500fjell

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16124/Sol+p%C3%A5+B%C3%B8rgefjell%2C+skodde+p%C3%A5+Kvigtind.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Dette var min siste dag på Sondres Nordlansraid del 2. På grunn av toget som etter planen skulle gå klokka 17.45 fra Majavatn var det bare å komme seg tidlig opp, for vi hadde en lang tur foran oss. Litt over halv 6 på morran var vi i gang langsetter Simskarelva. Temperaturen var behagelig, og det var tegn til rifter i skydekket. Vi gikk innover dalen i målbevisst gange og storkoste oss samtidig med den vakre naturen. Den grønne delen av Børgefjell er jammen fin altså! Et sted delte stien seg i en øvre og nedre del. Instinktivt valgte jeg den øvre fordi den så tørrest ut, og jeg regna med at stiene ville flette sammen igjen etter hvert. Det var først da vi kom i nærheten av elva igjen at vi begynte å få bange anelser, for hvor i all verden var brua over alt dette frådende vannet? Vi så jo bolter og annet jernskrammel på motsatt side, så her hadde det helt klart stått ei bru tidligere. Det ble selvsagt mye frustrasjon og spekulering som sannsynligvis hadde fått lokalkjente til å flire rått. Enden på visa var at vi ikke ga helt opp, men begynte å rekognosere bakover langs elva utafor stien. Innerst inne hadde jeg gitt opp Kvigtind nå og funderte på alternative topper, men plutselig kunne jeg selv utbryte at “der er brua!” Hvilken opptur!  Vi skulle selvsagt valgt den nedre stien med en gang, da hadde vi gått rett på sak. Men vi hadde faktisk ikke mista så mye tid på dette som frykta, så relativt ubekymret kunne vi kjøre på videre. Radig gikk det oppover mot Biseggskaret, og naturen ble bare flottere for nesten hvert skritt vi tok. Skikkelig mektig dalføre som fort kunne blitt forveksla med noe vestlandsk. Og for en grønn idyll! Elva gjorde paradiset fullkomment, og sola tiltok i styrke og jagde bort stadig flere skyer. Innerst i dalføret (Biseggdalen?) bratnet det skikkelig, og vi la inn ei aldri så lita økt. Da vi nådde toppen av bratta flata det ut igjen med en enkel idyll av svaberg, smågrønt og rolig elv med enkelte snøfonner langs kanten. Enkel idyll er helt fantastisk bare sola skinner som den nå gjorde. Og utsikten var skikkelig flott i retning der vi kom fra. Men hvor skulle vi krysse elva? Det var ikke så enkelt å steingå det partiet av elva som utpekte seg som det første og beste, så vi ga opp og fulgte elva helt til utoset fra Biseggvatnet. Her lot vi det bare stå til, og en forsiktig start ble avløst av plaskende jogging over resten. Støvlene ville uansett tørke forholdsvis snart i denne varmen.  Etter idyllisk vandring bortover flatene var tida snart moden for oppstigning på snøfonner. Sondre gira opp et par hakk, så her var det bare å henge seg på. Det gikk på et vis, og følelsen av å vinne høyde var ikke å forakte. Nå så vi Golvertind i nord, og snart skulle vi få se ryggen som ledet til topps på Kvigtind. Til tross for intens sol og masse blå himmel var dessverre Kvigtindmassivet dekket av denne hersens skodda. Men sola skulle vel få has på den trudde vi… Da snøfonnene ble avløst av steinura ble tempoet reint morderisk. Sondre var ivrig, men jeg var muligens i mitt livs form til nå og hang godt med. Det gjaldt å bevege beina raskt i ura og være forberedt på hopp og byks når som helst. Jeg var utslitt, men hadde samtidig masse å gi, en både fæl og god følelse! Den fordømte tåka slapp visst ikke taket, så nå dreide det meste seg om å være fornøyd med seg sjøl snarere enn å nyte omgivelsene. Det dukka opp et snøparti igjen, og nå tok Sondre av! Han begynte å herme etter en “sadist” som springer oppover lett som en fjær og synger “Hvor hen du går i li og fjell” helt uanstrengt mens resten av gjengen er helt ferdig med blylodd rundt beina og minimalt med oksygen igjen til pusten. Men Sondre hadde mer på lager enn bare å etterligne andre sprekinger, han fikk blod på tann og småløp videre og ble borte for meg. Nå hadde jeg nådd min grense, jeg måtte kjempe mot veggen og passe på ikke å tippe bakover, så sliten var jeg! Heldigvis var toppvarden ganske nære, så Sondre slapp å vente altfor lenge. Å tape mot Sondre er intet nederlag, så jeg tenkte med meg sjøl: “Øyvind, i dag er du helt rå!”  Det viste seg at vi hadde brukt i underkant av 5 timer og et kvarter fra bilen og til topps på Kvigtind. Her ble vi sittende en drøy halvtime og vente på at skodda skulle sprekke opp. Sola var jo der et sted, det kunne vi til tider føle. Æsj, tenk hvor fantastisk det hadde vært å sole seg på Kvigtind med utsikt over hele villmarksriket til Lars Monsen pluss flere nordlandsfjell! Skodde er ikke mye spennende. Slukøret måtte vi innse at det var på tide å rusle nedover igjen så det ikke skulle bli stress å rekke toget. Jaja, det viktigste var at det ble knallvær på Beerenberg for 10 dager siden, det var vi skjønt enige om!  Praten gikk nedover ura helt til vi begynte å skli og småjogge nedover snøfonnene. Her kom vi tilbake til sol og idyll igjen. Elva ble krysset på det stedet vi ga opp på da vi kom motsatt vei, og vi ble våte her også. Derfor innvilget vi oss en rast for å lufte tærne og vri sokkene relativt tomme for vann. Så var det bare å komme seg nedover igjen. Biseggdalen var en idyllisk bakerovn, noe kleggen tydeligvis satte pris på nå på ettermiddagen. I grunnen var vi glade for at vi ikke gikk innover her med blytunge sekker nå, sjøl om det paret vi traff som skulle på toukerstur i Børgefjell gjorde oss litt misunnelige. Børgefjell er jo et område man bør oppholde seg lenge i. Men det får bli en annen gang, og da er det uansett viktig å komme seg av gårde lenge før kombinasjonen klegg, svette og storsekk gjør tilværelsen uutholdelig. Nede langs Simskarelva igjen ble varmen bare verre, så vi skjønte at et bad faktisk var påkrevet skulle vi klare å komme oss gjennom dagen. Ikke så altfor langt unna parkeringsplassen fant vi en egnet strandkant som var skjermet fra stien, og kom oss uti det iskalde vannet. Oppholdet i elva ble kort, men hvilken godfølelse det var å sitte å la seg tørke av sol og varme etter en kald avrivning! Skikkelig feriefølelse det der!  Sånn skulle det bare fortsatt, men nå ventet altså tog fra Majavatn til Trondheim, nattog fra Trondheim til Lillestrøm, buss til Oslo S, buss til Skøyen og tog igjen fra Skøyen til Drammen. Ikke spesielt moro for meg, mens Sondre fortsatt skulle kose seg videre i dette fantastiske fylket. Det ble en vemodig avskjed på Majavatn stasjon hvor jeg bad Sondre om å ta godt vare på seg sjøl på de resterende turene. Sett i ettertid kan jeg si at bortsett fra smerte på Strandtindan så har han klart det.  Takk til Sondre for noen fine dager på Børgefjell!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/15641/Kerling%2C+en+overraskende+flott+topptur.