Gå til innhold
  • Bli medlem

500fjell

Aktiv medlem
  • Innlegg

    3 868
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1

Alt skrevet av 500fjell

  1. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13534/Langdryg+tur+til+Duolbag%C3%A1is%C3%A1.html Denne turen hadde vi vært spente på lenge. Jeg visste den kom til å bli lang, antakeligvis over 5 mil, noe som er relativt mye når man går på fjellski. Vi kjørte over Ifjordfjellet og parkerte i svingen nord for Gurroskáidi ved siden av en haug med scootere. Været var overskyet og en laber bris fra nordvest gjorde tilværelsen noe sur. Men vi startet etter hvert med godt mot. Fulgte et skispor nordover dalføret langs med Iešjohka helt opp til Iešjavri (ikke den på Finnmarksvidda). Dette vannet var ganske langdrygt, og rundt stupene ved Beatnatgáisá så vi at en snøbyge herjet. Ikke veldig optimistisk dette altså. Vi gikk stort sett i hver vår boble helt fram til Beatnatjávri hvor vi satte oss inn i vindsekken og rastet. Det positive var at vi var omtrent halvvegs mot toppen og hadde brukt kun drøyt to timer tross motvind og litt kjedelig vær. I dag var klister rette smurningen! Da vi gikk ut av vindsekken en stund etterpå ble vi overrasket over at det var masse reinspor rett utenfor. De må ha trasket rundt mens vi satt inni sekken. Nå begynte også været å bedre seg, skyene sprakk opp litt etter litt, sakte men sikkert! Så fortsatte vi ferden nordøstover og inn i dalen langs med elva Máhtefeailjohka. Snøen var litt råtten enkelte steder så vi siktet oss inn på et lite søkk øst for pkt 560. Det var mer snø her og dermed bar den bedre. Før bakkene måtta pappa ta en «rompeservice» som innebærer å smøre sprekken med vaselin for å unngå gnagsår. Petter Stordalen sverger til potetmel, men jeg tror nok at det ville synes vel godt utenpå det sorte ulltøyet. Så tuslet vi oppover, og rundet pkt 633 i nordsiden. Ned i skaret mot Duolbagáisá fikk vi god medvind (spesielt jeg som gikk uten smurning) og kunne faktisk renne tross den slake helningen. Deretter var det kun en siste bakke opp til toppvarden. Her blåste det frisk bris, så vi tok en kjapp titt på den flotte utsikten før vi returnerte. Turen tilbake gikk stort sett greit. Vi fulgte sporene våre det meste av veien og hadde fin glid og fint vær. De siste kilometerne tenkte egentlig begge bare på å fullføre. Merket at vi begynte å bli ganske gåene i beina. Jeg kjente også en slags «klikking» i venstre hofte. Antakelig en stram sene som vippes over skjelettet. Vi bestemte oss for å ta en rolig dag i morgen. Kjørte videre til Tana bru der vi tok oss en velfortjent burger på Shell`en. Deretter rettet vi nesa mot Kirkenes. Parkerte på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget, utgangspunkt for neste dags tur til Gáranasčohkka. Vakkert kveldslys da vi kjørte på sørsiden av Varangerfjorden. Takk for en fin dag! Turdata 8t 45min 805 hm 50 km
  2. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13533/Savzav%C3%A1rri.html Stod opp til brukbart vær på Skoganvarre turistsenter. Deilig å ligge i en ekte seng igjen, selv om madrassen ikke akkurat holdt Svane-kvalitet. Etter frokost satte jeg og pappa oss i bilen og duret nordover mot Sværholt-halvøya. Dagens mål var Norges nordligste kommunetopp – Savzavárri. Har forstått at dette betyr Sauhaugen på norsk. Var lite snø langs kysten, men da vi kom inn i Kjæsdalen var det andre boller. Parkerte like ved munningen av Russedalen. Første utfordring var å passere Fauskeelva. Den var litt større enn vi hadde trodd på forhånd, men vi fant en litt tvilsom snøbru. Uansett risikerte vi ikke annet enn å bli våt opp til knærne, men ville jo helst unngå det. Snøen holdt overraskende bra opp gjennom bjørkeskogen mot Russedalen. Verre var det da vi kom over tregrensa. Her hadde den stekende sola tatt godt og gjort delvis råtten, vi håpet at det ikke ville bli mye verre til returen. Vi siktet oss opp bakken til vest for Einerfjellet. Greit med feller opp her, og da vi omsider kom opp på platået var det en helt annen verden. Snøen var fast og fin og flatene nordover mot toppen minnet nok en gang om Jostedalsbreen. Er jo ikke så mange store steiner her og i tillegg til et slakt landskap er det ikke mange bare flekker som dukker opp. Herfra og innover mot toppen var det lettgått og fint. Pappa smurte med lilla tørrvoks, mens jeg ikke hadde noe. Av en eller annen grunn får jeg godt feste under skiene når snøen ligger rundt null, har sålen blitt rubbet av kontakt med steiner i Jotunheimen tro? Like under toppen fant vi oss fint til rette under en liten skavl. Her satt vi og nøt tilværelsen mens vi spiste polarbrød, pålegg hadde vi tatt med oss. Greit å slippe styret med å måtte smøre niste kvelden før. Herfra kunne vi så smått titte ned i Nordmannsvikdalen som vi har hørt rykter om er ganske så flott. Etter lunsjen støtet vi den siste bakken til topps. Ganske flatt her oppe, men utsikten