500fjell

Hei! Har fått en forespørsel fra en barnefamilie om å ta dem med på en bitteliten innføringstur i uteklatring en dag. Selv har jeg ikke så mye erfaring med barn og klatring. Ser for meg en lystbetont tur med god mat og drikke, lek og klatring på en liten enkel klippe. Tenker da med sikring (kroppssele, hjelm, joggesko) på topptau. Sikkerhet og lystbetont lek og læring er målet. Barna er mellom 5 og 10 år og de har vært med på inneklatring på Holmen før. Er det noen som har tips til destinasjon og fremgangsmåte? Selve klatringen behøver ikke være stort lenger enn 5-10 meter, og gjerne på et sted uten muligheter for å rote seg borti en stupkant (som feks rundt Kolsås øvre sydstup). Takker for innspill

www.peakbook.org/tour/23284/"Ny"+kommunetopp+i+Sande.html I går fikk jeg en melding fra 19topper (Tor-Arne Paulsen) om at det muligens fantes et høyere punkt enn den tidligere antatte kommunetoppen Presteseteråsen Øst i Sande i Vestfold. En topp litt lenger vest er to meter høyere! Heldigvis bor ikke jeg veldig langt unna Sande, så etter å ha sikret meg turfølge (JPV100 (Jan Petter Vad) og Øyvindbr (Øyvind Brekke)) var det planlagt en tur denne dagen, 11. oktober. Kom litt sent avgårde på grunn av at jeg måtte få låne bil av besteforeldrene mine, samt bruke tilhengeren for å få med sykler. Pappa hadde stukket avgårde med det meste "kommunetopputstyret" vårt på en annen tur... Hentet Jan Petter og vi dro videre forbi Magasinet (som var stengt...) og inn i Drammens rush-trafikk. Plukket opp Øyvind på Statoil og rånet videre sørover. Bilen jeg lånte var ikke veldig sprek, men vi klarte å karre oss til Kriken, der vi parkerte like før bomveien mot Kaldmo. Syklet oppover de lange bakkene via Guruløkka og helt inn til Prestevannet. Alle var enige om at dette var et slit, men god trening. Øyvind angret på at han ikke hadde tatt med mer mat, for vi hadde jo alle tenkt at dette skulle bli en kort ettermiddagstur. Parkerte syklene like sør for toppen og bushet oss opp med Jan Petters GPS. Fant toppen som ikke hadde noe særlig utsikt, men vi ante en rødlig og fin himmel i vest og en fullmåne som skulle lyse veien for oss tilbake. Returen gikk greit, men det ble kaldt i nedoverbakkene uten hansker, brr... Takk for en trivelig tur!

Har opplevd at nervene i tærne har sovnet og ikke våknet igjen før 2-3 måneder etter at jeg forfrøs dem på en lang romjulstur i -30 grader i Jotunheimen 2009. Godt mulig at dette også forekommer dersom skoene er trange og man går med det over tid... Ta det med ro og vent til følelsen kommer tilbake.

Utrolig tøff film fra en skikkelig klassiker! Sprek debut som fjellklatrer må jeg si

Dryg dagstur ja, merket at det var godt å komme tilbake til bilen etter turen Frigg sliter heldigvis svært lite med poteskader, så det gikk veldig greit, selv om hun sikkert løp 100 km denne dagen!

Mont Blanc, Mount Damāvand, Jebel Toubkal eller Hvannadalshnúkur?

Ser fram til neste rapport fra Burma og Bhutan

Hei! Jeg har en Garmin GPSmap 60cx som har vært fast følgesvenn på svært mange turer opp igjennom. Ser at når jeg laster opp tracks til MapSource så vises ikke tid eller fart i "egenskaper for spor". Kun høyde og distanse er med... Tid og fart vises naturligvis på displayet på GPSen, men dette lagres ikke i selvet tracket. Noen som vet om grunnen er (1) at GPSen min er for gammel eller (2) at det er noen innstillinger på GPSen jeg ikke har sett at finnes? Takker for hjelp!

Høres fantastisk ut! Kos dere i fjellet de som kan

Litt av en tur gutter! Forstår godt begeistringen over å ha opplevd Hurrunganes skjulte og kjente herligheter i det lille godværet som fantes denne sommeren!! Maradalsbreen er jo kanskje Jotunheimens vakreste bre etter min mening, ikke veldig mange andre enn dere og oss ( http://peakbook.org/tour/22748/Maradalsbreen+og+-ryggen+med+noe+att%C3%A5t.html ) som har gått den ruta der tror jeg. Fine bilder fra Midtmaradalen også som jeg har til gode å oppleve Gratulerer så mye!