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Det begynte å nærme seg slutten på Islandsoppholdet for denne gang, dagen etter skulle jeg og Sondre slutte oss til Jan Mayen-gjengen. Nå hadde endelig godværet kommet til Akureyri, og det måtte jo utnyttes. Terrenget her oppi Nord-Island er ganske spennende, ikke like eksotisk som i sør, men vilt, mektig og vakkert, og siden vi kjente fint lite til toppene her følte vi det hele som en slags oppdagelsesferd. Etter en drosjetur på ca 2 mil var vi klare for tur. Først rolig rusling langs en kjerrevei til vi kom til ei grind som ikke var mulig å få opp. Dermed måtte jeg og Sondre mer eller mindre elegant klatre over, men Åke fant ei åpning stor nok i gjerdet til at han klarte å åle seg gjennom. Herfra økte vi tempoet betraktelig, det gikk i et slags intervallopplegg, og ganske snart begynte vi å få litt utsikt. Denne delen av Island har store likhetstrekk med det jeg forbinder med Svalbard og Grønland, og når vi tar med de relativt vide og grønne dalene mellom store fjell kommer også assosiasjoner til indre Troms snikende. Landskapet var flott og fikk oss i godt humør. Om litt fikk vi også utsikt over ryggen videre mot toppen vår. Dette så overraskende alpint ut, men det ville bli en enkel sak å følge snøfonner helt til toppen. Etter en kort vannpåfyllpause satte vi i gang med å tråkke spor. Men det gikk tungt i løssnøen, så etter hvert beslutta vi å gå opp nærmeste snøflanke for å komme oss på den spennende ryggen lenge før vi var i nærheten av selve hovedtoppen. Dette var relativt fort gjort, men snart begynte problemene. Et stykke foran oss på ryggen reiste det seg en slags pinakkel (egentlig var den bare pinakkel sett fra øst/sørøst), og den var ikke bare enkel å komme rundt, for her var det mye løst. Sondre kom seg til slutt opp og gikk bortover ryggen, men i det jeg var i ferd med å gjøre det samme ropte han og sa at lenger borte kom vi ikke videre. Vi snudde og prøvde å komme rundt en hindring på venstre side, men kom ikke videre der heller. Trur Åke var letta, for han orka ikke tanken på å rote borti alle de løse steinene som lå så luftig til. Det ble litt prat om Semelholstraversen for å si det sånn…  Vi kom oss ut i snøflanken på motsatt side av ryggen, det var et enormt snøparti som flatet ut langt der nede. Var dette bre? Det kunne virke som det var noen sprekker nederst i skråninga, men ifølge kartet var dette bare en snøfonn. Ikke var det avskrekkende bratt heller, så ved å sparke trinn på vanlig måte kom både jeg og Sondre oss greit rundt den verste delen av ryggen, men vi måtte finne oss i å tape mye høyde. Åke derimot likte seg ikke her, og tok veloverveide skritt med isøksa til hjelp. Da vi hadde kommet et godt stykke opp mot ryggen igjen ropte Åke at han heller ville gå nede på fonna til han kom opp til sadelen mellom Kerling og den lange fjellryggen som førte mot Akureyri. Oppe på vår rygg prøvde jeg og Sondre å finne veien videre før vi etter hvert måtte ta den kjedelige beslutningen om å gå snøflanken ned til snøflata vi hadde startet å gå tidlig på turen. Nå skulle iallfall ikke det tekniske by på problemer, men jammen er det demotiverende å gå så langt ned. Sondre brøyta langt foran meg på flata siden han er raskere i nedoverbakke, men da han skulle foreta lettelser i antrekket tok jeg over på grunn av dårlig samvittighet. Oppover bratthenget ble det - som under min i egne øyne ikoniske tur til Falketind og Stølsnostind i 2008 – viktig å telle til hundre skritt om gangen, og dette gjentok seg mange ganger før jeg tillot meg å se oppover. Etter hvert tok Sondre over igjen, og noen minutter etter var vi oppe på flata som ledet mot toppen. Endelig var vi ved varden på 1538 moh! Og hvilken utsikt!! Dette var overraskende flott, alpint og variert. Herfra så det nesten ut som om snøbassenget vi selvsagt burde fulgt hele veien fra start lå i et krater omsluttet mer enn halvveis av en delvis alpin rygg, på motsatt side av flata i forhold til der vi sto var det delvis en egg og små nåler. Det krydde av snøfjell i alle retninger, og skyteppet som lå i vest forhindret oss fra å fatte omfanget av denne fjellverdenen, men at det var langstrakt skjønte vi. Ellers pyntet fjorden og det langstrakte grønne dalføret langt der nede landskapet på en forbilledlig måte, og været var tross alt sol og 90% blå himmel.  Men hvor var Åke? Hmm, detta var jo ikke helt ideelt… Der så vi han som en liten strek langt nede på den andre snøflata hvor vi skilte lag tidligere. Han var nå på vei oppover mot ryggen vi hadde plundra på. Hva ville skje nå da? Jo, ganske riktig, han fant ingen løsning, men derimot våre spor, så da skjønte vi med en gang at han kom til å gå ned akkurat som oss og følge våre spor oppover til topps. Stakkars Åke! Husker ikke hvor lenge vi venta på toppen av Kerling, men det var langt over en time iallfall. Vi rakk jo å fundere litt på nedturen i mellomtida, og kom etter hvert til at ei meget bratt renne (Kugo-renne fra Troms) ikke var tilrådelig på grunn av is og hard snø. Skikkelig spenstig den renna der! Etter at Sondre hadde fått klatra litt fra seg på en stor hammer på motsatt side av skaret returnerte vi til toppen og satte oss for å vente på Åke. Langt om lenge kom han til topps og kunne nyte den fantastiske utsikten han også. Vi ble vel et kvarter ekstra for Åkes skyld. Turen bortover den lange ryggen mot Akureyri var det bare å glemme, vi frykta at det kunne være en ca 2 mil over der. Klokka var alt over 7 på kvelden, så om vi ville ha middag i kveld var det bare å følge normalveien nedover, henge i og ringe etter drosje. Stort sett gikk det greit å henge i, men av og til var det lettere å rulle seg rundt i den bratte snøbakken enn å stampe seg nedover og bli sår på leggene av en anelse skare. Overraskende fort var snøbassenget et tilbakelagt kapittel. Videre var det litt steinur, men ganske snart kom vi til myrete gressbakker. Her var det mye lettere å la det stå til, og derfor hadde vi ingen problemer med å rekke drosja som var bestilt. Tilbake ved den før nevnte grinda krøp Åke gjennom åpninga i gjerdet, mens Sondre tok et etter hvert sedvanlig ”stavsprang” som ikke fikk meg til å rynke på øyebryna et tusendels sekund engang, har blitt mer enn vant til sånt fra den kanten.  Sjøl kunne jeg jo prøvd, men frykten for å kutte meg på piggtråden forhindret meg i det. Jeg klatra opp på grinda, men før jeg rakk å velte meg over måtte Sondre forevige min komiske positur. Nede ved veien var vi såre fornøyde med dagens tur og innsats. Men i Akureyri klarte vi aldri å finne ei åpen pizzasjappe, og jeg som alltid liker pizza bedre enn burger… Da ble det burger da, vi kjøpte hver vår familiepakning med 4x90 grams burgere, 600 gram pommes frites og 2 liter pepsi. Dama bak disken trakk på smilebåndet.  Ingen av oss greide å fullføre, men jeg tok den siste burgeren til frokost dagen etter. ”Påmmfrin” trudde jeg at jeg skulle fullføre på båten til Jan Mayen, men det er ikke så godt med gamle opphøgde poteter, og i tillegg ble jeg så sjøsjuk at det bare var å glemme hele greia… Men Kerling var fin den gitt! 

