Lunder

Høres ut som en spennende tur! Distansen skal nok gå fint på en måned, bare man står på. Har selv fått unna 1000 km på 30 dager, fullt gjennomførbart uten at det blir heseblesende stress. Myggen er stort sett borte så seint på høsten, men snøfall kan forekomme. Bjørnen er tilstede, du er heldig om du får se en!

*gammelt innlegg jeg svarte på, irrelevant nå*

Ja til Alaska-forhold i Norge, både når det gjelder rovdyr og folks kunnskaper om dem.

Guilbeau Pass – Arctic Village Kliss våte opp til knærne etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, startet vi på oppstigningen mot Guilbeau Pass. Dette er et fjellpass som når sitt klimaks i 1585 meters høyde, omgitt av fjell som rager høyere enn Galdhøpiggen. Caribouen har fast vandringsrute mellom sommer- og vinterbeite her, noe som er tydelig på de hardtråkkede grasbakkene langs elva vi følger. Været er med oss, sol fra en nesten skyfri himmel gjør at vi damper godt fra de elvevåte fillene våres. Opp til passet er det svak stigning, et fakta som har den ulempen at det blir langt å gå. Dette harmonerer ikke nevneverdig med det stadig svakere beinet til Stein Tore, selv med et friskt inntak av smertestillende dagen gjennom. Are og jeg avlaster etter hvert sekken hans, og dermed kan han fortsette sin lett komiske sjørøvertrebein-gange gjennom et av de mest øde fjellområdene i Alaska. Etter om lag 10 timer, inkludert innlagte spise-, tisse-, bæsje- og solkrem-pauser, nådde vi toppen av passet. Et markant skille mellom nord og sør; der vi kom fra var elvedalen og landskapet relativt rolig og bølgende. Der vi nå skulle ned var dalen trang og krydret med stup og småelver som kom skytende gjennom terrenget fra fjellsidene rundt. Dagens andre lunsj ble inntatt ved et lite vann like nedenfor passet, men siden det her ikke fantes vier og vi var raka fant for propan, ble Mountain House-en nytt kald. Lite lystne på å overnatte i denne vakre steinura klemte vi på igjen! Opp og ned, opp og ned; ferden ned dalen beskrives best slik. Etter ytterligere 4 timer var vi i bunnen av dalen og kom fram til East Fork Chandalar River. Selv om vi nå var på sørsiden av vannskillet var vi fortsatt høyt oppe, så vegetasjonen var for det meste vier. ”Ikke noe granbål enda, karer!” Denne elva hadde vi hatt i tankene de siste timene, kanskje var det bedre å padle den enn Sheenjek, slik den opprinnelige planen var? Skulle vi følge originalruta hadde vi fortsatt 50 km igjen å gå, og med Stein Tores bein gikk det ikke fort, så sjansen var stor for at vi ville gå tom for mat. Nei, nå sto vi ved elvebredden til East Fork og kunne padle med en gang, og dermed spare både mat, tid og bein. Beslutningen var enkel og packraftene ble blåst opp. East Fork var til å begynne med grunn og i enkelte områder full av metertykk is. Dette betød mye inn og ut av båtene, sleping over grunner og jokking for å i det hele tatt klare å komme fremover. Isen kalvet ut i elva rundt oss, et spenstig krydder i hverdagen! Snart ble elva dypere og raskere, og strykene gjorde oss våtere og våtere. Den første granskogen ble sett til stor jubel, endelig skulle vi få tørket litt klær og fyre skikkelige bål! Vi kommer nedover elva i fint driv, Are og jeg ligger tilfeldigvis først og aner fred og ingen fare. Sola steiker og rundt oss har vi et panorama verdig ethvert postkort. Plutselig hører vi et grynt inne fra elvebredden. Skogen er tett og vi ser ingen ting, men kan høre at nå løper dyret inni der nedstrøms. En liten glippe i skogen lar oss slå fast at det er en elg, og litt skuffet ser vi på hverandre. Plutselig hopper elgen ut i elva, like foran oss. Og det er ikke bare en, det er ei ku med kalv. Vi begynner å bakpadle med en gang, men strømmen er ganske sterk så vi står mer eller mindre på stedet hvil. Midt i elva stopper kua og ser på oss, blåser i nesa og legger ørene bakover. Kalven strever for å komme etter i den dype elva, men kommer til slutt over og inn på land. Det er tydelig at padlende har vikeplikt for gående i Alaska. Etter noen dager blir elva meandrerende og saktner av. Det vil si, den går fra rask og morsom, til omtrent stillestående. Vi er tomme for mat og fiskelykken vår er ikke noe skrive hjem om, selv ikke en ihuga fisker som Stein Tore klarer å lure harren. Neste landsby er Arctic Village, et godt stykke nedstrøms. Padling natt og dag er oppskiften på å komme greit fort fram, for packraftene er ikke spesielt raske på flatt vann. To uker etter start ankommer vi Arctic Village klokka åtte om kvelden. Butikken er stengt, men vi får tak i de retta folka som åpner den for oss. At det kan finnes så mye god mat, det var for oss helt ubegripelig den kvelden.

