sneakyowl

Kajka er helt geniale sekker. Litt høy egenvekt, men også utrolig gode å bære. Jeg skrev litt om mine Kajka 65 og 85 her: Jeg vet ikke om jeg digger det nye Kajka-designet med sidelommer som stikker ut istedenfor at de kan være flate og diskrete når man ikke bruker de som på de tidligere modellene (før 2024j

En generell tråd (litt som "kniv-tråden") er jo fint, men store digresjoner om enkeltprodukter eller løsninger kan jo ha en fordel av å skilles ut i egne tråder.

Hvis stavene kan brukes til å gå med kan de brukes med en tarp Jeg har begynt å bruke mine Black Diamond karbongåstaver mer og mer med tarp i det siste. Brukbar høyde får man best ut av ved å sette tarpen opp i en skråning, men det blir mest for pausely, ikke sove.

Med mindre man skal svømme med sekken så trenger man ikke akkuratt 100% vanntett løsning heller. Hvis man allerede bruker noen relativt vannbestandige pakkepods ser jeg ikke helt behovet for en hel liner-pose i tillegg. En enkel og lett handlepose rundt podene som har soveposen og klær i seg holder massevis for å holde det tørt.

Et lite tips: End to End: Svalbard filmen er ute på litt diverse plattformer nå. Det er en film på engelsk om Spitsbergen-på-langs turen til 7 stk, noen tyske og noen norske. Jeg fant og så den på Apple TV i går. God film og produksjon med mange fine bilder av Spitsbergen. Pluss i inspirasjonsbanken for en som har skitur på Spitsbergen i tankene selv. Kanskje litt "vel" dramatisert, men det må en vel forvente om det skal selge som en spillefilm. Filmen er noe mindre "sensasjonell" enn trailerne (det er bra).

Som nevnt - Vinteren kan komme fort. Kle og utstyr deg deretter Nå som det unormale sommeroppgulpet forhåpentligvis er over ser vi f.eks akkurat nå at det sludder med 1 grad på Dyranut og at det skal bikke ned på minusen på nettene de neste dagene.

Akkurat strikkagenseren har jeg gått flere runder på. Jeg har mye lettere isolasjonsjakker liggende som i gode forhold varmer like godt. Likevel faller jeg tilbake på at strikkagenseren er bombesikker uavhengig av forholdene og hvor vått det måtte være, og den kommer ikke til å stinke før jeg er halvveis på turen. Til å ha så lite varmetøy ellers ser jeg på den som essensiell på skikkelig våte og kalde dager. Det kan hende jeg kommer tilbake på dette nok en runde senere, for det er frostende... Dyneema-telt og quilt er jeg klar over at finnes, og uansett hvor glad jeg er i å slanke lommeboken på turutstyr er ikke det ting jeg har helt falt for enda. Kanskje quilt på kortere turer med større marginer, men det er nok ikke noe jeg kommer til å eksperimentere med på denne turen.

Det var ikke tunge greiene nei! Det som skiller seg i hovedsak ser jeg er sekk og telt. Telt går jeg faktisk opp i vekt på om jeg skal endre på noe (for mer plass eventuelt) Med planen min om inntil 14 dagers etapper (ikke mange etappene av dette slaget ser jeg nå i ettertid, men 1-2 stk.) er det vesentlig at sekken takler vekten godt uten å tære på seg selv eller meg. Der tror jeg de 1050 grammene på Padje Light 60 er tynet til det maksimale. Andre lette sekker har jeg ikke hatt inntrykk av at egner seg til den samme børen. Fra forrige helgs testtur med 17.8kg i sekken gikk det veldig fint, men vesentlig mindre komfortabelt enn samme vekt i Kajka 65-sekken min (3200g) som ville tatt det som barnemat. Kajka-sekken kommer nok til å ligge i beredskap som backupsekk om jeg skulle savne den på NPL. Med mye høyere egenvekt, men bedre bærekomfort kan det godt være at kiloene føles lettere uansett. Klær er også en relativt stor forskjell i listene våres. Det er ikke mye jeg har med på de 1,7kg (skalljakke ikke inklkudert), men det dekker også alle behov og temperaturer (ikke vinter selvfølgelig) for hele turen.