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/15531/Hvannadalshn%C3%BAkur.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Innledning Jeg hadde de siste ukene tenkt med bekymring på reisen til Island. Det hadde klikka for Grimsvötn, med store mengder aske som resultat, og mye verre enn askefaste fly var det at toppen vi hadde tenkt oss på lå så nære selve utbruddet. Islands stolthet og høyeste fjell, Hvannadalshnukur, ligger bare ca 5 mil unna der det smalt, og er selv en sovende vulkankjempe. Ja det er visst bare Etna som er større i Europa ifølge infotavla der hvor stien oppover starter, så det er bare å slutte å fokusere så mye på Katla! Katla får vel snart utbrudd fordi jeg skriver dette da… Selvsagt tenkte jeg også på bresprekker, det gjør jeg jo alltid!  Hvordan var nå disse islandske sprekkene, var de verre enn de norske? Har vulkanisme noe å si for breer og dimensjonene på sprekker? Hjemme er de alltid litt bekymra for meg, så det ble noen vemodige hytteturer på forhånd. Vi koste oss som best vi kunne med skauens idyll mens jeg samtidig tenkte på reisen og sa til meg sjøl at ”du skal jo tross alt ikke på K2, det finnes nok av norske fjell som er tøffere enn Islands 2000-metere!” Avskjeder er tungt, men sånn er nå engang det eventyrlige turlivet, og det er jo viktig å gi livet innhold. Far og Irene ble med til Gardermoen for å gjøre det så følelsesladd som mulig. Der ventet Sondre på meg, og når vi treffes blåser som regel mine bekymringer og negative tanker bort og erstattes av inspirasjon og masse fjellprat. Flyturen ble en fin opplevelse. Spesielt moro var det å fly over Vidalen med Vassfarfjella, og ikke minst Nærøyfjorden, Fresvikbreen og Vik i Sogn. Over Island derimot var det stort sett skyer… Dagen etter ble vi henta på motellet i Keflavik av to andre positive karer, nemlig Øyvind (Mayhassen) og Arne. De hadde dagen før hatt den beste dagen i sine liv på Vestmannaeyjer, så jeg håpet dermed at standarden for oppholdet var satt.  Vi henta Åke på flyplassen og kom oss etterhvert av gårde i den retninga vi skulle. Moro for meg å treffe Åke igjen, vi gikk jo sammen på Sogndal Folkehøgskule høsten 1997, og det var strengt tatt oss to som var mest opptatt av fjellturer der i gården til tross for at det er ei friluftslinje der. Hvorfor skriver jeg i det hele tatt ”strengt tatt”…? Over til saken Det var ikke akkurat knallvær da vi kjørte østover i retning Öræfajøkull og Skaftafell nasjonalpark, og vi tenkte vel at vi kunne utsette turen ei lita stund, men også passe på å gjennomføre før det var for sent. Vi skulle jo tross alt til Akureyri fordi jeg og Sondre skulle videre til Jan Mayen derfra, og Øyvind og Arne måtte ta seg tilbake til Keflavik for hjemtur til Norge, og vi hadde ei uke på oss. Etter en del titting på værkart fant vi ut at et aldri så lite værvindu ville komme natt til onsdag 15. juni. Fjellførerne på bresenteret sa at værvinduet var tvilsomt, men vi ville sikkert få fine forhold, altså bare skodde og ingen nedbør. Vi håpet på bedre enn som så vi da… Sånn ca klokka 21.30 la vi i vei fra den idylliske gressletta vi teltet på nær parkeringsplassen. Bevisst tok vi det rolig, vi hadde tross alt over 2000 høydemetre foran oss. Sakte men sikkert ble det mørkere også, men helt mørkt blir det jo ikke på denne årstida. Oppover bar det i et ganske frodig, men lettgått terreng, og det var rikelig med muligheter for vannpåfyll underveis. Før vi visste ordet av det befant vi oss plutselig oppe på 1300 meters høyde, og her var det snøfonner, stein og grått på grunn av skydekket. Øyvind M mente gråværet var trolsk og passet til landskapet, noe Øyvind Br faktisk også var enig i, men selvsagt var sistnevnte desperat etter oppklarning.  Når man snakker om sola så skinner den, iallfall påfallende ofte. Iallfall begynte det å bli flere rifter i skylaget, og snart lå hele den spektakulære Dyrhamarryggen (hadde lest meg opp på forhånd ) foran oss under en blå himmel preget av drivende skybanker. Dyrhamar ja, bare noen motbakkeskritt til så skulle jo majesteten sjøl straks være synlig. Ganske riktig, der sto det forjettede mål Hvannadalshnukur og ventet på oss. Ikke den gnistrende hvite og rene toppen jeg hadde sett på nettbilder, nå var den ganske så preget av aske. Grøss, det gikk kaldt nedover ryggen min! Et iskaldt landskap dette, men med påminnelser om at det ikke bare er isen, men også ilden fra jordas skumle indre som former disse fjellene. Jeg ble stum av respekt! Samtidig var det bare å nyte tilværelsen. To ganger Øyvind pratet om svartmetall og den trolske stemninga det kan gi å ha visse låter på hjernen mens man rusler rundt i et sånt landskap. Det er ikke bare skrik, grautstemme og støy, selvsagt det også, men mange partier med mektig musikk. Ikke støy, men mektig. Melodiøst er det svært ofte. Her passet det bedre å fantasere om mellomspill innen metallverdenen enn Grieg. Han passer nok bedre i Stølsmaradalen eller Husedalen… Jaggu så kaldt det var da! Arne forsikra oss om at så kaldt var ikke Beerenberg. Dette måtte da være 20 effektive minusgrader siden det blåste sånn og kulda bare trengte gjennom marg og bein. Jeg droppa glatt å spare Didrikson 1913-jakka mi lenger, den fikk se å bli til Stinkadorjakka fra Hardangervidda igjen (som Erling da uttrykte det ). Om litt gikk vi alle fem i taulag over breen. Her var det ikke tid til å gruble eller fantasere, så derfor var min breskrekk helt fraværende. Så lenge man er i tau, og deler av taulaget har peiling, skal det ikke gå galt! Rundt oss drev skybankene på, og det var små sceneskifter