var fin i alle retninger, og vi kunne se både Gárdevárri og toppene i Stabbursdalenområdet. På returen tok vi en annen rute i håp om å få et mer sammenhengende nedrenn. Dessverre hadde det begynt å skye så smått over, og snøen ble dermed merkbart tråere. Ruta gikk i skråningene sør for Tverrfjellet, men rennet ble en skuffelse. I tillegg var snøen pill råtten da vi rundet ned i Russedalen. Så en del reinsdyr her. Fant etter hvert et scooterspor som vi fulgte ned til sporene vi hadde laget tidligere på dagen. Det gikk mye fortere nå. Heldigvis bar snøen fortsatt greit gjennom skogen. Da vi passerte Fauskeelva brast snøbroen, men vi kom oss fort over uten å bli våte. Videre gikk vi rett opp til veien og spaserte bort til bilen. Etter denne turen kjørte vi som turister opp til Mehamn og Gamvik før vi slo oss til i bilen på en rasteplass i Bekkarfjord. Ganske kjølig i været nå, rundt null grader, så det var fint med et varmt toalett å besøke på rasteplassen. Turdata 6t 30min 895 hm 28 km
  3. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13532/3+dager+i+Stabbursdalen+nasjonalpark.html Krevende transportetappe Denne turen var og ble en høydare på pappa og mitt sitt Finnmarksraid mai 2011. 3 dager i Stabbursdalen nasjonalpark sine langstrakte vidder og høye gaiser. Vi kjørte til Skoganvarre og fikk parkere ved Veines. Første dagen ble en ren transportetappe inn til vannet Leavnnjasjavri, drøyt to mil med tyngre sekker (overnattingsutstyr mm.). På grunn av en formiddagstur til Gárdevárri kom vi ikke i gang før godt utpå ettermiddagen med denne turen. Det førte til problemer, snøen var pill råtten utenfor oppkjørte scooterspor. Vi startet med å gå over Øvrevann og inn i bukta Njuorluokta. Litt vel spennende krysning dette her, spesielt inne i vika var det ikke mange steder man kunne komme inn til land tørrskodd. Etter vannet kom den ene hindringen etter den andre og kilometerfarten sank til det minimale. Det var som damen på Veines spurte oss med snedig røst; «skitur ja, men tror dokk at det finnes snø da?». Det var jo nesten ikke snø igjen, men såpass mye at du kunne ikke ta skia av for godt. Det ble av og på med skiene, og myrkrysninger og elvekrysninger. Hele veien gjennom skogen langs scooterleden mellom Skoganvarre og Alta. Vi passerte også vannet som heter Vuolajokluoppal, flere åpne partier her, så vi måtte være på vakt. Heldigvis hadde jeg med en hydrolog og senioringeniør i NVE med meg, så jeg følte meg nogenlunde safe. I bakken like før skoggrensa møtte vi et par med to bikkjer som var ute på en mye lenger tur enn det vi skulle på. Nemlig Norge på langs med tur innom alle de fire ytterpunktene på fastlandet. Ikke verst! Med pulk hadde de brukt nesten 7 timer fra Skoganvarre og hit, det sier litt om forholdene... Heldigvis ble det bedre da vi omsider kom over skoggrensa. Etter en lang bakke kunne vi bare lange innover flatene mot leirplassen vår. Været var fantastisk med vakker kveldssol bak Vuroji. Like før vannet kom det en liten motbakke, og der valgte vi å ta på fellene. Vi skulle jo uansett bruke feller opp til Vuorji neste dag. Like før det helte ned på vannet fant vi en grop der vi fant vann. Hurra! Da slipper vi jobben med å smelte snø, opptur! Vi teltet der, kokte oss middag og kort tid senere purket vi mot drømmeland. Dag 1 5t 30min 19 km Drømmedag! Klokka vekket oss klokken 07.00, selv om det var tidlig varmet det skikkelig i teltet. Jeg tittet ut luka og gispet da jeg så hvilket vær vi hadde over oss. Skikkelig kanonvær, med blå himmel og en varmende sol, og ikke minst null vind. Vi kokte oss risgrøt, fylte opp flaskene og la i vei fra teltet litt over kl. 09. Første mål for dagen var Vuorji, kommunetopp i Karasjok. Vi entret Leavnnjasjavri og fulgte dette vannet noen meter før vi skrådde opp mot nordvestryggen. Et stykke oppe på ryggen ble det for mye stein til at det var noen vits med ski, så vi valgte å spasere de siste par høydemeterne til topps. Litt gjennomslag i skaren oppe på toppryggen, men vi kom oss oppover. Først til en liten fortopp før den høyeste. Så scooterspor som hadde gått helt opp på toppen, enkelte velger å ta den lette varianten ja... Utsikten herfra var gedigen. Mot Cohkarassa og andre mektige topper i nord, i øst mot Halkavarri (?), vestover mot Altafjella, Øksfjord, Stjernøya og Seiland og ikke minst i sør hadde vi en endeløs horisont med den langstrakte Finnmarksvidda. Og dette var bare en brøkdel av hele vidda som strekker seg videre langt inn i Finland. Turen hadde så vidt begynt, og siden det blåste litt småsurt på toppen valgte vi å gå ned til skiene og renne ned til vannet igjen. Fant en bar lyngtue og rastet en liten stund. Du verden, her nede var en helt annen verden enn på toppen når det gjelder vind og varme. Vi kunne jo hive av oss på overkroppen, legge oss flate i lyngen og bare nyte dagen. Det ble litt tid til dette, men vi ville også nyte dagen på tur. Strøk over vannet