500fjell

Hei! Er det noen som vet hvor jeg kan finne Garmin kart over Alpene? Tenker da på områdene rundt Zermatt og Chamonix.

Jeg ville anbefalt å melde deg på noen teknikkurs (sjekk med nærmeste store skiklubb eller andre private aktører), viktig å ha noen arbeidsoppgaver å jobbe med helt fra starten av. Kjøp deg en skiteknikk-DVD (feks http://www.skiforbundet.no/Nyheter/Sider/St%C3%B8rreskigledemedbedreskiteknikk.aspx ), film deg selv og sammenlikne. Vi kategoriserer skøyteteknikken inn i tre grupper; padling, enkeldans og dobbeldans. I starten vil du nok merke det i muskelgrupper du kanskje ikke bruker like mye ellers i hverdagen (kanskje spesielt rygg- og hoftemuskulatur), men dette kommer seg. Tren mye uten staver for å bedre trene balanse (nøkkelord i skøyting), tyngdeoverføring og fotarbeidet. I nedoverbakkene kan du prøve å stå så lenge du kan på én ski. Skareføre er ofte vanskelig om du er nybegynner. Dersom det kommer et par cm nysnø en dag, så slå til! Det er mye lettere å trene teknikk på det føret. Hvis du trener en økt med instruktør og en eller to i tillegg så vil du nok merke en jevn progresjon (veldig individuelt hvor bratt denne læringskurven går). Selv ikke Petter Northug har "perfekt" skiteknikk, du finner alltid et eller annet du kan jobbe med når det gjelder teknikk. Lykke til!

Sprekt prosjekt Dag! I Norges land finnes det vel intet 10-mils løp. Det lengste er vel Troll ski marathon på 95 km fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen. Grenaderen er vel den hardeste på 90 km og 1782 høydemeter. Passer fint for meg da målet ligger kun en drøy km unna badekaret hjemme. Fortsetter du slik blir du nok i farlig god form til sommeren.

Hei! Vent heller til månedsskiftet april/mai. Jeg tok den turen 1. maihelgen i 2007. Gikk i t-skjorte og shorts og smurte med klister. Overnattet på Rauhelleren, Stordalsbu og Helberghytta. Tok en litt lenger variant enn den korteste (blant annet oppom Storfjell og Juvikfjellet). Noen bilder nedi denne tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8929&highlight Om du absolutt skal ta turen 21. mars må du vente deg langt mer vinterlige forhold. Det blir temmelig sikkert blåswixføre. Feller er alltid kjekt å ha med i lengre motbakkepartier à la motbakken opp fra Ustevatnet. Kleskode på hyttene? Tror det kan være store sjanser for at du faktisk ikke møter noen på den tiden...

Brød med pålegg, sjokolade og Real turmat (inkl varmt vann på termos).

Det har nå gått en hel uke, og jeg har fortsatt ikke kommet over de flotte bildene fra flyturen til Morten og Alexander 28. februar i år. Da jeg fikk tilbudet fra Alexander om å bli med på nok en flytur kommende helg lot jeg meg ikke spørre to ganger. Med yr.no som serverer godværsmeldinger var svaret JA! Og pappa fikk også være med. Vi møtte Alex på Jarlsberg kvart over åtte, søndag formiddag. Det gikk litt tid før vi kom oss opp i lufta. Først måtte Alex hjem og hente noen gjenglemte papirer, deretter måtte flyet inspiseres, tankes og motoren varmes opp. Jeg har aldri sittet i et småfly før, så dette skulle bli spennende. Maskinen er ikke særlig stor og man sitter mye mer intimt enn i et vanlig passasjerfly. Etter å ha gått gjennom sikkerhetsrutiner og kommet i dialog med tårnet på Torp så bar det til værs. Vi tok raskt høyde og suste i god fart i retning Kongsberg. Fy fader, så rått! I over 200 km/t passerte vi steder som hytta vår på Blefjell og i Åmotsdal. Ellers sneiet vi Gaustatoppen, fløy tvers over Hardangervidda før Folarskarnuten, Skarvheimen, Hurrungane, Jotunheimen, Valdres, Krøderen, Tyrifjorden, Vestmarka, Asker (så huset mitt!) før vi til slutt gikk inn for landing på Jarlsberg igjen. Helt surrealistisk å ha sett så mye på så kort tid. Med bil tar det nesten 8 timer opp til Turtagrø, med dette flyet brukte vi en og en halv. Været spilte også på lag. Kun noen svake cirrus høyt over oss, så sikten var god selv om fotolyset ikke var perfekt over alt. Dette er en opplevelse jeg sent vil glemme. Tror jeg ikke skal si mer, bildene får tale for seg... For å se kart og over 60 flotte flyfoto, gå inn på http://peakbook.org/tour/10710/Uforglemmelig+flytur+over+S%C3%B8r-Norge.html