stadig vekk som åpenbarte fjerne rygger og brekuler. Hvannadalshnukur ble stadig angrepet av skyer, men de var ikke veldig stabile, så hvis vi bare nådde til topps i rette øyeblikk skulle vi nok få utsikt. Opp den siste lange bratta måtte to store sprekker forseres. Respektinngytende saker, men de var delvis dekket av snø, så det var ganske problemfritt egentlig. Etter en liten rast var det bare å komme seg til topps. Toppen Nå hadde vi allerede hatt ganske luftig utsyn over breplatået (les: krateret) vi hadde kommet over, men like før toppen åpenbarte det seg en uventet brutal utsikt over store og oppsprukne brefall rammet inn av den alpine, takkete ryggen til Hrutfjallstindar og med en gedigen pinakkel mellom oss og den nevnte ryggen ved navn Tindaborg. I det fjerne så vi deler av lavlandet i vest, ja kanskje Myrdalsjøkull også. Eller var det Hofsjøkull? Åke var ikke helt sikker. Hvem bryr seg forresten, dette var jo så fantastisk at hele gjengen var i ekstase. Hvilken Øyvind som var mest oppspilt på toppen var ikke godt å si. Her kunne iallfall Øyvind M og Sondre pønske ut mulige spenstige planer for framtida. Arne gliste fornøyd, og Åke så mer enn tilfreds ut han også. Jeg og Øyvind ble foreviget mens vi ga hverandre en høy femmer (High five på engelsk ). Liker å si det på norsk jeg. Gjensynet med bildet på Mayhassens eminente Islandsfilm gir meg fortsatt frysninger… Det var sol, blå himmel, tøff utsikt og enorm livsglede på Hvannadalshnukur rundt klokka 4 en onsdags morgen!  Nedturen og to nye topper Hvannadalshnukur var uansett ikke noe blivende sted på grunn av sterk vind og drivende skyer, så etter drøyt 10 minutter var det bare å rusle nedover igjen. Ikke bare enkelt å gå bratt nedover på snø og hard is, så det tok sin tid før vi var nede på platået igjen. Sikten var nå blitt lik null, men vi skulle jo få med oss de to andre 2000-meterne rett i nærheten. Første ekstratopp var Snæbreid. Ikke noe annet enn en lang og relativt slak motbakke dit. Underveis revna skydekket i svært korte glimt fra tid til annen og åpenbarte gedigne Hvannadalshnukur fra sin kanskje mest imponerende side. Den så jo nesten ut som en Himalayatopp (ja det er selvsagt sterkt overdrevet) med bløtkakekrem og aske om hverandre som pynt. Vi følte oss både små og stolte da gitt. Man måtte være rask på kameraavtrekkern hvis man ville rekke å ta bilde av toppen i all sin prakt, for skyene kom fort tilbake. På toppen av Snæbreid så vi ingen verdens ting, men Sondres GPS fortalte oss at vi var der vi skulle være. Nå ble det videre tåkevandring sørøstover mot Sveinstindur. Det var ikke veldig trivelig med denne tåkevandringen akkurat. Det var sikkert stor utsikt vi gikk glipp av, og det er jo alltid et snev av uhygge med i bildet når man befinner seg på mektige fjell uten å få oversikt over terrenget en beveger seg i. Men med GPS finner man fram, og det bratnet etter hvert til såpass påfallende at vi måtte være på vei til siste toppen. Vi befant oss snart på kanten av et småstup som ganske raskt gikk over i en bratt helling ingen av oss visste hvor hadde sin ende. Etter litt frem og tilbake langs dette stupet konkluderte vi med at vi hadde vært på toppen, for lenger mot sørøst helte det bare nedover. Tilbaketuren Det var litt ekkelt å gå nedover uten å se hvordan terrenget var videre, det eneste vi så var at det var bratt. Ikke var det lett å se hvor snøballene rulla heller. Men Sondre var kald og rolig og stolte på GPSen som viste at det her skulle slake ut mot krateret. Det gjorde det da også, og snart kunne vi lange ut som normalt igjen. Takk til Sondre for motet han viste ved å gå som førstemann i taulaget!  Det var nå trøttheten begynte å komme snikende. Av og til snubla jeg fordi jeg rett og slett hadde duppa av litt. Øyvind hadde det visst også sånn. Men det var bare å holde ut, for her oppi snø- og isødet kunne vi jo ikke legge oss uten underlag. Vi kom omsider tilbake til spora fra oppoverturen, og vurderte det som trygt å binde oss ut av tauet. Snart bar det nedover, og Øyvind, Sondre og Arne økte tempoet betraktelig. Verken Åke eller jeg hadde evner til det, nedover har jeg aldri vært noe tess. Men nå ble det delvis utsikt igjen, for vi kom under skylaget, og under dette kunne vi se både blå himmel, drivende skyer og flatlandet langt der nede med et lappeteppe av åkrer, småveier og elver. Et mektig og vakkert syn! Etter noen fotopauser på vei nedover vegetasjonsbeltet igjen nådde vi langt om lenge parkeringsplassen og den herlige gressletteleiren. Det sorgløse liv Det var fantastisk herlig å ta av seg støvla og lufte føttene. Sola skinte og varmet oss godt, og alt var idyll både fra naturens side og mellom oss. Sondre og Øyvind pratet om kommende turprosjekter med stor innlevelse, og Arne blunka til meg og gliste av det hele, og snart vanka det sterke saker i små glass. Jeg er jo normalt avholds, men det er på grunn av smak og skyldes ikke religion. Nå som det skulle skåles for en fantastisk minneverdig tur måtte jeg nesten bli med på det. Åke var trøtt og stupte etter hvert inn i teltet for å sove, men vi andre fire satt ute og preika og lo og levde rett og slett livets glade dager. Denne stunden, sammen med ruslinga litt oppi fjellsida over leiren, med utsikt mot kysten (jeg dorma av halvannen time i lyngen der) vil jeg alltid huske som en av de mest sorgløse i hele mitt liv. Alle bekymringer var som blåst vekk under Islands for anledningen høye og til tross for småbyger ellers solrike himmel. Øyvind takker med dette Øyvind, Sondre, Arne og Åke for en opplevelsestur for livet! 