Ja, jeg må innrømme at det var lite motiverende da rogalendingen "kolla" fra Peakbook tipset om at varden på Heiahornet ikke lå på høyeste punkt. Men jeg mener det bare er sunt å ta turer om igjen med laber motivasjon, fin mental trening Småsilhornet hadde jeg faktisk lest en del om på forhånd, kanskje jeg kommer tilbake dit en gang i bedre vær!

http://peakbook.org/tour/22110/S%C3%B8ndagstrim+i+marka.html Nok en dag med hyggelige markatopper! Furuåsen Kjørte først til kirken nord for Furuåsen i Oppegård. Parkerte her og fulgte lysløypa innover. Det viste seg på returen at det var mye bedre å følge stien med skilting mot "Oldtidsveien" fremfor lysløypa som var gjørmete med mye kratt. Det går faktisk sti helt til toppen av Furuåsen fra stiskillet som er tegnet på kartet like nord for toppen. Fra stiskillet tar man litt til venstre og går i luftlinje mot toppen sørover. Fant stien først under returen. På toppen var det ikke noe utsikt, kun et falleferdig branntårn. Jogget kjapt tilbake. 22 min. Mjærskaukollen Var et stykke å kjøre videre til neste topp som var Mjærskaukollen i Follomarka. Parkerte ved et infoskilt langs veien like sør for avkjørselen til Mjærskau gård (den veien er privat). Møtte ei fortvila dame som hadde kjørt seg vill og lurte på om jeg visste veien til Oslo. Prøvde å forklare henne at hun da måtte kjøre opp til Ytre Enebakk og svinge til venstre der, håper hun fant fram. Jogga opp mot gården og tok til venstre på en traktorvei. Tok til høyre i første veiskille etter noen hundre meter. Deretter skal man ta til venstre ut på en sti når man kommer til et åpent hogstfelt, men det skjønte ikke jeg så jeg forvilla meg uti hogstfeltet og måtte bushe meg tilbake på rett kjøl. Hadde som mål å jogge hele veien opp, og det gjorde jeg med unntak av noen kikk på kartet. Stien videre kommer etterhvert innpå en blåmerka sti som går helt til toppen. Her stod det et branntårn, men uten stige opp. Antakelig fordi det var så skrøpelig.. Like øst for tårnet var det litt utsikt og her satt en familie og grillet pølser på bål. Jogget kjapt ned igjen samme veien. 30 min. Puttåsen Siste topp for dagen ble Puttåsen i Østmarka. Hadde håpet at det gikk an å kjøre veien inn til Lut, men det gikk visst ikke. Dessuten var det ikke flere ledige parkeringsplasser igjen ved bommen. Dermed endret jeg planen og kjørte til parkeringsplassen i nærheten av lysløypa ved Lindebergåsen. Bommet litt på stivalget fram som gikk langs skiløypa mellom Fagerholt og Grønlia. Etter litt knoting kom jeg innpå den blåmerka stien fra Lut til Grønlia. Fra Grønlia var det fin sti helt opp til Puttåsen. Dette er heller ingen utsiktstopp. Stien går så og si over toppunktet som ikke er helt lett å finne (mange jevnhøye tuer). Saumfarte området en liten stund før jeg jogget ned til Grønlia og stien herfra direkte ned til lysløypa og bilen. 48 min.

Nøyaktig det som skjer ja! Kanskje en idé å file vekk de tappene ja? Bruker Flexlock som du sier.. Trango Alp. hørtes fin ut, jeg er jo interessert i at støvlene skal vare så lenge som mulig, gjerne minst to sesonger. Blir nok denne eller Triolet. Hva slags skokrem bruker du på disse skoene? Takk for svar alle sammen!

