500fjell

Ja, hadde med kokende vann i termos (+en nalgeneflaske, ikke å anbefale ). Hadde med 4,5 liter samlet, i tillegg til snøspising (i nød for å unngå total dehydrering), i etterpåklokskapens navn skulle vi hatt med minst en liter vann ekstra. Prøvde også å smelte snø på nalgeneflaska inne i dunjakka/skalljakka, men resultatet ble ikke mer enn litt våt, kram snø. Er det noen som vet om det finnes termosmatpakker? Brødskivene frøs nærmest til is!

Absolutt! Det er faktisk noe som er lurt å tenke på etter aktiviteter. Etter styrketrening bør man kanskje tøye litt mer forsiktig enn ellers grunnet at muskelfibrene er nokså nedslitte...? I alle fall etter fjellturer er det greit å tøye ut. Foreløpig bruker jeg to tøyningsmetoder primært med tanke på kneet: 1. Lårtøyning (hvor man også tøyer senen nedenfor kneskåla). Stå oppreist på et ben og bøy det ene benet, hold igjen med hendene og kjenn at det tøyer i låret. 2. Senene fra hofta til kneet. http://www.exrx.net/Stretches/HipAbductors/StandingIbiotibial.html

Det som funker er ikke bleie, men bleiebind. Ta på feks en "Devold Across Canada boxer", mellom denne og stillongsen putter du bleiebindet. Bleiebindet får du på apoteket og heter "Attends for men", spør etter shield 2 som er den tykkeste. Jeg tuller ikke, dette er løsningen på problemene dine. Men jeg ville gått på do som normalt.

Hei! Nesten alle jeg kjenner som går oppe blant de høye tinder klager over vonde knær fra tid til annen. Per i dag er jeg så heldig at jeg ikke sliter med slike smerter, men er livredd for å bli hemmet av det dersom det skulle inntreffe. Jeg vil gjerne gjøre det jeg kan for å forebygge at noe slikt skjer! Derfor lurer jeg på om noen kjenner til øvelser og tips som for å forebygge kneskader (overbelastning)? For eksempel øvelser med terapimaster, knebøy på balansebute, benytte gåstaver, se etter snøfonner på returen, bruke knevarmere etc. Personlig trener jeg langrenn (intervall og langkjøring), styrke (for ben: trappespenst, planken, sitte 90gr til vegg), og sykler litt på sommeren i tillegg til fjellturene. Tenkte at det er flere enn jeg som er interessert i tips som kan forhindre og forebygge kneskader, som er tinderanglerens store skrekk.

Hei Ole-Petter: Vi hadde med både liggeunderlag, vindsekk, spade og dunjakke+alpinbukse. I en snøhule hadde vi nok klart oss, problemet var for lite vann. Det som jeg har lært til neste gang er (i tillegg til å drøye ukjente snarveier under slike omstendigheter) at det hadde vært med en ekstra ulltrøye siden jeg ble svett opp bakkene fra renna, i tillegg å ha med en liten gassbrenner+kjele for å få opp temperaturen i en snøhule og for å smelte vann. Mat hadde vi nok av for å klare oss gjennom en natt. Jeg kjenner ikke til utrykningstjenestens grenser for å dra ut, men forholdene (bortsett fra mørket og muligheter for å lande) var gunstige for at de skulle finne oss dersom en hadde skadet seg. Vi hadde med refleksvest, SPOT og nødbluss for å gjøre jobben deres så enkel som mulig. Selvsagt hadde en sovepose også hjulpet, det er kun et vektspørsmål. I kun en vindsekk hadde det nok blitt verre å skulle overnatte, siden der blir det ikke særlig varmere enn utendørstemperaturen. I en snøhule, der temperaturen kommer ned mot null inne i snøen skulle vi klart oss med det vi hadde i tillegg til å bidra med hverandres kroppsvarme. På denne turen tror jeg det ville være lurt å bytte på å sove og holde vakt. Klart, vi har lært mye, og godt det gikk så bra som det gjorde slik at ting kan gjøres bedre til neste gang!