før en motbakke ventet. Pappa valgte feller, mens jeg tø til blanke ski. Det var ikke til å unngå å legge merke til den stilige canyonen vi hadde på høyresiden i den første bakken, artig! Nå ventet noen langdryge partier, først bort til dalføret Ceakkovuopmi som vi fulgte nordover et godt stykke før en ny og herlig pause ventet. Vi hadde nå god sikt opp mot neste topp – Cohkarassa. Den så da ikke så langt unna ut, det går sikkert fort bort dit. Men det tar sin tid vet du, nå tok jeg også på feller og noen tusen steg senere var vi like oppunder toppen. Vi fant oss godt til rette i en solskråning og priset oss nok en gang over været, jeg har sikkert nevnt det til det kjedsommelige, men et stikkord for denne turen er rett og slett nytelse. Ikke mange dager man opplever noe slikt inne på vidda. Siste bakken opp til toppen gikk greit, og selv her oppe fantes ikke et vindpust. Helt ubeskrivelig flott her oppe. Måtte gå rundt meg selv flere ganger for å simpelthen trekke inn disse sterke inntrykkene. På en slik dag er det ikke feil å være på Porsangers tak, midt i Stabbursdalen nasjonalpark, flere mil i fra nærmeste sivilisasjon. Det gikk etter hvert mot kveld, klokka ble halv fem da vi forlot paradiset på Cohkarassa. Rennet ned mot dalen var fantastisk. I det jeg skulle ta en lur snarveg for å ta igjen pappa som hadde bedre glid enn meg klarte jeg å krysse skiene og gå på trynet. Sånn går det når man skal være lur. Resten av veien tilbake til teltet gikk helt greit, det virket faktisk ikke så langt som vi hadde fryktet. Det eneste som overrasket var hvor endeløs Leavnnjasjavri føltes. Var det fire kilometer eller fire mil det stod på kartet? Jeg dro i forvegen og vekslet på å skøyte og stake over vannet. Vel framme ved teltet kokte jeg opp vann så det var klart til pappa kom. La også merke til enormt med lemenekskrementer i ytterteltet, men heldigvis hadde den ikke fått tak i noe av maten som lå der. Denne natten sov vi som steiner. Dag 2 9t 30 min 1515 hm 45 km Retur i gråvær Neste dag var det som forventet langt fra det været vi hadde dagen før. Det var overskyet, vind og snø i lufta. Etter frokost pakket vi sammen sakene og dro tilbake mot bilen. Vi prøvde å komme oss avgårde tidlig i håp om at snøen i lavlandet ville ha bedre bæreevne enn den hadde på vei fram. Det var motvind og dermed ble det tyngre å stake tilbake enn det vi hadde håpet. Enkelte partier var det tørrsnø og her hjalp det å ha litt blå ekstra under skiene, noe pappa forsøkte med. Men etter hvert var det bare feller som dugde. Da utforbakkene til slutt kom var det av med feller og renne ned til det flatet ut. Fant et lite søkk med mer snø enn på framveien som gikk greit å følge. Videre valgte vi å følge sommerstien og den førte oss over en bro sør for Vuolajokluoppal. Mye av og på med skiene, og flere steder var stien oversvømt av smeltevann. Etter myrpartiene prøvde vi å følge kjerreveien på sørsida av Øvrevann. En del opp og ned her, men den førte oss omsider tilbake til Veines. Ganske lei av skibæring og nedbør i form av sludd var det deilig å komme fram til bilen og skifte til tørre klær. Etter en handletur i Lakselv sjekket vi inn på en campinghytte på Skoganvarre turistsenter. Her fikk vi mulighet til en etterlengtet dusj samt noen smakfulle grandiosa til middag. Takk for en flott 3-dagerstur i Stabbursdalsfjella! Dag 3 4t 30min 19 km
  4. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13531/G%C3%A1rdevarri.html Parkerte i en veilomme i Russelvdalen, en kilometer før Fossebrua. Vi var tidlig ute og fikk nydelig morraskare gjennom den tette bjørkeskogen nordøstover. Kursen var satt rett mot toppen. Det var et svakt, svakt skydekke så det var overveiende mye sol. Behagelig vær og temperatur! Da vi kom over skogen og innover flatene fikk vi nesten en følelse av å gå Josten på langs, her var det virkelig mye snø og slakke vidder. Det eneste minuset er at man får følelsen av å stå stille, så vi tok jevnlige kikk på GPSen for å holde motet oppe. Etter hvert fikk vi øye på toppen av Gárdevárri, og jeg som gikk uten feller dro fra fattern. Fikk nyte noen minutters stillhet på toppen før han kom etter. Utsikten var strålende, vidder på vidder i alle retninger, samt Porsangerfjorden i øst og storhavet ute i nordvest. Tok en god rast på toppen før vi returnerte. Med noen stavtak av og til klarte vi å renne stort sett hele veien tilbake ved å legge ruta nord for pkt 518. Fant en gunstig nedfart gjennom bjørkeskogen der det var åpnere enn på vei opp. Endte kun noen hundre meter nordøst for bilen. En fin og kort tur, snart klart for transportetappen inn mot Stabbursdalen nasjonalpark... 3 timer 600 høydemeter 17 km
  5. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km
  6. Ja, skydotter er irriterende greier. Har vært borti lignende før jeg også, men denne gangen var det helt ekstremt Heldigvis har du verdens beste jobb da Martin. Ha en flott tursommer!
