500fjell

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/19376/Austanbotntraversen.html (SKREVET AV BJØRN-EVEN) Denne tirsdagen hadde jeg ventet lenge på, dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten. Morgenen etter kjørte vi opp til Berdalsbandet og la i vei. Denne morgenen var det ganske fuktig i luften og man så ikke så langt pga tåke, men vi var optimistiske og håpet på godvær. Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det litt utsatt å klyve der. Vi tok stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss! Det var kick! Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter! Heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi var straks ved pinakkelen. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter rappellerte vi oss ned på baksiden. Videre rute var over svaene, her klatret vi oss bort forbi et hjørne, opp hjørnet så det veldig bratt ut og det virket der og da mer naturlig å klatre videre for så å følge en rygg opp til topps. Her var det også litt utsatt så vi sikret. Da vi sto på toppen av S1 begynte det å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var veldig sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det nesten en magisk stemning. Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp til høyre for eggen, eller direkteruta? Vi landet på direkteruta. Ettersom vi kom lenger opp langs eggen ble været bedre. Nå var vi nærme toppvarden! Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg. Den beryktede varden og «broen» ut var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp. Vi satte etter hvert kursen tilbake. Da måtte vi klyve oss ned en slags sti, så en litt utsatt egg og så et litt kinkig punkt, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen. Turen tok 10t 50min. Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, vi kjøpte oss en hamburger i Lom og kjørte videre til Stryn. Det hadde vært en lang dag men med sterke minner og opplevelser. Takk for turen!

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/18550/Ryggsmerter+og+regnsesong+p%C3%A5+Mount+Kenya.html Etter en vellykket tur til Kilimanjaro tok vi shuttle bussen tilbake til Nairobi fra Moshi 11. august. På flyplassen i Nairobi la vi igjen ekstra bagasje som vi ikke trengte å ha med oss videre til Afrika-eventyrets store høydepunkt, ja kanskje årets høydepunkt – Batian på Mount Kenya. Vi ble plukket opp av en fin bil som skulle transportere oss til Sirimon gate ved Mount Kenya nasjonalpark. På forhånd hadde vi betalt totalt 420 USD for transfer t/r flyplassen i regi av Zara International (www.climbingkilimanjaro.com). Undervegs stoppet vi innom et supermarked der vi kjøpte deilig ferskmat til lunsj (lasagne og vårruller), mat får du jo for slikk og ingenting her nede. På supermarkedet i Karatina fant vi en primus samt gassboks som vi kjøpte til vannkoking. Dette kostet totalt 80 kroner, helt utrolig billig for en brukendes gassbrenner! Da vi passerte Nanyuki var det snart klart for den tøffe veien opp til gaten, men her ble sjåføren uhyggelig overrasket. Han visste ikke at veien var av SÅ dårlig standard. Vi hadde ikke sjanse til å komme opp med denne bilen her... Dermed ble løsningen at vi måtte sitte to timer i bilen (de sa 20 min, afrikansk tid...) og vente på en Landrover fra Nanyuki. Da vi hoppet inn i Landroveren og forlot asfalten stoppet plutselig bilen. Hva var dette for noe? Noe tull med bilen... Vi måtte ut og prøve å dytte den tilbake på veien, men det klarte vi ikke så vi måtte vinke etter hjelpende biler. En kranbil stoppet, og med noen dårlige taustumper og dyttehjelp fikk vi bilen opp på veien igjen, heldigvis. Så var det neste forsøk, men veien var utrolig sleip og gjørmete og plutselig krasjet vi ut i grøfta. Jeg og Øyvind så på hverandre og lurte på hvordan dette skulle gå, jeg hadde ikke full tiltro til sjåføren om at vi skulle klare de 9 km opp til gaten i natt etter det regnværet som herjet i ettermiddag. Vi fikk en gjeng med fulle ungdommer til å dytte bilen tilbake på veien. Ga dem litt tips slik at vi var kvitt dem etterpå. Sjåføren insisterte på at vi skulle helt opp i dag, og var ikke redd for å «ofre» bilen for pengene. Okey, vi ga ham en siste sjanse, men om vi stoppet også denne gangen ville vi komme til å fortsette til fots. Turen opp til gaten kommer jeg aldri til å glemme, makan til grisekjøring, av og til ut i jungelen og på veien igjen. Aner ikke hvordan han klarte det, men vi kom opp, med hjertet i halsen! Ved Sirimon gate (2650 moh) ble vi møtt av en hyggelig park ranger. Han ønsket oss velkommen og lot oss overnatte i ei hytte med myke senger. Vi følte oss hjemme da det var tegnet inn «God jul» på domatta! Vi fikk oss en god natts søvn, men neste dag var ryggen til Øyvind fullstendig ødelagt. Han hadde merket symptomer til ryggsmerter etter Kilimanjaro, men det hadde bare forverret seg. Øyvind er ikke den som gir seg før kroppen sier stopp for alvor, så vi valgte å fortsette planen. På gaten betalte vi park fee (150 USD de tre første dagene, deretter 55 USD pr dag) og hytteavgift (40 USD pr pers) som de ikke sa noe om på forhånd, selvsagt... Om vi skulle bestige Batian uten guide ble vi nødt til å skrive en erklæring om at vi var klatrekyndige og at vi skulle ta vare på oss selv. Tidligere hadde en person brukket benet under et toppforsøk, og han holdt på å død der oppe... Plutselig lettet skylaget litt og vi fikk øye på toppen. Det så ut til å være mye snø der oppe!? Håper det smelter til vi skal starte klatringen... I dag hadde vi egentlig tenkt til å gå helt opp til Shiptons camp på 4200 moh, men pga ryggsmertene til Øyvind fant vi fort ut at vi skulle være fornøyd om vi kom oss opp til Judmeier camp (Old Moses camp) på 3300 moh. Opp dit var det bare å følge en bred vei. Vi tok oss god tid og tok en pause for hver hundrede høydemeter vi tok. Sekkene var blytunge nå som vi ikke hadde med egne bærere. Møtte stadig vekk folk som var på vei ned til gaten. Med tiden til hjelp kom vi oss helt opp til campen, jeg sprang i forvegen for så å løpe ned igjen til Øyvind for å bære sekken hans. Han var ikke fit i dag. Hytta på Judmeier camp hadde senger, så det var ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Resten av kvelden brukte vi til å tøye ut, spise og prate smått med andre turister. Jeg pratet med et britisk par som kom fra Shiptons camp og hadde vært på Point Lenana (4985), den toppen mange tror er høyest på Mount Kenya... De berettet om mye snø på fjellet og at vi nok var for sent ute i og med at regnsesongen hadde begynt. Av andre kilder hadde vi lest at tørrsesongen skulle vare ut august, men der tok vi visst feil. Pratet med en annen guide som tidligere hadde vært på Batian, han fortalte at en kollega hadde prøvd på Batian nylig, men hadde snudd på grunn av forholdene. Det var også vanskelig å finne veien dersom den var snødd igjen, men uansett var det uaktuelt å prøve dersom det ikke var tørt fjell. North Face Standard route på Batian er en seriøs klatrerute på 16 til 20 taulengder og gradering stort sett mellom 5 og 6 i tøff høyde... Utrolig kjedelig, og vi som hadde trent for dette i over et år nå! Men uansett så var heller ikke ryggen til Øyvind bra nok for å klatre to dager opp mot Bation. Dermed besluttet vi at vi heller skulle dra hjem igjen til Norge, det fristet mer enn å bli igjen de åtte dagene vi hadde til rådighet. Ringte pappa som klarte å bestille billetter til oss hjem igjen neste kveld. Så fikk vi ordnet med transport tilbake til flyplassen. Neste morgen forlot vi Judmeier camp etter å ha betalt 9 USD hver for overnattingen (vi trodde overnatting var inkludert i park fee...), det er visst 10 USD på Shiptons camp... Brukte ikke mer enn drøyt to timer ned til Sirimon gate. På veien så vi mange aper (bavianer etc.) og en antilope, moro! Mens vi ventet på bilen vår så vi også en flokk med elefanter som krysset veien like nedenfor. Øyvind og jeg ville bort og filme, men park rangeren advarte oss på det sterkeste å nærme oss disse dyrene, for de kunne være farlige. Som et minne kjøpte jeg en elefant i tik som en lokal mann hadde spikket, den skulle foreldrene mine få. Turen hjem forløp ganske greit, det var en Nissan med en dyktigere sjåfør som hentet oss denne gangen før en vanlig asfaltbil møtte oss ved hovedveien. På flyplassen krevde de å få se kredittkortet pappa hadde betalt med, og de skjønte ikke at det lå i Norge da pappa hadde betalt billetten... Etter mye om og men kom vi oss til slutt ombord på flyet og kunne puste lettet ut. Skal bli godt å komme oss tilbake til gode gamle Norge, men vi kommer tilbake til Mt. Kenya, en dag...!