Super spade som kan flytte mengder med snø, men jeg synes den er FOR stor i forhold til Evac 7 som er "just right" til å ta med seg. Supersolid! Jeg har også klart å kile den fast om du drar forbi festepunktet. Man gjør det bare én gang før man lærer 😅 Måtte frem med WD40 og varmepistol for å løsne den

Der må det også være noe galt. Jeg gjorde det samme over en måned på Island med 6-8t sporing hver dag med 10-minuttersintervaller og ladet enheten 3-4 ganger maks over hele turen.

Var dette ute eller inne? Har du den påslått inne og den ikke finner satelittsignaler vil den forsøke og forsøke, og batteriet tappes fort. Tolker uansett posten om at dette var kun ute, med god satelittdekning - Da må det være noe galt med enheten. Digresjon: Det er mye batteri å spare på Inreachen ved å slå av periodisk lokasjonssending. Bruker man ikke MapShare er det bare å slå dette av. Jeg bruker primært min Inreach for tiden til å spore turene mine, uten MapShare. Da kan jeg ha på detaljert sporing uten at batteriet lider altfor mye. På lengre turer setter jeg mindre detaljert sporing og periodisk lokasjonssending om det er noen som har nytte av å se på MapShare.

Ah, jeg blandet nok litt modeller der!

Alt jeg leser ut fra denne listen er Exped Synmat 7 LW, men i dagens modeller er det vel Exped Versa 5R? Den er også uten integrert pumpe. Jeg bruker førstnevnte på vinterstid og har mer eller mindre den samme kravlisten som deg. Den tåler fint litt hund på uten at det går hull på den. Føles robust ut og er "null hassle" med tanke på oppbevaring nedkomprimert (ref. de som sliter med dunfordeling i dun-liggeunderlagene sine) Noe høyere enn 7 cm har jeg aldri savnet. Det vil jo også bare spise av takhøyden din i teltet.

At Langsua er et snøhøl har jeg visst en stund, men det er visst også en sølepytt uten like I hvert fall denne helgen som var! Det ble en fin Norge på Langs test/treningstur hvor vi klemte inn 30.8 km på lørdagen med 70-80% av maks vekt på de lengste planlagte etappene i sekkene og kløven (17.7 kg for min del). Fredag og lørdag utgjorde korte 7 ish km til sammen. Hovedtanken var å gå minst 30 km på én dag for å kjenne på det vi satser på at skal bli normal dagsetappe for NPL. Langsua er et relativt snilt område så ble jeg ikke heelt fornøyd med tid brukt lørdagen (10,5t). Det er i meste laget for at det skal være en normal dagsetappe. Det våte terrenget var tyngre enn forventet, og det satt i litt forkjølelse fra forrige helg som sikkert ikke hjalp på. Dette er selvfølgelig uten at vi er i skikkelig inngått langturform. Kanskje i hvert fall starten av NPL burde legge til rette for noe kortere dagsetapper før vi setter opp lista til 30km litt senere enn først antatt. Der terrenget tilsier det vil det uansett være "umulig" å dekke inn 30 km innenfor fornuftig tid. Og når jeg sier vått terreng i Langsua så mener jeg vått. Ofte ikke mer enn maks 50 meter mellom hver gang en må tråkke ned i gjørmete sti eller myr, og flere ganger vade over myrområder opp til anklene og knærne, i tillegg til kryssing av bekker og elver. Det var en god test å gå 30 km med våte sko, og vi fikk konstatert at det ikke gjør så allverdens mye. Ingen gnagsår å spore, og skoene og sokkene "tørker" relativt fort. Hadde vi brukt Gore-Tex sko på denne turen hadde nok historien vært en helt annen. De ville også blitt søkkvåte, men heller aldri tørket opp/fått dyttet vannet ut. Fordelen med å gå med sko som tar inn vann omtrent umiddelbart er at man ikke bryr seg om å bruke mye tid og energi på å gå rundt små våte hindre. Det er bare å trampe på rett frem og være våt på føttene. Solen har også vært plagsomt skarp denne helgen, og jeg gleder meg mer og mer til skikkelig høst og høsttemperaturer Savanne-vibes!

