Myriameter

Velmunden...eller Fjorda i Gran kommune, vest for Randsfjorden. 11 kvadratkilometer, så godt innafor lov om bruk av påhenger; Del A Motor- og luftfartøyferdsel i vann- og vassdrag i Gran kommune § 3 Avgrensing og forbud mot motorisert ferdsel All bruk av luft- og motorfartøy på innsjøer som er mindre enn 2 kvadratkilometer, er forbudt. I følgende vann er det da tillatt med motorferdsel; Randsfjorden, Vassbråa, Øyangen, Våja, Østre Bjonevatnet og Fjorda med tilhørende innsjøer/fjorder som er en del av det farbare vassdraget...Maks hastighet er 5 knop på alle vann over 2 kvadratkilometer, med unntak av Randsfjorden. Og din nyervervede påhenger kler nok max-knop, ville jeg tro. Putret forbi noen småbåter da jeg var der. Ganske idyllisk. Mener det var 5 tilrettelagte plasser for bål og utedo(praktisk). Blir ikke lei i disse vannene med det første. Sies at selv kjentfolk kan rote seg vekk. Mange flotte sund og viker. Skitt Fiske! https://www.inatur.no/fiske/50fe9a11e4b0bfb3e46a9d01

Snakket med en kjentmann der for et par uker siden, som sa at ras var utbedret, men at veien et par steder hadde behov for vedlikehold.

Drar til uka, så om noen kjenner området og ser tråden før torsdag, var det fint å få et lite innspill. Vil nødig forlede godt lastede turkamerater ut i håpløst terreng første gang de er på slik tur.

Ser at jeg beveget meg inn på tråder for vinteraktivitet. Sorry!

Veien inn er kommunal og kjørbar med vanlig bakkeklaring. Med hytter og lavtliggende terreng regner jeg med at den er åpen nå. Og sauene har vel nettopp blitt sluppet i fjellet. Selv var jeg der i fjor høst, og parkerte, som andre, innenfor porten ved garasje-anlegget. Var noe oppstillingsplasser utenfor porten og. Gode muligheter for sykkel og tralle inn til Ulvelilægret. Mye av stien følger vei, så blir nok å spare bein og tid med en slik variant neste gang. Sykkel langs slepene videre skal og gå. DNT sti videre til Hølen er under utarbeidelse, og var ikke god å ta gjennom myrpartiene. Mulig bedre nå. Endte med å følge slep over Høljabrotet. Om man ikke vil følge slep til Lågaros.

Aha! Jeg ville prøvd meg på ruta. Litt gøy å utfordre og gå for noe. Og så får man noe gratis av å være flexi...at det ble litt annerledes enn planlagt kanskje. Skulle gjerne vært i teigen der nå! God tur!!!

Om du lurer på Bjøråskaret(snøen er ganske hardpakka i nordsidene, selv om det er plussgrader. Lette truger kan være en greie mtp trasse valg!), så går det muligens via Vassendsætrin og Hyttdalen( mer lavland og noe viere dal ift sol og smelting), om du skal til Trollheimshytta. Litt lengre etappe, og ganske så myråt i Folddalen. Mellomfjellet har gjerne snøfonner midtsommers, om du ikke velger å følge Svartådalen, som er min Nr. 1 ift flora og skjønnhet langs elva med sandbanker++. Aner ikke ruta di videre, men om det blir en firkant eller femkant, så er det ganske krattete og vått langs Gjevillvatnet. (Har ikke gått området ditt nå, men ment som ett innspill)