Rapport med bilder: http://peakbook.org/tour/18188/The+roof+of+Africa.html Forord Så var det klart for en av sommerens høydepunkter, eventyret til håpets kontinent – Afrika! Hovedmålet for turen var å bestige det høyeste (Uhuru Peak, Kilimanjaro) og nest høyeste (Batian, Mt. Kenya) fjellet i denne verdensdelen. I ettertid er det vel så mye annet utenom toppene en husker fra denne reisen... I utgangspunktet skulle jeg, Øyvind og Håvard reise nedover, men av en eller annen merkelig grunn har Håvard kuttet kontakten og ingen har hørt noe fra ham siden. Meld i fra dersom noen hører livstegn fra ham! Før en slik tur er det mye logistikk og planlegging som må til. Flere e-mailer fram og tilbake og research på nettet preget tiden før avreise. Vi reiste privat ned til Nairobi der vi på egenhånd tok shuttle transfer til Moshi i Tanzania. Heretter dro vi på tur til Kilimanjaro via «Machame route» 6-days package med operatøren Zara International (www.climbingkilimanjaro.com) som ordnet med to hotellovernattinger på Springlands hotell, transport til og fra gaten, guiding, kokk og bærere. Prisen ble på 1300 USD pr pers (eks. tips – 150 USD hver). I og med at park fee er på 600 USD syntes vi dette var en rimelig pris, og det er jo tross alt beleilig med et slikt apparat rundt seg som ordner «alt». Nå var alt duket for et uforglemmelig eventyr til «the roof of Africa»! Reisen fra Norge til Afrika Turen startet med en av de største byrdene, et snaut døgn med flyreise (6200,- t/r) fra Gardermoen til London, flybytte til Doha og nok et flybytte til Nairobi. I Doha var det utrolig varm og fuktig luft, hvordan skulle vi klare å holde ut klimaet i Nairobi? Det ligger jo helt nede på ekvator, tenkte vi. Heldigvis var det faktisk ikke særlig varmere der nede enn den norske sommeren, overraskende! Dessuten var det omtrent overskyet hver eneste dag i lavlandet, spesielt rundt Nairobi der skyen med forurensning gjorde laget ekstra tjukt. Noe vi fikk erfare i Afrika var den umulige logistikken og lokalbefolkningens forhold til tid. Afrikansk tid er 20 minutter = 2 timer etc. Og generelt tar alt lang tid. Det startet med å stå en time i kø på flyplassen for å få visum inn i Kenya (50 USD). Deretter startet helvetet – sekken min var ikke kommet med på siste fly!! Vi gikk sporenstreks bort til baggage claim for å spore den opp. Med deres eldgamle teknologi tok ting sin tid, men til slutt fant de ut at den var registrert i Doha og antakelig lå den igjen der. Vi hadde ikke andre valg enn å ta en taxi til hotellet vårt i Nairobi (Kenya Comfort Hotel) og kommunisere med Qatar Airways resten av kvelden for oppdateringer. Viktig at den kommer fram til Nairobi iløpet av formiddagen i morgen. På veien inn til Nairobi fikk vi merke en tydelig kulturforskjell. Det vi la spesielt merke til var alle menneskene som nærmest gjorde sport i å beinfly over veiene for å krysse dem. På hotellet fikk vi rommet vårt og resten av dagen brukte vi stort sett til å slappe av, dra en tur på supermarkedet og spise en billig middag i restauranten. Alt av mat og produkter er forresten utrolig billig her nede! En pizza som koster 230,- på Peppes koster 20,- her nede... Maten er stort sett grei, kanskje med unntak av da jeg bestilte en sjokoladekake med is til dessert. Det jeg fikk servert var et stykke sukkerbrød med en mugge kakao ved siden av til å helle over. Isen kom ikke før lenge etterpå! Ikke alle fasiliteter av høykvalitet, problemene startet etter at Øyvind hadde gjort sitt første ærend på toalettet. Den ene kabelen ville ikke bli dratt ned, etter å dratt ned ørten ganger forsvant den omsider! Folk her nede er veldig behjelpelige, spesielt om man drar opp et par dollars... Vi spurte om transfer til Moshi neste dag, og sjåføren fra Riverside Shuttle møtte opp personlig i hotellresepsjonen slik at vi kunne bestille plass. Glade var vi for at vi bestilte på forhånd (70 USD t/r Moshi), for det var ikke særlig mer plass i bussen dagen etter. På kvelden tok jeg en siste telefon til Qatar Airways, og heldigvis, de hadde funnet sekken min og sendt den med morgenflyet til Nairobi. Dermed var det bare å sette vekkerklokka på tidlig og ta en taxi ut til flyplassen. Takk og lov, sekken min var der, men etter en nøyere titt senere var det noe som manglet. Hvor var bivuakken min som jeg skulle ha til Mt. Kenya? Den må ha falt ut på reisen! Jeg grein meg til å få ta en ekstra kikk i bagasjehallen av security vaktene, og utrolig nok fant jeg faktisk bivuakken mellom to kofferter, hvor griseflaks er ikke det? Etter hvert kom også bussen vår til Moshi. Fire karer kom og hjalp oss med bagasjen vår, da de skulle ha tips var jeg høflig og tenkte at de kunne dele en 1000 shilling, men han ene mente at jeg skulle gi en 1000-lapp til hver av dem. Uten å tenke bladde jeg opp fire stykker, like etterpå begynte jeg å regne ut hvor mye jeg faktisk hadde sløst vekk. Over 40 USD hadde jeg gitt i rent tips, nesten en årslønn for folk her nede! Idiot! Aldri mer tips! Bussturen til Moshi var jævlig, trangt og klamt... Vi hadde flere stopp undervegs, og spesielt lenge måtte vi vente for å få visum på grenseovergangen til Tanzania. Her var det flere fattige folk som tigget og prøvde å selge diverse smykker. Like etter å ha passert grensa fikk vi øye på en flokk sjiraffer, morsomt! Det ble også den eneste gangen vi så disse dyrene. I Arusha byttet vi buss, med bedre plass til føttene. På vei til Moshi fikk vi øye på Kilimanjaro der toppen stakk så vidt over skyene høyt der oppe. For et digert fjell! Vel framme på Springlands hotell i Moshi sjekket vi inn og på kvelden ble det en briefing der vi møtte guiden vår, Faustine. Vi skulle også gå med et ektepar fra Sør-Korea – Lii og Kangkyun (aka «keykey») Shin. Dette ble en koselig gjeng! Nå skulle vi bare få oss en god natts søvn, så var det klart for tur neste morgen. På kvelden dukket det en del mygg opp, så det var godt vi gikk på malariapiller... Dag 1 – Machame gate (1828) til Machame camp (3020) Etter en god frokost på lagret vi restbagasje (samt penger og pass) på hotellet og ble transportert opp til Machame gate. Vi møtte to andre nordmenn fra Mosjøen - Bo og Marius samt to svensker. De skulle gå samme ruta som oss, så vi slo like gjerne følge oppover. På gaten registrerte vi oss i protokollen før vi begynte å gå. Faustine sa at vi bare skulle følge nordlendingenes guide – Justine, på første etappe. Turen gikk gjennom regnskogen, i starten på en bred vei før en bred og fin sti. Ikke mye dyreliv å se i dag, ganske stille og fredelig. Kroppen virket fin og sprek nå, men jeg ville ikke garantere at jeg kunne si det samme om fire dager... For å bli godt akklimatisert og unngå høydesyke var det viktig å gå rolig oppover - «pole pole» sier dem på swahili. Undervegs lærte vi oss en del swahili som; hei på deg = «jambo» / «mambo» / «sasa» / «poa», takk = «asante», sov godt = «lala salama», velkommen = «karibu» og ikke minst «hakuna matata» = no worries! Like før veien ble til en sti tok jeg en tur på et toalett. Om man kan kalle det et toalett eller ikke får andre vurdere, det var nå i alle fall kun et hull i gulvet, hehe. Faktisk mer renslig enn å sitte på doringer. Vi tuslet rolig oppover, og møtte stadig på bærere som tok oss igjen eller sprang ned for en ny runde. Utrolig god balansekunst på disse som går oppover med bagasjen på hodet! Det er ikke lettvektsutstyr de går med, og dårlig lønn. Bare for oss to trengte vi syv bærere. Under lunsjen som bestod av nøtter, kylling, juice og kake klarte Bo å miste maten samt camelbak-tuten i bakken. Spørs om det blir sjukdom av dette... Til slutt var vi oppe ved Machame camp, ute av regnskogen. Vi registrerte oss i protokollen og fant teltet vårt. Vi måtte vente en stund på maten. Før middag ble vi servert te og popcorn, idet vi skulle sette oss til å spise kollapset bordet og masse popcorn falt på bakken. Senere kom middagen som bestod av suppe, gryterett med pasta og frukt til dessert. Satt og pratet med koreanerne og hadde det hyggelig utover kvelden. 