  7. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/12776/Kremtur+med+tunge+ski+til+Frostisen.html Etter turen til Nordre Saulo dagen før ventet en lengre kjøretur i et storslått område (holdte på å kjøre av veien flere steder på grunn av den flotte naturen) helt opp til Skjombotn i Narvik. Fulgte en anleggsvei et stykke innover langs Storelva og la meg til på en stor og åpen plass der det skulle bygges hus eller lignende. Spurte en arbeider om at det var greit at jeg lå her og det var det, uvitende om at en viss terrorist skulle bli drept sov jeg godt denne natten. Neste morgen var det delvis skyet vær som bare bedret seg for hvert minutt. Siden dette kanskje var siste mulighet for i år og med tanke på terrenget turen bød på valgte jeg å benytte randonnéskiene i dag, selv om de er mye tyngre enn fjellskiene. Jeg angret ikke... Møtte en bonde som forklarte meg at det gikk en traktorvei på høyre siden av Vesterskarelva et stykke oppover. Fulgte denne opp til rundt 150 moh der jeg kunne spenne på skiene. Så bar det oppover dalen, jeg gjorde en liten tabbe i starten ved å gå for langt opp i flanken på høyresida. Å gå i en hard og bratt skråflanke med randoski er ikke særlig behagelig, men jeg reddet meg straks inn igjen ved å følge høyden tilbake mot elva. Jeg bestemte meg for å prøve variaten opp mot Gangnesaksla. Her var det bratt og på grunn av panserskaren måtte fellene etter hvert gi tapt. Enkelte partier måtte jeg av med skiene, og med litt surring fant jeg en grei trasé opp og rundt aksla. Herfra var det bort og inn på Frostisbreen der jeg tok en god rast. Deilig å ha kommet opp de verste kneikene med disse tunge plankene! Jeg fikk etter hvert øye på toppen, men ferden over breen var temmelig drøy. Toppen kom liksom aldri noe nærmere, men med tiden til hjelp kom jeg til slutt fram til den siste bakken til toppen. Jeg begynte å kjenne antydninger til noe gnagsår, men da bakkene begynte forsvant symptomene. For å unngå de største sprekkene siktet jeg meg opp ryggen mot pkt 1519 før jeg gikk rett mot toppen på 1724 moh. Deilig å komme til topps etter nøyaktig 5 timer som jeg hadde som tidsskjema. Fy feite for en utsikt! Og for et vær (sol og nesten vindstille)! Denne toppen skled rett inn på min topp 10-liste når det gjelder utsiktsposter. Den var variert og spektakulær. Lofoten, Vesterålen, Narvikfjella, Kebnekaisefjella og andre svenske fjell, Steigen, Indre Troms og mye mer! Det kan ikke beskrives med ord, det må oppleves. Ble sittende her en liten stund og nyte synet, tuslet litt rundt her oppe, men måtte holde god avstand til den skumle skavlen mot nordøst. Etter en halvtimes tid var jeg klar for turen tilbake som jeg hadde gledet meg til en god stund nå, endelig skulle jeg få igjen for slitet med å drasse på disse randoplankene. Første bakken ned mot breen gikk unna så det sang! Et lite pudderlag oppå skaren ga fin styresnø og jeg kunne bare gønne på. Er sikker på at det må ha gått i minst 80 km/t uten å kunne si det sikkert, brukte under 5 min på 500 hm. Skuffelsen var at over breen var det ikke nok helning til å renne, dermed byttet jeg på å stake og gå diagonalgang uten feller. Telte hvert stavtak, og etter noen hundre repetisjoner var jeg omsider over og kunne renne videre. Siktet meg inn på flanken ned fra Gangnesaksla, men litt mer mot vest enn der jeg kom opp. Snøen var litt mjukere her og jeg fikk til noen fete svinger i full fart. Deretter slakket det litt mer ut og jeg kunne bare nyte nedkjøringen. Fulgte elveleiet nedover, der jeg måtte kjøre litt slalåm mellom bjørketrærne. Til slutt var moroa over og snøen tok slutt. Full av adrenalin i kroppen ruslet jeg ned til bilen. Nå ventet en lang kjøretur opp til Alta der jeg møtte fattern som jeg skulle raide Finnmarkstopper med et par uker. Takk for noen herlige uker i fantastisk Nordlandsnatur! Turdata 6t 40min 2070 hm 24 km
  8. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/12775/Urkomisk+tur+til+Nuorttas%C3%A1vllo.html Slo meg til på den store parkeringsplassen ved Skihytta sør for Sulitjelma. Startet tidlig til et strålende vær, ikke én sky, bortsett fra en! Og dere kan vel gjette hvor den befant seg, jo limt fast til mitt turmål – Nuorttasavllo eller Nordre Saulo. Jeg var dog ikke bekymret, det skulle jo bli en fantastisk dag og denne gjenværende dotten ville nok forvitre hvert øyeblikk. Fulgte scooterløypa mot Coarvihytta fram til Siedgajavri som jeg skøytet meg over på fantastisk skare. I bakkene opp mot Risfjellet tok jeg på fellene. Da jeg kom opp så jeg kunne skue utover Doarrovannene valgte jeg nok en gang å endre planlagt rute der jeg nådde toppen fra sørsida. Nå så det «ypperlig» ut å angripe toppen fra fronten i vestsida, det ville i så fall være raskest. Valget var tatt, jeg skøytet meg over det laaange Øvre Doarrovatnet fram til bunnen av fjellet. Bar skia litt opp i fjellsida før jeg la dem igjen og skiftet til stegjern. Angret litt på at jeg ikke tok med isøks, for denne varianten så ganske bratt ut. Dog visste jeg ifølge kjentmannen jeg traff på tur til Suliskongen at det fantes folk som hadde