtte følge. Mange høydemeter fordelt på få lengdemeter er ingen god kombinasjon, særlig ikke med en sekk på over nermere 30 kg på ryggen. Men det er ofte prisen en må betale for å velge å gå utenfor "allfarvei". Like greit å få prøvet formen først som sist tenkte jeg, og la i vei. To timer seinere slengte jeg sekken i bakken og la meg heseblesende i lyngen ved vannet Corvosjavri på 403 moh. Godformen er fortsatt noen km unna, men den kommer nok. Her blir det leir inatt sa jeg til Buddy, som var helt enig. Da jeg med stor nyskjærighet dro ned glidlåsen på teltet morgenen den tredje dagen, så jeg rett inn i en grå vegg med tåke. Væromslag. Tåke er ikke no problem så lenge man kan bruke kart og kompass, men værre er det om man roter seg inn i et område med stor steinur og flyttblokker som det er MYE av oppe i fjellet øst for Stabursdalen. "Vi får ta det rolig i dag" sa jeg til Buddy da vi var klare til og gå. Vi satt kursen nesten rett vest, mot en stor canyon som heter Ingungorsa. Jeg hadde sett meg ut dette området kvelden i forveien da jeg studerte kartet og syntes det så spennende ut, men denne tåka kunne by på litt problemer fordi det er veldig kupert og bratt i det området, men jeg satset på oppklarning å la i vei. Været klarnet opp utover formiddagen og jeg fikk en fin utsikt over dette inponerende skardet som skjærer seg ned mellom stupbratte fjell og lager en canyon som er vell vært et besøk om du tar turen til Finnmarksvidda. Etter Ingungorsa rundet vi Ommàscohkka og la kursen mot noen små vann rett sør for Duolbaràssa hvor vi slo leir for kvelden. Utpå kvelden, da vi hadde slått leir, skyet det til og begynte å regne. Jeg slo opp tarpen utentor teltet for og få litt mer tumleplass. Gryta var full av Røye som var fisket tidligere på dagen, kaffen sto og trakk; det kunne regne så mye det ville, det ble en nydelig kveld alikevell. Da vi våknet i syvtiden dag fire stekte solen på teltduken og det var bare å rulle ut av teltet som en fet kobbe, legge seg til i lyngen, fyre opp primusen og sette over kaffen. Slike morgener er en ren nytelse!! Første del av dagens rute la jeg rundt og vest av Làhten-ceabet fjellet. Her var det nydelig utsikt over den midtre delen av Stabursdalen og videre nordvestover på vidda. Vi stoppet ved et lite vann som nesten rant over av Røye. Kastet ut en liten spinner og etter fem min hadde jeg nok fisk til lunsj for både Buddy og meg. Vi fortsatte ned til Njahkàjavriet, et idyllisk vann som ligger øst for Càppesvàrri i en liten dal omsluttet av små gress-sletter og spredte bjerketrær. Fyrte opp et lite bål, kokte fisken og sovnet mett og god i lyngen. Det kaller jeg en perfekt lunsj!! Utvilt og litt døgnvill fortsatte ferden videre mot syd, over Navkaoavi, krysset Navkajohka før vi slo leir ni timer seiner ved nord enden av det store vannet Àiroavri. Vi var nå helt klart kommet inn i den mer grønne delen av vidda. Det ble lenger mellom steinurene og betydelig lettere og gå. Men en annen "følgesvenn" på turen hadde også meldt sin ankomst for fullt. Myggen. Den hadde med få unntak glimret med sitt fravær tidligere, men den likte seg helt klart her det var mer vegitasjon. Jeg hadde heldigvis med ett myggnett til hodet, og med goretex dressen på, gikk jeg fri. Buddy greide seg overaskende bra han også selv om snuten og beina hans tiltider var helt svarte av mygg, men det virket som de ikke greide å stikke han noe av betydning. Tiltross for det pene kveldsværet krøp vi inn i teltet og tok kvelden ganske tidlig. De ni timene på beina og drøye to mil som hadde vært dagens tilbakelagte distanse hadde satt sine spor. Det var godt å krype i posen og dorme inn. Den femte dagen var det forsatt pent, litt overskyet vær. Idag skulle vi etter planen slippe oss ned helt øverst i Stabbursdalen og krysse over sør for Stabburvatnet for så å sette kursen mer mot vest. Myggen var ivrig, så myggnett var påkrevd stort sett hele dagen. Vi gikk lags østsiden av Àirojavri og over Àirooavi fjellet før vi begynte å slippe oss ned mot Stabursdalen. Planen var opprinnlig og gå langs østsiden av nordre Stabbursvatnet, men her sa fjellbjørka stopp. Tett krattskog og vier gjorde det nesten ufremkommelig. Jeg krysset derfor Staburselven nord for vannet og satte kursen mot noen små vann syd for Suolojàvri hvor vi slo leir. Ganske utolig å se hvordan topografien skifter fra øst til vest av Stabursdalen. Noen av fjellene i øst strekker seg godt over tusen meter til værs, mens på vestsiden består landskapet