5 timer 11 km Dag 2 – Machame camp (3020) til Shira camp (3847) Våknet til å høre at våre venner i naboteltet hadde hatt en intensiv natt. Bo hadde kastet opp, antakelig på grunn av matforgiftning antok vi. Ingen god start, men de fortsatte med godt mot! Frokosten vi fikk bestod av en slags melsuppe/grøt, ristet brød med ymse pålegg, speilegg og pølse. Øyvind kjørte på med kaffe selv om det visstnok er ugunstig for akklimatiseringen. Vi gikk sammen med Faustine og koreanerne oppover en buskkledd rygg hvor det dannet seg en lang kø av folk. Vi var kommet over skylaget og fikk nydelig utsikt over skyhavet og mot Mt. Meru ved Arusha i vest. Langt der oppe kunne vi også skimte breen på toppen av Kilimanjaro. Vi tok det veldig «pole pole» opp til lunsjplassen lenger oppe. Vi tok en laaang lunsjpause i dag. Her kom dukket det opp flere ravner og den ene rappet matpakka til Faustine! Siste stykke opp til Shira camp var enkelt og greit. Passerte en del klipper jeg og Øyvind bare måtte buldre på. Andre irriterte seg over at vi hadde for mye overskudd. Ved campen hadde vi god utsikt mot fjella til venstre for Shira plateau og vi fikk en nydelig solnedgang senere på kvelden. Vi fikk litt vaskevann som vi brukte til å vaske hender, ansikt og føtter. På turen opp i dag ble vi eksponert for mye støv (ikke bra å puste inn) så dette likte huden godt. 6 timer 5 km Dag 3 – Shira camp (3847) via Lava tower (4695) til Barranco camp (3984) Da vi skulle begynne å gå videre utpå morgenkvisten sa Faustine at vi skulle slå følge med vår assisterende guide – Julius, siden Faustine hadde en høne å plukke med noen av bærerne. Julius var en hyggelig kar som hadde gode engelsk-kunnskaper, han kunne vi spørre om det meste. Vi forlot nå busklandet og terrenget gikk mer over til å bli preget av steiner. Etter en stund kom vi til det punktet der Shira og Lemosho rutene møter Machame ruta. Her tok Faustine oss igjen. Han lot meg og Øyvind gå i forvegen mens han skulle ta seg av «Mr. og Mrs. Pole pole» som Julius kalte koreanerne. Julius økte tempoet betraktelig og ikke lenge etter var vi på rutas høyeste punkt (4642), oppunder Lava tower. Øyvind og jeg ville stikke oppom toppen før lunsj. Vi kjørte på opp til toppen, og kort tid etter vinket vi ned til Julius som tok bilde av oss. Jeg visste at hardkjøret opp hit ville jeg få igjen for senere i kveld, men gøy var det... Høydesyken merker man ofte 2-3 timer etter at man har overskridet terskelen. Etter en god lunsjpause møtte vi svenskene, nordlendingene og til slutt koreanerne. Keykey hadde kastet opp og var ikke helt bra, men vi håpet at han ville komme seg i løpet av dagen. Så begynte vi på turen ned til Barranco camp. Campen ligger lavere enn etappens høyeste punkt, noe som er bra for akklimatiseringen («climb-high, sleep-low»). Turen ned Barrancodalen var nydelig med mye spennende planter og spektakulært skue opp mot Kilimanjaro. Vel nede i campen tok vi en liten lur før middagen. Da vi våknet merket jeg antydning til hodepine og kvalme. Dermed måtte jeg spise veldig forsiktig for at det ikke skulle komme opp igjen. Øyvind derimot nærmest heiet da Moando (vår «waiter») fylte mat på tallerkenen hans... Ved å spise mest pasta og minst kjøtt ble jeg faktisk bra igjen etter middagen. Koreanerne klarte ikke å spise noe pasta, kun rissuppe som Lii lærte kokken å lage. På kvelden kom tåka stigende opp, tjukk som graut. Da var det vel bare å legge seg igjen og vente på en ny dag. 6 timer 10 km Dag 4 – Barranco camp (3984) via Karanga camp (4040) til Barafu camp (4681) Da vi våknet denne morgenen fikk vi nyheten om at koreanerne valgte å gå ned igjen via Umbwe ruta med Faustine. Keykey var ikke blitt bedre, så det var vemodig å ta farvel med disse hyggelige folkene. Vi sa hade til dem og startet med å slå følge med nordlendingene opp «Frokostveggen». Det er en 250m høy kneik opp fra Barranco camp, og det sies at dersom man går for fort opp her kommer frokosten opp igjen på toppen... Stigningen var ikke spesielt vanskelig, men et par steder måtte man bruke hendene litt. Etter hvert tok Julius oss igjen og han gikk på med et voldsomt tempo opp veggen. Såpass kjapt at jeg begynte å tvile på om fyren var tilregnelig... På toppen måtte vi vente en halvtime på bærerne før vi kunne fortsette. Jeg benyttet anledningen til å tøye litt ut. Etter det gikk vi litt ned igjen før vi gikk opp igjen. Her møtte vi på svenskene som vi slo følge med resten av veien til Karanga camp. For å komme dit måtte vi nok en gang ned i et søkk før vi måtte opp igjen. Vel framme på campen var fortsatt ikke bærerne framme og vi ble sittende og fryse og være sultne. Hele to timer ventet vi før maten ble servert, dette gikk hardt utover tipset! Lunsjen som omsider ble servert var uansett den beste vi hadde på hele turen, dog litt lite. Nå tok vi farvel med svenskene og nordlendingene, de hadde valgt 7-dagers pakka mens vi hadde 6 dager. Dermed ble de igjen i Karanga camp mens vi gikk direkte videre til Barafu camp. Vi tok det meget rolig oppover. På veien hadde vi flere artige samtaler med Julius, og Øyvind ga ham en geologileksjon om vulkanske bergarter. Etter hvert kom vi opp i tåkehavet, og bærerne hadde så vidt klart å ta oss igjen da vi nådde Barafu camp. Heldigvis fikk vi lov til å vente i en av nødhyttene her oppe mens de andre ordnet med telt og mat. Vi ventet lenge, og til slutt tok jeg fram soveposen. Da de endelig var ferdige måtte vi gå et godt stykke nedover for å komme til teltplassen. Denne plassen var litt skjevt, og antakelig var dette skjebnesvangert for ryggen til Øyvind som i ettertid fikk en ordentlig kink. Prøvde å sove litt før maten som ble servert godt utpå kvelden. De sa det tok en halvtime før maten var servert, men det tok nesten to timer... Maten smakte godt, men da vi skulle til å sove etterpå fikk begge to skikkelig hjertebank og klarte nesten ikke å sove før den siste timen før vi ble vekket klokken halv ett på natta. Nå var det klart for «the summit assault»! 7t 30min 9,5 km Dag 5 (SUMMIT DAY) – Barafu camp (4681) til Uhuru Peak (5895) og ned til Mweka gate (1641) Vi ble servert te og litt kjeks, det var det eneste vi fikk før toppstøtet, ikke rare greiene... Ute var det stjerneklart og halvmåne, perfekt turvær. Fram med hodelyktene og begynne å gå. Begge var fortsatt varme etter den gode middagen for noen timer siden. Jeg var redd jeg hadde med for kalde sko, så jeg jobbet hele tiden med tærne for å holde varmen. Julius sakket ikke ned nå heller, vi passerte det ene laget etter det andre og assistent guiden sleit med å holde følge med oss. Til slutt stoppet han opp og kastet opp, men Julius bare gikk fra ham og til slutt var vi først av alle. Jeg og Øyvind liker jo litt tempo, så vi satset på at Julius hadde kontroll på hva han drev med. Høydemeterne gikk fort, men hundre meter under Stella Point (5752) som er det punktet hvor du når kraterkanten, gikk jeg tom for vann. Dette var en mental nedtur, for jeg var virkelig avhengig av vann her oppe i høyden. Men jeg hadde ikke andre valg enn å stålsette meg og fortsette videre. Siste delen etter Stella Point føltes mye lenger enn forventet. Da jeg trodde vi var på toppen var det over et kvarter igjen. Pusten økte og kroppen var kald. Guiden begynte å rope til høyere makter; «Stella, Uhuru, can you hear me, we are coming for you now!», og like etterpå så jeg skiltet på Uhuru Peak. Yes! Det første jeg gjorde etter å ha gitt skiltet et klaps var å løpe ned i fjellsida og gjøre mitt ærend. Ikke mange som har gjort DET på Afrikas tak? Det kjipe med å ha gått så fort (4 timer fra campen, guidens personlige rekord etter 80 toppstøt tidligere) var at det fortsatt var flere timer til soloppgangen som vi hadde drømt om. Men vi hadde ikke klær til å vente så lenge, spesielt guiden hadde jo ikke med sekk eller hansker engang! Vi fikk tatt et bilde som dokumentasjon før vi begynte å rusle ned igjen, litt småsvimle. Møtte resten av gjengen like under Stella Point. På vei ned til campen gikk vi litt til venstre for stien som vi fulgte opp. Her var det en del løsmasse som var fin å «surfe» på nedover. På grunn av for lite væske og det høye tempoet vi hadde opp måtte jeg ved et punkt til slutt sette meg ned og rope etter elgen. Øyvind stod ved siden av og filmet det hele. Da jeg var ferdig innrømmet han at han også hadde sitt fulle hyre med å holde maten nede... Da vi var kommet nesten ned til campen begynte det å rødme i øst bak Mawenzi Peak, utrolig flott opplevelse med lyset av soloppgangen, selv om vi ikke stod på toppen. Vel nede ved campen fikk vi i oss litt te før hodepinen fikk taket og vi sluknet som et lys i soveposen. Vi sov i tre timer før frokost. Jeg spiste veldig forsiktig, men klarte ikke å fortære maten og kastet det opp igjen. Kjedelig å ikke ha noe mat å gå på ned igjen. Da vi omsider var klare til å gå ned igjen bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å spise opp en mini Lion sjokolade undervegs. Magen skulle få noe å jobbe med! Vi spaserte først ned til Millennium camp før Mweka camp. Her skulle vi egentlig overnatte, men guiden spurte oss om vi hadde lyst til å gå helt ned i dag. Øyvind hadde begynt å bli forkjølet, og jeg ville i grunn bare bli ferdig, så vi valgte det alternativet. Guiden kunne garantere at vi skulle få hotellrom mot ekstra betaling nå vi kom ned til Moshi. Det var en laaang nedstigning til gaten denne dagen, hele 4300 høydemeter ned fra toppen! Ganske så mør i kroppen da vi kom fram. På vei ned regnskogen så vi flere aper (blue monkeys), morsomt siden denne skogen ellers var ganske lite liv i. Vi fylte på vannflaskene før vi gikk ut av nasjonalparken og ventet på bussen som skulle kjøre oss ned igjen. Nå var vi ferdig med Kilimanjaro og kunne lene oss tilbake tenkte vi, men der tok vi feil... Vel framme på hotellet viste det seg at det ikke var noen ledige rom, og hotellet ville ikke ta på seg skylda for denne misforståelsen. Pokker, og vi som var både trøtte og sultne! Det endte med at vi fikk et foreløpig rom til å dusje, men der var det ikke lys eller varmt vann, og vi ble bare mer og mer sure. Da guidene kom bort til oss med skjemaet der vi kunne gi tips sa vi rett ut til dem at de ville få mer tips om de ventet til i morgen, for nå var vi ganske forbanna. Først da skjønte de lunta, og på et blunk fikk de ordnet en shuttle til Panama hotell i Moshi der det var rom for natten. Neste dag var de våre personlige assistenter på vår shoppingrunde i Moshi. Dette satte vi stor pris på og de fikk bra med tips likevel. 10 timer 24 km Takk for en minneverdig tur til Afrikas tak!

