sneakyowl

Takk! En del av de mykere delene i front og bak på skoene er blitt ganske røffe nå, og mønsteret under er også ganske tydelig slitt (men en del igjen altså). Limingen av noe av materialet på ene skoen er gått opp, men dette så jeg tegn til før turen til og med, så det tror jeg at jeg blir å klage på. Ikke at det gjør så utrolig mye, siden skoene er alt annet enn vanntette uansett (noe som er meningen).

Temmelig rått! Jeg vurderte faktisk en liiten periode å gå for kajakk, men for det første så har jeg relativt lite erfaring med det fra før, og det ville tatt veldig mye tid med trening og styring med kajakk i seg selv - Og så kom jeg på hvor fort skuldrene mine har en tendens til å bli vonde. Kjipt å stå der på dag 3 og ikke komme seg videre pga dårlig skulder Jeg tror de som tar NPL langs kysten får en veldig unik opplevelse. Det var vel en episode av Randulf Valle sin Uteliv-podcast jeg hørte om det først og ble inspirert av.

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Absolutt ikke dumt forslag og sikkert en finere tur mot slutten (vi starter i sør), men det blir nok med Nordkapp, eller kanskje knivskjellodden for å virkelig kunne si at man var på nordligste punkt Absolutt. Ruten som er grovtegnet er bare veiledende. Mange faktorer kan nok få oss til å ta andre veivalg når vi står der i felten. For min del er det viktig å ha grovplanen uansett for å ha estimat på turens varighet noenlunde stemplet med tanke på fri fra jobb osv.

Veldig ca. estimering, og vi kommer nok til å variere, men vi går ut i fra 30 km hver vandredag og hviledager der vi føler for det (inntil 10-15 stk) - Det tror vi skal gå innenfor de 101 dagene.

Kult! Kanskje vi treffer på hverandre Vi har regnet med å få til turen på 101 dager!

Dun for 99% av turfolk er det mest fornuftige. Kanskje der du merker det mest er på hvor lite plass det tar i sekken i forhold til fiberpose av samme temperaturrating. For ekstreme miljøer som er både veldig kalde og fuktige begynner fiber å ha noen åpenbare fordeler, men så lenge du bruker sunn fornuft er dun plenty på vintertid også, gjerne med en tynn fiberpose utenpå, som elgen over nevner. Jeg har en liten teori om at dunposer generelt er mer romslige også, siden de av natur er ment for å ha nok rom til å la dunen spenste seg opp uten å bli komprimert. Fiberposer har ikke helt den samme karakteristikken, og jeg har enda til gode å ligge i en fibersovepose som er like god og romslig som dunposene mine, desverre. Det har sikkert noe med å gjøre at både volum og vekt ville blitt ENDA høyere for å matche samme størrelse.

