500fjell

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3229533.ece

Været var bra denne dagen så jeg bestemte meg for en kosetur til Hestedalshøgde (2091). Etter en frokost på bakeriet i Lom kjørte jeg opp bomveien til Tundradalssætri i den usedvanlig vakre Tundradalen. Her oppe er det seterdrift med flere beitende geiter og kuer omkring. Et stykke oppe langs Grjotåi la jeg meg ned på noen varme svaberg og solte meg i nesten en time. Det var til og med så varmt at jeg tok et bad i elva! Videre var det deilig vegetasjon å vandre i et stykke før ura overtok. Siste stykket gikk på snø før jeg stod på toppen. Utsikten var vakker mot andre topper i Breheimen og Jotunheimen. Dette er en veldig lite besøkt topp og jeg møtte ikke en eneste person denne dagen. Etter hvert skled jeg ned fonnene og spaserte ned i Tundradalen igjen. I dag tok jeg en bedre middag på Skeid kro på Bismo før jeg skiftet basecamp til oppe ved Leirdalen. Kveldslyset var vakkert oppe ved Loftet. Bena virket spreke og selv om klokken var passert 20.00 bestemte jeg meg for å ta en treningstur opp på Loftet (2170). Jeg startet i nærheten av Jotunheimen Fjellstue og gikk relativt raskt opp til Loftet. Undervegs hadde jeg gått litt feil og kom borti en del klyving opp mot Vesleloftet, etter det gikk det stort sett i ur og snø. Klokken viste at jeg hadde brukt så vidt over 1 time opp hit (5 km og 1170 høydemeter)! Det hadde kommet litt flere skyer nå, men jeg fikk fin utsikt likevel. Spesielt vakre synes jeg de Vestre Hestbreapiggene der i nord er. Etter 15 minutter pause og klesskift på toppen seilet jeg ned de store snøfonnene nord for Loftet mens jeg nøt solnedgangen i nordvest. Etter en del småspringing ned til bilen spiste jeg noen skiver og drakk litt før jeg stupte til sengs. Turdata: Hestedalshøgde: 5t 45min 1250 høydemeter 15 km Loftet: 2t 15min 1170 høydemeter 10 km

Har ikke klaget på at prisen er dyr, men 50,- hjelper uansett bedriften. At veistandarden er god får stå for din egen regning, jeg synes den er helt vanlig Jotunstue-standard verken bedre eller verre.

Det siste jeg gjør er å overnatte på Spiterstulen. Men jeg er nødt til å sette igjen 50,- for bom/parkeringsavgift. Jeg blir bare i dårlig humør av å være inne på det stedet...

Noen få bilder til.