Liten turrapport jeg hadde i lokalavisa: På ski gjennom gullgraverland Med bushfly flyr vi nordvestover fra forsyningsbyen McGrath. Det lille småflyet, med plass til 4 personer pluss litt bagasje, flyr like over grantoppene og vi kan se spor etter elg overalt nede på bakken. Etter ca. 10 minutter i luften lander vi på en 200 m lang rullebane, vi er i Takotna! Dette lille samfunnet med 50 innbyggere huser én butikk, en skole og noen forsamlingslokaler. I tillegg er det sjekkpunkt her under sledehundløpet Iditarod, som gjør at hele bygda arbeider intenst dagene før start for å klargjøre alt til hundekjørerne kommer. Tidligere fløt alkoholen fritt i Takotna, men nå er det blitt et såkalt ”dry community”; dette forbyr salg av alkohol, men innførsel og oppbevaring er fortsatt lov, så man kan spørre seg om hvor tørt det egentlig er her. Villmarka kaller Etter to dager med sightseeing og installering i Takotna, valgte fire av oss å dra på en lengre skitur til et fjellområde kalt Beaver Mountains. 14 dager ble avsatt til turen som ble anslått å være rundt 150-180 km lang. Da hadde vi lagt inn noen hviledager i fjellet hvor jakting skulle prioriteres, rypa var visst tallrik oppi der! Etter å ha lånt ei pumpehagle av en lokal ulvejeger, våpenarsenalet ble nå fordoblet, var vi klare for avgang mandag den 15. februar! Første del av turen gikk på ei scooterløype som ledet mot den gamle gullgraverlandsbyen Ophir. Løypa snirklet seg gjennom gammel granskog og myrer. På alle kanter sto lutende tørrgraner og ventet på at en fyrstikk skulle gjøre den behagelig varm, noe vi utnyttet hver kveld. Dyrelivet var det heller ikke noe å si på; her hadde elgen, reven og haren sine faste tråkk, og enkelte plasser hadde jerven tuslet omkring. Rester etter gullgravere kunne også sees på vår vei mot Ophir. Gamle biler, traktorer, kraner og brakker sto slik de ble forlatt for mange år siden. I gullrushets glansalder var Ophir en relativt stor landsby, et par hundre mennesker bodde og jobbet her. Nå er det kun én fastboende her, ”the loafer from Ophir”, og alle de gamle bygningene er brent. Etter fire dager med temperaturer mellom 15 og 20 minus, ble vi plutselig overrasket av en ”chinook”. En chinook er en fønvind som bringer varm, fuktig luft fra kysten, og den hevet temperaturen til forferdelige 5 plussgrader. Det begynte også å regne(!), noe vi var lite forberedt på. Mye utstyr ble vått, men det verste var at det ble dopairet og! Endelig i Beverfjella Beaver Mountains er meget værhardt, og den snøen som faller her, blåser ofte bort og etterlater mye barmark. Det fikk vi erfare når vi den sjette dagen dro pulkene oppover fjellsida og skiene kladdet. Med gress. Vi kom oss til slutt opp og over passet, og ned i dalen hvor de neste dagene skulle brukes. Stemningen var høy! Rundt oss omkranset spisse fjelltopper den lille innsjøen i bunnen av dalen, og spredt omkring sto klynger med eldgamle grantrær. Vidjekjerrene sto som ugjennomtrengelige murer oppetter fjellsidene, og overalt rundt og i dem hadde rypa satt sine spor. Nedover dalen rant en slak elv som visse plasser var åpen, og i den levde dyret som har gitt fjellene sitt navn, store hus kunne vi se flere plasser. De fire dagene vi ble her, ble brukt til bålfyring, jakt og tørking av utstyr. Fire ryper ble skutt og behørig slukt ned av fire sultne gutter. Været var dessverre ikke på vår side, hver dag i fjellet besto av tåke og sludd. Heldigvis ble det kaldere de siste dagene, vi forlot Beaver Mountains i sol og 26 minus, typisk at det blir fint når man drar! På do i 45 minus Men vi klaget ikke, en lang tur lå fortsatt foran oss, og nå så det endelig ut som kulda kom for fullt! Vi gikk ut av dalen og ned på noen svære, åpne sletter. Disse slettene er fulle av små grastuster, også kalt ”nigger heads” av lokalfolk, noe som gjør det slitsomt å gå her når det er lite snø. Her krysset vi også et relativt ferskt ulvespor! Dagen etter våknet vi opp til 30 minus og laber bris, litt hustrig å kare seg ut av soveposen. Neste morgen ble ikke varmere, 45 minusgrader og skyfri himmel var fasiten rundt kl. 8, den fineste morgenen på hele turen! Den blåhvite røyken fra bålet steg rett til værs og rimet samlet seg i skjegget. Hele kroppen måtte dekkes til, noe som kan være vanskelig når naturen kaller. Man lærer å planlegge når man må på do i slike temperaturer, papirarbeidet blir gjort på forhånd! Siste dagen opprant med 30 minus, og vi hadde en flott skitur på 35 km inn til Takotna. Der ventet potetgull, bacon og behagelig, tørt dopapir! En flott skitur var unnagjort, og vi var noen opplevelser rikere. Alaskas villmark skuffet ikke!