Rapport med kart og bilder her: http://peakbook.org/tour/15924/Stortur+til+Norges+eneste+aktive+vulkan.html Turdeltakere: Morten Helgesen Christian König Dagny Hovi Gunn J.Westad Gunnar Dahlen Ola Kjørli Sondre Kvambekk Svein Helge Skinnes Thor Håvard Kolbu Øyvind Brekke Tidsperiode: 20-29. juni, hvorav: 5 døgn i seilbåt 5 døgn på øya Forord Jan Mayen er vel et navn de fleste forbinder med en øde øy langt oppi ishavet hvor befolkningen består av en eller to meteorologer. For toppentusiaster, kanskje spesielt 2000-meter samlere gir det også sterke assosiasjoner til Norges eneste aktive vulkan – Beerenberg! Eksotisk og avsidesliggende på 71 grader nord og 8 grader vest, faktisk langt mer avsidesliggende enn store deler av Grønland og Antarktis. Etter å ha drømt meg bort i bilder fra 2008-ekspedisjonen dit ( http://peakbook.org/tour/1230/Beerenberg+f%C3%B8rste+tur.html ) fikk jeg etter hvert lyst til å gjøre det samme. Jeg visste at Morten hadde lyst på en ny tur dit, og da jeg minte ham på det i en bisetning i 2009 gjorde vi alvor av det hele. Morten ble primus motor og tok seg av planlegging og logistikk, snart var juni 2011 satt av for en ny Jan Mayen ekspedisjon! Vi var til slutt 10 stykker i turfølget. Turen vår ble en slags semi-privat tur hvor vi leide Borea Adventures (Sigurdur og Jon Otto) til å seile oss fra Dalvik ved Akureyri på Island til Jan Mayen. Selve bestigningen ordnet vi på egenhånd, og vi fordelte fellesoppgavene oss i mellom. Siden det hverken er mobildekning eller redningsmannskap nær øya hadde vi med radio-walkies der vi kommuniserte med seilbåten som ventet på oss samt basen i Olonkinbyen. Vi ordnet selv flyreisen til Island. De fleste tok fly til Keflavik og innlandsfly eller leiebil derfra til Akureyri der vi handlet det siste nødvendige før seilturen. Fra Akureyri spleiset vi leiebil resten av veien til den lille bygda Dalvik hvor seilbåten «Aurora Isafjordur» ventet på oss. Været var strålende og stemningen i gruppa var allerede på topp! Nå startet det store eventyret! Seilturen – et nødvendig onde De fleste drøyde det lengst mulig før de steg ombord i seilbåten. Det var tydelig at alle var redde for å bli ordentlig sjøsyke. Selv har jeg dårlige erfaringer med sjøreiser, på en klassetur med skuta Christian Radich i 8. klasse ble jeg ordentlig dårlig og deretter døpt om til «Kvalmbekk» (egentlig etternavn er Kvambekk...). Heldigvis hadde vi en lege i med i gruppa – Gunn, og hun hadde skaffet sjøsykeplaster til alle. Det reddet nok en del fra spybøtta tror jeg! Etter en safety-briefing kastet vi loss i Dalvik kl. 20.00 den 20. juni. Det blåste nordavind så vi fikk ikke bruk for storseilet med det første. De fleste prøvde å sitte oppe på dekk lengst mulig og se på horisonten som et referansepunkt, men da vi passerte Grimsey ble det til slutt så kjølig at de fleste tok en tidlig kveld. Øyvind fikk ved en anledning i oppdrag om å se etter Svein Helge, men på vei ned under dekk ble han sjøsyk selv. Totalt ble det 9 spykuler på 2,5 døgn, og han holdt stort sett senga mellom korte måltider. På forhånd hadde jeg hørt at maten ombord ikke var spesielt mye å skryte av. Det er jeg uenig i etter min erfaring, maten var særdeles god og smakfull (fiskesuppe i karri, pølsestroganof, kjøttsuppe etc.) selv om matlysten ikke var på topp. Ellers er det ikke så mye å berette fra turen over storhavet. Været var stort sett stabilt, med sedvanlige dønninger. Av og til fikk vi til og med øye på delfiner og finnhval, ellers mange havhester. Til slutt fikk vi øye på Beerenberg i horisonten, og noen timer senere kom vi inn i Jan Mayen-tåka der vi straks gjorde oss klare for ilandstigning! Vi ankret opp utenfor Stasjonsbukta på sørvestsida av Beerenberg. Siden Jan Mayen ikke har noen naturlig havn ble vi nødt til å ta flere turer med zodiaken ut til stranda. Thor Håvard jobber med blant annet rafting og var Jon Ottos assistent på turene ut og inn med bagasje. Utrolig deilig å kunne sette føttene sine på fast grunn! Spesielt Øyvind var glad kan jeg tenke meg. Jan Mayen-naturen er helt spesiell! Drivtømmeret på stranda var det første vi registrerte som bekreftet at vi var på rett øy. Tømmeret er fredet ved lov og har drevet med havstrømmer over Nordpolen fra Sibir for over 20 år siden. Basecamp Gamlemetten Etter at alle var kommet i land bestemte vi oss for å slå opp basecamp utenfor Gamlemetten, en samling av hus som ligger på sletta ovenfor Stasjonsbukta. Det ble et såre slit å bære opp 20 literskanner med vann og diverse utstyr til telt og kokeapparater. Jeg og Øyvind fikk i oppgave å konstruere lavvoen, men da toppluka skulle settes på måtte vi be Dagny om hjelp. Hun hadde tross alt litt erfaring fra Vinjerock! Det viste seg også at det bodde ei gås under platningen, like ved det ene teltet som ble slått opp. Med hensyn til andemor flyttet vi teltet noen meter unna reiret. Det lurte lumske skyer rundt Beerenberg, men vi håpet på bedring i været. Kjedelig å ha betalt godt over 20.000 kroner for en tåketur! Ettermiddagen ble brukt til diverse utflukter i nærområdet. Jeg og Øyvind tok blant annet en tur til Fugleberget og Danielssenkrateret. Etter middag bestemte vi oss for å starte turen mot toppen neste morgen, så det ble også denne gangen en tidlig kveld. Tok en tur på «Gammeldassen» der det var klistret opp diverse bilder av begge kjønn... Tung innmarsj Så var den store dagen her – 24. juni 2011. Etter frokost sto til slutt alle klare for tur mot Beerenberg, med de velkjente blytunge sekker. Godt over 30 kg på de fleste! Litt av grunnen til dette var at vi ville sette teltleir på Kronprins Olavs bre. Sigurdur ville også slå seg med oss. Han hadde syklet fra Kvalrossbukta og punktert undervegs kvelden før! Rundt kl. 9 var vi i gang og startet vandringen opp mot breen. Terrenget i området bestod av mye løsmasse og mose. Tross mange snøfonner og breer renner det likevel nesten ingen elver i området. Så ferskvann er en mangelvare. Heldigvis hadde vi brakt med oss en del vannkanner fra Island, ellers ble det snøsmelting på primus. I bakkene ble ulikhetene i folks form godt synlige, men her var det en for alle og alle for en, alle skulle til topps! Så vi fikk heller hjelpe hverandre med å bære utstyr. Etter noen timer nådde vi omsider brekanten. Været hadde bare blitt bedre og bedre, det nærmet seg faktisk det Øyvind kaller «Øyvind-vær» (les: skyfritt). Nå var Beerenberg skyfri og klar for å erobres, til og med Sør-Jan dukket opp av havtåka. Det er ikke for ofte at Rudolftoppen (høyeste pkt på Sør-Jan) kommer ut av tåkeheimen. Vi tok en god pause før vi vandret inn på breen. Nedre del under 1200 meter er tilnærmet sprekkfri, så her gikk vi uten tau. «Nunataken» på rundt 1600 meter hadde jeg som referansepunkt på vei oppover, men pokker, den kom jo aldri nærmere. Vi gikk og gikk, men det føltes som vi stod stille. Til slutt vedtok Morten, at HER slår vi camp, på snaut 1300 moh. Det var det ingen som var uenige i... Etter at vi hadde gravd ut gode teltplasser ville de fleste ta en god hvil i basecamp før toppstøtet. Det ble faktisk en fire timers pause. Jeg og Øyvind klarte ikke å slappe av i denne pausen i frykt for at det fantastiske værvinduet skulle lukke seg. Jeg gjorde klart tau og breutstyr i god tid før halv ni da vi avtalte å starte ferden til topps. Utrolig hvilken varme det var her oppe på breen. Det føltes mye mildere enn ved Gamlemetten der den råe havlufta kommer inn. Bestigning i midnattssol Litt over halv ni var vi i gang oppover mot Bratthenget. Vi delte oss inn i et taulag på 6 og et på 5. Gunnar ledet an mitt taulag, men plutselig begynte han å fable om å snu og la oss andre «unge og spreke» gå videre. Heldigvis fikk vi overtalt ham til å bli med videre, og så snudde vi taulagets rekkefølge. Uansett har Gunnar imponert, ikke alle som begir seg ut på slike turer i en alder av 64 år. Morten ledet an oppover og fant en gunstig rute mellom alle monstersprekkene. Landskapet her var bare å la seg imponere av. Litt over midnatt i herlig lys fra sola nådde vi kraterkanten og kunne gratulere hverandre med at nå var det tyngste unnagjort. Skal ikke se bort i fra at en og annen felte noen tårer her... Vi koplet oss ut av tauet, tok på stegjerna og begynte på sjarmøretappen over humpene bort mot Haakon 7. topp. Alle tok seg god tid til å fotografere på vei bortover. Gleden var enorm da vi konstaterte at alle hadde kommet seg helt til topps! Det ble skålet