Her har det skjedd litt over helgen mens jeg var på tur! Skal prøve å svare opp etter beste evne. Noen av svarene dekker flere poster, uten at jeg nødvendigvis siterer inn alle. Litt som forklart tidligere i tråden, hovedgrunnen er for å ha mer tid på tur og mindre styring, ordning og koordinering. En sekk på 20 kg, med mat for 14 dager som vil være MAKS synes jeg i dag er en "lett" sekk jeg kan gå langt med. Alle dager etter dette makspunktet vil bare bli lettere og lettere ned på de sub 10 kg som er grunnvekten av sekken. Hovedpoenget mitt med å pakke lettere er ikke å gå lettest mulig, men å kunne gå langt uten å etterforsyne hele tiden. Etter å ha grovtegnet ruten forrige uke har jeg likevel trekt meg littegrann på strategien og jeg regner med å ta et litt hyppig førstedepot etter 7 dager for å få en veldig lett start. Også andre steder langs ruten vil depoter som regel skje mellom 8 og 14 dager siden forrige depot. Mest på grunn av praktiske årsaker med tanke på fjellområder en skal inn i som vare en periode før man får neste mulighet. Antall depoter ligger nå på 8. Det er jeg ganske fornøyd med. Dette er også noe vi tar med i betrakninger for mat. Maten jeg har med er nok på tur, men jeg kommer til å gå ned i vekt (og det er ikke noe farlig med det). Men der vi får muligheten og er innom butikker, så kommer vi til å hive i oss det som er mulig, og ta med oss litt ekstra snacks som ikke innebærer for mye søppel som må bæres frem til neste mulighet for å kvitte seg med det. All "grunnmat" jeg _må_ ha blir det kjedelige Real Turmat, havregrøt og knekkebrød med div pålegg med god holdbarhet. Dette kommer med depotene. Alt annet vi finner på butikkene er kun bonus. Går man lei? Helt sikkert. Går det fint? Jepp Maten har jeg regnet på - Det gir meg (selvfølgelig) litt mindre enn jeg burde hatt, men erfaringsmessig fra en måned på Island med en del _mindre_ mat hver dag vil nok dette gå helt fint. Å gå litt ned i vekt er heller ikke skadelig. Hviledager er tatt høyde for. Ikke veldig mange (maks 10-14 stk). Erfaringsmessig på lang tur ender hviledager opp med å ikke bli brukt, eller bare kjede seg i stykker de dagene man tar den. Er formen god blir det nok heller brukt som "korte" dager med noe forflytning, for så en lengre hvile til neste dag. Gnagsår er selvfølgelig høyt oppe på prioriteringslisten. Selv er jeg ganske så "immun" mot gnagsår annet enn i skisko, men turpartner er ikke nødvendigvis det samme. Alt skotøy som skal brukes testes nøye og trenes med i forkant. Jeg klarte aldri å poste en rapport fra Island 2022, så jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det for den over 3 ganger lengre NPL-turen Kort om ruten som vi har skissert: Lindesnes til Nordkapp, kun innenfor Norge (det er jo Norge på Langs... ). Kun Norge innebærer litt tyngre partier i nord, men det er såpapass sent ut i turen, så jeg tviler på at det skal ha noe å si med den formen vi kommer til å være i på det tidspunktet. Se grovskisse for ruten under (bringebær = depot). Denne er svært løst basert på flere GPX-spor fra NPL på ut.no, men har også haug med egne veivalg jeg har valgt istedenfor. Highlights: Turen starter i midten av eller slutten av mai. Vi ønsker ikke å holde på med utstyrsbytte mellom ski/fottøy. I starten blir det en del vei, men vi vil i størst mulig grad prøve å unngå det på vei til Rjukan. Fra Rjukan går vi over østvidda til Geilo. Hardangervidda øst skal historisk sett være relativt snøfritt på det tidspunktet. Videre mot Filefjell og Jotunheimen må vi se an føret for hva som blir beste plan videre med tanke på snø. Har vi samme situasjon neste år som i år så bør den tegnede ruten gå greit i de lavere strøkene.

Som eier av en Stormbreaker selv forstår jeg OVERHODET ikke hvordan den omtales som enklere i bruk og "ikke behøver forvarming". Begge deler er i mitt hode feil. Den krever uendelig mange pump for å være effektiv, og du må være mye mer våken under forvarming for å ikke potensielt brenne ned teltet (satt litt på spissen) vs en klassisk brenner hvor jeg føler graden av kontroll på forvarming er mye større og går roligere for seg - I tillegg til å nøye seg med maks 15-20 pump. Misforstå meg rett, det er en kjempekul og god brenner, men jeg hadde ikke anbefalt den som første bensinbrenner. Det er blant annet enkelte slitedeler (forvarmingsrøret/generator unit) som må byttes ut relativt jevnlig om man bruker brenneren mye. Min første gikk dundas etter noen forsøk på vinterstid som nesten endte med teltbrann. Fikk først noen erstatningsdeler og ny pumpe på garanti, men uten nytte, så jeg fikk helt ny enhet som jeg ikke har prioritert å bruke med bensin siden. På gass er den skikkelig god og flammen kan finjusteres ekstremt lavt uten hosting.

Skikkelig crispe og fine bilder! At ikke flere Hilleberg-eiere ikke velger "sand" fargen er for meg et mysterium Takk for rapport!