Jeg tenkte faktisk på deg Oddvar da jeg var uti Stokkvågen og så skilt mot Selnes. Du er jo oppvokst i paradis! Ja, det var med rulleski t/r Forsland

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16462/Lysingen%2C+siste+topp+p%C3%A5+raidet.html Parkerte ved fiskeplassen i nordvestenden av Holandsvatnet. Herfra og videre sørover er det ikke lov å kjøre med bil på grunn av bondens jordbruk. Kvelden i forvegen så jeg toppen av Lysingen, men neste morgen var det lave tåkeskyer og regn i lufta. Merket at jeg ikke var spesielt motivert for tur i dag, men jeg bestemte meg for å gå rolig og ta hyppige pauser. Fulgte veien til endes og tok sikte på 157-toppen sørvest for toppen av Lysingen. Litt knoting måtte til før jeg var oppe på ryggen. Fant en delvis rødmerket sti, men den var ikke like lett å følge overalt. Derfor ble det noen våte myrpassasjer og klyving på svabergene. Ganske knotete og småkupert terreng. Tanken på å fortsette videre til Tosbotn for å ta Breivasstinden og Kjelviktinden fristet lite om været ikke ble bedre enn det var nå. Ikke moro å gå på tur med tåke på toppene. I tillegg merket jeg at det hadde gjort godt med noen hviledager hjemme snart. Ringte pappa, og han kunne meddele at skylaget skulle bli litt høyere i kveld, men de neste dagene var det bare sorgen. Valget om å reise hjem etter Lysingen ble på stedet vedtatt. Med en del småpauser oppover ryggen og litt knoting med veivalg kom jeg til slutt til toppen. Skyene hadde steget høyere og jeg hadde nå god sikt ut mot havet, sør- og østover. Nøt utsikten mens jeg spiste noen skiver og skrev meg inn i toppboka. Dette var ikke en altfor frekventert topp registrerte jeg. På returen dukket også sola fram, det var deilig! Jeg knotet litt med veivalget ned igjen og ble nødt til å hoppe utfor en og annen småhammer. Mosen var utrolig glatt, og hver gang jeg sklei på den kom det noen dyriske lyder ut at munnen min. Tenkte litt på Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det allright», og jeg fant ut at av og til kan fjellturer være helt horrible, mens andre ganger er det helt allright. Sånn er livet, og slik vil det alltid være. Tilbake ved Holandsvatnet tok jeg et herlig bad før jeg skiftet til rene og tørre klær som jeg hadde spinket og spart på i flere dager. Nå var livet helt allright! 4 timer 670 høydemeter 8,5 km Tusen takk for mange solfylte og minnerike dager langs Norges vakreste kyst!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16461/Trollvasstinden.html Kom fra Sandnessjøen dagen før denne turen og ble skuffet da jeg oppdaget at det ikke gikk noen ferge ut til Igerøy på Vega fra Tjøtta før rundt kl. 18 denne søndagen. Dermed måtte jeg ta to andre ferger for å først komme ned til Horn før jeg tok båten herfra ut til Vega. Fråtset i noen vafler og Vega-lefser før jeg ankom øya. Kjørte til Levika der det var en stor parkeringsplass for fotturister. Faktisk også merket sti til Trollvasstinden som så imponerende ut herfra. Stien gikk opp og ned forbi to sandstrender før det bar ut på et svaområde med litt myr. Minnet forøvrig veldig om terrenget på Sørlandet. Jeg registrerte ikke at stien opp til Trollvasstinden tok av til høyre og jeg forstsatte forbi et skar øst for kolle 117 og over Nepsundbekken før jeg skjønte lunta. Gikk heller opp ryggen nord for Nepsundbekken der jeg fikk god utsikt mot øya Søla og den alpine toppen Risen. Tok en god pause midtveis i bakken. Været var også i dag overraskende bra! Skyene på himmelen var heller bare deilige for å slippe at en svetter ihjel. Fant noen klyvehamre undervegs for å gjøre krydre turen litt. Lenger oppe kom de hersens fluene tilbake og de fulgte meg helt til toppen. Hadde planlagt en lang pause på toppen, men jeg rakk bare å ta noen bilder og skrive meg inn i boka før jeg skjønte at jeg måtte skynde meg ned igjen. Grunnen var en enorm tordensky som nærmet seg fra sør. Jeg så lyn og hørte kraftige tordenskrall i det fjerne. Best å komme seg ned for å unngå å bli gjennomvåt. Ned igjen var det enklere å følge stien som til slutt gikk ned en renne med ur vest for pkt 228. Etter hvert kom det noen få regndråper, fordelen med dette var at fluene forsvant. Jeg begynte å jogge det siste stykket, og det gjorde jeg lurt i. Like før bilen startet et voldsomt regnvær. Unngikk å bli gjennomvåt, men det var på hengende håret. Vel tilbake i bilen kunne det bare regne og tordne så mye det ville, da er det bare stemningsfullt. Takk for en fin tur! 3t 50min 12 km 1010 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16391/D%C3%B8nnamannen.html Parkerte ved Teistadvika der det var skiltet fra veien mot Dønnamannen. Herfra gikk det T-merket sti helt til topps, god standard på stien. Kroppen føltes frisk ut i dag og jeg bestemte meg etter hvert for å gå i et jamt tempo de 800 høydemeterne til fortoppen. Hadde med MP3-spilleren og lyttet til Radioresepsjonen på P3, kjekt med litt underholdning når bakkene blir bratte. Første delen er relativt slak, men i siste parti bratner det til. I øverste heng er det til og med satt ut et langt tau som jeg valgte å ikke benytte meg av som prinsipp. Siste del før fortoppen slakker det av og her jogget jeg bort til varden. Brukte en snau time opp hit fra parkeringsplassen med jevn gange. Været hadde bedret seg noe etter turen til Vardøyfjellet tidligere på dagen. Da fryktet jeg en skikkelig tordenbyge, men nå tittet sola fram og havet var blåere enn blåest. Siste stykket bort til høyeste punkt gikk over to andre toppunkter på en til dels smal rygg. Utsikten fra toppen av heller ingen skuffelse. Kjempeutsikt både mot de syv søstre, Vega, Træna, Lovund og nordover mot blant annet Hestmannen og Tomma. Jeg synes spesielt Lovund er et flott fjell. Irriterer meg litt at jeg ikke fikk kommet meg på den i løpet av dette raidet, men jeg har på følelsen av at utsikten derfra ikke er så spennende siden man ikke ser Lovund derfra...? Tok en god pause på toppen før jeg ruslet tilbake samme vei. Møtte på tre turfølger på vei ned, to av dem med spreke barn og det siste var et utenlandsk par som mente at formen var på topp. Dessverre for dem så streifet det en regnsky over Dønnamannen like før jeg var nede, men senere på kvelden var det plutselig skyfritt. Dønnamannen vil jeg absolutt anbefale for folk som er på jakt etter en tur som ikke er altfor lang, men som byr på flott utsikt og litt luft under vingene. 2t 40min 900 høydemeter 5,5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16390/B%C3%A5tskyss+til+Vard%C3%B8yfjellet.html Etter tips fra andre kommunetoppsamlere kontaktet jeg Thomas (902 66 867) som tilbød meg båtskyss ut til Vardøya. Møtte ham på snuplassen ytterst på Øksningan og vi kjørte ut med en gammel fiskerbåt mot øya. På grunn av lavvann var det godt å ha med en kjentmann for å unngå å gå på grunn gjennom denne labyrinten av øyer. Ved Vardøya hoppet jeg av og tuslet opp til toppen imens Thomas surret rundt i båten. Fin utsikt fra toppen, men det beste var alle de modne moltene her oppe. Første gang jeg har opplevd modne molter på denne turen. Blåste friskt her oppe. Etter kort tid var jeg tilbake igjen, og Thomas håpet at jeg ikke hadde stresset av at han ventet. Praten gikk lett på vei tilbake mot bilen. Han mente at jeg var den femte eller sjette kommunetoppsamleren han hadde kjørt ut til øya. Ga han 300,- for jobben og ønsket han fortsatt god sommer før jeg satte kursen mot Dønnamannen.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16327/Fluefest+p%C3%A5+Tomskjevelen.html Det viste seg at det ikke gikk noen båt til Handsnesøya fra Stokkvågen, derfor måtte jeg kjøre ned til Nesna og vente på ferge til Tomma der Tomskjevelen ligger. Tok meg en bedre lunsj på gatekjøkkenet her med hawaiibaconcheeseburger. Været var på topp på vei ut mot Tomma, men det skyet litt til utover dagen. For å spare penger satte jeg igjen bilen i Nesna og tok med rulleski ut til Tomma. Fra fergekaia rullet jeg de 4,5 km bort til Forsland der stien mot toppen starter. Det tok meg rundt 20 minutter. Like før gården på Forsland står det et skilt mot «Skjevelen». Byttet om til joggesko og begynte oppstigningen. God sti til Forslandvatnet, men herfra mot toppen var det ikke tydelig hvor stien gikk. Valgte å gå på skrå mot høyre og følge sørøstrygen til toppen. Litt opp og ned på grashauger, men det gikk nå greit. Det verste var alle de hersens fluene, etter hvert surret det en hel armada av ivrige fluer rundt meg, har aldri opplevd slik aktivitet før! Fluene «tvang» meg til å fortsette oppover i håp om at det ville bli færre av dem i høyden. Men det gjorde det ikke, til slutt tok jeg meg en pause oppe på ryggen. Selv om været var glohett var jeg nesten nødt til å ta på meg jakke og bukse for å slippe at alle fluene kravlet på meg. Siste stykket til topps føltes drøyt ut, merket at jeg ikke hadde helt dagen og med den kraftige lårhøna jeg fikk på natturen i går ble det ikke akkurat bedre, men jeg var heldigvis frisk nok til å utnytte denne godværsdagen til noe fornuftig. Utsikten fra toppen var fabelaktig, selv om skuet og holdepunktene var velkjente går jeg aldri lei Helgelandkysten. Norges vakreste kyst etter min mening! Satt en halvtimes tid på toppen for å nyte naturen. Skrev meg inn i boka før jeg tuslet tilbake. Fluene hadde ikke gitt seg, vanvittig fluefest. De krøp overalt, inni nesa, ører og øyne, uff!! Håper det ikke blir like ille de neste dagene... Gikk en mer direkterute ned mot vannet der jeg tok meg en velfortjent og herlig bad. Måtte være rask med å skifte for å unngå at fluene satte seg på de mer vitale kroppsdeler... Rulleskituren tilbake gikk greit, men tok litt lenger tid på grunn av en halvtimes telefonsamtale med Øyvind M. Jammen var dette en flott tur sett bort i fra fluesvermen. 4t 45 min 1200 høydemeter 7,5 til fots 9 km rulleski

Jeg leste faktisk en del om den hulen på kaia ved Sanna etter turen, men jeg skjønte ikke helt hvor den lå. Hadde bare en drøy halvtime til overs da jeg var nede igjen så ville ikke stresse med båten Men Træna skal utforskes mer ved senere anledning!!