gått opp her før på snøføre. Så bar det i vei oppover de 1100 høydemeterne rett opp til toppen. Flere steder var det ganske bratt, så jeg ville absolutt ikke komme på gli her. På drøyt 1400 moh kommer man til et bratt punkt, her gjelder det å holde ut til høyre på en bred hylle. Og med denne varianten kom jeg omsider opp til skaret mellom de to toppene. Jeg var temmelig kald på føttene på grunn av stegjerna, så det siste stykket tok jeg de av meg. Heldigvis var ikke det siste stykket opp til toppen så bratt som jeg fryktet og det gikk greit opp her uten stegjern. Tåkedotten var fortsatt ikke forsvunnet, helt utrolig! Den var klistret fast til det høyeste toppunktet. Da bestemte jeg meg for å ta en «strafferunde» ut til nordtoppen. Først forsøkte jeg meg på en klatrevariant opp et dieder sørøst for toppen, men jeg måtte etter hvert gi tapt da jeg ikke hadde isøkser. Fant en annen spennende dog mindre utsatt variant lenger vest og her kom jeg opp i vestryggen som førte meg til topps. Heldigvis fikk jeg nyte deler av den storslåtte utsikten mot øst, nord og vest herfra! Eneste del av utsikten jeg ikke fikk se var deler mot sør, men det er til å leve med. I vest og sørvest så jeg Saltfjellet og Svartisen, Børvasstindan, Sjunkhattfjella, Steigen mm., i nord lokket Sulistoppene som jeg var på for noen dager siden, i øst så jeg langt innover i söta brors rike mot blant annet Sarekfjella! En frittstående og herlig topp denne her! Returen mot skiene ble enklere enn jeg hadde fryktet. Når man går forlengs nedover med stegjern får man godt feste mot snøen og av en eller annen grunn virker det ikke så bratt. Kunne nesten småspringe ned bratta avhengig av hvor en glissade ville være fatal eller ikke. Tok vel ikke mer enn en drøy halvtime ned de 1100 høydemeterne. Skaren fra i morges holdt fortsatt så turen tilbake mot skihytta gikk som en drøm. Det gode skiføret veide opp for skuffelsen den enslige skyen rundt toppen ga. Dette ble alt i alt en herlig 1. mai tur i et flott område! Turdata 7t 30min 1745 hm 38 km
  9. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/12774/Skjel%C3%A5tinden.html Da jeg kjørte over Beiarfjellet dagen før ble jeg vitne til vakkert kveldslys over fjella rundt Beiardalen, jeg håpet at dette var et godværstegn for neste dag. Jeg var heldig med at veien var brøytet nesten inn til Stornes, og her la jeg meg til for natten. Våknet av meg selv rundt kl. 04 og ble overrasket over at det var overskyet og tåke på toppene. Nei!? Ikke si at yr.no har blitt helt upålitelig? Heldigvis våknet jeg opp til lettskyet pent vær noen timer senere og optimismen var igjen på topp. Staket meg videre langs den isete veien forbi Stornes. Det var overraskende lite vannføring i hovedelva i tillegg til at flere av moreneryggene i dalsida var avsmeltet. Dermed endret jeg min opprinnelige plan og tok en snarvei mot dagens mål – kremtoppen Skjelåtinden. Steinkrysset hovedelva like før Fonneelva kommer ned, videre baset jeg meg opp en kort og bratt snøflanke til en morenerygg som jeg valgte å følge noen meter. Etter hvert valgte jeg å følge en snøfylt renne på venstresiden av morenen. Denne var ganske slushy og fellene satt ikke særlig godt på dette underlaget, med litt småklyving i løse og grusete skrenter kom jeg etter hvert opp det bratteste partiet i dalsida. Herfra var det en ganske bratt bakke opp til Hanspolsabreen, her gikk høydemeterne fort og gæli! Vel oppe på breen fikk jeg øye på Skjelåtinden, og kunne bare lunte videre i et behagelig tempo opp dens sørrygg. Da jeg omsider nådde sørryggen tok jeg en fortjent matpause og nøt det flotte synet jeg hadde rundt meg. I det øyeblikket fikk jeg også øye på et tåkehav fra nordøst som svevde faretruende i retning Skjelåtinden. Heldigvis lå dette skyteppet så lavt at selve toppen kom over. I siste brattbakken før toppen satte jeg fra meg skiene og spaserte opp til toppen uten problemer. Utrolig fin utsikt herfra, jeg hadde store forventninger på forhånd etter å ha lest mye positivt om denne toppen og forventningene ble absolutt innfridd. Tuslet rundt på toppen, og litt ut på nordeggen der noen folk tidligere hadde kommet seg opp. Fotograferte i hytt og pine for å forevige dette flotte synet. Da jeg så meg mett på utsikten tuslet jeg tilbake til skiene og suste ned de 1300 høydemeterne til dalen. Det gikk unna over breen, så fort at jeg måtte gjemme hetta oppi jakka da den ble et vindfang. I det bratteste partiet før elva var det litt plundrete. Her var snøen pill råtten og jeg løste hele tiden ut en masse slushskred. Måtte av og på med skia flere ganger, og jeg takket meg selv for at jeg hadde valgt goretex-bukse med goretex-gamasjer, for her var det vått! Krysset elva uten problemer og skled det siste stykket tilbake til bilen. Det var herlig og varmt da jeg var tilbake, klokka var jo ikke mer enn midt på dagen. Takket være snarveien tok ikke turen mer enn drøyt fire timer. Nå bar det videre til Sulitjelma for å bestige Nordre Saulo dagen derpå. Undervegs måtte jeg bare kjøpe noen ferske bakevarer på coopen på Storjord. Turdata 4t 15min 1430 hm 13 km