Dag 1: Etter en svipp hjemom fra klatrekurset var jeg ikke sen om å returnere til fjellet når været var meldt bra. Jeg skulle egentlig ta Hellstugutraversen, men siden det ble en sen avreise og veien mellom Randsverk og Tessand var stengt skiftet jeg planer. Sekken ble byttet ut med en større og litt mer utstyr samt overnattingsting ble puttet oppi. Så etter en god natt i bilen på Bergenuss syklet jeg de 7 km til Glitterheim. Om natta hadde det vært stjerneklart, men nå var det en del skyer på toppene. Som tinderangler er jeg alltid evig optimist, det lønte seg siden været ble mye bedre utover dagen. Sykkelen ble parkert på Glitterheim og jeg la i vei den noe kjedelige etappen inn til Veodalsbotnen. Jeg trakk etter hvert opp fra dalen mot pkt 1810 mellom Styggehøe og Nordre Veotind. Det var til dels bratt ur, men intet problem. Opp mot Nordre Veotind fulgte jeg noen snøfonner til jeg var oppe på ryggen. Her sperret en bratt hammer veien videre. Den kan muligens omgås, men det gikk greit å klyve den. Knall gul trekant fortjener den i alle fall! Så fortsatte jeg ned i et skar før jeg kløv opp på sørtoppen på Nordre Veotind. Herfra så Store Veotind mektig ut, et mørkt og stort nordstup som klatres sjelden. Jeg anslo den vestre Styggehøbrean for trygg og krysset denne bort til der jeg kunne gå opp på Nordre Styggehøbreatinden. Nå skjedde det endringer i været. Skyene sank i høyde og de høyeste toppene svevde over skylaget. Etter hvert fantes ikke en eneste sky. Bort til Store Veotind måtte en liten bit av Styggehøbrean passeres. Så lenge man holder like ovenfor bregleppa på høyre hånd skulle dette være trygt. Det var fantastisk å stå på denne toppen. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Vinden var fraværende og jeg hadde ikke opplevd en så varm dag tidligere i sommerferien (med unntak av junihøytrykket). Shorts og baris var rette antrekk i dag! Etter en kjapp lur på toppen kløv jeg ned på sadelen mot Søre Veotind. Jeg var spent på hvordan veien videre ville bli til denne tinden. Jeg hadde med stegjern og isøks i tilfelle breen var isete. Det viste seg at jeg kunne følge ura på høyre siden av breen et godt stykke. Helt øverst trakk jeg opp på breen og fulgte den ca. 20-30 meter før klyvinga til Søre Veotind startet. Først måtte jeg klyve meg til venstre for å komme ut på en markert hylle. Idet jeg gjorde det hørte jeg noen skremmende ras ned mot Veobrean, og hele fjellet småristet. Rett over meg stod et overheng, og jeg rasket på i tilfelle noe fjell skulle løses ut og treffe meg. Hylla var svapreget med litt rennende vann. Når jeg kom meg over på venstre siden av hylla var resten av veien til toppen lett og grei. Jeg prøvde å ringe hjem, men merkelig nok fantes ikke telefondekning her. Så jeg spaserte bort til Austre Memurutind. Undervegs kløv jeg opp en rød hammer som er en forhenværende kandidattopp. Etter litt trasking i snø og ur stod jeg på dagens høyeste topp. Utsikten var også her fantastisk og jeg fortjente en pause i solsteken. Utsikten mot resten av Memurutindane er veldig spesiell for meg. Mitt første Jotunraid gikk over disse toppene i 2005, den dagen var det ikke en sky å se hele dagen. Den gang føltes Jotunheimen som et sted der toppene i horisonten aldri tok slutt. Et fantastisk godt minne! Etter en fin mimrestund kløv jeg ned til Memurutind Ø-2 før jeg tok meg nordover til den nye 10-metringen bare kalt ”Grushaugen”. Dette var dagens siste topp, og nå gjenstod en lang avslutningsetappe gjennom den vakre Memurudalen. Partiet ned til stien fra Surtningssue er forresten ikke mye å skryte av. Kun masse morenerygger, gjørme og slipte steiner fra Austre Memurubrean. Videre var det idyllisk med grønt gress og en jevnlig brusing fra den frådende Muru. Til slutt ankom jeg Memurubu og fikk servert deilig Moussaka til middag. Her var det flere hyggelige gjester å snakke med. Dag 2: Etter en natt på snorkesal tok jeg avskjed med Memurubu og tok sikte mot Glitterheim igjen. Selvsagt gikk jeg ikke letteste veien til Glitterheim (les DNT-stien), jeg tok varianten over Surtningssue og Blåbreahøene. Vannflaskene ble fylt i Hesttjønne før jeg ganget opp til Søre Surtningssue. Veien opp hit bød på småklyving og en litt luftig egg før toppen. Her var det tåke og kjøligere enn gårsdagen. Bort til Surtningssue Sørtopp (som jeg for øvrig var på i 2005) måtte jeg først over en nokså luftig egg som minner om Hestbreeggen eller eggen ut til Sørvestre Styggehøbreatinden. Cruxet var en kort hammer som jeg hoppet ned fra. Da gjaldt det å lande stabilt, ingen sjangling her! Etter eggen gikk det greit over noen småtopper før Surtningssue Sørtopp og hovedtoppen på Surtningssue. På grunn av tåka var dette ikke noen blivendes sted, så jeg gikk ufortrødent videre. På Blåbreahøene fikk jeg litt sikt, og etter hvert forsvant tåka på alle toppene. Det jeg grugledet meg mest til var sageggen mellom Sørvestre og Søraustre Styggehøbreatinden. Så jeg giret meg opp til den! Rett før Sørvestre måtte jeg over en kort egg/bro for å komme meg til toppvarden. Ikke veldig luftig siden det ikke gikk rett ned på høyre side. Men nå startet alvoret. Det startet med en bratt hammer jeg måtte klatre ned. Uten sekk ville det ikke vært noe problem tør jeg påstå, men med grisetung sekk overlesset med diverse utstyr ble det nokså spennende. Det som var vanskelig med sekk var at man måtte slippe seg ned på en del småhyller. Det var ingen bøttetak å holde seg i, så det var ekkelt å slippe seg bakover med sekk, og framlengs kunne sekken henge igjen i forrige hylle. Eneste forsvarlige mulighet for å komme meg videre var å slippe sekken ned på neste hylle før jeg kløv meg ned uten sekk. Jeg kom meg endelig ned fra denne hammeren og fulgte eggen et kort stykke før jeg nok en gang måtte ned en litt kortere hammer. Her slapp jeg sekken ned og håpet den ikke rullet videre (må ikke gå i Bjørn-Even-fella). Det gikk greit og jeg kom lett etter uten sekk. Nå sperret en vanskeligere hammer veien videre så jeg tok meg noen meter ned flanken på høyre side før jeg traversete bortover og kløv meg opp på Søraustre Styggehøbreatind. Endelig kunne jeg senke skuldrene og puste ut! Jeg stakk innom kandidaten (?) pkt-2142 sørøst for toppen før jeg passerte pkt-2067 på vei ned mot Styggehøbreans tunge. Her så jeg noen reinsdyr og fulgte sporene deres ned breen. Nå var det bare det kjedelige igjen. Ura ned til Veodalen fra pkt-1810 føltes ut som et rent helvete, og når jeg til slutt kom ned på gresslettene langs Veo gikk turen til Glitterheim relativt raskt. Etter en rask titt på værmeldingen inne på hytta syklet jeg de 7 km til bilen. Burgeren i Lom smaker utrolig nok fortsatt godt, og rånerne bråker like mye når jeg skal sove… Turdata: Dag1: 10t 30min 38 km (7km sykkel) 1565 høydemeter 8 topper > 2000 moh. Dag 2: 10t 15min 32 km (7km sykkel) 2115 høydemeter 10 topper > 2000 moh.