http://peakbook.org/tour/22029/Topptur+i+Romeriks%C3%A5sen.html På grunn av dårlige værmeldinger på Vestlandet og mangel på klatrepartnere på Østlandet ble nødløsningen et lite pf100-raid i Romeriksåsen. Lånte tanta mi sin bil og kjørte til Grua. Herfra kan man kjøre inn i marka på grusvei mot bompenger 20,-. Dermed ble turen enklere ifht å sykle som jeg hadde tatt utgangspunkt i. Turen i dag ble en slags langintervall med hvile i bilen mellom slagene. Dalasjøhøgda Parkerte bilen like etter skytebanen i nærheten av tjern 543. Jogget gjennom skogen opp til ei kraftlinje og videre nordover mot toppen på traktorvei/sti. Fin utsikt enkelte plasser her oppe! Ingen markering på toppen, jeg la noen kvister her. Jogget kjapt tilbake samme vei. 23 min. Rinilhaugen Parkerte sør for Langvatnet. Her går det en blåmerket sti mot Snellingen som jeg fulgte et stykke. Litt myr i starten og et sted måtte jeg passere en bred bekk som nesten var umulig å hoppe over uten å plumpe, men en sutrer vel ikke av å bli litt våt på bena? Jogga videre, men fant aldri den stien som er avtegnet mot Flåtasæter. Dermed jogget jeg kun i luftlinje mot toppen. Møtte ei løs jakthund som boffet uten stopp, lurer på hvem som eier den. Rinilhaugen/Nordre Korsvatnhaugen har to kandidattopper ser jeg i ettertid, jeg var kun på den vestligste. Målte 617-619 moh på GPSen ved der det står 615 på M711-kartet. Ifølge ØK er denne toppen 613 og den østligste 614, men jeg var ikke på den østligste toppen, mulig jeg tar meg en ny tur dit en gang. Sprang tilbake noenlunde samme vei. 52 min. Rognbråtefjellet Startet fra veien nord for toppen og gikk direkte opp. Måtte klyve opp en skrent som krydret turen som ellers var preget av krangling med kvist og kvast. Faktisk fin utsikt i nordlig retning herfra! Rundet litt ned i sørsida før jeg gikk tilbake. 21 min. Skotjernfjellet Parkerte bilen ved en stor snuplass nordvest for dette fjellet. Det gikk faktisk sti nesten hele veien til toppen. Ta til venstre i stiskillet like sør for snuplassen og denne stien slynger seg opp på Bukkehøgda-ryggen. Fin utsikt mot vest på denne ryggen. Videre var det svak sti videre mot toppen som jeg nådde etter 12 min jogging, der lå det noen steiner på høyeste punkt. Rødmerket sti opp hit fra sør virker det som. På vei tilbake holdt jeg på å rote meg ned i vestskråningen, men hentet meg raskt inn. Var tilbake ved bilen etter 29 min. Takk for en fin treningsøkt i Romeriksåsen!

Trango skoene har jeg vurdert sterkt, og ditt innlegg gjorde meg ikke mindre i tvil om at disse skoene er tingen. Trenger noen lettere, men stive fjellsko som kan brukes til tinderangling på sommeren med og uten stegjern. Da er nok Trango fin!

Jeg har Kayland MXT, og de er åpenbart for myke. Har noen veldig stive vinteralpinsko, men de er for tunge og klønete til å gå med uten stegjern sommerstid. Kommer nok til å investere i en stiv tinderanglersko ja.

Hei! Jeg har flere ganger hatt problemer med disse stegjernene. Selv om de er tilpasset skoens lengde og reimene er strammet ordentlig til så detter de av, selv ved vanlig bregange! Antakeligvis har jeg litt myke fjellstøvler, så jeg har prøvd å ledde dem av som det står i bruksanvisningen, men selv da faller de av ved litt hard belastning. Har også prøvd å sette på en ekstrareim, men det hadde begrenset effekt. Ser ingen annen utvei enn å kjøpe noen stivere tinderanglerstøvler dersom ingen har noen gode råd...? Takk!

I og med at Norge har begrenset suverenitet over Svalbard jf Svalbardtraktaten vil nok ikke alle pf 100-topper bli registrert der (med mindre noen tar på seg jobben). Ville blitt en tøff jobb uten noe godt interaktivt nettkart. Med 1000pf er det fem topper på Svalbard.

Kyrkjebønosi i Hemsedal?

Østpilaren på Leirhøe fra Veobreahesten er syv taulengder opp mot grad 5+ (delvis løst fjell). Om du tenker å gå denne så les mer i Klatrefører for Jotunheimen. Om du ønsker en fin klatretur med fint og friksjonsfylt rødfjell så bør du prøve Nordøstveggen på Veobreahesten https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21251

I vanskelighetsgrad er den nok ikke særlig over Store Austanbotntinden fra vest, men med lenger innmarsj og tynnere luft.

Hei! Om du skal gå direkte på Larstind fra Vesttoppen må du klatre opp mot grad 3 (les: http://peakbook.org/tour/1423/Sn%C3%B8hettatraversen+pluss+Larstinden.html ) Ruta jeg gikk som du referer til i rapporten gikk ned til 1642-vannet og normalruta til nordtoppen og hovedtoppen. Se kart: http://1.bp.blogspot.com/_cBQMeuQg4lg/TI_fKO_bQHI/AAAAAAAAEmg/vm_RQzwqLFs/s1600/kart_sn%C3%B8hetta.jpg Det går fint å komme seg fra nordtoppen til hovedtoppen uten svasko. Det vanskeligste partiet er en kort klyvehammer ned etter nordtoppen, kan være greit med en rappell der om man føler for det. God tur!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