  10. Jeg har benyttet DENNE. Omfatter i alle fall Sveits og en del av Frankrike.
  11. Hehe, genialt Artig lesning! Skjønner at han ble litt bekymret da jeg noe spontant startet på denne kveldsturen i stillongs og trøye, men jeg hadde med klær og utstyr for å klare meg en natt ute. Drikke var det verre med, men takket være snøspisingen hadde jeg psyket meg opp til å klare å returnere til Sulitjelma om Sorjoshytta plutselig ikke hadde eksistert. Men lærte en del av den drikketabben ja
  12. Etter tre late dager i Fauske og Bodø der jeg blant annet fikk tatt en tur på Fauskebadet og tatt siste vaksine før Afrika i sommer var det på a`n igjen med fjellturer. Slo med til i bilen ved Oldereidvatnet og håpet at neste dag skulle bli bra. Våknet til regn, NEI!? Det skulle jo ikke regne! Jeg stilte vekkerklokka noen timer fram og slumret tilbake til drømmeland. Været var blitt noe bedre, det hadde sluttet å regne, men tåka hang rundt fjelltoppene. Ikke veldig innbydende, men da yr.no meldte om bedre og bedre vær utover dagen dristet jeg meg til å forsøke på Lurfjelltinden likevel. Dette er jo en kremtopp sør for Børvasstindane, jeg så den fra rundt Saltstraumen dagen før og jeg gledet meg til å se hvordan nordryggen er vinterstid. Veien som man sommerstid kan kjøre opp til Svartevasseter var vinterstengt og scooterpreparert. Jeg bærte skia noen meter før jeg kunne følge sporene oppover. Hadde et jevnt sig oppover bakkene, og jeg ville ikke gå for fort med tanke på at været fortsatt ikke var bra nok til et verdig toppstøt. Etter Børnupvatnet var snøen pill råtten, det gikk tregt derfra og opp til Svartevasseter, videre langs høyspenten i retning litt til venstre for høyde 583. Først her oppe begynte snøen å bære noe bedre. Jeg ruslet videre opp i flanken nordøst for toppen, og like oppunder pkt 1026 satt jeg meg inn i vindsekken for å vente på bedre vær. Imens lyttet jeg til radioen, blant annet foregikk «kysset» i det britiske kongebryllupet. Etter tre timer i sekken gadd jeg ikke å vente lenger, været var blitt ørlite grann bedre, men ikke mer enn det. Toppen lå fortsatt innhyllet i tåke selv om sola dukket opp her og der. Jeg rundet pkt 1026 fra nord og entret tåkeheimen. Heldigvis var det en del steiner å se, hvis ikke ville det vært vanskelig å få øye på konturer i terrenget. Det bratnet etter hvert til og skiene ble satt igjen. Stegjern på og så la jeg i vei oppover nordryggen. På kartet så det ut til at et punkt ville været særdeles smalt, så jeg prøvde å være obs på skavler. Det gikk heldigvis svært greit, men stegjern var uansett kjekt da snøen var isete flere steder. Oppe på toppen fikk jeg så vidt øye på varden. Det så høyere ut lenger til høyre, men jeg tror det kun var snø som hadde hopet seg opp til en stor skavl, så jeg turde ikke gå for langt ut dit. Ventet noen minutter i tilfelle det ville komme en siktlomme, det gjorde det av og til og da returnerte jeg til skiene. Da jeg skulle runde pkt 1026 tilbake var det tett tåke og jeg visste knapt om jeg rant eller stod stille. Litt ekkelt, men jeg kom meg til slutt under tåkehavet. Et sted i full fart krysset jeg skiene og stupte salto, vanskelig å renne uten sol. Gliden var ikke spesielt god resten av veien mot Børnupvatnet, her var det våt og sugen nysnø. Men etter det gikk det fort igjen. Fylte flaska i Oldereidelva før jeg ankom bilen. På grunn av all ventinga på godværet som aldri kom var det ikke mye igjen av dagen. Jeg kjørte videre til Beiardalen og så fram til en ny toppdag med enda bedre vær! Turdata: 9t 30min (hvorav nesten 3t i vindsekk) 32 km 1400 høydemeter Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/12773/Lurfjelltinden+som+aldri+tok+av+seg+hatten.html
  13. Dag 1: http://peakbook.org/tour/12500/Kveldsslitertur+til+Suliskongen+og+Sorjoshytta.html Dag 2: http://peakbook.org/tour/12501/%C3%85lm%C3%A5ijokka%2C+white-out+og+sugef%C3%B8re.html Kveldsslitertur til Suliskongen og Sorjoshytta 24. april 2011 Da jeg fikk melding om at jeg var nødt til å utnytte finværet mens det enda var hadde jeg ingen tid å miste. Jeg brukte kjøreturen fra Saltfjellet til Sulitjelma for å psyke meg opp mot nok et hardkjør. Første psykiske knekken jeg fikk kom i starten da jeg oppdaget at jeg ikke kunne kjøre lenger enn til kirken nede i Sulitjelma før veien mot Ny-Sulitjelma var scooterpreparert. Starten var på 150 moh og Suliskongen, kveldens mål var på 1908 moh. I tillegg skulle jeg videre til Sorjoshytta som skulle være utgangspunkt for neste dags tur til Ålmåijokka. Jeg pakket sekken i en fei, og jeg gjorde den tabben som jeg aldri lærer av – å ta med for lite vann! Møtte en hyggelig kar med to vorstere som hadde vært på tur i 85 dager, han skulle nordover og hadde startet ved Lindesnes. Sprekt gjort! Han skulle følge Nordkalott-ruta et stykke videre de neste dagene. Vi skilte etter hvert lag og ønsket hverandre god tur videre. Jeg startet kl. 16.25 og hadde et skjema om å stå på toppen av «Kongen» innen 5 timer. I bakkene opp mot Ny-Sulitjelma møtte jeg den ene påsketuristen etter den andre som var på vei hjem. Flere hadde problemer med å holde seg