500fjell

Så veldig fint ut de timene like før toppstøtet! Dette her er en klassisk vårskiturtopp som fortjener godvær, godt beregnet.

Jepp!

Så ut som du fikk en perfekt anledning til å ta denne fine toppen, Ole-Petter. Ødslig og vakkert der oppe! Så kanskje ut som det var skyer i Jotunheimen, men heldigvis lå toppene over dem.

Drittvær i Jotunheimen! Hm... jeg setter meg ned og leter med lys og lykte etter et sted i Norge med fint turvær. Brokefjell! Der ser det bra ut, og tidlig neste morgen dro jeg og pappa til Kviteseid i Telemark. Jeg hadde forsøkt med på Mannslagarnuten på Brokefjell i høst, men da måtte jeg snu på Einangsnut http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html grunnet gjennomslagsnø i høyden. Nå var det på tide med revansje og en digg vårskitur (også kalt påske-etter-påske-tur). Sola skinte i alle fall fra klar himmel da vi ruslet oppover skogsbilveien mot Heivatn. Det blåste litt nedi dalen, men det var nesten deilig med den varmen som var. Stillongsen var bare å droppe i dag, en lett skibukse var det eneste som behøvdes. Vi var litt sure siden vi etter hvert oppdaget at det gikk an å kjøre helt opp til Brekke gård fremfor å parkere ved hovedveien. Da ville vi spart 120 høydemeter og 2,5 km, men jaja, vi får ta det som god trim. Slike vårskiturer er i grunn ganske annerledes enn vårskiturer i Jotunheimen på samme tid. Å starte nede ved grønt gress, gjødsla åkrer og blomstrende enger fremfor å ta på seg skiene med det samme man går ut av bildøra på Krossbu. Dette gir en helt annen opplevelse, og den er god! Skiene ble spent på snaut to km før Heivatn på 500 moh. Morgenskaren ga oss god glid, og etter noen få stavtak var vi fremme ved Heivatn. Vi var spente på om det gikk an å krysse vannet eller om det var for utrygt. Pappa er hydrologisk senioringeniør ved NVE og har heldigvis kunnskap til å vurdere dette. Han fastslo at isen var trygg, noe som ga meg en trygghet også, for jeg hadde vært nokså skeptisk hadde ikke han vært med! Se forresten ismeldingen for dette vannet/Østlandet 19. april http://www.nve.no/no/Vann-og-vassdrag/Hydrologi/Is-og-vanntemperatur/Ismelding/Ostlandet/ Tror forresten dette er siste uken i år som isen her er trygg. Vi fulgte snørester til noen gamle scooterspor, og det hele gikk fint for seg uten våte plagg som resultat. Satte på fellene i når vi gikk i land. Nå bar det oppover i skogen, og vi fant heldigvis en rute med nokså åpne områder. Vi krysset Kvævabekken over en liten snøbro og fulgte bekken på høyre side et lite stykke før vi skar bratt oppover mot vestryggen til Hestestodnuten. Oppe på ryggen satte vi oss ned og nøt utsikten vestover. Herfra kunne vi se store deler av det fantastiske og unike landskapet Telemark har å by på. Til venstre så vi nedover mot Nissedal og Drangedal, langt inne bak Bandak skimtet vi Haukelifjell, og mot høyre lå kjempene Skorve, Gaustatoppen og Mælefjell. Videre rundet vi Hestestodnuten på høyre side, men der var det ganske bratt å forsere. Jeg måtte inn i det dype søkket der bekken rant, skikkelig gigantisk halfpipe dette! Innover mot toppen tiltok vindstyrken, og noen snøbyger nærmet seg faretruende fra vest. Heldigvis nådde vi toppen og fikk nytet utsikten en stund før en kraftig snøbyge veltet over Brokefjell. Utsikten fra toppen var for øvrig av ypperste klasse, toppen har tross alt den 5. største primærfaktoren i fylket (680m). Jeg tittet nedover mot Einangsnut der jeg måtte snu i høst, hadde blitt en drøy tur å vasse i råtten snø til knærne derfra. Mye mer behagelig med ski og fin skare i dag! Tilbake gikk vi omtrent over Hestestodnuten fremfor å runde toppen. Skaren hadde ikke mjuknet noe særlig, så rennet ned igjen ble mer Kristianiasvinger (skrensing) enn flotte Telemarksvinger. I skogen var snøen blitt mykere, men ikke råtten. Og det ble et morsomt renn ned til Heivatn. Isen holdt nå også, og ikke lenge etter var det av med skiene og vandre ned i sommeromgivelsene. En alle tiders vårskitur hadde vi nå lagt bak oss! Turdata: 6 timer 26 km 1240 høydemeter