Dette så kjent ut ja: https://www.phdesigns.co.uk/half-bags Konseptet med å kombinere med dunjakken er ikke dumt, men bare egentlig når man tar med dunjakke som er varm nok i utgangspunktet. Jeg sliter nok liiitt med å se det store bruksområdet for meg personlig.

Konge å få sett det i kartform! VM i steinrøys streifet tankene opptil flere ganger på turen Ingen rype sett!

Definitivt avhengig av godvær vil jeg si, ja. Drikkevann var det egentlig nok av. Det var nok av bekker eller små vann som var fint drikkbare. Jeg kjørte vannet fra de stillestående vannene (ikke brevann) igjennom filter for å være sikker, men det rennende vannet fra berget drakk jeg direkte. Grunnen til at jeg gikk litt tom for vann siste dagen var egentlig bare fordi jeg ikke tenkte det nødvendig å fylle på de tidlige punktene jeg hadde sjansen, og plutselig ble det veldig varmt og jeg veldig tørst I følge Virrma sin tråd fra samme tur skulle det vært noen varder på vei ned til Lordehytta, men jeg så ikke disse fra retningen jeg kom fra. Sør for 1603 gir mening, og jeg prøvde å se nedenifra hvordan det kunne vært en bedre vei opp/ned, men det er et bratt parti relativt tidlig nededinfra som jeg ikke helt klarte å se som mulig å gå opp fra avstand - Men jeg tror på at det må være en bedre rute enn jeg tok, for den var ikke god Jeg gikk noe sånn som dette, altså fulgte oversiden av snøen nordøstoverm for så å åle meg ned berget videre.

Takk! En del av de mykere delene i front og bak på skoene er blitt ganske røffe nå, og mønsteret under er også ganske tydelig slitt (men en del igjen altså). Limingen av noe av materialet på ene skoen er gått opp, men dette så jeg tegn til før turen til og med, så det tror jeg at jeg blir å klage på. Ikke at det gjør så utrolig mye, siden skoene er alt annet enn vanntette uansett (noe som er meningen).

Temmelig rått! Jeg vurderte faktisk en liiten periode å gå for kajakk, men for det første så har jeg relativt lite erfaring med det fra før, og det ville tatt veldig mye tid med trening og styring med kajakk i seg selv - Og så kom jeg på hvor fort skuldrene mine har en tendens til å bli vonde. Kjipt å stå der på dag 3 og ikke komme seg videre pga dårlig skulder Jeg tror de som tar NPL langs kysten får en veldig unik opplevelse. Det var vel en episode av Randulf Valle sin Uteliv-podcast jeg hørte om det først og ble inspirert av.

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Absolutt ikke dumt forslag og sikkert en finere tur mot slutten (vi starter i sør), men det blir nok med Nordkapp, eller kanskje knivskjellodden for å virkelig kunne si at man var på nordligste punkt Absolutt. Ruten som er grovtegnet er bare veiledende. Mange faktorer kan nok få oss til å ta andre veivalg når vi står der i felten. For min del er det viktig å ha grovplanen uansett for å ha estimat på turens varighet noenlunde stemplet med tanke på fri fra jobb osv.

Veldig ca. estimering, og vi kommer nok til å variere, men vi går ut i fra 30 km hver vandredag og hviledager der vi føler for det (inntil 10-15 stk) - Det tror vi skal gå innenfor de 101 dagene.

Kult! Kanskje vi treffer på hverandre Vi har regnet med å få til turen på 101 dager!

Dun for 99% av turfolk er det mest fornuftige. Kanskje der du merker det mest er på hvor lite plass det tar i sekken i forhold til fiberpose av samme temperaturrating. For ekstreme miljøer som er både veldig kalde og fuktige begynner fiber å ha noen åpenbare fordeler, men så lenge du bruker sunn fornuft er dun plenty på vintertid også, gjerne med en tynn fiberpose utenpå, som elgen over nevner. Jeg har en liten teori om at dunposer generelt er mer romslige også, siden de av natur er ment for å ha nok rom til å la dunen spenste seg opp uten å bli komprimert. Fiberposer har ikke helt den samme karakteristikken, og jeg har enda til gode å ligge i en fibersovepose som er like god og romslig som dunposene mine, desverre. Det har sikkert noe med å gjøre at både volum og vekt ville blitt ENDA høyere for å matche samme størrelse.