i brennevin og klemmer ble delt ut. Utsikten herfra kan knapt beskrives med ord. Ut i fra kartet vil enkelte kanskje tro at den virker kjedelig. Det er jo bare hav på alle kanter... Men dette er likevel noe helt spesielt. Å se utover den enorme havtåka, Sør-Jan, kraterkanten og ikke minst Weyprecht-breen som åler seg helt ned til havkanten. Dette er det eneste stedet i Norges kongerike hvor du kan oppleve noe slikt. Etter en herlig pause på toppen startet vi smått på returen, men jeg hadde flere planer på lager. Jeg ville gjerne få med meg resten av 2000-meterne rundt kraterkanten. Fikk med meg Øyvind, Morten og Thor Håvard og vi vinket farvel til resten av gruppa som ruslet ned igjen til leiren. Forserte Wordietoppen og en smal egg før Mercantontoppen før den aller smaleste og bratteste dukket opp etter sistnevnte topp. Her sa Thor Håvard takk for seg, han valgte å vente på oss andre borte ved Wordietoppen. Han presiserte at vi ikke måtte få hastverk av den grunn. Egga videre var hard, enda hardere enn i 2008 (antakelig pga tiden på døgnet). Heldigvis hadde jeg med to isskruer som vi brukte som snufeste for en 50 meters rappell. Alle tre kom seg ned med hjertet i halsen, riktignok bare 50 meter med tau, men det var også forbi det bratteste partiet. Vi forlot tauet her, noe jeg i ettertid ser at jeg aldri skulle gjort... Breen hadde forandret seg stort fra i 2008. Langs med kraterkanten støtte vi flere steder på tildels enorme sprekker vi måtte forsere usikret. Dette likte jeg ikke. Tanken på å ende sitt liv i en mørk bresprekk ga meg grøsninger langt nedover ryggraden. Bort til Hakluyttoppen gikk det greit, men her snudde Morten. Nå gjenstod det kun to topper, og dette ble de mest krevende – Arnes pinakkel og Juvtinden. Øyvind ville ikke ned til Arnes pinakkel, men jeg valgte å ta en titt. Først måtte jeg krype over ei snøbru før en bratt snøbakke ned mot pinakkelen. Forholdene var langt fra gunstige til å bestige denne lille toppen. Tørr og lite snø samt mange løse steiner opp en bratt og smal egg med stup på begge kanter. Idiotisk nok fortsatte jeg der jeg burde snudd. Med en isøks krafset jeg meg opp med en nødskrik uten å tenke på at jeg også skulle ned igjen. Øyvind og Morten stod og fulgte med meg. Øyvind sa i ettertid at han var livredd da han så at jeg spekulerte lenge før turen ned fra pinakkelen. Med veloverveide steg klarte jeg det også, med livet i behold. Sprang opp til Øyvind før vi fortsatte ut mot den siste toppen – Juvtinden. Men også her fikk vi oss en stor overraskelse da flere monstersprekker dukket opp overalt. Til slutt stod vi igjen ved en to-tre meter bred sprekk man i en skråning måtte hoppe over. Rene ridderspranget i så fall! Øyvind valgte å blåse i toppen, men toppinstinktet mitt var for sterkt, og plutselig hoppet jeg over. Spent på returen fortsatte jeg videre over flere sprekker mot Juvtinden. Øyvind lovte å se til meg fra Hakluyttoppen. Rundet Juvtinden på høyre side, og få minutter senere stod jeg på min aller siste 2000-metring (primærfaktor 10 m) i Kongeriket Norge, likevel med en dårlig smak i munnen. Følte meg litt som Slingsby etter å ha besteget Storen. Da Mohn spurte han om han følte seg som verdens stolteste mann svarte han tvert imot at han følte seg som verdens største idiot. Lysten etter å fullføre et personlig prosjekt overgår iblant den rasjonelle tankegang... På vei tilbake til Øyvind overlevde jeg også, selvsagt, ellers ville du aldri lest denne rapporten. Vi rappet oss kjapt tilbake, over Mercantontoppen og bort til Morten og Thor Håvard. Vi koblet oss inn i tau og tuslet greit ned til leiren som vi ankom nøyaktig 24 timer etter start ved Gamlemetten. Hev i meg noe surbrød (likte det ikke) før vi purket noen timer i det varme været. Jeg og Øyvind fikk ikke bruk for teltet vi hadde montert. Vannkrise Da vi våknet var det faktisk ettermiddag. Vi hadde snudd døgnet totalt etter maratonturen rundt kraterkanten. Jeg oppdaget at det var lite fuel igjen og måtte dermed snylte litt av Dagny og Gunnars brenner for å smelte snø. Vi bestemte oss til slutt for å returnere til basecamp. Ingen hadde særlig mye krefter til overs for en eventuell ny tur opp til Beerenberg. Havtåka seg sakte men sikkert høyere idet vi forlot campen, så det ble noen minutter vandring i white-out før vi kom under skylaget. Vi tok oss god tid nedover og praten gikk lett mellom alle gruppemedlemmene. Øyvind akket seg en del over sekken, spesielt fordi den tynget så mye på skulderne. Et sted på veien måtte vi opp en løs grusbakke som vi bare kalte for «slalåmbakken». Øyvind måtte faktisk krabbe det siste stykket til topps med sin tunge bør. Godt jobba, jeg kan uansett bekrefte at mannen er i sitt livs form! Vel nede ved basecamp slang vi fra oss sekkene. Like etter oppdaget vi at vi faktisk ikke hadde så mye vann igjen i tankene som lå i lavvoen. Øyvind og jeg dro derfor på en aldri så liten vannjakt i nærområdet. Etter et par kilometer fant vi et lite vannsilder ut fra en snøfonn, nok til å fylle en kvart halvliterflaske om gangen. Med tiden til hjelp hadde vi faktisk rukket å fylle rundt 30 liter med vann, nok til at gruppa kunne drikke av hjertens lyst resten av kvelden. Besøk i Olonkinbyen Neste dag hadde Sigurdur «fikset» en invitasjon fra basen på Olonkinbyen slik at vi kunne komme og besøke dem. Det takket vi selvsagt ja til! Utpå formiddagen tuslet vi langs veien bort mot Sørlaguna der to jeeper kom og hentet oss. Stasjonssjefen startet med å fortelle oss litt om øya og historie fra blant annet Jan Mayen under andre verdenskrig. Etter det humpet vi oss mot Olonkinbyen. Ikke akkurat høystandardvei i disse sanddynene... Vel framme ble vi tatt godt imot og servert kaffe og kaker!! Det smakte utrolig godt etter å ha levd på real turmat noen dager. Det neste som stod på programmet ble litt av en opplevelse; vi ble utfordret til å bli medlem av Jan Mayen Nøgenbaderforening. For å bli det måtte vi bade nakne i 2,9 grader arktisk farvann, nærmere bestemt i Båtvika like ved basen. Vi heiv oss uti vannet, og heldigvis fantes det ved en myk sandstrand her som sola varmet opp. Ikke mange slike dager på Jan Mayen hvert år! Belønningen ble et 38 graders varmt bad i badebassenget på basen. Bassenget varmes opp av overskuddsenergi fra agregatet. Vi ble servert både Underberg og pils, og vi kunne skåle for det fantastiske vertskapet og for en fantastisk tur hittil! Etter badet fikk vi en interessant sightseeing rundt om på basen. Her er det ansatt personer med alle slags profesjoner som et lite samfunn trenger, alt fra sykepleier, elektriker, bilmekaniker, kokk etc. Og med satellittbredbånd klarer de omkring 30 menneskene her å leve et noenlunde normalt liv. Resten av kvelden ble brukt til skravling og hygge i stua samt utdeling av nøgenbaderdiplom og takketaler. Flere av oss tok også en tur inn i den lokale kiosken for å kjøpe Beerenberg t-skjorte, kult å kunne skryte litt på jobben når man kommer hjem! Klokka gikk altfor fort og snart var det dessverre på tide å reise tilbake til Gamlemetten. Vi fikk skyss helt fram og tok farvel med våre nye venner på Olonkinbyen. Denne visitten ga Jan Mayen turen et betydelig ekstra krydder! Denne kvelden var nydelig på Gamlemetten med klar sikt opp mot Beerenberg samt vakker midnattssol i horisonten. Vi nøt den til fulle før vi krøp til køys. Hjemreise Utrolig hvor fort disse fem dagene på Jan Mayen raste av gårde. Nå var det allerede tid for å reise hjem. Men med oss i sekken hadde vi i alle fall med oss mange flotte minner, og de fleste av oss fikk kanskje et nytt syn på hva denne flekken på kartet, midt i havet har å by på. Vi tok et siste farvel med øya ved å seile bort til Weyprecht-breen som stuper helt ned i havet. Med dagens klare sikt var dette et utrolig flott syn. Deretter ventet nye 2,5 døgn tilbake mot Island. Men nå hadde vi heldigvis medvind slik at vi kunne bruke seilene, dermed gikk det litt raskere. Tror faktisk ingen spydde på returen. På kvelden 29. juni mønstra vi av i Dalvik og 10 nygarvede sjøfolk kunne slå fast at sirkelen nå var sluttet. Tok adjø med Siggi og Jon Otto før en maxi-taxi kjørte oss til Akureyri. De siste dagene vi hadde på Island nøt vi i lag med gode middager og hygge. Noen av oss tok også en tur på det jordoppvarmede utendørsbadet i Akureyri, herlig! Fine damer var det der også Tusen takk for et uforglemmelig eventyr alle sammen! Kommer aldri til å glemme dette her!!