Bibelen http://www.glittertindforlag.no/Produkter/2009Topper/PID-2009TOPP.php

Hei! Det har kommet en god del snø i helgen så jeg vil tro at snøforholdene nesten er kommet opp på normalen igjen etter en snøfattig påske. Skredfaren ligger fortsatt mellom 2 og 3, men dersom det ikke kommer store påfyll vil jeg tro den synker ned til 2 i løpet av helgen, men dette er veldig generelt. Det er jo ganske ambisiøse turmål du har satt deg til denne årstiden å være. Begge krever lang innmarsj siden veien inn til Eidsbugarden er stengt frem til ca. 15. juni. I så fall bør du sette av en dag til innmarsj mot feks Koldedalen der du kan ta Uranostinden fra. Uranostinden vil jeg ikke tro er spesielt skredutsatt dersom du følger breen opp til nordsadelen og går ryggen til topps. Husk på at eggen er relativt smal på toppunktet, så vær varsom dersom det henger en skavl der. Falketind er et likeså ambisiøst turmål på denne tiden av året. Morka-Koldedalen ville jeg ikke forsøkt meg på grunnet skredfare. En mulighet er å gå helt fra Hjelle via Vettismorki og Stølsnosi. Snøforholdene må også vurderes ved toppstøtet fra breen. Det er en laaang dagstur https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12501 Lykke til!

Russtangen vil jeg tro er et optimalt sted dersom du vil gå på på alle Nautgardstinder og nubber sommer som vinter. Jeg tok de toppene fra min BC ved Bessvatn i april i fjor http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/tre-praktfulle-turer-i-jotunheimen.html

Oisann! "Alle" var jo på Finse denne helgen. Mora mi var forresten også der på en jentetur. Nydelige bilder fra Skarvheimen "ods" og Langbein Rise & co! Er blitt glad i det området. Har fått med meg Hardangerjøkulen og Raudbergnuten så langt i år, men sikler også på topper som Hånosi og faktisk Storskavlen som Aleks nevner (øde plass tror jeg ).

Flott Morten! Det er stort sett du som har registrert alle toppene i det fylket. En del av de helt laveste toppene rundt 100 grensa kan nok bikke både over og under +-10m, men pytt pytt. Alle toppene er jo registrert!!

Hei! Dette blir sikkert bra, får vel registrere noen bilder og rapporter selv. Ifølge Morten og Julias siste oppdateringer er det *131 topper over 2000 meter med over 100pf *234 topper over 2000 meter med over 30pf *385 topper over 2000 meter med over 10pf (den jeg samler med) Sjekk ut søkefunksjonene på: www.2000meter.no www.fjelltopper.no OBS: En god del av de høyere toppene har feil primærfaktor i 2000-meterlistene på nettet. EDIT: Glemte at dere ikke tar med Jan Mayen som er i nevnte statistikk.

Litt av gripende historie Springsteen! Denne påsken gikk det ikke din tur, men det er slike opplevelser man lærer av i forhold til på solskinnsturene. SPOT og GPS er en trygghet å ha i sekken synes nå jeg, selv om kart (!) og kompass også er obligatorisk. God bedring med høyrearmen, og takk for en spennende beretning.