Her har det skjedd litt over helgen mens jeg var på tur! Skal prøve å svare opp etter beste evne. Noen av svarene dekker flere poster, uten at jeg nødvendigvis siterer inn alle. Litt som forklart tidligere i tråden, hovedgrunnen er for å ha mer tid på tur og mindre styring, ordning og koordinering. En sekk på 20 kg, med mat for 14 dager som vil være MAKS synes jeg i dag er en "lett" sekk jeg kan gå langt med. Alle dager etter dette makspunktet vil bare bli lettere og lettere ned på de sub 10 kg som er grunnvekten av sekken. Hovedpoenget mitt med å pakke lettere er ikke å gå lettest mulig, men å kunne gå langt uten å etterforsyne hele tiden. Etter å ha grovtegnet ruten forrige uke har jeg likevel trekt meg littegrann på strategien og jeg regner med å ta et litt hyppig førstedepot etter 7 dager for å få en veldig lett start. Også andre steder langs ruten vil depoter som regel skje mellom 8 og 14 dager siden forrige depot. Mest på grunn av praktiske årsaker med tanke på fjellområder en skal inn i som vare en periode før man får neste mulighet. Antall depoter ligger nå på 8. Det er jeg ganske fornøyd med. Dette er også noe vi tar med i betrakninger for mat. Maten jeg har med er nok på tur, men jeg kommer til å gå ned i vekt (og det er ikke noe farlig med det). Men der vi får muligheten og er innom butikker, så kommer vi til å hive i oss det som er mulig, og ta med oss litt ekstra snacks som ikke innebærer for mye søppel som må bæres frem til neste mulighet for å kvitte seg med det. All "grunnmat" jeg _må_ ha blir det kjedelige Real Turmat, havregrøt og knekkebrød med div pålegg med god holdbarhet. Dette kommer med depotene. Alt annet vi finner på butikkene er kun bonus. Går man lei? Helt sikkert. Går det fint? Jepp Maten har jeg regnet på - Det gir meg (selvfølgelig) litt mindre enn jeg burde hatt, men erfaringsmessig fra en måned på Island med en del _mindre_ mat hver dag vil nok dette gå helt fint. Å gå litt ned i vekt er heller ikke skadelig. Hviledager er tatt høyde for. Ikke veldig mange (maks 10-14 stk). Erfaringsmessig på lang tur ender hviledager opp med å ikke bli brukt, eller bare kjede seg i stykker de dagene man tar den. Er formen god blir det nok heller brukt som "korte" dager med noe forflytning, for så en lengre hvile til neste dag. Gnagsår er selvfølgelig høyt oppe på prioriteringslisten. Selv er jeg ganske så "immun" mot gnagsår annet enn i skisko, men turpartner er ikke nødvendigvis det samme. Alt skotøy som skal brukes testes nøye og trenes med i forkant. Jeg klarte aldri å poste en rapport fra Island 2022, så jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det for den over 3 ganger lengre NPL-turen Kort om ruten som vi har skissert: Lindesnes til Nordkapp, kun innenfor Norge (det er jo Norge på Langs... ). Kun Norge innebærer litt tyngre partier i nord, men det er såpapass sent ut i turen, så jeg tviler på at det skal ha noe å si med den formen vi kommer til å være i på det tidspunktet. Se grovskisse for ruten under (bringebær = depot). Denne er svært løst basert på flere GPX-spor fra NPL på ut.no, men har også haug med egne veivalg jeg har valgt istedenfor. Highlights: Turen starter i midten av eller slutten av mai. Vi ønsker ikke å holde på med utstyrsbytte mellom ski/fottøy. I starten blir det en del vei, men vi vil i størst mulig grad prøve å unngå det på vei til Rjukan. Fra Rjukan går vi over østvidda til Geilo. Hardangervidda øst skal historisk sett være relativt snøfritt på det tidspunktet. Videre mot Filefjell og Jotunheimen må vi se an føret for hva som blir beste plan videre med tanke på snø. Har vi samme situasjon neste år som i år så bør den tegnede ruten gå greit i de lavere strøkene.