Mandag 7. mars braker det løs igjen med 71 grader nord - Norges tøffeste kjendis http://www.tvnorge.no/programmer-tvn/71-nord-norges-t-ffeste-kjendis Programmet er en god motivator for å komme seg ut på tur, så jeg må vel følge med denne gangen også.

Mange rapporter fra Hardangervidda om dagen gitt Uansett var det fin og interessant lesning. Har gått samme turen sommerstid, og artig å få se området i midtvintersprakt.

Hei! Du er jammen heldig som studerer i Sogndal Da har du i alle fall et godt utvalg når det gjelder turmeny. Forstår godt om du ønsker å starte med noen enklere turer. I tillegg til turene som er nevnt her vil jeg tro at både Skriki og Molden er fine turmål om utsikt og lett skikjøring er målet.

Tusen takk for en knall rapport med like gode bilder Hardangervidda lokker...

En nytelse å se alle bildene! Utrolig flott å se toppene fra fugleperspektiv. Fikk dog litt gratis utsikt da? Knallforhold for vinterklatring i Hurrungane fortsatt, uten tvil! Takk for titten! Håper jeg får bli med Alexander i lufta ved senere anledning (og gjerne i samme vær!).

Jepp, Øyvind og Jørn tok denne varianten opp til Bandet helgen før, men ned botnen på returen. De meldte om stabile forhold så vi tok sjansen på botnen. Enig med knadne at det var idioti å droppe skredutstyr, men dette har jeg faktisk aldri hatt med i sekken tross flertallige turer i Jotunheimen vinterstid. Skal bli flinkere til dette i fremtiden.

Tog er eneste muligheten om du skal gå konk. klassen fra Finse. Eventuelt kunne man gått trimklassen fra Haugastøl (nås med bil, buss og tog) slik jeg gjorde et år.

At det er VM på ski i Kollen om dagen betyr ikke at man ikke må ut på ski selv! Etter å ha sett Northugs gulløp på 30km pursuit pakket jeg en lett sekk og kjørte gjennom byen (overraskende nok ingen trafikk utenom det vanlige) og parkerte på Romsås. Jeg og Frigg skulle bestige Lillomarkas to topper med primærfaktor over 100m. Den første toppen var markas høyeste - Brennberget. På grunn av vanskelig føre valgte jeg skøyteskia. Deretter suste vi gjennom Lillomarkas kuperte lysløyper bort til Lilloseter. Møtte på flere fotgjengere som irriterte litt. Virket som bikkja syntes det også - for første gang skar hun rett til høyre uten kommando da vi skulle passere en av fotgjengerne. Strikken spente bena hennes slik at hun ramlet bakover. Hun fikk heldigvis ingen alvorlige skader og jeg beklaget det som hendte. Etter Lilloseter fortsatte vi langs klassiskløypa til Nordskogtjernet. Her klistret jeg feller på skiene og vandret ut i løssnøen opp mot Brennberget. Det var en del bratte kneiker i dyp snø som måtte forseres, men vi kom nå opp. Tåke på toppen, så ingen utsikt i dag. Ikke lenge etter startet vi på returen. Det gikk fort og radig tilbake til Romsås med terskelintensitet. Vel tilbake la jeg fra meg skiene og vi ruslet opp den brøytede veien til Røverkollen. På toppen stod et digert teletårn samt et lite bygg jeg kunne stige opp i for å få bedre utsikt. Selv om det nå var mørkt fikk jeg god utsikt over Oslolysene. Stemningsfullt! Ned igjen møtte jeg på en som jogget opp bakkene, sikkert en fin treningstopp dette. Det ble alt i alt en fin treningsøkt i Lillomarkas skoger Bilder fra turen finner du her: http://peakbook.org/tour/10596/Topptur+i+Lillomarka.html