Hei! 1. Forskjellen er vel bare at du trenger mer tid for å akklimatisere deg for 5800 enn 4500 moh. Høyden er tøff og du må være innstilt på å kjempe for å nå toppen den siste dagen opp. Kle deg godt på kroppen og bena og ha nok drikke! 2. Har hørt litt forskjellig og vet ikke helt hva som er fakta. Guiden vår sa at nasjonalparken hadde pålagt at man måtte ha en godkjent guide for å gå til toppen, men har hørt andre som sier at man kan gå uten... En guidet tur med bærere, kokk og guide inkl. park fee (drøyt 600 USD) kommer vanligvis på 1200-1400 USD for 5-7 dager. Det synes jeg ikke er dyrt. 3. Jeg gikk Machame route på fem dager, men da var jeg litt akklimatisert fra før iom. at jeg hadde vært på Mont Blanc en uke i forvegen. Les rapporten her: http://peakbook.org/tour/18188/The+roof+of+Africa.html

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20783/T%C3%A5keturer+vest+for+Sirdalsvatnet.html Solliknuden i Sokndal Kjørte til Lunden ved Orrestadvatnet der jeg ble møtt til en kjettingbom noen hundre meter etter vegskillet. Greit å parkere bilen her og fortsette de 3 km på vei inn til Solli gård på SYKKEL! Fra Solli gård spurte jeg bonden om veivalg opp til Solliknuden, men han hadde visst nesten aldri gått oppi heia der i sitt lange liv. Så han var ikke mye til hjelp, men han mente det nærmest var galskap å gå dit i denne tykke skodda som var. Jeg trosset advarslene, krysset gårdstunet og fortsatte på en fin sti noen hundre meter opp lia. Etter hvert dreide jeg av mot høyre og gikk på GPS-navigasjon fram til toppvarden. Stod på toppen etter 45 min fra bilen. Ingen stor sikt i dag, bare tåke. Dermed bar det ned igjen til sykkelen og bilen. Gummistøvler var kjekt i dag. 1t 35min 505 hm 9 km Tomlongsheia i Flekkefjord Med en litt høyprofil bil gikk det greit å kjøre den litt «hårete» veien opp mot Ytre Jendal, men før den første brua drøyt 500m før sætra sa det stopp for min gamle Passat. Parkerte kjerra her og fortsatte videre på sykkel og deretter til fots. Forserte et sauejorde som Frigg synes var veldig spennende. Etter det bar det opp en bratt og brutal bakke langs en traktorvei som jeg fulgte en snau kilometer før jeg tok av til høyre. Fulgte rødmerking hele tiden. Selv om merkinga var god var ikke stien spesielt tydelig, er nok ikke en veldig frekventert turrute dette her. Forserte bekken og gikk opp sørryggen på Tomlongsheia. Vått, kjedelig og null sikt i dag! Men mye blåbær å få med seg undervegs. Stakk oppom en «kandidattopp» på koordinatene 32V 6490385 361740, men det jeg tror er toppen er den nordligste med en liten varde på (32V 6490527 361899 ). Brukte 1t 15min til toppen. Stien førte til en stein like under toppen med en boks med turbok. På boksen stod det «Tomlingen» mener jeg huske. Tilbake fulgte jeg samme rute som på vei fram. Med den gode merkinga var det så og si umulig å miste veien. 2t 495 hm 7 km Lindtjørnsknuten vest i Lund Kjørte veien som går vestover fra Sjursvatnet noen få hundre meter før jeg kom til en bom (som var åpen). Tok ikke sjansen på å bli låst inne, så valgte å parkere bilen her og sykle resten. Veien går litt annerledes enn inntegnet på kartet, litt mer i sving sørover og lenger vest før den slutter. Videre gikk det en svak sti langs med elva fra Storetjødn. Fulgte på sørsida helt til elva kommer ut fra et lite «gjel», her krysser man over på nordsida og følger videre opp til tjernet. Fra tjernet er det flere mulige ruter til toppen. Jeg hadde tåke og gikk på måfå oppover med GPSen. Er noen skrenter her og der som man bør unngå for å slippe kjipe omveier. Like øst for kommunetoppen ved 731-punktet går det en sør-nord skrent som var litt vrien med bikkja, men vi fant en grei oppgang til slutt. Stakk også oppom høyeste punktet på Lindtjørnsknuten som ligger litt lenger øst på andre siden av kommunegrensa i Sirdal. Gikk omtrent samme ruta tilbake, men i en slags renne ned mot tjernet, lenger øst enn på tur opp. Godt å komme tilbake til bilen etter tre turer med null sikt, men fin morsjon...! Nå ventet en fin og lang kjøretur gjennom Midt-Norge tilbake til Asker og hverdagen, skal i grunn bli fint å komme tilbake på jobben. Har hatt et utmerket 5 mnd friår i alle fall, opplevd utrolig mye som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. 1t 35min 480 hm 6,5 km Takk for et vått, men artig Rogalandsraid!