på bena ned her, og for dem som hadde pulk i tillegg ble det ikke lettere. Fulgte scooterløype til en radar i nærheten av Ny-Sulitjelma, herfra i ymse skispor i flanken opp mot Tverrfjellet. Møtte en gjeng som hadde snudd på vei mot toppen på grunn av gnagsår og de syntes jeg var gal som hadde tenkt meg til topps så sent på kvelden. Fulgte sporene deres opp til skaret nordøst for pkt 1090, deretter gjaldt det å 1080-koten i flanken bort til ei gammal rønne før bretunga. I flanken møtte jeg en kjentmann som ble overrasket over at jeg skulle opp til Kongen så sent. Samme fyren hadde også vært i kontakt med kommunetoppsamler Otto da han og to andre gikk en drøy rundtur innom Suliskongen og Ålmåijokka som jeg skulle på neste dag. Hvis jeg holdt tempoet opp mente han at jeg ville være på toppen innen klokka var 22.00. Så kom jeg til en bratt bakke opp i venstre kant av brefallet sør for Stortoppen, prøvde å gå på ski så langt som mulig, men i et parti måtte jeg gå til fots. Oppe på breflaten møtte jeg en familie på fire, mor, far og to unge gutter som hadde vært på toppen. De anbefalte meg å ta av fellene oppe på breflaten for der helte det visstnok nedover. Og jeg lyttet til rådet. Det gikk temmelig radig bort til foten av Suliskongen. Men her fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse, jeg var allerede gått tom for vann! Og jeg som skulle opp på toppen og videre helt til Sorjoshytta!! Jeg lot meg ikke knekke og bestemte meg for å fortsette planen og spise jevnlig med snø undervegs. Men det tappet meg likevel for energi... Gikk til fots siste 150 høydemeterne før toppen og nærmest vaklet på grunn av væsketap allerede. Hadde nå brukt 4t 45min fra bilen. Nå gjaldt det å finne motivasjon for å komme meg til Sorjoshytta, tenke på alle de harde turene og treningsøktene som jeg har lagt bak meg, dette skal jeg f... meg klare! Det hadde skyet over idet jeg kom til toppen, og det gjorde utforkjøringene tilbake vanskelige på grunn av mangel på konturer. Jeg kom meg tilbake til skaret nordøst for pkt 1090 uten å ha brukt unødige krefter. Nå begynte det å mørkne, og hodelykta kom til nytte. Jeg rant ned mot Storelvvatnan i håp om å finne et scooterspor til Sorjoshytta. Jeg fant et som jeg fulgte, men etter hvert gikk det opp for meg at sporet ledet i retning. Det gikk altfor langt i retning Kokedaltinden! Deretter måtte jeg ta en lenger rute enn beregnet mot Sorjoshytta. Først rett nordover opp en lang bakke. Her vurderte jeg å snu, men det var jo like langt til bilen som til hytta, nei jeg valgte å fortsette. Sleit meg opp til 1120-koten og fulgte denne forbi pkt 1126. Herfra ned til vann 961 før jeg måtte opp 70 høydemeter til et skar. Nå gikk jeg nesten i transe, og begynte å fantasere om at det ikke finnes kokemuligheter på hytta etc. Da er jeg virkelig ute å kjøre! Nå kom endelig noen fine nedrenn helt til jeg nådde hytta litt over midnatt. Det var en stor opptur da jeg så hvilken høy standard hytta holdt. Her var det solstrøm, moderne møbler og et flott kjøkken! I tillegg var det fortsatt lunkent etter forrige besøkende. Herlige saker, og nå kjente jeg at kreftene vendte tilbake, i alle fall psykisk. Skrev meg inn i protokollen før jeg startet med snøsmelting. Fantastisk å breie seg ut på sofaen med real turmat samtidig som jeg skrev en liten turrapport i hytteboka. Men kort tid senere meldte trøttheten sin ankomst, og jeg sovnet som en stein i de myke sengene med pute og dyne, ahh....! Turdata 7t 35min 2325 høydemeter 35 km Ålmåijokka 25. april 2011 Våknet overraskende tidlig denne dagen på Sorjoshytta. Hadde satt vekkerklokka på 09.45, men våknet av meg selv kl. 09.00. Gikk ut og pisset før jeg slumret de siste tre kvarterene. Til frokost kokte jeg meg risgrøt med honning og sjokolade oppi samtidig som jeg leste i boka «Turglede med konger og kunstnere». Artig å lese spesielt om tindebestigeren Slingsby sine turer med blant annen Mohn og Lykken. Det gir motivasjon for egne turer, ikke minst dagens! Ryddet meg etter hvert ut av hytta før jeg startet mot dagens mål – Ålmåijokka. Toppen kalles Ålmåijokka av lokale, selv om den på kartet ikke har andre navn enn pkt 1663 / grensevarde 240A nord for Lináisen. Det var overskyet og litt regn i lufta da jeg la i vei over vannet Bajep Sårjåsjávrre, ikke akkurat delvis skyet som meteorologen lovte. Men i bakkene langs elva mot vann 1162 tittet sola fram av og til og skapte konturer i terrenget. En fryd for synet! Denne dagen hadde jeg i alle fall tatt med nok vann, så jeg drakk av hjertens lyst selv om bakkene føltes litt tunge etter gårsdagens hardkjør. Da jeg passerte 1550 moh kom jeg opp i tåkeheimen, og her var det virkelig null sikt! Jeg satte fra meg skiene og valgte å spasere resten av veien til topps. Først opp en bratt snøbakke og deretter ut en rygg mot toppen, men jeg hadde ikke sjanse å se hva som var foran meg. Jeg kunne like gjerne se rett ned i GPSen og bruke en skistav som blindestokk. Litt ekkelt å se hvor fort jeg gikk i feil retning om jeg ikke så ned i GPSen, jeg ble totalt desorientert til tider. Etter mye snubling og mye gjennomslag i