Hehe, ja det var godt vi fikk noe mat i det hele tatt. Hadde vi kommet en halvtime senere ville det faktisk ikke finnes åpne bensinstasjoner før Statoil ved Steinsfjorden (bortsett fra lefse på ferga)! Skredfaren var veldig stabil forrige helg. Et fast og solid fundament i bunn med lett pudder eller skare over. Vi droppet skredutstyr da Øyvind hadde vært der inne helgen før. Opp til Tindeklubbhytta var det som du nevner et typisk skredområde. Her var det betydelig mer snø som hadde lagt seg øverst (men ingen skavl) og helningsgraden oversteg 30. Men da vi var der var vi ikke redde for at det skulle gå skred. Nå er det blitt forandringer i været siden forrige helg, med mildvær, vind og nedbør. Derfor ville jeg ikke vært så skråsikker på skredforholdene vis a vis slik det var 20. februar.

Tusen takk for rapporten, Fimax! Veldig fin informasjon om utstyr og forhold på Hardangervidda.

Her kommer en rapport i tekst og bilder, se her: http://peakbook.org/tour/10509/Vinterbestigning+av+Storen.html --- Forord I disse medieoppblåste skredtider var det en positiv overraskelse da Øyvind og Jørn meldte om stabil og god snø i Hurrungane på vei til de Nørdre Midtmaradalstinder via Berges renne forrige helg Da meteorologen meldte om bombehøytrykk helgen etter fikk jeg det spontant for meg at nå skulle Storen vinterbestiges! Det er enhver alpinklatrers drøm å ha gjennomført denne turen, så nå, med nok av erfaring i sekken burde dette være en realistisk målsetning selv om den fortsatt var en drøm. Det har nok ikke enda gått helt opp for meg at turen er gjennomført, så dere får ha meg unnskyldt om rapporten blir en smule «diffus». Etter helgas mentale hardkjør virker alle detaljer så fjerne, en merkelig følelse. Men jeg går nå i hvertfall rundt og smiler fra øre til øre her hjemme. Lang biltur og lite søvn Øyvind ble kontaktet og var ikke vrang å få med. Vi giret hverandre opp via telefon, og etter litt planlegging møttes vi på vår faste plass – Valdres Gjestegård kl. 14.00 lørdag. Som vanlig var jeg 10-15 minutter forsinket, en dårlig uvane det der... Turen skulle foregå søndag på grunn av at jeg hadde slitt med omgangssyken tidligere denne uka og trengte så mange dager som mulig på å bli helt frisk. Praten gikk lett over fjellet, og vips var vi på ferga over til Manheller. Vi skuet opp på et mylder av is-/snørenner som finnes her i Sogn og lurte på om vi ikke heller skulle dra på oppdagelsesferd i en av disse, men vi droppet tanken. Middagen ble inntatt på Statoil i Sogndal og her kom Øyvind på ideen om at han skulle ta med seg en krone-is opp på Storen, for er det noe mat som holder seg i denne beinkulda er det vel nettopp iskrem! Den ble festet på biltaket resten av veien. Videre mot Turtagrø imponerte Øyvind med geografikunnskaper om stedsnavn langs veien, navn som Hafslovatnet, Høyheimsvik og Opptun kom ut fra intet. Det er vel Jørn som lærte ham dette på forrige helgetur, han har jo tidligere bodd i Gaupne og Fortun i flere år. Ankom den brøyta parkeringsplassen ved Turtagrø klokken 19:15. Vi skulle nå liksom sove i snaut åtte timer frem til reveljen gikk kl.03.00. Jeg i bilen og Øyvind i telt, men jeg hadde ikke sjanse på å få noe søvn. Lå kun og vrei meg rundt og hadde selvsagt tusen tanker i hodet. Fikk vel maks 1 time med søvn før jeg måtte forlate den varme soveposen. For å spare vekt droppet vi termos (unntatt én) i sekken, men brukte i stedet vanlige plastflasker som vi fylte på med kokende vann før start. Jeg tok en tykk sokk utenpå dem for å holde på varmen. Seig innmarsj Turtagrø-Bandet Kl. 03.52 gikk startskuddet og vi la i vei på den normalt tre timer lange innmarsjen til Hytta på Bandet (Skagastølsbu). Det var en nesten full måne som lyste opp det snekledte landskapet, så vi pakket ned lykta med det samme (vel, Øyvind droppet lykt, noe han angret på senere). I natt hadde det danset tåkeslør rundt Skagastølstindene, men nå var det ingen sky å se i mils omkrets. Starten ble perfekt helt