Flott rapport, Alex! Det var fire turer i godt vær! Ronja fikk se mye fin utsikt kan jeg tenke meg.

Gratulerer med Dent Blanche! Så den fra Dufourspitze der den tok seg godt ut!!

Misunner deg som er der nede nå, coni! Vi hadde dårlig vær og nysnø på toppene, så ble lite klatretopper. Neste gang...!

Som nevnt er Netosætre et godt utgangspunkt for å ta alle Hestbrepiggene på en dag. Jeg startet med Vestraste og endte på Heksete. Brukte rundt 10 timer i godt og jevnt tempo http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/lomseggje-og-hestbreapiggane.html

Synd det ikke ble noen fjelltur på deg i år Bjarne! Men jeg har ofte erfart at været blir sjelden så dårlig som langtidsvarselet vil antyde.

Hei! Uranostraversen er en flott og luftig tur. Selve klatringen er særdeles enkel, men byr på flere luftige og smale passasjer. Sjekk ut denne tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8636 Rapport fra min tur dit http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/08/sydeggen-til-uranostind-og-den.html

Nei, det var jo planen det da, men paa grunn av konstant nysnoe og jevnlige snoefall var det for ugunstige forhold til aa proeve Matterhorn og andre artige alpetinder. Det er jo i grunn bare en stor motivasjon for aa komme tilbake og ta et realt Zermatt-raid! Ble i grunn mest et hoeydeerfarings-raid i denne omgang.

Herlig med en rapport fra deg igjen. Deilig aa see flotte bilder fra Hurrungane i godvaer!

Slutter meg til resten av gratulantene her. Gratulerer saa mye med fullfort 2k-liste, Roar! Har vaert hyggelig aa faa blitt med deg paa noen turer. Regner vel med aa se deg paa flere topper selv om du er smaabarnspappa.

Denne dagen var ment som klatretrening for meg og [[user]]. Jeg hadde lenge hatt lyst til å prøve meg på sørøststupet på Skaugumsåsen. Ifølge klatreføreren for Oslo er klatringa rapportert å være noe løs og ha vanskelighetsgrader rundt 5 og 6, ellers lite beskrivelser der og på nettet. Vi satte bilen på Sem utfartsparkering og tuslet langs den blåmerka stien forbi vannreservoaret og til slutt dreide vi opp i den løse ura til stupet. Det var vertikal og eksponert klatring så det ut til. Etter litt kluss med å velge innsteg prøvde Øyvind seg på ruta Shikari (5+). Den viste seg å være ekstremt dårlig sikret, så dårlig at han valgte å ikke risikere noe med tanke på turen til Kenya om kort tid. Jeg ville prøve litt til, kom litt lenger opp, men der sa det stopp, jeg fant ikke ut hvor denne ruta gikk og ble firt ned. Sikringene fikk vi plukke opp senere, derfor prøvde vi oss på Kazi Moja (5-), en rute rett til venstre for Shikari. Jeg ledet opp. Første taulengde startet greit, litt løst, men bøtter hele veien. Deilig og eksponert klatring langs risset. Da jeg kom opp til der det er en innhuling i fjellet på venstre side fant jeg ikke ut hvor man skulle klatre, dessuten var det ingen sted å sikre, kompakt fjell så det holdt. I stedet valgte jeg å skjære opp til høyre mot Shikari. Litt vanskelig opp til standplassen som er på ei lita hylle under et dieder, fant en limbolt som jeg brukte som en sikring. Øyvind kom etter, og da han var oppe på hylla begynte det å tordne og regne. Vi ventet litt, men så ble jeg utålmodig og prøvde å fortsette oppover. Men her var det samme leksa, ingen steder og sikre, og glatt fjell. Valget var dessverre å rappellere seg ned til bunn og ta med seg sikringene vi satt da vi forsøkte Shikari. Etter å ha pakket sammen utstyret bedret været seg og siden Øyvind manglet Skaugumsåsen på lista kløv vi opp dit på høyre side av stupet. Først ut på utsiktspunktet før den høyeste, men sære punktet lenger bakpå ryggen (ikke mange som har vært på den egentlig Skaugumsåsen nei...). Returnerte til bilen via Djupdalsåsen og Tyskerstien. Turen ble fullkommen med et herlig bad i Semsvannet. Kjørte bort til Tveiter gård og badet ved slengtauet der borte, morsomt å leke litt Tarzan. Mer her: http://peakbook.org/tour/17350/Klatre-bomtur+opp+Skaugums%C3%A5sen.html

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17256/Til+topps+p%C3%A5+Vest-Europas+tak.html Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette... Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Midi, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på! Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig! Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Mont Blanc de Courmayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene. Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en stor suksess! Turdata (innmarsj): 1t 40min 775 hm Turdata (toppdagen): 10t 25min (8t 30min t/r Tête Rousse) 2000 hm