Den starter nok ikke på Bukk...

Jeg gjør nok det, Nils. Pinakkelen mellom Austanbotntind S-2 og S-1 sett fra S-2. Du er ikke lett å sette fast, men jeg gir meg ikke!

Antar at "oddis" har rett på Kyrkja. Her kommer en ny utfordring:

Inyourface: Det stemmer. I fjor var det en åpen bom der, men nå er den byttet ut med en ny som er låst for vanlige fjellfanter. Bjarne: Den renna var ikke direkte lett nei. Ikke gode tak, men om man falt ble det ikke fatalt på grunn av snøen under.

Det stemmer Nils!

Ja, jeg ser den Bjarne. Vi reagerte også på at vi liksom skulle "klatre" MOT Austanbotntind og TIL St. Dyrhaugstinden. Det førerne hadde fokus på var at vi skulle trene på det å sette sikringer, men på steder der førerne kunne spasere ved siden av lederen for å inspisere og hjelpe til. I planen stod det at det skulle bli tur til Storen og Søre Dyrhaugstind fra Bandet, om vi skulle fått til det måtte førerne lede an og vi andre fikk trent mindre. Toppen var ikke målet på dette kurset. Uansett var været så dårlig at toppen av Austanbotntinden ikke hadde vært noen vits å bestige.

8. august ja. Var ikke langt unna dere da. Samme dag gikk jeg traversen fra Storgrovhøe til Illåbretindene. En fin lørdag, og husker selv de kraftige ettermiddagsbygene langs Heimre Illåbrean, huff!

Enig Nils! Å bli sur for noe som ikke skader noen er bare tullete. Dem blir sure av prinsipp. Det er grunnen til at jeg (ser at panda lagde en tråd også) lager en slik tråd. Når turisthyttene behandler kundene på en dårlig måte bør de få betalt med et dårlig rykte, og at folk ligger unna stedene slik at de forhåpentligvis må endre stil og gjøre det godt igjen.

Hehe, her var det mye aggresjon som måtte ut. En regel til: Skal man røyke i fjellet så bruk pipe og ligg unna der andre ikke-røykere sitter... Den beste regelen er faktisk: LIGG UNNA FJELLET! DET ER FARLIG DER OG DESSUTEN KAN MAN BLI SLITEN

Jeg har enda ikke vært på Gjendebu, men du ods er ikke den eneste jeg har fått høre positive ting om stedet! Håper det stemmer.

Huff, dette ble en dårlig opplevelse spesielt for deg Jørn! Måtte nesten trekke på smilebåndet da jeg leste om hvor ille en tur kan bli beskrevet. Skummel opplevelse ved de svaene ja, marginene er små der oppe!! Jeg er nå glad for å endelig ha kommet meg på disse toppene. Etter 4-5 forsøk tidligere har vi alltid snudd inne i Morka-Koldedalen. Legger ved noen av mine bilder fra turen: PS: Det er kommet en ny bom med lås inne ved Raudehaugen i Koldedalen. I fjor kunne man kjøre helt inn til hytta, noe som ikke går nå.