Det var mye gods for å gjøre det samme som alle andre kvistbrennere

Nye videoer fra Hiking Hansen er blitt søndagers høydepunkt hos oss Utrolig gode produksjoner og ikke minst inspirerende for de som liker å lage litt mat på tur.

Tipper jeg bikker over mot å gå for tynn vindjakke, ja (+lettere skalljakke)! Blitt mye handling i det siste, så det får vente litt før jeg går til innkjøp bare 😁

Jepp mest sannsynligvis, fra sør til nord. Har opprettet en egen tråd på temaet for ikke deraile denne og andre tråder😁

Slenger meg på denne. Veldig artig å følge NPL-turen deres, og definitivt en inspirasjonskilde for samme tur for meg neste år.

Niks, bare vannavstøtende. HMG sier selv at for helt vannett opplegg bør podsene ligge i vanntett pose. Tenker jeg bare trer handleposer jeg har for hånd rundt de når været skulle være dritt nok til at det blir nødvendig.

Jeg har ikke overveid rødsprit nei. Jeg tror ikke det er stort å spare. Finnes det noen gode oversikter over forbruk/vekt på det opp mot gass? Jeg har ikke et veldig stort forbruk på gass på sånne turer. To-tre oppkok om dagen med lav effekt bruker nesten ingenting. Gassen jeg har estimert med burde fint holde de ~14-dagers etappene mellom proviantering jeg tenker å kjøre.

Skogsfugljakt er absolutt noe å bedrive uten hund. Både på høsten med hagla og eventuelt som toppjakt på slutten av året med rifle. Rypejakt på vinteren med fjellski og rifle er også en veldig spennende jaktform.

Jeg har ikke hatt noe å utsette på den i hvert fall! Nå har jeg bare brukt sekken én helg, men den ene dagen gikk jeg med ~14kg i og over 3 mil uten ubehag.

Nuvel, så lenge det kommer gass ut fra boksen skulle ikke det gjort at flammen går sidelengs ut av toppen på dysa. For øvrig bruker jeg nesten kun Coleman-bokser. Funker helt fint som alle andre gassbokser

Når du sier vasket rent, har du renset dysen med en sånn dyserensenål? Det ser ut som om det er noe som tetter delvis i dysen som får gassen til å skyte rett ut i siden istedenfor rett opp.

Bare et lite tips, brukerefaring fra siden her: Jeg trodde at Omnia kanskje ville stortrives på toppen av et Trangia stormkjøkken (med gass/bensin brenner), siden man får større avstand fra flammen. Dette stemte visst ikke, og jeg slet med å steke et brød skikkelig da det aldri fikk ordentlig skorpe på toppen, og bunnen ble brent (sikkert fordi jeg stekte for lenge). En mer rettet (og begrenset) flamme nærmere opp i ovnen er nok best ut i fra det jeg har prøvd.

Merket ikke noe til dette i hvert fall. Sekken er ikke SÅ høy, og lastestrammerne gjør jobben sin.

Ikke med start-opppakningen som har mat for 14 dager i sekken, men etter noen dager (kanskje 3-5) så er det plass til teltet inne i sekken også. På våte dager vil jeg nok uansett foretrekke å ha teltet på utsiden. Vanligvis liker jeg å ha telt i separat bunnrom i sekken, men det finnes ikke på Padje Light, så på toppen utenpå ble enklest. Det er viktig for meg at jeg kan pakke sekken ferdig inne i teltet, og slenge teltet i eller på sekken uten å ta ut noe annet av sekken når det er pakket ned.

Jeg har 3 stk. telt fra Abisko-serien med disse bunndukene, og til sammen godt over 100 netter i de. De blir noe fuktige under liggerunderlagene der de presses mot bakken, men jeg har egentlig aldri opplevd det som et problem på noen måte. Noen minutter eksponert til fri luft (ikke liggerunderlag på) så er det så godt som tørt. Ikke noe behov for å kline på noe heller. Liten fun/rar fact: Kjøper man mesh-innertelt til disse teltene kommer de med bunnduk lik Keb-serien som er mye tykkere. Til min overraskelse som tenkte at mesh-innerteltet gjorde teltet totalt lettere. Det ble tyngre pga. bunnduken