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/17346/Bomtur+ble+hyttetur.html Jeg og Øyvind ante et mulig værvindu natt til mandag. Overraskende nok fikk vi overnattingsplass på Cosmiques Refuge så dermed var det duket for en stortur til selveste Mont Blanc via «Three Monts Traverse» fra Col du Midi og ned via Goûter ridge (normalruta). Vi valgte å kjøre til Saint-Gervais-les-Bains og sette igjen bilen her. Fant en gratisparkering utenfor turistkontoret (få plasser). Planen var nå å ta toget til heisen opp til Aiguille du Midi, ta Mont Blanc traversen neste dag og ta tramwayen ned hit igjen fra Le Nid d`Aigle. Tok toget og deretter heisen opp til Aiguille du Midi. Heisturen var morsom og effektiv. Like før toppen kom vi over skyene, og for et vær og en natur! Forstår godt de som mener at de franske alpene er de mest spektakulære. Vi gikk ut på et utsiktspost for å skue bort mot Mont Blanc du Tacul, Mont Maudit og Mont Blanc som vi skulle forsere neste natt. Vi møtte to portugisere som hadde klatret eggen fra Cosmiques Refuge og rett opp til Aig du Midi (AD). De frarådet oss på det sterkeste å la være å prøve seg på Mont Blanc nå på grunn av store mengder snø som har falt den siste uka. De pekte bort på et større skred i flanken opp mot Tacul. Dessuten går det heller ingen spor til topps nå. Hadde forholdene vært gode ville vi aldri fått plass på Cosmiques så lett som vi fikk. Han ene av dem manglet fingre så det var tydelig at dem hadde vært ute en vinternatt før, virket som erfarne alpinister. Vi lyttet til deres råd og valgte å heller ta dette som en hyttetur og bestige Mont Blanc via normalruta senere i uka. For å komme til hytta måtte vi først over en smal egg før vi svingte til høyre og opp en liten bakke til hytta. Her er det sprekker så tau er egentlig ikke så dumt. Kvelden ble brukt til å spise en god middag og prate med andre likesinnede. Et russisk par hadde foregående natt prøvd seg på Mont Blanc, men blitt tatt av et skred. Dessuten advarte dem mot streng kulde. Sunn fornuft er viktig for dem som skal bestige dette fjellet, hytteverten roste oss da vi valgte å droppe Mont Blanc neste natt («very clever»). Aftenrødmen var utrolig vakker fra verandaen. Jeg og Øyvind brukte tida litt til å bestige en luftig pinakkel utenfor hytta også, artig! Da vi skulle legge oss var det en gjeng med italienere som holdt oss våkne med skravling og høylytt latter. Godt at vi ikke skulle på tur i natt, så vi lo heller av dem fremfor å kjefte. Neste dag gikk vi temmelig fort opp til Aiguille du Midi. For å komme til det høyeste punktet må man betale 3 euro og ta en heis. For å få en ny bestigning spanderte vi på oss det. Så kom tåka og vi dro ned igjen til Chamonix.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17198/Dufourspitze+-+eine+starke+Spitze.html Så var tiden inne for å prøve seg på en av Alpenes høyeste topper, nemlig Dufourspitze i Monte Rosa massivet! Kvelden før på Monte Rosa-Hütte møtte vi en hyggelig tysker som het Peter. Han hadde prøvd på Dufourspitze to ganger før, men aldri kommet opp. Siden han gikk alene tilbød vi han å bli med oss i taulaget. Alltid hyggelig å være flere på tur! Dermed var planen klar for kommende natt. Klokka to på natta ringte vekkerklokka. Opp og hoppe og ned for å spise frokost, her i Alpene er det alltid to bordsetninger, en på natta for de med alpin start på turene og en på morgenen for de som vil sove lenger. Frokosten var ikke mye å skryte av; varm melk, lite brød, svett ost og vond pulverkaffe. Men vi fikk nå i oss føden og kort tid senere stod flere lag klare utenfor hytta med hodelykter, klare for å bestige Alpenes nest høyeste fjell (Sveits sin høyeste). Vi sendte Peter først for å vise vei i steinura oppover mot Monte Rosagletscher. Det var sporadisk varding, og et sted mistet vi stien og endte opp i et dieder med litt klyving. Mye løs stein her, så det var viktig å være forsiktig med hva man tråkket på og holdt i. Jeg og Øyvind klatret litt i forvegen, og plutselig skjedde det som VIRKELIG kunne endt med tragedie. Peter holdt rundt en blokk som var løs ved et klyvepunkt, denne løsnet og både han og steinen rullet bakover og ned i «avgrunnen». Jeg hørte dødsskrik og en hodelykt som forsvant. Jeg var helt sikker på at dette hadde gått virkelig ille, så overraskelsen var stor da jeg spurte «Peter, are you okay?», han repliserte «ah, jaja». Han hadde englevakt og klarte så vidt å ikke få steinen på seg, videre hadde han vært heldig med landingen og ikke pådratt seg mer enn en hoven albue og et par skrubbsår. Selv om dette satte en støkk i oss og var en tankevekker for oss alle så valgte han å fortsette! Omsider nådde vi breen. Det var vakkert å tusle oppover denne og titte opp på den klare stjernehimmelen. Noen ganger slo vi av hodelykta og skuet bort på silhuettene av mektige alpetopper som omringet oss. Dette minnet kommer jeg aldri til å glemme! Etter hvert tok vi på oss tau da det dukket opp vel mange åpne sprekker. Jeg førte an og prøvde å holde et jevnt tempo oppover den lange bakken som ventet oss. Spor fra dagene før gjorde det enkelt å finne veien. Det var temmelig kjølig så å drikke jevnlig fra camelbaken var viktig for å unngå at vannet frøs. Ikke før vi hadde nådd 4100 moh tok vi matpause. Her bestemte vi oss for å legge igjen tauet og noe utstyr. Resten av breen så grei ut og vi satset på å forsere toppeggen uten sikring. Bakken opp til toppeggen var lang og hard, i tillegg skulle man heller ikke komme på glid her. Møtte to karer som var veldig tidlig ute. De hadde snudd da de kom til toppeggen og våget ikke å fortsette. Stegjerna mine begynte å kødde et øyeblikk så Øyvind og Peter gikk i forvegen. Da jeg hadde fikset dem kom et lag foran meg og brukte enormt lang tid over første del av eggen, dermed måtte jeg vente ytterligere ti minutter før jeg fikk passert dem. Toppeggen var herlig luftig med enkelte mix-klatrepartier rundt grad 3. To steder var det satt ut tau som man kunne benytte. Stegjern og isøks er lurt å ha her. Med tiden til hjelp kom jeg opp på toppen der Peter og Øyvind var godt i gang med andre måltid. Peter beskrev dette med ord som «starke», king size og et tysk ord jeg ikke husker hva var. Utsikten herfra kan nesten ikke beskrives med ord. Alpene er jo Hurrungane ganger 10! Her er det nok å boltre seg på i fremtiden! Etter å ha spist litt begynte vi så smått på returen. Merket en liten slapphet, men det var jeg forberedt på siden vi tross alt bare hadde hatt to turer over 4000 moh før denne toppen på 4634 moh. Eggen føltes overraskende nok enklere på returen, så det gikk fort tilbake. I bakken ned mot tauet begynte jeg å få kraftigere hodepine samt kvalmhet, men jeg hadde ikke lyst til å kaste opp da jeg trodde dette ikke var gunstig å miste så mye væske og næring. Derfor tok jeg det fullstendig med ro ned igjen. Ved bunnen av breen lot jeg Peter og Øyvind gå i forvegen ned til hytta. Været var fortsatt knall, så det var nesten teit å skulle gå å legge seg nå. Sov 5 timer i strekk før middag. Vi feiret turen over et glass øl, det hadde vi fortjent nå! Men feiringen fikk en liten demper da vi fikk høre om bombingen i Oslo og skytingen på Utøya... Neste dag gikk vi tilbake til Rotenboden og kjørte til vår neste basecamp i Chamonix.

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

Hei! Jeg har en turrapport fra min tur over Austanbotntraversen i 2009 her http://peakbook.org/tour/593/Austanbotntraversen.html Det skal være bilde av den eggen du snakker om tror jeg.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/17196/Herlig+ettermiddagstur+til+Monte+Rosa-H%C3%BCtte.html Etter Breithorn stod jeg og Øyvind og lurte på hva vi skulle finne på nå. I utgangspunktet hadde vi planlagt en to-tre dagers travers fra Klein Matterhorn og over Castor, Liskamm og Dufourspitze. Men vi var realistiske med tanke på vær og for lite akklimatisering. I stedet sjekket vi om det var noen ledige sengeplasser på Monte Rosa-Hütte. Av andre hadde vi hørt at det nesten bare var å glemme å få plass der, men vi ga det et forsøk. Overraskende var det å høre at det faktisk hadde ledige plasser, så vi gikk inn på nettet og bestilte overnatting for noen dager framover. Så etter turen til Allalinhorn bar det opp til Zermatt der vi tok Gornergrat bahn opp til Rotenboden (utrolig treg, men flott togreise). Herfra går det merket sti til Monte Rosa-Hütte. Turen dit ble utrolig fin, med vakkert ettermiddags-/ og kveldslys. For en natur! Undervegs støttet vi også på en vaskeekte steinbock som tok seg bra ut med fjellene som kulisser. Det vanskeligste punktet på ruta var ned en 10-20 meter høy stige, der man helst ikke skulle miste taket. Turen over breen var artig, og stolper undervegs gjorde til at vi ikke mistet ruta i brehavet. Siste bakken opp til hytta var tung med vår store bør, men med tiden til hjelp kom vi opp. Brukte ca. 2t 30min til hytta. På grunn av relativt sen ankomst droppet vi å bli med på Dufourspitze neste «dag» der frokosten ble servert kl. 02.00. Vi spiste heller kvelds og sov lenge og vel neste dag.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/17195/Akklimatiseringstur+til+Allalinhorn.html Etter opplevelsen med høydesyke på Breithorn to dager i forvegen bestemte jeg og Øyvind meg for å ta en kort akklimatiseringstur til over 4000 moh. Valget falt på «the second easiest 4000er» - Allalinhorn. Dagen før kjørte vi opp til Saas Fee der vi overnattet i parkeringshuset. Neste dag skinte sola og vi så fram til en flott dag i Alpene. Ruslet bort til kabelbanen og tok heisen opp til Felskinn, her byttet vi til en metrobane som går i tunnel opp til Mittel Allalin på ca. 3500 moh. Da vi kom ut av heisen hadde det dessverre kommet tåke som aldri forsvant. Vi fulgte skianlegget et lite stykke bortover mot Allalinhorn før vi tok på oss tau og stegjern. Vi var ikke de eneste som skulle til topps i dag. Løypa til toppen går først i nordvestflanken som er litt eksponert for isras ovenfra i starten. Etter hvert runder den til venstre og opp til toppen. Ingen store vanskeligheter undervegs, kun litt bratt flanke et sted. Jeg passet på å gå MEGET rolig for å unngå hodepine, og det hjalp. Brukte snaut 3 timer opp (nesten en time mer enn estimert tid) til toppen der det forøvrig var plassert et krusifiks. Enkelte øyeblikk fikk vi øye på Alphubel, Täschhorn og Dom som var fine skue. Returnerte ganske kjapt og holdt et bra tempo tilbake. Tok en god rast før vi tok heisen ned til Saas Fee igjen. Pratet med en hyggelig tysker på over 70 år, han hadde litt av en merittliste bak seg. Artig å høre om hans tidligere bravader! Turdata: 4t 15min 600 hm