Bilder og kart: http://peakbook.org/report/16325/Luftig+tur+til+Tr%C3%A6nstaven.html Etter å ha tatt et vemodig farvel med Øyvind på Majavatn satte jeg kursen nordover forbi Mosjøen, Nesna og ut til Stokkvågen der jeg var heldig å finne plass på gratisparkeringen. Forhørte meg med grunneieren om muligheter for dagstur ut til Træna neste dag. Jeg fikk rutetabell og han anbefalte meg å være tidlig ute da Trænafestivalen går av stabelen 7. juli. Neste morgen ble jeg møtt til et lite folkehav av festklar ungdom på kaia. Jeg ble lurt til å tro at hurtigbåten ut til Træna ville bli vanskelig å få plass på, dermed hang jeg med meg noen ungdommer og kjørte privatbåt ut dit til dobbel pris (350,-)! Denne lille båten kjørte i full fart over havet og de som hadde lagt seg oppå dekk fikk seg en våt opplevelse. En brisen kar som satt ved siden av meg spurte; «ska du på fæst?», men han fikk kun et tørt og kjedelig svar tilbake; «niks, jeg skal på tur til Trænstaven». «Åja, æ ser den», repliserte han før han hev innpå en ny pils. Vel framme på Træna tok jeg bygderutebåten med M/S Sanna (må bestilles på forhånd) ut til Sanna der Trænstaven reiser seg majestetisk opp av havet sammen med Gumpen, Mjåtinden og Breitinden. Dette har vært viktige landemerker for sjømenn i alle år. Været var perfekt og vinden ikke så verst, nå var jeg virkelig spent på om jeg i det hele tatt ville komme til topps. Det hadde ikke regnet på mange dager, så forholdene skulle være gunstige. Ved nylig nedbør blir nemlig de bratte gressflankene såpeglatte. Jeg hadde ikke lest meg særlig opp på forhånd og trodde at beste atkomst til nordvestryggen var å runde toppen med sola, der tok jeg feil. Etter å ha forlatt veien rotet jeg meg bort mot ryggen i delvis villgras og på sva. Omsider stod jeg ved foten av ryggen, og det så temmelig bratt ut. For å komme opp til ryggen fra denne siden måtte jeg klyve meg opp en bratt og utsatt gressrenne. Passerte noen gamle slynger her, men dette er likevel ikke normalveien opp til ryggen, den går opp en gressrygg i nordøst. Så lite spor etter andre folk. Med hjertet i halsen kom jeg meg opp på hovedryggen og tittet på veien videre oppover. Kjente raskt igjen første klatrepunkt fra bilder jeg hadde sett. I ettertid har jeg forstått at enkleste vei går på høyreside av hammeren jf https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8027 . Jeg gikk rett på, og her var det både utsatt og noe teknisk (anslår grad 3+). Kom meg forbi dette partiet og fortsatte oppover. Flere passasjer bød på særs utsatt og luftig klatring og klyving ut mot sørveststupet. Ruta sier seg nesten selv da man ser spor etter folk i vegetasjonen. Hadde jeg hatt med tau her ville jeg nok ha brukt det noen steder, følte meg ikke helt komfortabel overalt. Hvis det har regnet nylig bør man i hvertfall bruke tau på denne toppen. Etter hvert slakket ryggen av og de siste høydemeterne opp til toppen kunne tas uten å være helt «på alert`en» som Petter Solberg så fint sier. Godt fornøyd med å komme på toppen. Ifølge toppboka hadde kun en person vært her før meg i år, det var overraskende! Men regner med at en del taulag skal opp her i løpet av festivaluka. Uheldigvis kom det en irriterende sky som svevde rundt toppen under hele oppholdet mitt. Den skygget noe for utsikten, men enkelte luker dukket opp av og til. Lenger nede på ryggen var uansett været perfekt. Hadde lest at returen skulle være verst, men av en eller annen grunn synes jeg det gikk overraskende greit tilbake. Fikk bedre oversikt over hvor de sikre takene fantes, så med stor forsiktighet snek jeg meg ned fra ryggen og denne gangen ned normalveien. Fulgte et tråkk rundt på nordsiden, men dette forsvant med jevne mellomrom. Siste stykket før kirkegården gaulet en kar som stod og beiset huset sitt hvor jeg skulle gå. Hadde god tid til å slappe av før båten skulle hente meg kl. 18.00. En hyggelig dame kom bort til meg og spurte om jeg ville sitte på med dem over til Husøya, men siden jeg trodde at M/S Sanna bare skulle hente meg takket jeg pent nei. I ettertid viste det seg at det var flere som skulle ta samme båt som meg, så jeg sløste bort noen kroner og tid der... Feiret bestigningen med en soft-is på Husøya før båten tilbake til Stokkvågen gikk på kvelden. 3 timer 400 høydemeter 5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Tror kanskje du blander med ruta til Nelion fra Austrian hut? Den er kortere og mindre krevende enn North Face Standard route. Om det ikke hadde vært for at vi reiser i august hadde vi nok tatt ruta via Nelion og Gate of Mists.

Takk for tipset! Ja, kanskje det er greit aa ikke klatre saa hoeyt foerste dagen, og heller ta en lang dag med lettere sekk dag to. Ikke dumt! Skal diskutere dette med partneren min. Tror forresten at blikkhytta ligger paa nabotoppen Nelion, men fra Amphiteateret burde vi rekke toppen og ned igjen til bivuakksakene.