Jeg tror det er en bjørn som laget sporene på videoen. Videoen er tatt i mars, Minnesota-Ontario-grensa, altså i et område med bjørn og i den tida den kommer ut. Bjørnen tråkker i sine egne spor, dvs. sporet den lager med framlabben tråkker den i med baklabben. Bjørner har ikke noe problem med å gå sidelengs, og går fint på den stammen som lå under snøen. Om våren vil den være tynn og magen vil ikke henge så nedpå, slik at det ikke blir dramerker i mellom sporene. Skrittlengden er stor i begynnelsen av videoen, men blir normal etter hvert.

Det er bare et spor, ikke akkurat rakettforskning eller en umulighet å lage det.

Men det er jo akkurat det at når folk tror på noe, så har de mye lettere for lure seg selv. Før i tida trodde folk det fantes tusser og troll i skogen, og hva skjedde? De så tusser og troll stadig vekk. Per i dag finnes det vel akkurat like mye bevis på at det finnes bigfoot som det finnes tusser og troll.

Vi var ei gruppe fra HiST som gikk fra Reinheim til Kongsvold i går, gikk i grunn veldig fint. Prøvde oss på Snøhetta tidlig på dagen, men snudde på 2000 meters høyde.

Siden ingen kart har hvite områder lenger burde vi slutte med alle disse ikke-vitenskapelige ekspedisjonene, det er ikke meningsfylt nok.

Korrekturlesinga mi er like overbevisende som en britisk ekspedisjon, ser jeg.

Den britiske eventyreren Sir Ranulph Fiennes skal krysse den antarktiske innlandsisen fra og med mars i år. Planen er å bruke ca. 5 måneder, og gjøre det med såkalte MVLer - Mobile Vehicle Landtrain - som de sover og spiser i. 100 000 liter flydrivstoff kommer til å gå med på traversen, noe som sikkert kommer godt med i 70 minusgrader. Staute, heroiske engelskmenn på tur igjen... For et opplegg. http://www.thecoldestjourney.org/

Er nok du som er på viota. Norge ligger på samme breddegrad som Alaska, Canada, Sibir og Grønland, fra 58 til 71 grader nord.

Jeg har en pelskant av jerv og ulv, og en av coyote, og denne er veldig varm og iser ikke. Den er bred så den dekker ansiktet meget godt, og bryter opp vinden og beskytter ansiktet godt selv i meget sterk vind. Har hatt fuskepels før, men er mer fornøyd med ekte vare.

Sommeren 2012 var vi tre gutter som skulle krysse Alaska til fots og ved å padle. Fordi vi skulle gå ca. 250 km før padlinga begynte, trengte vi lette farkoster. Valget falt på Alpackas Denali Llama, og vi angret ikke et sekund.Turen startet på tundraen og en blanding av is, snø og vann gjorde framkommeligheten vanskelig. Her brukte vi packraftene som pulk, noe som gjorde det mye enklere å komme seg fram. Den ble også ved en anledning brukt som liggeunderlag når det var på det kaldeste, tykkeste underlaget noensinne! Starten på den første elva var veldig grunn, og ingen annen farkost hadde klart seg ned her uten hull eller skader. Vi traff konstant steiner som gjorde at vi bråstoppet, og gynget frem og tilbake for å komme videre. Flere store stryk ble forsert uten problemer, båten er meget stabil (vi sov flere ganger i båtene mens vi drev). Spruttrekket er ikke helt vanntett i glidelåsene og sømmene, men dette ordnet vi med teip på de mest utsatte stedene. Sittekomforten er mye bedre enn i en vanlig kano, og er en viktig faktor når man skal sitte mange timer i strekk. 30 timer var det lengste vi mer eller mindre sammenhengende satt, og det gikk fint. Blir så klart litt støl, men helt akseptabelt. Padlehastigheten ligger på 3-5 km/t, og er ikke veldig påvirket av vind. Den glir langt dårligere i vannet enn f. eks. en kajakk, så motstrøms padling er tungt og saktegående. Sekkene ble festet i baugen ved hjelp av stropper og fire festepunkter som medfølger båten. Dette satt godt og førte til en god balanse. Så hvis du er på utkikk etter noe som kan brukes på turer hvor du skal gå mye og/eller padle grunne elver, look no further. Kan på det aller sterkeste anbefales! Click here to view the article