Jeg har min nødtaske, med alskens kjekt å ha. Fra munnharpe og håndholdt kjedesag, til enkelte lappesaker for utsyr og kropp. Q-tips er en fin ting å ha, når dyr kravler inn i øret. En liten kantine-burk med bringebærsyltetøy for å stoppe hikke. (I overgang mellom varm/kald, kan hikke oppstå og vedvare til man er møkk lei og utmattet) Fedd hvitløk å stappe ned i ei tann, om fyllinga går. (Tips fra tannlegen) Voltaren, om man er så heldig å ha det...mot betennelse i ledd og slikt. (Ikke å blande med Ibuxen) Ellers to staver. Forebyggende. Under Monsens "Minutt for minutt Hardangervidda", nødet Røde Kors folk å ha med ihvertfall en stav, når alene i fjellet. Det å ta pauser og ikke bli utmattet. Er som ved bruk av motorsag...kan ha alskens av verneutstyr, men noen "5 minutter" er forebyggende, så en tenker klart og trår varlig) Ikke bli distrahert når nesten fremme. Da senkes ofte guarden. Selv gått i fella og tråkka feil der, og Mike Horn kommenterte det selv da han gikk gjennom isen på turen med Børge Ousland i Arktis. De skulle passere en råk for å møte "hjelperne" Bengt Rotmo og vår alles askeladd, Aleksander Gamme. Han har fokus på "hjelperne", og går gjennom med alt av utstyr.

Aktualiserer temaet nå som sesongen er her, selv om dette er en gammel tråd. Var i Femunden denne sommeren. Var funnet hare med pest der. Traff av alle ting på en kar som kartla vannkilder i området. Ikke en dum forgrening av interesser, når en er på tur. Selv har jeg livslang immunitet mot harepest/ tularemi, etter at jeg som barn fanget en mus som var syk i Finnmark. Jeg hadde sår på fingeren, og spyttet fra musa trengte lett inn. Etter en time var jeg svært dårlig, og det bar rett over grensa til nærmeste sykehus i Sverige. Feber og en følelse av at ting gikk i oppløsning i kroppene, er det jeg kan huske, samt at jeg ikke klaret å gå for egen maskin ved ankomst, og var sensitiv for lys/ alt ble nær sagt hvitt. Gikk etter det på antibiotikakur i halvannen-to måneder...hvor aktivitetsnivået skulle holdes nede(ukult for barn!) Nevner dette i sær for småbarnsforeldre. Mus i det fri er ikke kosedyr!

Har en Packraft som tar to-tre personer(300kg), og med finne bak gjør den bra fart. Om du er alene stabiliseres retningen ytterlige med sekk i front. Men ulempen er at den veier 5 kg. Etter hva jeg har forstått gjør en kano 5-6 km/t. Nevnte modell holder 4-5 km/t. Er vel et valg mellom å eie, leie, bære og oppleve.

Har vurdert pulkdrag og. Klarer nok ikke de heftigste vridningene(hatt pulk i drag, hvor storm har vridd pulken en runde rundt draget). Men surre med tau i forkant/ bak kant skulle nok funke helt fint på kjerrevei.

Det er nå brøytet mellom Rjukan/ Gvepseborg og inn til Kalhovd. Fra Atrå er bomveien fortsatt stengt, og ventes åpne rundt St.Hans. Steinras langs veien er fikset, men et par strekker av veien som det jobbes med oppgradering. Ellers er det fine bare partier å gå innover, og snøfonnene holder så pass densitet, til tross for varmen, at de er mulig å "trassere". Gledelig mye ryper her i fjellet, og det kan se ut som at det blir rikt lemmen år og.

Var i litt "hurry", da jeg måtte få fraktet opp solcelleanlegg til fjellhytta. Så da ble det v 1.1 med drag på kanotralla, av einer og furu. Laget en aksling, men måtte strammes inn noe med manillatau, da den hadde for gode tilteegenskaper. Et aber på veien(etter 30 meter), var at gummislangen på dekket tøt ut, da det var noe mye trykk. Litt luft ut, så var det innafor. Men tar nok kontakt med produsenten, da jeg ikke tror helt på tilpassing mellom felg og dekk(var ikke dette dekket som var annonsert, så mulig de har hatt leveranseproblemer i disse coronatider, og tok en "kinesisk" en?! Ellers ble den prøv ut på traktorvei og i røft steinete terreng en del kilometer. Litt lettere enn pulk i bratt stigning, nydelig bortover, men ganske krevende i ulent terreng...vi snakker stor steinete sti. Men den hold koken bemerkelsesverdig, til tross for noen velt. Har nok litt å gjøre med høyt tyngdepunkt, til tross for at jeg hadde 40-50 kilo som veide nedover. Funket bra over myr og snøfonner. Gir ikke opp, da dette kan bli en god følgesvenn med tiden.