Se der ja, på bildet ditt kommer jo sprekkene godt frem. Kunne se antydninger til den sprekken øverst til høyre på ditt første bilde, men har sett av andre bilder (tatt i juni/juli) at den ikke var noe å bekymre seg for. Men utpå høsten (som på ditt bilde) ser jeg jo nå at det faktisk eksisterer dype, ja nærmest glefsende sprekker på den breen. Man skal ikke kimse av slike små breer, akkurat som den breen helt vest i Skarddalen. Der finnes det sprekker som er så store og dype at det er farlig å gå der uten tau om man går et stykke oppi fjellsiden. Husker jeg og Bjørn-Even ble overrasket!

Bruk bleie med Devold windstopper boxer utenpå. Det fikser biffen!

Ja det stemmer. http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/09/en-idiottopp-en-sleip-travers-og-en.html

Mange fine bilder fra Høgdebrotet, Naboen! Den dagen var fin, men hadde ikke mye krefter til overs siden jeg var gørr lei av å sloss med bjørkeskogen mellom Stølsmaradalen og Avdalen Overrasket over av Valdresflya fortsatt er åpen, er det rekord?

ATV-kjøring i naturen er jeg sterkt imot ja. Ser at Nord-Norge er mindre restriktive på den fronten, håper på at tendensen ikke smitter over til flere steder av landet.

Den Stølsmaradalstind-turen blir nok bra, Øyvind! Vil gjerne bli med deg på tur til nyåret, dersom du ikke liker for krevende turer så er det fortsatt noen igjen av dem. Tar gjerne kontakt ved en anledning.

Busken: Helt klart, har lært at snarveier kan straffe seg. Spesielt på denne årstiden bør man ikke ta slike risikable varianter. Skulle nok også, som du sier gått frem og tilbake via Avdalen, selv om Brendeteigen ville vært raskest. På dette føre ble det som å velge mellom kolera og pest, ingen av delene var noen form for rusletur. Øyvind: Ser nå, uten at jeg tenkte over det når jeg lagde rapporten, at overskriften min er nesten prikk lik ditt turreferat fra dette området i fjor https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12501 Likevel blir slike turer et godt minne for livet i ettertid! Du som har så stor kjærlighet til dette området burde ta deg en tur til Midtmaradalsryggen i desember. Ville nok ikke anbefalt turen til enhver mann, for innmarsjen til Stølsmaradalen er en kolossal kraftprøvelse i seg selv midtvinters. Leste i hytteboka at du hadde vært i Utladalsområdet 21 ganger i 2004! Helt enig med deg i at dette er et vakkert, vilt og mystisk landskap. En tur opp til Skogadalsbøen med omliggende topper fra Hjelle er allerede planlagt til sommeren.

Takk for mange innspill! Hytta i Stølsmaradalen var kun stengt med DNT-lås som antatt. Ved og gass var det rikelig med, men denne hytta er ikke akkurat vinterisolert, kjølige netter... Rapport fra turen: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145

Gledelig Jul alle fjell- og friluftsfolk!

Kristian: Takk for Nrk-linken! Jeg har null peil på isklatring, har bare lest at det er en farlig foss å klatre https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=711 Men ved gode forhold er den sikkert fantastisk! Tok dessverre ikke mange bilder av fossen, men har et til fra omtrent samme motiv, og har zoomet inn på bildet.

Takk så mye for svært hyggelige kommentarer alle sammen! Askogvoll: Gleder meg også til flere turer i lag! Atomsilda: Ja, denne turen egner seg nok best rundt juli, når Utladalen og Stølsmaradalen blomstrer for fullt. Som Alex er jeg fortsatt nummen i høyre stortå, satser på at den bedrer seg etter hvert, skal ikke se bort i fra at det er en liten forfrysning ja. Tja... kanskje en liten grunn til bekymring. Jeg var i alle fall bekymret helt til vi kom opp igjen på Midtmaradalsryggen, da kjente hvor mye lettere det gikk da og fikk synet av den flotte stjernehimmelen, det ga optimisme. Truger var absolutt eneste løsning her ja, fra og med tregrensa hadde ski vært bedre, men helhetlig sett... trugene! Mayhassen: Den soloppgangen var i seg selv verd turen, lenge siden jeg har sett noe flottere. Er noe helt annet å oppleve den i virkeligheten enn gjennom bildene. Ozzi: Takk for linken, var noe sånn jeg så for meg. Øksa er i og for seg fin den, men den gummistroppen rundt den isete stammen får ikke friksjon som når det kun er få minusgrader.