til første kneik, da sa fellene mine takk for seg og minte meg på at jeg burde gitt dem en ny runde med fellelim. Jeg forsøkte tappert å teipe nøye med sportsteip, men det holdt dessverre kun noen få kneiker til. Selv om jeg hadde med blå extra måtte jeg stort sett ty til fiskebeinsteknikk opp til Bandet. Opp mot Tindeklubbhytta var det bratt, men snøen virket stabil så skredfare slapp vi å være redde for. Neste bakken opp til Skagastølsbreen var temmelig hard, så vi valgte å ta skiene på sekken og gå til fots. Deretter gjenstod kun sliterbakken opp breen før vi ble vitne til nydelig morgenrødme bak Falketind og Stølsnostinden i øst. Her la vi fra oss skiene og litt annet utstyr vi ikke trengte videre. Jeg skiftet nå til alpinstøvler, stegjern, hjelm og klatresele. Øyvind drøya`n lenger. Inngangsdøren til Skagastølsbu var helt nedsnødd så det ble intet besøk i dag. Bratt snøflanke Nå startet moroa! Snøflanken opp til der klatringa begynner. Jeg fant fort ut at denne delen var enklere i dag enn på sommeren, det var en utrolig optimal snøkonsistens! Litt løssnø i starten, men lenger oppe var den hardere, og her satt stegjerna og ikke minst isøksene (2*Petzl Quark) som et skudd! Fra Bandet traverserte vi først 200 meter vannrett til høyre før vi skar rett opp flanken. Deretter sa veien seg stort sett selv, vi visste bare at vi måtte ende opp ved kanten mot veststupet like før «Svaene» (svaparti på ca. 2200 moh). Vi trasket jamnt og trutt oppover, ikke for kjapt, men ikke for slapt. Da vi ankom Svaene som jeg gjenkjente fra i fjor sommer tok Øyvind på seg stegjernene og byttet ut stavene med isøkser. Han angret allerede på at han valgte å klatre i de myke Alfa Skarvet skiskoene (!), det brant bra i leggen på vei oppover her. Vi fant en rute opp til høyre som var dekt med snø/is. Den var særdeles bratt (55-60 grader anslår vi). Hadde ikke snøkonsistensen vært så god hadde vi nok benyttet tau her. Jeg hadde såvidt studert Andrew`s renne, vårt rutevalg, i føreren på forhånd. Og den fant vi fort. Men det vi ikke visste var at normalruta starter lenger oppi renna. For å komme dit går man videre mot Hjørnet før man skjærer inn til venstre mot Andrews renne. Så vi klatret HELE renna (en taulengde for mye). Den så bratt, mørk, skummel og heftig ut. Med is, snø og klippe om hverandre. Ekte Hurrungane mixed climb! Andrews renne – en helt annen verden vinterstid Øyvind ventet nok en gang med å ta på seg klatreselen helt til han sto ved første standplass (liten plass, gjelder å ikke miste sakene sine her!). Her lå det en gammel slynge festet til en kile og bankebolt, vi brukte denne som backup i tillegg til en selvlagd forankring. Han fikk æren av å lede første taulengde, og etter hvert var han i gang kl. 11.00. Først et skrått isparti før klippe, her startet problemene. Han hang seg opp i at ruta gikk videre mot venstre. Så han klatret videre opp dit, men kom seg ikke helt opp. Etter gjentatte forsøk prøvde han seg mot høyre der det var mye enklere. Ganske nervepirrende episode i grunnen! Taulengdene tar laaang tid på vinteren, så ved å ta seg god tid fikk han fullført hele taulengden og jeg kunne følge etter. Fy flate, selv på topptau hadde jeg hjertet oppi halsen. Jeg måtte opp i samme område som Øyvind rotet seg borti først for å hente en kamkile, her var det ingen fotfester så jeg måtte sette min lit til øksene. Med høy puls fikk jeg traversert mer mot høyre, deretter oppå en nabb der jeg tok en matpause. Øyvind spiste real turmat på standplassen sin. Utsikten var enorm og sola hadde nå dukket opp i renna. Ulempen med det var at snøen og isen lenger oppe begynte å smelte og rase ned renna til oss. Godt vi hadde hjelm for å si det slik, dette ble nesten K2 dødssonen i miniatyr. Etter pausen klatret jeg mer mot venstre og greit opp til Øyvind sin standplass. Det så nå lettere ut videre med mindre snø og is. Øyvind misunte nå min festeanordning for isøksene – BD Spinner Leash ( http://sportsnett.no/s/p.aspx?pid=2389&cid=582 ) der jeg bare kunne slippe dem om jeg heller ville bruke henda på fjellet. Det ble nokså bustete for ham i denne taulengden også, men han kom seg opp og fikk sikret meg. Undervegs satte jeg et ferdig rappellfeste til returen i denne taulengden. Jeg hadde håpet at det ikke var så langt igjen til toppen av renna, men jeg måtte innse at det var en god taulengde til. Og den så ikke særlig enkel ut, dermed gikk mine planer om å lede i vasken, dette var en jobb for Øyvind. Begge var nå ganske mentalt utkjørte, men vi fant motivasjon til å fortsette. Det var også gått mye mer tid til klatringen enn hva vi hadde trodd. Tiden gikk og tiden gikk, og jeg håpet at det gikk bra med Øyvind... Jeg gaulet i alle fall ut det jeg hadde av motiverende lovord. Det raste stadig ned store isklumper og mindre snøras som jeg bare måtte dukke unna for. Han var heldigvis optimist og etter mye graving og kloring kom han over vanskelighetene og var heldig med å finne en nedsnødd stein til å lage standplass/snufeste i. Jeg forsto fort hvorfor det tok så lang tid. Her var det langt mellom sikringene og vanskelighetsgraden noe helt annet enn sommerstid (3+). Modig gjort, her fikk han virkelig bruk for sin sterke høydepsyke. Også i denne taulengden etablerte jeg nok et snufeste undervegs til nedturen. Da denne taulengden var over kunne vi faktisk begynne å innse at vi faktisk kunne klare å komme oss til toppen. Toppstøtet – a dream realized! Resten av veien gikk så og si usikret opp djupsnøen til toppen av renna før vi klorte oss opp svaet til toppvarden (enklere nå enn om sommeren). Det var en eventyrlig og episk opplevelse å vite at vi hadde nådd toppen av Storen og det i februar, i det vakreste vinterværet du kan få. En drøm er realisert! Nærmest vindstille og klokka var blitt så mye (kl. 17.00) at fargespillet var på sitt beste. Før returen ga vi hverandre en «high five» og spiste niste. Øyvind krone-is (hehe) og jeg li-lefsa. Lurer på hvor mange som har spist krone-is på Storen?, neste prosjekt får være å lage et koselig leirbål på Storen vinterstid. Skulle gjerne ligget over her oppe, men vi måtte ned igjen, jobben og andre plikter kaller neste dag. Retur i mørket og turens farligste del... Det ene tauet vi skulle bruke til rappellen hadde krøllet seg til det maksimale, og sola gikk ned i vest før vi klarte å få løsnet opp i floken. Etter det gikk de tre rappellene (2*60m tau) nokså effektivt ned Andrews renne. Vi slapp heldigvis også at tauet kilte seg fast. Mørket senket seg idet vi tok rygget oss ned den bratte flanken til Bandet. Øyvind måtte gå etter min lykt da han droppet sin egen. Ned Svaene var det så bratt at jeg knapt turte å snu meg rundt. Var bedre å titte mellom bena (føltes ikke så bratt da). Men med veloverveide steg og litt forsiktighet kom vi oss helskinnet ned igjen. Den siste bratta før Bandet føltes nå ikke brattere ut enn av vi kunne småspringe ned der. Vel nede ved Bandet var det bare å få skiftet til skisko og pakke ned klatreutstyret. Ble en del «sigøynerpakning» nå på slutten noe jeg fikk svi for i rennet ned mot Turtagrø. Tung og vinglete sekk hjelper ikke akkurat kroppen i å holde balansen. Prøvde å holde oss nær hverandre da jeg hadde hodelykt. Og det gikk på et vis. Vi var tilbake ved bilen, nokså slitne, kl. 21.47. Det eneste som stod i hodet på oss nå (i hvert fall meg) var å få på oss tørre klær og kjappe oss til Sogndal for å rekke burger før benser`n stengte (kl. 24.00). Det rakk vi dessverre ikke, det vil si at kjøkkenet stengte 23.00, men vi fikk nå en pølse i brød (ikke nok for to hele rever). Vi byttet på å kjøre tilbake til Aurdal Og da jeg skulle kjøre derfra og hjem fikk jeg selvsagt ikke start på skranglekassa i -20 grader. Måtte dermed ringe NAF (kl. 03.30) som heldigvis hjalp meg rimelig raskt. Fikk meg drøyt halvtimen med søvn før jeg måtte på jobb neste dag, men det var verd det, absolutt, det var jammen meg verd det! 18 timer 18 km 1600 høydemeter