Dagen etter klatrekursets slutt bestemte Bjørn-Even seg for å dra hjem igjen. Jeg ville også hjem en tur, men ønsket å stikke oppom Store Steindalsnosi (2025) med pappa før hjemreisen. Vi peiset på fra Sognefjellsveien rett mot topp 1936. Ura opp til denne toppen var nokså løs med innslag av klyving her og der. På toppen ble vi møtt av en frisk bris som tørket svetten raskt. Vi fortsatte over den stilige eggen bort til toppen av Steindalsnosi. Før nedturen måtte vi bortom et utsiktspunkt lenger øst der vi kunne se ned på Fanaråkbreen. Været var i grunn flott uten tåke på toppene. Men det var overskyet og sur vind. Så etter en matpause da vi pratet om reguleringen av Prestesteinsvatnet gikk vi ned igjen. Vi skled ned noen store fonner som vi tok mange høydemeter på. Videre var det vandring i ur og gress ned til bilen. Dette fjellet egner seg sikkert bra som vårskitur! Turdata: 3t 20min 7,5 km 925 høydemeter 1 topp > 2000 moh.

Jeg, Bjørn-Even og pappa var i sommer på klatrekurs med Breoppleving. Et bra kurs der vi fikk lært mye om taulagsrutiner, etablering av standplass, klatreteknikk, ledklatring, setting av mellomforankringer, navigasjon og det å kle seg i fjellet. Vi var alt i alt 9 personer. Kurslederne var erfarne klatrere ved navn Åsmund Norheim og Frode Haugen. Resten bestod av oss tre i tillegg til parene Frank & Nina og Øyvind & Kari. De første dagene var vi i Lom og trente i det lokale klatrefeltet Tronoberget. Deretter la vi BC på Berdalsbandet mellom Turtagrø og Øvre Årdal. Herfra tok vi lette fjellturer. En våt og kald tur mot Austanbotntinden som vi ikke kom opp på. Den andre turen gikk til Store Dyrhaugstinden. Ingen av disse toppene er utprega klatretopper. Det som stod i fokus var å selv kunne utføre det man skal gjøre når man skal sikre i fjellet. På et nybegynnerkurs som dette kunne ikke lederne slippe oss løs på eget ansvar ved bestigning av for eksempel Store Skagastølstind. Dette kan anbefales til de som har lyst til å få en innføring i det å klatre i fjell, vi fikk mye ut av kurset. Du kan lese mer om Breoppleving sine kurs på www.bre.no

Det ble nok en fin dag i Jotunheimen! Værtypen hadde vært veldig ustabil så jeg tror mange av de som ble skremt av langtidsvarselet kan angre. Etter å ha pakket oss ut av hyggelige Leirvassbu fant begge ut at vi rakk en tur før klatrekurset startet kl. 19.00 på kvelden. Så det ble en sedvanlig ferd gjennom Kyrkjeglupen før moroa startet oppover mot en av Jotunheimens majesteter – Visbreatinden (2234). Det var nærmest ”a walk in the park” opp til Nørdre Visbreatinden (2050). Vi passerte den tidligere toppen Visbreatinden N-2 og spiste niste før klyvingen satte i gang. Sondre syntes det var mye artig klyving, men Bjørn-Even liker ikke klyving der man tar for mange høydemetre om gangen, da overtar pusten fokuset. Sola smilte til oss på toppen, men vi var utålmodige og fortsatte ned ura til Langvasshøe (2030). Her møtte vi på to spreke gutter med sin far. De hadde planer om Visbreatinden tross at faren hadde store gnagsår. Godt å se ungdommelig viljestyrke i fjellheimen! Nå sprang vi nedover på fonner til 1755-skaret. Det ble høyt tempo opp til Kyrkja (2032) og lite snakking. Vi møtte et par turjenter på toppen som var veldig stolte over å ha besteget kredtoppen Kyrkja. Bjørn-Even og Sondre fortsatte ned til Kyrkjas nordtopp. Det var litt klatring for å komme ned til toppen, men bare moro. Etter hvert satte en regnbyge i gang sin aktivitet så da var det bare å komme oss ned til Leirvassbu. På Leirvassbu fikk vi tatt en dusj før det bar på en ukes klatrekurs med Breoppleving. Turdata: 6t 45min 16 km 1470 høydemetre 4 topper > 2000 moh.