De siste bildene.

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Dag: Er det Nupsegga (1673) sett fra sørøst?

Snakket med DNT Oslo og Omegn. De meddelte at "stengte" selvbetjeningshytter fortsatt kan åpnes med DNT-standardnøkkel. Forskjellen er at de ikke fyller på med proviant, ved eller gass i denne delen av sesongen, dermed fungerer de heller som nødhytter. Akkurat som FjellBaronen sa forøvrig Takk for svar!

Hei Fjellfysioterapeuten! Tusen takk for PM og utfyllende svar. Skal ta kontakt med vedkommende. I grunn får jeg ikke veldig vondt ved klatringen, men hvis jeg drar meg opp akkurat slik jeg gjør ved hangups med overtak, da gjør det vondt og klikkingen inne i albuen høres. Klikkingen blir mer tydelig når det blir vondere, for noen uker siden hørtes nesten ikke klikkingen/rasingen, men nå er det verre. Det er ikke sånn klikking som man feks kan høre hvis man strekker benet eller bøyer fingrene, mer rasing som i en pose med grov sand. Det er nok delvis grunnet klatring og styrketrening (med vekter, hangups, pushups for armer) en gang i uka, noe jeg ikke gjorde i sommer (stort sett fjellturer da). Angående dine spørsmål. Jeg er for det første usikker på om det er biceps eller triceps som er overbelastet, men det er stort sett smerter når armen går fra helt utstrakt og den bøyes litt inn. Det gjør ikke vondt når den allerede er bøyet. Samme prinsipp på dips (vondt helt på slutten når jeg dytter meg opp) og hangups (gjør vondt når jeg trekker meg opp fra strake armer).

Du kan få sagt det du Håvard Jepp, er blitt nøyere med å varme godt opp før tunge ruter. Kjenner ikke noe spesielt under selve klatringen, men det er etterpå når jeg skal gjøre hverdagslige ting som jeg kjenner det. Det er det at jeg ikke vet hva det er som gjør det vondt. Jeg kjenner at det er noe bein som gnisser og knekker inni der nå jeg strammer til, men samtidig tror jeg det er en senebetennelse som gjør det.

Jeg slet med dette i fjor, men nå er det kommet tilbake, spesielt etter at jeg har klatret en del. Smertene kommer når jeg feks tar hangups med overtak eller tar "dips", spesielt vondt når jeg gjør øvelsene sakte fremfor hurtig/eksplosivt. Ved hangups, eller om jeg prøver å bøye armen med håndflaten mot meg så kjenner jeg og hører klikkinger i albuen, og smerten kommer. Smerten ligger i albuen, mest mot overarmen. Jeg lurer på om det kan være senebetennelse eller noe liknende. Har prøvd å tøye senen og fingermasserer den stadig vekk, men smertene forsvinner ikke. Kjenner heldigvis ikke smertene når jeg staker på ski! Lurer på om jeg bør gå til en fysioterapeut nå, er redd dette allerede er blitt en kronisk skade. Bør muligens kutte ut klatringen til jeg vet hva jeg bør gjøre. Noen som har hatt samme problemet? Er dette "tennisalbue"? Hva gjør jeg? Fjellfysioterapeuten, hjelp!!

Hadde tenkt meg på en hyttetur i jula, men ser at på mange av DNT sine selvbetjente og ubetjente hytter så er de "stengt" på denne årstiden. Feks http://www.turistforeningen.no/cabin.php?ca_id=17&fo_id=6292 Vil det si at de låses med en ekstralås som ikke DNT-standardnøkkelen kan åpne?

Skaff deg Klatefører for Oslo og omegn. Der står det at det er muligheter for isklatring ved: -Heggedal -Jaklefossen -Perhusfjellet -Skedsmokorset -Stryken -Tronstadfossen I tillegg vet jeg om fossen i utløpet av Gupuelva ved Semsvannet, har planer om å prøve meg på den med en kamerat som er mer kyndig på det området.