Nå ligger det turbinrester fra en Thunderflash i Skrimfjella. Rett nedenfor Styggemann, mot øst. Hørt at mesteparten av flyet ble senka i myrvannet rett ved. Skjedde i 1960. Par DNT hytter i området å lande familien på, og godt innafor perimeteret ditt. Tar du turen dit sensommers, er det gode felt for multer der. Men det vil neppe den yngre garden joine så lett;) Drammen- Rjukan er snaut to timer unna, og Krossobanen(taubane med blå og rød gondol, som heter blåbæret og tyttebæret) opp er 5 minutter, så er du på Hardangervidda, som ikke er så skummel lell. 1 km opp så er du på vidda, og så ligger Helberghytta(DNT selvbetjent) 6 km lenger inn. Om du velger telt, og do-fasiliteter. Eller så kan man ta med sykler opp, og ta turen til Kalhovd DNT hytte, men er noen mil. Om man ikke kjører dit via Attrå ved Tinnsjø. Bommen åpner etter St.Hans. Da kan du like godt kjøre inn til Mår-vannet, og ta skyssbåt opp til Mårbu(sommerstid). Så er du skikkelig innpå vidda...og ungdommen har knapt gått 100 meter. Fint dagsturterreng videre. Blefjell sør og Sigridsbu er drøyt 1 time unna til P-plass fra Drammen. Ca 2 timer å gå opp, så har man kjempeutsikt.

Helt innafor. Sjarmøretappe. Par timer opp fra Elgå til Svukuriset på grei DNT sti. Og derfra er det slake veien frem til Krokåthåen. Gled deg til Oasen, der Grøtådalstien krysser rød løype. Videre innover blir det mer myr/kupert og blokkhav enkelte steder. Et must å følge sti rundt vassdraget. Rimelig mye stein.

Melk er den beste tørsteslukkeren. Får håpe melkepulveret holder mål. Men drasser ikke på mer tørrmelk enn til kjøkkentjenesten.(Mulig sidespor) https://www.tv2.no/a/10872569/ Denne er jo litt artig; https://www.runnersworld.no/de-beste-drikkene-for-l-pere/

Oksholmen gapahuk

Nestles Coffee Mate 200g står gjerne ved kaffeproduktene. Om du ikke har en "utlending"-butikk (har ikke noe bedre navn på de i farta...my bad!) i nærheten, som gjerne selger store/ mellomstore bokser fra Nestle. Ellers så har DNT sine små blanke poser på 20gram ish(spratt opp fra 10,- til 20,- pr.stk, om jeg ikke husker feil. Men veldig kjekt å ta med seg fra selvbetjente hytter).

I Steigen, med utsikt til Lofotveggen, ligger en fin gapahuk med utedo og ildplass ved Nordskot. Vannpost noe bortenfor i graset nedenfor stidelet er det og. Satt opp av velforeningen der, hvor man kan slå opp telt mellom vandring i Skotstindan, eller slå seg ned på vei til hula i fjellet rett bak. P-plass ved naust på...Naustneset. Pass bare på å ikke parker på den åpne plassen utenfor. Landingsplass for helikopter. På andre siden av Nordskotvika ligger Nærbutikk, der hurtigbåten fra Bodø legger til, på vei over til Lofoten. Ouslands øy, Mannshausen, og Randi Skaugs Naustholmen ligger rett utenfor, med dertilhørende bekvemmeligheter og opplevelser. Flust av ørn å våkne til, og flott strand å sanke skall etter Sjømusa, når det er fjære. En perle, som jeg ved to omganger for et par år siden benyttet meg av i en liten uke tilsammen...(på bekostning av Rago-tur drøye to timer unna. Det sier jo litt!) Fikk denne rare følelsen av å ikke ville noe annet sted den siste gangen. Sikkert Sirener som sang.