"ROS OG RIS" - tråd Jeg har i år vært innom en del hytter i fjellet betjent av et vertskap. Det slår meg at det ofte er stor forskjell på hvordan en trives på de forskjellige hyttene. Renhold, priser, matkvalitet, omgivelsene og rett og slett vertskapets oppførsel varierer stort fra fjellstue til fjellstue. Jeg synes det er viktig å få spredd sine erfaringer fra fjellstuer omkring i landet. Moralen er at de stedene en liker skal få godt rykte og bedre fortjeneste ved at man gir kred til dem, og de stedene som er motbydelige skal få svi på grunn av det slik at de muligens får færre besøkende. Det er rett og rimelig! Mine erfaringer: ROS: *Leirvassbu = Jeg har vært en trofast gjest på Leirvassbu store deler av sommeren. Dette er et godt utgangspunkt for toppturer. Prisen for overnatting er rimelig, og maten smaker svært godt. Selve fjellstuen er stemningsfull med fine malerier på hvert soverom, og oppholdsrommet er også sjarmerende. Vertskapet er veldig koselig! Jeg kom i en god dialog med Ole-Jacob, Tone, Alexander, den hyggelige danske jenta og en av førerne. Hotellet er noe helt annet enn hva man får inntrykket av i "Fritt Vilt". Hit kommer jeg definitivt tilbake! *Brimi Fjellstugu = Årets første 2k-tur gikk til Kvitingskjølen. Vi startet fra Brimi Fjellstugu og ble tatt godt i mot selv om vi bodde gratis i bilen på parkeringsplassen. Vegard Brimi som driver stedet gav oss informasjon om været og føreforholdene og toalettene måtte vi for all del benytte, en veldig hyggelig og gjestmild person. Det som trekker ned er vel matprisene, men så heter det jo BRIMI fjellstugu. *Turtagrø =Hyggelig betjening, flott fjellbibliotek. Har fått dusje gratis her flere ganger, og overnattet i Sveitservillaen et par ganger i anledning Fanaråken Opp. Fine omgivelser, men det nye bygget er ikke akkurat pent synes jeg. *Glitterheim =Knut Vole er en alldeles kjekk kar. Han ga meg informasjon om Veotindane og virket svært trivelig. Selv om Glittertinden er et attraktivt turmål med mange mennesker ut og inn har vertskapet et godt humør. *Fondsbu =Et trivelig sted. Betjeningen er hyggelig, og sangfuglen Solbjørg er jo unik! RIS: *Spiterstulen = Selv om jeg tidligere har uttalt meg positivt om Spiterstulen (gikk der på leirskole ) har jeg skiftet standpunkt. Betjeningen, spesielt "kjærringa" tenker ikke på stort annet enn penger, penger og atter penger. Ingen hyggelig tone har jeg fått når jeg har spurt om noe annet enn betaling. De legger orda i munnen på deg, og er ikke serviceinnstilte. Dessverre er jeg nødt tilbake dit på grunn av 2000-metersamlingen. Nesten en god grunn til å droppe resten av samlingen på grunn av Spiterstulen. Teltforbudssonen deres og hvordan de håndterer den er latterlig. Alle "DET ER STRENGT FORBUDT"-skiltene deres er ikke akkurat satt opp på en diskré måte. Se forøvrig: http://www.fjellforum.no/topic/6444-spiterstulen-blandede-erfaringer/ http://www.fjellforum.no/topic/887-teltforbudsona-ved-spiterstulen-del-av-bompengar-i-fjellet/ *Memurubu = Litt vel moderne bygg. Teltforbudssone. Fikk en dårlig opplevelse da jeg skulle spise frokost. Dagen før fikk jeg to kort middagskort og frokostkort. Ved middagen stod det ingen og tok imot disse kortene. Så jeg tenkte at jeg ikke skulle vise det til noen. Ved frokosten gikk jeg rett inn i spisesalen. Idet jeg éntrer døra klyper en person meg hardt i ryggen og skriker "men herregud da, hvor er billetten din?". Jeg ba ydmykt om unnskyld til "gammern" som stod som billettmann uten at jeg ante det. Han ga meg et surt blikk før jeg gikk og spiste. *Gjendesheim =Dyrt! Litt vel formellt og stort sted. -------------------------------------------------------------------------------------------------- Fortsett gjerne diskusjonen og del deres erfaringer fra diverse fjellstuer. Kritikk er viktig!

Dette må da være en nøtt?

Ja, jeg ble også overrasket over at overhenget lå der nærmest uberørt siden 1995. Siden Askogvoll og Atomsilda ikke hadde lagt merke til overhenget på sin tur ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139 ) over Bukkeholstindane i fjor var jeg forberedt på at det var rast vekk. Men det står der fortsatt, 300 meter over Nørdre Illåbrean.

Ja, jeg kommer garantert til å gå denne turen igjen. Da må du bli med Carl Fredrik!

Stemmer!