I mange år hadde jeg siklet på Lodalskåpa (2083). Selveste Vestlandsdronninga som stiger opp av Jostedalsbreen. Den toppen alle i Stryn snakker om. Etter jomfruturen min til Jotunheimen tidligere på sommeren måtte jeg opp i 2000 meters høyde enda en gang. Jeg forhørte meg på turistkontoret i Stryn om det gikk noen føringer opp til Lodalskåpa, og det gjorde det. Men jeg måtte melde meg på en uke i forveien. Dette var som å spille russisk rulett med gromværet, men jeg tok likevel sjansen og punget ut 700 kroner!! Den 6. august stod seks personer på Bødalsseter klare for å bestige Kåpa. Dessverre var været elendig med tunge skyer som hang rundt toppene. Men nyforelsket i tindesporten og entusiastisk som jeg var lot jeg ikke humøret stoppe av været. Jeg tenkte «jaja, over skyene er det jo alltid blå himmel, hvem vet om vi kommer så høyt?». Turfølget bestod av turlederen som var fra Stryn, meg, en annen fjellkar og en tysk familie på tre. Oppover Brattebakken begynte den tyske damen å merke at fjelltur kan være slitsomt til tider. Det ble flere småpauser slik at alle fikk igjen kreftene. Til slutt ankom vi Bohrsbreen. Turlederen ga en kort innføring om hva et taulag går ut på. Deretter tuslet vi oppover mot Veslekåpa. Et par solgløtt viste seg rundt Brenibba (2017), men det var det siste vi fikk se av sol på denne turen. Før Veslekåpa kunne man tydelig se at den tyske damen var helt utkjørt. Til slutt utbrøt hun noe slik «Ich machten nicht mehr!», og la seg ned i snøen. Sønnen hennes fortalte at hun hadde elendig kondis, noe alle i grunn kunne skjønne. For en forferdelig følelse å merke at alle andre er i bedre form deg selv. Men turlederen ga ikke opp håpet, her skulle alle til topps! Damen fikk i seg litt sjokolade og nøtter, deretter fortsatte vi. Vi holdt oss til venstre for to sprekker nord for Veslekåpa. Deretter koblet vi oss ut av taulaget og småkløv opp ura til toppen. Det gikk fint for alle! Selv om utsikten nærmest lå på et historisk lavmål var alle fornøyde med å ha kommet opp. Iblant sprakk skylaget opp slik at vi kunne se ned i Småttene, et sprekkete brefall som binder østre og midtre del av Jostedalsbreen sammen. Like sør for toppen var det også en liten fjellhylle der noen hadde ryddet i stand en teltplass, stilig! Returen gikk finfint, og snøbakken ned til Bohrsbreen og i Brattebakken var skikkelig morsom å ake på. Jeg var smart som hadde tatt med en søppelsekk, det gikk unna! Vel nede i Bødalen tok jeg et bilde av en plakat der Lodalskåpa var avbildet i knallvær. Da jeg kom hjem til hytta viste jeg frem dette bildet, «se hva dere gikk glipp av, over skyene er himmelen alltid blå».

Super rapport Jørn! Synd dere ikke kom på Midtre, men den eggen er skikkelig artig sommerstid skal jeg si deg. Gled deg til det! Stakk dere ikke innom Steinhaugen??

Hei! Jeg var på Brenibba lørdag 10. april. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20633&highlight= Tror det skulle være bra nok med snø mtp turen din. Faren min gikk fra Skålatårnet til Gaularfjellet over Josten rundt St. Hansaften på 80-tallet en gang på ski (uten tau).

De siste bildene.

