Hva gir man i bursdagsgave til en 11-åring som har alt og ikke ønsker seg noe? Onkel og tante er glade i å gå i fjellet, og fikk en ide: Vi gir henne gavekort til hennes første 2000-meter.
Værmeldingen var god og alle tre var forventningsfulle ved avreise fra Oslo fredag ettermiddag. Det var mye kø ut av byen, så dvd-spilleren var god å ha i baksetet for å få tiden til å gå. Fem timer tok turen til Beitostølen, og etter en rask matbit var alle tre godt fornøyde med å kunne ta kvelden.
Lørdag morgen var det avmarsj fra Valdresflya mot dagens mål: Rasletind. Vi hadde startet dagen med å se på kartet og lese turbeskrivelse, og var enige om veivalget: Korteste vei opp til Ø Steindalen, opp til høyde 2010 og så til topps. Starten gikk unna i bra tempo, og de voksne var begeistret over det fantastiske været. Skyfri himmel, nydelige høstfarger og ikke et vindpust – er det mulig å ønske seg noe mer? I den bratteste oppstigningen, til høyde 2010, valgte vi å dele oss. Onkel ville klyve eggen rett opp, mens Ida og tante holdt til høyre for snøfeltene, der vi så at andre gikk foran oss. Det var gøy å leke i snøen! – og slitne føtter fikk litt lettere reise en stund.
Som andre toppvandrere før henne oppdaget Ida at det man tror er toppen, ikke er det allikevel… Men da hjelper det å ha noen Gjendeburgere i sekken. Hva det er? To Gjendekjeks med nugatti imellom, pakket inn i aluminiumsfoile. De gir energi! Og plutselig var vi på toppen. 2105 m. Wow! Slitet var glemt, nå var det bare store smil. Det blåste på toppen, så turen gikk raskt videre. Over toppen og ned bakken til venstre mot vann 1798 og Raslet. Det var mye ur på hjemveien, og tempoet sank gradvis. Vi måtte ta noen pauser med drikke og sjokolade for å holde motet oppe. Gøy ble det da vi fant et par snøbakker. Der ble det akekonkurranse mellom drikkeflaska og termosen – hvem kom først ned? Og vi fant ut at snøbakker er supert underlag for å slå hjul! Den siste biten fikk Ida ansvaret for GPSen. Den viste hvor vi hadde gått på veien opp, og oppgaven var å sørge for at vi fant samme vei hjem igjen. Fint å ha noe å konsentrere seg om, for da glemmer man hvor sliten man er!
Etter åtte og en halv time var vi tilbake i bilen. Slitne, men fornøyde. Og tilbake på Beitostølen kunne Ida innkassere gevinsten: Så mye lørdagsgodt hun ville. Tante og onkel hadde en flott tur, og vi håper å få med oss Ida på flere topper i årene som kommer.