mer av rolige vidder og åser som sjelden er høyere enn 500 moh. Dag seks våknet jeg av den umisskjennelige lyden av hardt regn som pisket mot teltduken og en stiv kuling fra SØ som truet med å rive teltet opp fra bakken. Hviledag, var min første tanke. Det skulle komme godt med. Det er ikke til å unngå at kroppen får endel juling på en slik tur. Værst gikk det utover beina og hoftene, men ryggen og skrittet fikk sitt de og. En sekk på nermere tredve kilo og et terreng som har vært krevende med elvekryssinger og klatring opp og ned våt steinur setter sine spor, så en dag på ryggen ville sikkert komme godt med. Men utover formiddagen roet regnet seg litt og jeg begynte å bli litt utålmodig etter å komme videre. Det er laaaangt igjen til Alta så det det beste er å bruke dagene. Kl halv elleve var leieren pakket og vi la ivei. De værste gnagsårene ble teipet med gaffa tape. Gaffa holder bedre enn vanlig gnagsårplaster når man etter utallige elvekryssinger er søkkbløt i støvlene og aldrig får tørket de opp. Vi la kursen opp lia mot Langevannet. Vi krysset de to gammle postrutene som gikk mellom Karasjokk og Alta i gamledager. Dette ble en tung dag. De første to timene gikk i konstant stigning og myr, men regnet holdt seg stortsett unna. Men da vi kom opp på fjellet ble himmlen igjen beksvart og regnet pisket i ansiktet og det fortsatte med det resten av dagen. Vinden var soppas hissig at jeg helst ville komme over fjellet og ned i Stilladalen på vestsiden før vi slo leir, men dit var det langt. Vi rundet rundt på sydsiden av Langevannet, holdt på nordsiden av Juovvajàvri og syd av Fàllejàvri (Falkevannet), fulgte Falkelva ett stykke før vi endelig kunne begynne nedstigningen til Stilladalen. Hele dagen var det tåke og dårlig sikt. Blikket var konstant fokusert på neste skitt og neste meter. Skulle nok tatt en hviledag alikevell... Utpå kvelden kunne vi endelig slå leir ved et lite vann nord for Stuorajàvri i le av noen små fjellbjørker. Været roet seg utpå kvelden og det ble en fin kveld med ørret fiske og bålkos. Dag syv våknet vi til rolig og fint vær. For første gang på turen skulle vi følge en sti. Det går en merket løype fra Joatkajàvri fjellstue til Sønvismoen i Tverrelvdalen og deler av den skulle vi følge denne dagen. Det er unektelig mer spennende å gå i urørt terreng, men prisen er ofte vansklig fremkommlighet og mer krevende vandring, så derfor så jeg fram til en dag med "motorvei vandring". Vi la kursen mot NV over nordre del av Hoalgir fjellet, ned i Sadjinvuopmi dalen før siste stigning for dagen opp på Bellingfjellet (Gàmasvàrri). På toppen av Bellingfjellet fikk jeg ett godt overblikk over den vannvittig store villmarka jeg hadde fått være en del av de siste dagene. Her så jeg helt til de ville fjellene i Øst, mot syd så jeg Hellefjellet hvor terenget roet seg og videre mot nord til kysten hvor fjellene igjen ble mer ville. Finnmarksvidda er virkelig stedet for den som ønsker og være alene i urørt villmark. Her kan man gå alene i ukesvis å virkelig få kjenne på den store følelsen av total tilstedeværelse i naturen. Men man må vite hva man legger utpå, for her inne er det ingen, eller ihvertfall veldig få hytter og lignende du kan søke ly i eller proviantere fra. Det er ikke som å gå på Hardangervidda der turistforeningens hytter er veldig utbrett. Men planlegger man godt og har utstyr en stoler på, er det bare å legge i vei. Vi slapp oss ned til noen små vann på sydsiden av fjellet og en 12 gr spesial i kobber ble kastet ut uten de helt store forhåpningene. Etter ti sekunder strammet sena seg og stangtuppen bøyde seg i en herlig bue som fortalte at her var det storfisk på gang. Først trodde jeg det var en Gjedde som hadde bitt seg på, jeg fikk nemlig ett par Gjedder dagen før selv om det er ganske sjelden her oppe. Men så fløy fisken i været og avslørte i all sin skjønhet at her var det en fet fin Ørret på gang. Bremsen ble finjustert og alle bevegelser var fokusert på forsiktig kjøring av fisken. Ti minutter seinere lå det en nydelig, glinsende Ørret sprellende i lyngen forran meg. "Det blir leir her" sa jeg til Buddy. Jeg kokte fisken og rogna, helte av den deilig suppa og sammen med litt ris ble det en middag i gormet klassen. Jeg orket ikke å spise hele fisken selv, så Buddy fikk resten til kveldsmat. Etter middagen sovnet vi utenfor teltet mette og gode. Litt seinere på kvelden var enda en fin Ørret landet. Den var tilogmed litt større enn den første, men jeg var fortsatt stappmett