Så var tiden inne! Etter en lang og kald vinter kom våren og varmen, da man kan kose seg i fjellet, kle seg tynt og bli solbrent. Meteorologen lovte at varmen skulle komme denne helgen, og det gjorde den! Jeg plukket opp Øyvind på Asker stasjon og vi stevnet vestover til hytta mi i Stryn. Vi delte broderlig på kjøringen, og Øyvind hadde ikke glemt gamle kunster selv om han ikke hadde holdt i et bilratt siden sommeren. Brenibba (2017) – lang motbakke til en vakker nunatak Våknet opp til skyfri himmel! Man kommer ikke nærmere paradis når det er skyfri himmel i dette området. Optimistiske kjørte vi innover den vakre Lodalen på vei mot Bødalsseter. Omgivelsene ved Lovatnet er nasjonalromantikk på sitt beste. Høye fjell vokter på alle kanter over et bregrønt vann omgitt av grønne bjørker og blomster. Og lang inne ved dalbotnen over enslige gårder dukker selveste Jostedalsbreen opp. Dette får hjertet til å hamre godt over terskel som man sier på fagspråket. Spente var vi på om hvor langt det gikk an å kjøre opp Bødalen. Vi var forberedt på at vi måtte starte helt nede ved Lovatnet, men heldigvis fikk vi kjøre opp til 300 moh. Her lå et enormt snøskred som sperret videre ferdsel med bil. Svetten kom raskt mens vi trasket opp til sætra, makan til varm dag! Praten går usedvanlig lett med Øyvind som turfølge, to over gjennomsnittlige fjellinteresserte har alltid noe å snakke om. Heldigvis var skaren fast og fin innover fra Bødalsseter så det gikk relativt raskt inn til Fessene. Den bratte sommerstien langs med fossen var snødekt så vi måtte ty til en omgåelse på venstresiden. Vi kranglet oss gjennom bjørkeskogen, og etter mange hissige gloser var vi kommet over tregrensen. Begge ville gjerne komme seg raskt ut av bjørkeskogen mtp at det kanskje kunne komme snøras fra Skålefjellet, noe det ikke gjorde. Ovenfor Fessene slang vi fra oss sekken, brettet ut liggeunderlaget og koste oss i sola en halvtimes tid. For første gang hadde jeg tatt med 1,5 liter Fanta på tur. Jeg tror dette var litt av grunnen til at jeg følte meg slapp gjennom hele dagen, best med vann på tur synes jeg. Brus kan drikkes etterpå. Vi prøvde å følge en slakere og mindre skredfarlig trasé langs elva opp mot Kåpevatnet. Det vi ikke var at på denne ruta måtte en bratt skrent forseres! Etter noen vurderinger fant vi en bratt flanke som ledet oss opp av skrenten. Jeg hadde hjertet i halsen opp her, men jeg visste at dersom jeg utløste et skred ville jeg ikke dø i alle fall. Etter noen høydemeter til stod selveste Brattbakken for tur. På forhånd hadde jeg studert GIS skredkart og vurdert at den ikke skulle være skredfarlig. Men når vi stod i bunnen av denne bratte bakken ble jeg litt i tvil. Ingen andre skispor var å se heller... Vi gjorde uansett et forsøk, og heldigvis kom begge seg opp bakken etter mye Z-gåing. Ingen drønn eller skredtegn var å registrere heller. Lodalskåpa var virkelig et majestetisk syn idet vi strøk innover Bohrsbreen, jeg hadde vært her en gang tidligere sommeren 2005, men da var landskapet innhyllet i tåke. I dag var det derimot ikke én sky på himmelen, rett og slett himmelsk! Merket at kroppen var skikkelig slapp i dag, og det var deilig å endelig komme frem til varden på Brenibba for deretter å legge seg ned på liggeunderlaget. På toppen var det allerede kommet to karer fra før. De hadde slått opp et telt og skulle ligge over til neste dag, for et flott sted å ha toppovernatting! Her har man enestående utsikt til alle kanter. Breheimen, Jotunheimen, Sogn, Jostedalsbreens hvite flater, Nordfjord, Sunnmøre og ikke minst Lodalskåpa innebefatter synet man har herfra. Selv om Øyvind hadde vært her tidligere i 1998 angret han ikke på at han tok en ny tur til denne kremtoppen. Han mener faktisk at utsikten herfra er bedre enn fra Lodalskåpa, dit teltkarene skulle ta en kveldstur til. For oss holdt det med Brenibba i dag siden begge allerede hadde vært på Kåpa. De sa at de hadde spurt en brefører fra Stryn om rute til Brenibba. Han hadde sagt at Brattbakken var skredfarlig, og at vi antakeligvis var de første som hadde gått opp fra Bødalsseter i år (vet ikke om det stemmer sikkert)! Etter hvert måtte vi dessverre ta farvel med Brenibba. Returen gikk raskt unna på ski. Nå kom det også en del skyer sigende inn fra vest som skygget for sola. Dette gjorde de bratte utforkjøringene til en mer spennende opplevelse siden konturene ble visket ut. Ved Fessene var snøen såpass myk at vi droppet bjørkeskogen og heller forsøkte oss på sommerstien. Den var vanskelig å