Nydelige og stemningsfulle bilder fra Skrim!

Hehe, tror nok jeg aldri har vært så utslitt psykisk noen gang. Måtte legge igjen mye sjel nedi renna der! Fysisk sett var ikke denne turen så veldig krevende.

Tviler på at den er brøyta helt opp til revefarmen, men håpet å kunne kjøre opp til tregrensa. Vet ikke noe sikkert om den veien dessverre. Takk for bilde og rapport! Tror nok denne turen får vente til eventuelt senere i år.

Jeg skal legge ut en liten rapport i tekst og bilder i løpet av morgendagen.

Helt greit å gå på ski til Gaustatoppen. Både fra bommen ved Svineroi og Bitringsnatten. Vanligst er det nok fra Svineroi. Parkering bruker ikke å være noe problem. Mer info her: http://peakbook.org/peak/481/Gaustatoppen.html

Har som sagt omtrent ikke ord, annet enn at dette var blant de råere turene som jeg har vært med på. Det var en fantastisk dag, faste og fine snøforhold opp flanken til innsteget på Andrew`s renne (som jeg i etterkant ser at vi bommet på, vi kunne kommet enkelt inn i renna lenger oppe enn det vi gjorde). Klatringa må jeg bare legge meg flat og innrømme at jeg aldri hadde klart å gjøre uten Øyvind. Det var mye tøffere med disse forholdene enn forventet, og mye lenger! 4 taulengder med mix klatring, mye is og snø og vanskelig å sikre. Helt utslitt mentalt nå i ettertid. Følelsen av å stå på toppen i det vakreste vinterlyset ever var episk så det holdt... Har vel enda ikke gått helt opp for meg hva jeg har vært igjennom. Takk for turen!

Hm, får vurdere det litt mer da... Planen var en helgetur til Storskrymten med start fra Skiferen. Men kanskje bedre å utsette det?

Flott med isklatrerapport! Så temmelig friskt ut opp der. Fastkilte tau er noe dritt ja, kan fort bli en farlig affære dersom man henger midt i veggen når det skjer, og uten backuptau.