etter middagen så jeg renset og parterte fisken, la den i en vanntett pakkpose og gravde den ned i den kalde myra bak teltet til neste dag. Den åttende dagen forsatte vi videre i Nordvestlig retning. Vi slapp oss ned i dalen vest for Nàlganas fjellet. Her dukket de første små furuknaggene opp. Det betyr gode kveldsbål. Kartet ble studert og jeg bestemte meg for og legge turen opp over Raipas fjellet som ligger rett syd for Alta sentrum. Her ville jeg også få en nydelig utsikt over Altafjorden og byen som ville bli en perfekt avslutning på turen. Det var tett krattskog og vierkratt som måtte forseres før vi kom opp over tregrensen til Raipasfjellet. Men ved hjelp av kartet greide jeg å finne en liten, neste gjengrod sti som gikk et stykke oppover og gjorde forflytningen mye enklere. Det er absolutt nødvendig og samtidig veldig morro å skjønne at en behersker orientering med kart og kompas. Når en får selvtillit på det og stoler på den magiske kompassnåla å ser at det fungerer i praksis, blir det mye tryggere å ferdes i øde villmark, å mulihetene og følelsen av trygghet blir mye sterkere. Vi slo leir rett over tregrensen ved Hangorivatnet. Som vanlig var jeg spent på været da jeg gløttet ut av teltet den niende dagen. Den siste hele dagen på turen. Idag ville vi få en nydelig utsikt over Alta og fjorden utenfor vist været var klart. Og til min store glede var det sol og klarvær og det sitret i kroppen av forventning etter å komme i vei. Dagens etappe var kort, men jeg ville bruke god tid å nyte denne siste hele dagen til fulle. Kursen ble lagt mot nord forbi Hestvatnet og Stengelsevatna. Jeg la kursen mot høyde 418 på nordsiden av fjellet hvor det er et fint utsiktspunkt. Luften hadde en deilig blanding av hav og snaufjell i seg og følesen av å være så nær havet og samtidig være på fjellet var en spesiell opplevelse for meg. På havet har jeg min arbeidsplass (jeg er rekefisker) hvor naturopplevelsene også har vært mange gjennom årene, og nå sto jeg på fjellet med en nydelig villmarksfølelse i kroppen som hadde bygget seg opp inni meg etter ni dager alene. Og her på høde 418 møttes havet og villmarka å ble ett. Veldig merkelig opplelvelse. Det ble faktisk ett aldrig så lite følelses ladet øyeblikk der Buddy og jeg sto å så utover Altafjorden og byen som vi hadde gått mot nå i ni dager. Vi tok god tid her å tankene gikk til tilbake til de siste dagers opplevelser. En spesiel og fin følelse spredte seg i kroppen. Gleden over at jeg fikk øynene opp for naturens storhet og takknemligheten for at jeg er frisk og har helse til å ta den i bruk ble stor. Vi la oss til ved Trollvatna som ligger på ett lite platå i tregrensen på nordsiden av Raipas fjellet. Det var en rolig, fin og klar kveld med en nydelig solnedgang som satte landskapet rundt oss i brann. Vi sov ute denne siste natten. Den tiende dagen trasket vi ned fra fjellet. Tok en liten kattevask i en bekk før de første husene dukket opp. Det første mennesket jeg så var en pensjonert steinverks arbeider som jeg slo av en prat med. Det var en hyggelig kar og han fortalte ivrig om gamledager og sine opplevelser inne på fjellet gjennom livet. Han ble mektig inponert og tok meg i hånden da jeg fortalte kort om turen og ruta jeg hadde gått. Han mente at det var ett klokt valg av rute når en skulle krysse fjellet her og oppleve Finnmarksvidda i sin helhet. "Det er ikke så mange som velger å gå opp i den grå delen av fjellet øst av Stabursdalen pga av den vansklige fremkomliheten", sa han, "men når en får med seg dette området og seinere legger kursen mot vest og kommer inn i den grønne og flate delen av vidda, har man fått med seg hele spekteret av det Finnmarksvidda har å gi", mente han. Vi gikk over brua over Altaelva og fulgte RV93 den siste biten inn mot sentrum. Det er unektelig litt rart å komme tilbake til sivilisasjonen etter så mange dager med bare villmark, men det var en deilig følelse også. Nok en gang; det er viktig med litt kontaster i livet! Buddy og jeg benket oss til i solen på en uteservering midt i sentrum og bestilte to øl og en saftig stor hamburger. Fjellørret er godt, men hvær til sin tid. Rett ved siden av drev et helt korps og rigget seg opp til konsert. Og med kornetter, trompeter, pauker og cymbaler satte de igang i nesten samme toneart og rytme. Buddy sov uforstyrret, men for meg var det et hardt og brutalt møte med sivilisajonen. He..he.. ja ja.. like greit... Er du ute etter øde, ensom villmark, er Finnmarksvidda stedet!! God tur!!