Syns jeg bare må dele en godbit jeg kom over for noen år tilbake. Har siden blitt brukt sommer og høst, som tidlig vinter for turer i Jotunheimen. Ligger der Sjoa starter, hvor de legger ut rafting båtene, og fine fiskeplasser er det der og. Plassen luner når det blåser til fjells, så enten man har dette som base en uke eller som overnatting før fjellturen, er det et nært og rimelig sted(75,- pr natt). Vannpumper og elva rett ved, samt to sanitæranlegg. Benker og bålplasser med romslig avstand, og fine muligheter for teltplass, samt annen camp om man har bobil eller vogn. Stort sett aldri overfylt. Og Lavskrika har fast tilhold der. Den lander gjerne på middagsbordet for en godbit. Kort vei til små dagsturer som Ridderspranget eller Hulderstigen med sine eldgamle furuer. Vakkert! Steinholet leirplass, andre avkjøring til høyre når du kommer fra Hindsæter retning Randsverk; https://www.vaga-fjellstyre.no/steinholet-leirplass

Siden du/ dere har erfaring med den over tid, så lurer jeg på om platene for hjulfeste har vært stabile nok...Espen? Jeg følger opp med "praktiske" bilder etterhvert;)

Har gått til innkjøp av West System Norge sin største kanotralle, Nordmarka XL. Justerbar bredde, og med god bakkeklaring. Ganske romslige dekk og. Den er nå til modifikasjon, slik at den i første omgang kan brukes som varetralle på fjellhytta, dernest til turbruk langs slep på Hardangervidda, samt kulturlandskap som i Trollheimen. Blir og å teste ut i mer terreng og med sykkeldrag. Ett par dudler til å spenne på hjula, for lettere å komme over myr og fonner, er og en enkel løsning å ha i bakhånd. Mener dette kan være kjekt, for også å få andre ut på tur med vond rygg. Å være litt i forkant av egen alderdom, er heller ikke dumt. Her vist med 95 cm bredde(klarer 75-102 cm) og variant med par staver, men kun for lettere oppaking. Tralla tåler 80 kg, veier 12. Sammenleggbar! https://www.westsystem.no/p/15829/nordmarka-xl (Bildet på nettsiden viser annentype hjulsett enn det jeg fikk. Lik lillebroren Nordmarka, men med 50 cm diameter på dekk.)

Jo...angående løypevalg nedstrøms Røa, så følger "Kanostien" en morenerygg som er lettgått på sørenden langs vassdraget. Å padle ned ville jeg ikke gjort.

Strekket fra DNT stien i overkant av Langeggtjønnan, i nerkant av eskeren, har jeg tro på for egen del. Esker kan fort bli 20 meter i høyden med kampestein, noe jeg prøver å unngå. Vedlagt kvartærgeologisk kartutsnitt (kartet fås som vedlegg i NGUs fagtidskrift "Gråsteinen 2")