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17008/Jomfrutur+over+4k.html Natten før tilbragte vi i bilen, plassert i parkeringshuset i Täsch. Ganske kjekt, med stort areal for å pakke ut turting samt toalett innen kort gangavstand. Vi tok oss litt vel god tid på morgenen og satt oss ikke på shuttle-toget til Zermatt før rundt kl. 08.30. Med tanke på at planen i dag var å gå Breithorntraversen (inkludert klatring opp østeggen på midttoppen) burde vi egentlig startet mye tidligere (første tog går allerede 06.00 og kabelbane 07.00). Vel oppe i Zermatt, en vakker alpelandsby uten forurensende farkoster, gikk vi bort til kabelbanen som går opp til Klein Matterhorn på 3883 moh. Jeg hadde tatt denne banen en gang tidligere for flere år siden, så dette vekte gode minner. Øyvind og jeg var helt i ekstase da vi kom over skyene og fikk øye på topper som Dufourspitze, Liskamm, Breithorn og sist men ikke minst Matterhorn! Ingen tvil om at sistnevnte var det største blikkfanget, for et fjell! Planen var at turen til Breithorn skulle være en del av akklimatiseringen for Matterhorn, men bare for å ha sagt det så ble det ingen Matterhorn-tur på grunn av kaldt vær og permanent nysnø på fjellet. We`ll be back! Vel oppe på Klein Matterhorn hadde vi ingen tid å miste om vi skulle rekke Breithorntraversen. Vi gjorde det vi ikke skulle gjort, å gå ut i altfor høyt tempo over breen bort til Breithornpass. Dette fikk vi svi for senere med kraftig hodepine og oppkast. Ved Breithornpass bandt vi oss inn i tau og ruslet videre i fin snøsti sørøstover. Tåka kom og gikk, veldig skiftende vær. Ganske kjølig også når sola ikke tittet fram. Like før vi begynte oppstigningen til østeggen møtte vi på et følge på tre som advarte oss om å ikke gå eggen nå. Grunnen var at vi aldri i verden kom til å rekke heisen ned igjen, et guidet følge hadde brukt to timer og kommet en drøy fjerdedel på eggen. Heisen ned gikk kl. 16.30, kun 5 timer til. Eggen var veldig isete i dag grunnet stor nedbør dagen før, derfor ville det blitt en tidkrevende affære. Vi lyttet til følget og droppet eggen, i stedet gikk vi heller rett opp sørflanken mellom Breithorntoppene. Midt oppi flanken var det et italiensk følge som plutselig kom på glid, og hele bunsjen fikk seg en lang sklitur. Like før skaret mellom toppene fikk jeg plutselig skikkelig bankende hodepine. Den var så kraftig at jeg vurderte å droppe midttoppen, men Øyvind insisterte på å gå bort dit så da kunne ikke jeg være noe dårligere og hang meg med. La fra oss utstyret i skaret og gikk bort på midttoppen. Derfra så hovedtoppen på Breithorn stilig ut med sin smale topprygg. Opp til hovedtoppen var det tungt de siste metrene på grunn av hodepina som begge to hadde fått, ble ikke lenge på toppen før vi ruslet ned til Breithornpass. Den siste brattbakken satte vi oss på rumpa og skle kontrollert ned med isøksene parat. Her ble det tid til en matpause sammen med en stor folkemengde. Plutselig ble jeg skikkelig kvalm og bestemte meg for å gå rett bort til Klein Matterhorn. Etter noen meter kom første spykula, så en til og en til. Alt skulle tømmes. Øyvind så ikke hva som skjedde, men merket at stemningen blant folkemengden hadde endret seg og et eller annet skjedde. Han fikk seg en god latter da han så den ene spyklysa etter den andre og meg sjanglende nedover. Der og da tenkte jeg: «aldri mer høye topper», men heldigvis ble jeg fort bedre ved å sove litt på heisen ned igjen til Zermatt. På nedturen ble derimot Øyvind dårligere, antakelig en ettervirkning av høydesjuka. Vi feiret våre første 4000-metringer på en restaurant i Zermatt! Neste dag var det meldt dårlig vær, så vi tok toget ned til bilen og kjørte til Visp. Fant oss et gratis sted å sove ved et steinbrudd hvor det lå et gjerde vi kunne tørke klærne fra regnturen dagen før. Ble dog «vekket» av en halvsur arbeider neste dag som ba oss flytte oss.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17007/Regntung+tur+mot+Galenstock.html Dagen før, etter en lang og varm kjøretur gjennom Tyskland ankom vi Furkapass sent på kvelden. Vi hadde planer om en liten akklimatiseringstur til Galenstock neste dag. Overraskende nok kunne vi kjøre opp til en parkeringsplass ved Matten 150 meter høyere enn Tiefenbach. Betalte noen få sveitsiste franc for å stå her. Neste morgen startet vi å få opp den gode stien til Albert-Heim-Hütte. Møtte hyttevakta på firhjuling nedover stien, skulle vel sikkert hente forsyninger og materiell. Etter en snau time var vi oppe ved hytta. Strengt tatt hadde vi ikke trengt å gå helt opp dit, men vi ville ta en titt. Jeg benyttet også anledningen til å ta en tur på toalettet. Spurte en nepaleser om ruta til Galenstock, og han pekte og forklarte hvor det var vanlig å gå. Vi fulgte en fin sti i moreneområdet bort mot Tiefengletscher. Et sted svingte stien til høyre, men vi valgte å heller gå bort til bretunga, så vi dro mot venstre. I ettertid fant vi ut at stien som svingte til høyre nok gikk opp til breen, men kom innpå ved pkt 2765. Plutselig så vi et lite pelsdyr som sprang over stien og gjemte seg i ura. Aner ikke hva det var, men artig å se litt dyreliv. Ved breen tok vi på oss stegjerna og spaserte oppover. Det hadde så smått begynt å regne og det dannet seg små smeltebekker i breen som var litt gufne å gå i. Ved 2700 moh måtte vi over noen bresprekker, ved å gå litt på kryss og tvers kom vi over uten større problemer. Vi hadde fin blåis oppover, så vi behøvde ikke tau med det første. Lenger oppe kom vi til slutt inn i tåkeheimen. Begge merket en svak trøtthet. Vet ikke om det var pga lite søvn i natt eller høyden. Da vi passerte 3000 moh dreide vi i u-sving mot venstre og traverserte i den bratte breflanken øst for Galenstock. Her var det mer snø og til dels store og lumske sprekker, så vi valgte å ta på oss tau. Nå begynte det å regne noe voldsomt, og ovenfra begynte det å rase ned løse steiner. Ikke moro! Tåka var tett, og det var vanskelig å finne den korrekte oppgangen til sadelen nord for Galenstock. Jeg hadde trodd at det var en snørenne opp dit, men det viste seg å være svært løs klatring. Etter litt leting og prøving på å klatre opp valgte vi å blåse i toppen. Fjellet var meget glatt og råttent og det raste ovenfra på grunn av regnet. Den er dog gradert til AD, samme som Matterhorn via Hörnli-grat, så det var ingen skam å snu. Man skal jo kose seg på tur. Vi hadde jo kommet over 3300 moh, så litt akklimatisering hadde vi vel fått. Returen ble en våt og kald opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden skulle tilbringes på et tørt og varmt hostell. Buste ned breen og på en annen sti tilbake mot hovedstien ved hytta. Vel tilbake til bilen kastet vi de våte klærne i skiboksen, skrudde på full varme og kjørte ned til Brig der det ventet en McDonalds-middag. Nå var alpeturen godt i gang!

Kjekt med en rapport igjen fra deg Dag! Ser at du har fått deg noen spenstige turer i sommer, det er ikke dårlig!! Ble det bra fangst i Romsdalen?

Rapport og bilder: http://peakbook.org/tour/17006/Bjerg+p%C3%A5+bjerg.html Dette ble en pit-stop undervegs på bilturen fra Asker til Alpene. Ved soloppgang tok vi av fra E45 og inn på Risvej, skiltet mot Ejer Bavnehøj. Kjørte opp til Ejer Bavnehøj der det er plassert et stort murmonument. Like vest for denne ved en åker står det et skilt mot Møllehøj, Danmarks høyeste naturlige terrengpunkt. Etter drøye hundre meter ved et fjøs var vi på toppen av Danmarks tak! Vår første «bjergbestigning»! Øyvind hadde ikke skodd seg nok, og brukte kun et sengelaken som klesplagg. Likevel så klarte vi å komme opp. Godt med litt frisk luft før vi råflådde autobahnen sørover med vår gamle Passat.