Jeg vet det Kardam. Allergi er jo nøkkelordet her. Men jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går ann å få til en enkel løsning og tilrettelegging som feks de fleste flyselskapene tilbyr. Poenget og målet er jo selfølgelig at ALLE kan ha et tilbud som ikke ekskluderer noen!!

Jeg fikk ett kort og kompromiløst svar fra Nor-Way buss; "Du får IKKE ha med hund på våre busser" Utrolig irriterende!!! Jeg la endel jobb i og foreslå forskjellige enkle billige tilltak som kunne gjøre det mulig for at også reisende med hund kunne benytte seg av deres rute-tilbud,men får bare dette totalt avisende svaret. Det virker som de ikke har gjort seg bryet og lese hele mailen engang. Ha ett riktig godt nytt år Nor-Way!!

Hei!! Jeg tenkte å bli litt mer miljøvennlig i 2009. En av planene er og ta mer kollektiv transport når jeg skal ut på tur. Tilbudet er veldig godt i Norge så lenge man ikke har vært så hensynsløs (som jeg faktisk føler meg) å skaffet seg hund. Tog er intet problem da de har egne vogner til slike mennesker som meg. Men tog har jo som kjent sine begrensninger. Nor-Way bussekspress har ett godt utbygget rutenett som dekker det meste, men der er det ikke lov og ta med dyr. Jeg har idag sendt en mail til selskapet med forskjelige forslag på tiltak som kan gjøre at også vi med hund (og det er mange av oss) kan benytte oss av deres tilbud. Er spent på svaret. Er det noen andre her på forumet som har gjort noe lignende i forhold til Nor-Way? Og førte det i tilfelle fram? Jeg håpet kansje med dette at de av oss som har hund kan legge litt press på selskapet for og finne en løsning som fungerer for både alergikere og hunder-eiere. Hadde ikke det vært bra!!??!!

Fine bilder Springsteen! Det var nok en fin tur ja. Sikkert en fin opplevelse å kjøre sykkel gjennom det landskapet der. Tusen takk for linken AnnaSam! Gleder meg til å lese om deres erfaringer fra turen.

Det er nok lurt å legge de mest krevende krysningene i nerheten av etablerte ferdselveier eller stier ja. Enig i det Lindap. Har fortsatt ikke fått tak i detaljerte kart, så ruta er ikke lagt enda. Har ikke hørt om Arnoldur Indirdason. Hvem/hva er det Anja Drews?

Takk for tips kjiver! Er tidlig i planleggningen av turen enda så foreløpig er det mange utfordninger. Elvekrysninger er en av dem.

Takk for svar!! Synd det ikke er proviant på hyttene. Litt rart opplegg egentlig. Men det ordner seg. Det viktigste er jo vannet. Har ikke funnet noe om det på nettet merklig nok. (Det lille jeg har prøvd) Tusen takk for dine erfaringer Lindap!!

Jeg tenkte å gå Island fra Nord til Sør neste år og trenger litt hjelp. 1.Jeg vet det finnes en kartserie bestående av tre kart i målestokk 250 000 som dekker hele Island, men jeg finner ikke fram på sidene til det Islandske kartverket.(www.lmi.is) Kan noen hjelpe meg litt med det? 2.Kan man drikke vann fra elver og vann i indre deler av Island uten og rense det? Tenker på bre-partikler og lignende. 3.Får man kjøpt proviant på hyttene til turistforeningen der? Før fikk man bare kjøpt øl, snaks ol. Ruta jeg foreløpig har sett meg ut er ca 240 km lang så jeg tror jeg trenger litt mer enn øl og potetgull......... Jeg skal selfølgelig kontakte turistforeningen der borte også, men syntes det greit og få litt tips fra forumet her først.