Det er sjeldent jeg lander en dagsmarsj, etter at sola har gått ned. Men det skjer. Ikke minst når man har en sommer hvor det balanseres mellom regntunge skyer og kjølig vær med blåst. Hvor man roter rundt i flott natur med lengre dager. En fin, men trang kjøretur fra Vikøyr, stoppet brått på kaia i Arnafjord. Et aldeles fortryllende lite sted med bryggehus som ga assosiasjoner til større fiskevær. Kulturlandskap drevet frem gjennom generasjoner. Da det ble spurt etter vei til sti, og skryt av denne sjeldne stille perlen, var tilsvaret "ta av til høyre ved ras-minnesmerket dere passerte" og "ja, vi liker å holde det slik". Det siste med et glimt i øyet. Hytteboka på Vatnane underbygget dette siden. Besøkstallet lå på rundt hundre i året, og området ble mest brukt av lokalfolk, ble det sagt. Minnesmerket var en lafta bu, et lite museum etter raset i 1811 som tok 45 menneskeliv. Parkeringen var rett bak, ved en jordbæråker, der innhøstinga var i full gang. Ompakking fra bil til sekk tok som sedvanlig en halv time. Og da vi passerte bonden på vei til seterstien, syntes han vi var lovlig sent ute, etter å ha kastet et blikk på oppakninga og dernest magen min. "På en god dag gikk de nå opp på ett par timer". Vi brukte seks. I ettertid har jeg aldri spurt en sauebonde om slike ting. Planen var en rundtur med to overnattinger på stølen. Godt under 2 mil, men med stigning på 1000 meter over relativt kort strekke, minte det meg på at på vestlandet drar man ikke til fjells...man går. Kulturlandskapet med innslag av Revebjelle som vokste opp fra under steiner og beitemark mellom Or la vi bak oss. Skiltinga, der man tar av fra traktorveien, var noe puslete. Men det holdt. Utsikten økte i takt med meteren, og støtt var det å snu seg, for ikke å gå glipp av noe. Sekken på 25kg tok litt på kondisen, så dama insisterte på å få låne noen kilo. Jeg protesterte ikke. Og oppe ved setra slapp bjørkene taket og det flata mer ut i terrenget. Setervollen var fortsatt i bruk, og vandrende kunne søke ly der, mot å koste etter seg. Sympatisk, og sto i stil med folka i bygda der nede. Etter en pust i bakken og noe rask mat, var det å finne stien videre. Noe utydelig, da sauene hadde grassa vekk det som var av antydninger. Men vi gikk etter tips og fant den til høyre i bakkant av steinbua. At stien gjemte seg og tittet frem etter dette, var egentlig sånn det skulle være her. Til tross for at DNT mener at dette er en rødmerka løype, var det ingen røde T-er eller steiner som var satt opp. En og annen snøfonne var det å passere. Av den typen du ikke har lyst til å skli på, for da bærer det over kanten. Noe innpå platået seg mørket på. Etter en liten nedstigning fant vi hyttene i ett tiden, mellom snøfonner og sauelort. Vi gleda oss til klesskift og toalettbesøk, men utedoen var ikke å finne. Vi åpnet opp de buene på stølen det gikk an å titte inn i, sjekket inne om det var noe info om slikt. Men nada! Det ble litt desperat etterhvert, inntil jeg skimtet et mørkt felt i snøfonna. Og der sto den og tinte seg vei opp i snøen. Mulig form for lokal humor å gjemme den der. Dagen derpå var utsikten derifra upåklagelig. En dagstur på platået mot Finnafjorden ga nok et sug. Siden jeg ikke er spesielt glad i slikt som er glatt og bratt, ble fotoseansen deretter. Men fikk glimt av spredt bebyggelse som lå der nede og klora seg fast ved fjorden. Siden fikk jeg høre at gården som Synnøve Finden kom fra lå der. Og senere dro jeg kjensel på området i en av Monsens mange episoder, der han dro med seg en kjendis fra fjord til fjell. Etter nok en kveld med god mat, litt spill og morro, sto nedturen for tur. Fra Vatnane måtte en elv passeres, noe vi hadde bange anelser om. Skodd og kledd med forsvarssjefens gamle gamasjer, staver(alltid to med på tur) og befaring dagen før(vi ville jo helst gå rundtur og ikke tilbake), så sto det sin prøve. Litt flaut faktisk å gjøre så stort nummer av det, da vi sto rimelig tørre på andre siden. Vandringen ned var luftig, der man så ned på en ørn som letta og seilte av sted, etter å ha dukka under tåkehatten som lå over fjella. Skiftene her var raske med tanke på vær. Sola poppet og opp etterhvert. Det gjorde lårmusklene og. Nok en gang...staver er et must. Rimelig bratt, og vedvarende. Nede ved fjorden og Tenne, bar det tilbake til Nese på landevei. Type landevei som fantes for 50 år siden, der vei ikke nødvendigvis går over i grøft, men grass og blomster og eng. (By the way...en gård kan ses på andre siden av fjorden, opp i fjellsiden til venstre. Traff på noen som kjente litt til historien rundt stedet. De kunne fortelle at noen år etter at hus og låve sto ferdig, brant det ned. Og to-tre år etter sto bygningene der igjen. Plank og alt på rygg og kløv. Men det er lenge siden folk holdt til der. Respekt!)