råtten snø så jeg noe mørkt og gult som kom til syne ut av tåka, JA det var grensevarden og toppen! Null utsikt riktignok, men det var jammen tungt å orientere seg gjennom denne tåka. Og uten GPS hadde jeg ikke hatt sjanse til å finne veien. Tilbake igjen fikk jeg fordel av å kunne følge sporene, de kunne jeg heldigvis se. Vel tilbake ved skiene tok jeg av fellene og rant forsiktig ned igjen mot Sorjoshytta. Prøvde å følge sporene mine for å ha noe å fange blikket på mens jeg rant. Men slitet var ikke over da jeg passerte hytta, det var tvert imot nå det begynte! Varmegradene og regnet hadde gjort den nysnøen dyvåt og særdeles trå og sugen. Jeg fant sporene til NPL-fyren jeg møtte dagen før og fulgte disse mot Sulitjelma. Ruta gikk jo over stokk og stein, ut i bratte flanker og you name it... Snøen var så trå at det lugget i nedoverbakker, og selv i de bratteste motbakker fikk jeg feste selv uten feller eller smurning. Kroppen var nå temmelig gåen og jeg ville bare komme tilbake til bilen, og få på meg tørre bomullsplagg. Jeg bannet meg helt til Ny-Sulitjelma der en lang utforkjøring ventet, den var så bratt at den tråe snøen for en gangs skyld kom til sin nytte, slik at jeg slapp å ploge. Da jeg ankom bilen bar det rett videre til Fauske og Lundhøgda camping der den koselige resepsjonisten ga meg lov til å låne strøm, kjøkken og internett gratis! Nå skal jeg hvile ut noen dager... Turdata 6t 45min 32 km 1385 høydemeter
  14. Da kan det tenkes at vi treffes Mt. Blanc står på planen på det tidspunktet, med travers fra den italienske sida mot Aig. du Midi.
  15. Primærfaktor 30m synes jeg er altfor lite, bør være minst 100 synes jeg Noen andre vanskelige (med prif > 100m): -Sentraltinden -Storen -Sjunkhatten -Store Lenangstinden -Nallangaisi -Romsdalshornet -Juratinden -Trænstaven Er garantert mange vanskelige topper i Salten, Ofoten og Lofoten området.
  16. Heisann! I sommer har jeg og en annen planlagt noen klatreturer der man må bivuakkere undervegs, og det ser ut til at sekkene blir forholdsvis tunge. Med tanke på at klatringa er relativt hard hadde det vært best å klatre opp først uten sekk og fire dem opp etterpå. Er det noen som har tips ifht dette? Det er vel ganske vanlig at folk som klatrer vegger med høy gradering ikke klatrer med sekken på ryggen...? Takker for relevante tips!
  17. Flott, da tenker jeg at jeg kutter opp litt av mitt gamle klatretau. Er vel snaut 10 mm, slik vi brukte på kurset. Halfdan: Tja, det var i alle fall flere måter å benytte brystsele+sittesele i bruksanvisningen på Petzl-selen jeg kjøpte. Men jeg tror jeg skal forholde meg til den jeg har vært borti før.
  18. Da har jeg anskaffet brystsele etter å ha blitt vitne til hvor fort gjort det er å bli hengende opp-ned om man skader seg på feks førstemannsfall... Et spørsmål: En måte å benytte brystsele kombinert med sittesele er å bruke et tau som man trer gjennom begge selene med en åttetallsknute på midten. Hvor tykt bør dette tauet minimum være? Holder det med 6 millimeter slyngebånd?
  19. Takk for tipset, Anders! Tok en tur innom EMS i dag (530 Broadway), og de hadde mye interessant (dog noe dyrere enn Tent&Trails)!! Spesielt mye spennende lesestoff om alpin klatring og klatring generelt. Brente av noen kroner der også visst...
  20. Tusen takk for tipset om Tent & Trails! Var innom der i går, og de hadde utrolig mye bra utstyr for enhver friluftsfant! Måtte holde meg i skinnet for å ikke handle mer enn nødvendig. Hilsen Sondre som i skrivende stund sitter i en skyskraper, langt fra norske fjell
  21. Hei! Kan ikke si noe om forholdene der nå. Men gikk opp Gjertvassbreen i fjor medio juni og da så det slik ut
  22. Her misforstår du larka. Mener du at jeg går på topper for å konkurrere tar du nok feil. Det er som det står i artikkelen; målet skaper motivasjonen, turen gir opplevelsen. Med andre ord er topper og lister kun en motivasjon (et naturlig og konkret mål) for å komme seg til fjells, og så er det naturopplevelsen du sitter igjen med etterpå og husker. Jeg har aldri gått på 2000-meterstopper "for å bli yngst" eller høste kred, hvem pokker er det som bryr seg om det? Ikke jeg! Det er kun et journalistisk virkemiddel for å skaffe høye lesertall... Trodde du hadde fulgt såpass mye med i rapportene mine at du forstod hvorfor jeg gikk i fjellet, men da antok jeg feil.
  23. Du skal nok få rom til å puste ut Dag, for nå reiser jeg to uker til USA. Resten av rapportene fra Nord-Norge kommer nok ikke før litt uti juni. Gled deg til Nordland, Øyvind! Utrolig fint der oppe, jeg holdt på å kjøre i grøfta flere ganger da den ene spektakulære tinden etter den andre dukket opp rundt neste sving...
  24. Tusen takk! Det var jo morsomt at artikkelen ble lagt ut på nrk.no slik at flere enn DNT ung sine medlemmer kan lese det (klippet fra Portrettet i magasinet UT). Er vel kanskje først og fremst den eldre garde som finner det interessant å lese om fjellgale ungdommer? Til Dag: Tror nok ikke det blir barnehage på livstid, men er man flink til å spare så er det mye man har råd til.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.