finne siden jeg ikke hadde vært her siden 2005, og ingen av oss ønsket å gjøre noen «Midtmaradals-tabber» på nytt ved å prøve seg på blindveier. Til slutt fant vi riktige rute. Snøen var hardere her nede, så tærne fikk kjørt seg av all sparkingen til trinn i snøen. Deretter seilte vi harmonisk ned til Bødalsseter og bilen. Turen ble feiret med deilig Grandiosa på hytta i Stryn! Turdata: 10t 20min 28,5 km 1860 høydemeter 1 topp > 2000 moh. Holåtindane – revansjetur i Skjåkfjella Holåtindane hadde jeg tidligere forsøkt meg på i påsken. Da måtte jeg snu ovenfor Tundradalsbotnen grunnet uvær inne ved Holåtindane https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20520&highlight, men nå var hevnens time inne. Etter å ha ryddet ut hytta kjørte vi over Strynefjellet og inn den elendige veien inn til Sota Sæter (de burde virkelig tette igjen alle hullene veien har). Været var overskyet, men vi stolte blindt på yr.no og håpet at det sulle bli bedre. Snøen holdt godt oppover bjørkeskogen, og tempoet var bra oppover de 700 høydemeterne til Sottjørnin. Her oppe skiftet været fra å være overskyet til å bli knallblå himmel. Det var et tydelig skyskille her mellom øst og vest. Heldigvis lå Vestre Holåtinden (2039) badet i sol langt der inne! Vi så enkelte antydninger til sporene mine fra påsken, men stort sett var de blåst igjen. Innover mot Grøntjørni kom Holåtindane bare nærmere og nærmere, det var til å få vann i munnen av. Fellene mine var blitt fuktige opp fra Sota Sæter og begynte å kladde i den tørre snøen her oppe. Jeg prøvde i stedet å smøre på Blå extra i bakkene opp mot Holåbreen. Men den smurningen hjalp ikke det minste, i stedet ble det et helvetes bakglatt blodslit opp disse 400 høydemeterne preget at fiskebein og banning. Tiden rant som en foss... Det siste stykket opp til skaret sør for Ytre Gjelhøi bare lukket jeg øynene og håpet at jeg snart var fremme. Slitet var totalt lagt i glemmeboksen da vi fikk se hvor fantastisk det så ut i drømmeland her ved Holåbreen!! Holåtindane lå badet i sol, og bak der lå Jotunheimen. Dette synet var verdt turen i seg selv. Bak oss så vi at skyfronten nærmet seg oss igjen. Helvete heller, nå som det var så fint! Vi dro ufortrødent videre bort til ryggen øst for Midtre Holåtinden (2047). Her la vi fra oss sekkene og rant bort til bakken opp mot Austre Holåtinden (2043). Ryggen opp dit var delvis småisete, men vi kom oss opp. Skyene skjermet dessverre for sola akkurat da vi fikk tatt på toppvarden. Bildene blir så mye kjedeligere uten sol dessverre, men vi fikk bare tenke tilbake på hvor heldige vi har vært med været tidligere på turen. Øyvind hadde nesten gått tom for drikke og måtte begynne å stappe snø oppi flasken, i tillegg blandet han denne slushen med is-tepulver, en fin kombinasjon! I grunn var det nesten fint at den brennende sola forsvant slik at vi ikke nisvettet bort dyrebar væske. Sprang tilbake til sekkene og drakk litt før vi la i vei opp på Midtre Holåtinden. For å spare på væsken byttet vi på å tråkke spor oppover. Etter Midtre gikk vi ned igjen til sekkene og skiene for så å runde rundt og ta Vestre. Ble litt overrasket over hvor bratt bakke det var på slutten til denne toppen, men det gikk i alle fall ikke noen skred. Jotunheimen lå fortsatt badet i sol, der har det nok vært en fantastisk flott dag! Turen blir ikke den samme uten den vakre kveldssolen med på kjøpet. Returen til Sota Sæter gikk mye raskere enn turen frem. Fellene hadde fått tørket seg utenpå sekken og fungerte fint opp bakkene til Sottjørnin. Deretter vinket vi farvel til hverandre og krysset fingrene for at vi overlevde bakken ned til Sota Sæter. Jeg brukte en statisk plogeteknikk, mens Øyvind foretrakk Z-svinger. Heldigvis var ikke snøen spesielt råtten i bjørkeskogen så vi slapp unna med noen enkle fall på stompen. Denne bakken var Øyvind helt sikker på at han IKKE skulle lure dama til å kjøre ned på ski! Lomburgern måtte dessverre utebli siden vi ankom Esso`n litt over stengetid (kl. 22), så redningen ble den døgnåpne stasjonen på Otta (godt ikke Valdresflya var åpen i grunn). Hjemme var vi ikke før 4-5 tiden, så det var en trøtt Øyvind som skulle i avdelingsmøte senere på morgenen. Jeg kunne heldigvis ta meg studiedag og sove helt ut til kl. 14, hehehe! En ting har jeg lært, å smøre meg mer enn én gang før turen. Da jeg så meg i speilet neste dag lignet ansiktet mitt mer på en overmoden tomat... Tusen takk for en fantastisk helg Øyvind! Turdata: 10t 40min 32,5 km 2100 høydemeter 3 topper > 2000 moh.