Takk for svar! Da kan jeg kanskje endre spørsmålet til hvordan pakke lette sekker for en todagers friklatretur hvor man undervegs ikke har muligheter for påfyll av vann, høyden er 4200-5200 moh og om natten går temperaturen fort ned til -10 grader da bivuakken ligger på 5000 moh. Planen er Bation på Mount Kenya http://cosleyhouston.com/kenya-route-description.htm Og siden vi ikke kjenner ruta på forhånd er vi nærmest pålagt å planlegge bivuakkering undervegs. Ruta er på nesten 20 taulengder med like mange rappeller ned igjen i stor høyde og med gradering +- 5 norsk grad. Jeg tenker bare at siden vi kanskje ikke finner snø undervegs må vi ha med oss nesten 8 liter vann for to dager. I tillegg kommer overnattingsutstyr (meningen er jo kun å få hvilt litt gjennom den mørke 12-timersnatta), og her kan vi sikkert skjære ned på vekta og volumet. -Vindsekk -Sovepose (eventuelt noe annet som er lettere, i -10 grader er det greit å ha noe mer enn dunjakke. Hva med aluminiumsfolie el.?) -Dunjakke -Liggeunderlag -Tykke klær -Liten kniv, førstehjelpsutstyr -Lette fjellsko (veksle mellom lette fjellsko og svasko i sekken) -8 liter vann -Kamera -GPS -SPOT -Mat (hva slags lett mat, helst noe som ikke trenger å kokes) -Solkrem -Hodelykt Det var det jeg kom på i denne omgang. Noen som har kommentarer til pakkelista? Hadde jo vært det beste å pakke i en dagstursekk, mye lettere å klatre med det.

Hiking blant klapperslangene 23. mai http://peakbook.org/tour/14827/Hiking+blant+klapperslangene.html I anledning et besøk hos min søsters vertsfamilie (vært utvekslingsstudent) i Middleton, Idaho (USA) var jeg nærmest programforpliktet til å ta en utflukt opp i Rocky Mountains som ligger like i nærheten. Pappa og jeg kjørte gjennom et spennende åslandskap nordover til den vesle westernbygda Riggins. Vi forhørte oss på parksenteret i Riggins der vi fikk god informasjon om turmulighetene i området. Opprinnelig hadde jeg et ønske om en tur til He Devil blant the 7 devils, men veien opp til 7 devils campground var ikke åpen for sesongen. Dessuten var det uvanlig sen snøsmelting i år, så en tur opp dit ville nok bli mye vassing i snø. Alternativet ble å kjøre østover langs med Salmon river. Deler av veien var tidsbestemt enveiskjørt grunnet veiarbeid, så vi måtte beregne returen for å ikke bli innestengt. Parkerte ved Wind River Pack Bridge og fulgte en sti nordvestover langs en fjellrygg på grensa til Gospel Hump Wilderness. Vi hadde på forhånd blitt advart mot Rattle snakes (klapperslanger) i området. Spesielt på varme dager var det ikke uvanlig at de trakk inn på stien. Allerede etter noen få meter så vi den første slangen, dog antakeligvis ikke en klapperslange, men litt skummelt likevel. Fulgte den gode stien oppover i fjellsida, forbi Bullion Mines uten noe spesielt mål eller mening, kun for å gå og se oss omkring. Flott landskap! Hadde god utsikt mot topper på andre siden av Salmon river og Wind river, som feks Butzien Butte og Black Butte. Plutselig gikk vi fra åpent landskap og inn en stor skog. Uvanlig fenomen i forhold til i Norge. Her så vi flere rådyr. Da vi nådde 1785 moh. var det stopp på grunn av for mye snø. Hadde dog gått 1180 høydemeter rett opp, noe vi sa oss fornøyde med. Returen gikk kjapt, og det var bra fordi det kom en kraftig skur like før vi ankom bilen. Tilbake mot Middleton forsøkte vi oss på å kjøre en fjellvei over til McCall, men denne veien var ikke vedlikeholdt etter vinteren så vi måtte SNU like før høyeste punkt på grunn av masse trær som hadde veltet over veien... Jaja, vi rakk i alle fall tilbake igjen til Riggins før veien stengte. Takk for en fin tur i et spennende terreng! Hardintervall mellom burgermiddagene 28. mai http://peakbook.org/tour/14826/Hardintervall+mellom+burgermiddagene.html Ble en 5*4 minuttersintervall nesten til toppen av Pioneer Mountains South i Idaho (USA) fra hovedveien (like øst for Borrow pit) nord for vulkanørkenen Craters of the Moon. På avstand så det fristende ut å springe opp denne åsryggen. Virket ikke veldig besøkt da jeg sprang oppover, møtte bare en flokk hjort som hadde høyere tempo enn hva jeg presterte. Pusten spratt til værs dels grunnet relativt tynn luft og litt for mange burgere på samvittigheten... Flott utsikt mot de flate slettene i sør og mot Borah Peak massivet i nordøst, rakk ikke helt opp til høyeste pkt (kun til ca. 2380 moh) pga en utålmodig familie som ville videre med bilen. Måtte springe kjapt ned igjen også! Ble totalt 1t 15min, 700 høydemeter og ca. 6 km.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13540/Mollejus+-+n%C3%A5+er+det+punktum+finale.html Så var dagen kommet, med vemod og glede innså vi at denne turen ville bli den siste på meg og pappa sitt Finnmarksraid denne våren. I tillegg ble nok dette den siste skituren på oss for i år. Kvelden før kjørte vi innover veien mot Bidjovagge gruber fra Kautokeino. Fikk oss en liten overraskelse da veien ikke var brøytet lenger enn til der bakkene starter øst for Joalotoaivi. Jaja, turen blir jo bare litt lenger. Våknet til en grytidlig revelje fra morgenfuglen pappa. Han ville våkne i 5-tida, men jeg insisterte på å sove minst en time til. Litt over kl. 06.00 stod vi opp og vi var i gang fra bilen 07.30. Fulgte scooterløypa som gikk oppover og svingte til venstre på toppen like før Bidjovagge. Morraskaren holdt fortsatt selv om sola steikte som en bakerovn på himmelen, derfor fikk vi god glid i utforbakken ned mot Leamšejávrrit der vi tok dagens første rast. Smurte skiene med klister før vi fortsatte. Forlot scooterløypa ved Čiekŋaljávrrit og siktet oss til høyre for Mollejusoalgi. Plutselig fant vi ut at det vi trodde var Mollejus egentlig var Unna Mollejusaš. Men det var ikke verre enn at vi bare holdt til venstre for Mollejusoalgi. Før vi satte inn toppstøtet tok vi oss en lang rast, såpass lang at da vi skulle fortsette var snøen begynt å bli råtten. Tror det har begynt å smelte underfra. Kanskje det er all lemenaktiviteten under snøen som gjør den råtten? Med en del slitsomme gjennomtråkk kom vi fram til den siste kneika. Pappa satset på en rute lenger vest enn min direktevariant. Da vi kom til toppen så vi skispor etter noen som hadde vært her før oss, kan det være Anneli og «mob»? Dette er en av få skispor vi har sett på dette raidet, det går nok mest i scooterkjøring her oppe. Utsikten var i alle fall fin i de fleste retninger. Kunne se over mot Finland sitt høyeste fjell – Halti. Men mest iøynefallende var nok Nordreisa sin kommunetopp – Beahcegealháldi. See you later... Returen bærte preg av en del tryn i første bakken og mye gjennomslag ellers. Det hjalp å følge sporene våre en god stund, men da vi kom tilbake mot scooterløypa må jeg si det var en velsignelse å følge disse sporene. Noe nyttig får man jo ut av denne kjøringa. Møtte på noen samer på scooter som spurte oss; «er det ikke tungt å gå på ski?». Da svarte vi at det hadde nok vært enda tyngre nå om vi ikke hadde hatt scooterspor å følge. På siste del av turen kom det noen skyer sigende fra sørøst og skyet noe til. Det gjorde snøen tråere i siste bakken ned mot bilen, men med tiden til hjelp kom vi oss fram til slutt. Vi gratulerte hverandre med et særdeles vellykket Finnmarksraid. Er imponert over min 50 år gamle fars seighet når han vanligvis ikke er i så mye aktivitet i hverdagen! Feiret det hele med en deilig pizza i Kautokeino før en drøyt 2000 km lang kjøretur hjem til Asker gjennom Finland og Sverige ventet... Byttet på å kjøre og sove, så vi brukte omtrent et døgn med noen stopp her og der. Mye skog i Øst-Sverige, men gode veier har de. Tusen takk for en uforglemmelig måned i Nord-Norge! 