Ny link til kamera på Turtagrø: http://www.turtagro.no/?page_id=240

Ved Brunkollen og veien mellom Hjerkinn og Maribue har du store sjanser for å få øye på moskusen. Husk å hold god avstand da.

Store Lenangstind er en av de mest utfordrende toppene i Lyngsalpene har jeg skjønt. Synd dere ikke nådde toppen, men fine bilder fra en nydelig dag! Den står høyt på ønskelista mi. Vet at Dag G - Evje her på forumet farter rundt der oppe nå. Spent på om han kommer seg til topps! Vet du kugo om de store tverrsprekkene på breen opp til sadelen er veldig vanskelig å forsere sommerstid?

Takk for rapport Busken! Ut i fra bildene vil jeg ikke si at snømengdene er nevneverdig mindre enn i fjor, men godt mulig jeg tar feil. Nord for Memurutindane 21. mars 2009: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=16851

Er nok en inkonsekvens mellom papir og nett ja.

Hehe, ikke for å være kverulant, du er jo lokalkjent og har sikkert mer rett enn hva både jeg og kartene sier. Men det er nok likevel Svinestranda (1140) panoramabildet mitt peker mot skal vi følge Norgesglasset (søk på Svinestranda, og se hvor prikken kommer). Nonstua er iflg Norgesglasset en liten knaus lenger nord (1100-1120 moh), du ser den til høyre for Svinestranda på panobildet mitt (knapt primærfaktor på den). Om du er i tvil om det er Svinestranda (den iflg kartene) jeg har markert, kan du sammenligne med 3d-kart, der vil du kjenne igjen den lille hammeren øst for Skarshammarvatnet fra øst. Men kan godt hende at navnene til Statkart burde vært annerledes, og at lokalkjente kaller toppene der oppe for andre ting. Bare å kommentere mer på bildene, det er bare positivt slikt at jeg lærer til neste gang.

Ikke noe offisielt nei, men den kalles Kalvehøgde Ø2.

Den er riktignok 1883 iflg https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19703

Den nye har det meste riktig ifht den gamle. Munken ligger nesten ytterst på odden nord for Mugna.