7t 45min 950 hm 40 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13539/Med+randonn%C3%A9ski+til+R%C3%A1sttig%C3%A1is%C3%A1.html Været var knall da jeg og pappa våknet i bilen på en rasteplass et par km mot Karasjok fra Tana bru. Dette lovet bra for dagens tur! Vi kjørte langs med Tanaelva til Levajok. Parkerte ved siden av et skilt like nord for der Leavvajohka renner ut i Tana. På skiltet stod det; «Rastigaissa 1070 moh, follow the track ca. 15 kilometer. Nearer the heaven you never will reach in your lifetime in eastern Finnmark. Sauna and diplom you get at Levajok mountain hut». Jeg hadde høye forventninger til denne turen. Rastigaissa er slik jeg har forstått et hellig fjell for samene. Det er utplassert noen militære installasjoner på nabotoppen Gottetvárri, og disse ville nok stått på Rastigaissa om det ikke hadde vært for samene. Jeg valgte å forsøke randonnéskiene i dag. Når jeg først har investert så mye penger i dette utstyret kan det jo ikke støve inne i et kott. Har jo uansett ikke noe hastverk med å komme tidlig ned igjen, og været var jo upåklagelig. Vi fulgte en traktorvei til fots innover og etter hvert langs med Dárjohka. Fint terreng med furu- og bjørkeskog om hverandre. Etter hvert som det ble mindre skog ble det mer snø og vi tok på oss skiene. Sola hadde gjort snøen ganske blaut så det var greit å følge løypa langs sommerstien. Oppå slettene rundt Dárjohskáidi var det vesentlig mindre snø så vi valgte å følge langs elva Dárjohka hvor det var mer. Rastigaissa så majestetisk og flott ut her nedenfra. Etter å ha fulgt elva et lite stykke fant vi oss en bar flekk og tok en lang og herlig pause. Lenger oppe langs elva støtte vi på to hissige fjellvåker som antakeligvis hadde et reir i nærheten. Like før elvesøkket smalner ordentlig av forlot vi søkket og prøvde å runde toppen i nordsida. Her var det ganske lite snø, men jeg så meg ut en brukbar rute til nedrennet. Etter hvert som vi kom inn i botnen i nord ble det mer snø. Jeg siktet meg direkte opp mot toppen, mens pappa tok en slakkere variant opp til skaret mot pkt 966. På toppen blåste det frisk bris, men fant brukbar le av varden. Utrolig hvilken annen verden det var her oppe i forhold til nede i lavlandet! Utsikten var også stor og flott, et hav av vidder så langt du kunne se. Det måtte nytes før vi gjorde oss klare for nedrennet. Pappa i forvegen og jeg kom etterpå med randoskiene. Litt vel hardt i øverste partiet, men det kom seg. Tok det litt easy da jeg ikke hadde hjelm og fant derfor en slak rute ned. Likevel viste GPSen en maksfart på 66 km/t. Da var det nok riktig at farten lå rundt 80 km/t på Frostisenturen tidligere i måneden. Gliden var god, så det gikk overraskende fint ned til elva og langs med den nedover. Måtte for moroskyld gå opp i sida enkelte steder for å hoppe ned fra skavler, gøy! Da vi kom ned i skogen kom vi til et punkt hvor skiene måtte av. Jeg husket helt feil og trodde at dette var stedet hvor vi tok på oss skiene på vei fram. Dermed snørte jeg skiene på sekken og tuslet videre, mens pappa prøvde litt til. Det viste seg at det var flere hundre meter til med sammenhengende snø. Så jeg fikk slite i pill råtten snø som straff. Til slutt møtte jeg pappa som lå og ventet på meg der snøen omtrent tok slutt for alvor. Deilig og varmende kveldssol var med oss da vi tuslet tilbake til bilen, et par hakk mer solbrun enn da vi startet i formiddag. Temperaturen hadde steget drastisk i dag, helt opp mot over 10 grader! Selv om det i Asker var grønne trær og over 20 grader var dette varmt til å være Finnmark på denne tiden. Koste oss på en rasteplass mens vi lagde oss lapskaus og spagetti på primusen. Dette ble en herlig dag på Øst-Finnmarks tak! 7 timer 1110 hm 28 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13537/Hjertet+i+halsen+mot+Hanglefjellet.html Det var mye igjen av dagen etter at jeg og pappa hadde kommet tilbake fra en 3-dagerstur på Varangerhalvøya. Som nevnt i den rapporten punkterte vi på vei mot Tana bru, men med reservedekk dristet vi oss til å kjøre opp på Kongsfjordfjellet for å ta en kveldstur på Hanglefjellet. Parkerte langs veien på ca. 280 moh og siktet oss rett mot toppen. I utgangspunktet hadde jeg planlagt å følge den bratte renna opp øst for pkt 529, men i ettertid viste det seg at vi hadde gått opp lenger øst, rett opp fra 330-vannet. Her var det bratt! Hadde jeg gått alene hadde jeg selvsagt tatt med stegjern og isøks, men det hadde ikke pappa. Jeg var likevel optimist og med en litt skeptisk far gjorde vi et forsøk. Tok etter hvert skiene våre på min sekk og jeg gikk i forvegen oppover. Fulgte noen partier med stein før det øverste og bratteste partiet måtte forseres på knallhard snø. Jeg gikk først og sparket trinn og brukte stavene som isøks. Det var tungt å sparke trinn og jeg fikk ganske så vondt i tærne. Med puls langt over terskel kom vi oss opp med livet i behold. Ned igjen skulle vi definitivt følge en annen vei. Artig at den korteste turen på vårt Finnmarksraid skulle bli den farligste. Videre mot toppen måtte vi forsere et søkk med skavler på begge kantene. Litt kinking å komme opp på andre sida, men med litt graving kom vi gjennom skavlen uten å måtte ta en altfor lang omveg. Så gjenstod kun siste flaten bort mot toppen. Måtte runde den litt i østsiden på grunn av nok en skavl like sør for den. Fin utsikt herfra selv om været var litt kjedelig. Kort tid senere beveget vi oss mot bilen igjen. Jeg rant i forvegen ned til renna øst for pkt 487 og var obs på skavler hele veien. For å komme ned i renna måtte vi ned i nok et søkk. For å komme ned i søkket mått vi gå litt østover på grunn av skavler. Her møtte vi på en gjeng scooterkjører som leika seg i søkket. I grunn glad dette ikke er kultur i for eksempel Jotunheimen. Det gikk finfint å renne ned renna, og herfra til bilen måtte vi kun forsere en slak vidde. Jeg valgte å skøyte mens pappa ville smøre skiene med tørrvoks. Det smakte godt med en saftig baconcheeseburger på Mix`en på Tana bru (oppe til 23.00) etter dette! 2t 10min 425 hm 10 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km